Aktivistfilmen har skapt et paradigmeskifte innen dokumentaren som selv NRK er innhentet av. Hva kan det bety for den offentlige debatten?
Har du et budskap, så send heller et telegram. Det var anbefalingen filmlegenden Francois Truffaut i sin tid ga de som ville lage film for å fremme sosial forandring. Dagens generasjon filmskapere ville ikke bare ha problemer med å fatte hva et telegram er, men hvorfor et budskap skulle stå i veien for en vellykket film. Mens de fleste dokumentarister for 25 år siden lagde filmer for en engere krets, og ble ansett for spillefilmens fattige, sære fettere, har de i dag en gjennomslagskraft tidligere generasjoner bare kunne drømme om.
Med framveksten av digitale produksjonsmidler er dokumentaristene nærmere terskelen til å forandre verden enn noen gang før. Et paradigmeskifte har Tine Fischer, lederen for Nord-Europas fremste festival for dokumentarfilm, CPH:DOX, kalt denne omdreiningen. Det siste tiåret har aktører som før sto fjernt fra filmens verden strømmet til for å utforske de nye mulighetene for påvirkning dokumentaren gir. Og med fenomenet crowdfunding, der publikum kan finansiere filmprosjekter de brenner for, er den siste brikken i demokratiseringen av filmen falt på plass.
Aktivistfilmens første mesterverk
En sentral arena for aktivistfilm her hjemme er Human Rights, Human Wrongs-festivalen, som fant sted i februar. Der er det menneskerettigheter som står sentralt, i et globalt perspektiv, og årets æresgjester var situasjonistgruppen The Yes Men. De er kjent for sin bruk av satire og stunts for å avkle den globale kapitalismen, og representerer et unntak innen kampanjedokumentarismen: De er ikke bare morsomme, men de leker seg med formen.
Tidligere har det sterke fokuset på tema avgitt lite rom for utforsking av form og således gitt oss få kunstneriske mesterskap. Men den rivende nyskapningen innen dokumentarsjangeren påvirker selvsagt også aktivistfilmen. Stadig flere med bakgrunn fra andre kunstuttrykk anvender dokumentaren for å utforske sosiale spørsmål, og de bidrar til å stille spørsmål ved hva en dokumentar egentlig er for noe. Og med Joshua Oppenheimers The Act of Killing og The Look of Silence har aktivistfilmen fått sitt første store internasjonale gjennombrudd og mesterverk. Oppenheimer har oppnådd noe helt enestående gjennom sine sterke nærbilder av både overgriperne og ofrene fra folkemordet i Indonesia på 1960-tallet. Det er sjelden en film griper så grunnleggende inn i et nasjonalt traume og bidrar til nasjonale selvransakelse.
Michael Moore er en underholdende retoriker og aktivist, men har filmene hans ledet til forandring, har han noensinne predikert til de utenfor menigheten? Med fravær av aktivistfilmens tradisjonelle retoriske grep og en fornemmelse for den menneskelige tragedien, setter Oppenheimer en ny standard for den sosialt orienterte dokumentaren.
Minefelt
Samtidig viser Oppenheimer hvor effektivt dokumentaren kan virke som politisk verktøy. Hadde opprullingen av folkemordet blitt skildret i bokform ville vi knapt hørt om det. Derfor er det ikke overraskende at de siste årenes protestbevegelser, fra Midtøsten til Ukraina, har brukt kameraene som våpen. I filmer som egyptiske The Square og ukrainske Maidan er revolusjonene blitt til mens man har filmet; først ved små drypp på YouTube, så ved lengre og mer etterpåkloke perspektiver i langfilmformat.
Om aktivistene har større muligheter til å påvirke enn før, så utnytter også de kreftene de kjemper mot de nye mulighetene. Det fikk de norske dokumentaristene som i fjor iscenesatte en nyhetsreportasje fra Syria på YouTube merke. Motivet var å rette søkelys på barns utsatte situasjon under krig. Men da det kom fram at reportasjen var fiktiv, utløste det en internasjonal storm. Filmskaperne ble beskyldt for å undergrave arbeidet med å hjelpe sivilbefolkningen i Syria og det tok ikke lang tid før filmen ble omtalt på sosiale medier som eksempel på vestlig mediemanipulasjon.
Seminar for venstresiden?
Her hjemme er også objektivitetens høyborg, NRK, innhentet av utviklingen. Da de valgte å vise aktivistdokumentaren Pels krysset de en grense vi ennå bare kan ane rekkevidden av. Men til tross for den svært subjektive framstillingen, var innrammingen god, der pelsdyrnæringen kom til orde og filmskapernes virkemidler ble debattert.
Jeg tror NRK derfor kan leve godt med dette valget. Mer interessant er hvilken rolle aktivistene spiller i den offentlige debatten. Det er kanskje ikke overraskende at aktivistfilmen ofte har en politisk forankring på den liberale venstresiden. Det ligger i den oppsøkende dokumentarens natur å avdekke og avsløre, gjerne av unge barrikadestormere, mens systemene de retter kritikk mot, ofte konserverende bastioner, ønsker å tildekke. Men om aktivistfilmen ender opp som et seminar for venstresiden, vil ikke dokumentarens demokratifremmende dimensjon svekkes?
Jeg mener selvsagt ikke at Nortura eller Statoil skal få produsere aktivistfilmer for å fremme sin agenda, men jeg er nok ikke alene om å savne flere filmer som utfordrer mitt syn på verden (ja, jeg tilhører den liberale majoriteten med en kjedelig forankring et sted i den politiske midte, litt til venstre).
Det er Norsk filminstitutt og Fritt Ord som støtter de fleste agendasettende dokumentarer i Norge, og de har en svært viktig rolle. Nå er det ikke noe som tyder på at politiske krefter på ytre høyresiden mobiliserer til produksjon av agendasettende dokumentarer (selv om det ikke er så vanskelig å forestille seg at mer liberale aktører som Civita eller Minerva snart vil ta i bruk levende bilder). Men montro hva som hadde skjedd om NFI eller Fritt Ord hadde gitt støtte til en aktivistfilm som går til angrep på retten til selvbestemt abort, eller gir Israel rett til å okkupere Palestina?
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint. Denne kommentaren har før stått på trykk i Aftenposten.
Har du et budskap, så send heller et telegram. Det var anbefalingen filmlegenden Francois Truffaut i sin tid ga de som ville lage film for å fremme sosial forandring. Dagens generasjon filmskapere ville ikke bare ha problemer med å fatte hva et telegram er, men hvorfor et budskap skulle stå i veien for en vellykket film. Mens de fleste dokumentarister for 25 år siden lagde filmer for en engere krets, og ble ansett for spillefilmens fattige, sære fettere, har de i dag en gjennomslagskraft tidligere generasjoner bare kunne drømme om.
Med framveksten av digitale produksjonsmidler er dokumentaristene nærmere terskelen til å forandre verden enn noen gang før. Et paradigmeskifte har Tine Fischer, lederen for Nord-Europas fremste festival for dokumentarfilm, CPH:DOX, kalt denne omdreiningen. Det siste tiåret har aktører som før sto fjernt fra filmens verden strømmet til for å utforske de nye mulighetene for påvirkning dokumentaren gir. Og med fenomenet crowdfunding, der publikum kan finansiere filmprosjekter de brenner for, er den siste brikken i demokratiseringen av filmen falt på plass.
Aktivistfilmens første mesterverk
En sentral arena for aktivistfilm her hjemme er Human Rights, Human Wrongs-festivalen, som fant sted i februar. Der er det menneskerettigheter som står sentralt, i et globalt perspektiv, og årets æresgjester var situasjonistgruppen The Yes Men. De er kjent for sin bruk av satire og stunts for å avkle den globale kapitalismen, og representerer et unntak innen kampanjedokumentarismen: De er ikke bare morsomme, men de leker seg med formen.
Tidligere har det sterke fokuset på tema avgitt lite rom for utforsking av form og således gitt oss få kunstneriske mesterskap. Men den rivende nyskapningen innen dokumentarsjangeren påvirker selvsagt også aktivistfilmen. Stadig flere med bakgrunn fra andre kunstuttrykk anvender dokumentaren for å utforske sosiale spørsmål, og de bidrar til å stille spørsmål ved hva en dokumentar egentlig er for noe. Og med Joshua Oppenheimers The Act of Killing og The Look of Silence har aktivistfilmen fått sitt første store internasjonale gjennombrudd og mesterverk. Oppenheimer har oppnådd noe helt enestående gjennom sine sterke nærbilder av både overgriperne og ofrene fra folkemordet i Indonesia på 1960-tallet. Det er sjelden en film griper så grunnleggende inn i et nasjonalt traume og bidrar til nasjonale selvransakelse.
Michael Moore er en underholdende retoriker og aktivist, men har filmene hans ledet til forandring, har han noensinne predikert til de utenfor menigheten? Med fravær av aktivistfilmens tradisjonelle retoriske grep og en fornemmelse for den menneskelige tragedien, setter Oppenheimer en ny standard for den sosialt orienterte dokumentaren.
Minefelt
Samtidig viser Oppenheimer hvor effektivt dokumentaren kan virke som politisk verktøy. Hadde opprullingen av folkemordet blitt skildret i bokform ville vi knapt hørt om det. Derfor er det ikke overraskende at de siste årenes protestbevegelser, fra Midtøsten til Ukraina, har brukt kameraene som våpen. I filmer som egyptiske The Square og ukrainske Maidan er revolusjonene blitt til mens man har filmet; først ved små drypp på YouTube, så ved lengre og mer etterpåkloke perspektiver i langfilmformat.
Om aktivistene har større muligheter til å påvirke enn før, så utnytter også de kreftene de kjemper mot de nye mulighetene. Det fikk de norske dokumentaristene som i fjor iscenesatte en nyhetsreportasje fra Syria på YouTube merke. Motivet var å rette søkelys på barns utsatte situasjon under krig. Men da det kom fram at reportasjen var fiktiv, utløste det en internasjonal storm. Filmskaperne ble beskyldt for å undergrave arbeidet med å hjelpe sivilbefolkningen i Syria og det tok ikke lang tid før filmen ble omtalt på sosiale medier som eksempel på vestlig mediemanipulasjon.
Seminar for venstresiden?
Her hjemme er også objektivitetens høyborg, NRK, innhentet av utviklingen. Da de valgte å vise aktivistdokumentaren Pels krysset de en grense vi ennå bare kan ane rekkevidden av. Men til tross for den svært subjektive framstillingen, var innrammingen god, der pelsdyrnæringen kom til orde og filmskapernes virkemidler ble debattert.
Jeg tror NRK derfor kan leve godt med dette valget. Mer interessant er hvilken rolle aktivistene spiller i den offentlige debatten. Det er kanskje ikke overraskende at aktivistfilmen ofte har en politisk forankring på den liberale venstresiden. Det ligger i den oppsøkende dokumentarens natur å avdekke og avsløre, gjerne av unge barrikadestormere, mens systemene de retter kritikk mot, ofte konserverende bastioner, ønsker å tildekke. Men om aktivistfilmen ender opp som et seminar for venstresiden, vil ikke dokumentarens demokratifremmende dimensjon svekkes?
Jeg mener selvsagt ikke at Nortura eller Statoil skal få produsere aktivistfilmer for å fremme sin agenda, men jeg er nok ikke alene om å savne flere filmer som utfordrer mitt syn på verden (ja, jeg tilhører den liberale majoriteten med en kjedelig forankring et sted i den politiske midte, litt til venstre).
Det er Norsk filminstitutt og Fritt Ord som støtter de fleste agendasettende dokumentarer i Norge, og de har en svært viktig rolle. Nå er det ikke noe som tyder på at politiske krefter på ytre høyresiden mobiliserer til produksjon av agendasettende dokumentarer (selv om det ikke er så vanskelig å forestille seg at mer liberale aktører som Civita eller Minerva snart vil ta i bruk levende bilder). Men montro hva som hadde skjedd om NFI eller Fritt Ord hadde gitt støtte til en aktivistfilm som går til angrep på retten til selvbestemt abort, eller gir Israel rett til å okkupere Palestina?
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint. Denne kommentaren har før stått på trykk i Aftenposten.
«Det er Norsk filminstitutt og Fritt Ord som støtter de fleste agendasettende dokumentarer i Norge, og de har en svært viktig rolle.»
Tror nok dette utsagnet ikke gir det hele og fulle bildet. De regionale filmsentrene, andre støtteordninger utenfor filmfeltet og stor grad av egenfinansiering er minst like viktige for mangfoldet også når det gjelder agendasettende dokumentarer.
Lf8rdag er radiodag. Ff8r var det P2, ne5 er det P1. Pusling i hmeein med en lang frokost som start. Ei tekanne (Figgjo sin Lotte) full av det jeg me5tte ha lyst pe5 og gjerne hjemmebakt brf8d til.Leste lf8rdagsaviser ff8r. Trodde jeg var avhengig. Ne5 bor jeg for langt fra butikken til at det er aktuelt. Det ge5r overraskende bra uten ferske aviser pe5 lf8rdag. Hvem skulle tro det?Tur i skogen eller fje6ra hvis jeg orker. Gjerne haging.Se5 bok og lat middag. Gjerne noe som har kokt ihop i ovnen (komfyren), enten grf8t (risengryn kokes opp og plasseres i ovnen i timevis).eller rotgrf8nnsaker og et stykke kjf8tt eller fisk. Urter fra hagen enn se5 lenge.Om kvelden er det bok eller film. Er glad i e5 le5ne dvd pe5 biblioteket.Se5 er det i seng og glede seg til sf8ndag:)Fortsatt god helg!
Thanks for contributing. It’s helped me understand the issues.
«Det er Norsk filminstitutt og Fritt Ord som støtter de fleste agendasettende dokumentarer i Norge, og de har en svært viktig rolle.»
Tror nok dette utsagnet ikke gir det hele og fulle bildet. De regionale filmsentrene, andre støtteordninger utenfor filmfeltet og stor grad av egenfinansiering er minst like viktige for mangfoldet også når det gjelder agendasettende dokumentarer.
Lf8rdag er radiodag. Ff8r var det P2, ne5 er det P1. Pusling i hmeein med en lang frokost som start. Ei tekanne (Figgjo sin Lotte) full av det jeg me5tte ha lyst pe5 og gjerne hjemmebakt brf8d til.Leste lf8rdagsaviser ff8r. Trodde jeg var avhengig. Ne5 bor jeg for langt fra butikken til at det er aktuelt. Det ge5r overraskende bra uten ferske aviser pe5 lf8rdag. Hvem skulle tro det?Tur i skogen eller fje6ra hvis jeg orker. Gjerne haging.Se5 bok og lat middag. Gjerne noe som har kokt ihop i ovnen (komfyren), enten grf8t (risengryn kokes opp og plasseres i ovnen i timevis).eller rotgrf8nnsaker og et stykke kjf8tt eller fisk. Urter fra hagen enn se5 lenge.Om kvelden er det bok eller film. Er glad i e5 le5ne dvd pe5 biblioteket.Se5 er det i seng og glede seg til sf8ndag:)Fortsatt god helg!
Thanks for contributing. It’s helped me understand the issues.