Jakten på Sonja Henie

Jakten på Sonja Henie

– Det går skikkelig galt for Sonja, hun ender opp helt alene, og kanskje først da blir hun seg selv, sier produsent Synnøve Hørsdal, som her forteller om den internasjonale finansieringen av filmen. – Mye av historien foregår i Los Angeles, men stedet er ikke nødvendigvis det beste å filme Beverly Hills anno 30- og 40-tallet.

– Dette prosjektet om Sonja Henie har holdt på ganske lenge. Første gang jeg leste noe utkast, var det tenkt som en TV-serie, forteller Synnøve Hørsdal, produsent og daglig leder i Maipo.

Prosjektet har nå tatt form som et spillefilmmanus, og Hørsdal jobber med å ferdigfinansiere prosjektet. Denne uken var hun på Berlinalen for å lufte prosjktet på markedet der. Håpet er at de skal kunne gå i gang med innspilling om et års tid.

Anne Sewitsky har regi på filmen, og som Nordisk filmdistribusjon annonsert tidligere i uka, skal Ine Wilmann spille Henie. Hun er for tiden også aktuell som hovedrollen i Sewitskys spillefilm De nærmeste.

IneWilmann_ing - versjon 2

Historien om en filmstjerne

I følge Hørsdal begynner finansieringsprosessen med å overbevise folk om at du har en god historie.

– Det handler rett og slett om å fortelle om prosjektet så levende som du overhodet kan. Det går på det innholdsmessige, vi må være inspirerende nok til at de andre sier, dette bare må jeg være med på! Det driver vi med nå. Vi var akkurat i Berlin og fortalte med stjerner i øynene om de fantastiske prosjektene vi har.

Og hvilken historie vil dere fortelle om Sonja Henie?

– Vi har jobbet mye med å finne ut hva selve filmfortellingen skal være. Hvilken del av Henies liv det er mest interessant og allmenngyldig å fortelle, forteller Hørsdal.

– Slik historien ser ut nå, blir det et tett personlig drama – og en skøytefilm. Hovedvekten er lagt på Sonja Henies filmkarriere. Frem til 1936 vant hun tre OL-gull, ti verdensmesterskap og seks europamesterskap i kunstløp, men etter det dro hun til New York hvor hun begynte å arrangere skøyteshow– og ble en av verdens mest populære filmstjerner.

– Disse skøyteshowene ble kjempestore, og var forløperen til show som Disney on ice, sier Hørsdal.

– Henie laget skøyteshow med en narrativ fortelling i seg. De fikk mye oppmerksomhet. Og så signerte hun signerte en ti-filmsavtale med Twentieth Century Fox.

Sonja Henie M

Den første filmen One in a Million kom i 1936, og ble verdens mest sette film det året.

– Henie ble en rik kvinne og bygget opp et helt imperie. Men så begynner det å rakne på hjemmebane. Hun var nok en dedikert og ensrettet person som totalt fulgte sine mål, noe som ble vanskelig å kombinere med hustrurollen på 40-tallet.

– Hun gifter og skiller seg to ganger, blir alkoholisert og sier opp impressarioen sin som hun har jobbet med i ti år. Hun mister avtalen med Fox, og investerer alt hun har på å bli stor i Sør-Amerika. Ting går skikkelig galt, før hun ender opp helt alene, forteller produsenten.

– Men kanskje er hun endelig også helt seg selv, og klar for å møte mannen hun skulle tilbringe resten av sitt liv sammen med – Niels Onstad.

Location, location, finansiering

Hørsdal er klar på at prosjektets størrelse nøvendiggjør en co-produksjon.

– Og når man inngrå en co-produksjon handler det om å få mest mulig ut av det, uten å gi fra oss for mye inntekter, forklarer hun.

Synnøve Hørsdal, produsent i Maipo
Synnøve Hørsdal, produsent i Maipo

Sonja er den andre filmen Sewitsky og Maipo lager innenfor pakkefinansieringen som NFI tildelte dem i 2012. Hørsdal fremholder at filmens innhold er avgjørende for hvordan finansieringen skal skje.

– Mye av historien foregår i Los Angeles mens Henie er filmstjerne der. Men Los Angeles er ikke nødvendigvis det beste stedet å filme Beverly Hills anno 30- og 40-tallet. Dessuten er det vanskelig og veldig dyrt å filme der. Så vi må lete andre steder etter en type hus og vegetasjon som ligner. Det er ikke besluttet enda, men vi ser på Spania, på Kanariøyene. Vi har vurdert Kroatia også. Det er flere muligheter.

– Først ser vi hva vi kan få til av midler her i Skandinavia, så henvender vi oss andre steder, som for eksempel Spania. Om vi kan filme der, er det naturlig å finne en partner som kan hente ut andre midler, og som kan utløse europeiske midler.

I tillegg til scener satt til Hollywood, leter Hørsdal også etter steder å filme skøyteshow.

– En mulighet er å gjøre det i Canada, der har de skøyteløpere på høyt nivå og mange skøytehaller. Utenfor Norge er Henie kanskje aller mest kjent i Canada, så det er en enorm interesse for filmen der. Vi får se om vi kan bruke det.

Hvordan går dere frem for å avgjøre hvor dere skal filme?

– Vi ser på territoriene hvor vi vet det finnes en kombinasjon av offentlige og regionale midler, og skatteinsentiver – i tillegg til et marked for filmen. Og så handler det om å bruke nettverket vi allerede har. Har man ikke en kontakt i det aktuelle landet, gjelder det å spørre andre man har jobbet med og som kjenner hvordan vi jobber – om de har noen anbefalinger. Om de kjenner noen aktuelle co-produsenter som er til å stole på og som de tror kan passe prosjektet.

Fremtidige inntekter

Hørsdal mener jakten på co-produsenter handler om å se hvilke steder som kan tilby midlene de mangler, sett i sammenheng med hva som vil gjøre seg best mulig på innholdssiden.

– Slik det ser ut nå med Sonja, er Canada og Kanariøyene de beste alternativene, men det kan hende vi må endre på det, sier hun.

– Ingenting er låst enda. Kanskje trenger vi et tredje sted også. Tyskland har vi jobbet mye med tidligere og er et bra land å co-produsere med. Jeg er ikke sikker på om det passer til dette prosjektet, men det er en mulighet vi ser på. Det vi hele tiden jobber med er å finne den beste kombinasjonen av et bidrag til det kunstneriske sammen med finansiering som kan gjøre at vi kan realisere prosjektet.

Samtidig som Hørsdal leter etter co-produsenter er hun også opptatt av at det ikke skal gå for mye på bekostning av fremtidige innteker.

– Veldig forenklet kan en si at en stort sett finansierer en film med forhåndssalg og privatkapital ved siden av mer eller mindre offentlige penger, eller softmoney, forklarer produsent Hørsdal.

– Forhåndssalg er penger man får for rettigheter til fremtidig distribusjon av filmen, det kan for eksempel komme fra TV, kino eller video on demand. Da er det snakk om bruk av fremtidige inntekter. Privatkapital er innvesteringer som gir eierandeler i filmen og en del i fremtidige inntekter. Om en har solgt ut mange fremtidige inntekter for å lage filmen så vil det selvfølgelig begrense mulighet til senere inntekt fra salg. Da bør en ikke sitte med stor egen privatinvestering i filmen. Dette forholdet bør være i en sunn balanse.

Doktor Proktors prompepulver
Doktor Proktors prompepulver, delvis innspilt i Ungarn.

Hun legger til at prosessen med å skaffe midler har blitt mer og mer komplisert.

– Og vi må hele tiden huske å tenke på kvaliteten i prosjektet. Med Doktor Proktor filmet vi for eksempel deler av den i Ungarn. Av innholdsmessige grunner var det et velegnet sted. Men vi kan ikke spille inn Sonja i Ungarn. Det ville ikke vært kvalitetsmessig forankret.

Hva med rike Hollywood-millionærer med en forkjærlighet for skøytesporten, leter dere etter dem også?

– Joda, det hadde vært kjempefint. Men millionærer som ønsker å gi penger til film finner du ikke så ofte. Og utfordringen med penger i USA er at de ikke er vant til å co-produsere. De skjønner ikke helt konseptet og hva det innebærer. Da må summen de går inn med være stor nok til at det blir verdt det, for de skal ofte ha så mange av rettighetene. Så det er ikke det jeg går for først. Det kan også ofte medføre mye involvering fra amerikansk hold, og vi skal lage en europeisk film. Den er satt til Los Angeles, men fortellingen er fortalt med et europeisk blikk, og et norsk ståsted.

Personlig kjemi

Hørsdal sier hun merker stor markedsmessig interesse for filmen. Men finansiering er like fullt en tålmodighetsprøve.

– En del ting går forferdelig sent. Jo mer offentlige midler et prosjekt går etter, jo senere går det. Det er en stor utfordring. Det norske støttesystemet gir kortere frister for bevilgninger, men når prosjektene blir kostbare og involverer flere land, må du ofte motta støtte fra en kilde før du kan søke den neste, sier hun.

– Det tar tid. I tillegg er det veldig lang behandlingstid hos mange av disse finansieringsstedene. Det er ikke sånn overalt, men det er en forferdelig frustrerende prosess. Ikke minst for regissøren som sitter på vent. Når alt er på plass er det fullt kjør, men akkurat nå har vi som hovedfokus å finne ut om vi kan gjøre opptakene vi trenger i de landene vi vil ha med oss. Vi må finne de beste stedene for å fortelle historien, presiserer Hørsdal.

– Vi har hatt møter med canadiere om samarbeid, men der er det også et spørsmål om hvilket område i Canada man skal dra til. Vi har også hatt møter med belgiere, briter, amerikanere, hollendere, croater, spanjoler og tyskere.

Produsenten medgir at systemet til tider kan virke ugjennomtrengelig.

– Men man lærer seg det etter hvert. Og jeg kan fortelle deg omtrent hvor store skatteinsentiver man får i de fleste europeiske land og hvilke støttesystem de har – jeg kan i hvert fall ganske raskt finne ut av det. Så når vi leter etter en co-produsent, handler det mye om å finne noen man kan samarbeide godt med, både om innhold, praktisk avvikling og det foretningsmessige, forteller hun.

– Først må selvfølgelig den faglige kompetansen være der, men så handler det i stor grad om personlig kjemi. Og har du først funnet noen du samarbeider godt med, fortsetter du å jobbe med dem.

Legg igjen en kommentar

Jakten på Sonja Henie

Jakten på Sonja Henie

– Det går skikkelig galt for Sonja, hun ender opp helt alene, og kanskje først da blir hun seg selv, sier produsent Synnøve Hørsdal, som her forteller om den internasjonale finansieringen av filmen. – Mye av historien foregår i Los Angeles, men stedet er ikke nødvendigvis det beste å filme Beverly Hills anno 30- og 40-tallet.

– Dette prosjektet om Sonja Henie har holdt på ganske lenge. Første gang jeg leste noe utkast, var det tenkt som en TV-serie, forteller Synnøve Hørsdal, produsent og daglig leder i Maipo.

Prosjektet har nå tatt form som et spillefilmmanus, og Hørsdal jobber med å ferdigfinansiere prosjektet. Denne uken var hun på Berlinalen for å lufte prosjktet på markedet der. Håpet er at de skal kunne gå i gang med innspilling om et års tid.

Anne Sewitsky har regi på filmen, og som Nordisk filmdistribusjon annonsert tidligere i uka, skal Ine Wilmann spille Henie. Hun er for tiden også aktuell som hovedrollen i Sewitskys spillefilm De nærmeste.

IneWilmann_ing - versjon 2

Historien om en filmstjerne

I følge Hørsdal begynner finansieringsprosessen med å overbevise folk om at du har en god historie.

– Det handler rett og slett om å fortelle om prosjektet så levende som du overhodet kan. Det går på det innholdsmessige, vi må være inspirerende nok til at de andre sier, dette bare må jeg være med på! Det driver vi med nå. Vi var akkurat i Berlin og fortalte med stjerner i øynene om de fantastiske prosjektene vi har.

Og hvilken historie vil dere fortelle om Sonja Henie?

– Vi har jobbet mye med å finne ut hva selve filmfortellingen skal være. Hvilken del av Henies liv det er mest interessant og allmenngyldig å fortelle, forteller Hørsdal.

– Slik historien ser ut nå, blir det et tett personlig drama – og en skøytefilm. Hovedvekten er lagt på Sonja Henies filmkarriere. Frem til 1936 vant hun tre OL-gull, ti verdensmesterskap og seks europamesterskap i kunstløp, men etter det dro hun til New York hvor hun begynte å arrangere skøyteshow– og ble en av verdens mest populære filmstjerner.

– Disse skøyteshowene ble kjempestore, og var forløperen til show som Disney on ice, sier Hørsdal.

– Henie laget skøyteshow med en narrativ fortelling i seg. De fikk mye oppmerksomhet. Og så signerte hun signerte en ti-filmsavtale med Twentieth Century Fox.

Sonja Henie M

Den første filmen One in a Million kom i 1936, og ble verdens mest sette film det året.

– Henie ble en rik kvinne og bygget opp et helt imperie. Men så begynner det å rakne på hjemmebane. Hun var nok en dedikert og ensrettet person som totalt fulgte sine mål, noe som ble vanskelig å kombinere med hustrurollen på 40-tallet.

– Hun gifter og skiller seg to ganger, blir alkoholisert og sier opp impressarioen sin som hun har jobbet med i ti år. Hun mister avtalen med Fox, og investerer alt hun har på å bli stor i Sør-Amerika. Ting går skikkelig galt, før hun ender opp helt alene, forteller produsenten.

– Men kanskje er hun endelig også helt seg selv, og klar for å møte mannen hun skulle tilbringe resten av sitt liv sammen med – Niels Onstad.

Location, location, finansiering

Hørsdal er klar på at prosjektets størrelse nøvendiggjør en co-produksjon.

– Og når man inngrå en co-produksjon handler det om å få mest mulig ut av det, uten å gi fra oss for mye inntekter, forklarer hun.

Synnøve Hørsdal, produsent i Maipo
Synnøve Hørsdal, produsent i Maipo

Sonja er den andre filmen Sewitsky og Maipo lager innenfor pakkefinansieringen som NFI tildelte dem i 2012. Hørsdal fremholder at filmens innhold er avgjørende for hvordan finansieringen skal skje.

– Mye av historien foregår i Los Angeles mens Henie er filmstjerne der. Men Los Angeles er ikke nødvendigvis det beste stedet å filme Beverly Hills anno 30- og 40-tallet. Dessuten er det vanskelig og veldig dyrt å filme der. Så vi må lete andre steder etter en type hus og vegetasjon som ligner. Det er ikke besluttet enda, men vi ser på Spania, på Kanariøyene. Vi har vurdert Kroatia også. Det er flere muligheter.

– Først ser vi hva vi kan få til av midler her i Skandinavia, så henvender vi oss andre steder, som for eksempel Spania. Om vi kan filme der, er det naturlig å finne en partner som kan hente ut andre midler, og som kan utløse europeiske midler.

I tillegg til scener satt til Hollywood, leter Hørsdal også etter steder å filme skøyteshow.

– En mulighet er å gjøre det i Canada, der har de skøyteløpere på høyt nivå og mange skøytehaller. Utenfor Norge er Henie kanskje aller mest kjent i Canada, så det er en enorm interesse for filmen der. Vi får se om vi kan bruke det.

Hvordan går dere frem for å avgjøre hvor dere skal filme?

– Vi ser på territoriene hvor vi vet det finnes en kombinasjon av offentlige og regionale midler, og skatteinsentiver – i tillegg til et marked for filmen. Og så handler det om å bruke nettverket vi allerede har. Har man ikke en kontakt i det aktuelle landet, gjelder det å spørre andre man har jobbet med og som kjenner hvordan vi jobber – om de har noen anbefalinger. Om de kjenner noen aktuelle co-produsenter som er til å stole på og som de tror kan passe prosjektet.

Fremtidige inntekter

Hørsdal mener jakten på co-produsenter handler om å se hvilke steder som kan tilby midlene de mangler, sett i sammenheng med hva som vil gjøre seg best mulig på innholdssiden.

– Slik det ser ut nå med Sonja, er Canada og Kanariøyene de beste alternativene, men det kan hende vi må endre på det, sier hun.

– Ingenting er låst enda. Kanskje trenger vi et tredje sted også. Tyskland har vi jobbet mye med tidligere og er et bra land å co-produsere med. Jeg er ikke sikker på om det passer til dette prosjektet, men det er en mulighet vi ser på. Det vi hele tiden jobber med er å finne den beste kombinasjonen av et bidrag til det kunstneriske sammen med finansiering som kan gjøre at vi kan realisere prosjektet.

Samtidig som Hørsdal leter etter co-produsenter er hun også opptatt av at det ikke skal gå for mye på bekostning av fremtidige innteker.

– Veldig forenklet kan en si at en stort sett finansierer en film med forhåndssalg og privatkapital ved siden av mer eller mindre offentlige penger, eller softmoney, forklarer produsent Hørsdal.

– Forhåndssalg er penger man får for rettigheter til fremtidig distribusjon av filmen, det kan for eksempel komme fra TV, kino eller video on demand. Da er det snakk om bruk av fremtidige inntekter. Privatkapital er innvesteringer som gir eierandeler i filmen og en del i fremtidige inntekter. Om en har solgt ut mange fremtidige inntekter for å lage filmen så vil det selvfølgelig begrense mulighet til senere inntekt fra salg. Da bør en ikke sitte med stor egen privatinvestering i filmen. Dette forholdet bør være i en sunn balanse.

Doktor Proktors prompepulver
Doktor Proktors prompepulver, delvis innspilt i Ungarn.

Hun legger til at prosessen med å skaffe midler har blitt mer og mer komplisert.

– Og vi må hele tiden huske å tenke på kvaliteten i prosjektet. Med Doktor Proktor filmet vi for eksempel deler av den i Ungarn. Av innholdsmessige grunner var det et velegnet sted. Men vi kan ikke spille inn Sonja i Ungarn. Det ville ikke vært kvalitetsmessig forankret.

Hva med rike Hollywood-millionærer med en forkjærlighet for skøytesporten, leter dere etter dem også?

– Joda, det hadde vært kjempefint. Men millionærer som ønsker å gi penger til film finner du ikke så ofte. Og utfordringen med penger i USA er at de ikke er vant til å co-produsere. De skjønner ikke helt konseptet og hva det innebærer. Da må summen de går inn med være stor nok til at det blir verdt det, for de skal ofte ha så mange av rettighetene. Så det er ikke det jeg går for først. Det kan også ofte medføre mye involvering fra amerikansk hold, og vi skal lage en europeisk film. Den er satt til Los Angeles, men fortellingen er fortalt med et europeisk blikk, og et norsk ståsted.

Personlig kjemi

Hørsdal sier hun merker stor markedsmessig interesse for filmen. Men finansiering er like fullt en tålmodighetsprøve.

– En del ting går forferdelig sent. Jo mer offentlige midler et prosjekt går etter, jo senere går det. Det er en stor utfordring. Det norske støttesystemet gir kortere frister for bevilgninger, men når prosjektene blir kostbare og involverer flere land, må du ofte motta støtte fra en kilde før du kan søke den neste, sier hun.

– Det tar tid. I tillegg er det veldig lang behandlingstid hos mange av disse finansieringsstedene. Det er ikke sånn overalt, men det er en forferdelig frustrerende prosess. Ikke minst for regissøren som sitter på vent. Når alt er på plass er det fullt kjør, men akkurat nå har vi som hovedfokus å finne ut om vi kan gjøre opptakene vi trenger i de landene vi vil ha med oss. Vi må finne de beste stedene for å fortelle historien, presiserer Hørsdal.

– Vi har hatt møter med canadiere om samarbeid, men der er det også et spørsmål om hvilket område i Canada man skal dra til. Vi har også hatt møter med belgiere, briter, amerikanere, hollendere, croater, spanjoler og tyskere.

Produsenten medgir at systemet til tider kan virke ugjennomtrengelig.

– Men man lærer seg det etter hvert. Og jeg kan fortelle deg omtrent hvor store skatteinsentiver man får i de fleste europeiske land og hvilke støttesystem de har – jeg kan i hvert fall ganske raskt finne ut av det. Så når vi leter etter en co-produsent, handler det mye om å finne noen man kan samarbeide godt med, både om innhold, praktisk avvikling og det foretningsmessige, forteller hun.

– Først må selvfølgelig den faglige kompetansen være der, men så handler det i stor grad om personlig kjemi. Og har du først funnet noen du samarbeider godt med, fortsetter du å jobbe med dem.

Legg igjen en kommentar

MENY