Det er nå vi trenger dere, Timothy og Jan Erik!

Det er nå vi trenger dere, Timothy og Jan Erik!

Talkshow-parodien «Tonight med Timothy Dahle» og selvhjelpssatiren «Framtiden kommer bakfra» fortjener en ny vurdering, mener Einar Aarvig – i en tid der selvhjelp og dumme talkshows er blitt en selvfølgelig del av eteren. Men aller først, en liten vareopptelling i ny og ikke så ny norsk tv-humor.

Dette skal handle om to smått forbigåtte humorserier fra forrige tiår, men først litt kjapp synsing og noen forbehold:

Når man snakker om ny humor i dag, er det mest for å anklage utøverne av faget for idéfattigdom og manglende provokasjon, fantasi og/ eller relevans.

Det er lett å gi kritikerne rett. Inntrykket er at de siste årenes store humorsatsninger på tv setter få spor i den kollektive bevissthet, det handler mer om å videreføre karrierene til de involverte. Det skjer ikke mye nytt, mange av programmene lener seg for tungt på sine britiske og amerikanske forbilder, særlig når det gjelder det markedsavdelingene kaller «pute-tv».

Det virker dessuten som om det er vrient å komme ut av skyggen til Harald Eia og Bård Tufte Johansen. Førstnevntes oslolos har for eksempel blitt en slags hemsko, en alt for tydelig inspirasjonskilde.

Ekkoet av den brølende, vulgære, sinte, bakstreverske og eiegode mannen av folket er litt for mye til stede hos litt for mange «karakterer» som er skapt siden han dukket opp i Eskil Vogts regi i en Ut i vår hage-episode i 2008. Jeg har til og med sett avskygninger av ham i lokalrevyer.

Å skrive om humor fordrer ærlighet, og det er like greit å tilkjennegi hva jeg synes er morsomt. Jeg har selvsagt stor sans for Bård&Harald, selv om nettopp sesong to av Ut i vår hage markerte en overgang til mer satt og trygg humor. Helt greit, erfarne komikere er de siste man skal kreve nyskapning fra, «show biz» – fra brødrene Marx til Ricky Gervais – er tragisk full av folk som bare har blitt mindre og mindre festlige og mer og mer sentimentale og «drevne» med årene.

Men herregud, så gode Bård og Harald var, særlig fra Åpen post og utover. Harald i neseoperasjon med parykk og steinkjerdialekt. Bård som Per Ståle Lønning-aktig programleder i det «koselige» Se&Hør-fascistiske Norgesmagasinet. Åpen Post og Team Antonsen var programmer man gledet seg til og snakket om. I dag ser det ikke ut til at tv-humor er allemannseie på samme måte, det preger hvertfall ikke (mine) sosiale medier på samme måte som Eia&Co muligens ville gjort hvis det hadde eksistert store nettsamfunn på tidlig 2000-tall. De skapte jo gjentatte ganger en viss furore i sin tid, om ikke i samme skala som siste tidens ”Trygdekontoret-porno” om Kari Jaquesson, som vel var mer provoserende enn rasende morsomt. Det morsomste duoen har gjort er for øvrig radioprogrammet Tazte Priv fra 2004.

Ellers har jeg hatt sans for mye av det Johan Golden, Anne-Kat Hærland, Janne Rønningen, Alex Rosèn, tidligere nevnte Thomas Giertsen, Atle Antonsen, Kristopher Schau og Linn Skåber har gjort, og mener Karl Johan, med sin velformulerte og gåtefulle blanding av frekkhet og folkelighet er uimotståelig. Man kan si akkurat det samme om Egil Hegerbergs sterkt undervurderte Bare Egil Tour fra 2011. Sjekk for øvrig ut Debbathliv på youtube for mer (blant annet hopping av bukk i Adams drakter) fra den kanten. Kudos går dessuten til Ylvis-serien Norges Herligste og Einar Törnquist.

Jeg har ikke tenkt å gå mer historisk til verks, annet enn å nevne at gjensynet med KLMs SKAI-TV var like skuffende som jeg mistenkte, og at en av de flotteste humorskattene jeg har funnet i NRKs arkiver er Trond Kirkvaag og Jon Skolmens svært absurde Å langt i fra fra 1974. Og så bør det vel legges til at de siste årenes norske filmkomedier ikke har vært særlig morsomme.

Ok, nok synsing og forbehold, håper bare at leseren har et VISST inntrykk av hva jeg finner morsomt.

TONIGHT MED TIMOTHY DAHLE (2003)

Flåkjeften Timothy Dahle (Henrik Elvestad) viste sitt bebartede, uintelligente åsyn for første gang i en av norgeshistoriens beste komedier (den siste virkelig gode?), tulledokumentaren Get Ready To Be Boyzvoiced fra 2000. Der var han eplekjekk men stakkarslig boybandmanager, en stusslig, usmart og språkfattig opportunist med bakgrunn fra mobiltelefonsalg og danseband. Året etter var han deltaker i den suksessfulle tulledokumentaren Nissene på låven. Og i 2003 utvidet Henrik Elvestad, Espen Ecbo &Co fiksjonsuniverset ytterligere med å la Dahle gjøre som så mange andre av datidens realitydeltakere, bli vertskap for eget tv-show.

På overflaten representerer Tonight med Timothy Dahle arketypen på et talkshowformat som ikke har forandret seg nevneverdig på 12 år. Animert vignett fra urbant landskap, ikonografi kjent fra Skavlan, Lindmo, Senkveld, etc, «rocka» showjazz-aktig husband, blåsvart studio med skyskrapere i bakgrunnen, programleder i konservativ dress som får publikum til å rope en catchphrase (nitriste «DET ER I KVELD DET SKJER!»), kjendisgjester, vitsing med dagsaktualiteter, komiker-sidekick, etc.

DVD-Snap-17

Dette er som sagt et fiksjonsunivers, og etter hvert blir det klart at serieskaperne bruker formatet til å fortelle en forstemmende og deprimerende fortelling om en beklemt og bedrøvelig mann i en posisjon han ikke behersker. Det skaper litt forvirring: Er det publikum i salen i det hele tatt? Og i så fall: Ler de på Timothy Dahles eller Elvestads/Ekcbos premisser?

Begge deler synes å være tilfelle, noe som gir serien en fin, grøtete kvalitet, forsterket av at det sparkes og parodieres i mange og uforutsigbare retninger. Tonight med Timothy Dahle er temmelig ute, nærmest en bevisst parodi på parodien.

Komiker-sidekick Steinar Hofthun (Eckbo) er for eksempel en reinspikka Tommy Steine-karikatur, mens hans alter ego, mediaklovnen «Steinardo» er en blanding av harselas med og kopi av Bård Tufte Johansens Kyllingmann og diverse Kristopher Schau-stunts. Steinardo tar selvfølgelig ting lenger enn å tulle med TV2-reportere utenfor Rikshospitalet, han dukker opp, kledd og sminket som klassisk klovn, i begravelsen til ofrene i trippeldrapssaken mediene kaller «campingdrapene» og beskylder de pårørende for å være noen PR-kåte jævler som krever medieoppmerksomhet for sin sorg.

«Stuntet» havner på alle tabloidenes forsider, Timothy &Co driter seg ut i en direktesendt debatt og talkshowet blir upopulært og må ta til takke med annenrangs gjester, som en fallert playboymodell på 74 og den Elvis-imiterende gatepastoren Esten Skarnes.

Meta-trikset (Dahle kommenterer også elendige kritikker fra riksavisene og Steinardo svarer med å kaste kake i ansiktet på et avisbud i AkersVEIEN) er fikst, men forvirrende hvis man ikke ser hele sesongen i en smæle.

DVD-Snap-18

Tonight med Timothy Dahle er et grunnleggende trist, hardt og usympatisk program, som tilslører seg og søker å gjøre seg uangripelig ved å legge kjipe, ofte ekstremt sjåvinistiske synspunkter i munnen på en dum fiksjonsfigur fra Nord-Norge. Når han får besøk av den Eckbo-gestaltede standupkomikeren Souhaila Mustafa (aktuell med forestillingen «Omskjærte bondepiker») berømmer han henne for å snakke godt norsk før han sammenligner henne med en ape og kaller henne både «pakkis» og «staner». Når Souhaila så gjør standup med ekstremt grove vitser om egen fitte og rasshøl sitter man måpende og svakt sjokkskada foran skjermen.

Innslaget vakte, etter hva jeg husker og googler, ingen krenkede reaksjoner i sin tid, noe det meget sannsynlig ville gjort i dag. Jeg er usikker på om verden har gått fremover eller bakover, men ikke drep meg fordi jeg ler!

Brorparten av humoren i serien følger Killinggänget-maksimen om at det morsomste er en bittebitteliten mann som har det veldig, veldig vondt. Både hovedpersonen og gjestefigurene til Eckbo er tragiske, ensomme typer med falsk optimisme eller som føler seg misforstått med god grunn, og det gjør parodiene effektive og nådeløse. Folk som Tommy Steine, Egil Svartdahl og Per Inge Torkildsen tas nokså hardt, sistnevnte i en uforglemmelig variant der han stadig tyr til et gjennompugga manus om likestilling, Rosekjelleren og at «James Bond e avleggs, nå er det dei tri kvinnfolka i Charlies Angels som gjedle».

Og apropos Killinggänget: Er gjennomgangsfiguren Asbjørn Brekke tjuvlånt fra Roland (Robert Gustafsson) i Torsk på Tallin?

Begge bor ensomme i store, forlatte hus, begge tyr til rasjonaliserende hjelpehypoteser når den triste tilværelsen skal forklares, begge er godslige, ufarlige typer med nokså bred appell. Men Roland er mye mer plaget og adskillig mer desperat og hjelpeløs, den skal Asbjørn ha. Omsorgen Asbjørn krever er av det mindre forpliktende slaget, noe som ironisk nok gjør ham til en mer sympatisk person. Når det ikke skjer så mye i innslagene om Asbjørn i Tonight med Timothy Dahle, er det fordi segmentet skal være en variant av og kontrast til The Osbournes, hvor det jo var full rulle hele tiden.

TMTD er på sitt ondeste i subplottet om håndballspilleren Bente Rognlie som blir utsatt for grov sjikane i hver sending, selv når hun forsvinner og blir funnet død. Man lurer: Hvem er det som er drøyest av Timothy Dahle, tv-personaen hans og Henrik Elvestad?

Serien ber ikke om å bli elsket akkurat, og det er lettere å peke på det drøye, spekulative og overskridende enn det positive med den. Jeg får ikke helt kontakt med den delen av hjernen min som digger programmet, jeg tror jeg liker det på samme måte som jeg liker Penn&Telller, James Ellroy, NRKs distriktssendings-maraton og andre harde saker. Serien gjennomsyres av en ukuelig VILJE til parodi og grovkornet, infam satire, og dens smittende kraft overskygger det av og til ujevne sketsjenivået.

Ideen – deprimerende humordrama forkledd som talkshow med sketsjer – er uansett meget god og bra gjennomført. Serien hadde kanskje vært enda bedre med en mer bevisst bruk av kulisser og publikum, som da Kramer innredet leiligheten sin som et talkshow i Seinfeld. Eller med innslag fra scene/backstage-problematikken fra Birdman. Samtidig pensles Timothys tragedie ut med en fin spenningskurve og tiden flyr foran skjermen.

Andre del av denne artikkelen, om «Framtiden kommer bakfra», blir publisert neste uke.

 

2 kommentarer til Det er nå vi trenger dere, Timothy og Jan Erik!

  1. Topp! To undervurderte serier som speilet samtiden perfekt. Spesielt FKB. NRK burde legge den ut på Nett-TV asap!

  2. Helt utmerket observasjon, historietime og analyse, Einar!

    Men siden det store spørsmålet verken stilles eller besvares, slenger jeg det inn her:
    Hva skal til for å lage god komedie i dag?
    Bård og Harald, Stoltenbergs Borettslaget, Nissene på Låven og seriene som artikkelen handler om etc. etc. er jo alle parodier på enkle og hverdagslige mennesker. Og den komikken har et nullpunkt som vi for lengst har nådd: Nemlig det at Norges morsomste komedie i årevis har vært Norge i Dag, altså oppsamlingsheatet av lokalnyhetene. Det er som om vaktmester Narvestad. Bare helt real. Det kan ikke toppes.
    Så hvor går man hen da???

Legg igjen en kommentar

Det er nå vi trenger dere, Timothy og Jan Erik!

Det er nå vi trenger dere, Timothy og Jan Erik!

Talkshow-parodien «Tonight med Timothy Dahle» og selvhjelpssatiren «Framtiden kommer bakfra» fortjener en ny vurdering, mener Einar Aarvig – i en tid der selvhjelp og dumme talkshows er blitt en selvfølgelig del av eteren. Men aller først, en liten vareopptelling i ny og ikke så ny norsk tv-humor.

Dette skal handle om to smått forbigåtte humorserier fra forrige tiår, men først litt kjapp synsing og noen forbehold:

Når man snakker om ny humor i dag, er det mest for å anklage utøverne av faget for idéfattigdom og manglende provokasjon, fantasi og/ eller relevans.

Det er lett å gi kritikerne rett. Inntrykket er at de siste årenes store humorsatsninger på tv setter få spor i den kollektive bevissthet, det handler mer om å videreføre karrierene til de involverte. Det skjer ikke mye nytt, mange av programmene lener seg for tungt på sine britiske og amerikanske forbilder, særlig når det gjelder det markedsavdelingene kaller «pute-tv».

Det virker dessuten som om det er vrient å komme ut av skyggen til Harald Eia og Bård Tufte Johansen. Førstnevntes oslolos har for eksempel blitt en slags hemsko, en alt for tydelig inspirasjonskilde.

Ekkoet av den brølende, vulgære, sinte, bakstreverske og eiegode mannen av folket er litt for mye til stede hos litt for mange «karakterer» som er skapt siden han dukket opp i Eskil Vogts regi i en Ut i vår hage-episode i 2008. Jeg har til og med sett avskygninger av ham i lokalrevyer.

Å skrive om humor fordrer ærlighet, og det er like greit å tilkjennegi hva jeg synes er morsomt. Jeg har selvsagt stor sans for Bård&Harald, selv om nettopp sesong to av Ut i vår hage markerte en overgang til mer satt og trygg humor. Helt greit, erfarne komikere er de siste man skal kreve nyskapning fra, «show biz» – fra brødrene Marx til Ricky Gervais – er tragisk full av folk som bare har blitt mindre og mindre festlige og mer og mer sentimentale og «drevne» med årene.

Men herregud, så gode Bård og Harald var, særlig fra Åpen post og utover. Harald i neseoperasjon med parykk og steinkjerdialekt. Bård som Per Ståle Lønning-aktig programleder i det «koselige» Se&Hør-fascistiske Norgesmagasinet. Åpen Post og Team Antonsen var programmer man gledet seg til og snakket om. I dag ser det ikke ut til at tv-humor er allemannseie på samme måte, det preger hvertfall ikke (mine) sosiale medier på samme måte som Eia&Co muligens ville gjort hvis det hadde eksistert store nettsamfunn på tidlig 2000-tall. De skapte jo gjentatte ganger en viss furore i sin tid, om ikke i samme skala som siste tidens ”Trygdekontoret-porno” om Kari Jaquesson, som vel var mer provoserende enn rasende morsomt. Det morsomste duoen har gjort er for øvrig radioprogrammet Tazte Priv fra 2004.

Ellers har jeg hatt sans for mye av det Johan Golden, Anne-Kat Hærland, Janne Rønningen, Alex Rosèn, tidligere nevnte Thomas Giertsen, Atle Antonsen, Kristopher Schau og Linn Skåber har gjort, og mener Karl Johan, med sin velformulerte og gåtefulle blanding av frekkhet og folkelighet er uimotståelig. Man kan si akkurat det samme om Egil Hegerbergs sterkt undervurderte Bare Egil Tour fra 2011. Sjekk for øvrig ut Debbathliv på youtube for mer (blant annet hopping av bukk i Adams drakter) fra den kanten. Kudos går dessuten til Ylvis-serien Norges Herligste og Einar Törnquist.

Jeg har ikke tenkt å gå mer historisk til verks, annet enn å nevne at gjensynet med KLMs SKAI-TV var like skuffende som jeg mistenkte, og at en av de flotteste humorskattene jeg har funnet i NRKs arkiver er Trond Kirkvaag og Jon Skolmens svært absurde Å langt i fra fra 1974. Og så bør det vel legges til at de siste årenes norske filmkomedier ikke har vært særlig morsomme.

Ok, nok synsing og forbehold, håper bare at leseren har et VISST inntrykk av hva jeg finner morsomt.

TONIGHT MED TIMOTHY DAHLE (2003)

Flåkjeften Timothy Dahle (Henrik Elvestad) viste sitt bebartede, uintelligente åsyn for første gang i en av norgeshistoriens beste komedier (den siste virkelig gode?), tulledokumentaren Get Ready To Be Boyzvoiced fra 2000. Der var han eplekjekk men stakkarslig boybandmanager, en stusslig, usmart og språkfattig opportunist med bakgrunn fra mobiltelefonsalg og danseband. Året etter var han deltaker i den suksessfulle tulledokumentaren Nissene på låven. Og i 2003 utvidet Henrik Elvestad, Espen Ecbo &Co fiksjonsuniverset ytterligere med å la Dahle gjøre som så mange andre av datidens realitydeltakere, bli vertskap for eget tv-show.

På overflaten representerer Tonight med Timothy Dahle arketypen på et talkshowformat som ikke har forandret seg nevneverdig på 12 år. Animert vignett fra urbant landskap, ikonografi kjent fra Skavlan, Lindmo, Senkveld, etc, «rocka» showjazz-aktig husband, blåsvart studio med skyskrapere i bakgrunnen, programleder i konservativ dress som får publikum til å rope en catchphrase (nitriste «DET ER I KVELD DET SKJER!»), kjendisgjester, vitsing med dagsaktualiteter, komiker-sidekick, etc.

DVD-Snap-17

Dette er som sagt et fiksjonsunivers, og etter hvert blir det klart at serieskaperne bruker formatet til å fortelle en forstemmende og deprimerende fortelling om en beklemt og bedrøvelig mann i en posisjon han ikke behersker. Det skaper litt forvirring: Er det publikum i salen i det hele tatt? Og i så fall: Ler de på Timothy Dahles eller Elvestads/Ekcbos premisser?

Begge deler synes å være tilfelle, noe som gir serien en fin, grøtete kvalitet, forsterket av at det sparkes og parodieres i mange og uforutsigbare retninger. Tonight med Timothy Dahle er temmelig ute, nærmest en bevisst parodi på parodien.

Komiker-sidekick Steinar Hofthun (Eckbo) er for eksempel en reinspikka Tommy Steine-karikatur, mens hans alter ego, mediaklovnen «Steinardo» er en blanding av harselas med og kopi av Bård Tufte Johansens Kyllingmann og diverse Kristopher Schau-stunts. Steinardo tar selvfølgelig ting lenger enn å tulle med TV2-reportere utenfor Rikshospitalet, han dukker opp, kledd og sminket som klassisk klovn, i begravelsen til ofrene i trippeldrapssaken mediene kaller «campingdrapene» og beskylder de pårørende for å være noen PR-kåte jævler som krever medieoppmerksomhet for sin sorg.

«Stuntet» havner på alle tabloidenes forsider, Timothy &Co driter seg ut i en direktesendt debatt og talkshowet blir upopulært og må ta til takke med annenrangs gjester, som en fallert playboymodell på 74 og den Elvis-imiterende gatepastoren Esten Skarnes.

Meta-trikset (Dahle kommenterer også elendige kritikker fra riksavisene og Steinardo svarer med å kaste kake i ansiktet på et avisbud i AkersVEIEN) er fikst, men forvirrende hvis man ikke ser hele sesongen i en smæle.

DVD-Snap-18

Tonight med Timothy Dahle er et grunnleggende trist, hardt og usympatisk program, som tilslører seg og søker å gjøre seg uangripelig ved å legge kjipe, ofte ekstremt sjåvinistiske synspunkter i munnen på en dum fiksjonsfigur fra Nord-Norge. Når han får besøk av den Eckbo-gestaltede standupkomikeren Souhaila Mustafa (aktuell med forestillingen «Omskjærte bondepiker») berømmer han henne for å snakke godt norsk før han sammenligner henne med en ape og kaller henne både «pakkis» og «staner». Når Souhaila så gjør standup med ekstremt grove vitser om egen fitte og rasshøl sitter man måpende og svakt sjokkskada foran skjermen.

Innslaget vakte, etter hva jeg husker og googler, ingen krenkede reaksjoner i sin tid, noe det meget sannsynlig ville gjort i dag. Jeg er usikker på om verden har gått fremover eller bakover, men ikke drep meg fordi jeg ler!

Brorparten av humoren i serien følger Killinggänget-maksimen om at det morsomste er en bittebitteliten mann som har det veldig, veldig vondt. Både hovedpersonen og gjestefigurene til Eckbo er tragiske, ensomme typer med falsk optimisme eller som føler seg misforstått med god grunn, og det gjør parodiene effektive og nådeløse. Folk som Tommy Steine, Egil Svartdahl og Per Inge Torkildsen tas nokså hardt, sistnevnte i en uforglemmelig variant der han stadig tyr til et gjennompugga manus om likestilling, Rosekjelleren og at «James Bond e avleggs, nå er det dei tri kvinnfolka i Charlies Angels som gjedle».

Og apropos Killinggänget: Er gjennomgangsfiguren Asbjørn Brekke tjuvlånt fra Roland (Robert Gustafsson) i Torsk på Tallin?

Begge bor ensomme i store, forlatte hus, begge tyr til rasjonaliserende hjelpehypoteser når den triste tilværelsen skal forklares, begge er godslige, ufarlige typer med nokså bred appell. Men Roland er mye mer plaget og adskillig mer desperat og hjelpeløs, den skal Asbjørn ha. Omsorgen Asbjørn krever er av det mindre forpliktende slaget, noe som ironisk nok gjør ham til en mer sympatisk person. Når det ikke skjer så mye i innslagene om Asbjørn i Tonight med Timothy Dahle, er det fordi segmentet skal være en variant av og kontrast til The Osbournes, hvor det jo var full rulle hele tiden.

TMTD er på sitt ondeste i subplottet om håndballspilleren Bente Rognlie som blir utsatt for grov sjikane i hver sending, selv når hun forsvinner og blir funnet død. Man lurer: Hvem er det som er drøyest av Timothy Dahle, tv-personaen hans og Henrik Elvestad?

Serien ber ikke om å bli elsket akkurat, og det er lettere å peke på det drøye, spekulative og overskridende enn det positive med den. Jeg får ikke helt kontakt med den delen av hjernen min som digger programmet, jeg tror jeg liker det på samme måte som jeg liker Penn&Telller, James Ellroy, NRKs distriktssendings-maraton og andre harde saker. Serien gjennomsyres av en ukuelig VILJE til parodi og grovkornet, infam satire, og dens smittende kraft overskygger det av og til ujevne sketsjenivået.

Ideen – deprimerende humordrama forkledd som talkshow med sketsjer – er uansett meget god og bra gjennomført. Serien hadde kanskje vært enda bedre med en mer bevisst bruk av kulisser og publikum, som da Kramer innredet leiligheten sin som et talkshow i Seinfeld. Eller med innslag fra scene/backstage-problematikken fra Birdman. Samtidig pensles Timothys tragedie ut med en fin spenningskurve og tiden flyr foran skjermen.

Andre del av denne artikkelen, om «Framtiden kommer bakfra», blir publisert neste uke.

 

2 Responses to Det er nå vi trenger dere, Timothy og Jan Erik!

  1. Topp! To undervurderte serier som speilet samtiden perfekt. Spesielt FKB. NRK burde legge den ut på Nett-TV asap!

  2. Helt utmerket observasjon, historietime og analyse, Einar!

    Men siden det store spørsmålet verken stilles eller besvares, slenger jeg det inn her:
    Hva skal til for å lage god komedie i dag?
    Bård og Harald, Stoltenbergs Borettslaget, Nissene på Låven og seriene som artikkelen handler om etc. etc. er jo alle parodier på enkle og hverdagslige mennesker. Og den komikken har et nullpunkt som vi for lengst har nådd: Nemlig det at Norges morsomste komedie i årevis har vært Norge i Dag, altså oppsamlingsheatet av lokalnyhetene. Det er som om vaktmester Narvestad. Bare helt real. Det kan ikke toppes.
    Så hvor går man hen da???

Legg igjen en kommentar

MENY