En klassiker, eller bare en gammel film?

En klassiker, eller bare en gammel film?

Nesten hvilken som helst film som har noen år på nakken kalles en klassiker. Men hva er egentlig en klassiker, og hva skal til for at en film skal få en slik hedersbetegnelse? Gunnar Iversen går her løs på et av de mest misbrukte ordene i filmsammenheng.

I fjor ble Edith Carlmars spillefilm Slalåm under himmelen fra 1957 gitt ut på DVD av Foreningen for Levende Historie, i samarbeide med Nasjonalbiblioteket og S-Film. På baksiden kan man lese om Carlmars film at det er ”en norsk filmklassiker som ikke tidligere har vært utgitt på DVD”.

Det siste er riktig, det er en film som få har sett siden den gikk på kino, men er dette en klassiker?

At en film er gammel er ikke nok for at den skal kalles en klassiker. Det er heller ikke slik at en klassiker er en gammel film som har helt spesielle kvaliteter. Å være gammel og å være god er to viktige aspekter ved de fleste filmer som får klassikerstempelet, de er gjerne banebrytende eller kan sies å ha spesielle kunstneriske kvaliteter, men dette er ikke tilstrekkelig. For at en film, eller et annet kunstverk, skal kunne kalles en klassiker må verket ha hatt en såkalt virkningshistorie. Det må ha virket, det må ha hatt betydning, i filmbransjen eller i samfunnet. Ni liv (Arne Skouen, 1957) er en klassiker fordi den har en virkningshistorie i vårt land og i vårt samfunn, og det samme gjelder en film som Jakten (Erik Løchen, 1959).

Ni liv ble en suksess etter premieren, og ble også viktig innenfor filmbransjen. Den fikk betydning for okkupasjonsdramagenren, og for andre filmskapere. I 1991 ble den til og med kåret til ”tidenes beste film” i beste sendetid på NRK. Jakten derimot ble ikke noen populær film i 1959, og selv om kritikkene var gode var det få som så den på kino etter premieren. I årene etter at den ble vist første gang vokste imidlertid dens betydning i filmlivet, og hvert år ble den vist i filmklubber over hele landet. Den ble stående som vårt store kunstneriske unntak, nærmest et bevis på at også vi i Norge kunne lage betydningsfull og original filmkunst. At filmen ikke engang ble forstått ute i Europa, og slaktet av Cahiers du Cinéma i 1960, var et viktig aspekt ved dens resepsjons- og virkningshistorie her hjemme.

Felles har Ni liv og Jakten at de, på svært forskjellige måter, har hatt en betydning i filmlivet og i samfunnet. De er klassikere fordi de har blitt vist, diskutert og omtalt. De har vært synlige i filmkulturen og i samfunnet forøvrig. De har blitt brukt som målestokk for god filmkunst, har blitt referert til av filmarbeidere og skribenter, forsøkt imitert og brukt som utgangspunkt for andre filmer, og hatt et mangslungent offentlig liv. De har hatt en virkningshistorie.

Hva da med Slalåm under himmelen, er det en ”filmklassiker”? Svaret må bli klart nei. Filmen har ikke vært noen referanse, verken på godt eller vondt i filmbransjen eller i samfunnet for øvrig. Det er en gammel film, men ikke noen klassiker.

Det at den ikke har blitt vist, og at få har sett den siden den hadde premiere, er i dette tilfellet et dårlig tegn. Edith Carlmars film er ikke noen særlig vellykket film, og den er mer et stykke kuriosa enn en klassiker. Også i Edith Carlmars produksjon er Slalåm under himmelen den minst sette og minst kjente av hennes filmer. At den verken er en klassiker eller en god film, betyr imidlertid ikke at den er uinteressant.

Et sidesprang

I Edith Carlmars produksjon kan Slalåm under himmelen kalles et sidesprang. I årene fra 1949 til 1959 regisserte hun ti spillefilmer, innen vidt forskjellige genrer, fra dramaer til lystspill, og ni av de ti spillefilmene lagde hun sammen med sin ektemann Otto Carlmar. Han var produsent, og skrev også ofte manus. De var et tett sammensveiset team, og deres selskap Carlmar Film A/S ble av Otto gjerne karakterisert som et ”familieaksjeselskap”. Edith og Otto drev det sammen, og hadde sammen kontroll over så å si alle aspekter ved produksjonen, fra budsjett til kunstneriske valg. Selv om Otto Carlmar selv alltid pekte på at selskapet og den forretningsmessige siden av driften helt og holdent var hans område, var Edith ikke bare en regissør som om inn i bildet når alt ellers var klart med produksjonen.

Slalåm under himmelen er imidlertid ikke produsert av Carlmar Film A/S. Selskapet som produserte filmen het A/S Polar Film, og det var skapt for å produsere akkurat denne filmen. Selskapet produserte ikke noen andre filmer. Edith Carlmar var inne i en svært hektisk og produktiv periode i 1956 og 1957, men takket ja til regioppdraget fordi det var en utfordring. Til Ingrid Kristin Dokka fortalte hun at grunnen til at hun regisserte filmen var at ”to andre regissører allerede hadde jobbet med stoffet, og gitt opp. Derfor måtte hun regissere filmen, hun så på det som en stor utfordring” (Dokka 2000: 78).

Slalom under himmelen 2

Edith Carlmar jobbet parallelt med Slalåm under himmelen og Fjols til fjells, og de to filmene fikk premiere henholdsvis i mai og august 1957. Hennes forrige spillefilm var På solsiden, som hadde hatt premiere i september 1956. På mindre enn et år hadde hun dermed regissert tre spillefilmer, en produksjonsrekord som trolig bare Tancred Ibsen og Nils R. Müller har slått i en norsk sammenheng.

Slalåm under himmelen var helt og holdent bygget opp omkring fly, flyakrobatikk og et flyvermiljø. Det var det militære miljøet, de moderne jetflyene og problemet med farer omkring fly som var utgangspunktet for fortellingen. Filmen er langt fra noen ”problemfilm”, som var vanlig på denne tiden, men manusforfatteren Hans Christensen og Edith Carlmar tok utgangspunkt i en dagsaktuell problemstilling. Norges flyvåpen var i en moderniseringsfase i denne perioden, og mange flyvere omkom i flyulykker. Dette kunne man lese om til stadighet i avisene, og omkring dette temaet bygget Christensen og Carlmar sin film.

Slalåm under himmelen var et bestillingsarbeid, og Edith Carlmar var selv ikke helt fornøyd med resultatet. ”Filmen ble ikke så god”, sa hun selv i ettertid, ”Jeg kjente ikke miljøet godt nok. Men du verden så mye jeg lærte!” (Dokka 2000: 78). Mottakelsen var lunken, spesielt i hovedstadspressen, mens lokalpressen omkring Rygge Flyplass der filmen ble spilt inn var mer positive. I Aftenposten ble filmen karakterisert som en splittet og delt film. Anmelderen slo fast at som propagandafilm for flyvåpenet var filmen god, men som spillefilm var den mindre vellykket.

Innspillingen bød på noen spesielle utfordringer, ettersom mye av handlingen foregikk i luften. En av filmens attraksjoner var de mange flyscenene, og Carlmar tok hele fire fotografer til hjelp for å lage filmen. Sverre Bergli var en veteran i filmbransjen, og skulle bli Ediths faste fotograf i andre halvdel av hennes karriere på 1950-tallet, men de hadde første gang samarbeidet året før på På solsiden. Bergli ble supplert av to yngre og mer vågale fotografer. Arild Nybakken og Kjell Norgrenn hadde utelukkende arbeidet med dokumentarfilm og i filmavisen, men gjorde en stor innsats ved å filme fra cockpiten i jagerfly. Også Odvar Lien arbeidet med foto i flyscenene.

Otto Carlmar 770x432
Otto Carlmar, omkranset av kvinnelige medarbeidere, deriblant Edith ytterst til venstre.

Filmens fortelling var bygget opp omkring Marius Eriksen (1922-2009), som spilte en av hovedrollene som oberstløytnant Eriksen. Da filmen hadde premiere var han velkjent som jagerflyger og alpinist. Under krigen var han et flyveress, som skjøt ned en rekke tyske fly, men han ble selv skutt ned i sin Spitfire i 1943, og tilbrakte krigens siste to år i leiren Stalag III. Etter krigen ble han Norgesmester i slalåm i 1947 og 1948, og han deltok også i OL i 1948. Han var bror av alpinisten Stein Eriksen. Etter krigen hadde han både en sportsforretning og en klesforretning i Oslo, og i dag er Marius Eriksen mest kjent for at den berømte Marius-genseren er oppkalt etter ham. Eriksen hadde også tidligere vært med i film. I 1954 hadde han to små roller i spillefilmer. I Troll i ord (Jon Lennart Mjøen) spilte han en skiinstruktør, og i Kasserer Jensen (Nils R. Müller) spilte han journalist. En av manusforfatterne på Müllers film skrev også Slalåm under himmelen, åpenbart med tanke på å bruke Eriksen og hans berømmelse for å selge filmen.

En flyhistorie

Slalåm under himmelen er historien om tre unge flyvere som kommer tilbake til Norge etter å ha fullført sin utdannelse i Canada. De blir stasjonert som Thunderjet-piloter ved Rygge flyplass. Her blir de del av et militært mannsfelleskap, og opplever dramatiske hendelser. Dette er hendelser som bidrar til å forme dem, og gjøre dem til riktige ansvarsfulle menn.

Innledningsvis blir vi presentert for de tre fenrikene. Thor Granli (Jan Halvorsen) er den trauste odelsgutten som har bygget ut plogen med jetfly. Han er forlovet med vakre Gerd (Synnøve Strigen), som er bekymret for at hun ikke kan eie ham fullt og helt, fordi hans lidenskap er å fly. Arne Riesing (Wilfred Werner) kalles bare ”lillegutt”. Han er mammagutten som også bare kunne tenke seg å gjøre én ting i verden: å være på vingene. Den siste av de tre unge flyverne er Sigurd Bakke (Per Christensen). Han er en vestkantgutt, kyniker og spilloppmaker som nærmest har blitt flyger på trass, og for å hevne seg på faren. Hans velstående far giftet seg på nytt da hustruen døde, med en svært ung kvinne, og dette har skapt et misforhold mellom de to. Han er etter eget sigende ”en flyvende Hamlet”, som går på vingene for å for å hevne sin mor. Han vil flykte fra seg selv og sitt miljø.

Ved siden av disse tre unge flyverne er oberstløytnant Eriksen (Marius Eriksen) sentral. Han er den som har mest med de tre unge flyverne å gjøre, og har stor forståelse for deres situasjon. Ikke minst slår han fast, når en av dem har vært utsatt for et uhell, og en annen tror at han er årsaken til ulykken at alle bare er ”mennesker på en utsatt post”. Han er både en forståelsesfull farsfigur, og en refser som bestemt ilegger straff.

Av de tre er Arne i en helt spesiell situasjon. Hans mor (Turid Haaland) plages av angst og uro. ”Hver dag og natt er jeg redd”, sier hun til sin sønn når han er på besøk, og selv om Arne bebreider moren for sin hysteriske reaksjon, begynner morens angst og fortvilelse å påvirke ham. Under en nattflyging hører han hennes stemme, motet hans svikter, og han er nødt til å nødlande. Dette får oberstløytnant Eriksen til å ta en prat med moren, for at hun skal forstå at hun er den største faren for sønnens liv. Hennes tryglende ønske om at han skal slutte å fly har skapt et skyldkompleks hos sønnen, som fører til at han blir en dårlig pilot.

Også forloveden til Thor er bekymret, og under en formasjonsflyving med Sigurd får han problemer og må skyte seg ut. Sigurd tror det er hans feil. Dagen før var han ute og ranglet, og duppet av mens de var i luften, slik at en av hans flyvinger kom borti vingen til flyet til Thor. Han tror han har drept sin kamerat, men beroliges av Eriksen. Thor finnes i god behold, bare med mindre skader og skrammer, og var selv aldri i tvil om hva han skulle gjøre og at alt skulle gå bra. På sykehuset frir Gerd til ham, og de gifter seg. Hennes kjole er av hans fallskjermsilke.

Helt mot filmens slutt får Sigurd på nytt problemer. Denne gangen er det imidlertid ikke tvil om at det er hinsides hans kontroll. Fartsmåleren hans virker ikke, og han er ille ute, men får hjelp av Eriksen og lander sikkert. Eriksens fly får imidlertid også problemer, motoren kutter ut, og han omkommer når flyet kjører inn i tretoppene rett ved flyplassen. Det er Sigurd som får ta hånd om noen av Eriksens saker, ettersom han ikke hadde noen familie i live, og i den aller siste scenen ser vi de tre bak spakene i sine fly, for så å fly i formasjon inn i skyene.

Menn i luften

Edith Carlmars film er en film om moderne maskulinitet og mannsroller. Filmen ble laget i en periode da kjønnsroller var et av de aller viktigste temaene i norsk film. Å finne ut hva som var rommet for det feminine og det maskuline i det nye moderne velferdssamfunnet, var et hovedtema som film etter film på ulike måter kretset om.

Spesielt viktig var dette i den romantiske komedien. Nils R. Müller var tidlig ute med filmene Kvinnens plass og Ektemann alene, begge fra 1956, som forsøkte å finne kvinnens og mannens plass i moderniteten. Også i andre filmgenrer var kjønnsroller viktige. Det var en viktig del av okkupasjonsdramaet, som ikke bare fortalte om krigen, men som også gjennom krigen tematiserte spørsmål knyttet til spesielt hva det ville si å være en mann. Det var også et betydningsfullt element i kriminalfilmen. Her var det både fatale kvinner, onde og svake menn, og et spekter av kjønnsrolleposisjoner både for menn og kvinner som forbrytelser og mord satte i perspektiv.

Mest tydelig og aksentuert var kjønnsrollene i komediegenren, som for øvrig dominerte filmproduksjonen etter at støtteordningen for spillefilm var blitt lagt om i 1955. En rekke filmer tok utgangspunktet i ekteskapet og kjønnsroller i endring, og filmhistorikeren Leif Ove Larsen har treffende kalt dette for ”moderniseringsmoro”. Den romantiske komedien ble en lakmustest for kjønnsroller i endring i det nye moderne velferdssamfunnet.

Selv om både kvinners og menns kjønnsroller var temaer i film etter film, var det i komedien først kvinnens plass i moderniteten som sto i sentrum. Kvinnens plass slo an tonen, og Støv på hjernen (Øyvind Vennerød, 1959) er kroneksempelet. Her støvtørker og vinduspusser husmoren Randi så å si ektemannen Gunnar ut av huset, og inn i armene på vampen fru Helgesen, inntil Randi finner en måte å forene romantikk og husmorarbeid på. Øyvind Vennerøds neste to filmer satte større fokus på menn, og utnyttet som i Støv på hjernen den nye drabantbyen Lambertseter som bakgrunn for kjønnsrollekomediene Sønner av Norge (1961) og Sønner av Norge kjøper bil (1962).

I 1962 hadde også Operasjon Løvsprett (Knut Andersen) premiere, og utløste et enda tydeligere mannskarneval i norsk film. Både militærkomedien og komedier om komiske småkjeltringer, ble stedene der man diskuterte mannens plass i moderniteten. Teamfilm A/S ble selskapet som førte mannskarnevalet videre ut over 1960-tallet og senere. Filmene Nydelige nelliker (Knut Andersen, 1964) og episodefilmen Sus og dus på by’n (Knut Andersen/Mattis Mathiesen/Knut Bohwim, 1968) var nærmest øvelser før Olsen-banden (Knut Bohwin, 1969) og alle dens oppfølgere.

Edith Carlmar lagde også filmer der mannsroller ble undersøkt via komediens latterspeil. Mest tydelig er dette i Fjols til fjells. Her presenteres et knippe ulike mannsroller, fra den distre professoren til den elegante skuespillerstjernen og den alkoholiserte direktøren, og midt oppe i det hele er Leif Juster som hotellportier Poppe en karnevalesk og hysterisk mann på randen av nervøst sammenbrudd. Hans verbale babling og kroppslige akrobatikk viser en mann som er i ferd med å gjennomgå en nedsmelting, og går gjennom alle faser av mannsroller før han når en infantil bunn hvor bare en ung kvinne kan redde ham. Eller er det ikke en gutt han egentlig forelsker seg i?

Slalåm under himmelen er den alvorlige baksiden av dette latterspeilet. Her er militæret i form av flyvåpenet framstilt som et mannsfelleskap helt uten kvinner, og bare med positive aspekter. Det er en mannsutopi. Flyvåpenet er et mannsfelleskap preget av ritualer og fester, der man skåler for falne brødre, men ikke holder taler for kvinner. Militæret er et substitutt for familien, og en institusjon som gjør gutter til menn. På mange måter er framstillingen av flyvåpenet i Carlmars film den motsatte av framstillingen av menn i militærkomedien noen år senere. Her er poenget at militæret gjør menn om til gutter.

Et av de mest slående trekkene ved Slalåm under himmelen er fraværet av kjernefamilier. Det nærmeste man kommer en virkelig kjernefamilie er gjennom Gerd og Thors ønske om å bli et par, og hennes ønske om mann og barn. Arne har ingen far, men bare sin bekymrede mor, og Sigurds familieliv er komplisert. Innledningsvis møter han sin far, men ønsker ikke å tilbringe tid sammen med ham, selv om hans stemor ikke er tilstede. Først etter at han forstår at han ikke var årsak til Thors uhell, og snakker ut sammen med Eriksen, kan han forsone seg med sin far.

Ikke bare er alle familiene til de tre unge flyverne enten fraværende (som i Thors tilfelle), preget av fravær (som i tilfellet med Arne), eller preget av misforhold og fremmedgjøring (som i Sigurds tilfelle), men også Eriksen mangler familie. I begynnelsen av filmen ser vi at han kommer tilbake til sin leilighet på flybasen sammen med sin hund, og på skrivebordet finnes to fotografier av en kvinne og et barn. Langt senere får vi opplysningen om at hans kone og hans barn mistet livet i et flyangrep i London under krigen.

I dette nesten farløse og familiefrie universet blir Eriksen Den Store Far og militæret en storfamilie bestående bare av menn. Eriksen er den som tar seg av de tre unge flyverne. Han har alltid større forståelse for deres situasjon enn de andre offiserene. Han hjelper Arne gjennom å snakke med hans bekymrede mor, og han blir også den som hjelper Sigurd til å finne seg til rette, noe som tilslutt fører til at han forsones med sin egen far. Militæret blir familiesubstituttet, og Eriksen farssubstitutt.

Kvinnene i denne fortellingen er enten fraværende eller skaper problemer for mennene gjennom sine krav og sine bekymringer. At det er en avgjørende forskjell mellom mann og kvinne gir Eriksen uttrykk for, i en emblematisk kjernereplikk. Til Arnes angstfylte mor sier han: ”Lykken for en mann og en kvinne er ikke helt like”. En kvinne kan ikke forstå en mann i dette universet. Her kommer kvinner fra Mars og menn fra Venus. De andre kvinnene som dukker opp underveis – en refsende sykepleierske eller Sigurds venninne som han er på bar sammen med – er så perifere i fortellingen at de nærmest ikke synes eller høres.

Slalåm under himmelen er en film som tar utgangspunkt i tesen om at menn og kvinner er fundamentalt forskjellige, og skildrer et positivt mannskollektiv ledet av en autoritetsfigur som er Den Gode Far. Eriksen er fra begynnelsen av nærmest ”den voksne”, og de tre unge flyvernes utvikling i filmen er langt på vei en overgang fra ungdom til å bli voksne menn. Thor blir gift og skal stifte egen familie, Arne finner roen når moren ikke bekymrer seg og blir dermed også mindre av en ”mammagutt”, mens Sigurd går fra å være en uansvarlig opprører til en rakrygget offiser.

I den verden Carlmars film skisserer er kvinner først og fremst problemer, mens menn lærer å bli (riktige) menn under oversyn av Den Store Far i mannskollektivet militæret. For at de tre skal bli ordentlige menn må den symbolske faren Eriksen selv forsvinne, slik at de tre, og kanskje spesielt Sigurd, kan ta hans plass. Rakryggete, stolte og dyktige, men like fullt med et glimt i øyet, sitter de tre i avslutningsscenen i sine fly. Musikk og flydur overdøver alt annet, og skaper en auditiv kulisse i den lykkelige slutten.

Hybridfilm

Slalåm under himmelen åpner med bilder tatt fra et jagerfly. Akkompagnert av triumferende musikk dominert av strykere og blåsere ruller flyet rundt i skyene, og vi flyr over og gjennom skyene under fortekstene. Helt i slutten av fortekstene ser vi fire blanke jetfly, som pløyer seg gjennom himmelen og skyformasjonene. Her som ellers i filmen følger kamera forelsket alt som har med de moderne jetflyene å gjøre.

Av filmkritikerne ble Slalåm under himmelen nærmest karakterisert som en ”propagandafilm” for flyvåpenet, og det er ikke vanskelig å være enig i den karakteristikken. Det er intet negativt ved flyvåpenet i denne filmen, ikke den minste skygge skaper noen uro i dette positive og livsbejaende mannskollektivet, der ungdommer blir til menn når de mestrer sine moderne maskiner.

Edith Carlmars film preges av en episodisk stil og fortellermåte. Både i den forstand at fortellingen så å si består av noen store nærmest selvstendige episoder, som både kunne rokkeres eller byttes ut uten at noe ville skjedd med dramaturgi, framdrift og narrasjon, og gjennom hvordan disse selvstendige fortellerdelene rammes inn av lange dokumentariske scener som viser flyene og alt som har med jetfly å gjøre. Fotograferingen er ofte imponerende, og er svært oppfinnsom og detaljert i sin skildring av det å fly jetfly.

Slalåm under himmelen er en slags hybridfilm, der en dramatisk fortelling, bestående av selvstendige små ”kjerner”, omkranses av en dokumentarisk skildring av flyvåpen og jetfly. Den dokumentariske impulsen forsterkes av en innledende fortellerstemme som poetisk slår an tonen i filmen. Mannsstemmen har en lidenskapelig og nesten vibrerende lav patos ved seg, som forsterkes av ordene. Vi er som i en dokumentarfilm, der kommentatorstemmen forklarer at ”Vi flyr med 750 kilometer i timen”, i et fly som har ”169 forskjellige instrumenter”. Flyet karakteriseres som en ”fugl av sølv”, og i flyet finnes det en ny mann. Men til tross for farten og det komplekse maskineriet, og farene ved å fly gjennom skyene høyt på himmelen, kan kommentatorstemmen slå fast at når det gjelder piloten er det ingen grunn til bekymring: ”Han kan dette”.

Vekslingen mellom det dokumentariske og det dramatiske skaper en noe usikker tone i filmen, som bidrar til at den neppe kan kalles særlig vellykket. Det er også scener som skiller seg ut, og nærmest blir ironiske og distanserte. I stedet for å gripe oss, få oss til å bli en del av fortellingen og lose oss gjennom dramaet, blir de stående som små isolerte øyeblikk, nærmest på egenhånd. For eksempel den ironiske stiliseringen og overspillet i skildringen av Thors forlovede Gerd, og spesielt introduksjonen av henne, som er et ekko av en upassende nasjonalromantikk. Ironisk nok spilte Synnøve Strigen samme år hovedrollen i Gunnar Hellströms tredje svenske filmversjon av Bjørnsons Synnøve Solbakken. Også noen av festene på flybasen blir stående som små isolerte pauser, som ikke er en del av en narrativ kjede, men snarere står alene og stjeler energi fra resten av fortellingen.

Både selve fortellingen, organiseringen av handlingselementer, og vekslingen mellom dokumentar og drama, skaper en noe usikker og splittet fortelling. Edith Carlmars sidesprang er ikke helt vellykket. Hun finner ikke riktig tonen. Ikke minst blir hun mer konvensjonell enn vanlig. Når hun ikke kan problematisere kjønnsroller, men først og fremst gjør dem faste og evige og uforanderlige, skaper hun snarere en fasttømret mannsutopi enn et felt for diskusjon, opprør og motstridende følelser.

Ikke klassiker, men en gammel film

Slalåm under himmelen er ikke en klassiker. Det er en gammel film, men ennå ikke en klassiker. Trolig vil den aldri bli det heller. Den er ikke god nok til å ha hatt en varig virkning i filmbransjen eller i samfunnet på grunn av sine særegne kvaliteter, men heller ikke noen kalkun som kunne ha blitt en referanse på grunn av sine manglende kvaliteter. Selv om den nå er tilgjengelig på DVD vil den neppe skape stor oppstuss. Filmen illustrerer at klassiker-begrepet i dag brukes nærmest om alt mulig, uten noen egentlig betydning, og mest av alt som en reklamelignende merkelapp på enhver gammel film. Her trengs det en språklig opprydning.

At Edith Carlmars film er langt fra å kunne karakteriseres som en klassiker betyr imidlertid ikke at den er uinteressant. Den bringer oss tilbake til en veldig dynamisk periode i norsk filmproduksjon, der norske filmskapere tok opp utfordringen fra myndighetene om å lage en bred og populær filmkunst. Det var først og fremst de romantiske komediene, om ekteskap og kjønnsroller, som vant det store publikum, men også andre filmer ble store og populære suksesser som talte til et stort antall tilskuere. Det var norsk filmproduksjons virkelige gullalder, da norske filmer helt dominerte listene over de aller mest sette filmene på kino over hele landet.

Slalåm under himmelen er ikke å finne på disse listene. Til det er den ikke tilstrekkelig vellykket. Den gir oss imidlertid et interessant bilde av en tid som vi i dag kanskje vil kalle uskyldig, men som var preget av en kald krig og en begynnende kald krig mellom kjønnene. Den er også interessant som et unntak og et sidesprang i Edith Carlmars korte, men intenst produktive karriere.

Filmen er dessuten både en kilde til 1950-årenes mentalitet, og en kilde til norsk filmkultur på 1950-tallet. Ikke unntakene som har gått til historien, som klassikerne Ni liv eller Jakten, men snarere den helt vanlige produksjonen av spillefilm. Det er ikke en av Edith Carlmars beste filmer, men i stedet et sidesprang og et eksperiment, der Edith Carlmar forlot sin mann Otto og Carlmar Film A/S for en kort stund, for å forsøke å lage noe litt annerledes. Helt siden den var ferdig utspilt har den vært utilgjengelig for alle filminteresserte, men nå kan den endelig ses igjen av alle. Slalåm under himmelen er et interessant bilde av mannsroller og maskulinitet, og det er en mer tidsbundet film enn man kanskje kan se i dag. Farene ved å fly jet var stor, og mange flyvere omkom i disse årene. Edith Carlmar forsøkte å berolige sitt samtidspublikum. ”Han kan dette”, sier hun, i denne iscenesettingen av maskulinitet og av militærfamilien.

Referanser

Dokka, Ingrid Kristin (2000). Jeg ser alt i bilder. Filmregissøren Edith Carlmar. Oslo: Norsk

Filminstitutt.

Iversen, Gunnar (2011). Norsk filmhistorie. Spillefilmen 1911-2011. Oslo:

Universitetsforlaget.

Larsen, Leif Ove (1998). Moderniseringsmoro. Romantiske komedier i norsk film 1950-1965.

Sjangeren, publikum, sosialhistorien. Bergen: Universitetet i Bergen.

Legg igjen en kommentar

En klassiker, eller bare en gammel film?

En klassiker, eller bare en gammel film?

Nesten hvilken som helst film som har noen år på nakken kalles en klassiker. Men hva er egentlig en klassiker, og hva skal til for at en film skal få en slik hedersbetegnelse? Gunnar Iversen går her løs på et av de mest misbrukte ordene i filmsammenheng.

I fjor ble Edith Carlmars spillefilm Slalåm under himmelen fra 1957 gitt ut på DVD av Foreningen for Levende Historie, i samarbeide med Nasjonalbiblioteket og S-Film. På baksiden kan man lese om Carlmars film at det er ”en norsk filmklassiker som ikke tidligere har vært utgitt på DVD”.

Det siste er riktig, det er en film som få har sett siden den gikk på kino, men er dette en klassiker?

At en film er gammel er ikke nok for at den skal kalles en klassiker. Det er heller ikke slik at en klassiker er en gammel film som har helt spesielle kvaliteter. Å være gammel og å være god er to viktige aspekter ved de fleste filmer som får klassikerstempelet, de er gjerne banebrytende eller kan sies å ha spesielle kunstneriske kvaliteter, men dette er ikke tilstrekkelig. For at en film, eller et annet kunstverk, skal kunne kalles en klassiker må verket ha hatt en såkalt virkningshistorie. Det må ha virket, det må ha hatt betydning, i filmbransjen eller i samfunnet. Ni liv (Arne Skouen, 1957) er en klassiker fordi den har en virkningshistorie i vårt land og i vårt samfunn, og det samme gjelder en film som Jakten (Erik Løchen, 1959).

Ni liv ble en suksess etter premieren, og ble også viktig innenfor filmbransjen. Den fikk betydning for okkupasjonsdramagenren, og for andre filmskapere. I 1991 ble den til og med kåret til ”tidenes beste film” i beste sendetid på NRK. Jakten derimot ble ikke noen populær film i 1959, og selv om kritikkene var gode var det få som så den på kino etter premieren. I årene etter at den ble vist første gang vokste imidlertid dens betydning i filmlivet, og hvert år ble den vist i filmklubber over hele landet. Den ble stående som vårt store kunstneriske unntak, nærmest et bevis på at også vi i Norge kunne lage betydningsfull og original filmkunst. At filmen ikke engang ble forstått ute i Europa, og slaktet av Cahiers du Cinéma i 1960, var et viktig aspekt ved dens resepsjons- og virkningshistorie her hjemme.

Felles har Ni liv og Jakten at de, på svært forskjellige måter, har hatt en betydning i filmlivet og i samfunnet. De er klassikere fordi de har blitt vist, diskutert og omtalt. De har vært synlige i filmkulturen og i samfunnet forøvrig. De har blitt brukt som målestokk for god filmkunst, har blitt referert til av filmarbeidere og skribenter, forsøkt imitert og brukt som utgangspunkt for andre filmer, og hatt et mangslungent offentlig liv. De har hatt en virkningshistorie.

Hva da med Slalåm under himmelen, er det en ”filmklassiker”? Svaret må bli klart nei. Filmen har ikke vært noen referanse, verken på godt eller vondt i filmbransjen eller i samfunnet for øvrig. Det er en gammel film, men ikke noen klassiker.

Det at den ikke har blitt vist, og at få har sett den siden den hadde premiere, er i dette tilfellet et dårlig tegn. Edith Carlmars film er ikke noen særlig vellykket film, og den er mer et stykke kuriosa enn en klassiker. Også i Edith Carlmars produksjon er Slalåm under himmelen den minst sette og minst kjente av hennes filmer. At den verken er en klassiker eller en god film, betyr imidlertid ikke at den er uinteressant.

Et sidesprang

I Edith Carlmars produksjon kan Slalåm under himmelen kalles et sidesprang. I årene fra 1949 til 1959 regisserte hun ti spillefilmer, innen vidt forskjellige genrer, fra dramaer til lystspill, og ni av de ti spillefilmene lagde hun sammen med sin ektemann Otto Carlmar. Han var produsent, og skrev også ofte manus. De var et tett sammensveiset team, og deres selskap Carlmar Film A/S ble av Otto gjerne karakterisert som et ”familieaksjeselskap”. Edith og Otto drev det sammen, og hadde sammen kontroll over så å si alle aspekter ved produksjonen, fra budsjett til kunstneriske valg. Selv om Otto Carlmar selv alltid pekte på at selskapet og den forretningsmessige siden av driften helt og holdent var hans område, var Edith ikke bare en regissør som om inn i bildet når alt ellers var klart med produksjonen.

Slalåm under himmelen er imidlertid ikke produsert av Carlmar Film A/S. Selskapet som produserte filmen het A/S Polar Film, og det var skapt for å produsere akkurat denne filmen. Selskapet produserte ikke noen andre filmer. Edith Carlmar var inne i en svært hektisk og produktiv periode i 1956 og 1957, men takket ja til regioppdraget fordi det var en utfordring. Til Ingrid Kristin Dokka fortalte hun at grunnen til at hun regisserte filmen var at ”to andre regissører allerede hadde jobbet med stoffet, og gitt opp. Derfor måtte hun regissere filmen, hun så på det som en stor utfordring” (Dokka 2000: 78).

Slalom under himmelen 2

Edith Carlmar jobbet parallelt med Slalåm under himmelen og Fjols til fjells, og de to filmene fikk premiere henholdsvis i mai og august 1957. Hennes forrige spillefilm var På solsiden, som hadde hatt premiere i september 1956. På mindre enn et år hadde hun dermed regissert tre spillefilmer, en produksjonsrekord som trolig bare Tancred Ibsen og Nils R. Müller har slått i en norsk sammenheng.

Slalåm under himmelen var helt og holdent bygget opp omkring fly, flyakrobatikk og et flyvermiljø. Det var det militære miljøet, de moderne jetflyene og problemet med farer omkring fly som var utgangspunktet for fortellingen. Filmen er langt fra noen ”problemfilm”, som var vanlig på denne tiden, men manusforfatteren Hans Christensen og Edith Carlmar tok utgangspunkt i en dagsaktuell problemstilling. Norges flyvåpen var i en moderniseringsfase i denne perioden, og mange flyvere omkom i flyulykker. Dette kunne man lese om til stadighet i avisene, og omkring dette temaet bygget Christensen og Carlmar sin film.

Slalåm under himmelen var et bestillingsarbeid, og Edith Carlmar var selv ikke helt fornøyd med resultatet. ”Filmen ble ikke så god”, sa hun selv i ettertid, ”Jeg kjente ikke miljøet godt nok. Men du verden så mye jeg lærte!” (Dokka 2000: 78). Mottakelsen var lunken, spesielt i hovedstadspressen, mens lokalpressen omkring Rygge Flyplass der filmen ble spilt inn var mer positive. I Aftenposten ble filmen karakterisert som en splittet og delt film. Anmelderen slo fast at som propagandafilm for flyvåpenet var filmen god, men som spillefilm var den mindre vellykket.

Innspillingen bød på noen spesielle utfordringer, ettersom mye av handlingen foregikk i luften. En av filmens attraksjoner var de mange flyscenene, og Carlmar tok hele fire fotografer til hjelp for å lage filmen. Sverre Bergli var en veteran i filmbransjen, og skulle bli Ediths faste fotograf i andre halvdel av hennes karriere på 1950-tallet, men de hadde første gang samarbeidet året før på På solsiden. Bergli ble supplert av to yngre og mer vågale fotografer. Arild Nybakken og Kjell Norgrenn hadde utelukkende arbeidet med dokumentarfilm og i filmavisen, men gjorde en stor innsats ved å filme fra cockpiten i jagerfly. Også Odvar Lien arbeidet med foto i flyscenene.

Otto Carlmar 770x432
Otto Carlmar, omkranset av kvinnelige medarbeidere, deriblant Edith ytterst til venstre.

Filmens fortelling var bygget opp omkring Marius Eriksen (1922-2009), som spilte en av hovedrollene som oberstløytnant Eriksen. Da filmen hadde premiere var han velkjent som jagerflyger og alpinist. Under krigen var han et flyveress, som skjøt ned en rekke tyske fly, men han ble selv skutt ned i sin Spitfire i 1943, og tilbrakte krigens siste to år i leiren Stalag III. Etter krigen ble han Norgesmester i slalåm i 1947 og 1948, og han deltok også i OL i 1948. Han var bror av alpinisten Stein Eriksen. Etter krigen hadde han både en sportsforretning og en klesforretning i Oslo, og i dag er Marius Eriksen mest kjent for at den berømte Marius-genseren er oppkalt etter ham. Eriksen hadde også tidligere vært med i film. I 1954 hadde han to små roller i spillefilmer. I Troll i ord (Jon Lennart Mjøen) spilte han en skiinstruktør, og i Kasserer Jensen (Nils R. Müller) spilte han journalist. En av manusforfatterne på Müllers film skrev også Slalåm under himmelen, åpenbart med tanke på å bruke Eriksen og hans berømmelse for å selge filmen.

En flyhistorie

Slalåm under himmelen er historien om tre unge flyvere som kommer tilbake til Norge etter å ha fullført sin utdannelse i Canada. De blir stasjonert som Thunderjet-piloter ved Rygge flyplass. Her blir de del av et militært mannsfelleskap, og opplever dramatiske hendelser. Dette er hendelser som bidrar til å forme dem, og gjøre dem til riktige ansvarsfulle menn.

Innledningsvis blir vi presentert for de tre fenrikene. Thor Granli (Jan Halvorsen) er den trauste odelsgutten som har bygget ut plogen med jetfly. Han er forlovet med vakre Gerd (Synnøve Strigen), som er bekymret for at hun ikke kan eie ham fullt og helt, fordi hans lidenskap er å fly. Arne Riesing (Wilfred Werner) kalles bare ”lillegutt”. Han er mammagutten som også bare kunne tenke seg å gjøre én ting i verden: å være på vingene. Den siste av de tre unge flyverne er Sigurd Bakke (Per Christensen). Han er en vestkantgutt, kyniker og spilloppmaker som nærmest har blitt flyger på trass, og for å hevne seg på faren. Hans velstående far giftet seg på nytt da hustruen døde, med en svært ung kvinne, og dette har skapt et misforhold mellom de to. Han er etter eget sigende ”en flyvende Hamlet”, som går på vingene for å for å hevne sin mor. Han vil flykte fra seg selv og sitt miljø.

Ved siden av disse tre unge flyverne er oberstløytnant Eriksen (Marius Eriksen) sentral. Han er den som har mest med de tre unge flyverne å gjøre, og har stor forståelse for deres situasjon. Ikke minst slår han fast, når en av dem har vært utsatt for et uhell, og en annen tror at han er årsaken til ulykken at alle bare er ”mennesker på en utsatt post”. Han er både en forståelsesfull farsfigur, og en refser som bestemt ilegger straff.

Av de tre er Arne i en helt spesiell situasjon. Hans mor (Turid Haaland) plages av angst og uro. ”Hver dag og natt er jeg redd”, sier hun til sin sønn når han er på besøk, og selv om Arne bebreider moren for sin hysteriske reaksjon, begynner morens angst og fortvilelse å påvirke ham. Under en nattflyging hører han hennes stemme, motet hans svikter, og han er nødt til å nødlande. Dette får oberstløytnant Eriksen til å ta en prat med moren, for at hun skal forstå at hun er den største faren for sønnens liv. Hennes tryglende ønske om at han skal slutte å fly har skapt et skyldkompleks hos sønnen, som fører til at han blir en dårlig pilot.

Også forloveden til Thor er bekymret, og under en formasjonsflyving med Sigurd får han problemer og må skyte seg ut. Sigurd tror det er hans feil. Dagen før var han ute og ranglet, og duppet av mens de var i luften, slik at en av hans flyvinger kom borti vingen til flyet til Thor. Han tror han har drept sin kamerat, men beroliges av Eriksen. Thor finnes i god behold, bare med mindre skader og skrammer, og var selv aldri i tvil om hva han skulle gjøre og at alt skulle gå bra. På sykehuset frir Gerd til ham, og de gifter seg. Hennes kjole er av hans fallskjermsilke.

Helt mot filmens slutt får Sigurd på nytt problemer. Denne gangen er det imidlertid ikke tvil om at det er hinsides hans kontroll. Fartsmåleren hans virker ikke, og han er ille ute, men får hjelp av Eriksen og lander sikkert. Eriksens fly får imidlertid også problemer, motoren kutter ut, og han omkommer når flyet kjører inn i tretoppene rett ved flyplassen. Det er Sigurd som får ta hånd om noen av Eriksens saker, ettersom han ikke hadde noen familie i live, og i den aller siste scenen ser vi de tre bak spakene i sine fly, for så å fly i formasjon inn i skyene.

Menn i luften

Edith Carlmars film er en film om moderne maskulinitet og mannsroller. Filmen ble laget i en periode da kjønnsroller var et av de aller viktigste temaene i norsk film. Å finne ut hva som var rommet for det feminine og det maskuline i det nye moderne velferdssamfunnet, var et hovedtema som film etter film på ulike måter kretset om.

Spesielt viktig var dette i den romantiske komedien. Nils R. Müller var tidlig ute med filmene Kvinnens plass og Ektemann alene, begge fra 1956, som forsøkte å finne kvinnens og mannens plass i moderniteten. Også i andre filmgenrer var kjønnsroller viktige. Det var en viktig del av okkupasjonsdramaet, som ikke bare fortalte om krigen, men som også gjennom krigen tematiserte spørsmål knyttet til spesielt hva det ville si å være en mann. Det var også et betydningsfullt element i kriminalfilmen. Her var det både fatale kvinner, onde og svake menn, og et spekter av kjønnsrolleposisjoner både for menn og kvinner som forbrytelser og mord satte i perspektiv.

Mest tydelig og aksentuert var kjønnsrollene i komediegenren, som for øvrig dominerte filmproduksjonen etter at støtteordningen for spillefilm var blitt lagt om i 1955. En rekke filmer tok utgangspunktet i ekteskapet og kjønnsroller i endring, og filmhistorikeren Leif Ove Larsen har treffende kalt dette for ”moderniseringsmoro”. Den romantiske komedien ble en lakmustest for kjønnsroller i endring i det nye moderne velferdssamfunnet.

Selv om både kvinners og menns kjønnsroller var temaer i film etter film, var det i komedien først kvinnens plass i moderniteten som sto i sentrum. Kvinnens plass slo an tonen, og Støv på hjernen (Øyvind Vennerød, 1959) er kroneksempelet. Her støvtørker og vinduspusser husmoren Randi så å si ektemannen Gunnar ut av huset, og inn i armene på vampen fru Helgesen, inntil Randi finner en måte å forene romantikk og husmorarbeid på. Øyvind Vennerøds neste to filmer satte større fokus på menn, og utnyttet som i Støv på hjernen den nye drabantbyen Lambertseter som bakgrunn for kjønnsrollekomediene Sønner av Norge (1961) og Sønner av Norge kjøper bil (1962).

I 1962 hadde også Operasjon Løvsprett (Knut Andersen) premiere, og utløste et enda tydeligere mannskarneval i norsk film. Både militærkomedien og komedier om komiske småkjeltringer, ble stedene der man diskuterte mannens plass i moderniteten. Teamfilm A/S ble selskapet som førte mannskarnevalet videre ut over 1960-tallet og senere. Filmene Nydelige nelliker (Knut Andersen, 1964) og episodefilmen Sus og dus på by’n (Knut Andersen/Mattis Mathiesen/Knut Bohwim, 1968) var nærmest øvelser før Olsen-banden (Knut Bohwin, 1969) og alle dens oppfølgere.

Edith Carlmar lagde også filmer der mannsroller ble undersøkt via komediens latterspeil. Mest tydelig er dette i Fjols til fjells. Her presenteres et knippe ulike mannsroller, fra den distre professoren til den elegante skuespillerstjernen og den alkoholiserte direktøren, og midt oppe i det hele er Leif Juster som hotellportier Poppe en karnevalesk og hysterisk mann på randen av nervøst sammenbrudd. Hans verbale babling og kroppslige akrobatikk viser en mann som er i ferd med å gjennomgå en nedsmelting, og går gjennom alle faser av mannsroller før han når en infantil bunn hvor bare en ung kvinne kan redde ham. Eller er det ikke en gutt han egentlig forelsker seg i?

Slalåm under himmelen er den alvorlige baksiden av dette latterspeilet. Her er militæret i form av flyvåpenet framstilt som et mannsfelleskap helt uten kvinner, og bare med positive aspekter. Det er en mannsutopi. Flyvåpenet er et mannsfelleskap preget av ritualer og fester, der man skåler for falne brødre, men ikke holder taler for kvinner. Militæret er et substitutt for familien, og en institusjon som gjør gutter til menn. På mange måter er framstillingen av flyvåpenet i Carlmars film den motsatte av framstillingen av menn i militærkomedien noen år senere. Her er poenget at militæret gjør menn om til gutter.

Et av de mest slående trekkene ved Slalåm under himmelen er fraværet av kjernefamilier. Det nærmeste man kommer en virkelig kjernefamilie er gjennom Gerd og Thors ønske om å bli et par, og hennes ønske om mann og barn. Arne har ingen far, men bare sin bekymrede mor, og Sigurds familieliv er komplisert. Innledningsvis møter han sin far, men ønsker ikke å tilbringe tid sammen med ham, selv om hans stemor ikke er tilstede. Først etter at han forstår at han ikke var årsak til Thors uhell, og snakker ut sammen med Eriksen, kan han forsone seg med sin far.

Ikke bare er alle familiene til de tre unge flyverne enten fraværende (som i Thors tilfelle), preget av fravær (som i tilfellet med Arne), eller preget av misforhold og fremmedgjøring (som i Sigurds tilfelle), men også Eriksen mangler familie. I begynnelsen av filmen ser vi at han kommer tilbake til sin leilighet på flybasen sammen med sin hund, og på skrivebordet finnes to fotografier av en kvinne og et barn. Langt senere får vi opplysningen om at hans kone og hans barn mistet livet i et flyangrep i London under krigen.

I dette nesten farløse og familiefrie universet blir Eriksen Den Store Far og militæret en storfamilie bestående bare av menn. Eriksen er den som tar seg av de tre unge flyverne. Han har alltid større forståelse for deres situasjon enn de andre offiserene. Han hjelper Arne gjennom å snakke med hans bekymrede mor, og han blir også den som hjelper Sigurd til å finne seg til rette, noe som tilslutt fører til at han forsones med sin egen far. Militæret blir familiesubstituttet, og Eriksen farssubstitutt.

Kvinnene i denne fortellingen er enten fraværende eller skaper problemer for mennene gjennom sine krav og sine bekymringer. At det er en avgjørende forskjell mellom mann og kvinne gir Eriksen uttrykk for, i en emblematisk kjernereplikk. Til Arnes angstfylte mor sier han: ”Lykken for en mann og en kvinne er ikke helt like”. En kvinne kan ikke forstå en mann i dette universet. Her kommer kvinner fra Mars og menn fra Venus. De andre kvinnene som dukker opp underveis – en refsende sykepleierske eller Sigurds venninne som han er på bar sammen med – er så perifere i fortellingen at de nærmest ikke synes eller høres.

Slalåm under himmelen er en film som tar utgangspunkt i tesen om at menn og kvinner er fundamentalt forskjellige, og skildrer et positivt mannskollektiv ledet av en autoritetsfigur som er Den Gode Far. Eriksen er fra begynnelsen av nærmest ”den voksne”, og de tre unge flyvernes utvikling i filmen er langt på vei en overgang fra ungdom til å bli voksne menn. Thor blir gift og skal stifte egen familie, Arne finner roen når moren ikke bekymrer seg og blir dermed også mindre av en ”mammagutt”, mens Sigurd går fra å være en uansvarlig opprører til en rakrygget offiser.

I den verden Carlmars film skisserer er kvinner først og fremst problemer, mens menn lærer å bli (riktige) menn under oversyn av Den Store Far i mannskollektivet militæret. For at de tre skal bli ordentlige menn må den symbolske faren Eriksen selv forsvinne, slik at de tre, og kanskje spesielt Sigurd, kan ta hans plass. Rakryggete, stolte og dyktige, men like fullt med et glimt i øyet, sitter de tre i avslutningsscenen i sine fly. Musikk og flydur overdøver alt annet, og skaper en auditiv kulisse i den lykkelige slutten.

Hybridfilm

Slalåm under himmelen åpner med bilder tatt fra et jagerfly. Akkompagnert av triumferende musikk dominert av strykere og blåsere ruller flyet rundt i skyene, og vi flyr over og gjennom skyene under fortekstene. Helt i slutten av fortekstene ser vi fire blanke jetfly, som pløyer seg gjennom himmelen og skyformasjonene. Her som ellers i filmen følger kamera forelsket alt som har med de moderne jetflyene å gjøre.

Av filmkritikerne ble Slalåm under himmelen nærmest karakterisert som en ”propagandafilm” for flyvåpenet, og det er ikke vanskelig å være enig i den karakteristikken. Det er intet negativt ved flyvåpenet i denne filmen, ikke den minste skygge skaper noen uro i dette positive og livsbejaende mannskollektivet, der ungdommer blir til menn når de mestrer sine moderne maskiner.

Edith Carlmars film preges av en episodisk stil og fortellermåte. Både i den forstand at fortellingen så å si består av noen store nærmest selvstendige episoder, som både kunne rokkeres eller byttes ut uten at noe ville skjedd med dramaturgi, framdrift og narrasjon, og gjennom hvordan disse selvstendige fortellerdelene rammes inn av lange dokumentariske scener som viser flyene og alt som har med jetfly å gjøre. Fotograferingen er ofte imponerende, og er svært oppfinnsom og detaljert i sin skildring av det å fly jetfly.

Slalåm under himmelen er en slags hybridfilm, der en dramatisk fortelling, bestående av selvstendige små ”kjerner”, omkranses av en dokumentarisk skildring av flyvåpen og jetfly. Den dokumentariske impulsen forsterkes av en innledende fortellerstemme som poetisk slår an tonen i filmen. Mannsstemmen har en lidenskapelig og nesten vibrerende lav patos ved seg, som forsterkes av ordene. Vi er som i en dokumentarfilm, der kommentatorstemmen forklarer at ”Vi flyr med 750 kilometer i timen”, i et fly som har ”169 forskjellige instrumenter”. Flyet karakteriseres som en ”fugl av sølv”, og i flyet finnes det en ny mann. Men til tross for farten og det komplekse maskineriet, og farene ved å fly gjennom skyene høyt på himmelen, kan kommentatorstemmen slå fast at når det gjelder piloten er det ingen grunn til bekymring: ”Han kan dette”.

Vekslingen mellom det dokumentariske og det dramatiske skaper en noe usikker tone i filmen, som bidrar til at den neppe kan kalles særlig vellykket. Det er også scener som skiller seg ut, og nærmest blir ironiske og distanserte. I stedet for å gripe oss, få oss til å bli en del av fortellingen og lose oss gjennom dramaet, blir de stående som små isolerte øyeblikk, nærmest på egenhånd. For eksempel den ironiske stiliseringen og overspillet i skildringen av Thors forlovede Gerd, og spesielt introduksjonen av henne, som er et ekko av en upassende nasjonalromantikk. Ironisk nok spilte Synnøve Strigen samme år hovedrollen i Gunnar Hellströms tredje svenske filmversjon av Bjørnsons Synnøve Solbakken. Også noen av festene på flybasen blir stående som små isolerte pauser, som ikke er en del av en narrativ kjede, men snarere står alene og stjeler energi fra resten av fortellingen.

Både selve fortellingen, organiseringen av handlingselementer, og vekslingen mellom dokumentar og drama, skaper en noe usikker og splittet fortelling. Edith Carlmars sidesprang er ikke helt vellykket. Hun finner ikke riktig tonen. Ikke minst blir hun mer konvensjonell enn vanlig. Når hun ikke kan problematisere kjønnsroller, men først og fremst gjør dem faste og evige og uforanderlige, skaper hun snarere en fasttømret mannsutopi enn et felt for diskusjon, opprør og motstridende følelser.

Ikke klassiker, men en gammel film

Slalåm under himmelen er ikke en klassiker. Det er en gammel film, men ennå ikke en klassiker. Trolig vil den aldri bli det heller. Den er ikke god nok til å ha hatt en varig virkning i filmbransjen eller i samfunnet på grunn av sine særegne kvaliteter, men heller ikke noen kalkun som kunne ha blitt en referanse på grunn av sine manglende kvaliteter. Selv om den nå er tilgjengelig på DVD vil den neppe skape stor oppstuss. Filmen illustrerer at klassiker-begrepet i dag brukes nærmest om alt mulig, uten noen egentlig betydning, og mest av alt som en reklamelignende merkelapp på enhver gammel film. Her trengs det en språklig opprydning.

At Edith Carlmars film er langt fra å kunne karakteriseres som en klassiker betyr imidlertid ikke at den er uinteressant. Den bringer oss tilbake til en veldig dynamisk periode i norsk filmproduksjon, der norske filmskapere tok opp utfordringen fra myndighetene om å lage en bred og populær filmkunst. Det var først og fremst de romantiske komediene, om ekteskap og kjønnsroller, som vant det store publikum, men også andre filmer ble store og populære suksesser som talte til et stort antall tilskuere. Det var norsk filmproduksjons virkelige gullalder, da norske filmer helt dominerte listene over de aller mest sette filmene på kino over hele landet.

Slalåm under himmelen er ikke å finne på disse listene. Til det er den ikke tilstrekkelig vellykket. Den gir oss imidlertid et interessant bilde av en tid som vi i dag kanskje vil kalle uskyldig, men som var preget av en kald krig og en begynnende kald krig mellom kjønnene. Den er også interessant som et unntak og et sidesprang i Edith Carlmars korte, men intenst produktive karriere.

Filmen er dessuten både en kilde til 1950-årenes mentalitet, og en kilde til norsk filmkultur på 1950-tallet. Ikke unntakene som har gått til historien, som klassikerne Ni liv eller Jakten, men snarere den helt vanlige produksjonen av spillefilm. Det er ikke en av Edith Carlmars beste filmer, men i stedet et sidesprang og et eksperiment, der Edith Carlmar forlot sin mann Otto og Carlmar Film A/S for en kort stund, for å forsøke å lage noe litt annerledes. Helt siden den var ferdig utspilt har den vært utilgjengelig for alle filminteresserte, men nå kan den endelig ses igjen av alle. Slalåm under himmelen er et interessant bilde av mannsroller og maskulinitet, og det er en mer tidsbundet film enn man kanskje kan se i dag. Farene ved å fly jet var stor, og mange flyvere omkom i disse årene. Edith Carlmar forsøkte å berolige sitt samtidspublikum. ”Han kan dette”, sier hun, i denne iscenesettingen av maskulinitet og av militærfamilien.

Referanser

Dokka, Ingrid Kristin (2000). Jeg ser alt i bilder. Filmregissøren Edith Carlmar. Oslo: Norsk

Filminstitutt.

Iversen, Gunnar (2011). Norsk filmhistorie. Spillefilmen 1911-2011. Oslo:

Universitetsforlaget.

Larsen, Leif Ove (1998). Moderniseringsmoro. Romantiske komedier i norsk film 1950-1965.

Sjangeren, publikum, sosialhistorien. Bergen: Universitetet i Bergen.

Legg igjen en kommentar

MENY