Hva var det som traff oss?

Hva var det som traff oss?

«Pels» var den mest betydningsfulle norske dokumentaren i fjor og utfordret grensene for hva man kan vise offentlig på fjernsyn, mener Gunnar Iversen. Nå som den første mediestormen er omme, er det på tide å se nærmere på filmen som dokumentarfilm, og diskutere hvorfor den balanserer på en så stram line i offentlighetens lys.

Fremdeles kan man se fjorårets mest omstridte dokumentar på NRKs websider. Den vises også straks på SVT  (førstkommende mandag. red.anm). Den tåler et gjensyn. Ola Waagens Pels ble for en tid siden diskutert i Kringkastingsrådet, og her var man mer enn skeptiske både til selve filmens journalistiske metoder og til Brennpunkt-redaksjonens beslutning om å sende filmen. I mye av mediestormen omkring filmen ble Pels nærmest karakterisert som undergravende, og ikke gravende journalistikk.

Det var en modig og riktig beslutning av Brennpunkt-redaksjonen å vise denne dokumentaren. Pels var den mest betydningsfulle dokumentaren som ble laget og vist her i landet i fjor, og den er et interessant og spennende eksempel på politisk filmaktivisme som utfordrer grensene for hva man kan vise offentlig på fjernsyn i Norge. Filmen føyer seg inn i en liten, men viktig filmtradisjon her i landet som tester grensene for dokumentarfilmen i offentligheten.

Pels ble produsert av Piraya Film, og vist som en del av Brennpunkt-redaksjonens fjernsynsdokumentarer den 9. desember i fjor. Allerede før sendingen var temperaturen høy i aviser og på nettet. Diskusjonene fortsatte umiddelbart etter at den hadde blitt sendt. NRK fulgte også opp to dager etter, med et timeslangt Debatten viet både generelle spørsmål knyttet til Pelsdyrnæringen og dyrehold samt dokumentarfilmen. Dette debattprogrammet hadde en lengre generell diskusjon om pelsdyrhold, dyrevelferd og dyremishandling, men det ble innledet med et intervju med aktivisten Frank Nervik, som hadde filmet det meste av det kontroversielle materialet i filmen Pels, og det ble avsluttet med en mini-debatt der to pelsdyrbønder som var blitt filmet i skjul diskuterte de dokumentariske metodene som var blitt brukt med Brennpunkt-redaksjonens ansvarlige leder Lars Kristiansen.

I denne avsluttende diskusjonen i Debatten satte programleder Ingunn Solheim flere ganger spørsmålstegn ved om Pels virkelig var en dokumentar. ”Filmen er subjektiv”, slo Solheim fast, som om dette var et kriterium som diskvalifiserte filmen som dokumentarfilm. Hun karakteriserte den senere som en ”kronikkdokumentar”, en slags blanding av dokumentar og personlig ytring. Lars Kristiansen var mer tilbakeholden, og han påpekte hvordan Brennpunkt-redaksjonens avveining hadde vært vanskelig, men at kriteriet om verdifull samfunnsinformasjon ble veid opp i mot det som han karakteriserte som ”lureri”, det vil si bruken av skjult kamera og mikrofon.

Hva slags film er Pels? Er det virkelig en dokumentar? Var det riktig å vise den på NRK? Står denne filmen alene, eller finnes det lignende eksempler i moderne norsk dokumentarfilmhistorie som utfordrer journalistiske og dokumentariske grenser? Dette er viktige spørsmål som de mange debattene på fjernsynet, i avisene og på nettet i liten grad har fokusert på. Denne artikkelen vil gjøre dette.

Franks reise

Pels åpner med et kornete bilde av en mink som tas ut av et bur. Dyret skriker med pipende stemme. Etter noen innledende bilder av ulike pelsdyr forteller filmens regissør Ola Waagen om bakgrunnen for filmen. Han gir oss som ser og lytter en bakgrunn og tolkningsramme for det som skal komme: ”I vårt samfunn skjuler vi mye av det som er ubehagelig å se og tenke på. Vi gjemmer det bort, i egne hus, bak strømførende gjerder, avskåret fra folk. Millioner av dyr lever bak disse gjerdene. Men hvor går grensen for hva vi kan gjøre med dyr?” Det er dette spørsmålet Pels vil besvare, og hensikten er å vise fram det som er skjult, for at vi kan diskutere hva som er rett og galt.

Filmens innledning etablerer deretter en annen ramme for å forstå og tolke det materialet og de spørsmålene filmen stiller. ”Det her er meg”, sier regissøren selv, og en supertekst identifiserer ham som ”Ola”. Han er dyrevernaktivist, som i en årrekke har vært med på ulovlige besøk på ulike dyrefarmer, for å dokumentere dyrenes liv og skjebne i bur.

Filmen skaper innledende spenning ved at vi får bli med på noen av disse besøkene, der aktivistene tar seg inn nattestid på pelsfarmer, for å dokumentere forholdene til dyrene der. Dyrevernaktivistene gjør det Mattilsynet eller bransjens egne verternærer ikke gjør, men burde gjøre. De kommer uanmeldt, og de gjør en grundig jobb. Det de ser og hører er ikke pent.

Pels Frank - versjon 2

Kort tid etter kommer vi imidlertid til det som er filmens hoveddel. Her er det ikke Ola Waagen som er hovedperson og vår veiviser på innsiden av norsk pelsdyrnæring, men vi blir introdusert for Frank Nervik. Han er egentlig psykolog, men sammen med sin kjæreste Camilla vil han nå infiltrere pelsdyrbransjen. Han vil gjøre skjulte opptak av det han ser og hører, i et ”undercover-prosjekt” som han kaller det. Frank gjør ikke dette med et lett hjerte. Han forklarer innledningsvis hvilke moralske og etiske motforestillinger og skrupler han har, og viser oss hvordan utstyret virker. Han er en forlengelse av aktivistenes arbeid, og kaller seg selv aktivist, men han forteller også at dette arbeidet er helt nødvendig for å få et sannferdig bilde av pelsdyrnæringens virksomhet og hvordan mange dyr behandles.

Frank er systemkritiker. Han er ikke ute etter å arrestere enkeltbønder, og henge de ut. Derfor er også deres ansikter sladdet, og bildene såpass anonyme at de ikke avslører hvor han er når han filmer. Bare de som er lommekjente på disse gårdene vil kjenne seg igjen. Hans utgangspunkt, som filmen kommer tilbake til helt avslutningsvis, og som dermed rammer inn det vi kan kalle Franks reise, er at det ikke er snakk om en bransje som egentlig er seriøs, men at det finnes noen få useriøse ”råtne epler” som behandler dyrene dårlig og som bryter reglene for dyrevelferd. Det er systemet og hele bransjen som er råtten og useriøs, og det å behandle dyr på denne måten, er feil og moralsk uforsvarlig. Filmen skal argumentere for dette, og bevise at han har rett.

Mesteparten av filmen består av Franks reise. Han gir seg ut for å være en som kunne tenke seg å starte en pelsdyrfarm, og får dermed innpass i bransjen. Av en som rekrutterer får han hjelp til å finne representative pelsdyrbønder, opplæring, går på ulike kurs, besøker både mink- og blårevfarmer, og opplever alt fra inspeksjoner til inseminering av dyr. Tre ganger bryter bilder fra Ola Waagens virksomhet kort inn i Franks historie, noe som skaper en sammenheng mellom deres fortellinger.

Mot slutten av filmen utvides perspektivet. Til nå har fokus vært på konkret dyrehold, og vi har blitt med på Franks reise på innsiden av pelsdyrbransjen. Nå gis det et større og internasjonalt perspektiv på bransjen og dens rolle. Frank får muligheten til å bli med på en studiereise til Kina, og besøker farmer i området rundt Beijing. Her anklager han også bransjen for å være en ”smuglerkultur”, som medvirker til korrupsjon i Kina. Denne reisen til Kina skal både argumentere mot påstandene om at mink eller rev har det bedre i Norge enn i Kina, et argument for å opprettholde bransjen her hjemme, og han peker også på at det ikke bare er i forhold til dyrene at bransjen skaper umoral. Bildet er større. I Kina blir pels sett på i stadig større grad som et symbol på korrupsjon, sier Frank.

Tilbake i Norge avsluttes filmen med den vanskeligste delen av Franks reise. Han blir med når ulike dyr skal avlives. Dette er det endelige bilde- og lydmessige slaget i mellomgulvet, og det endelige argumentet for at det vi har blitt vitne til er moralsk forkastelig. Franks reise ender med at vi vender tilbake til Olas ord. ”Hva sier dette systemet om oss”, spør de to, og filmen avsluttes med spørsmålet om vårt forhold til dyr: ”Hvor går da grensen for hva vi kan akseptere?”

Pels 1

Moderne fjernsynsdokumentar

Av mange som kommenterte filmen etter sendingen på NRK, og ikke minst av NRK selv, ble Pels nærmest framstilt som en uvanlig raritet. En film som ikke ligner andre dokumentarfilmer, og som enten beveger seg på grensen til hva som kan karakteriseres som dokumentar, eller klart overskrider denne grensen. Intet kan være mer feil. Det er snarere det motsatte som er tilfelle.

Pels er langt på vei et eksempel på en helt typisk moderne fjernsynsdokumentar. Den benytter en person og en personlig historie som en inngang til et større problemkompleks og saksforhold i samfunnet. Det personlige blir det brennglasset saken blir sett gjennom. Filmen har sine røtter i neo-vérité, og tar sine tilskuere med på en personlig erkjennelsesreise der hovedpersonens opplevelser skal overtale og overbevise seeren om at Frank og Olas verdensanskuelse er den eneste rette.

Filmen bruker videodagbok-genren på en spennende måte, og spiller på en slags ”bekjennelseskultur” der man står fram og bekjenner noe. Bevisføringen er personlig og privat, sterkt følelsespreget og følelsesladet, og det er det personlige og personlig erfaring som skal være selve hovedbeviset. Som audiovisuell selvrepresentasjon peker imidlertid Pels utover på en interessant og god måte. Det handler om Frank, men han er bare en del av bildet. Hans nærvær er til for å vise fram en sammensatt sak.

Ola Waagens film har dermed en kompleks retorisk struktur, og den veksler mellom to ulike nivåer og to ulike appeller til oss tilskuere. På den ene siden veksler filmen mellom generelle påstander om pelsdyrnæringens umoral og etisk uforsvarlige holdninger til dyr, fordi det er unaturlig å ha ville dyr som mink og rev sammen i små bur eller fordi oppdretts- og avlsmetoder skaper syke og deformerte dyr som utsettes for unødig smerte, og konkrete bevis på at systemet som skal sikre generell dyrevelferd ikke fungerer. I midten av filmen blir Frank vitne til at næringens egen veterinær gjør en av de tre FarmSert-påkrevde inspeksjonene. Her blir vi selv vitne til at systemet svikter. Selve besøket tar bare 19 minutter, er svært overflatisk og slurvete, og Frank er med på å ”pynte” på farmen i forkant for at tilsynsmannen ikke skal ha for mye å kommentere. Filmen veksler dermed mellom generelle påstander om et umoralsk system, og konkrete påstander om brudd på norsk lov gjennom å vise bønder som ikke følger reglene. Ofte er det de konkrete eksemplene som blir hovedinngangen tilskuerne har til den mer generelle argumentasjonen om dyrevelferd og bransjeukultur.

Pels 4 - versjon 2

På den andre siden veksler filmen mellom generelle og saklige spørsmål knyttet til dyrehold, menneskers forhold til dyr og til pelsdyroppdrett, og Franks personlige erkjennelsesreise. Her er det Frank som blir vår veiviser, vårt vitne, og vår stand-in på reisen gjennom ”systemet”. Vi ser det han ser og han hører, og hans mange kvaler blir helt avgjørende for hvordan vi ser på de store spørsmålene. Franks reise er en del av en dobbel følelsesappell i denne filmen.

Pels er også en typisk moderne fjernsynsdokumentar gjennom sin appell til tilskuernes følelser. Ola Waagens film er ikke en klar og tydelig representant for det en dokumentarfilmteoretiker som Bill Nichols ville kalt en nøktern eller saklig diskurs. Svært få dokumentarfilmer er da også utelukkende saklige og nøkterne, og det er ikke nødvendigvis noe naturlig kriterium verken i dokumentarfilm eller journalistikk. Følelsesappellen i Pels blir dobbel fordi den både handler om Frank, og om de bildene og lydene vi ser og hører.

Franks rolle er helt sentral. Han er ikke medlem av det vanlige aktivismemiljøet i Norge, som både regissør Ola Waagen og Frank selv påpeker innledningsvis, men han er en bekymret ansvarlig borger som er overbevist om at noe er råttent i kongeriket Norge. Han vil selv finne ut mer om dette. Er det bare noen få useriøse bønder som ødelegger for alle de andre gjennom å behandle dyrene dårlig? Eller er hele bransjen og systemet råttent? Hans milde vesen, vi ser ham midt oppe i elendigheten mate et rådyr med biter av en banan, og bekymrede mine gjør ham så sympatisk at det er vanskelig å tro annet enn at han er eksempelet på en bekymret borger som selv vil se og høre. Hans mange kvaler omkring sitt ”lureri” og den skjulte filmingen, hans bekymrede og plagede ansikt, hans livsførsel og hans forsiktige bedømming av at det er mange gode folk i bransjen, bidrar til å skape en mild følelsesappell der vi langsomt holder med Frank. Vi deler samme mistro som Frank når han oppdager at minkfarmerne selv kaller perioden da valpene tas fra mødrene og oppbevares sammen for ”kannibalismeperioden”, og vi vemmes av avlivingsmetodene.

Bildene og lydene er også helt sentrale for filmens følelsesappell. De mange bildene av sårede dyr illustrerer ikke bare Frank og Olas påstander og forklaringer om at disse dyrene ikke passer i små bur, eller at flere dyr ikke passer sammen i samme bur, men de blir også et bilde på en hel nærings uforstand og umoral. Det er ikke bare Franks argumenter som svarer på spørsmålet om hvor grensen går for hva vi kan gjøre med dyr. Bildene sier klart at denne grensen overskrides systematisk hver eneste dag.

Her spiller også lyden en helt sentral rolle. Dyrene skriker, piper, hviner og hveser, på en måte som skaper et inntrykk av kontinuerlig smerte. Kanskje enda verre er det når de forstummer, og ikke kan skrike, som når blåreven som stritter mot en pinefull inseminasjon blir kvalt med tang. Også maskinell lyd er helt avgjørende i mange scener, som bygger under bildenes inntrykk av industriell umoral.

Helt avgjørende i diskusjonene etter sendingen i desember i fjor, var spørsmålet hvorvidt filmen påsto at de konkrete tilfellene som ble dokumentert var typiske og representative for bransjen som helhet. Mye av diskusjonen endte i spørsmålet om representativitet. Mange gikk langt i å si at dette ikke var en film som påsto at forholdet mellom de konkrete avsløringene av umoral og lovbrudd og hele systemet var klart og tydelig. Det er imidlertid få som har sett filmen som ikke vil si at en slik påstand er flisespikkeri. Selv om det aldri helt tydelig påstås i ord, er filmens holdning, dens ”stemme” og retorikk tydelig. Den vil hele systemet til livs. Den vil vise at grensen for vårt samfunns holdning til dyr er overskredet. Og det har den helt rett i.

Undergravende journalistikk

I sin vekt på en personlig erkjennelsesreise og sine sammensatte følelsesappeller, er Pels en helt typisk moderne norsk fjernsynsdokumentar. Samtidig er filmen høyst uvanlig. Den filmer seg inn i en slags undercover-tradisjon som internasjonalt kanskje er mest kjent gjennom kontroversielle dokumentarister som Michael Moore, Nick Broomfield eller Louis Theroux. Mye er felles med Pels her, men det finnes også klare avvik. Ikke minst mangler Ola Waagens film den drepende satiriske ironi og sarkasme som preger disse dokumentaristene.

I diskusjonene om metodene i Pels, og NRKs avgjørelse å vise filmen, la man vekt på fire grep som er omdiskuterte, og som man vanligvis tar avstand fra i norsk journalistikk. Mest omdiskutert var bruken av skjult kamera og mikrofon, samt bruk av falsk identitet. God presseskikk tilsier at dette er grep som man bare skal ty til når det er høyst nødvendig, og når det er eneste måte å få tak i avgjørende og viktig samfunnsinformasjon på.

Vær Varsom-plakaten, som er pressens etiske rettesnor, stiller strenge krav til bruk av skjult kamera eller falsk identitet. Paragraf 3.10 i Vær Varsom-plakaten gjør dette klart: ”Skjult kamera/mikrofon skal bare brukes i unntakstilfeller. Forutsetningen må være at dette er eneste mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning”. NRKs Brennpunkt-redaksjon mente at Pels var av vesentlig samfunnsmessig betydning, samt at den informasjon man fikk i filmen ikke kunne komme fram på annen måte. Det har de sannsynligvis helt rett i, og diskusjonene i etterkant viste tydelig at filmen hadde funksjon og verdi i samfunnsdebatten, både om pelsdyrnæringen spesielt og mer generelt om menneskers forhold til dyr.

I tillegg til bruken av skjult kamera og falsk identitet var det to andre forhold som ble kritisert av filmens motstandere. Dette var også aspekter som kom opp i Kringkastingsrådets diskusjon av filmen. Disse to aspektene henger tett sammen, og er opphavet til den merkelige terminologien ”subjektiv dokumentar”, som også NRK har operert med.

For det første ble det rettet kritikk mot at det var aktivister som var eneste kilde, fordi både Waagen og Nervik klart måtte defineres som aktivister, og for det andre ble det påpekt at filmen manglet journalistisk objektivitet. Med dette menes at filmen både er partisk, og at motparten i saken ikke fikk muligheten til å kommentere, perspektivere eller uttale seg i saken. Kun én side av saken kom fram, og NRK ble beskylt for å være et mikrofonstativ for én part i en kontroversiell sak. Det er rett og slett en tendensiøs og partisk film mente mange, som journalistisk sett måtte kunne karakteriseres som ”subjektiv” og ubalansert, laget av noen andre enn objektive, balanserte, kildekritiske og upartiske journalister.

I diskusjonene i etterkant er det ingen så vidt jeg har kunnet se, som pekte på det enkle faktum at denne filmen ble presentert i en ganske spesiell ramme av NRK den 9. desember 2014. Så man Pels da, eller på NRKs nettsted senere, ble filmens partiskhet og bruk av uvanlige virkemidler først kommentert innledningsvis av programleder og journalist Jeannette Platou, og etter at selve filmen var ferdig var det en studiodiskusjon der ikke minst Guri Wormdahl, informasjonssjef i Norges Pelsdyralslag fikk lov til å kommentere filmen. Hun og bransjen fikk dermed muligheten til å gi sitt syn på filmen allerede ved selve visningen.

Disse to innslagene var med på å definere filmen og tilskuernes posisjon, og imøtegikk på mange måter mange av de innvendingene som gikk til selve filmen og dens metoder og retoriske grep. I tillegg skrev Brennpunkts programredaktør Lars Kristiansen en redegjørelse for hvorfor NRK valgte å sende filmen, som ble publisert samme dag. Og oppfølgingen i Debatten to dager senere bidro også til både å diskutere sak så vel som journalistisk metode.

Denne type samlede presentasjoner av dokumentarfilm, der man også diskuterer annet enn selve påstandene, i en etterfølgende studiodiskusjon eller et tilsvar, er en mulighet som er unik for fjernsynet, og som bør benyttes mye oftere. Dét er kanskje det mest spesielle med Pels. Det burde snarere være vanlig praksis enn et unntak som tas i bruk i helt spesielle og kontroversielle tilfeller. Likevel hadde det etter min mening ikke vært noe problem å vise filmen uten den type ramme som filmen fikk. Pels er heller ikke alene i moderne norsk dokumentar i å utfordre grensene.

Smaken av hund - versjon 2

I grenselandet

De siste drøyt ti årene har det blitt laget flere norske dokumentarer som har utfordret grensene for hva en dokumentar kan gjøre med sitt materiale og med de institusjoner eller mennesker som skildres. De fleste av disse har blitt laget for visning på fjernsynet. I noen tilfeller har de blitt vist med suksess, i andre tilfeller har de blitt klippet om, og i noen tilfeller har filmene blitt vist på kino eller nettet i stedet, fordi verken NRK eller TV2 har ønsket å vise filmene.

Disse filmene har utfordret forestillingene om god presseskikk eller god filmsmak på svært ulike måter. Brennpunkt-dokumentarene Veldedighet – Med hjertet på rett plass (Rune Larsen og Tonje Steinsland, 1997) og Kunsten å leve (Maria Konow Lund, 2000) skapte førstesideoppslag i avisene og førte til diskusjoner om dokumentaretikk. Spesielt Larsen og Steinslands film om et veldedighetsball, ble kritisert for å henge ut sin hovedperson, men endte opp med Gullruten for beste dokumentar. Andre filmer var mindre heldige.

I en film som Peak Oil (Amund Prestegård, 2006) var det omgangen med fakta og forslag om sammenhenger som var problemet. For å se den filmen måtte man lete på nettet. Det samme gjaldt også Et lite stykke Norge (Erling Borgen, 2006). Borgens dokumentar om Norges engasjement i krigen i Afghanistan, Irak og på Guantánamo, ble ikke vist på NRK, men etter litt finpuss og endring av noen ironiske grep ble den vist på TV2. Ikke uten kritikk fra pressen. ”Filmen er så tendensiøs at den i realiteten står i veien for å avdekke det som er kritikkverdig”, skrev Dagbladets tv-kritiker Astrid Meland under overskriften ”Et lite stykke mislykket Norge”, og trillet én på terningen.

Skjebnen til Smaken av hund (Are Syvertsen og Jon Martin Førland, 2006) var enda mer drastisk. Verken NRK eller TV2 ville vise filmen, men den endte til slutt opp på kino, der et fåtall av de kommunale kinoene valgte å sette den opp. Dermed forsvant i praksis et svært viktig debattinnlegg om matproduksjon og dyrevelferd i Norge. Den handlet også om effektene av sentraliseringen av matproduksjon og matkontroll, samt skildret hvordan Norge og norske forbrukere bidrar til at regnskogene hugges ned.

Smaken av hund var også tendensiøs, ironisk, harselerende og uvøren, og gjorde i tillegg bruk av både skjult kamera og mikrofon. I beste eller verste Moore-Broomfield tradisjon klippet også Syvertsen og Førland inn hva flere av de som ble intervjuet sa når de trodde mikrofonen var skrudd av, men i motsetning til Pels ble dette for sterk kost for fjernsynet, og filmen ble ikke vist. Ei heller med en diskusjon i for- og etterkant av sendingen.

Disse filmene har både bidratt til å utfordre grensene, og til å opprettholde dem. Deres verdi ligger ikke bare i at de er respektløse, tendensiøse, uvørne, utradisjonelle, ironiske og tar i bruk uvanlige og kontroversielle metoder og retoriske grep, men også fordi de tar opp temaer og avslører saksforhold som man ellers ikke ville blitt oppmerksom på. Spesielt Smaken av hund og Pels viser hvor vanskelig, men samtidig nødvendig det er å bryte med et tyranni av såpeglatte informasjonssjefer og medierådgivere som ellers setter dagsorden i medielandskapet.

Det viktigste ved alle disse filmene er at de har et klart og tydelig ståsted. Pels er laget av aktivister og ikke av uavhengige journalister, men ingen som ser og hører kan være i tvil om utgangspunktet, holdningene og ståstedet til de som står bak filmen. Det gjør det lett å forstå hva filmen ønsker å gjøre, og det gjør den også redelig. I mye av den opphetede diskusjonen i etterkant ble filmen karakterisert nærmest som propaganda. I streng forstand er filmen nettopp dette, fordi dens mål er å overbevise folk slik at de endrer sin adferd, men i den forstand er svært mye både klassisk og moderne dokumentar propaganda. All reklame er propaganda. Pels er imidlertid helt klart såkalt ”hvit propaganda”, der avsender er korrekt og definert, og der materialet er det det gir seg ut for å være. Da er det lett å forholde seg til filmen og dens argumenter og følelser.

Alle som argumenterte mot at filmen skulle ha vært vist, slo ned på metodene, dens tendensiøsitet, partiskhet og dens følelsesappell, men dette er egenskaper og redskaper som preger de aller fleste dokumentarfilmer.

Hadde dette blitt en bedre film om den var mer ”objektiv”, det vil si om informasjonssjef Guri Wormdahl og andre hadde kommet til orde direkte i filmen og ikke i etterkant? Jeg tror ikke det.

Jeg tror Lars Kristiansen og NRK hadde helt rett i å vise filmen, og til og med utviste ekstrem omhu for de som ikke kom til orde direkte i filmen gjennom å ramme den inn av kommentarer, artikler og ulike diskusjoner på NRK. Det mest uvanlige med Pels er kanskje nettopp all den omhu Brennpunkt hadde i selve presentasjonen av filmen, som var eksemplarisk.

Pels fører videre en liten, men viktig tradisjon i norsk dokumentar. Det kan også være viktig å minne om at moderne norsk dokumentar ble innledet med en film som var svært kontroversiell, fordi den var partisk og fordi den gjennom filmatiske virkemidler ironiserte over eller skapte sammenhenger som ble oppfattet som grove og problematiske. Moderne norsk dokumentar starter i 1972 med Oddvar Einarsons Kampen om Mardøla. En klassisk norsk aktivismedokumentar, som var for samfunnskritisk og for partisk til å bli vist på fjernsynet.

I 2001, i forbindelse med at det var 20 år siden Alta-aksjonen, skrev en av lederne for Mardøla-aksjonen, Sigmund Kvaløy, et avisinnlegg der han avsluttet med å trekke fram Kampen om Mardøla: ”Jeg synes nå – ved avslutningen av denne strevsomme prosessen – at tiden er kommet for NRK til å sende Oddvar Einarsons film Kampen om Mardøla. Den er elveaktivismens klassiker og et epokehistorisk dokument. Opp gjennom årene har NRK avvist flere henvendelser om å sende den – antagelig pga. av dens krasse angrep på ’systemet’, og kanskje også pga. dens ’fattigmannspreg’. Einarsons midler fra NRK stanset idet det ble oppdaget at han engasjerte seg for aksjonen. Men det var nettopp dette som i sin tid fikk Dagbladets anmelder Thor Ellingsen til å vurdere filmen høyt – som et ekte, usminket og inderlig aktivismedokument. Dessuten er filmens globale perspektiv enda mer aktuelt i dag enn i 1970. Kunne ikke tredve år være historisk passe?” Einarsons film er ennå ikke vist på fjernsynet, mer enn 40 år etter at den ble laget.

Pels er også et engasjert og viktig partsinnlegg i en debatt som angår hele det norske samfunnet. Filmen er også et ekte, usminket og inderlig aktivismedokument, men fra vår egen samtid.

Dokumentarfilmens samfunnsrolle

I slutten av januar var Pels oppe til diskusjon i Kringkastingsrådet, og der mente man at NRK kunne oppnådd en god debatt om pelsdyrhold uten å utfordre kravene til kildekritikk og saklighet. Man var kritiske både til bruk av skjult kamera og falsk identitet, og man var kritiske til det bildet filmen ga av pelsdyrhold i Norge.

Det er svakere partier i Ola Waagens film. Personlig er jeg imponert av store deler av filmen. Jeg mener filmskaperne, produksjonsselskapet og NRK har balansert godt når det gjelder etiske overveielser, og det er en engasjerende film som stiller spørsmål langt ut over norsk pelsdyrnæring. I NRKs Debatten to dager etter visningen ble Frank Nervik stilt mot veggen med spørsmålet: ”Hva slags rett har du til å gjøre dette?” På denne måten ble spørsmålet om hva vi kan gjøre med dyr, og hva vi aksepterer av forhold til dyr i Norge, effektivt avledet. Heldigvis kunne Nervik svare at han mente han hadde en moralsk rett til å opptre som han gjorde.

Minst effektiv og vellykket synes jeg imidlertid den delen mot slutten av filmen som handler om Nerviks reise til Kina er. Den vanner ut noe av den sentrale argumentasjonen, og her kommer det fram udokumenterte og udokumenterbare påstander som ikke er uproblematiske. De er heller ikke nødvendige for filmens sentrale påstander, og utvider ”systemet” slik at det blir til en noe paranoid framstilt røver- og smuglerkultur. Her kunne man ha vært mer forsiktig.

Norsk dokumentars rolle i vårt samfunn er i dag helt avhengig av NRK og TV2. NRKs rolle ble i dette tilfellet godt ivaretatt gjennom de strategier man valgte, ved å omgi selve filmen med et materiale som gjorde det mulig å skape distanse, perspektiv og kontekst til filmen. Det gjorde det også mulig for Waagen og Nervik å utfolde sin engasjerte dyreaktivisme på en god måte. Pels dokumenterer både konkrete lovbrudd og uakseptable holdninger, og den er en vellykket anklage ikke bare mot pelsdyrnæringen, men også mot vårt samfunns holdninger til dyr.

I Kringkastingsrådet sa lederen Per Edgar Kokkvold at NRK måtte ha lov til å lage den han kalte ”subjektive kommentarer”. ”Hvis hensynet til dyrevelferden tilsier det, må NRK ha lov til å drive kampanjejournalistikk”, sa han, ”Men når man gjør det må man sørge for at motparten kommer skikkelig til orde”.

Dette høres jo tilforlatelig ut, men gjelder dette alle saker? I hvor mange dokumentarer er det virkelig ”balanse” mellom motstridende parters påstander og virkelighetsbilder? Når er dette ønskelig, og når kan man bryte et slikt prinsipp? Må enhver reportasje eller dokumentar om Palestina ha en mot-kilde fra Israel? Når står presseetikk i veien for sannheten?

NRK gjorde helt rett i å vise Pels, og det er viktig å diskutere hva slags film dette er. Det er også viktig å diskutere samfunnsrollen til våre allmennkringkastere, som i dag styrer mye av den offentlige debatten, og som er helt avgjørende visningsarenaer for samfunnskritiske dokumentarer. I dag gjør NRK det mulig for dokumentarister virkelig å spille en samfunnsrolle.

Ingen kan til syvende og sist tvile på at Pels avslører konsentrasjonsleire for dyr. Det er et tydelig retorisk grep i filmen, som man kan fnyse av og mene er rent føleri, men likevel er filmens bilde klart og tydelig. Pels er en viktig film fordi den utfordrer grensene, og fordi den har tvunget NRK til å finne en helt spesiell måte å ramme inn en samfunnskritisk dokumentarfilm på, som bare er til gode for den offentlige debatten og for dokumentarfilmens framtid. Det er også en viktig film fordi den er partisk, engasjert, patosfylt, ektefølt, harmdirrende og ærlig. Den har kanskje noe lureri i seg, men den lurer ikke den som ser og hører.

Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim. Han skriver fast for Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her.

2 kommentarer til Hva var det som traff oss?

  1. Hei!
    Fin og innsiktsfull artikkel om denne typen dokumentar som solid forsvarer sin plass innenfor rammene av dokumentarfilm-begrepet og ditto etiske variabler.

    Det eneste jeg savner er noen ord om Bredo Greves film – «Den fine pelskåpa di» – fra 1977. Akkurat som Oddvar Einarsons Mardølafilm er den et viktig element i det bildet du tegner, og kanskje spesielt siden vi snakker om pelsdyravl. På mange måter er vel Bredos film (i alle fall i Norge)alle «pelsdyrfilmers Mor». Filmen finnes på YouTube.
    jt

Legg igjen en kommentar

Hva var det som traff oss?

Hva var det som traff oss?

«Pels» var den mest betydningsfulle norske dokumentaren i fjor og utfordret grensene for hva man kan vise offentlig på fjernsyn, mener Gunnar Iversen. Nå som den første mediestormen er omme, er det på tide å se nærmere på filmen som dokumentarfilm, og diskutere hvorfor den balanserer på en så stram line i offentlighetens lys.

Fremdeles kan man se fjorårets mest omstridte dokumentar på NRKs websider. Den vises også straks på SVT  (førstkommende mandag. red.anm). Den tåler et gjensyn. Ola Waagens Pels ble for en tid siden diskutert i Kringkastingsrådet, og her var man mer enn skeptiske både til selve filmens journalistiske metoder og til Brennpunkt-redaksjonens beslutning om å sende filmen. I mye av mediestormen omkring filmen ble Pels nærmest karakterisert som undergravende, og ikke gravende journalistikk.

Det var en modig og riktig beslutning av Brennpunkt-redaksjonen å vise denne dokumentaren. Pels var den mest betydningsfulle dokumentaren som ble laget og vist her i landet i fjor, og den er et interessant og spennende eksempel på politisk filmaktivisme som utfordrer grensene for hva man kan vise offentlig på fjernsyn i Norge. Filmen føyer seg inn i en liten, men viktig filmtradisjon her i landet som tester grensene for dokumentarfilmen i offentligheten.

Pels ble produsert av Piraya Film, og vist som en del av Brennpunkt-redaksjonens fjernsynsdokumentarer den 9. desember i fjor. Allerede før sendingen var temperaturen høy i aviser og på nettet. Diskusjonene fortsatte umiddelbart etter at den hadde blitt sendt. NRK fulgte også opp to dager etter, med et timeslangt Debatten viet både generelle spørsmål knyttet til Pelsdyrnæringen og dyrehold samt dokumentarfilmen. Dette debattprogrammet hadde en lengre generell diskusjon om pelsdyrhold, dyrevelferd og dyremishandling, men det ble innledet med et intervju med aktivisten Frank Nervik, som hadde filmet det meste av det kontroversielle materialet i filmen Pels, og det ble avsluttet med en mini-debatt der to pelsdyrbønder som var blitt filmet i skjul diskuterte de dokumentariske metodene som var blitt brukt med Brennpunkt-redaksjonens ansvarlige leder Lars Kristiansen.

I denne avsluttende diskusjonen i Debatten satte programleder Ingunn Solheim flere ganger spørsmålstegn ved om Pels virkelig var en dokumentar. ”Filmen er subjektiv”, slo Solheim fast, som om dette var et kriterium som diskvalifiserte filmen som dokumentarfilm. Hun karakteriserte den senere som en ”kronikkdokumentar”, en slags blanding av dokumentar og personlig ytring. Lars Kristiansen var mer tilbakeholden, og han påpekte hvordan Brennpunkt-redaksjonens avveining hadde vært vanskelig, men at kriteriet om verdifull samfunnsinformasjon ble veid opp i mot det som han karakteriserte som ”lureri”, det vil si bruken av skjult kamera og mikrofon.

Hva slags film er Pels? Er det virkelig en dokumentar? Var det riktig å vise den på NRK? Står denne filmen alene, eller finnes det lignende eksempler i moderne norsk dokumentarfilmhistorie som utfordrer journalistiske og dokumentariske grenser? Dette er viktige spørsmål som de mange debattene på fjernsynet, i avisene og på nettet i liten grad har fokusert på. Denne artikkelen vil gjøre dette.

Franks reise

Pels åpner med et kornete bilde av en mink som tas ut av et bur. Dyret skriker med pipende stemme. Etter noen innledende bilder av ulike pelsdyr forteller filmens regissør Ola Waagen om bakgrunnen for filmen. Han gir oss som ser og lytter en bakgrunn og tolkningsramme for det som skal komme: ”I vårt samfunn skjuler vi mye av det som er ubehagelig å se og tenke på. Vi gjemmer det bort, i egne hus, bak strømførende gjerder, avskåret fra folk. Millioner av dyr lever bak disse gjerdene. Men hvor går grensen for hva vi kan gjøre med dyr?” Det er dette spørsmålet Pels vil besvare, og hensikten er å vise fram det som er skjult, for at vi kan diskutere hva som er rett og galt.

Filmens innledning etablerer deretter en annen ramme for å forstå og tolke det materialet og de spørsmålene filmen stiller. ”Det her er meg”, sier regissøren selv, og en supertekst identifiserer ham som ”Ola”. Han er dyrevernaktivist, som i en årrekke har vært med på ulovlige besøk på ulike dyrefarmer, for å dokumentere dyrenes liv og skjebne i bur.

Filmen skaper innledende spenning ved at vi får bli med på noen av disse besøkene, der aktivistene tar seg inn nattestid på pelsfarmer, for å dokumentere forholdene til dyrene der. Dyrevernaktivistene gjør det Mattilsynet eller bransjens egne verternærer ikke gjør, men burde gjøre. De kommer uanmeldt, og de gjør en grundig jobb. Det de ser og hører er ikke pent.

Pels Frank - versjon 2

Kort tid etter kommer vi imidlertid til det som er filmens hoveddel. Her er det ikke Ola Waagen som er hovedperson og vår veiviser på innsiden av norsk pelsdyrnæring, men vi blir introdusert for Frank Nervik. Han er egentlig psykolog, men sammen med sin kjæreste Camilla vil han nå infiltrere pelsdyrbransjen. Han vil gjøre skjulte opptak av det han ser og hører, i et ”undercover-prosjekt” som han kaller det. Frank gjør ikke dette med et lett hjerte. Han forklarer innledningsvis hvilke moralske og etiske motforestillinger og skrupler han har, og viser oss hvordan utstyret virker. Han er en forlengelse av aktivistenes arbeid, og kaller seg selv aktivist, men han forteller også at dette arbeidet er helt nødvendig for å få et sannferdig bilde av pelsdyrnæringens virksomhet og hvordan mange dyr behandles.

Frank er systemkritiker. Han er ikke ute etter å arrestere enkeltbønder, og henge de ut. Derfor er også deres ansikter sladdet, og bildene såpass anonyme at de ikke avslører hvor han er når han filmer. Bare de som er lommekjente på disse gårdene vil kjenne seg igjen. Hans utgangspunkt, som filmen kommer tilbake til helt avslutningsvis, og som dermed rammer inn det vi kan kalle Franks reise, er at det ikke er snakk om en bransje som egentlig er seriøs, men at det finnes noen få useriøse ”råtne epler” som behandler dyrene dårlig og som bryter reglene for dyrevelferd. Det er systemet og hele bransjen som er råtten og useriøs, og det å behandle dyr på denne måten, er feil og moralsk uforsvarlig. Filmen skal argumentere for dette, og bevise at han har rett.

Mesteparten av filmen består av Franks reise. Han gir seg ut for å være en som kunne tenke seg å starte en pelsdyrfarm, og får dermed innpass i bransjen. Av en som rekrutterer får han hjelp til å finne representative pelsdyrbønder, opplæring, går på ulike kurs, besøker både mink- og blårevfarmer, og opplever alt fra inspeksjoner til inseminering av dyr. Tre ganger bryter bilder fra Ola Waagens virksomhet kort inn i Franks historie, noe som skaper en sammenheng mellom deres fortellinger.

Mot slutten av filmen utvides perspektivet. Til nå har fokus vært på konkret dyrehold, og vi har blitt med på Franks reise på innsiden av pelsdyrbransjen. Nå gis det et større og internasjonalt perspektiv på bransjen og dens rolle. Frank får muligheten til å bli med på en studiereise til Kina, og besøker farmer i området rundt Beijing. Her anklager han også bransjen for å være en ”smuglerkultur”, som medvirker til korrupsjon i Kina. Denne reisen til Kina skal både argumentere mot påstandene om at mink eller rev har det bedre i Norge enn i Kina, et argument for å opprettholde bransjen her hjemme, og han peker også på at det ikke bare er i forhold til dyrene at bransjen skaper umoral. Bildet er større. I Kina blir pels sett på i stadig større grad som et symbol på korrupsjon, sier Frank.

Tilbake i Norge avsluttes filmen med den vanskeligste delen av Franks reise. Han blir med når ulike dyr skal avlives. Dette er det endelige bilde- og lydmessige slaget i mellomgulvet, og det endelige argumentet for at det vi har blitt vitne til er moralsk forkastelig. Franks reise ender med at vi vender tilbake til Olas ord. ”Hva sier dette systemet om oss”, spør de to, og filmen avsluttes med spørsmålet om vårt forhold til dyr: ”Hvor går da grensen for hva vi kan akseptere?”

Pels 1

Moderne fjernsynsdokumentar

Av mange som kommenterte filmen etter sendingen på NRK, og ikke minst av NRK selv, ble Pels nærmest framstilt som en uvanlig raritet. En film som ikke ligner andre dokumentarfilmer, og som enten beveger seg på grensen til hva som kan karakteriseres som dokumentar, eller klart overskrider denne grensen. Intet kan være mer feil. Det er snarere det motsatte som er tilfelle.

Pels er langt på vei et eksempel på en helt typisk moderne fjernsynsdokumentar. Den benytter en person og en personlig historie som en inngang til et større problemkompleks og saksforhold i samfunnet. Det personlige blir det brennglasset saken blir sett gjennom. Filmen har sine røtter i neo-vérité, og tar sine tilskuere med på en personlig erkjennelsesreise der hovedpersonens opplevelser skal overtale og overbevise seeren om at Frank og Olas verdensanskuelse er den eneste rette.

Filmen bruker videodagbok-genren på en spennende måte, og spiller på en slags ”bekjennelseskultur” der man står fram og bekjenner noe. Bevisføringen er personlig og privat, sterkt følelsespreget og følelsesladet, og det er det personlige og personlig erfaring som skal være selve hovedbeviset. Som audiovisuell selvrepresentasjon peker imidlertid Pels utover på en interessant og god måte. Det handler om Frank, men han er bare en del av bildet. Hans nærvær er til for å vise fram en sammensatt sak.

Ola Waagens film har dermed en kompleks retorisk struktur, og den veksler mellom to ulike nivåer og to ulike appeller til oss tilskuere. På den ene siden veksler filmen mellom generelle påstander om pelsdyrnæringens umoral og etisk uforsvarlige holdninger til dyr, fordi det er unaturlig å ha ville dyr som mink og rev sammen i små bur eller fordi oppdretts- og avlsmetoder skaper syke og deformerte dyr som utsettes for unødig smerte, og konkrete bevis på at systemet som skal sikre generell dyrevelferd ikke fungerer. I midten av filmen blir Frank vitne til at næringens egen veterinær gjør en av de tre FarmSert-påkrevde inspeksjonene. Her blir vi selv vitne til at systemet svikter. Selve besøket tar bare 19 minutter, er svært overflatisk og slurvete, og Frank er med på å ”pynte” på farmen i forkant for at tilsynsmannen ikke skal ha for mye å kommentere. Filmen veksler dermed mellom generelle påstander om et umoralsk system, og konkrete påstander om brudd på norsk lov gjennom å vise bønder som ikke følger reglene. Ofte er det de konkrete eksemplene som blir hovedinngangen tilskuerne har til den mer generelle argumentasjonen om dyrevelferd og bransjeukultur.

Pels 4 - versjon 2

På den andre siden veksler filmen mellom generelle og saklige spørsmål knyttet til dyrehold, menneskers forhold til dyr og til pelsdyroppdrett, og Franks personlige erkjennelsesreise. Her er det Frank som blir vår veiviser, vårt vitne, og vår stand-in på reisen gjennom ”systemet”. Vi ser det han ser og han hører, og hans mange kvaler blir helt avgjørende for hvordan vi ser på de store spørsmålene. Franks reise er en del av en dobbel følelsesappell i denne filmen.

Pels er også en typisk moderne fjernsynsdokumentar gjennom sin appell til tilskuernes følelser. Ola Waagens film er ikke en klar og tydelig representant for det en dokumentarfilmteoretiker som Bill Nichols ville kalt en nøktern eller saklig diskurs. Svært få dokumentarfilmer er da også utelukkende saklige og nøkterne, og det er ikke nødvendigvis noe naturlig kriterium verken i dokumentarfilm eller journalistikk. Følelsesappellen i Pels blir dobbel fordi den både handler om Frank, og om de bildene og lydene vi ser og hører.

Franks rolle er helt sentral. Han er ikke medlem av det vanlige aktivismemiljøet i Norge, som både regissør Ola Waagen og Frank selv påpeker innledningsvis, men han er en bekymret ansvarlig borger som er overbevist om at noe er råttent i kongeriket Norge. Han vil selv finne ut mer om dette. Er det bare noen få useriøse bønder som ødelegger for alle de andre gjennom å behandle dyrene dårlig? Eller er hele bransjen og systemet råttent? Hans milde vesen, vi ser ham midt oppe i elendigheten mate et rådyr med biter av en banan, og bekymrede mine gjør ham så sympatisk at det er vanskelig å tro annet enn at han er eksempelet på en bekymret borger som selv vil se og høre. Hans mange kvaler omkring sitt ”lureri” og den skjulte filmingen, hans bekymrede og plagede ansikt, hans livsførsel og hans forsiktige bedømming av at det er mange gode folk i bransjen, bidrar til å skape en mild følelsesappell der vi langsomt holder med Frank. Vi deler samme mistro som Frank når han oppdager at minkfarmerne selv kaller perioden da valpene tas fra mødrene og oppbevares sammen for ”kannibalismeperioden”, og vi vemmes av avlivingsmetodene.

Bildene og lydene er også helt sentrale for filmens følelsesappell. De mange bildene av sårede dyr illustrerer ikke bare Frank og Olas påstander og forklaringer om at disse dyrene ikke passer i små bur, eller at flere dyr ikke passer sammen i samme bur, men de blir også et bilde på en hel nærings uforstand og umoral. Det er ikke bare Franks argumenter som svarer på spørsmålet om hvor grensen går for hva vi kan gjøre med dyr. Bildene sier klart at denne grensen overskrides systematisk hver eneste dag.

Her spiller også lyden en helt sentral rolle. Dyrene skriker, piper, hviner og hveser, på en måte som skaper et inntrykk av kontinuerlig smerte. Kanskje enda verre er det når de forstummer, og ikke kan skrike, som når blåreven som stritter mot en pinefull inseminasjon blir kvalt med tang. Også maskinell lyd er helt avgjørende i mange scener, som bygger under bildenes inntrykk av industriell umoral.

Helt avgjørende i diskusjonene etter sendingen i desember i fjor, var spørsmålet hvorvidt filmen påsto at de konkrete tilfellene som ble dokumentert var typiske og representative for bransjen som helhet. Mye av diskusjonen endte i spørsmålet om representativitet. Mange gikk langt i å si at dette ikke var en film som påsto at forholdet mellom de konkrete avsløringene av umoral og lovbrudd og hele systemet var klart og tydelig. Det er imidlertid få som har sett filmen som ikke vil si at en slik påstand er flisespikkeri. Selv om det aldri helt tydelig påstås i ord, er filmens holdning, dens ”stemme” og retorikk tydelig. Den vil hele systemet til livs. Den vil vise at grensen for vårt samfunns holdning til dyr er overskredet. Og det har den helt rett i.

Undergravende journalistikk

I sin vekt på en personlig erkjennelsesreise og sine sammensatte følelsesappeller, er Pels en helt typisk moderne norsk fjernsynsdokumentar. Samtidig er filmen høyst uvanlig. Den filmer seg inn i en slags undercover-tradisjon som internasjonalt kanskje er mest kjent gjennom kontroversielle dokumentarister som Michael Moore, Nick Broomfield eller Louis Theroux. Mye er felles med Pels her, men det finnes også klare avvik. Ikke minst mangler Ola Waagens film den drepende satiriske ironi og sarkasme som preger disse dokumentaristene.

I diskusjonene om metodene i Pels, og NRKs avgjørelse å vise filmen, la man vekt på fire grep som er omdiskuterte, og som man vanligvis tar avstand fra i norsk journalistikk. Mest omdiskutert var bruken av skjult kamera og mikrofon, samt bruk av falsk identitet. God presseskikk tilsier at dette er grep som man bare skal ty til når det er høyst nødvendig, og når det er eneste måte å få tak i avgjørende og viktig samfunnsinformasjon på.

Vær Varsom-plakaten, som er pressens etiske rettesnor, stiller strenge krav til bruk av skjult kamera eller falsk identitet. Paragraf 3.10 i Vær Varsom-plakaten gjør dette klart: ”Skjult kamera/mikrofon skal bare brukes i unntakstilfeller. Forutsetningen må være at dette er eneste mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning”. NRKs Brennpunkt-redaksjon mente at Pels var av vesentlig samfunnsmessig betydning, samt at den informasjon man fikk i filmen ikke kunne komme fram på annen måte. Det har de sannsynligvis helt rett i, og diskusjonene i etterkant viste tydelig at filmen hadde funksjon og verdi i samfunnsdebatten, både om pelsdyrnæringen spesielt og mer generelt om menneskers forhold til dyr.

I tillegg til bruken av skjult kamera og falsk identitet var det to andre forhold som ble kritisert av filmens motstandere. Dette var også aspekter som kom opp i Kringkastingsrådets diskusjon av filmen. Disse to aspektene henger tett sammen, og er opphavet til den merkelige terminologien ”subjektiv dokumentar”, som også NRK har operert med.

For det første ble det rettet kritikk mot at det var aktivister som var eneste kilde, fordi både Waagen og Nervik klart måtte defineres som aktivister, og for det andre ble det påpekt at filmen manglet journalistisk objektivitet. Med dette menes at filmen både er partisk, og at motparten i saken ikke fikk muligheten til å kommentere, perspektivere eller uttale seg i saken. Kun én side av saken kom fram, og NRK ble beskylt for å være et mikrofonstativ for én part i en kontroversiell sak. Det er rett og slett en tendensiøs og partisk film mente mange, som journalistisk sett måtte kunne karakteriseres som ”subjektiv” og ubalansert, laget av noen andre enn objektive, balanserte, kildekritiske og upartiske journalister.

I diskusjonene i etterkant er det ingen så vidt jeg har kunnet se, som pekte på det enkle faktum at denne filmen ble presentert i en ganske spesiell ramme av NRK den 9. desember 2014. Så man Pels da, eller på NRKs nettsted senere, ble filmens partiskhet og bruk av uvanlige virkemidler først kommentert innledningsvis av programleder og journalist Jeannette Platou, og etter at selve filmen var ferdig var det en studiodiskusjon der ikke minst Guri Wormdahl, informasjonssjef i Norges Pelsdyralslag fikk lov til å kommentere filmen. Hun og bransjen fikk dermed muligheten til å gi sitt syn på filmen allerede ved selve visningen.

Disse to innslagene var med på å definere filmen og tilskuernes posisjon, og imøtegikk på mange måter mange av de innvendingene som gikk til selve filmen og dens metoder og retoriske grep. I tillegg skrev Brennpunkts programredaktør Lars Kristiansen en redegjørelse for hvorfor NRK valgte å sende filmen, som ble publisert samme dag. Og oppfølgingen i Debatten to dager senere bidro også til både å diskutere sak så vel som journalistisk metode.

Denne type samlede presentasjoner av dokumentarfilm, der man også diskuterer annet enn selve påstandene, i en etterfølgende studiodiskusjon eller et tilsvar, er en mulighet som er unik for fjernsynet, og som bør benyttes mye oftere. Dét er kanskje det mest spesielle med Pels. Det burde snarere være vanlig praksis enn et unntak som tas i bruk i helt spesielle og kontroversielle tilfeller. Likevel hadde det etter min mening ikke vært noe problem å vise filmen uten den type ramme som filmen fikk. Pels er heller ikke alene i moderne norsk dokumentar i å utfordre grensene.

Smaken av hund - versjon 2

I grenselandet

De siste drøyt ti årene har det blitt laget flere norske dokumentarer som har utfordret grensene for hva en dokumentar kan gjøre med sitt materiale og med de institusjoner eller mennesker som skildres. De fleste av disse har blitt laget for visning på fjernsynet. I noen tilfeller har de blitt vist med suksess, i andre tilfeller har de blitt klippet om, og i noen tilfeller har filmene blitt vist på kino eller nettet i stedet, fordi verken NRK eller TV2 har ønsket å vise filmene.

Disse filmene har utfordret forestillingene om god presseskikk eller god filmsmak på svært ulike måter. Brennpunkt-dokumentarene Veldedighet – Med hjertet på rett plass (Rune Larsen og Tonje Steinsland, 1997) og Kunsten å leve (Maria Konow Lund, 2000) skapte førstesideoppslag i avisene og førte til diskusjoner om dokumentaretikk. Spesielt Larsen og Steinslands film om et veldedighetsball, ble kritisert for å henge ut sin hovedperson, men endte opp med Gullruten for beste dokumentar. Andre filmer var mindre heldige.

I en film som Peak Oil (Amund Prestegård, 2006) var det omgangen med fakta og forslag om sammenhenger som var problemet. For å se den filmen måtte man lete på nettet. Det samme gjaldt også Et lite stykke Norge (Erling Borgen, 2006). Borgens dokumentar om Norges engasjement i krigen i Afghanistan, Irak og på Guantánamo, ble ikke vist på NRK, men etter litt finpuss og endring av noen ironiske grep ble den vist på TV2. Ikke uten kritikk fra pressen. ”Filmen er så tendensiøs at den i realiteten står i veien for å avdekke det som er kritikkverdig”, skrev Dagbladets tv-kritiker Astrid Meland under overskriften ”Et lite stykke mislykket Norge”, og trillet én på terningen.

Skjebnen til Smaken av hund (Are Syvertsen og Jon Martin Førland, 2006) var enda mer drastisk. Verken NRK eller TV2 ville vise filmen, men den endte til slutt opp på kino, der et fåtall av de kommunale kinoene valgte å sette den opp. Dermed forsvant i praksis et svært viktig debattinnlegg om matproduksjon og dyrevelferd i Norge. Den handlet også om effektene av sentraliseringen av matproduksjon og matkontroll, samt skildret hvordan Norge og norske forbrukere bidrar til at regnskogene hugges ned.

Smaken av hund var også tendensiøs, ironisk, harselerende og uvøren, og gjorde i tillegg bruk av både skjult kamera og mikrofon. I beste eller verste Moore-Broomfield tradisjon klippet også Syvertsen og Førland inn hva flere av de som ble intervjuet sa når de trodde mikrofonen var skrudd av, men i motsetning til Pels ble dette for sterk kost for fjernsynet, og filmen ble ikke vist. Ei heller med en diskusjon i for- og etterkant av sendingen.

Disse filmene har både bidratt til å utfordre grensene, og til å opprettholde dem. Deres verdi ligger ikke bare i at de er respektløse, tendensiøse, uvørne, utradisjonelle, ironiske og tar i bruk uvanlige og kontroversielle metoder og retoriske grep, men også fordi de tar opp temaer og avslører saksforhold som man ellers ikke ville blitt oppmerksom på. Spesielt Smaken av hund og Pels viser hvor vanskelig, men samtidig nødvendig det er å bryte med et tyranni av såpeglatte informasjonssjefer og medierådgivere som ellers setter dagsorden i medielandskapet.

Det viktigste ved alle disse filmene er at de har et klart og tydelig ståsted. Pels er laget av aktivister og ikke av uavhengige journalister, men ingen som ser og hører kan være i tvil om utgangspunktet, holdningene og ståstedet til de som står bak filmen. Det gjør det lett å forstå hva filmen ønsker å gjøre, og det gjør den også redelig. I mye av den opphetede diskusjonen i etterkant ble filmen karakterisert nærmest som propaganda. I streng forstand er filmen nettopp dette, fordi dens mål er å overbevise folk slik at de endrer sin adferd, men i den forstand er svært mye både klassisk og moderne dokumentar propaganda. All reklame er propaganda. Pels er imidlertid helt klart såkalt ”hvit propaganda”, der avsender er korrekt og definert, og der materialet er det det gir seg ut for å være. Da er det lett å forholde seg til filmen og dens argumenter og følelser.

Alle som argumenterte mot at filmen skulle ha vært vist, slo ned på metodene, dens tendensiøsitet, partiskhet og dens følelsesappell, men dette er egenskaper og redskaper som preger de aller fleste dokumentarfilmer.

Hadde dette blitt en bedre film om den var mer ”objektiv”, det vil si om informasjonssjef Guri Wormdahl og andre hadde kommet til orde direkte i filmen og ikke i etterkant? Jeg tror ikke det.

Jeg tror Lars Kristiansen og NRK hadde helt rett i å vise filmen, og til og med utviste ekstrem omhu for de som ikke kom til orde direkte i filmen gjennom å ramme den inn av kommentarer, artikler og ulike diskusjoner på NRK. Det mest uvanlige med Pels er kanskje nettopp all den omhu Brennpunkt hadde i selve presentasjonen av filmen, som var eksemplarisk.

Pels fører videre en liten, men viktig tradisjon i norsk dokumentar. Det kan også være viktig å minne om at moderne norsk dokumentar ble innledet med en film som var svært kontroversiell, fordi den var partisk og fordi den gjennom filmatiske virkemidler ironiserte over eller skapte sammenhenger som ble oppfattet som grove og problematiske. Moderne norsk dokumentar starter i 1972 med Oddvar Einarsons Kampen om Mardøla. En klassisk norsk aktivismedokumentar, som var for samfunnskritisk og for partisk til å bli vist på fjernsynet.

I 2001, i forbindelse med at det var 20 år siden Alta-aksjonen, skrev en av lederne for Mardøla-aksjonen, Sigmund Kvaløy, et avisinnlegg der han avsluttet med å trekke fram Kampen om Mardøla: ”Jeg synes nå – ved avslutningen av denne strevsomme prosessen – at tiden er kommet for NRK til å sende Oddvar Einarsons film Kampen om Mardøla. Den er elveaktivismens klassiker og et epokehistorisk dokument. Opp gjennom årene har NRK avvist flere henvendelser om å sende den – antagelig pga. av dens krasse angrep på ’systemet’, og kanskje også pga. dens ’fattigmannspreg’. Einarsons midler fra NRK stanset idet det ble oppdaget at han engasjerte seg for aksjonen. Men det var nettopp dette som i sin tid fikk Dagbladets anmelder Thor Ellingsen til å vurdere filmen høyt – som et ekte, usminket og inderlig aktivismedokument. Dessuten er filmens globale perspektiv enda mer aktuelt i dag enn i 1970. Kunne ikke tredve år være historisk passe?” Einarsons film er ennå ikke vist på fjernsynet, mer enn 40 år etter at den ble laget.

Pels er også et engasjert og viktig partsinnlegg i en debatt som angår hele det norske samfunnet. Filmen er også et ekte, usminket og inderlig aktivismedokument, men fra vår egen samtid.

Dokumentarfilmens samfunnsrolle

I slutten av januar var Pels oppe til diskusjon i Kringkastingsrådet, og der mente man at NRK kunne oppnådd en god debatt om pelsdyrhold uten å utfordre kravene til kildekritikk og saklighet. Man var kritiske både til bruk av skjult kamera og falsk identitet, og man var kritiske til det bildet filmen ga av pelsdyrhold i Norge.

Det er svakere partier i Ola Waagens film. Personlig er jeg imponert av store deler av filmen. Jeg mener filmskaperne, produksjonsselskapet og NRK har balansert godt når det gjelder etiske overveielser, og det er en engasjerende film som stiller spørsmål langt ut over norsk pelsdyrnæring. I NRKs Debatten to dager etter visningen ble Frank Nervik stilt mot veggen med spørsmålet: ”Hva slags rett har du til å gjøre dette?” På denne måten ble spørsmålet om hva vi kan gjøre med dyr, og hva vi aksepterer av forhold til dyr i Norge, effektivt avledet. Heldigvis kunne Nervik svare at han mente han hadde en moralsk rett til å opptre som han gjorde.

Minst effektiv og vellykket synes jeg imidlertid den delen mot slutten av filmen som handler om Nerviks reise til Kina er. Den vanner ut noe av den sentrale argumentasjonen, og her kommer det fram udokumenterte og udokumenterbare påstander som ikke er uproblematiske. De er heller ikke nødvendige for filmens sentrale påstander, og utvider ”systemet” slik at det blir til en noe paranoid framstilt røver- og smuglerkultur. Her kunne man ha vært mer forsiktig.

Norsk dokumentars rolle i vårt samfunn er i dag helt avhengig av NRK og TV2. NRKs rolle ble i dette tilfellet godt ivaretatt gjennom de strategier man valgte, ved å omgi selve filmen med et materiale som gjorde det mulig å skape distanse, perspektiv og kontekst til filmen. Det gjorde det også mulig for Waagen og Nervik å utfolde sin engasjerte dyreaktivisme på en god måte. Pels dokumenterer både konkrete lovbrudd og uakseptable holdninger, og den er en vellykket anklage ikke bare mot pelsdyrnæringen, men også mot vårt samfunns holdninger til dyr.

I Kringkastingsrådet sa lederen Per Edgar Kokkvold at NRK måtte ha lov til å lage den han kalte ”subjektive kommentarer”. ”Hvis hensynet til dyrevelferden tilsier det, må NRK ha lov til å drive kampanjejournalistikk”, sa han, ”Men når man gjør det må man sørge for at motparten kommer skikkelig til orde”.

Dette høres jo tilforlatelig ut, men gjelder dette alle saker? I hvor mange dokumentarer er det virkelig ”balanse” mellom motstridende parters påstander og virkelighetsbilder? Når er dette ønskelig, og når kan man bryte et slikt prinsipp? Må enhver reportasje eller dokumentar om Palestina ha en mot-kilde fra Israel? Når står presseetikk i veien for sannheten?

NRK gjorde helt rett i å vise Pels, og det er viktig å diskutere hva slags film dette er. Det er også viktig å diskutere samfunnsrollen til våre allmennkringkastere, som i dag styrer mye av den offentlige debatten, og som er helt avgjørende visningsarenaer for samfunnskritiske dokumentarer. I dag gjør NRK det mulig for dokumentarister virkelig å spille en samfunnsrolle.

Ingen kan til syvende og sist tvile på at Pels avslører konsentrasjonsleire for dyr. Det er et tydelig retorisk grep i filmen, som man kan fnyse av og mene er rent føleri, men likevel er filmens bilde klart og tydelig. Pels er en viktig film fordi den utfordrer grensene, og fordi den har tvunget NRK til å finne en helt spesiell måte å ramme inn en samfunnskritisk dokumentarfilm på, som bare er til gode for den offentlige debatten og for dokumentarfilmens framtid. Det er også en viktig film fordi den er partisk, engasjert, patosfylt, ektefølt, harmdirrende og ærlig. Den har kanskje noe lureri i seg, men den lurer ikke den som ser og hører.

Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim. Han skriver fast for Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her.

2 Responses to Hva var det som traff oss?

  1. Hei!
    Fin og innsiktsfull artikkel om denne typen dokumentar som solid forsvarer sin plass innenfor rammene av dokumentarfilm-begrepet og ditto etiske variabler.

    Det eneste jeg savner er noen ord om Bredo Greves film – «Den fine pelskåpa di» – fra 1977. Akkurat som Oddvar Einarsons Mardølafilm er den et viktig element i det bildet du tegner, og kanskje spesielt siden vi snakker om pelsdyravl. På mange måter er vel Bredos film (i alle fall i Norge)alle «pelsdyrfilmers Mor». Filmen finnes på YouTube.
    jt

Legg igjen en kommentar

MENY