Øystein Stenes luftetur

Øystein Stenes luftetur

Beskrivelse som inkluderer og dialog som ikke polariserer kan være fine luftrensere. Men Øystein Stene gjør en nærmest paranoid lesning av min anmeldelse av hans bok, skriver Siri Senje.

  • «Blant publikum finnes jo folk som elsker Roy Anderssons anti-aristoteliske filmer og hyppig besøker Black Box, samtidig som de ser Tsjekhov på Nationaltheatret, digger TV-serier med klassiske dramaturgiske spenningslinjer eller frydes over Ruben Østlunds nærmest Strindbergske karakterdrama Turist (foto). Kan vi rense lufta for vi/dem-mentalitet og si velkommen til pluralismen?».

Min anmeldelse av Øystein Stenes Skuespillerkunsten har, ifølge forfatteren, fyrt ham opp. I et innlegg 13.4. proklamerer at han er lei av den innestengte lufta i norsk film og teater. Fordi jeg påpeker at boka hans har en viss slagside, og er svært ordknapp når det gjelder dramatisk tekst, får jeg skjenn for ikke først å ha erklært egen ideologisk posisjon. Videre tillegges jeg en hel smæle av suspekte holdninger jeg ikke har, men som Stene benytter anledningen til å rase mot i friskluftas navn.

Hva er det så som ødelegger lufta for Stene? Jo, for det første, at jeg synes å fastholde et perspektiv der dramatikeren, regissøren og skuespillerens særlige kompetanse må holdes fra hverandre. Videre, når det gjelder faglig kunnskap om Stanislavski-metodikk, at gjengen min og jeg, inkludert Teaterhøgskolens ansatte, om jeg forstår ham rett, har et ubevisst behov for å holde denne informasjonen hermetisk og utilgjengelig, og til å understreke at det tar år med studier og arbeid for å forstå hva dette handler om. Til alt overmål mener han at jeg misliker at feltet er i ferd med å flomme over av perspektiver som ikke aksepterer den moderne tids rollefordelinger, osv.

Jeg leser Stenes innlegg med en stille jubel over at han selv, etter å ha levert et skuespillerhistorisk oversiktsverk med en tilsynelatende saklig og nøytral fortellerstemme, spretter så villig ut av eget ideologisk skap. At han samtidig gjør til beste en nærmest paranoid lesning av min tekst, er en grei pris å betale. At han bidrar til den trettende polariseringen som så ofte preger norsk teaterdebatt, er derimot stusslig.

Anmelderiet er i sin natur subjektivt. Vi sjekker bylinen til en kritiker, og erklæring av ideologisk ståsted forekommer sjeldent. Forøvrig er fagmiljøene i Norge knøttsmå, og leserne av anmeldelsen må antas å tilhøre dem. At jeg, med bakgrunn fra Bergensprosjektet, Dramatikkfestivalen, Dramatikkens hus, NFIs manusordning, forskning på filmmanus som diktverk og tilhørende blogg i Rushprint, mener at dramatisk skrivekunst kan utøves som en autonom, litterær sjanger, kommer neppe som noen bombe. Heller ikke min overbevisning om at dramatisk tekst var viktig for utviklingen av skuespillermetodikk i forrige århundre, eller at tekster av høy litterær kvalitet, som Shakespeares – enn si Fosses, Lygres eller Tryti Vennerøds – sjelden eller aldri vil bli skrevet av noe kollektiv. Men lufta måtte jo bli skikkelig tett dersom jeg samtidig skulle fornekte at god fremføringstekst også kan skrives i gruppe, uten penn eller PC, eller at profesjonene i teater/film må ”holdes fra hverandre”. Men det gjør jeg altså ikke.

Så her, kollega Øystein, følger redegjørelsen for hva undertegnede faktisk mener:

Hun mener at regi, dikterarbeid og skuespilleri godt kan sees som tre adskilte profesjoner, som i samarbeid kan skape god fremførelseskunst. Samtidig mener hun at regi, dikterarbeid og skuespilleri godt kan utføres av en og samme person og/eller sees på som deler av et skapende hele, og at dette også kan føre til god fremførelseskunst. Verre er det ikke. Er vinduet åpnet nå?

Oppdelingen i profesjoner som Stene er så forarget over har preget performativ kunst i et par århundrer, og de fleste skoler – inkludert Teaterhøgskolen og Den norske filmskolen – har faglinjer som reflekterer dette. Lykkeligvis finnes det nå også andre typer skoler (NB -på scenekunstfeltet) som tar sikte på å utdanne en mer ”helhetlig” type scenekunstner. Men, ja, selv tror jeg faktisk det dreier seg om tre særegne typer talent og ferdigheter, men at de nok kan forekomme hos samme, høyt begavede, person. Her kan Stene saktens være uenig.

Og her er jeg fremme ved det som virkelig forundrer, nemlig det at det liksom ikke skal være mulig å bejae flere scenekunstuttrykk og flere metodikker samtidig. Å verdsette at forskjellige folk utdanner seg og jobber slik de selv vil, at Stanislavsky-metodikk og LeCoq-metodikk fortsatt lever og utvikles, parallellt med andre metoder, at scenetekst og skuespilleri finner en rekke forskjellige veier til målet, og at publikum som betaler kaka får et mangfold av uttrykk å velge i. Å la karakterbasert, narrativ fremførelseskunst få leve i fred, side om side med åpnere sceniske former, uten beskyldninger om museum og støv. Blant publikum finnes jo folk som elsker Roy Anderssons uttalt anti-aristoteliske filmer og hyppig besøker Black Box, samtidig som de ser Tsjekhov på Nationaltheatret, digger TV-serier med klassiske dramaturgiske spenningslinjer eller frydes over Ruben Østlunds nærmest Strindbergske karakterdrama Turist. Kan vi rense lufta for vi/dem mentalitet og si velkommen til pluralismen?

Siden Stene også mistolker en del enkeltheter i anmeldelsen, vil jeg kommentere dem kort nedenfor:

Bruk av uttrykket ”såkalt” om postdramatisk:

Dette oppfattes av Stene som et slags skjellsord. Jeg brukte ikke ordet fordi jeg nedvurderer postdramatisk teaterkunst, men fordi jeg 1) regner med at Rushprints lesergruppe ikke er så kjent med dette boklig skapte begrepet fra teaterfeltet og 2) i feltet brukes begrepet lite spesifikt og med forskjellig innhold.

Stanislavsky ytes ikke rettferdighet:

Dette er en kommentar om bokas format, ikke en klage over at kapitlet om Stanislavsky er fort kort, noe det ikke er innenfor bokas rammer. Det jeg skriver er at komplekse problemstillinger som Stanislavskys skuespillermetodikker, utviklet gjennom flere tiår – ikke så lett kan ytes rettferdighet i kortform. Når jeg videre sier at eksempler og intervjuer kunne levendegjort den faktatette teksten og gjort aspekter ved metodene lettere å forstå, er dette en kommentar om Stenes faglitterære valg. Det samme er selvfølgelig kommentaren om den upersonlige formidleren i teksten. Den slags hører anmelderiet til. Ellers kan jeg melde at jeg er godt kjent med begge metodene Stene her nevner, fordi jeg var fast gjestelærer ved Teaterhøgskolen i den perioden de ble introdusert der av Irina Malochevskaja, og hadde gleden av å få lære direkte av henne. Og, ja, metodikken er kompleks. Til tross for 6 års metode-orientert teaterutdanning fra USA, opplevde jeg at det var mye nytt å lære. At feltet skal ha et ubevisst behov for å holde denne informasjonen hermetisk og utilgjengelig faller på egen urimelighet og går ukommentert, luft eller ikke luft.

Jean Benedettis bok:

Jeg trekker ikke frem denne boka fordi den er å foretrekke over Stenes, men fant det riktig å nevne den i det jeg omtalte forlaget og dets lanseringsmantra, som er at Stenes bok er den første i sitt slag noensinne.

Shakespeare:

Selvfølgelig avviser jeg ikke den godt kjente ( men varierte og kontroversielle ) forskningen omkring andre mulige forfattere bak Shakespeares tekster. Men alternativt forfatterskap, ennsi det å skrive roller for spesifikke skuespillere ( noe jeg selv med stort utbytte har gjort ), er vitterlig ikke noe bevis på at skuespillene er skrevet som noe slags gruppearbeid. Her forblir vi uenige; jeg synes Stene spekulerer og går for langt. Hvem kan lese Shakespeare i original uten å fornemme et særegent, språklig geni bak ordmusikken? Hva plotene angår, er de for det meste stjålet annetstedsfra og kan saktens ha vært ”knadd” underveis.

Til slutt: At noen performative uttrykk trekker mer oppmerksomhet, eller får mer midler enn andre, er en større diskusjon som ligger utenfor både Stenes tekst og min. At det finnes mainstream metodikk som dominerer et felt kan selvsagt virke provoserende. Jeg gikk selv i rette med konvensjoner på manusutviklingsfeltet i filmbransjen innenfor forskningsprosjektet Imagining for the Screen i 2013. Teater og film er komplekse, kollektive og tverrfaglige kunstformer, de er dertil publikumsavhengige og ofte avhengige av større produksjonsapparater. Alt dette gjør ofte metode og materie tunge å endre eller vinduene vonde å åpne.

Beskrivelse som inkluderer og dialog som ikke polariserer kan være fine luftrensere.

Siri Senje har regissert rundt 40 teaterforestillinger, mange på de største scenene i Norge, og skrevet for teater, film og TV, blant annet tv-serien En udødelig mand i 2005. Hun har også undervist i rollefag og dramaturgi og forsket på filmmanuskriptet som diktverk. Hun var også inntil nylig manuskonsulent i NFI. 

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Øystein Stenes luftetur

Øystein Stenes luftetur

Beskrivelse som inkluderer og dialog som ikke polariserer kan være fine luftrensere. Men Øystein Stene gjør en nærmest paranoid lesning av min anmeldelse av hans bok, skriver Siri Senje.

  • «Blant publikum finnes jo folk som elsker Roy Anderssons anti-aristoteliske filmer og hyppig besøker Black Box, samtidig som de ser Tsjekhov på Nationaltheatret, digger TV-serier med klassiske dramaturgiske spenningslinjer eller frydes over Ruben Østlunds nærmest Strindbergske karakterdrama Turist (foto). Kan vi rense lufta for vi/dem-mentalitet og si velkommen til pluralismen?».

Min anmeldelse av Øystein Stenes Skuespillerkunsten har, ifølge forfatteren, fyrt ham opp. I et innlegg 13.4. proklamerer at han er lei av den innestengte lufta i norsk film og teater. Fordi jeg påpeker at boka hans har en viss slagside, og er svært ordknapp når det gjelder dramatisk tekst, får jeg skjenn for ikke først å ha erklært egen ideologisk posisjon. Videre tillegges jeg en hel smæle av suspekte holdninger jeg ikke har, men som Stene benytter anledningen til å rase mot i friskluftas navn.

Hva er det så som ødelegger lufta for Stene? Jo, for det første, at jeg synes å fastholde et perspektiv der dramatikeren, regissøren og skuespillerens særlige kompetanse må holdes fra hverandre. Videre, når det gjelder faglig kunnskap om Stanislavski-metodikk, at gjengen min og jeg, inkludert Teaterhøgskolens ansatte, om jeg forstår ham rett, har et ubevisst behov for å holde denne informasjonen hermetisk og utilgjengelig, og til å understreke at det tar år med studier og arbeid for å forstå hva dette handler om. Til alt overmål mener han at jeg misliker at feltet er i ferd med å flomme over av perspektiver som ikke aksepterer den moderne tids rollefordelinger, osv.

Jeg leser Stenes innlegg med en stille jubel over at han selv, etter å ha levert et skuespillerhistorisk oversiktsverk med en tilsynelatende saklig og nøytral fortellerstemme, spretter så villig ut av eget ideologisk skap. At han samtidig gjør til beste en nærmest paranoid lesning av min tekst, er en grei pris å betale. At han bidrar til den trettende polariseringen som så ofte preger norsk teaterdebatt, er derimot stusslig.

Anmelderiet er i sin natur subjektivt. Vi sjekker bylinen til en kritiker, og erklæring av ideologisk ståsted forekommer sjeldent. Forøvrig er fagmiljøene i Norge knøttsmå, og leserne av anmeldelsen må antas å tilhøre dem. At jeg, med bakgrunn fra Bergensprosjektet, Dramatikkfestivalen, Dramatikkens hus, NFIs manusordning, forskning på filmmanus som diktverk og tilhørende blogg i Rushprint, mener at dramatisk skrivekunst kan utøves som en autonom, litterær sjanger, kommer neppe som noen bombe. Heller ikke min overbevisning om at dramatisk tekst var viktig for utviklingen av skuespillermetodikk i forrige århundre, eller at tekster av høy litterær kvalitet, som Shakespeares – enn si Fosses, Lygres eller Tryti Vennerøds – sjelden eller aldri vil bli skrevet av noe kollektiv. Men lufta måtte jo bli skikkelig tett dersom jeg samtidig skulle fornekte at god fremføringstekst også kan skrives i gruppe, uten penn eller PC, eller at profesjonene i teater/film må ”holdes fra hverandre”. Men det gjør jeg altså ikke.

Så her, kollega Øystein, følger redegjørelsen for hva undertegnede faktisk mener:

Hun mener at regi, dikterarbeid og skuespilleri godt kan sees som tre adskilte profesjoner, som i samarbeid kan skape god fremførelseskunst. Samtidig mener hun at regi, dikterarbeid og skuespilleri godt kan utføres av en og samme person og/eller sees på som deler av et skapende hele, og at dette også kan føre til god fremførelseskunst. Verre er det ikke. Er vinduet åpnet nå?

Oppdelingen i profesjoner som Stene er så forarget over har preget performativ kunst i et par århundrer, og de fleste skoler – inkludert Teaterhøgskolen og Den norske filmskolen – har faglinjer som reflekterer dette. Lykkeligvis finnes det nå også andre typer skoler (NB -på scenekunstfeltet) som tar sikte på å utdanne en mer ”helhetlig” type scenekunstner. Men, ja, selv tror jeg faktisk det dreier seg om tre særegne typer talent og ferdigheter, men at de nok kan forekomme hos samme, høyt begavede, person. Her kan Stene saktens være uenig.

Og her er jeg fremme ved det som virkelig forundrer, nemlig det at det liksom ikke skal være mulig å bejae flere scenekunstuttrykk og flere metodikker samtidig. Å verdsette at forskjellige folk utdanner seg og jobber slik de selv vil, at Stanislavsky-metodikk og LeCoq-metodikk fortsatt lever og utvikles, parallellt med andre metoder, at scenetekst og skuespilleri finner en rekke forskjellige veier til målet, og at publikum som betaler kaka får et mangfold av uttrykk å velge i. Å la karakterbasert, narrativ fremførelseskunst få leve i fred, side om side med åpnere sceniske former, uten beskyldninger om museum og støv. Blant publikum finnes jo folk som elsker Roy Anderssons uttalt anti-aristoteliske filmer og hyppig besøker Black Box, samtidig som de ser Tsjekhov på Nationaltheatret, digger TV-serier med klassiske dramaturgiske spenningslinjer eller frydes over Ruben Østlunds nærmest Strindbergske karakterdrama Turist. Kan vi rense lufta for vi/dem mentalitet og si velkommen til pluralismen?

Siden Stene også mistolker en del enkeltheter i anmeldelsen, vil jeg kommentere dem kort nedenfor:

Bruk av uttrykket ”såkalt” om postdramatisk:

Dette oppfattes av Stene som et slags skjellsord. Jeg brukte ikke ordet fordi jeg nedvurderer postdramatisk teaterkunst, men fordi jeg 1) regner med at Rushprints lesergruppe ikke er så kjent med dette boklig skapte begrepet fra teaterfeltet og 2) i feltet brukes begrepet lite spesifikt og med forskjellig innhold.

Stanislavsky ytes ikke rettferdighet:

Dette er en kommentar om bokas format, ikke en klage over at kapitlet om Stanislavsky er fort kort, noe det ikke er innenfor bokas rammer. Det jeg skriver er at komplekse problemstillinger som Stanislavskys skuespillermetodikker, utviklet gjennom flere tiår – ikke så lett kan ytes rettferdighet i kortform. Når jeg videre sier at eksempler og intervjuer kunne levendegjort den faktatette teksten og gjort aspekter ved metodene lettere å forstå, er dette en kommentar om Stenes faglitterære valg. Det samme er selvfølgelig kommentaren om den upersonlige formidleren i teksten. Den slags hører anmelderiet til. Ellers kan jeg melde at jeg er godt kjent med begge metodene Stene her nevner, fordi jeg var fast gjestelærer ved Teaterhøgskolen i den perioden de ble introdusert der av Irina Malochevskaja, og hadde gleden av å få lære direkte av henne. Og, ja, metodikken er kompleks. Til tross for 6 års metode-orientert teaterutdanning fra USA, opplevde jeg at det var mye nytt å lære. At feltet skal ha et ubevisst behov for å holde denne informasjonen hermetisk og utilgjengelig faller på egen urimelighet og går ukommentert, luft eller ikke luft.

Jean Benedettis bok:

Jeg trekker ikke frem denne boka fordi den er å foretrekke over Stenes, men fant det riktig å nevne den i det jeg omtalte forlaget og dets lanseringsmantra, som er at Stenes bok er den første i sitt slag noensinne.

Shakespeare:

Selvfølgelig avviser jeg ikke den godt kjente ( men varierte og kontroversielle ) forskningen omkring andre mulige forfattere bak Shakespeares tekster. Men alternativt forfatterskap, ennsi det å skrive roller for spesifikke skuespillere ( noe jeg selv med stort utbytte har gjort ), er vitterlig ikke noe bevis på at skuespillene er skrevet som noe slags gruppearbeid. Her forblir vi uenige; jeg synes Stene spekulerer og går for langt. Hvem kan lese Shakespeare i original uten å fornemme et særegent, språklig geni bak ordmusikken? Hva plotene angår, er de for det meste stjålet annetstedsfra og kan saktens ha vært ”knadd” underveis.

Til slutt: At noen performative uttrykk trekker mer oppmerksomhet, eller får mer midler enn andre, er en større diskusjon som ligger utenfor både Stenes tekst og min. At det finnes mainstream metodikk som dominerer et felt kan selvsagt virke provoserende. Jeg gikk selv i rette med konvensjoner på manusutviklingsfeltet i filmbransjen innenfor forskningsprosjektet Imagining for the Screen i 2013. Teater og film er komplekse, kollektive og tverrfaglige kunstformer, de er dertil publikumsavhengige og ofte avhengige av større produksjonsapparater. Alt dette gjør ofte metode og materie tunge å endre eller vinduene vonde å åpne.

Beskrivelse som inkluderer og dialog som ikke polariserer kan være fine luftrensere.

Siri Senje har regissert rundt 40 teaterforestillinger, mange på de største scenene i Norge, og skrevet for teater, film og TV, blant annet tv-serien En udødelig mand i 2005. Hun har også undervist i rollefag og dramaturgi og forsket på filmmanuskriptet som diktverk. Hun var også inntil nylig manuskonsulent i NFI. 

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY