Med Ballettguttene ut i verden

Med Ballettguttene ut i verden

– Jeg trodde hovedpersonene mine møtte fordommer, men det opplevde de ikke selv, sier regissør Kenneth Elvebakk, som selv ble kvitt noen fordommer under arbeidet med Ballettguttene som har fått et langt liv på festivaler. Nå står også kinolansering i USA, Frankrike og Japan for tur.

  • Alle fotos av Jörg Wiesner

I Norge skjer alt litt “baklengs”, sier Kenneth Elvebakk om dokumentaren som startet som tv-dokumentar, men som har fått et langt liv på festivaler gjennom en spesialklippet festivalversjon.

– Jeg er evig takknemlig for at Tor Fosse og Tour de Force har jobbet for å få filmen opp på kino. Hadde det ikke vært for ham ville det ikke blitt noe kinoliv på filmen i Norge. Han klarte å få NRK med på å utsette reprise til seinere.

Internationalt er det Wide House som styrer skuta.

– De har gjort en kjempejobb – både overfor salg og festivaler. Jeg har jobbet spesielt med Wide House i forhold til festivaler i USA. Det var ekstra stor stas å kunne fortelle at First Run Features kom til dem under markedet i Berlin og ville ha filmen på kino i USA. Det viser at å jobbe med festivaler kan utløse salg. Filmen er strålende mottatt både i New York, Palm Springs og Chicago, og Montreal, så det blir spennende å se hvordan filmen gjør det på kino.

Balletguttene er en film om tre unge ballettdansere som gjennomlever skuffelser, seire, vennskap, første kjærlighet – en lang rekke av de samme prøvelsene vanlige tenåringer opplever. Men dansen gjør det selvsagt annerledes. Lukas, Syvert og Torgeir opplever viktige år i starten av balletkarrieren, og må ofre mye. I løpet av fire år ser vi guttene bli unge menn, der mye, også vennskapet, endrer seg.

Ballettguttene på Kunsthøyskolen – Foto Jörg Wiesner - versjon 2

 Hvordan startet du å jobbe med Ballettguttene?

– Jeg visste at en del unge gutter begynner med ballett, men også at mange slutter igjen, ofte pga. fordommer. Mange synes også det er tøft på et tidlig tidspunkt å gå over fra å trene 4 til 6 ganger i uken, og noen dager opp til 3 økter på en dag. På det meste trener Lukas, Syvert og Torgeir 20 timer i uken. Det nærmer seg det idrettsutøvere på toppnivå bruker på trening. Jeg ønsker at hver film jeg lager skal ha en verdi utover det å bare være en film. For Ballettguttene håper jeg på at flere gutter får lyst til å danse ballett og at folk ser hvor hardt det er å forfølge en drøm om å bli profesjonell danser. Forhåpentlig vil filmen gjøre noe med folks fordommer. Om fotballgutter blir imponert av ballettguttene har filmen oppnådd noe verdifullt.

Hvordan utviklet du prosjektet?

– Jeg startet med å jobbe rent observerende og følge seks 12 år gamle gutter. De var helt annerledes enn jeg hadde trodd, rampete og utagerende, samtidig som de var i en streng og kontrollert verden. Da fire av dem sluttet beveget jeg meg opp ett trinn, og der var noe av det første jeg gjorde å følge Lukas og Syvert til en ballettkonkurranse i Grasse i Frankrike. I vennskapet mellom de to guttene fornemmet jeg en film.

Hva hadde du da du gikk til Carsten Aanonsen i Indie Film?

– Jeg hadde en trailer på de opprinnelige 12-åringene som jeg hadde utviklet hos Margreth Olin i Speranza, men hun gikk i gang med opptak på filmen De andre og bad meg finne en annen produsent. Jeg hadde allerede gjort opptak med Lukas og Syvert, og jeg tror Carsten Aanonsen så at dette kunne bli en fin film. Han hadde lyst til å produsere den. Det fine med Indie Film er at de stiller høye krav til innhold og form i filmene sine. De har hele tiden vært med på å pushe prosjektet videre, også internasjonalt.

– Jeg liker å forske i materialet mitt, derfor tar det mer tid å utvikle og filme enn for en som har skrevet hele manus før opptak. Når jeg filmer ser jeg etter gode scener jeg kan jobbe videre med. Jeg jobbet mye med relasjonen mellom Syvert og Lukas, og etter hvert den tredje hovedkarakteren Torgeir. Alle de tre støttet hverandre, de kunne snakke om alt som er utfordrende og vanskelig. Jeg ønsket å studere nærmere myten om at ballett bare er for damer, homofile og feminine menn. Jeg ville vise at ballett er enormt kraftfullt og grasiøst. Den kombinasjonen er veldig spennende.

Var kjønn og kjønnsidentitet viktig for deg?

– Jeg var i utgangspunktet veldig opptatt av temaet fordommer. Men gutta var ikke så opptatt av det selv. De tre jeg valgte å filme opplevde ikke fordommer. Tidligere har jeg laget mange filmer om kjønnsidentitet, både maskulinitet og femininitet, hvem du definerer deg som. Men også jeg endret syn på ballett. På Operaen er det mange dansere på et høyt internasjonalt nivå, Osiel Gouneo fra Cuba blant andre. Han er kunstner, samtidig som han er en fantastisk atlet.

Var fordommene noe du fokuserte på i prosessen, selv om du ikke gjør det eksplisitt i filmen?

– Jeg trodde hovedpersonene mine møtte fordommer mye sterkere, og at det var et selvsagt tema i filmen. Jeg hadde mange samtaler med guttene, også uten kamera. De opplevde ingen fordommer, så jeg følte jeg tredde et tema over hodet på dem, derfor løftet jeg det ut av filmen. Kanskje det hadde blitt i filmen om jeg hadde fulgt andre gutter. Torgeir, Lukas og Syvert ville danse. De hadde den indre driven, som var spennende for meg. Jeg så at de hadde et fint fellesskap og en vilje til å satse, samtidig som de var tre helt forskjellige gutter, og der var filmen min.

Hvordan var det å jobbe med hovedpersonene i filmen over så lang tid?

– Jeg har jo holdt på i fire-fem år, og da blir du veldig godt kjent med de foran kamera. Du kommer inn på det som er vanskelig og sårt. Filmingen har nok også vært en utfordring for dem. Det at de i en opptakssituasjon er litt på jobb og ikke kan si nei var noe jeg måtte jobbe en del med. Når vi har avtalt å gjøre opptak en dag nytter det ikke å si «nei», eller «jeg har ikke lyst». De må si ifra i god tid, og ringe et par dager i forveien, ikke timen før. Det tok litt tid før de skjønte at jeg og fotografen faktisk var på jobb

– Ideen var at guttene skulle kommunisere med hverandre, men vi tillot også at de av og til kunne henvende seg mot personen bak kamera. Det er lite som er regissert i klassisk forstand. Det viktige var å være på riktig sted i rett øyeblikk. Etter hvert lærte jeg mer om ballett. Jeg lærte hvor jeg skulle plassere meg for å få de fineste bildene. Torstein Nodland er filmfotograf og tar mye bedre bilder enn meg, så jeg brukte ham spesielt til dansescener og studioopptak, samt noen reiser. 60% av filmen har jeg filmet selv. Det er dessverre en av utfordringene når du ikke får fullfinansiert en film, du må spinke og spare. Spesielt i startfasen av prosjektet skulle jeg ønske vi hadde mer penger. Vi har jo endt opp med å bruke mange av de første prøveopptakene, så filmen starter med slaskeopptak. Derfor gjorde vi et mer stilistisk danseopptak i studio. Det fungerte også fint som materiale i den internasjonale piloten.

Lukas bokser på Royal i London – Foto Kenneth Elvebakk - versjon 2

Skrev du manus eller storyline på noe tidspunkt?

– Det er egentlig ikke skrevet et fullt manus, men jeg jobbet mye med pitch og klargjøring av guttenes utfordringer, og underliggende temaer i filmen som kommer frem gjennom intervjuer. Det er nok jobbet mest med prosjektbeskrivelser overfor finansiører.

– Før vi gikk i gang med klippen laget jeg en skisse til klippemanus på papiret. Etter det jobbet jeg veldig mye med gule lapper. Det meste av intervjuer var skrevet ut og jeg klippet ned intervjusekvenser før klipperen overtok. Først jobbet Ingrid Mæhre i en måned og planen var å få til en form for grovklipp. Tiden ble for knapp og jeg klippet videre og endte opp med en sjutimers klipp. Dette ble «råmaterialet» til Christoffer Heie, filmens hovedklipper. Han fikk relativt frie hender til å klippe ned materialet til en totimers versjon. Jeg klippet også og hentet frem intervjuer og ekstra bilder til Christoffer, og de gule lappene var med oss hele veien. Vi hadde en ganske klar ide om hvilke scener som fungerte godt. Utfordringen ble å mikse det dokumentariske materialet med dansescener, og der har Christoffer gjort en fabelaktig klippejobb. Vi har jobbet mye med musikken for å forsterke dramaet. Det er faktisk musikk gjennom store deler av filmen. Christoffer hentet kladdemusikk fra ulike spillefilmer, komponist Henrik Skrams skrev ny klassisk musikk utfra det, Goran Obad ble hyret inn for å lage mer moderne musikk.

– Ideen min var opprinnelig å følge guttene til de begynte på Kunsthøyskolen i Oslo (KhiO), men så fikk Lukas en invitasjon til Royal fordi de hadde sett ham på sommerskolen der. Det kom jo veldig overraskende, og han er en veldig fin fyr og tar vare på de andre. Skulle han forlate vennene?

Dermed hadde du et moralsk dilemma…

– Ja, og foreldrene, som er kunstnere, visste ikke om de hadde råd, siden Lukas ikke fikk lån og stipend fra Lånekassen. Faen heller, disse ungene kan ikke gå på verdens beste ballettskole uten å få stipend, tenkte jeg. Så jeg skrev et innlegg i Dagsavisen, og et par dager etter kom det en endring fra departementet. Foreldrene til flere andre norske studenter hadde allerede jobbet med den saken over lang tid. Det var deilig at Lukas endelig fikk stipend.

– Jeg klarer ikke å la være å engasjere meg. Med tv-serien Håndballaget Raballder startet vi en diskusjon om homofile idrettsutøvere og homofobi på idrettsbanen. Dengang skrev jeg en kronikk som sto på trykk i Dagbladet på premieredatoen på TV 2. Forhåpentligvis bidro innlegget og tv-serien til å endre folks syn på homofile idrettsutøvere. Jeg prøver ofte å skrive innlegg i forbindelse med en premiere, der jeg kan uttrykke meg kanskje mer presist politisk.

Har du noen moralske kvaler når du jobber så tett med unge mennesker og utleverer livene deres på det store lerret?

– På Ballettguttene er det tatt ut flere ting som jeg ikke kan si så mye om.

Hadde filmen blitt bedre om det hadde vært med?

– Deres sikkerhet og at de skal stå for det filmen forteller er viktigst for meg, i hvert fall i en film som Ballettguttene. Du kan gå løs på dem som har makt og penger, men når du lager en fin film om tenåringer så må du ta hensyn til andre ting. Men du kan selvfølgelig diskutere alvorlige ting med barn og ungdom. Hvis de føler at det er viktig kan de åpne seg og du får utrolig fine samtaler. De underliggende temaene i filmen blir ofte fortalt med «off»-intervjuer som ikke synes i bildet. I utgangspunktet trodde jeg at mye informasjon kunne komme fram i scener, men det er så mye av tiden deres som går med til dans, at det var nødvendig å bruke intervjuer for å komme tett innpå dem.

– Jeg har ikke brukt instruksjon, men det hender jeg stiller spørsmål underveis i en tagning. Jeg synes scener som lever av seg selv er bedre. Som når Lukas får svar fra The Royal Ballet School. Jeg hadde en avtale med moren om at hun skulle ringe meg når de fikk den mailen. Og at de ikke skulle se på den uten kamera tilstede! Med en gang den mailen kom, ringte hun meg og jeg kastet meg rundt ned til Operaen. Så henger jeg på Lukas hjem, når han kommer hjem klarer jeg så vidt å plassere meg bak PC-en med kameraet og så skjer det som skjer. Det eneste jeg visste er at jeg ville se ansiktene deres, så jeg må flytte på bordet, jeg klarer å hindre dem fra å åpne mailen til jeg kommer på plass. Jeg trenger jo også litt tid på å stille fokus. Heldigvis har jeg klart å få fokus på Lukas tidsnok… Da Lukas kom inn på The Royal Ballet School føltes det hele plutselig litt som Billy Elliot. At det umulige er mulig.

Dette er et oppdatert intervju fra utgave 3 av RUSHPRINT fra ifjor.

Legg igjen en kommentar

Med Ballettguttene ut i verden

Med Ballettguttene ut i verden

– Jeg trodde hovedpersonene mine møtte fordommer, men det opplevde de ikke selv, sier regissør Kenneth Elvebakk, som selv ble kvitt noen fordommer under arbeidet med Ballettguttene som har fått et langt liv på festivaler. Nå står også kinolansering i USA, Frankrike og Japan for tur.

  • Alle fotos av Jörg Wiesner

I Norge skjer alt litt “baklengs”, sier Kenneth Elvebakk om dokumentaren som startet som tv-dokumentar, men som har fått et langt liv på festivaler gjennom en spesialklippet festivalversjon.

– Jeg er evig takknemlig for at Tor Fosse og Tour de Force har jobbet for å få filmen opp på kino. Hadde det ikke vært for ham ville det ikke blitt noe kinoliv på filmen i Norge. Han klarte å få NRK med på å utsette reprise til seinere.

Internationalt er det Wide House som styrer skuta.

– De har gjort en kjempejobb – både overfor salg og festivaler. Jeg har jobbet spesielt med Wide House i forhold til festivaler i USA. Det var ekstra stor stas å kunne fortelle at First Run Features kom til dem under markedet i Berlin og ville ha filmen på kino i USA. Det viser at å jobbe med festivaler kan utløse salg. Filmen er strålende mottatt både i New York, Palm Springs og Chicago, og Montreal, så det blir spennende å se hvordan filmen gjør det på kino.

Balletguttene er en film om tre unge ballettdansere som gjennomlever skuffelser, seire, vennskap, første kjærlighet – en lang rekke av de samme prøvelsene vanlige tenåringer opplever. Men dansen gjør det selvsagt annerledes. Lukas, Syvert og Torgeir opplever viktige år i starten av balletkarrieren, og må ofre mye. I løpet av fire år ser vi guttene bli unge menn, der mye, også vennskapet, endrer seg.

Ballettguttene på Kunsthøyskolen – Foto Jörg Wiesner - versjon 2

 Hvordan startet du å jobbe med Ballettguttene?

– Jeg visste at en del unge gutter begynner med ballett, men også at mange slutter igjen, ofte pga. fordommer. Mange synes også det er tøft på et tidlig tidspunkt å gå over fra å trene 4 til 6 ganger i uken, og noen dager opp til 3 økter på en dag. På det meste trener Lukas, Syvert og Torgeir 20 timer i uken. Det nærmer seg det idrettsutøvere på toppnivå bruker på trening. Jeg ønsker at hver film jeg lager skal ha en verdi utover det å bare være en film. For Ballettguttene håper jeg på at flere gutter får lyst til å danse ballett og at folk ser hvor hardt det er å forfølge en drøm om å bli profesjonell danser. Forhåpentlig vil filmen gjøre noe med folks fordommer. Om fotballgutter blir imponert av ballettguttene har filmen oppnådd noe verdifullt.

Hvordan utviklet du prosjektet?

– Jeg startet med å jobbe rent observerende og følge seks 12 år gamle gutter. De var helt annerledes enn jeg hadde trodd, rampete og utagerende, samtidig som de var i en streng og kontrollert verden. Da fire av dem sluttet beveget jeg meg opp ett trinn, og der var noe av det første jeg gjorde å følge Lukas og Syvert til en ballettkonkurranse i Grasse i Frankrike. I vennskapet mellom de to guttene fornemmet jeg en film.

Hva hadde du da du gikk til Carsten Aanonsen i Indie Film?

– Jeg hadde en trailer på de opprinnelige 12-åringene som jeg hadde utviklet hos Margreth Olin i Speranza, men hun gikk i gang med opptak på filmen De andre og bad meg finne en annen produsent. Jeg hadde allerede gjort opptak med Lukas og Syvert, og jeg tror Carsten Aanonsen så at dette kunne bli en fin film. Han hadde lyst til å produsere den. Det fine med Indie Film er at de stiller høye krav til innhold og form i filmene sine. De har hele tiden vært med på å pushe prosjektet videre, også internasjonalt.

– Jeg liker å forske i materialet mitt, derfor tar det mer tid å utvikle og filme enn for en som har skrevet hele manus før opptak. Når jeg filmer ser jeg etter gode scener jeg kan jobbe videre med. Jeg jobbet mye med relasjonen mellom Syvert og Lukas, og etter hvert den tredje hovedkarakteren Torgeir. Alle de tre støttet hverandre, de kunne snakke om alt som er utfordrende og vanskelig. Jeg ønsket å studere nærmere myten om at ballett bare er for damer, homofile og feminine menn. Jeg ville vise at ballett er enormt kraftfullt og grasiøst. Den kombinasjonen er veldig spennende.

Var kjønn og kjønnsidentitet viktig for deg?

– Jeg var i utgangspunktet veldig opptatt av temaet fordommer. Men gutta var ikke så opptatt av det selv. De tre jeg valgte å filme opplevde ikke fordommer. Tidligere har jeg laget mange filmer om kjønnsidentitet, både maskulinitet og femininitet, hvem du definerer deg som. Men også jeg endret syn på ballett. På Operaen er det mange dansere på et høyt internasjonalt nivå, Osiel Gouneo fra Cuba blant andre. Han er kunstner, samtidig som han er en fantastisk atlet.

Var fordommene noe du fokuserte på i prosessen, selv om du ikke gjør det eksplisitt i filmen?

– Jeg trodde hovedpersonene mine møtte fordommer mye sterkere, og at det var et selvsagt tema i filmen. Jeg hadde mange samtaler med guttene, også uten kamera. De opplevde ingen fordommer, så jeg følte jeg tredde et tema over hodet på dem, derfor løftet jeg det ut av filmen. Kanskje det hadde blitt i filmen om jeg hadde fulgt andre gutter. Torgeir, Lukas og Syvert ville danse. De hadde den indre driven, som var spennende for meg. Jeg så at de hadde et fint fellesskap og en vilje til å satse, samtidig som de var tre helt forskjellige gutter, og der var filmen min.

Hvordan var det å jobbe med hovedpersonene i filmen over så lang tid?

– Jeg har jo holdt på i fire-fem år, og da blir du veldig godt kjent med de foran kamera. Du kommer inn på det som er vanskelig og sårt. Filmingen har nok også vært en utfordring for dem. Det at de i en opptakssituasjon er litt på jobb og ikke kan si nei var noe jeg måtte jobbe en del med. Når vi har avtalt å gjøre opptak en dag nytter det ikke å si «nei», eller «jeg har ikke lyst». De må si ifra i god tid, og ringe et par dager i forveien, ikke timen før. Det tok litt tid før de skjønte at jeg og fotografen faktisk var på jobb

– Ideen var at guttene skulle kommunisere med hverandre, men vi tillot også at de av og til kunne henvende seg mot personen bak kamera. Det er lite som er regissert i klassisk forstand. Det viktige var å være på riktig sted i rett øyeblikk. Etter hvert lærte jeg mer om ballett. Jeg lærte hvor jeg skulle plassere meg for å få de fineste bildene. Torstein Nodland er filmfotograf og tar mye bedre bilder enn meg, så jeg brukte ham spesielt til dansescener og studioopptak, samt noen reiser. 60% av filmen har jeg filmet selv. Det er dessverre en av utfordringene når du ikke får fullfinansiert en film, du må spinke og spare. Spesielt i startfasen av prosjektet skulle jeg ønske vi hadde mer penger. Vi har jo endt opp med å bruke mange av de første prøveopptakene, så filmen starter med slaskeopptak. Derfor gjorde vi et mer stilistisk danseopptak i studio. Det fungerte også fint som materiale i den internasjonale piloten.

Lukas bokser på Royal i London – Foto Kenneth Elvebakk - versjon 2

Skrev du manus eller storyline på noe tidspunkt?

– Det er egentlig ikke skrevet et fullt manus, men jeg jobbet mye med pitch og klargjøring av guttenes utfordringer, og underliggende temaer i filmen som kommer frem gjennom intervjuer. Det er nok jobbet mest med prosjektbeskrivelser overfor finansiører.

– Før vi gikk i gang med klippen laget jeg en skisse til klippemanus på papiret. Etter det jobbet jeg veldig mye med gule lapper. Det meste av intervjuer var skrevet ut og jeg klippet ned intervjusekvenser før klipperen overtok. Først jobbet Ingrid Mæhre i en måned og planen var å få til en form for grovklipp. Tiden ble for knapp og jeg klippet videre og endte opp med en sjutimers klipp. Dette ble «råmaterialet» til Christoffer Heie, filmens hovedklipper. Han fikk relativt frie hender til å klippe ned materialet til en totimers versjon. Jeg klippet også og hentet frem intervjuer og ekstra bilder til Christoffer, og de gule lappene var med oss hele veien. Vi hadde en ganske klar ide om hvilke scener som fungerte godt. Utfordringen ble å mikse det dokumentariske materialet med dansescener, og der har Christoffer gjort en fabelaktig klippejobb. Vi har jobbet mye med musikken for å forsterke dramaet. Det er faktisk musikk gjennom store deler av filmen. Christoffer hentet kladdemusikk fra ulike spillefilmer, komponist Henrik Skrams skrev ny klassisk musikk utfra det, Goran Obad ble hyret inn for å lage mer moderne musikk.

– Ideen min var opprinnelig å følge guttene til de begynte på Kunsthøyskolen i Oslo (KhiO), men så fikk Lukas en invitasjon til Royal fordi de hadde sett ham på sommerskolen der. Det kom jo veldig overraskende, og han er en veldig fin fyr og tar vare på de andre. Skulle han forlate vennene?

Dermed hadde du et moralsk dilemma…

– Ja, og foreldrene, som er kunstnere, visste ikke om de hadde råd, siden Lukas ikke fikk lån og stipend fra Lånekassen. Faen heller, disse ungene kan ikke gå på verdens beste ballettskole uten å få stipend, tenkte jeg. Så jeg skrev et innlegg i Dagsavisen, og et par dager etter kom det en endring fra departementet. Foreldrene til flere andre norske studenter hadde allerede jobbet med den saken over lang tid. Det var deilig at Lukas endelig fikk stipend.

– Jeg klarer ikke å la være å engasjere meg. Med tv-serien Håndballaget Raballder startet vi en diskusjon om homofile idrettsutøvere og homofobi på idrettsbanen. Dengang skrev jeg en kronikk som sto på trykk i Dagbladet på premieredatoen på TV 2. Forhåpentligvis bidro innlegget og tv-serien til å endre folks syn på homofile idrettsutøvere. Jeg prøver ofte å skrive innlegg i forbindelse med en premiere, der jeg kan uttrykke meg kanskje mer presist politisk.

Har du noen moralske kvaler når du jobber så tett med unge mennesker og utleverer livene deres på det store lerret?

– På Ballettguttene er det tatt ut flere ting som jeg ikke kan si så mye om.

Hadde filmen blitt bedre om det hadde vært med?

– Deres sikkerhet og at de skal stå for det filmen forteller er viktigst for meg, i hvert fall i en film som Ballettguttene. Du kan gå løs på dem som har makt og penger, men når du lager en fin film om tenåringer så må du ta hensyn til andre ting. Men du kan selvfølgelig diskutere alvorlige ting med barn og ungdom. Hvis de føler at det er viktig kan de åpne seg og du får utrolig fine samtaler. De underliggende temaene i filmen blir ofte fortalt med «off»-intervjuer som ikke synes i bildet. I utgangspunktet trodde jeg at mye informasjon kunne komme fram i scener, men det er så mye av tiden deres som går med til dans, at det var nødvendig å bruke intervjuer for å komme tett innpå dem.

– Jeg har ikke brukt instruksjon, men det hender jeg stiller spørsmål underveis i en tagning. Jeg synes scener som lever av seg selv er bedre. Som når Lukas får svar fra The Royal Ballet School. Jeg hadde en avtale med moren om at hun skulle ringe meg når de fikk den mailen. Og at de ikke skulle se på den uten kamera tilstede! Med en gang den mailen kom, ringte hun meg og jeg kastet meg rundt ned til Operaen. Så henger jeg på Lukas hjem, når han kommer hjem klarer jeg så vidt å plassere meg bak PC-en med kameraet og så skjer det som skjer. Det eneste jeg visste er at jeg ville se ansiktene deres, så jeg må flytte på bordet, jeg klarer å hindre dem fra å åpne mailen til jeg kommer på plass. Jeg trenger jo også litt tid på å stille fokus. Heldigvis har jeg klart å få fokus på Lukas tidsnok… Da Lukas kom inn på The Royal Ballet School føltes det hele plutselig litt som Billy Elliot. At det umulige er mulig.

Dette er et oppdatert intervju fra utgave 3 av RUSHPRINT fra ifjor.

Legg igjen en kommentar

MENY