Mens vi venter på Langlois

Mens vi venter på Langlois

Henri Langlois ville nylig ha fylt 100 år. Han huskes mest for å ha vekket vår bevissthet om verdens filmarv, kanskje særlig den franske. Hva forteller hans liv og virke om dagens begredelige tilstand for filmarven, ikke minst her til lands?

Det franske cinemateket sees gjerne som selve urcinemateket i filmens verden. Det har sine røtter tilbake til 1930-tallet, da en ung filmfanatiker ved navn Henri Langlois trålet Paris’ filmselskaper, distributører og kinoer på leting etter filmkopier han kunne kjøpe, låne, tuske til seg eller regelrett stjele. Fransk filmindustri var i fritt fall økonomisk, og mange filmselskaper, som i utgangspunktet uansett betraktet filmene de laget som forbruksvare, kvittet seg med store og dyre lagre av film. Deler av den franske stumfilmarven var i ferd med å forsvinne, og Langlois ble besatt av å redde den, så mye han kunne. Det ble etterhvert en anseelig samling som han oppbevarte hjemme, bl.a. i badekaret – Langlois selv var alltid ustelt, hele livet. Han tok ikke så mye bedre vare på filmkopiene heller, selv om bevaring og restaurering av film er den pionérinnsatsen han huskes for. Filmene han samlet viste han fra 1935 for spesielt inviterte hjemme i morens leilighet. Drømmen var å realisere ideen om et nasjonalt filmarkiv, som andre hadde måttet gi opp før.

Under krigen og den tyske okkupasjonen av Frankrike ble filmarven ytterligere truet. Okkupasjonsmakten destruerte noe av politiske hensyn (tysk ekspresjonisme ble f.eks. aktivt luket ut av alle arkiver), og mange filmkopier ble smeltet om til skosverte for Wehrmachts støvler. Langlois begynte frenetiske oppkjøps- og tyveriraid for å redde mest mulig av filmarven. Da krigen nærmet seg slutten hadde han rundt 50 000 filmer i sin samling, fordelt på diverse trygge skjulesteder. Dette enorme innsamlingsarbeidet gjorde han nesten egenhendig.

I 1948 kunne Langlois endelig åpne sitt første offentlige cinematek, et slags tidlig flerkinoanlegg, et privatdrevet senter for bevaring og forskning i filmarven. Gjennom 1950-tallet ble det et samlingssted for den franske kultureliten. Her vanket forfattere som Gide, Sartre og Beauvoir, malere som Léger og Braque. Og her nærmest bodde den unge generasjonen av filmentusiaster og håpefulle filmskapere som skulle utgjøre la nouvelle vague. Det var her Truffaut, Godard, Chabrol, Rohmer og Rivette dykket ned i Frankrikes og hele resten av verdens filmkultur, og da de brøt overflaten igjen skapte de den nye bølgen av fransk film. Langlois, som hadde reddet denne kulturskatten og gjort den tilgjengelig, var en av deres helter. Men uten mat og drikke, eller iallfall finansiering, dugde heller ikke denne helten. Inn fra venstre i 1959 kom så Frankrikes omstridte kulturminister André Malraux, forfatter, kunsthistoriker og motstandsmann under krigen, og skapte et nytt støttesystem for fransk film og filmkultur, Langlois’ cinematek inkludert. La nouvelle vague fikk gode levekår og Langlois fikk et nytt, større cinematek.

Les også: Den norske filmarvestriden

Avgjørende dager i ‘68

Malraux var et eksempel på at en ministers troverdighet på fagområdet han skal bestyre kan være velegnet til å skape goodwill, men den reelle makten ligger hos hans embetsverk. Malrauxs embetsverk mente at Langlois’ gigantiske filmarkiv var for verdifullt til å forvaltes av en egenrådig og uflidd galning som Langlois selv. Han var uten respekt for regnskaper og nektet kulturdepartementet innsyn i samlingen de finansierte, siden deler av den ikke akkurat var rettmessig ervervet. Ikke tok han særlig godt vare på den heller. Filmene som var reddet fra søppeldynga og forbrenningsovnene skulle jo vises, og mye ble utslitt av talløse visninger og regelrett kjørt i filler. Filmarvens frelser bevarte ikke film for ettertiden, men forbrukte den i nåtiden. Anklagene var reelle nok, ikke grunnløst oppkok for å fjerne en brysom bohem.

Og fjernet ble han, på nyåret 1968. Nå skulle staten ta ansvaret for et veldrevet og seriøst cinematek og filmarkiv med solid økonomisk fundament. Det var elendig timing. Frankrike, og ikke minst kulturlivet, var ikke akkurat sedat og uengasjert i 1968. På få dager skapte avsettelsen en protestbølge som snart ble internasjonal, og skriv med krav om gjeninnsettelse av Langlois oversvømte kulturdepartementet, undertegnet av mange av verdens ledende filmskapere og forfattere, skuespillere og billedkunstnere – Truffaut, Godard, Renoir, Bresson, så Chaplin, Rossellini, Lang, Dreyer, Welles, så Carné, Bergman, Bunuel, Hitchcock, Kurosawa, så Beckett, Ionesco, Picasso, Warhol osv. Det var demonstrasjoner og gatekamper utenfor regjeringskontorene. Kulturminster Malraux snudde, og 2. mai 1968 ønsket Langlois velkommen til «sitt» gjenåpnete cinematek. Dagen etter begynte studentopprøret som har blitt synonymt med året 1968. Noen liker (i overkant romantiserende) å se Langlois-saken som en generalprøve på det opprøret.

Internasjonal guru

Utad sto Langlois som seierherre, med hele verdens kulturelite bak seg. Men Malraux og hans embetsverk hadde i realiteten vist seg langt klokere og mer framsynte enn eliten. Samtidig som Langlois fikk cinemateket tilbake, opprettet staten en egen institusjon for filmrestaurering og museal bevaring, så cinemateket skulle slippe å bekymre seg for filmarvens tilstand, som kulturdepartementet sa. Dermed kunne fransk filmarv reddes for ettertiden, og Langlois kunne fullt og helt høste æren for det. Den brukte han til fulle på sitt neste prosjekt, som etterhvert ble en prøvelse for cinemateket.

I 1970 fikk Langlois lokaler til et fransk filmmuseum. Det fulgte lite offentlige midler med, og Langlois brukte mye tid og krefter på å tigge donasjoner fra den internasjonale kultureliten som hadde støttet ham mot Malraux. Også cinematekets begrensete budsjett ble belastet for å bygge opp museets samlinger. Da museet åpnet i 1972 inneholdt det tusenvis av gjenstander fra verdens filmhistorie og fortalte en ambisiøs historie om selve filmens vesen og dens betydning for verdens liv og kultur. Langlois var et kunnskapsrikt og engasjerende fagmenneske som visste å holde ethvert publikum i sin hule hånd, enten som foreleser i mindre grupper eller som arkitekt for et helt museum. Men også dette museet led under hans sedvanlige vanstyre. Gjenstander ble somlet bort, økonomien var kaotisk og utilbørlig sammenblandet med cinematekets, og cinemateket selv ble såpass skadelidende og neglisjert at til og med Langlois’ trofaste støttespiller Truffaut trakk seg fra cinematekets styre i protest.

hitchcock-langlois - versjon 2

Ingenting av dette hindret Langlois’ stjernestatus som global filmkulturell guru. Han reiste verden rundt som gjesteforeleser ved prestisjetunge universiteter, og mottok en æres-Oscar i 1974 for sin innsats for å bevare verdens filmarv. Da han døde bare tre år senere, viste det seg at hverken hans private eller cinematekets økonomi tillot å gi ham en verdig begravelse. Igjen strømmet donasjoner inn, og idag kan vi altså se hans særegne gravsted på Montparnasse. Langlois hadde i alle år drevet rovdrift på seg selv i sin lidenskapelige jakt i alle retninger etter film, film, film, og ble bare 62 år gammel.

Les også: Den norske filmarvestriden

Langlois huskes mest for å ha vekket vår bevissthet om verdens filmarv, kanskje særlig den franske, og for å ha bidratt til å forme nye filmskapere som har videreført og videreutviklet den. Når han også huskes for sin faglige besettelse og økonomiske uansvarlighet, er det verdt å minne om at han genuint og ensporet var filmens mann og ikke det statlige byråkratiets. Filmlivet verden over har alltid tiltrukket seg drømmere og fantaster, galninger og viljeseige nerder. Ikke sjelden er det nettopp de som har skapt både strukturene og verkene som har blitt stående, i heldige fall med hjelp og støtte fra bransjens byråkrater og bokholdere, men ofte på tross av dem. Langlois var en av disse filmforheksede. For 80 år siden var han en uflidd og overvektig ung mann som streifet hvileløst rundt i Paris og tusket til seg gamle filmkopier. I dag har hans legendariske Cinémathèque Francaise fått endelig (får vi håpe og tro) tilhold i en bygning reist for formålet, tegnet av stjernearkitekten Frank Gehry. Her forvaltes et av verdens største filmarkiver samt et av de største bibliotekene og dokumentasjonssamlingene. Og der, med største selvfølge, feires nå 100-årsdagen for Langlois’ fødsel.

Langlois  - versjon 2

Meanwhile, back at the ranch…

– i Norge. Her smiler filmbransjen på to måter – enten overbærende eller resignert – når uansvarlige og geskjeftige privatmennesker som Langlois hylles. Etter to generasjoner med markedsliberalisme er norsk kulturliv fremdeles tilfreds med statlig gjennomregulering, og knurrer bare litt hver gang nedskjæringene kommer. Nå kommer de fra flere kanter. At støtteordningene for produksjon av film verken er perfekte eller bestandige, er ingen nyhet. Men nå er hele kinobransjen i total og hastig omveltning. Den kan også medføre utradering av landets cinemateker. De er det eneste stedet der man kan fordype seg noenlunde i vår egen og verdens filmhistorie, i en tid da ikke engang den norske filmskolen har synderlig plass til den kulturarven norske filmskapere vil være en del av, enten de vet det og vil det, eller ikke.

Vårt første cinematek fikk vi Oslo i 1980, etter press fra energiske og pågående norske filmskapere som kjente både sin og det franske cinematekets historie. I dag har vi cinemateker i flere av våre største byer – enn så lenge.

En vesentlig kilde til finansiering og drift har vært avgiften fra videosalg. Den har nå i praksis forsvunnet. Bransjeorganisasjonen som klargjorde landets kommunale kinoer for privatisering ved å bekoste digitaliseringen av dem, har mistet sine inntekter både fra medlemsmassen og videosalget, og har ikke lenger noe å avse til cinematekene. Mange politikere ser heller ikke hensikten med å samle folk i en kinosal når så mye film ligger tilgjengelig på nettet.

Filmens_hus_fasade_768

Her er det flere som har sovet i timen, og noen gjør det fremdeles. Ikke alle nye medier har blitt oppfunnet, markedsført og tatt i bruk de siste 6 månedene. Videosalget har vært jevnt nedadstigende lenge, med tilhørende bortfall av inntekter fra avgiften, og det har vært fullt mulig å forutse retningen på utviklingen. Dessuten er tilfanget av norske filmer på digitale plattformer svært begrenset. Lite av det som er produsert før dvd’ens tid er tilgjengelig nå, og stadig mer glissent blir det jo lenger bakover i historien man går. Og uansett er dagens digitale visningsmedier kvalitetsmessig underlegne en god 35mm filmkopi. Bevaring og tilgjengeliggjøring av vår norske filmarv er ikke løsrevet fra spørsmålet om cinematekenes eksistens – filmene trenger et visningssted når de er restaurerte – men filmarven sorterer under andre budsjetter. Likevel er ikke det noen garanti for historiens framtid. Dette er et tema som ikke skal få slumre i fred.

Vi trenger et massivt løft for oppussing og vedlikehold av vår filmarv. Og vi må sørge for at den blir vist i sin opprinnelige kvalitet og format, på stort lerret, for et stort publikum. Det er tid for en norsk Henri Langlois. Eller skal vi fortsette å smile overbærende?

Morten Barth er forfatter og skribent som bidrar fast til Rushprint.

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i papirutgaven av RUSHPRINT. 

RELATERTE SAKER:

Den norske filmarvestriden

Kom tilbake, Comoyo, alt er tilgitt!

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Mens vi venter på Langlois

Mens vi venter på Langlois

Henri Langlois ville nylig ha fylt 100 år. Han huskes mest for å ha vekket vår bevissthet om verdens filmarv, kanskje særlig den franske. Hva forteller hans liv og virke om dagens begredelige tilstand for filmarven, ikke minst her til lands?

Det franske cinemateket sees gjerne som selve urcinemateket i filmens verden. Det har sine røtter tilbake til 1930-tallet, da en ung filmfanatiker ved navn Henri Langlois trålet Paris’ filmselskaper, distributører og kinoer på leting etter filmkopier han kunne kjøpe, låne, tuske til seg eller regelrett stjele. Fransk filmindustri var i fritt fall økonomisk, og mange filmselskaper, som i utgangspunktet uansett betraktet filmene de laget som forbruksvare, kvittet seg med store og dyre lagre av film. Deler av den franske stumfilmarven var i ferd med å forsvinne, og Langlois ble besatt av å redde den, så mye han kunne. Det ble etterhvert en anseelig samling som han oppbevarte hjemme, bl.a. i badekaret – Langlois selv var alltid ustelt, hele livet. Han tok ikke så mye bedre vare på filmkopiene heller, selv om bevaring og restaurering av film er den pionérinnsatsen han huskes for. Filmene han samlet viste han fra 1935 for spesielt inviterte hjemme i morens leilighet. Drømmen var å realisere ideen om et nasjonalt filmarkiv, som andre hadde måttet gi opp før.

Under krigen og den tyske okkupasjonen av Frankrike ble filmarven ytterligere truet. Okkupasjonsmakten destruerte noe av politiske hensyn (tysk ekspresjonisme ble f.eks. aktivt luket ut av alle arkiver), og mange filmkopier ble smeltet om til skosverte for Wehrmachts støvler. Langlois begynte frenetiske oppkjøps- og tyveriraid for å redde mest mulig av filmarven. Da krigen nærmet seg slutten hadde han rundt 50 000 filmer i sin samling, fordelt på diverse trygge skjulesteder. Dette enorme innsamlingsarbeidet gjorde han nesten egenhendig.

I 1948 kunne Langlois endelig åpne sitt første offentlige cinematek, et slags tidlig flerkinoanlegg, et privatdrevet senter for bevaring og forskning i filmarven. Gjennom 1950-tallet ble det et samlingssted for den franske kultureliten. Her vanket forfattere som Gide, Sartre og Beauvoir, malere som Léger og Braque. Og her nærmest bodde den unge generasjonen av filmentusiaster og håpefulle filmskapere som skulle utgjøre la nouvelle vague. Det var her Truffaut, Godard, Chabrol, Rohmer og Rivette dykket ned i Frankrikes og hele resten av verdens filmkultur, og da de brøt overflaten igjen skapte de den nye bølgen av fransk film. Langlois, som hadde reddet denne kulturskatten og gjort den tilgjengelig, var en av deres helter. Men uten mat og drikke, eller iallfall finansiering, dugde heller ikke denne helten. Inn fra venstre i 1959 kom så Frankrikes omstridte kulturminister André Malraux, forfatter, kunsthistoriker og motstandsmann under krigen, og skapte et nytt støttesystem for fransk film og filmkultur, Langlois’ cinematek inkludert. La nouvelle vague fikk gode levekår og Langlois fikk et nytt, større cinematek.

Les også: Den norske filmarvestriden

Avgjørende dager i ‘68

Malraux var et eksempel på at en ministers troverdighet på fagområdet han skal bestyre kan være velegnet til å skape goodwill, men den reelle makten ligger hos hans embetsverk. Malrauxs embetsverk mente at Langlois’ gigantiske filmarkiv var for verdifullt til å forvaltes av en egenrådig og uflidd galning som Langlois selv. Han var uten respekt for regnskaper og nektet kulturdepartementet innsyn i samlingen de finansierte, siden deler av den ikke akkurat var rettmessig ervervet. Ikke tok han særlig godt vare på den heller. Filmene som var reddet fra søppeldynga og forbrenningsovnene skulle jo vises, og mye ble utslitt av talløse visninger og regelrett kjørt i filler. Filmarvens frelser bevarte ikke film for ettertiden, men forbrukte den i nåtiden. Anklagene var reelle nok, ikke grunnløst oppkok for å fjerne en brysom bohem.

Og fjernet ble han, på nyåret 1968. Nå skulle staten ta ansvaret for et veldrevet og seriøst cinematek og filmarkiv med solid økonomisk fundament. Det var elendig timing. Frankrike, og ikke minst kulturlivet, var ikke akkurat sedat og uengasjert i 1968. På få dager skapte avsettelsen en protestbølge som snart ble internasjonal, og skriv med krav om gjeninnsettelse av Langlois oversvømte kulturdepartementet, undertegnet av mange av verdens ledende filmskapere og forfattere, skuespillere og billedkunstnere – Truffaut, Godard, Renoir, Bresson, så Chaplin, Rossellini, Lang, Dreyer, Welles, så Carné, Bergman, Bunuel, Hitchcock, Kurosawa, så Beckett, Ionesco, Picasso, Warhol osv. Det var demonstrasjoner og gatekamper utenfor regjeringskontorene. Kulturminster Malraux snudde, og 2. mai 1968 ønsket Langlois velkommen til «sitt» gjenåpnete cinematek. Dagen etter begynte studentopprøret som har blitt synonymt med året 1968. Noen liker (i overkant romantiserende) å se Langlois-saken som en generalprøve på det opprøret.

Internasjonal guru

Utad sto Langlois som seierherre, med hele verdens kulturelite bak seg. Men Malraux og hans embetsverk hadde i realiteten vist seg langt klokere og mer framsynte enn eliten. Samtidig som Langlois fikk cinemateket tilbake, opprettet staten en egen institusjon for filmrestaurering og museal bevaring, så cinemateket skulle slippe å bekymre seg for filmarvens tilstand, som kulturdepartementet sa. Dermed kunne fransk filmarv reddes for ettertiden, og Langlois kunne fullt og helt høste æren for det. Den brukte han til fulle på sitt neste prosjekt, som etterhvert ble en prøvelse for cinemateket.

I 1970 fikk Langlois lokaler til et fransk filmmuseum. Det fulgte lite offentlige midler med, og Langlois brukte mye tid og krefter på å tigge donasjoner fra den internasjonale kultureliten som hadde støttet ham mot Malraux. Også cinematekets begrensete budsjett ble belastet for å bygge opp museets samlinger. Da museet åpnet i 1972 inneholdt det tusenvis av gjenstander fra verdens filmhistorie og fortalte en ambisiøs historie om selve filmens vesen og dens betydning for verdens liv og kultur. Langlois var et kunnskapsrikt og engasjerende fagmenneske som visste å holde ethvert publikum i sin hule hånd, enten som foreleser i mindre grupper eller som arkitekt for et helt museum. Men også dette museet led under hans sedvanlige vanstyre. Gjenstander ble somlet bort, økonomien var kaotisk og utilbørlig sammenblandet med cinematekets, og cinemateket selv ble såpass skadelidende og neglisjert at til og med Langlois’ trofaste støttespiller Truffaut trakk seg fra cinematekets styre i protest.

hitchcock-langlois - versjon 2

Ingenting av dette hindret Langlois’ stjernestatus som global filmkulturell guru. Han reiste verden rundt som gjesteforeleser ved prestisjetunge universiteter, og mottok en æres-Oscar i 1974 for sin innsats for å bevare verdens filmarv. Da han døde bare tre år senere, viste det seg at hverken hans private eller cinematekets økonomi tillot å gi ham en verdig begravelse. Igjen strømmet donasjoner inn, og idag kan vi altså se hans særegne gravsted på Montparnasse. Langlois hadde i alle år drevet rovdrift på seg selv i sin lidenskapelige jakt i alle retninger etter film, film, film, og ble bare 62 år gammel.

Les også: Den norske filmarvestriden

Langlois huskes mest for å ha vekket vår bevissthet om verdens filmarv, kanskje særlig den franske, og for å ha bidratt til å forme nye filmskapere som har videreført og videreutviklet den. Når han også huskes for sin faglige besettelse og økonomiske uansvarlighet, er det verdt å minne om at han genuint og ensporet var filmens mann og ikke det statlige byråkratiets. Filmlivet verden over har alltid tiltrukket seg drømmere og fantaster, galninger og viljeseige nerder. Ikke sjelden er det nettopp de som har skapt både strukturene og verkene som har blitt stående, i heldige fall med hjelp og støtte fra bransjens byråkrater og bokholdere, men ofte på tross av dem. Langlois var en av disse filmforheksede. For 80 år siden var han en uflidd og overvektig ung mann som streifet hvileløst rundt i Paris og tusket til seg gamle filmkopier. I dag har hans legendariske Cinémathèque Francaise fått endelig (får vi håpe og tro) tilhold i en bygning reist for formålet, tegnet av stjernearkitekten Frank Gehry. Her forvaltes et av verdens største filmarkiver samt et av de største bibliotekene og dokumentasjonssamlingene. Og der, med største selvfølge, feires nå 100-årsdagen for Langlois’ fødsel.

Langlois  - versjon 2

Meanwhile, back at the ranch…

– i Norge. Her smiler filmbransjen på to måter – enten overbærende eller resignert – når uansvarlige og geskjeftige privatmennesker som Langlois hylles. Etter to generasjoner med markedsliberalisme er norsk kulturliv fremdeles tilfreds med statlig gjennomregulering, og knurrer bare litt hver gang nedskjæringene kommer. Nå kommer de fra flere kanter. At støtteordningene for produksjon av film verken er perfekte eller bestandige, er ingen nyhet. Men nå er hele kinobransjen i total og hastig omveltning. Den kan også medføre utradering av landets cinemateker. De er det eneste stedet der man kan fordype seg noenlunde i vår egen og verdens filmhistorie, i en tid da ikke engang den norske filmskolen har synderlig plass til den kulturarven norske filmskapere vil være en del av, enten de vet det og vil det, eller ikke.

Vårt første cinematek fikk vi Oslo i 1980, etter press fra energiske og pågående norske filmskapere som kjente både sin og det franske cinematekets historie. I dag har vi cinemateker i flere av våre største byer – enn så lenge.

En vesentlig kilde til finansiering og drift har vært avgiften fra videosalg. Den har nå i praksis forsvunnet. Bransjeorganisasjonen som klargjorde landets kommunale kinoer for privatisering ved å bekoste digitaliseringen av dem, har mistet sine inntekter både fra medlemsmassen og videosalget, og har ikke lenger noe å avse til cinematekene. Mange politikere ser heller ikke hensikten med å samle folk i en kinosal når så mye film ligger tilgjengelig på nettet.

Filmens_hus_fasade_768

Her er det flere som har sovet i timen, og noen gjør det fremdeles. Ikke alle nye medier har blitt oppfunnet, markedsført og tatt i bruk de siste 6 månedene. Videosalget har vært jevnt nedadstigende lenge, med tilhørende bortfall av inntekter fra avgiften, og det har vært fullt mulig å forutse retningen på utviklingen. Dessuten er tilfanget av norske filmer på digitale plattformer svært begrenset. Lite av det som er produsert før dvd’ens tid er tilgjengelig nå, og stadig mer glissent blir det jo lenger bakover i historien man går. Og uansett er dagens digitale visningsmedier kvalitetsmessig underlegne en god 35mm filmkopi. Bevaring og tilgjengeliggjøring av vår norske filmarv er ikke løsrevet fra spørsmålet om cinematekenes eksistens – filmene trenger et visningssted når de er restaurerte – men filmarven sorterer under andre budsjetter. Likevel er ikke det noen garanti for historiens framtid. Dette er et tema som ikke skal få slumre i fred.

Vi trenger et massivt løft for oppussing og vedlikehold av vår filmarv. Og vi må sørge for at den blir vist i sin opprinnelige kvalitet og format, på stort lerret, for et stort publikum. Det er tid for en norsk Henri Langlois. Eller skal vi fortsette å smile overbærende?

Morten Barth er forfatter og skribent som bidrar fast til Rushprint.

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i papirutgaven av RUSHPRINT. 

RELATERTE SAKER:

Den norske filmarvestriden

Kom tilbake, Comoyo, alt er tilgitt!

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

MENY