Inn i Kaizers visuelle verden

Inn i Kaizers visuelle verden

Da Igor Devold så Kaizers Orchestra live første gangen i 2001 ble han forført. Men det skulle ta ti år før han gikk i gang med en dokumentar om det unike live-bandet. Snart har filmen kinopremiere. Se klipp fra den her og les Devolds egne ord om veien fram mot ferdig film.

Jeg så Kaizers Orchestra for første gang da jeg studerte dokumentarfilm på Høyskolen i Lillehammer høsten 2001. En fredag i slutten av november troppet jeg opp på en av Lillehammers utelivs nyvinninger – et diskotek i egyptisk stil. Det var høsten Kaizers hadde sluppet ”Ompa til du Dør” og de hadde innledet ferden til å legge Norge for sine føtter. I slutten av november hadde de solgt 10 000 album av ”Ompa til du dør”, og de skulle ende opp med å selge over 100 000.

Dagen før hadde de spilt for et utsolgt og begeistret publikum på So What! i Oslo. De reiste opp til Lillehammer i sin Ford Transit 1986-modell, hvor de så vidt fikk plass til alle seks mann. Jeg husker at jeg ikke forventet mye av konserten på Lillehammer. Det er ikke et sted det skjer veldig mye, spesielt ikke på konsertfronten. Men denne gangen ble jeg helt satt ut av det jeg fikk oppleve den kvelden. Var dette virkelig et norsk band? Jeg kunne ane en slags østeuropeisk innflytelse og ble bergtatt av deres utrolige energi på scenen.

Kaizers 5 - versjon 2
Ale fotos: Paal Audestad

Voksende stjernestatus

Det skulle gå nesten ti år før jeg satte meg sammen med frontmennene, vokalist Janove Ottesen og gitarist Geir Zahl, for å snakke om deres kommende trilogi, ”Violeta, Violeta”. I mellomtiden hadde jeg vært seks år i Polen på Den polske filmskolen og jobbet med dokumentar for polsk tv. Da jeg kom hjem på høsten i 2008 var Norge midt i den verste delen av finanskrisen, og den norske filmverdenen var ikke så åpen og enkel som jeg hadde håpet på. Etter å ha laget flere dokumentarer med tunge temaer som Parkinsons, alkohol-relaterte drap i det sørøstlige Polen og et skilsmissedrama, hadde jeg lyst å jobbe med noe som fascinerte meg på en annen måte.

Janove og Geir var evig optimistiske, de kunne fortelle at den nye trilogien var det største de hadde gjort! Jeg hadde ikke hørt noe av det og var litt usikker. De seks årene utenfor Norge hadde gjort at jeg ikke hadde fått med meg så mye av Kaizers musikalske reise og voksende status i norsk musikkbransje i den perioden. Jeg hadde tatt med meg til Polen noen plater, som var faste reisepartnere i bilen på strekningen mellom Lodz og Warszawa (hvor jeg bodde de siste årene av studiene), men uten tilgang på norsk rikspresse hadde fokuset ligget mer på utvikling av egne filmer og på mer kontinentale musikkopplevelser.

Janove og Geir var veldig positive til at jeg kunne få følge dem, i første omgang til jeg hadde fått laget en pilot – så skulle vi se hva som skjedde videre. Ingvil Giske i Medieoperatørene tente på ideen og dokumentarkonsulent Maria Fuglevaag Warsinski på NFI trodde på prosjektet. Arngrim Ytterhus ved Østnorsk filmsenter støttet prosjektet og takket være et godt miljø i Lillehammer føltes det trygt å legge ut på veien med prosjektet. Vi kom med i ”Nye veier til dokumentarfilm”-ordningen og ved hjelp av utviklingsstøtte var vi i gang.

Kaizers-3 - versjon 2

Unikt tekstunivers

I oktober 2010 troppet jeg opp på et øvingslokale i Stavanger der Kaizers forberedte seg til ny turné med nytt materiale. Janove og Geir hadde advart meg om at de var verdens streiteste band. Jeg ville ikke finne noe alkohol- eller dopmisbruk og lite annet som kunne minne om de klassiske rock’n roll-klisjeene. Så hva skulle filmen handle om?

Noe av det som gjør Kaizers unike i norsk sammenheng er det tekstuniverset de har skapt. Bandet er selv sterkt inspirert av filmer som Underground av Emir Kusturica og Tim Burtons visuelle verden, og det virket spennende på meg. Det var en utfordring å jobbe med et band som har en så tydelig visuell profil, som er seg bevisst sine inspirasjonskilder. Som filmskaper er jeg fascinert av å kommunisere med et publikum og Kaizers er kjent for sin unike kommunikasjon med publikum.

Kaizers -2 - versjon 2

Janove og Geir er de mest kreative historiefortellerne i Kaizers. Derfor ville de vært det opplagte valget av fortellerperspektiv. Men jeg var også interessert i hvordan deres fortellende drivkraft påvirker de andre i bandet, samt publikum og verden utenfor. Ved å skape en historie rundt Helge Risa, organisten i Kaizers som alltid har på seg gassmaske på konsertene, kunne jeg skape en spennende dynamikk i historien. Om hans reise gjennom Kaizers univers, om det å ikke miste sin egen identitet idet man tar del i noe større.

Jeg håpet på den måten å kunne fortelle bandets historie på en litt ”skakk” måte. Gjennom Helge kunne jeg vise de mindre opplagte sidene av det å være med i et av Norge og Nordens største live-band. Gjennom hans reise og søken etter sjelefred i Kaizers fiksjonelle univers, har jeg kunnet løsrive meg fra den klassiske virkelighetsformidlingen i dokumentaren. Alle bandmedlemmene har brukt etternavnet Kaizers på scenen og påstått at de lever i en bunkers de ikke kan fortelle noen om hvor er. De har selv lekt med sin egen identitet i kontakt med publikum.

Gå utenpå ”rockumentaren”

Janove og Geir forteller at singer/songwriter-konseptet de hadde i sitt tidligere band Gnom, ikke var like sterkt som tekstuniverset de skapte i Kaizers Orchestra. De kan ta utgangspunkt i egne opplevelser når de skaper tekstuniverset i Kaizers, men det ble mer spennende når de dramatiserte dem. Her berørte de tidlig noe helt essensielt i forhold til det å kommunisere med et publikum – og ikke bare nærmeste venner og familie. Ønsker man å nå ut kan det være veldig effektivt å dramatisere, noe vi som filmskapere vet godt.

Jeg ble fascinert av hvordan Kaizers skaper dramatiske historier i sitt tekstunivers og hvordan de kommuniserer det til publikum. Det var noe som sto meg nært, og som jeg ønsket å utforske.

Samtidig ville jeg utfordre meg selv formmessig og gjøre noe jeg ikke hadde prøvd på før innen dokumentar. De filmene jeg hadde laget i Lodz var klassiske dokumentarer som blandet observerende materiale med intervjuformen. Nå ønsket jeg å fortelle på en måte som går utover den klassiske ”rockumentary”- sjangeren.

Jeg er inspirert av den polske dokumentaristen Wojciech Wiszniewski som allerede på 1970-tallet lagde virkelighetsfortolkninger med sterkt iscenesatte univers. Filmene hans ser ut som dokumentarer som kunne vært laget av Roy Andersson. Iscenesatte tablåer – men han iscenesetter virkelige mennesker i situasjoner som ligger tett opp mot deres egne liv. Med dette som utgangspunkt, utviklet jeg manuset, basert på Kaizers tekstunivers og intervjuer med bandmedlemmene. En annen skandinavisk referanse var Anders Østergaards film Gasoline, der han iscenesetter når han gjenforteller historien til det kjente danske rockebandet fra 1970-tallet. Men Østergaard går ikke så langt som Wiszniewska i iscenesettelsen av virkeligheten, han holder seg mer til rekonstruksjonen enn den metaforiske eller essayistiske verdenen som Wiszniewski skaper.

Kaizers-4 - versjon 3

Solid team i ryggen

Det skulle vise seg at filmen ikke fikk produksjonsstøtte gjennom ”Nye veier”-ordningen, som jeg hadde håpet. Men Maria Fuglevaag Warsinski trodde på prosjektet likevel. Det ble nye runder med manusskriving og pilotopptak, takket være støtte fra henne. Det bidro til at prosjektet ble mer modent, sammenhengende og ikke minst forståelig. I en norsk fortellertradisjon hvor dokumentaren ofte har vært ensbetydende med observerende dokumentarfilm, har det vært vanskelig å pitche et prosjekt som i stor grad er iscenesatt, metaforisk og som kan oppleves som en hybrid mellom dokumentar og fiksjon.

Innspillingen av piloten med Helge Risa har bidratt til å tydeliggjøre hvordan hans reise i det imaginære tekstuniverset kan blandes med dokumentarscener. Det var samtidig fantastisk å få inn friske øyne i form av en mirakelskapende klipper, Christoffer Heie.

Et annet viktig element i prosessen har vært å få jobbe tett med en produsent som har tydelige meninger om den kreative prosessen, som har hjulpet meg til å stole på de valg jeg har tatt og som kommer med innspill på form og innhold. En produsent som har støttet prosjektet selv når det har buttet imot. Når man jobber i over tre år med et prosjekt er det lett å gå seg vill i de mange små og store historiene og glemme å holde fokus i fortellingen. Ingvil Giske og hele gjengen hos Medieoperatørene har vært tålmodige og oppfordret meg hele veien til å lete og tørre. Det har også vært spennende å jobbe med flere sterke fotografer som alle har vært med på å tilføre deres innsikt. Når man jobber med dokumentar er teamene små og det kreative samarbeidet med Grzegorz Korczak, Nils Petter Midtun og Piotr Niemyjski har betydd mye for hvordan jeg ønsker å fortelle historien. I siste runde av manusarbeidet fikk vi også med oss Rune Thorud til å hjelpe meg med å dramatisere Helges reise gjennom 12 år med et lite stykke norsk rockehistorie.

Vinteren 2012/2013 fikk vi på plass en velutviklet prosjektbeskrivelse, manus og pilot. Helge, Janove, Geir og resten av Kaizers likte piloten, det gjorde tydeligvis også Even Benestad, som til slutt ga oss produksjonsstøtte. Det gjelder å ikke gi seg!

Kaizers-1 - versjon 2

Nervepirrende crowdfunding

Våren 2013 satte vi i gang en crowdfunding-kampanje i samarbeid med Filmkontakt Nord og Manymade. Takket være en dedikert fangruppe nådde den 129 % av det vi hadde satt oss som mål. Det var veldig gøy, og i begynnelsen noe i overkant nervepirrende! For første gang jobber jeg nå med et publikum der ute, som faktisk venter på filmen – før den er ferdig. Det er ekstra spennende å være i dialog med mine fremtidige seere allerede nå, før filmen er ferdig. Faktisk har dette også påvirket manusprosessen da jeg kommer til å følge noen få utvalgte Kaizerfans, fram mot den siste konserten til Kaizers i Stavanger i september.  Det er jo fansen som er de endelige mottakerne av den kreative formidlingsprosessen jeg ønsker å portrettere. Som innen film er det hos publikum at musikken kommer til liv og får sin resonans, når historiene fra tekstene blir forstått, gjenskapt og fortolket.

Det var ikke opplagt at Kaizers anno 2010 skulle bli den suksessen det ble i løpet av 2011. Kaizers var outsidere, et alternativt Omparock-band som i løpet av Violeta-trilogien gikk til å få radiohits. De ble et band som fylte Oslo Spektrum, de hadde premiere på en teateroppsetning (av Tore Renberg) basert på sine tekster på Rogaland teater og i Operaen i Oslo. De solgte ut fem konserter i Operaen og nå i september 2013 spiller de fem avskjedskonserter i DNB arena i Stavanger. Jeg gleder og gruer meg allerede til den konserten, jeg kommer til å savne dem etter det. Samtidig blir det en avskjed mellom bandmedlemmene som har jobbet sammen i over 12 år – og med fansen. Mange av dem har fulgt Kaizers siden starten i 2001, da de oppdaget dem på samme turné jeg så dem på i Lillehammer.

Kaizers Orchestra er en av de mest hardt arbeidende, kreative organisasjoner jeg har jobbet med. Det har vært inspirerende – og rett og slett gøy. Jeg håper dette blir formidlet til publikum i den endelige filmen og at min utforsking av hvordan det er å jobbe med kreativ formidling blir en konkret og emosjonell reise inn i Kaizers verden, sett gjennom Helge ”Omen” Kaizers øyne.

Leiv Igor Devold (f. 1977) er filmregissør og har en Master of Arts i filmregi fra Den polske filmskolen i Lodz og er dokumentarfilmlærer på Høgskolen i Lillehammer.

Devold

Legg igjen en kommentar

Inn i Kaizers visuelle verden

Inn i Kaizers visuelle verden

Da Igor Devold så Kaizers Orchestra live første gangen i 2001 ble han forført. Men det skulle ta ti år før han gikk i gang med en dokumentar om det unike live-bandet. Snart har filmen kinopremiere. Se klipp fra den her og les Devolds egne ord om veien fram mot ferdig film.

Jeg så Kaizers Orchestra for første gang da jeg studerte dokumentarfilm på Høyskolen i Lillehammer høsten 2001. En fredag i slutten av november troppet jeg opp på en av Lillehammers utelivs nyvinninger – et diskotek i egyptisk stil. Det var høsten Kaizers hadde sluppet ”Ompa til du Dør” og de hadde innledet ferden til å legge Norge for sine føtter. I slutten av november hadde de solgt 10 000 album av ”Ompa til du dør”, og de skulle ende opp med å selge over 100 000.

Dagen før hadde de spilt for et utsolgt og begeistret publikum på So What! i Oslo. De reiste opp til Lillehammer i sin Ford Transit 1986-modell, hvor de så vidt fikk plass til alle seks mann. Jeg husker at jeg ikke forventet mye av konserten på Lillehammer. Det er ikke et sted det skjer veldig mye, spesielt ikke på konsertfronten. Men denne gangen ble jeg helt satt ut av det jeg fikk oppleve den kvelden. Var dette virkelig et norsk band? Jeg kunne ane en slags østeuropeisk innflytelse og ble bergtatt av deres utrolige energi på scenen.

Kaizers 5 - versjon 2
Ale fotos: Paal Audestad

Voksende stjernestatus

Det skulle gå nesten ti år før jeg satte meg sammen med frontmennene, vokalist Janove Ottesen og gitarist Geir Zahl, for å snakke om deres kommende trilogi, ”Violeta, Violeta”. I mellomtiden hadde jeg vært seks år i Polen på Den polske filmskolen og jobbet med dokumentar for polsk tv. Da jeg kom hjem på høsten i 2008 var Norge midt i den verste delen av finanskrisen, og den norske filmverdenen var ikke så åpen og enkel som jeg hadde håpet på. Etter å ha laget flere dokumentarer med tunge temaer som Parkinsons, alkohol-relaterte drap i det sørøstlige Polen og et skilsmissedrama, hadde jeg lyst å jobbe med noe som fascinerte meg på en annen måte.

Janove og Geir var evig optimistiske, de kunne fortelle at den nye trilogien var det største de hadde gjort! Jeg hadde ikke hørt noe av det og var litt usikker. De seks årene utenfor Norge hadde gjort at jeg ikke hadde fått med meg så mye av Kaizers musikalske reise og voksende status i norsk musikkbransje i den perioden. Jeg hadde tatt med meg til Polen noen plater, som var faste reisepartnere i bilen på strekningen mellom Lodz og Warszawa (hvor jeg bodde de siste årene av studiene), men uten tilgang på norsk rikspresse hadde fokuset ligget mer på utvikling av egne filmer og på mer kontinentale musikkopplevelser.

Janove og Geir var veldig positive til at jeg kunne få følge dem, i første omgang til jeg hadde fått laget en pilot – så skulle vi se hva som skjedde videre. Ingvil Giske i Medieoperatørene tente på ideen og dokumentarkonsulent Maria Fuglevaag Warsinski på NFI trodde på prosjektet. Arngrim Ytterhus ved Østnorsk filmsenter støttet prosjektet og takket være et godt miljø i Lillehammer føltes det trygt å legge ut på veien med prosjektet. Vi kom med i ”Nye veier til dokumentarfilm”-ordningen og ved hjelp av utviklingsstøtte var vi i gang.

Kaizers-3 - versjon 2

Unikt tekstunivers

I oktober 2010 troppet jeg opp på et øvingslokale i Stavanger der Kaizers forberedte seg til ny turné med nytt materiale. Janove og Geir hadde advart meg om at de var verdens streiteste band. Jeg ville ikke finne noe alkohol- eller dopmisbruk og lite annet som kunne minne om de klassiske rock’n roll-klisjeene. Så hva skulle filmen handle om?

Noe av det som gjør Kaizers unike i norsk sammenheng er det tekstuniverset de har skapt. Bandet er selv sterkt inspirert av filmer som Underground av Emir Kusturica og Tim Burtons visuelle verden, og det virket spennende på meg. Det var en utfordring å jobbe med et band som har en så tydelig visuell profil, som er seg bevisst sine inspirasjonskilder. Som filmskaper er jeg fascinert av å kommunisere med et publikum og Kaizers er kjent for sin unike kommunikasjon med publikum.

Kaizers -2 - versjon 2

Janove og Geir er de mest kreative historiefortellerne i Kaizers. Derfor ville de vært det opplagte valget av fortellerperspektiv. Men jeg var også interessert i hvordan deres fortellende drivkraft påvirker de andre i bandet, samt publikum og verden utenfor. Ved å skape en historie rundt Helge Risa, organisten i Kaizers som alltid har på seg gassmaske på konsertene, kunne jeg skape en spennende dynamikk i historien. Om hans reise gjennom Kaizers univers, om det å ikke miste sin egen identitet idet man tar del i noe større.

Jeg håpet på den måten å kunne fortelle bandets historie på en litt ”skakk” måte. Gjennom Helge kunne jeg vise de mindre opplagte sidene av det å være med i et av Norge og Nordens største live-band. Gjennom hans reise og søken etter sjelefred i Kaizers fiksjonelle univers, har jeg kunnet løsrive meg fra den klassiske virkelighetsformidlingen i dokumentaren. Alle bandmedlemmene har brukt etternavnet Kaizers på scenen og påstått at de lever i en bunkers de ikke kan fortelle noen om hvor er. De har selv lekt med sin egen identitet i kontakt med publikum.

Gå utenpå ”rockumentaren”

Janove og Geir forteller at singer/songwriter-konseptet de hadde i sitt tidligere band Gnom, ikke var like sterkt som tekstuniverset de skapte i Kaizers Orchestra. De kan ta utgangspunkt i egne opplevelser når de skaper tekstuniverset i Kaizers, men det ble mer spennende når de dramatiserte dem. Her berørte de tidlig noe helt essensielt i forhold til det å kommunisere med et publikum – og ikke bare nærmeste venner og familie. Ønsker man å nå ut kan det være veldig effektivt å dramatisere, noe vi som filmskapere vet godt.

Jeg ble fascinert av hvordan Kaizers skaper dramatiske historier i sitt tekstunivers og hvordan de kommuniserer det til publikum. Det var noe som sto meg nært, og som jeg ønsket å utforske.

Samtidig ville jeg utfordre meg selv formmessig og gjøre noe jeg ikke hadde prøvd på før innen dokumentar. De filmene jeg hadde laget i Lodz var klassiske dokumentarer som blandet observerende materiale med intervjuformen. Nå ønsket jeg å fortelle på en måte som går utover den klassiske ”rockumentary”- sjangeren.

Jeg er inspirert av den polske dokumentaristen Wojciech Wiszniewski som allerede på 1970-tallet lagde virkelighetsfortolkninger med sterkt iscenesatte univers. Filmene hans ser ut som dokumentarer som kunne vært laget av Roy Andersson. Iscenesatte tablåer – men han iscenesetter virkelige mennesker i situasjoner som ligger tett opp mot deres egne liv. Med dette som utgangspunkt, utviklet jeg manuset, basert på Kaizers tekstunivers og intervjuer med bandmedlemmene. En annen skandinavisk referanse var Anders Østergaards film Gasoline, der han iscenesetter når han gjenforteller historien til det kjente danske rockebandet fra 1970-tallet. Men Østergaard går ikke så langt som Wiszniewska i iscenesettelsen av virkeligheten, han holder seg mer til rekonstruksjonen enn den metaforiske eller essayistiske verdenen som Wiszniewski skaper.

Kaizers-4 - versjon 3

Solid team i ryggen

Det skulle vise seg at filmen ikke fikk produksjonsstøtte gjennom ”Nye veier”-ordningen, som jeg hadde håpet. Men Maria Fuglevaag Warsinski trodde på prosjektet likevel. Det ble nye runder med manusskriving og pilotopptak, takket være støtte fra henne. Det bidro til at prosjektet ble mer modent, sammenhengende og ikke minst forståelig. I en norsk fortellertradisjon hvor dokumentaren ofte har vært ensbetydende med observerende dokumentarfilm, har det vært vanskelig å pitche et prosjekt som i stor grad er iscenesatt, metaforisk og som kan oppleves som en hybrid mellom dokumentar og fiksjon.

Innspillingen av piloten med Helge Risa har bidratt til å tydeliggjøre hvordan hans reise i det imaginære tekstuniverset kan blandes med dokumentarscener. Det var samtidig fantastisk å få inn friske øyne i form av en mirakelskapende klipper, Christoffer Heie.

Et annet viktig element i prosessen har vært å få jobbe tett med en produsent som har tydelige meninger om den kreative prosessen, som har hjulpet meg til å stole på de valg jeg har tatt og som kommer med innspill på form og innhold. En produsent som har støttet prosjektet selv når det har buttet imot. Når man jobber i over tre år med et prosjekt er det lett å gå seg vill i de mange små og store historiene og glemme å holde fokus i fortellingen. Ingvil Giske og hele gjengen hos Medieoperatørene har vært tålmodige og oppfordret meg hele veien til å lete og tørre. Det har også vært spennende å jobbe med flere sterke fotografer som alle har vært med på å tilføre deres innsikt. Når man jobber med dokumentar er teamene små og det kreative samarbeidet med Grzegorz Korczak, Nils Petter Midtun og Piotr Niemyjski har betydd mye for hvordan jeg ønsker å fortelle historien. I siste runde av manusarbeidet fikk vi også med oss Rune Thorud til å hjelpe meg med å dramatisere Helges reise gjennom 12 år med et lite stykke norsk rockehistorie.

Vinteren 2012/2013 fikk vi på plass en velutviklet prosjektbeskrivelse, manus og pilot. Helge, Janove, Geir og resten av Kaizers likte piloten, det gjorde tydeligvis også Even Benestad, som til slutt ga oss produksjonsstøtte. Det gjelder å ikke gi seg!

Kaizers-1 - versjon 2

Nervepirrende crowdfunding

Våren 2013 satte vi i gang en crowdfunding-kampanje i samarbeid med Filmkontakt Nord og Manymade. Takket være en dedikert fangruppe nådde den 129 % av det vi hadde satt oss som mål. Det var veldig gøy, og i begynnelsen noe i overkant nervepirrende! For første gang jobber jeg nå med et publikum der ute, som faktisk venter på filmen – før den er ferdig. Det er ekstra spennende å være i dialog med mine fremtidige seere allerede nå, før filmen er ferdig. Faktisk har dette også påvirket manusprosessen da jeg kommer til å følge noen få utvalgte Kaizerfans, fram mot den siste konserten til Kaizers i Stavanger i september.  Det er jo fansen som er de endelige mottakerne av den kreative formidlingsprosessen jeg ønsker å portrettere. Som innen film er det hos publikum at musikken kommer til liv og får sin resonans, når historiene fra tekstene blir forstått, gjenskapt og fortolket.

Det var ikke opplagt at Kaizers anno 2010 skulle bli den suksessen det ble i løpet av 2011. Kaizers var outsidere, et alternativt Omparock-band som i løpet av Violeta-trilogien gikk til å få radiohits. De ble et band som fylte Oslo Spektrum, de hadde premiere på en teateroppsetning (av Tore Renberg) basert på sine tekster på Rogaland teater og i Operaen i Oslo. De solgte ut fem konserter i Operaen og nå i september 2013 spiller de fem avskjedskonserter i DNB arena i Stavanger. Jeg gleder og gruer meg allerede til den konserten, jeg kommer til å savne dem etter det. Samtidig blir det en avskjed mellom bandmedlemmene som har jobbet sammen i over 12 år – og med fansen. Mange av dem har fulgt Kaizers siden starten i 2001, da de oppdaget dem på samme turné jeg så dem på i Lillehammer.

Kaizers Orchestra er en av de mest hardt arbeidende, kreative organisasjoner jeg har jobbet med. Det har vært inspirerende – og rett og slett gøy. Jeg håper dette blir formidlet til publikum i den endelige filmen og at min utforsking av hvordan det er å jobbe med kreativ formidling blir en konkret og emosjonell reise inn i Kaizers verden, sett gjennom Helge ”Omen” Kaizers øyne.

Leiv Igor Devold (f. 1977) er filmregissør og har en Master of Arts i filmregi fra Den polske filmskolen i Lodz og er dokumentarfilmlærer på Høgskolen i Lillehammer.

Devold

Legg igjen en kommentar

MENY