Et råskinn av en 84-åring

Et råskinn av en 84-åring

Jean-Luc Godard finner opp filmen enda en gang – denne gangen med 3D. Men kom ikke å si at jeg ikke advarte deg.

De som mangler fantasi søker tilflukt i virkeligheten” forteller åpningsplakaten på denne filmen. For de som kjenner den fransk-sveitsiske nybølgefilm-legenden Jean-Luc Godard blir denne beskjeden overflødig. For de som ikke kjenner ham, er det en advarsel.

Få filmskapere kan polarisere publikum som den 84-årige provokatøren, og jeg kan selvsagt ikke forutsi hvilken side du vil havne på. Men jeg kan love at en mer interessant og plagsom stein i skoen (som var det nybølgefilmen hadde som mål å være) skal du lete lenge etter på kino akkurat nå.

Filmen er kanskje den jeg husker best fra fjorårets filmfestival i Cannes der den vant Grand Prix. Den har en begynnelse, midte og slutt, men Godard holder seg fortsatt til sitt kredo fra 50 år tidligere – om å ikke fortelle det nødvendigvis i den rekkefølgen. Den er en sann plage og en fascinerende filmopplevelse, og muligens kommer du til å forbanne denne anbefalingen etter å ha sett filmen.

Den ytre handlingen – hvem gjør hva – er tilsiktet uklar: Vi oppholder oss iblant sammen med to par som i hver sin historie gjør udramatiske ting; de konverserer kryptisk og ser ut som de nettopp har hatt sex; den ene mannen snakker uforholdsmessig mye om hva han gjør på toalettet. Kort sagt: ikke mye å skrive hjem om. Det er isteden i hvert enkelt bilde, og måten de er kjedet sammen på i et slags filmessay, at filmen kommer til liv. En hver Godardfilm er stappfull av litterære, historiske og populærkulturelle referanser, og denne kanskje mer enn noen annen (bare sjekk ut filmen på Wikipedia).

Men det er ikke der du finner den virkelige meningen med Godard. For å få fullt utbytte av denne filmen må du gi deg i sansenes vold og la virkelighet og mening ligge igjen foran inngangen til kinoen. Og du må glemme alt du har lært om 3D.

Godard med flatskjerm - versjon 2

For her finner Godard opp filmen på nytt. Ikke på spektakulært vis, slik vi kjenner fra 3D-gimmickens verden, men i små glimt der han viser oss hva som er mulig innenfor et uttrykk som ennå befinner seg i barndommen. Sammen med filmfotograf Fabrice Aragno og Kodak har han utviklet et kamera som har gjort dem bedre i stand til å eksperimentere, til å vise hva 3D-filmen rommer bortenfor spektakulær action. Her er det ”trivialitetens 3D” som finner et uttrykk gjennom overraskende, hverdagslige perspektiver hvor utforskingen av rommet kan gjøre deg svimmel og bildene iblant lugger. I en scene viser en flatskjerm Snøen på Kilimanjaro med Ava Gardner og Gregory Peck og opplevelsen av rommet endrer seg. I en annen scene som utløste applaus under premieren i Cannes inntreffer en dobbelteksponering der man er tvunget til å blunke med hvert øye for å kunne se de to skikkelsene i bildet, en mann og kvinne. Det var nesten som å være hos øyelegen og lære noe nytt om synet, men følelsen det ga meg var visuell eufori, ikke vitebegjærlig tilfredsstillelse. 3D innebærer vanligvis at du ser to ulike bilder samtidig som til sammen gir deg inntrykk av dybde. Her får det nærmest enda en dimensjon ved at Godard angriper begge øynene, hver for seg.

Godard 2 - 1 - versjon 2

Den lekne 84-åringen oppfører seg som en rampete guttunge som har oppdaget en nytt leketøy han fillerister for å finne ut hva det er godt for, hva det tåler. Resultatet er den mest nyskapende og positivt frustrerende 3D-filmen jeg har sett.

Når jeg lar meg rive med av den visuelle leken, er den en sann fryd, når Godards kryptiske sitater og referanser tar for stor plass, hektes jeg av (den norske kritikeren Bjørn Granum hilste på 70-tallet en ny Godardfilm velkommen med tittelen ”Godard mann økseskaft”). Jeg tror ikke anmelder-klisjeer som ”vellykket” eller ”mislykket” er anvendelig på denne underlige hybriden. ”Mistilpasset” er nok mer dekkende.

 Goodbye to language er månedens film på cinematekene.

Denne omtalen er en redigert versjon av den som sto i Aftenposten.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Et råskinn av en 84-åring

Et råskinn av en 84-åring

Jean-Luc Godard finner opp filmen enda en gang – denne gangen med 3D. Men kom ikke å si at jeg ikke advarte deg.

De som mangler fantasi søker tilflukt i virkeligheten” forteller åpningsplakaten på denne filmen. For de som kjenner den fransk-sveitsiske nybølgefilm-legenden Jean-Luc Godard blir denne beskjeden overflødig. For de som ikke kjenner ham, er det en advarsel.

Få filmskapere kan polarisere publikum som den 84-årige provokatøren, og jeg kan selvsagt ikke forutsi hvilken side du vil havne på. Men jeg kan love at en mer interessant og plagsom stein i skoen (som var det nybølgefilmen hadde som mål å være) skal du lete lenge etter på kino akkurat nå.

Filmen er kanskje den jeg husker best fra fjorårets filmfestival i Cannes der den vant Grand Prix. Den har en begynnelse, midte og slutt, men Godard holder seg fortsatt til sitt kredo fra 50 år tidligere – om å ikke fortelle det nødvendigvis i den rekkefølgen. Den er en sann plage og en fascinerende filmopplevelse, og muligens kommer du til å forbanne denne anbefalingen etter å ha sett filmen.

Den ytre handlingen – hvem gjør hva – er tilsiktet uklar: Vi oppholder oss iblant sammen med to par som i hver sin historie gjør udramatiske ting; de konverserer kryptisk og ser ut som de nettopp har hatt sex; den ene mannen snakker uforholdsmessig mye om hva han gjør på toalettet. Kort sagt: ikke mye å skrive hjem om. Det er isteden i hvert enkelt bilde, og måten de er kjedet sammen på i et slags filmessay, at filmen kommer til liv. En hver Godardfilm er stappfull av litterære, historiske og populærkulturelle referanser, og denne kanskje mer enn noen annen (bare sjekk ut filmen på Wikipedia).

Men det er ikke der du finner den virkelige meningen med Godard. For å få fullt utbytte av denne filmen må du gi deg i sansenes vold og la virkelighet og mening ligge igjen foran inngangen til kinoen. Og du må glemme alt du har lært om 3D.

Godard med flatskjerm - versjon 2

For her finner Godard opp filmen på nytt. Ikke på spektakulært vis, slik vi kjenner fra 3D-gimmickens verden, men i små glimt der han viser oss hva som er mulig innenfor et uttrykk som ennå befinner seg i barndommen. Sammen med filmfotograf Fabrice Aragno og Kodak har han utviklet et kamera som har gjort dem bedre i stand til å eksperimentere, til å vise hva 3D-filmen rommer bortenfor spektakulær action. Her er det ”trivialitetens 3D” som finner et uttrykk gjennom overraskende, hverdagslige perspektiver hvor utforskingen av rommet kan gjøre deg svimmel og bildene iblant lugger. I en scene viser en flatskjerm Snøen på Kilimanjaro med Ava Gardner og Gregory Peck og opplevelsen av rommet endrer seg. I en annen scene som utløste applaus under premieren i Cannes inntreffer en dobbelteksponering der man er tvunget til å blunke med hvert øye for å kunne se de to skikkelsene i bildet, en mann og kvinne. Det var nesten som å være hos øyelegen og lære noe nytt om synet, men følelsen det ga meg var visuell eufori, ikke vitebegjærlig tilfredsstillelse. 3D innebærer vanligvis at du ser to ulike bilder samtidig som til sammen gir deg inntrykk av dybde. Her får det nærmest enda en dimensjon ved at Godard angriper begge øynene, hver for seg.

Godard 2 - 1 - versjon 2

Den lekne 84-åringen oppfører seg som en rampete guttunge som har oppdaget en nytt leketøy han fillerister for å finne ut hva det er godt for, hva det tåler. Resultatet er den mest nyskapende og positivt frustrerende 3D-filmen jeg har sett.

Når jeg lar meg rive med av den visuelle leken, er den en sann fryd, når Godards kryptiske sitater og referanser tar for stor plass, hektes jeg av (den norske kritikeren Bjørn Granum hilste på 70-tallet en ny Godardfilm velkommen med tittelen ”Godard mann økseskaft”). Jeg tror ikke anmelder-klisjeer som ”vellykket” eller ”mislykket” er anvendelig på denne underlige hybriden. ”Mistilpasset” er nok mer dekkende.

 Goodbye to language er månedens film på cinematekene.

Denne omtalen er en redigert versjon av den som sto i Aftenposten.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY