Den Norske Dokumentarfilmfestivalen: Dag 4

Den Norske Dokumentarfilmfestivalen: Dag 4

Er det mennene som har skylden for undertrykkelsen av kvinner i Islam? Hvordan klarer man å ha motivasjon til å jobbe med film i 70 år? Dette var noen av spørsmålene som skulle besvares på Den Norske Dokumentarfilmfestivalens fjerde og siste dag.

Tekst: Yngve Olaussen / Video: Silje Slang Lutnæs, Karoline Ravnedal Lorentzen, Jørgen Mosand og Martine Evebø. Redigering: Silje Slang Lutnæs

Mannislam er den siste filmen i trilogien til Nefise Özkal Lorentzen (foto) som omhandler Islam og kjønn, og denne gangen gransker hun forholdet mellom patriarki og makt i Islam. Gjennom framstillingen av flere mannlige likestillingsaktivister fra flere forskjellige land ser hun på hvordan den mannlige kulturen er, og hvordan den stadig blir reprodusert. Selv beskriver hun disse forkjemperne som «mannlige David’er mot kulturelle Goliath’er».

Ifølge Lorentzen kom inspirasjonen bak denne trilogien etter terrorangrepet 11. september 2001.

– Etter 9/11 tenkte jeg at jeg måtte gjøre noen ting, og jeg startet arbeidet med å lage Gender Me!, en film om homofili og Islam. Etter denne laget jeg En Ballong til Allah, en film om kvinner og Islam, og til slutt kom altså Mannislam, som handler om menn og Islam, forteller hun.

Manislam

Til tross for at hun har laget tre filmer det siste tiåret, og har jobbet med film i 25 år, anser hun ikke først og fremst seg selv som en filmskaper.

– Film er ikke det viktigste i livet mitt. Jeg er en aktivist, og etter denne filmen har jeg bestemt meg for at jeg skal ta en pause fra film i ett år. Jeg holder på med å utvikle et konsept som heter «Gender Activism», hvor jeg skal vise filmene til forskjellige grupper.

Under disse visningene ønsker hun å ha en interaktiv opplevelse med publikum, hvor hun og tilskuerne kan snakke om filmen og tematikken rundt denne.

– Jeg ønsker å skape en «Gender Activism»-armé som kan være med på å snakke om hvordan vi kan skape et samfunn uten kjønnssegregering og uten rasisme. Et samfunn uten ekskludering, sier hun.

En viktig del av denne prosessen vil være å inkludere lærere, mener hun. Dette kunne man også merke under selve seminaret, hvor hun ivrig spurte om det var noen lærere i salen.

– Jeg tror at hvis vi klarer å få lærerne til å ta dette temaet alvorlig, så kan vi ta steget videre.

70 år med film
En time etter Mannislam-seminaret var det to helt andre typer filmskapere som skulle få sin tid på lerretet. Filmen 70 år bak kameraet er laget av Kristin Sandberg, og handler om det eventyrlige livet til hennes far, filmpioneren Sverre Sandberg. I 70 år har den 90-årige bergenseren laget filmer.

– Hele mitt liv har jeg hatt gleden av å smelte sammen bilder og musikk, og se det komme til live på klippebordet, sier han i filmen.

Hele filmen er en monolog av Sverre, hvor han reflekterer over sitt eget liv som filmprodusent. Ifølge regissøren bak filmen var det spesielt ett virkemiddel de var veldig bevisst på.

– Vi lar han snakke direkte til seeren flere ganger i filmen. Samtidig var det viktig at vi brukte «voice-over», og hadde filmmateriale i bakgrunnen, forteller hun.

Hele filmen starter med at Sandberg senior er ute på fisketur i robåten sin, og ideen her er at han deler sine tanker og refleksjoner om livet sitt mens han er på fisketur. Som publikummer føles det nesten som om man sitter der i båten sammen med han.

– Nå må du holde deg fast, for nå skal vi nordover, kommer det plutselig fra lerretet.

Og det er ikke langt unna at man faktisk må gjøre det. For det er ikke lite den verdensvante 90-åringen har opplevd. Allerede i 1946 krysset han Atlanterhavet for å kunne studere film i Amerika, og han forelsket seg sporenstreks i landet. Datteren slår fast at dette bunner ut i eventyrlysten hans.

– Han har jo vært så livslysten, og hevet seg på alle mulighetene i livet. Alt ble interessant når han kastet seg ut i det, skryter Kristin.

Under intervjuet forteller Sverre om de mange reisene han har vært ute på, alt fra Panamakanalen til tre ukers lange skipsturer over Atlanterhavsdammen. Kristin mener at det står ekstra respekt av å ha reist så mye på den tiden.

– Dette er jo snakk om en tid hvor man ikke reise på den måten. I dag reiser man jo gjerne på langhelg til New York. Dette var «way off»; folk gjorde ikke sånt på den tiden. Da han reiste til USA for å studere var det først tre uker på havet, så var man borte i to år. Man fikk jo heller ikke kommunisert på noen annen måte enn gjennom brev, forteller hun.

sandberg - versjon 2

Fortsatt motivert
Neste år er det hele syv tiår siden filmveteranen reiste til USA. Hvert spørsmål må ropes ut, men bortsett fra en svekket hørsel er det lite som tyder på at Sverre Sandberg rundet 90 år i august. Nå skal han snart gyve løs på enda et filmprosjekt.

– Jeg har veldig lyst til å lage en film om stillheten. Bare se på dette her, vi kan nesten ikke snakke sammen, sier han mens han klager på bilene som kjører forbi oss utenfor.

– Bråket er overalt, til og med på fjernsynet, hvor de hele tiden skal ha lydeffekter overalt. Det forstyrrer oss veldig, og vi har bruk for stillheten. Også i filmer, mener han.

I denne filmen er det Sverre selv som skal ta styringen, men de utelukker likevel ikke at Kristin skal trå til innimellom.

– Han kan jo ikke lenger betjene de nye apparatene, så jeg skal nok få gjort det for han, sier Kristin.

Årets prisdryss
I løpet av festivalen har vi fått se hele 70 dokumentarfilmer, og kvaliteten jevnt over har vært høy. Til slutt måtte det likevel kåres fire vinnere.

Sylvelin Måkestad - versjon 2

I kategorien «Årets Gullflugepris – beste langfilm» stakk Sylvia Måkestad (foto) av med seieren for filmen «Jag ser dig». Filmen handler om en ung, blind tenåring sin reise mot å bli voksen. Juryen begrunner utdelingen med at filmen hadde en høy filmatisk kvalitet, samt et viktig og sterkt budskap.

Åse Svenheim Drivenes - versjon 2

«Årets Ildflugepris – beste korte/mellomlange film» gikk til Åse Svenheim Drevenes (foto) for filmen «I am Kuba». Filmen følger den 13 år gamle Kuba som sitter igjen med ansvaret for sin lillebror når foreldrene reiser bort for å arbeide i andre land. Juryen ble grepet av den unike tilgangen til karakterene og sporene de satte i dem.

– Vi lar oss imponere av at filmskaperen har tatt opp et stort og aktuelt, men samtidig ukjent tema for folk flest, skryter juryen.

Mari Storstein - versjon 2

«Årets Nymfepris – beste studentproduksjon» gikk til Mari Storstein (foto) og hennes film «Forestillinger om Frihet». Filmen tar for seg begrepet frihet, og hva dette betyr. Regissøren er student, og sitter selv i rullestol. Juryen lot seg imponere av hvordan Storstein har brukt seg selv som utgangspunkt for å få frem et større, allment tema.

– Storstein har skapt en fin balanse mellom det personlige og det politiske, der hun kommer tett innpå menneskene i filmen, sier juryen.

Publikumspris - versjon 2

Til slutt skulle også publikum få si sin mening. Under hele festivalen har samtlige tilskuere fått utdelt en stemmeseddel hvor de skulle gi karakter til filmene de så. Nå har disse stemmesedlene blitt telt opp, og vinneren av «Publikumsprisen» er en film som allerede ved juletider i fjor fikk nasjonal oppmerksomhet. Prisen gikk til Ola Waagen (foto) for filmen «Pels», hvor pelsdyraktivisten Frank Nervik tar på seg skjult kamera og infiltrerer pelsdyrbransjen under påskuddet av at han vil ha opplæring i oppdrett.

Selv om det bare var fire filmer som stakk av med statuetter fikk også fire filmer hederlig omtale av juryene. Disse filmene var Idas dagbok, Drømmen om Europa, Apophenia og Camp Solskinn.
For det 19. året på rad har Den Norske Dokumentarfilmfestivalen blitt arrangert i Volda. Til neste år fyller festivalen 20 år. Et storslagent jubileum. Vi gleder oss allerede

 

Den Norske Dokumentarfilmfestivalen: Dag 3

Hvor går den etiske grensen når man lager film om og med mennesker med psykiske lidelser? Og hvem hadde de beste ideene under dokumentar-pitchingen? Dette er noe av de man forsøkte å få svar på Dokfilms tredje dag. Og litt Lego da, selvfølgelig.

Video: Silje Slang Lutnæs / Tekst Pål Solhemsnes

Snø er ikke akkurat det første man tenker på når man hører ordet festival. Men det var det som møtte de som hadde stått opp for å få med seg de første filmene fredag morgen. Til tross for en kjølig start på dagen, var det klart for den kanskje mest innholdsrike dagen under Den Norske Dokumentarfilmfestivalen 2015.

Dagen startet med kortfilmene The Second Sex og AFOL – Adult Fan of Lego. Den førstnevnte utforsker utfordringene man møter som lesbisk i Istanbul; og Lego-filmen, som den blir kalt på folkemunne, portretterer LEGO-fascinasjonen til tre norske kvinner som forteller om, og viser fram sin hobby.

–Det er spennende når folk tar tak i sub-miljøer som ingen vet om – det er dritkult, sa Sebastian Holsen som var en av de som hadde møtt opp for å få med seg de aller første filmene som ble vist på fredag.

AFOL Adult Fan of Lego - versjon 2
AFOL – Adult Fan of Lego

Den som møtte opp på Samfunnshuset i Volda klokka 10 kunne reise tilbake til andre verdenskrig i filmen Gulosten, regissert av Fredrik Horn Akselsen. Filmen kaster lys over Johannes «Gulosten» Andersen, og følger hans reise fra kriminell i mellomkrigstida og gjennom andre verdskrig der han ble en folkehelt gjennom sitt vennskap med Kong Haakon.

Pitchetevling tre timer til ende

Det kanskje største arrangementet denne dagen var nok den årlige Pitchetevlingen som ble arrangert for tolvte gang. Her fikk ambisiøse filmskapere muligheten til å fortelle om ideene og arbeidet sitt foran et panel sammensatt av representanter fra store medier som NRK, TV2, Aftenposten, VGTV og Vest-Norsk Film. De fire første var også med på å sponse sine favorittprosjekt med 15 000 kroner hver til videre utvikling av prosjektet.

pitch3 - versjon 2
Foto: Isabell Haugjord

Årets Pitchetevling hadde 31 påmeldte pitcher, men det var kun sju som gikk videre i konkurransen og fikk presentere sitt prosjekt til panelet. Det var fullsatt sal da deltakerne presenterte kortfilmer og stillbilder fra sine prosjekt. Ordstyrer Leif Holst Jensen bedyret at Pitchetevlingen ikke bare handlet om å vinne penger til sine prosjekt, men også hadde gevinst for de som deltok fordi det kunne hjelpe dem å bli bedre på å pitche til fremtiden. Men som pitcher kan man ikke forvente å bli strøket med hårene: mange av deltagerne fikk høre at deres prosjekt manglet en klar retning og fokus, som panelet forventet av en dokumentarproduksjon.

Det var stor variasjon i pitchene som ble presentert. Publikum fikk høre om livet til nonner i Thailand, de fikk et innblikk i New Yorks billigste hostel, og høre historien om den eksentriske og Parkinssons-lidende Kurt Olav Helle som sjarmerte de fremmøtte.

– Jeg synes pitchen var veldig morsom og jeg mener dokumentarfilmer bør være litt morsomme også, sa Amalie Haugland Bjørkedal, som sammen med vennene Eline Korsnes Sundal og Julie Sævik hadde møtt opp for å se Pitchetevlingen.

Under prisutdelingen var det derimot ingen av disse prosjektene som nådde opp hos panelet. Aftenposten TV ga sjekken sin til Stian Indrevoll fra Flimmer Film. Deres idé, Mirakelet i Moldova, handler om norske Hans Bjørn som er den eneste optikeren i Moldova, og hans forsøk på å forbedre helsetilbudet i et fattig europeisk land. Prosjektet ble beskrevet som «veldig spennende» og «en sterk historie» av panelet. Aftenpostens representant måtte innrømme at han ble rørt av den korte snutten som ble vist.

– Det er utrolig fint med en Pitchekonkurranse, spesielt for oss som er filmskapere og har en idé i magen og vil ha mulighet for å finne en plattform eller TV-kanal der vi kan få vist filmene våre på, sa regissøren av filmen Stian Indrevoll.

panel - versjon 2
Foto: Isabell Haugjord

VGTV deltok på panelet for første gang i år og ga sin sjekk til prosjektet Psykose. Filmen utforsker farene ved overdreven bruk av cannabis. Filmen er planlagt å hovedsakelig basere seg på animasjoner for å kunne representere psykosen man kan få etter overdreven bruk av cannabis. Manusforfatter Gustav Nyquist baserer filmen på egne opplevelser med cannabis og VG interesserte seg spesielt fordi filmen glir rett inn i den pågående legaliseringsdebatten som foregår både i utlandet og her hjemme.

– Det var overraskende å vinne. Jeg tror vi har truffet riktig med VGTV, med tanke på målgruppe og publikum, fortalte en glad Nyquist som sammen med regissør Mikael Tabutiaux kunne ta med seg 15 000 til videre utvikling av sin film.

produksjon - versjon 2
Foto: Nicolay Woldsdal

En av de mest spesielle filmprosjekta som ble vist på pitchekonkurransen var «Polyfonatura» som Jon Vatne presenterte for panelet. Filmen ser ut til å være en blanding mellom musikk- og naturdokumentar. Hovedpersonen Eirik Havne eksperimenterer med lyd og lager musikk ut av lyder han finner i naturen. Mens TV2 sin representant slo med en gang fast at prosjektet ikke var noe for dem, kunne NRK meddele at de var veldig interessert i prosjektet og ga Jon Vatne en sjekk for å kunne fortsette sitt prosjekt. Marie Sjo beskrev prosjektet som «snålt, rart og fint».

– Jeg hadde ikke turt å håpe på dette, men når jeg sto der med sjekken i hånda så var jeg utrolig glad, sa Jon Vatne etter prisutdelingen.

TV2 ga sin premie til tre studenter fra Kristiansand som hadde møtt opp med filmen «De døvblinde». Filmen utforsket livene til folk på et hjem for døvblinde. I den lille snutten som filmskaperne viste publikum fikk vi se Geir og Ingrid som begge er døvblinde. TV2 hadde tro på prosjektet og det var en glad gjeng fra Lillehammer som kunne ta med seg sjekken hjem.

– Veldig stas og veldig gøy. Vi går jo på skole, så til nå har vi måtte lage filmen uten å bruke så mange penger selv. Nå kan vi jobbe med filmen i sommer også. Det fine med pitchekonkurranse, er at man får mange ideer og gode tilbakemeldinger på hva man kan gjøre bedre og hva som funker, sa regissør Mari Storstein.

Debatt om psykisk helse

SONY DSC
Foto: Kristina Juul Jørgensen

Konkurransen hadde tatt nesten tre timer da den til slutt var over, men for de som fortsatt hadde energi var det fortsatt mye igjen på programmet. Klokka 16 var det klart for debatt. Tema for debatten var eksponering av psykiske lidelser. Panelet besto av Karianne Berge, linjeprodusent for filmen Idas dagbok, Hans Lukas Hansen, regissør av Livet er rart og Aleksander Johan Andreassen, regissør av Alle tankers slekt. I tillegg deltok professor i journalistikk, Paul Bjerke og Anna Lisa Strandhold som tidligere har vært psykisk syk. I overkant av en time debatterte panelet om hvor grensen går når det kommer til å lage film med mennesker som har psykiske lidelser.

Senere på kvelden kunne ambisiøse dokumentarfilmskapere eller nysgjerrige entusiaster besøke «Ein vellykka dokumentarproduksjon», der produsent Kristian Mosvold tok publikum igjennom hvordan men kan lage en dokumentarfilm ved å ta i bruk de ressursene en har tilgjengelig.

Kvelden ble avsluttet med stinn brakke da filmene Bensin i blodet, Psykonauten og Naked skulle vises i samme bolk. Til og med kinomaskinisten måte tviholde på setet sitt.

 

Den Norske Dokumentarfilmfestivalen: Dag 2

Aslaug Holms etiske balansegang og misjonsfilmen som kulturhistorie var blant høydepunktene under andre dagen i Volda. Og så fikk vi vite hemmeligheten bak Holms gode lydkvalitet på ”Brødre”.

  • Tekst: Sebastian Langvik-Hansen /Foto på video: Foto Silje Slang Lutnæs

På DokFilms andre dag var det visning av blant annet filmene Brødre og Film fra Hedningeland. Den førstnevnte filmen klarte å fylle hele salen i Samfunnshuset og ble etterfulgt av Masterclass med regissøren, Aslaug Holm (som du snart kan få se på rushprint.no).

I åtte år har filmskaperen og moren Aslaug Holm dokumentert livet til sine to sønner, Markus og Lukas. I denne mye omtalte filmen følger vi de to brødrene i deler av deres oppvekst. Gjennom de utfordrende barne- og ungdomsårene får vi se dem vokse opp. Salen i Samfunnshuset var nesten helt full.

– Det er en rørende og sterk opplevelse å møte folk som ble beveget av filmen. Jeg får mye energi når folk sier de kjenner seg igjen i den, sa Holm.

Den tidligere Voldastudenten Aslaug Holm driver Fenris Film med blant annet sin egen mann, som var produsent på Brødre. Aslaug har alltid brukt kameraet mye i barnas oppvekst, på grunn av jobben hennes som fotograf. Hun tror det gjorde at det ikke var helt unaturlig for barna å ha et kamera rundt når hun skulle lage filmen, og at det ikke preget de virkelige situasjonene i filmen.

aslaugholm_Marte_Sandbakk - versjon 2
Foto: Marte Sandbakk

Mange tenker likevel at eksponeringen barna blir utsatt for ikke er bra, og at de ikke er gamle nok til å selv bestemme om de vil bli offentlige personer på denne måten. Når en fra salen spør henne om akkurat dette, sier hun at den lange filmingen hadde en hensikt.

– Det er viktig at barna ble så gamle som de nå er for at de skal være mer klare for å ta stilling til eksponeringen av seg selv som ung. Det var viktig for meg at de følte de ble fremstilt riktig, og heldigvis var de veldig fornøyd med filmen, sier hun.

Ettersom filmingen følger guttene i åtte år, ble det til slutt vanskelig å forstå hvordan filmen skulle avsluttes. Markus og Lukas hadde blitt eldre, og lei av at mamma skulle henge på slep store deler av tiden deres. Og en dag var det nok for brødrene.

– Under filmprosessen kom jeg til et punkt hvor det ble vanskelig å finne en avslutning på filmen. Jeg var redd for at filmen bare skulle renne ut, og da var det fint at eldstemannen Markus sa ifra at han var lei av filmingen, sier Holm.

Hovedfoto komiklubb15_Marte_Sandbakk - versjon 2
Foto: Marte Sandbakk

Svarer på kritikken

Filmen har blant annet fått skryt for sin gode lydkvalitet. Også publikum lurer på hvordan en spontan film, som det denne dokumentarfilmen er, kan få så god lyd.

– Barna var utstyrt med «mygger». De hadde myggene på seg, men de var skjult under klærne. Men når for eksempel mannen min kommer inn i en situasjon, så har ikke han noen form for mikrofon. Da er det viktig med en god mikrofon på kameraet, samt at jeg måtte være tett oppe i situasjonene, sier hun.

Kritikken mot hennes beslutning om å filme barna har stort sett kommet fra journalister, ikke fra dokumentarfilmmiljøet, presiserer hun.

– Jeg må jo ta stilling til kritikken, og det viktigste for meg er at alle føler at de er blitt riktig fremstilt og at de kan kjenne seg igjen i filmen. Det handler om å vise respekt og verdighet ovenfor de man eksponerer i filmen, fortsetter hun.

I filmen er det både humoristiske og tøffe scener med barna. Den balansegangen mellom å være filmskaper og det å være mor er en av tingene hun måtte ta stilling til.

– Filmeprosessen var jo slik at jeg filmet i for eksempel en uke sammenhengende. Etter det kunne det fort gå 2-3 måneder før jeg filmet mer. Så jeg rakk jo å være mor også. Hadde jeg filmet kontinuerlig hadde det jo vært på grensa til barnemishandling, sier hun og smiler.

Ifølge henne selv var ikke originalplanen å ha med seg selv eller mannen i filmen, men det ble mer ektefølt når hun viste seg selv på skjermen. Da kunne seerne se hvem som hadde fortellerstemmen. Samtidig ble relasjonene mellom hun, barna og mannen hennes klarere. Spesielt faren ble litt motvillig med i filmen.

– Mannen min ble jo litt ufrivillig dratt inn i filmen, men han er filmprodusent, så han skjønte at hans rolle var viktig for handlingen. Han sa jo at alle filmer trengte en skurk, avslutter hun og ler.

Misjonærer i Hedningeland

Klokken to på DokFilms andre dag var det duket for enda en premiere, med Film fra Hedningeland. Filmen tiltrakk seg mer den eldre generasjonen, kanskje fordi det kulturhistoriske fenomenet misjonsfilm er noe den yngre generasjoner ikke kjenner til. Hedningeland er en film om hva misjonsarbeidet har betydd for en generasjon nordmenn og hvordan vi nordmenn ser på «de andre».

Til tross for det alvorlige temaet hadde regissør Hallgeir Skretting fått inn noen morsomme poenger, som falt i god jord i salen.

Det var også to andre premierefilmen på plakaten denne dagen, først ut var Finn Mcalindens Det hemmelige språket. Filmen handler om hvordan Kvenene ble fratatt språket sitt under frigjøringen i 1905. Den franske filmen Daphné or the lovely specimen hadde norgespremiere og var siste premierefilm denne dagen.

I år er det 40 år siden den britiske animasjonsfilmskaperen Bob Godfrey vant Oscar for animasjonsfilmen GREAT. Dette jubileet ble markert med en utstilling på Norsk Animasjonssentrum i Volda. Utstillingen består blant annet av originale tegninger og celler fra filmen. Som seg hør og bør ble det også visning av jubileumsfilmen.

IMG_9558 - versjon 2
Foto: Nathalie Bartel

Etter filmquiz var det mange som måtte gå slukøret hjem og innse at førstepremien var vanskeligere å få fatt på enn det de hadde trodd på forhånd. Men humøret snudde fort da kvelden ble avsluttet med komiklubb. Selv om det vekslet mellom regn og snø, stoppet ikke det folk i å ta turen til teltet. Med noe godt i glasset og regnet strømmende ned på utsiden av teltduken, var alt lagt til rette for publikum som satt tørre og fornøyde på innsiden. Vekselvis snø, regn og hagl biter tydeligvis ikke på publikum. De vil bare ha mer festival. Enda godt dette bare var dag to.

 

Den Norske Dokumentarfilmfestivalen: Dag 1

Kino hovedbilde - versjon 2

Ida Kleppes dokumentar «Et kjærleiksbarn» (foto) var åpningsfilm under Den norske dokumentarfilmfestivalen som startet i går kveld. Fram til siste festivaldagen vil journaliststudenter i Volda gi oss daglige stemningsrapporter med videoklipp, bilder og tekster fra festivalen.

Video: Silje Slang Lutnæs og Karoline Ravndal Lorentzen / Tekst: Ane Mørk

Norges eldste dokumentarfilmfestival går av stabelen for 19. året på rad. Helt inn i de siste timene har staben og frivillige jobbet på spreng for å få alt ferdig til selve åpningen.

– Jeg har ikke tid til å prate, fortalte områdeansvarlig Eivind Øverås da han travet forbi i går ettermiddag. – Snakk med gutta i teltet i steden.

Jeg går inn i festivalteltet for å se om jeg finner ”gutta”. Der jobber tre iherdige karer med å bygge ferdig scenen som skal være i teltet.

– Vi blir ferdig til i kveld, men det har vært lange dager. I går jobbet vi i 13 timer, forteller Dan Remi R. Eliassen. – Vi ble lovet fest og moro hvis vi jobbet som frivillige, smiler en spøkefull Kristian Riis.

Publikum ser film - versjon 2
Kinosalen på Samfunnshuset (Foto: Karoline Ravndal Lorentzen)

Inne i kinosalen gjøres de siste forberedelsene før første filmvisning. Teknisk har stått på for å gjøre alt klart til filmvisning gjennom hele festivalen.

– Det er 70 filmer som skal vises på festivalen i år, og av disse skal halvparten vises her på kinoen på Samfunnshuset. Resten skal vises på Rokken. Det vil si at det kommer til å bli vist litt over 30 filmer i denne salen på bare fire dager, forteller visningsansvarlige Jakob Wessel Hildrum.

Kinobilde versjon 2
Fra DokTalent (foto: Marita Helen Voll)

Årets tema: psykisk helse

Første prisutdeling var for de yngre deltakerne. DokTalent er en kortfilmkonkurranse som gir elever ved videregående skoler og folkehøyskoler muligheten til å være med å få vist sine filmer under festivalen.

– Det er en fin anledning som filmskaper å få testet filmen sin for et litt større publikum, forteller nestleder i styret for festivalen, Ingun Tøndel.

Det ble kåret en vinner og to filmer fikk hederlig omtale. Prisvinneren var Donya Jabari for filmen Min mamma. En sterk historie om en kvinne som har kjempet for ytringsfrihet og demokrati i sitt hjemland, og som har måttet sitte ni år i fengsel for sitt engasjement.

Fest leder - versjon 2
Guro Sollia Hansebakken (Foto: Karoline Ravndal Lorentzen)

Det ble også utdelt to diplomer til to andre filmer for hederlig omtale, den ene filmen var Buldring av Olav Standal Tangen, elev ved Volda videregående skole. Mats Brustad fikk også hederlig omtale for filmen Livet kasta i søpla.

Etter en lang dag med forberedelser, både på kjøkken, bar, område, teknisk og dekor kunne festivalen endelig åpne kl. 20:00 i går kveld. Etter hvert som salen ble fylt opp, steg den forventningsfulle summingen fra publikum. Lyset ble dimmet opp, og fremst foran kinolerretet sto Guro Sollie Hansebakken, leder for festivalstyret.

Bandmedlem 2
Bob Kerr (Foto: Karoline Ravndal Lorentzen)

– I år har vi valgt å fokusere på et viktig tema under festivalen, psykisk helse og eksponering av psykisk helse i media, forteller hun. Vi har mange filmer i år som berører tematikken, og vi har åpnet for samtale rundt det gjennom en paneldebatt på Rokken Studenthus. Det er hele 200 personer som jobber for festivalen i år, sier en fornøyd Hansebakk.

Kveldens underholdning er det Bob Kerr and his Whoopee band som står for. Et eksentrisk jazzband som har spilt i over femti år. I festlige klovnelignende dresser spiller bandet låter som ”Spread a little happiness” og andre sprudlende jazzlåter som får publikum til vrikke i setene sine.

Det er likevel åpningsfilmen det er knyttet størst forventninger til denne dagen. Ida Kleppes dokumentar, Et kjærleiksbarn, blir vist for første gang under åpningen.

Åpningsfilm - versjon 2
Regissør Ida Kleppe (Foto: Karoline Ravndal Lorentzen)

Filmen engasjerer publikum, det blir både latter og litt ettertanke når vi møter hovedpersonene Torstein og Konstanse. Torstein er homofil og singel, men ønsker seg barn. Han får datteren Konstanse som han alene har omsorgen for, noe som vekker oppsikt i lokalsamfunnet.

– Det som er budskapet med filmen er at vi alle må jobbe for å skape et samfunn med mer takhøyde og aksept for forskjellige familiekonstellasjoner, sier filmskaper Ida Kleppe. – Er det viktigste for et barn å ha to foreldre, eller er det viktigere å ha en som virkelig kan gi det omsorg og kjærlighet, forteller Kleppe.

Kino hovedbilde - versjon 2

De siste detaljene i filmen ble gjort ferdig nå i siste liten, sier en lattermild Kleppe.

– Jeg har også vært veldig spent på reaksjonene fra publikum, og tilbakemeldingen på filmen, men det føles godt å få vist den frem, forteller Kleppe.

Publikum har trukket ut i teltet som nå er ferdig dekorert og baren har vært åpen i mange timer allerede. Folk har funnet seg til rette i sofagruppene og noen har slått seg ned ved langbordet

– Nå kan festen bare begynne, smiler bartender Eilin Spolen Juva.

Skilt til do - versjon 2
Foto: Jørgen Mosand

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Den Norske Dokumentarfilmfestivalen: Dag 4

Den Norske Dokumentarfilmfestivalen: Dag 4

Er det mennene som har skylden for undertrykkelsen av kvinner i Islam? Hvordan klarer man å ha motivasjon til å jobbe med film i 70 år? Dette var noen av spørsmålene som skulle besvares på Den Norske Dokumentarfilmfestivalens fjerde og siste dag.

Tekst: Yngve Olaussen / Video: Silje Slang Lutnæs, Karoline Ravnedal Lorentzen, Jørgen Mosand og Martine Evebø. Redigering: Silje Slang Lutnæs

Mannislam er den siste filmen i trilogien til Nefise Özkal Lorentzen (foto) som omhandler Islam og kjønn, og denne gangen gransker hun forholdet mellom patriarki og makt i Islam. Gjennom framstillingen av flere mannlige likestillingsaktivister fra flere forskjellige land ser hun på hvordan den mannlige kulturen er, og hvordan den stadig blir reprodusert. Selv beskriver hun disse forkjemperne som «mannlige David’er mot kulturelle Goliath’er».

Ifølge Lorentzen kom inspirasjonen bak denne trilogien etter terrorangrepet 11. september 2001.

– Etter 9/11 tenkte jeg at jeg måtte gjøre noen ting, og jeg startet arbeidet med å lage Gender Me!, en film om homofili og Islam. Etter denne laget jeg En Ballong til Allah, en film om kvinner og Islam, og til slutt kom altså Mannislam, som handler om menn og Islam, forteller hun.

Manislam

Til tross for at hun har laget tre filmer det siste tiåret, og har jobbet med film i 25 år, anser hun ikke først og fremst seg selv som en filmskaper.

– Film er ikke det viktigste i livet mitt. Jeg er en aktivist, og etter denne filmen har jeg bestemt meg for at jeg skal ta en pause fra film i ett år. Jeg holder på med å utvikle et konsept som heter «Gender Activism», hvor jeg skal vise filmene til forskjellige grupper.

Under disse visningene ønsker hun å ha en interaktiv opplevelse med publikum, hvor hun og tilskuerne kan snakke om filmen og tematikken rundt denne.

– Jeg ønsker å skape en «Gender Activism»-armé som kan være med på å snakke om hvordan vi kan skape et samfunn uten kjønnssegregering og uten rasisme. Et samfunn uten ekskludering, sier hun.

En viktig del av denne prosessen vil være å inkludere lærere, mener hun. Dette kunne man også merke under selve seminaret, hvor hun ivrig spurte om det var noen lærere i salen.

– Jeg tror at hvis vi klarer å få lærerne til å ta dette temaet alvorlig, så kan vi ta steget videre.

70 år med film
En time etter Mannislam-seminaret var det to helt andre typer filmskapere som skulle få sin tid på lerretet. Filmen 70 år bak kameraet er laget av Kristin Sandberg, og handler om det eventyrlige livet til hennes far, filmpioneren Sverre Sandberg. I 70 år har den 90-årige bergenseren laget filmer.

– Hele mitt liv har jeg hatt gleden av å smelte sammen bilder og musikk, og se det komme til live på klippebordet, sier han i filmen.

Hele filmen er en monolog av Sverre, hvor han reflekterer over sitt eget liv som filmprodusent. Ifølge regissøren bak filmen var det spesielt ett virkemiddel de var veldig bevisst på.

– Vi lar han snakke direkte til seeren flere ganger i filmen. Samtidig var det viktig at vi brukte «voice-over», og hadde filmmateriale i bakgrunnen, forteller hun.

Hele filmen starter med at Sandberg senior er ute på fisketur i robåten sin, og ideen her er at han deler sine tanker og refleksjoner om livet sitt mens han er på fisketur. Som publikummer føles det nesten som om man sitter der i båten sammen med han.

– Nå må du holde deg fast, for nå skal vi nordover, kommer det plutselig fra lerretet.

Og det er ikke langt unna at man faktisk må gjøre det. For det er ikke lite den verdensvante 90-åringen har opplevd. Allerede i 1946 krysset han Atlanterhavet for å kunne studere film i Amerika, og han forelsket seg sporenstreks i landet. Datteren slår fast at dette bunner ut i eventyrlysten hans.

– Han har jo vært så livslysten, og hevet seg på alle mulighetene i livet. Alt ble interessant når han kastet seg ut i det, skryter Kristin.

Under intervjuet forteller Sverre om de mange reisene han har vært ute på, alt fra Panamakanalen til tre ukers lange skipsturer over Atlanterhavsdammen. Kristin mener at det står ekstra respekt av å ha reist så mye på den tiden.

– Dette er jo snakk om en tid hvor man ikke reise på den måten. I dag reiser man jo gjerne på langhelg til New York. Dette var «way off»; folk gjorde ikke sånt på den tiden. Da han reiste til USA for å studere var det først tre uker på havet, så var man borte i to år. Man fikk jo heller ikke kommunisert på noen annen måte enn gjennom brev, forteller hun.

sandberg - versjon 2

Fortsatt motivert
Neste år er det hele syv tiår siden filmveteranen reiste til USA. Hvert spørsmål må ropes ut, men bortsett fra en svekket hørsel er det lite som tyder på at Sverre Sandberg rundet 90 år i august. Nå skal han snart gyve løs på enda et filmprosjekt.

– Jeg har veldig lyst til å lage en film om stillheten. Bare se på dette her, vi kan nesten ikke snakke sammen, sier han mens han klager på bilene som kjører forbi oss utenfor.

– Bråket er overalt, til og med på fjernsynet, hvor de hele tiden skal ha lydeffekter overalt. Det forstyrrer oss veldig, og vi har bruk for stillheten. Også i filmer, mener han.

I denne filmen er det Sverre selv som skal ta styringen, men de utelukker likevel ikke at Kristin skal trå til innimellom.

– Han kan jo ikke lenger betjene de nye apparatene, så jeg skal nok få gjort det for han, sier Kristin.

Årets prisdryss
I løpet av festivalen har vi fått se hele 70 dokumentarfilmer, og kvaliteten jevnt over har vært høy. Til slutt måtte det likevel kåres fire vinnere.

Sylvelin Måkestad - versjon 2

I kategorien «Årets Gullflugepris – beste langfilm» stakk Sylvia Måkestad (foto) av med seieren for filmen «Jag ser dig». Filmen handler om en ung, blind tenåring sin reise mot å bli voksen. Juryen begrunner utdelingen med at filmen hadde en høy filmatisk kvalitet, samt et viktig og sterkt budskap.

Åse Svenheim Drivenes - versjon 2

«Årets Ildflugepris – beste korte/mellomlange film» gikk til Åse Svenheim Drevenes (foto) for filmen «I am Kuba». Filmen følger den 13 år gamle Kuba som sitter igjen med ansvaret for sin lillebror når foreldrene reiser bort for å arbeide i andre land. Juryen ble grepet av den unike tilgangen til karakterene og sporene de satte i dem.

– Vi lar oss imponere av at filmskaperen har tatt opp et stort og aktuelt, men samtidig ukjent tema for folk flest, skryter juryen.

Mari Storstein - versjon 2

«Årets Nymfepris – beste studentproduksjon» gikk til Mari Storstein (foto) og hennes film «Forestillinger om Frihet». Filmen tar for seg begrepet frihet, og hva dette betyr. Regissøren er student, og sitter selv i rullestol. Juryen lot seg imponere av hvordan Storstein har brukt seg selv som utgangspunkt for å få frem et større, allment tema.

– Storstein har skapt en fin balanse mellom det personlige og det politiske, der hun kommer tett innpå menneskene i filmen, sier juryen.

Publikumspris - versjon 2

Til slutt skulle også publikum få si sin mening. Under hele festivalen har samtlige tilskuere fått utdelt en stemmeseddel hvor de skulle gi karakter til filmene de så. Nå har disse stemmesedlene blitt telt opp, og vinneren av «Publikumsprisen» er en film som allerede ved juletider i fjor fikk nasjonal oppmerksomhet. Prisen gikk til Ola Waagen (foto) for filmen «Pels», hvor pelsdyraktivisten Frank Nervik tar på seg skjult kamera og infiltrerer pelsdyrbransjen under påskuddet av at han vil ha opplæring i oppdrett.

Selv om det bare var fire filmer som stakk av med statuetter fikk også fire filmer hederlig omtale av juryene. Disse filmene var Idas dagbok, Drømmen om Europa, Apophenia og Camp Solskinn.
For det 19. året på rad har Den Norske Dokumentarfilmfestivalen blitt arrangert i Volda. Til neste år fyller festivalen 20 år. Et storslagent jubileum. Vi gleder oss allerede

 

Den Norske Dokumentarfilmfestivalen: Dag 3

Hvor går den etiske grensen når man lager film om og med mennesker med psykiske lidelser? Og hvem hadde de beste ideene under dokumentar-pitchingen? Dette er noe av de man forsøkte å få svar på Dokfilms tredje dag. Og litt Lego da, selvfølgelig.

Video: Silje Slang Lutnæs / Tekst Pål Solhemsnes

Snø er ikke akkurat det første man tenker på når man hører ordet festival. Men det var det som møtte de som hadde stått opp for å få med seg de første filmene fredag morgen. Til tross for en kjølig start på dagen, var det klart for den kanskje mest innholdsrike dagen under Den Norske Dokumentarfilmfestivalen 2015.

Dagen startet med kortfilmene The Second Sex og AFOL – Adult Fan of Lego. Den førstnevnte utforsker utfordringene man møter som lesbisk i Istanbul; og Lego-filmen, som den blir kalt på folkemunne, portretterer LEGO-fascinasjonen til tre norske kvinner som forteller om, og viser fram sin hobby.

–Det er spennende når folk tar tak i sub-miljøer som ingen vet om – det er dritkult, sa Sebastian Holsen som var en av de som hadde møtt opp for å få med seg de aller første filmene som ble vist på fredag.

AFOL Adult Fan of Lego - versjon 2
AFOL – Adult Fan of Lego

Den som møtte opp på Samfunnshuset i Volda klokka 10 kunne reise tilbake til andre verdenskrig i filmen Gulosten, regissert av Fredrik Horn Akselsen. Filmen kaster lys over Johannes «Gulosten» Andersen, og følger hans reise fra kriminell i mellomkrigstida og gjennom andre verdskrig der han ble en folkehelt gjennom sitt vennskap med Kong Haakon.

Pitchetevling tre timer til ende

Det kanskje største arrangementet denne dagen var nok den årlige Pitchetevlingen som ble arrangert for tolvte gang. Her fikk ambisiøse filmskapere muligheten til å fortelle om ideene og arbeidet sitt foran et panel sammensatt av representanter fra store medier som NRK, TV2, Aftenposten, VGTV og Vest-Norsk Film. De fire første var også med på å sponse sine favorittprosjekt med 15 000 kroner hver til videre utvikling av prosjektet.

pitch3 - versjon 2
Foto: Isabell Haugjord

Årets Pitchetevling hadde 31 påmeldte pitcher, men det var kun sju som gikk videre i konkurransen og fikk presentere sitt prosjekt til panelet. Det var fullsatt sal da deltakerne presenterte kortfilmer og stillbilder fra sine prosjekt. Ordstyrer Leif Holst Jensen bedyret at Pitchetevlingen ikke bare handlet om å vinne penger til sine prosjekt, men også hadde gevinst for de som deltok fordi det kunne hjelpe dem å bli bedre på å pitche til fremtiden. Men som pitcher kan man ikke forvente å bli strøket med hårene: mange av deltagerne fikk høre at deres prosjekt manglet en klar retning og fokus, som panelet forventet av en dokumentarproduksjon.

Det var stor variasjon i pitchene som ble presentert. Publikum fikk høre om livet til nonner i Thailand, de fikk et innblikk i New Yorks billigste hostel, og høre historien om den eksentriske og Parkinssons-lidende Kurt Olav Helle som sjarmerte de fremmøtte.

– Jeg synes pitchen var veldig morsom og jeg mener dokumentarfilmer bør være litt morsomme også, sa Amalie Haugland Bjørkedal, som sammen med vennene Eline Korsnes Sundal og Julie Sævik hadde møtt opp for å se Pitchetevlingen.

Under prisutdelingen var det derimot ingen av disse prosjektene som nådde opp hos panelet. Aftenposten TV ga sjekken sin til Stian Indrevoll fra Flimmer Film. Deres idé, Mirakelet i Moldova, handler om norske Hans Bjørn som er den eneste optikeren i Moldova, og hans forsøk på å forbedre helsetilbudet i et fattig europeisk land. Prosjektet ble beskrevet som «veldig spennende» og «en sterk historie» av panelet. Aftenpostens representant måtte innrømme at han ble rørt av den korte snutten som ble vist.

– Det er utrolig fint med en Pitchekonkurranse, spesielt for oss som er filmskapere og har en idé i magen og vil ha mulighet for å finne en plattform eller TV-kanal der vi kan få vist filmene våre på, sa regissøren av filmen Stian Indrevoll.

panel - versjon 2
Foto: Isabell Haugjord

VGTV deltok på panelet for første gang i år og ga sin sjekk til prosjektet Psykose. Filmen utforsker farene ved overdreven bruk av cannabis. Filmen er planlagt å hovedsakelig basere seg på animasjoner for å kunne representere psykosen man kan få etter overdreven bruk av cannabis. Manusforfatter Gustav Nyquist baserer filmen på egne opplevelser med cannabis og VG interesserte seg spesielt fordi filmen glir rett inn i den pågående legaliseringsdebatten som foregår både i utlandet og her hjemme.

– Det var overraskende å vinne. Jeg tror vi har truffet riktig med VGTV, med tanke på målgruppe og publikum, fortalte en glad Nyquist som sammen med regissør Mikael Tabutiaux kunne ta med seg 15 000 til videre utvikling av sin film.

produksjon - versjon 2
Foto: Nicolay Woldsdal

En av de mest spesielle filmprosjekta som ble vist på pitchekonkurransen var «Polyfonatura» som Jon Vatne presenterte for panelet. Filmen ser ut til å være en blanding mellom musikk- og naturdokumentar. Hovedpersonen Eirik Havne eksperimenterer med lyd og lager musikk ut av lyder han finner i naturen. Mens TV2 sin representant slo med en gang fast at prosjektet ikke var noe for dem, kunne NRK meddele at de var veldig interessert i prosjektet og ga Jon Vatne en sjekk for å kunne fortsette sitt prosjekt. Marie Sjo beskrev prosjektet som «snålt, rart og fint».

– Jeg hadde ikke turt å håpe på dette, men når jeg sto der med sjekken i hånda så var jeg utrolig glad, sa Jon Vatne etter prisutdelingen.

TV2 ga sin premie til tre studenter fra Kristiansand som hadde møtt opp med filmen «De døvblinde». Filmen utforsket livene til folk på et hjem for døvblinde. I den lille snutten som filmskaperne viste publikum fikk vi se Geir og Ingrid som begge er døvblinde. TV2 hadde tro på prosjektet og det var en glad gjeng fra Lillehammer som kunne ta med seg sjekken hjem.

– Veldig stas og veldig gøy. Vi går jo på skole, så til nå har vi måtte lage filmen uten å bruke så mange penger selv. Nå kan vi jobbe med filmen i sommer også. Det fine med pitchekonkurranse, er at man får mange ideer og gode tilbakemeldinger på hva man kan gjøre bedre og hva som funker, sa regissør Mari Storstein.

Debatt om psykisk helse

SONY DSC
Foto: Kristina Juul Jørgensen

Konkurransen hadde tatt nesten tre timer da den til slutt var over, men for de som fortsatt hadde energi var det fortsatt mye igjen på programmet. Klokka 16 var det klart for debatt. Tema for debatten var eksponering av psykiske lidelser. Panelet besto av Karianne Berge, linjeprodusent for filmen Idas dagbok, Hans Lukas Hansen, regissør av Livet er rart og Aleksander Johan Andreassen, regissør av Alle tankers slekt. I tillegg deltok professor i journalistikk, Paul Bjerke og Anna Lisa Strandhold som tidligere har vært psykisk syk. I overkant av en time debatterte panelet om hvor grensen går når det kommer til å lage film med mennesker som har psykiske lidelser.

Senere på kvelden kunne ambisiøse dokumentarfilmskapere eller nysgjerrige entusiaster besøke «Ein vellykka dokumentarproduksjon», der produsent Kristian Mosvold tok publikum igjennom hvordan men kan lage en dokumentarfilm ved å ta i bruk de ressursene en har tilgjengelig.

Kvelden ble avsluttet med stinn brakke da filmene Bensin i blodet, Psykonauten og Naked skulle vises i samme bolk. Til og med kinomaskinisten måte tviholde på setet sitt.

 

Den Norske Dokumentarfilmfestivalen: Dag 2

Aslaug Holms etiske balansegang og misjonsfilmen som kulturhistorie var blant høydepunktene under andre dagen i Volda. Og så fikk vi vite hemmeligheten bak Holms gode lydkvalitet på ”Brødre”.

  • Tekst: Sebastian Langvik-Hansen /Foto på video: Foto Silje Slang Lutnæs

På DokFilms andre dag var det visning av blant annet filmene Brødre og Film fra Hedningeland. Den førstnevnte filmen klarte å fylle hele salen i Samfunnshuset og ble etterfulgt av Masterclass med regissøren, Aslaug Holm (som du snart kan få se på rushprint.no).

I åtte år har filmskaperen og moren Aslaug Holm dokumentert livet til sine to sønner, Markus og Lukas. I denne mye omtalte filmen følger vi de to brødrene i deler av deres oppvekst. Gjennom de utfordrende barne- og ungdomsårene får vi se dem vokse opp. Salen i Samfunnshuset var nesten helt full.

– Det er en rørende og sterk opplevelse å møte folk som ble beveget av filmen. Jeg får mye energi når folk sier de kjenner seg igjen i den, sa Holm.

Den tidligere Voldastudenten Aslaug Holm driver Fenris Film med blant annet sin egen mann, som var produsent på Brødre. Aslaug har alltid brukt kameraet mye i barnas oppvekst, på grunn av jobben hennes som fotograf. Hun tror det gjorde at det ikke var helt unaturlig for barna å ha et kamera rundt når hun skulle lage filmen, og at det ikke preget de virkelige situasjonene i filmen.

aslaugholm_Marte_Sandbakk - versjon 2
Foto: Marte Sandbakk

Mange tenker likevel at eksponeringen barna blir utsatt for ikke er bra, og at de ikke er gamle nok til å selv bestemme om de vil bli offentlige personer på denne måten. Når en fra salen spør henne om akkurat dette, sier hun at den lange filmingen hadde en hensikt.

– Det er viktig at barna ble så gamle som de nå er for at de skal være mer klare for å ta stilling til eksponeringen av seg selv som ung. Det var viktig for meg at de følte de ble fremstilt riktig, og heldigvis var de veldig fornøyd med filmen, sier hun.

Ettersom filmingen følger guttene i åtte år, ble det til slutt vanskelig å forstå hvordan filmen skulle avsluttes. Markus og Lukas hadde blitt eldre, og lei av at mamma skulle henge på slep store deler av tiden deres. Og en dag var det nok for brødrene.

– Under filmprosessen kom jeg til et punkt hvor det ble vanskelig å finne en avslutning på filmen. Jeg var redd for at filmen bare skulle renne ut, og da var det fint at eldstemannen Markus sa ifra at han var lei av filmingen, sier Holm.

Hovedfoto komiklubb15_Marte_Sandbakk - versjon 2
Foto: Marte Sandbakk

Svarer på kritikken

Filmen har blant annet fått skryt for sin gode lydkvalitet. Også publikum lurer på hvordan en spontan film, som det denne dokumentarfilmen er, kan få så god lyd.

– Barna var utstyrt med «mygger». De hadde myggene på seg, men de var skjult under klærne. Men når for eksempel mannen min kommer inn i en situasjon, så har ikke han noen form for mikrofon. Da er det viktig med en god mikrofon på kameraet, samt at jeg måtte være tett oppe i situasjonene, sier hun.

Kritikken mot hennes beslutning om å filme barna har stort sett kommet fra journalister, ikke fra dokumentarfilmmiljøet, presiserer hun.

– Jeg må jo ta stilling til kritikken, og det viktigste for meg er at alle føler at de er blitt riktig fremstilt og at de kan kjenne seg igjen i filmen. Det handler om å vise respekt og verdighet ovenfor de man eksponerer i filmen, fortsetter hun.

I filmen er det både humoristiske og tøffe scener med barna. Den balansegangen mellom å være filmskaper og det å være mor er en av tingene hun måtte ta stilling til.

– Filmeprosessen var jo slik at jeg filmet i for eksempel en uke sammenhengende. Etter det kunne det fort gå 2-3 måneder før jeg filmet mer. Så jeg rakk jo å være mor også. Hadde jeg filmet kontinuerlig hadde det jo vært på grensa til barnemishandling, sier hun og smiler.

Ifølge henne selv var ikke originalplanen å ha med seg selv eller mannen i filmen, men det ble mer ektefølt når hun viste seg selv på skjermen. Da kunne seerne se hvem som hadde fortellerstemmen. Samtidig ble relasjonene mellom hun, barna og mannen hennes klarere. Spesielt faren ble litt motvillig med i filmen.

– Mannen min ble jo litt ufrivillig dratt inn i filmen, men han er filmprodusent, så han skjønte at hans rolle var viktig for handlingen. Han sa jo at alle filmer trengte en skurk, avslutter hun og ler.

Misjonærer i Hedningeland

Klokken to på DokFilms andre dag var det duket for enda en premiere, med Film fra Hedningeland. Filmen tiltrakk seg mer den eldre generasjonen, kanskje fordi det kulturhistoriske fenomenet misjonsfilm er noe den yngre generasjoner ikke kjenner til. Hedningeland er en film om hva misjonsarbeidet har betydd for en generasjon nordmenn og hvordan vi nordmenn ser på «de andre».

Til tross for det alvorlige temaet hadde regissør Hallgeir Skretting fått inn noen morsomme poenger, som falt i god jord i salen.

Det var også to andre premierefilmen på plakaten denne dagen, først ut var Finn Mcalindens Det hemmelige språket. Filmen handler om hvordan Kvenene ble fratatt språket sitt under frigjøringen i 1905. Den franske filmen Daphné or the lovely specimen hadde norgespremiere og var siste premierefilm denne dagen.

I år er det 40 år siden den britiske animasjonsfilmskaperen Bob Godfrey vant Oscar for animasjonsfilmen GREAT. Dette jubileet ble markert med en utstilling på Norsk Animasjonssentrum i Volda. Utstillingen består blant annet av originale tegninger og celler fra filmen. Som seg hør og bør ble det også visning av jubileumsfilmen.

IMG_9558 - versjon 2
Foto: Nathalie Bartel

Etter filmquiz var det mange som måtte gå slukøret hjem og innse at førstepremien var vanskeligere å få fatt på enn det de hadde trodd på forhånd. Men humøret snudde fort da kvelden ble avsluttet med komiklubb. Selv om det vekslet mellom regn og snø, stoppet ikke det folk i å ta turen til teltet. Med noe godt i glasset og regnet strømmende ned på utsiden av teltduken, var alt lagt til rette for publikum som satt tørre og fornøyde på innsiden. Vekselvis snø, regn og hagl biter tydeligvis ikke på publikum. De vil bare ha mer festival. Enda godt dette bare var dag to.

 

Den Norske Dokumentarfilmfestivalen: Dag 1

Kino hovedbilde - versjon 2

Ida Kleppes dokumentar «Et kjærleiksbarn» (foto) var åpningsfilm under Den norske dokumentarfilmfestivalen som startet i går kveld. Fram til siste festivaldagen vil journaliststudenter i Volda gi oss daglige stemningsrapporter med videoklipp, bilder og tekster fra festivalen.

Video: Silje Slang Lutnæs og Karoline Ravndal Lorentzen / Tekst: Ane Mørk

Norges eldste dokumentarfilmfestival går av stabelen for 19. året på rad. Helt inn i de siste timene har staben og frivillige jobbet på spreng for å få alt ferdig til selve åpningen.

– Jeg har ikke tid til å prate, fortalte områdeansvarlig Eivind Øverås da han travet forbi i går ettermiddag. – Snakk med gutta i teltet i steden.

Jeg går inn i festivalteltet for å se om jeg finner ”gutta”. Der jobber tre iherdige karer med å bygge ferdig scenen som skal være i teltet.

– Vi blir ferdig til i kveld, men det har vært lange dager. I går jobbet vi i 13 timer, forteller Dan Remi R. Eliassen. – Vi ble lovet fest og moro hvis vi jobbet som frivillige, smiler en spøkefull Kristian Riis.

Publikum ser film - versjon 2
Kinosalen på Samfunnshuset (Foto: Karoline Ravndal Lorentzen)

Inne i kinosalen gjøres de siste forberedelsene før første filmvisning. Teknisk har stått på for å gjøre alt klart til filmvisning gjennom hele festivalen.

– Det er 70 filmer som skal vises på festivalen i år, og av disse skal halvparten vises her på kinoen på Samfunnshuset. Resten skal vises på Rokken. Det vil si at det kommer til å bli vist litt over 30 filmer i denne salen på bare fire dager, forteller visningsansvarlige Jakob Wessel Hildrum.

Kinobilde versjon 2
Fra DokTalent (foto: Marita Helen Voll)

Årets tema: psykisk helse

Første prisutdeling var for de yngre deltakerne. DokTalent er en kortfilmkonkurranse som gir elever ved videregående skoler og folkehøyskoler muligheten til å være med å få vist sine filmer under festivalen.

– Det er en fin anledning som filmskaper å få testet filmen sin for et litt større publikum, forteller nestleder i styret for festivalen, Ingun Tøndel.

Det ble kåret en vinner og to filmer fikk hederlig omtale. Prisvinneren var Donya Jabari for filmen Min mamma. En sterk historie om en kvinne som har kjempet for ytringsfrihet og demokrati i sitt hjemland, og som har måttet sitte ni år i fengsel for sitt engasjement.

Fest leder - versjon 2
Guro Sollia Hansebakken (Foto: Karoline Ravndal Lorentzen)

Det ble også utdelt to diplomer til to andre filmer for hederlig omtale, den ene filmen var Buldring av Olav Standal Tangen, elev ved Volda videregående skole. Mats Brustad fikk også hederlig omtale for filmen Livet kasta i søpla.

Etter en lang dag med forberedelser, både på kjøkken, bar, område, teknisk og dekor kunne festivalen endelig åpne kl. 20:00 i går kveld. Etter hvert som salen ble fylt opp, steg den forventningsfulle summingen fra publikum. Lyset ble dimmet opp, og fremst foran kinolerretet sto Guro Sollie Hansebakken, leder for festivalstyret.

Bandmedlem 2
Bob Kerr (Foto: Karoline Ravndal Lorentzen)

– I år har vi valgt å fokusere på et viktig tema under festivalen, psykisk helse og eksponering av psykisk helse i media, forteller hun. Vi har mange filmer i år som berører tematikken, og vi har åpnet for samtale rundt det gjennom en paneldebatt på Rokken Studenthus. Det er hele 200 personer som jobber for festivalen i år, sier en fornøyd Hansebakk.

Kveldens underholdning er det Bob Kerr and his Whoopee band som står for. Et eksentrisk jazzband som har spilt i over femti år. I festlige klovnelignende dresser spiller bandet låter som ”Spread a little happiness” og andre sprudlende jazzlåter som får publikum til vrikke i setene sine.

Det er likevel åpningsfilmen det er knyttet størst forventninger til denne dagen. Ida Kleppes dokumentar, Et kjærleiksbarn, blir vist for første gang under åpningen.

Åpningsfilm - versjon 2
Regissør Ida Kleppe (Foto: Karoline Ravndal Lorentzen)

Filmen engasjerer publikum, det blir både latter og litt ettertanke når vi møter hovedpersonene Torstein og Konstanse. Torstein er homofil og singel, men ønsker seg barn. Han får datteren Konstanse som han alene har omsorgen for, noe som vekker oppsikt i lokalsamfunnet.

– Det som er budskapet med filmen er at vi alle må jobbe for å skape et samfunn med mer takhøyde og aksept for forskjellige familiekonstellasjoner, sier filmskaper Ida Kleppe. – Er det viktigste for et barn å ha to foreldre, eller er det viktigere å ha en som virkelig kan gi det omsorg og kjærlighet, forteller Kleppe.

Kino hovedbilde - versjon 2

De siste detaljene i filmen ble gjort ferdig nå i siste liten, sier en lattermild Kleppe.

– Jeg har også vært veldig spent på reaksjonene fra publikum, og tilbakemeldingen på filmen, men det føles godt å få vist den frem, forteller Kleppe.

Publikum har trukket ut i teltet som nå er ferdig dekorert og baren har vært åpen i mange timer allerede. Folk har funnet seg til rette i sofagruppene og noen har slått seg ned ved langbordet

– Nå kan festen bare begynne, smiler bartender Eilin Spolen Juva.

Skilt til do - versjon 2
Foto: Jørgen Mosand

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY