Et tilbakeslag for norsk film

Et tilbakeslag for norsk film

Det er ikke bare regissørene som taper på nedleggelsen av pakkefinansieringsordningen, men norsk films muligheter til å markere seg internasjonalt, skriver Thomas Robsahm i dette innlegget. Da kan vi se langt etter den neste deltakelsen i hovedkonkurransen i Cannes.

At den norske filmen Louder Than Bombs (foto) av Joachim Trier er invitert til hovedkonkurransen i Cannes, som første norske film på 36 år, er en seier for mange – ikke minst Norsk filminstitutt, som er filmens hovedfinansiør.

Filmen er produsert med midler fra ordningen pakkefinansiert produksjon. En ordning der et utvalg av våre aller mest talentfulle regissører i samarbeid med produsent har fått tildelt produksjonsmidler til 2-3 filmer uten å måtte gå via vurdering av konsulent.

Joachim Trier (med Eskil Vogt og Motlys), Anne Sewitsky (med Maipo), Sara Johnsen (med 4 1/2) og Erik Poppe (med Paradox) er de fire som ble valgt av et bransjeråd. Når Louder Than Bombs av Joachim Trier får premiere i oktober vil de første fire filmene være ferdig produsert og alle regissørene er deretter sikret en film til i pakken.

Men – uten at ordningen er evaluert verken av de involverte eller av bransjen, er den nå stoppet av NFI. Selv ikke den tredje filmen, som var en opsjon i hver pakke, er aktuelt for NFI å gi tilskudd til. Etter neste film må alle regissørene tilbake i køen hos konsulentene, uavhengig av resultatene man har oppnådd med de to første filmene.

Pakkefinansiering er en eksklusiv ordning og dermed ikke like populær hos alle de som ikke er en del av den. Da den ble innført var argumentet imidlertid at man skulle gi noen av de aller mest talentfulle regissørene arbeidsro og mulighet for langsiktig planlegging. Og ikke minst: Overlate til filmskaperne selv å bestemme hva de vil lage film om når de har vist et åpenbart talent. Høye ambisjoner om å ta skrittet ut til større, internasjonalt publikum og vinne de viktigste prisene har også vært et klart mål.

Da Yngve Sæther for noen år siden etterlyste en egen ordning ved navn Operasjon Gullpalme, svarte daværende avdelingsdirektør Ivar Køhn at den ordningen allerede eksisterte i form av Pakkefinansiert produksjon. Når vi nå er nærmere en Gullpalme enn vi har vært på tre og et halvt tiår, legges ordningen ned.

Et av argumentene mot ordningen er at det ikke er sunt å produsere film uten den kreative motstanden en konsulent gir. Det er riktig at filmer blir bedre av slik motstand og sparring. Men Staten er ikke nødvendigvis den eneste som kan gi dette. En hver film må skaffe så mye privat og annen offentlig finansiering at det likevel er nok av motstand å få. Dessuten må det da være et paradoks at da den statlige motstanden var som minst, så ble resultatet bra nok til deltagelse på verdens viktigste filmfestival. Av over 1800 påmeldte er Louder Than Bombs en av 20 i hovedkonkurransen.

Det eneste som skiller pakkefinansiert film fra konsulentfilm er at et bransjeråd har gjort et valg på litt andre kriterier enn en konsulent. Der konsulenten gjerne fokuserer på manus, har utvalget fokusert på talentene. Eller en kombinasjon av resultater på tidligere filmer, sammensetning av team og idéene som ble innsendt

Det er vanskelig å forestille seg hvordan Louder Than Bombs kunne blitt realisert uten ordningen. Hvilken konsulent ville gitt halvparten av budsjettet sitt til én enkelt film? Og hvilken konsulent har utviklingsmidler nok til hjelpe frem en så komplisert produksjon? En av styrkene i ordningen er at fordi NFI vet at det skal bevilges produksjonsmidler, kan man gi langt høyere utviklingsbeløp enn en konsulent som er usikker på om prosjektet han/hun gir midler skal i produksjon eller ikke. Uten solide bevilgninger fra NFI til utvikling og finansiering, samt fleksibilitet i prosessene, ville filmen rett og slett ikke blitt realisert.

Foruten Louder Than Bombs, har Erik Poppe hatt stor suksess med Tusen ganger god natt i ordningen og selv om om De Nærmeste av Anne Sewitksy og Uskyld av Sara Johnsen ikke har nådd publikumstall her hjemme man kunne forvente, så har de begge deltatt på A-festivalene Sundance og Toronto og mottatt strålende kritikker. Dessuten kan man ikke evalurere dette etter kun én film. De har begge nye prosjekter i utvikling som tyder på at deres neste blir store publikumsfilmer.

Ordningen har sine svakheter, slik alle ordninger har i startfasen. Men det er svært uklokt å legge ned noe som har oppnådd mange av målsettingene for norsk film de siste årene. Argumentet om at det ikke fins penger holder ikke. Her er det snakk om prioriteringer. Det fins fortsatt mange hundre millioner til produksjon av norske filmer. Et annet argument er at for store midler bindes opp over for lang tid. Mulig dette er et problem, med da kan en jo for eksempel vurdere å redusere antall pakker etter første runde, fremfor å legge ned hele ordningen.

De som taper mest på nedleggelsen er regissørene. Norske profilerte produsenter har et stort tilfang av prosjekter, så de vil klare seg uansett. For regissørene blir det tilbake til reklameoppdrag, undervisning og Den kulturelle skolesekken. Ikke noe galt i dette i seg selv, men skal vi opprettholde det nivået norsk film har lagt seg på de siste årene, må regissørene først og fremst lage mer spillefilm.

Joachim Triers neste norskspråklige film går i opptak allerede neste år. Også dette prosjektet er det vanskelig å forestille seg at ville fått de samme mulighetene til å konkurrere med de aller beste i verden uten ordningen. Allerede halvannet år før innspillingsstart har prosjektet fått store utviklingsmidler, noe som er med på å sikre en kvalitet som er nødvendig dersom første norske film i hovedkonkurransen i Cannes på 36 år ikke skal bli en bragd det tar like mange år å gjenta.

 Thomas Robsahm, produsent (av Louder than bombs, og tidligere konsulent på NFI)

Relatert artikkel:

– Cannes er ikke noe lotteri

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Et tilbakeslag for norsk film

Et tilbakeslag for norsk film

Det er ikke bare regissørene som taper på nedleggelsen av pakkefinansieringsordningen, men norsk films muligheter til å markere seg internasjonalt, skriver Thomas Robsahm i dette innlegget. Da kan vi se langt etter den neste deltakelsen i hovedkonkurransen i Cannes.

At den norske filmen Louder Than Bombs (foto) av Joachim Trier er invitert til hovedkonkurransen i Cannes, som første norske film på 36 år, er en seier for mange – ikke minst Norsk filminstitutt, som er filmens hovedfinansiør.

Filmen er produsert med midler fra ordningen pakkefinansiert produksjon. En ordning der et utvalg av våre aller mest talentfulle regissører i samarbeid med produsent har fått tildelt produksjonsmidler til 2-3 filmer uten å måtte gå via vurdering av konsulent.

Joachim Trier (med Eskil Vogt og Motlys), Anne Sewitsky (med Maipo), Sara Johnsen (med 4 1/2) og Erik Poppe (med Paradox) er de fire som ble valgt av et bransjeråd. Når Louder Than Bombs av Joachim Trier får premiere i oktober vil de første fire filmene være ferdig produsert og alle regissørene er deretter sikret en film til i pakken.

Men – uten at ordningen er evaluert verken av de involverte eller av bransjen, er den nå stoppet av NFI. Selv ikke den tredje filmen, som var en opsjon i hver pakke, er aktuelt for NFI å gi tilskudd til. Etter neste film må alle regissørene tilbake i køen hos konsulentene, uavhengig av resultatene man har oppnådd med de to første filmene.

Pakkefinansiering er en eksklusiv ordning og dermed ikke like populær hos alle de som ikke er en del av den. Da den ble innført var argumentet imidlertid at man skulle gi noen av de aller mest talentfulle regissørene arbeidsro og mulighet for langsiktig planlegging. Og ikke minst: Overlate til filmskaperne selv å bestemme hva de vil lage film om når de har vist et åpenbart talent. Høye ambisjoner om å ta skrittet ut til større, internasjonalt publikum og vinne de viktigste prisene har også vært et klart mål.

Da Yngve Sæther for noen år siden etterlyste en egen ordning ved navn Operasjon Gullpalme, svarte daværende avdelingsdirektør Ivar Køhn at den ordningen allerede eksisterte i form av Pakkefinansiert produksjon. Når vi nå er nærmere en Gullpalme enn vi har vært på tre og et halvt tiår, legges ordningen ned.

Et av argumentene mot ordningen er at det ikke er sunt å produsere film uten den kreative motstanden en konsulent gir. Det er riktig at filmer blir bedre av slik motstand og sparring. Men Staten er ikke nødvendigvis den eneste som kan gi dette. En hver film må skaffe så mye privat og annen offentlig finansiering at det likevel er nok av motstand å få. Dessuten må det da være et paradoks at da den statlige motstanden var som minst, så ble resultatet bra nok til deltagelse på verdens viktigste filmfestival. Av over 1800 påmeldte er Louder Than Bombs en av 20 i hovedkonkurransen.

Det eneste som skiller pakkefinansiert film fra konsulentfilm er at et bransjeråd har gjort et valg på litt andre kriterier enn en konsulent. Der konsulenten gjerne fokuserer på manus, har utvalget fokusert på talentene. Eller en kombinasjon av resultater på tidligere filmer, sammensetning av team og idéene som ble innsendt

Det er vanskelig å forestille seg hvordan Louder Than Bombs kunne blitt realisert uten ordningen. Hvilken konsulent ville gitt halvparten av budsjettet sitt til én enkelt film? Og hvilken konsulent har utviklingsmidler nok til hjelpe frem en så komplisert produksjon? En av styrkene i ordningen er at fordi NFI vet at det skal bevilges produksjonsmidler, kan man gi langt høyere utviklingsbeløp enn en konsulent som er usikker på om prosjektet han/hun gir midler skal i produksjon eller ikke. Uten solide bevilgninger fra NFI til utvikling og finansiering, samt fleksibilitet i prosessene, ville filmen rett og slett ikke blitt realisert.

Foruten Louder Than Bombs, har Erik Poppe hatt stor suksess med Tusen ganger god natt i ordningen og selv om om De Nærmeste av Anne Sewitksy og Uskyld av Sara Johnsen ikke har nådd publikumstall her hjemme man kunne forvente, så har de begge deltatt på A-festivalene Sundance og Toronto og mottatt strålende kritikker. Dessuten kan man ikke evalurere dette etter kun én film. De har begge nye prosjekter i utvikling som tyder på at deres neste blir store publikumsfilmer.

Ordningen har sine svakheter, slik alle ordninger har i startfasen. Men det er svært uklokt å legge ned noe som har oppnådd mange av målsettingene for norsk film de siste årene. Argumentet om at det ikke fins penger holder ikke. Her er det snakk om prioriteringer. Det fins fortsatt mange hundre millioner til produksjon av norske filmer. Et annet argument er at for store midler bindes opp over for lang tid. Mulig dette er et problem, med da kan en jo for eksempel vurdere å redusere antall pakker etter første runde, fremfor å legge ned hele ordningen.

De som taper mest på nedleggelsen er regissørene. Norske profilerte produsenter har et stort tilfang av prosjekter, så de vil klare seg uansett. For regissørene blir det tilbake til reklameoppdrag, undervisning og Den kulturelle skolesekken. Ikke noe galt i dette i seg selv, men skal vi opprettholde det nivået norsk film har lagt seg på de siste årene, må regissørene først og fremst lage mer spillefilm.

Joachim Triers neste norskspråklige film går i opptak allerede neste år. Også dette prosjektet er det vanskelig å forestille seg at ville fått de samme mulighetene til å konkurrere med de aller beste i verden uten ordningen. Allerede halvannet år før innspillingsstart har prosjektet fått store utviklingsmidler, noe som er med på å sikre en kvalitet som er nødvendig dersom første norske film i hovedkonkurransen i Cannes på 36 år ikke skal bli en bragd det tar like mange år å gjenta.

 Thomas Robsahm, produsent (av Louder than bombs, og tidligere konsulent på NFI)

Relatert artikkel:

– Cannes er ikke noe lotteri

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY