Berlinale 2015:  Svake episke filmer, sterke arthouse-filmer

Berlinale 2015: Svake episke filmer, sterke arthouse-filmer

Årets Berlinale åpnet bra med iransk opposisjonsfilm, britisk relasjonsdrama, latinamerikanske urfolk og en tysk onetake-thriller med norsk fotograf. Oda Bhar oppsummerer hovedkonkurransen så langt.

Årets Berlinale er hittil preget av svake episke filmer og sterke arthouse-filmer, noe som ikke er uvanlig på denne festivalen.

Høydepunktene så langt er iranske Jafar Panahis utsmuglede TAXI fra Teherans gater, det britiske relasjonsdramaet 45 YEARS av Andrew Haigh, og to filmer med urfolkstema fra Latin-Amerika: Patricio Guzmáns poetiske og rystende dokumentarfilm PERLEMORSKNAPPEN fra Chile og Jayro Bustamantes drama IXCANUL fra området rundt en vulkan i Guatemala. Terrence Malicks KNIGHT OF CUPS bør vel også nevnes, selv om meningene er høyst delte om den. Men lørdag kveld dukket det brått opp en dark horse i konkurransen, som flere tyske aviser omtaler som beste tyske film på årevis. Jeg har alltid vært svak for overraskelser som Sebastian Schippers VICTORIA, og det aller morsomste er at fotografen er norsk.

Laia Costa (Victoria), Frederick Lau (Sonne) og Franz Rogowski (Boxer) før ting begynner å gå galt i thrilleren VICTORIA.
Laia Costa (Victoria), Frederick Lau (Sonne) og Franz Rogowski (Boxer) før ting begynner å gå galt i thrilleren VICTORIA.

Thriller uten klipp

VICTORIA begynner som en slags partyfilm om ung voksne som liker å henge med venner, med catalanske Laia Cosa som en europeisk Frances Ha, før den snur og utvikler seg til en heseblesende bankranerthriller med Bonnie&Clyde-elemener. I tillegg er den skutt i én eneste tagning, ikke bare tilsynelatende som Birdman (2014), men virkelig i en 2 timer og 10 minutter lang sekvens hvor den norske filmfotografen Sturla Brandt Grøvlen løper sammen med skuespillerne i trapper og gater.

– Med dagens utstyr kan du i prinsippet skyte minst tre timer av gangen uten å klippe. Utfordringen var å finne et høykvalitetskamera som var lett nok til at jeg orket å holde det i mer enn to timer, forteller Sturla Brandt Grøvlen.

Regissør på filmen er den tyske skuespilleren og filmskaperen Sebastian Schipper, som noen vil kjenne igjen fra Lola rennt (1998) av Tom Tykwer. Han forteller at de hadde mange prøver i forkant. Selve innspillingen er gjort tre ganger.

– Jeg må innrømme at jeg fikk litt panikk etter første onetake. Vi hadde greid å filme alt i én tagning, men noe film var det absolutt ikke ennå. Det sto klart for meg at vi måtte komme oss opp på et helt annet nivå før det kunne bli en film, sier Schipper.

Victoria-filmstill2

Han og fotografen var blitt kjent under innspillingen av en dansk film. Sturla Brandt Grøvlen kommer fra Trondheim, men er utdannet ved den danske filmskolen og jobber idag primært i Danmark.

– Vi ble kjent under den morsomme og modige danske arthouse-filmen I Am Here av Anders Morgenthaler, hvor jeg spilte kjæresten til Kim Basinger. Jeg likte måten Sturla jobbet på som fotograf, og atmosfæren det skapte på settet, sier regissøren.

Under forarbeidet på Victoria snakket de mest i generelt om hva slags uttrykk de ønsket, mens praktiske løsninger ble opp til fotografen.

– Vi fant fram til begreper som kunne fange det vi ønsket, som «krigsfotograf». Det vi ønsket var et røfft uttrykk hvor vi var med og kjente at historien eskalerte. Det var viktig å få fram en følelse av at hendelsene foregikk her og nå. Vi prøvde ut alt nøyaktig på forhånd, men underveis fikk Sturla ta de grepene han ønsket med lys og kameravinkler, for at det kunne bli en profesjonell kinofilm, sier Schipper.

Fotografen sammenlikner prosessen med å skulle overføre method action til foto.

– Det var viktig for oss at følelsen hele veien skulle være frisk. Selv om vi hadde gjort mange prøver på forhånd, skulle opptaket ikke kjennes planlagt. Jeg skulle henge med og være del av begivenhetene, forklarer Grøvlen.

Den norske filmfotografen Sturla Brandt Grøvlen filmet hele VICTORIA i én tagning.
Den norske filmfotografen Sturla Brandt Grøvlen filmet hele VICTORIA i én tagning.

Alder og klokskap

En film mange nevner som sin favoritt så langt er det britiske relasjonsdramaet 45 YEARS, med regi av Andrew Haigh (Weekend). 45 Years handler om et godt voksent ektepar som er i ferd med å planlegge en stor fest for å feire sin 45 års bryllupsdag, når mannen brått får en beskjed: Ungdomskjæresten er funnet død i en bresprekk i de sveitsiske alpene, hvor hun forsvant da de to var på fjelltur for nær femti år siden. Dette var før Kate (Charlotte Rampling) og Geoff (Tom Courtenay) ble kjent med hverandre, men  nyheten fører likevel til en krise hvor særlig han begynner å stille spørsmål ved livet sitt og valgene han har tatt.

– Jeg var fascinert av hva en ting fra fortida kunne gjøre med et langt forhold. I tillegg er location alltid viktig for meg, og jeg likte tanken på at Geoff hadde opplevd noe i et fjellanskap som for ham var forbundet med ungdom og mot, i kontrast til dette flate landskapet i Norfolk hvor han endte med å leve i førti år, sa regissør Andrew Haigh på pressekonferansen.

Charlotte Rampling og Tom Courtenay i 45 YEARS.
Charlotte Rampling og Tom Courtenay i 45 YEARS.

En annen film med modent perspektiv er TAXI av Jafar Panahi (Sirkelen, Speilet, Offside), den iranske regissøren som tross yrkesforbud fortsetter å lage filmer og smugle dem ut av Iran. De siste to (This Is Not A Film, Closed Curtain) har vært mørke og symboltunge og stort sett bare filmet innendørs, noe som har skapt et klaustrofobisk, litt bittert og ikke alltid like spennende uttrykk.

Årets film TAXI viser oss en gladere og langt mer avslappet Panahi som kjører rundt i Teherans gater, angivelig i rollen som drosjesjåfør, men vi skjønner snart at dette er hans vanlig blanding av fiksjon og virkelighet.

De fleste av deltakerne er antakelig skuespillere, selv om andre godt kan være folk han traff underveis. Panahi fletter elegant sammen politikk, realisme og referanser til sine egne tidligere filmer til et sjarmerende helhetsbilde som langtfra er uten bitt. Rushprints redaktør Kjetil Lismoen har skrevet en lengre kommentar om filmen i Aftenposten.

Regissør Jafar Panahi som drosjesjåtør i Teherans gater.
Regissør Jafar Panahi som drosjesjåtør i Teherans gater.

Livet rundt vulkanen

Hovedkonkurransens hittil vanskeligste navn har IXCANUL fra Guatemala, et familiedrama om ei ung jente fra mayafolket Kakchikel, som bor sammen med foreldrene sine ved foten av en aktiv vulkan og jobber på en kaffeplantasje. Hun skal giftes bort til formannen på plantasjen, men er mer interessert i en døgenikt av en kaffeplukker som drikker bort lønna og snakker om å emigrere ulovlig til USA. Også Maria har lyst til å komme seg vekk, og unge Pepe virker som en mulig billett, men så enkelt går det selvsagt ikke. Når Maria blir gravid følger mange forviklinger, som gir oss innblikk i det lokale folkets skikker. Såvidt jeg kan bedømme ender det heller ikke verst, noen av karakterene muligens vil være uenige.

Maria Mercedes Coryo som datteren i IXCANUL.
Maria Mercedes Coryo som datteren i IXCANUL.

Det ville overraske meg om Film fra Sør ikke tok inn denne filmen, så hold utkikk etter den på festivalen til høsten. Det er en eksotisk perle med en fin og lavmælt humanisme, og særlig moren (Maria Telón) gjør en glimrende rolle. Hun er den driftige voksne kvinnen som aldri gir opp og alltid ser etter nye løsninger, uansett hvor dumt omgivelsene oppfører seg.

Maria Télon hadde noe amatørteatererfaring, fra et aktivistteater i lokalmiljøet, men jobber til vanlig som grønnsakshandler. Også Maria Mercedes Coryo som spiller datteren kommer fra en bondefamilie. Regissør Jayro Bustamente tok dem med på råd i dialogene, siden han ikke snakker det lokale mayaspråket. Han sier at det gradvis gikk opp for ham at filmen kunne få politisk betydning.

– Opprinnelig tenkte jeg ikke på dette som en aktivistfilm. Jeg hadde hørt en historie som likner denne, og var interessert i de menneskelige aspektene. Idag kan jeg også se hvilken betydning filmen kan få for urbefolkningen. Å få anerkjennelse i utlandet har også ført til positiv presse i Guatemala, sier Bustamente.

Maria Télon som moren i IXCANUL.
Maria Télon som moren i IXCANUL.

Chiles ukjente historie

I motsatt ende av kontinentet ligger innspillingsstedet for den andre perlen fra Latin-Amerika, PERLEMORSKNAPPEN (The Pearl Button / El botón de nácar) av den etablerte chilenske dokumentaristen Patricio Guzmán. Han ville lage en film om en urfolksgruppe som er blitt enda dårligere behandlet enn mayaenes etterkommere lenger nord; vannomadene i den chilenske delen av Patagonia.

– I Chile bor nesten alle midt i landet, mens nord og sør av landet er nærmest forlatt. Jeg har tidligere interessert meg for den nordlige delen av landet, hvor det er ørken og alle rester fra fortida som kometer og dinosaurfossiler. Nå har jeg lagd film om den sørlige delen, hvor det finnes hav og fjorder, så mye vann, som jo er selve forutsetningen for liv.

Patagonia har fjell og fjorder ikke ulikt Norge.
Patagonia har fjell og fjorder ikke ulikt Norge.

Gjennom århundrer ble indianerne i Patagonia undertrykket, drept og regelrett jaktet på, til det bare er under hundre personer igjen som snakker de lokale språkene. Ifølge Guzmán fortelles denne historie knapt i Chile, og dette ville han endre på, men uten å lage noen en tradisjonell, pedagogisk dokumentar. Guzmáns metode er mer poetisk, og går ut på å fletter sammen ulike stemninger og typer materiale, som naturbilder, arkivmateriale, intervjuer og filosofiske refleksjoner, denne gangen med vann som overordnet metafor.

Selv måten han snakker om filmskaping på er poetisk.

– En dokumentarfilm settes sammen av mange små elementer du først ikke vet hva det kan komme ut av. Jeg kaller elementene «dramatiske atomer». De er som bokstaver vi senere kan sette sammen til setninger.

Han er opptatt av dokumentarfilmens rolle i Chile, hvor så lite av fortida er festet til film.

– Jeg pleier å si at et land uten dokumentarer er som en familie uten fotoalbum. Vi trenger mange slike filmer i Chile før vi kan greie å hanskes med fortida og hvem vi er, sier Guzmán.

Nomadefolket fra det sørlige Chile får ikke lenger lov til å bruke sine tradisjonelle kanoer.
Nomadefolket fra det sørlige Chile får ikke lenger lov til å bruke sine tradisjonelle kanoer.

Tarotkort fra Malick

Å skrive om Terrence Malicks filmer er aldri lett, fordi mye består av storslagne bilder og musikk, og lite befinner seg på et analytisk nivå. Tankegodset kan være vanskelig å gripe, gjennomsyret av en slags panteistisk åndelighet og inspirert av både østlig og annen mystisk tradisjon. Dette gjelder ikke minst årets film, KNIGHT OF CUPS, hvor både tittel og underkapitler er hentet fra ulike tarotkort, og en voiceover messer fram kryptiske budskap avløst av musikk, blant annet av vår egen Edvard Grieg.

Malick er ikke tilstede i Berlin, men på pressekonferansen påtok hovedrolleinnehaver Christian Bale seg å forklare hva filmen handlet om.

– Min karakter Rick har fått oppfylt drømmene sine, men føler likevel en stor tomhet. Han bor i Los Angeles og har nok av penger, kjenner de rette menneskene og går på de rette festene, men føler at noe ikke stemmer, sa Bale.

I en rekke løsrevne sekvenser møter vi Rick på jetset-fester og i golde urbane omgivelser, ekstremt vakkert filmet med stadig nye, unge, Hollywood-vakre kvinner omkring seg.

– Jeg vet ikke om Terry ville vært enig med meg, men for meg er filmen også en slags ode til California. Los Angeles er en slags gullfiskbolle for tomhet og fremmedgjøring, som kanskje rammer oss alle på en eller annen måte. Men det er også et sted hvor du kan finne spiritualitet på steder hvor du minst venter det, mente Bale.

Malicks arbeidsmetode beskrev skuespillerne som improvisert.

– For å være ærlig fortalte Terry oss aldri hva filmen handlet om. Hver dag sto jeg opp uten å vite hva som skulle skje. Terry er en elskelig person som gjerne begynner å filme før vi er klare, og gjennom dette får mye god dynamikk ut av oss. Han er en unik historieforteller som er på sin egen reise, slik også karakterene i filmen er det, sa Bale.

– Ting som vanligvis anses som problemer oppfatter Terry som muligheter. Hvis det begynner å regne, så filmer vi i regnet. Han er åpen for det som skjer, og ser etter det som åpner seg i øyeblikket, sa Nathalie Portman.

Jeg vil tippe at Knight of Cups kommer til å nå mindre bredt ut enn for eksempel The Tree of Life (2011), hvor mer spiselige familieverdier sto i sentrum. Selv ble jeg utover i filmen stadig mer irritert over de plastikkaktige unge kvinnene som ålet og spant seg gjennom bildene, med bittesmå truser og armene løftet i barnslig lerkefuglglede mens de lo perlende og gjorde umotiverte piruetter.

En tysk journalist på pressekonferansen var inne på det samme.

– I filmen er mange kvinner forføreriske, blir jaget rundt og så videre. Hva synes dere skuespillere om portretteringen av kvinner i filmen?

– Hovedpersonen Rick har nok opplevd kvinner som livets kilde, og derfor brukes det mye tid på å vise at han tenker tilbake på dem, når han prøver å gå i seg selv og finne tilbake til noe ekte. Vi har mange flotte skuespillerinner i filmen som greier å kroppsliggjøre dette på en flott måte, sa Christian Bale diplomatisk.

– Jeg tenker at mye av filmen viser et kvinnebilde som er tydelig i Los Angeles, som handler om gester mer enn noe annet. Men karakterer som min og Cate Blanchetts får jo lov til å ha et dypere nærvær, mente Portman.

Christian Bale og Nathalie Portman i KNIGHT OF CUPS.
Christian Bale og Nathalie Portman i KNIGHT OF CUPS.

Guilty pleasures og episke mareritt

De tre episke filmene på Berlinalen så langt kan for meg sorteres i følgende kategorier: Kalkun, unødvendig remake og en guilty pleasure som jeg fikk lyst til å ta med moren min på.

Den verste er årets åpningsfilm, NADIE QUIERE LA NOCHE (Nobody Wants the Night) av den spanske regissøren Isabel Coixet. Denne snøkalkunen handler om to kvinner som inngår en slags selvmordspakt om å overvintre i det arktiske isødet, for å vente på oppdageren Robert Peary som de begge elsker. Peary tror han skal bli førstemann på Nordpolen, men det ble han jo ikke, som vi nordmenn vet. Likevel kom han tilbake og påsto det, og da var både en av kvinnene og ett av barna hans døde.  Selv ikke Juliette Binoche i hovedrollen kunne redde dette makkverket av et manus, skjønt scenen hvor hun prøver å skrape seg ut av en nediset igloo med bare neglene er ubetalelig.

Jeg har fra sikre kilder at norske MER Film er sjeleglade for ikke å ha penger av NFI til å co-produsere denne filmen, noe Coixet på sin side var så sur over at hun æresskjelte hele Norge på pressekonferansen. (Mer om dette her.)

Den nest verste episke filmen er det franske kostymedramaet EN KAMMERPIKES DAGDOK (Diary of a Chambermaid) av Benoît Jaquot. Han var på Berlinalen med et kostymedrama for tre år siden også, Farewell My Queen (2012), og som dengang spilles hovedrollen av Léa Seydoux. Filmen handler om en intrigant kammerpike som vil fram i verden, selv om det går på bekostning av både moral og arbeidsgivere. Manus er basert på en roman av Octave Mirbeau, som tidligere er langt bedre filmatisert av både Jean Renoir (1946) og Luis Buñuel (1964). De fikk fram klasseproblematikken, mens stoffet i Jaquots hender blir lite annet enn en skillingsvise eller en dameroman.

Léa Seydoux og Vincent Lindon i «En kammerpikes dagbok».
Léa Seydoux og Vincent Lindon i «En kammerpikes dagbok».

Den tredje av episke filmen liker mange like dårlig som de forrige, men for meg ble den altså en guilty pleasure. Denne filmen kunne hatt alt, om filmskaperen bare ikke var bitt av en litt for sentimental basill. At Werner Herzog har regi er ganske overraskende, for det er jo noen tiår siden den dyktige dokumentaristen (Cave of Forgotten Dreams, Grizzly Man, Into the Abyss) lagde eventyrfilmer sist (Fitzcarraldo, Nosferatu – Nattens vampyr). Denne gangen har han kastet øynene på «based on a true story»-sjangeren, hvor vi jo vet det lurer farer som snarveier, forvrengning og forskjønning.

Personlig ble jeg likevel fenget av historien om britiske Gertrude Bell, ung kvinne fra overklassen med antropologiske interesser, som utforsket den arabiske ørkenen rundt forrige århundreskifte og gjennom dette fikk så stor innsikt i regionens maktforhold at hun fikk avgjørende betyding som rådgiver da  koloniherrene etter 1. verdenskrig skulle dra opp grensene for mange nye uavhengige stater.

Ifølge kritiske røster legger filmen altfor liten vekt på det politiske, og for mye på et par tragiske kjærlighetshistorier fra ungdommen til Gertrude Bell (spilt av Nicole Kidman). Det som kan komme av at både regissør og skuespillere har slukt de lengselsfylte dagbøkene til Ms. Bell, og det har jeg også fått lyst til å gjøre, kanskje i tillegg til en biografi eller to.

Nicole Kidman og James Franco i QUEEN OF THE DESERT.
Nicole Kidman og James Franco i QUEEN OF THE DESERT.

Historien har uansett nok romantisk action av typen ørken, sjeiker og opprørsk kvinne som ikke vil kjenne sin plass, til at jeg koste meg gjennom den. Herzog var forbausende god til å skape underspilt erotisk spenning, og bildene fra ørkenen inkluderte ville gripper, tamme falker og ekte sandstormer. Så får det heller være at ex-vampyr Robert Pattinson gjør en elendig Lawrence of Arabia, og at James Francos nerveslitende skjelmske smil gjør ham lite troverdig som Unge Werther-skikkelse. Damian Lewis (fra Homeland) som slu gift elsker var derimot svært plausibel.

Werner Herzog sa dette om å lage film med kvinnelig hovedperson:

– Jeg har lagd så mange filmer om menn, og idag angrer jeg på det. Jeg tenker at jeg mye tidligere burde ha begynt å lage film om kvinner. Men nå er jeg glad for omsider å ha begynt, og har planer om å fortsette med det, sa Herzog.

QotD-Kameler-i-sandstorm

Her kan du lese om filmene fra andre del av festivalen.

Legg igjen en kommentar

Berlinale 2015:  Svake episke filmer, sterke arthouse-filmer

Berlinale 2015: Svake episke filmer, sterke arthouse-filmer

Årets Berlinale åpnet bra med iransk opposisjonsfilm, britisk relasjonsdrama, latinamerikanske urfolk og en tysk onetake-thriller med norsk fotograf. Oda Bhar oppsummerer hovedkonkurransen så langt.

Årets Berlinale er hittil preget av svake episke filmer og sterke arthouse-filmer, noe som ikke er uvanlig på denne festivalen.

Høydepunktene så langt er iranske Jafar Panahis utsmuglede TAXI fra Teherans gater, det britiske relasjonsdramaet 45 YEARS av Andrew Haigh, og to filmer med urfolkstema fra Latin-Amerika: Patricio Guzmáns poetiske og rystende dokumentarfilm PERLEMORSKNAPPEN fra Chile og Jayro Bustamantes drama IXCANUL fra området rundt en vulkan i Guatemala. Terrence Malicks KNIGHT OF CUPS bør vel også nevnes, selv om meningene er høyst delte om den. Men lørdag kveld dukket det brått opp en dark horse i konkurransen, som flere tyske aviser omtaler som beste tyske film på årevis. Jeg har alltid vært svak for overraskelser som Sebastian Schippers VICTORIA, og det aller morsomste er at fotografen er norsk.

Laia Costa (Victoria), Frederick Lau (Sonne) og Franz Rogowski (Boxer) før ting begynner å gå galt i thrilleren VICTORIA.
Laia Costa (Victoria), Frederick Lau (Sonne) og Franz Rogowski (Boxer) før ting begynner å gå galt i thrilleren VICTORIA.

Thriller uten klipp

VICTORIA begynner som en slags partyfilm om ung voksne som liker å henge med venner, med catalanske Laia Cosa som en europeisk Frances Ha, før den snur og utvikler seg til en heseblesende bankranerthriller med Bonnie&Clyde-elemener. I tillegg er den skutt i én eneste tagning, ikke bare tilsynelatende som Birdman (2014), men virkelig i en 2 timer og 10 minutter lang sekvens hvor den norske filmfotografen Sturla Brandt Grøvlen løper sammen med skuespillerne i trapper og gater.

– Med dagens utstyr kan du i prinsippet skyte minst tre timer av gangen uten å klippe. Utfordringen var å finne et høykvalitetskamera som var lett nok til at jeg orket å holde det i mer enn to timer, forteller Sturla Brandt Grøvlen.

Regissør på filmen er den tyske skuespilleren og filmskaperen Sebastian Schipper, som noen vil kjenne igjen fra Lola rennt (1998) av Tom Tykwer. Han forteller at de hadde mange prøver i forkant. Selve innspillingen er gjort tre ganger.

– Jeg må innrømme at jeg fikk litt panikk etter første onetake. Vi hadde greid å filme alt i én tagning, men noe film var det absolutt ikke ennå. Det sto klart for meg at vi måtte komme oss opp på et helt annet nivå før det kunne bli en film, sier Schipper.

Victoria-filmstill2

Han og fotografen var blitt kjent under innspillingen av en dansk film. Sturla Brandt Grøvlen kommer fra Trondheim, men er utdannet ved den danske filmskolen og jobber idag primært i Danmark.

– Vi ble kjent under den morsomme og modige danske arthouse-filmen I Am Here av Anders Morgenthaler, hvor jeg spilte kjæresten til Kim Basinger. Jeg likte måten Sturla jobbet på som fotograf, og atmosfæren det skapte på settet, sier regissøren.

Under forarbeidet på Victoria snakket de mest i generelt om hva slags uttrykk de ønsket, mens praktiske løsninger ble opp til fotografen.

– Vi fant fram til begreper som kunne fange det vi ønsket, som «krigsfotograf». Det vi ønsket var et røfft uttrykk hvor vi var med og kjente at historien eskalerte. Det var viktig å få fram en følelse av at hendelsene foregikk her og nå. Vi prøvde ut alt nøyaktig på forhånd, men underveis fikk Sturla ta de grepene han ønsket med lys og kameravinkler, for at det kunne bli en profesjonell kinofilm, sier Schipper.

Fotografen sammenlikner prosessen med å skulle overføre method action til foto.

– Det var viktig for oss at følelsen hele veien skulle være frisk. Selv om vi hadde gjort mange prøver på forhånd, skulle opptaket ikke kjennes planlagt. Jeg skulle henge med og være del av begivenhetene, forklarer Grøvlen.

Den norske filmfotografen Sturla Brandt Grøvlen filmet hele VICTORIA i én tagning.
Den norske filmfotografen Sturla Brandt Grøvlen filmet hele VICTORIA i én tagning.

Alder og klokskap

En film mange nevner som sin favoritt så langt er det britiske relasjonsdramaet 45 YEARS, med regi av Andrew Haigh (Weekend). 45 Years handler om et godt voksent ektepar som er i ferd med å planlegge en stor fest for å feire sin 45 års bryllupsdag, når mannen brått får en beskjed: Ungdomskjæresten er funnet død i en bresprekk i de sveitsiske alpene, hvor hun forsvant da de to var på fjelltur for nær femti år siden. Dette var før Kate (Charlotte Rampling) og Geoff (Tom Courtenay) ble kjent med hverandre, men  nyheten fører likevel til en krise hvor særlig han begynner å stille spørsmål ved livet sitt og valgene han har tatt.

– Jeg var fascinert av hva en ting fra fortida kunne gjøre med et langt forhold. I tillegg er location alltid viktig for meg, og jeg likte tanken på at Geoff hadde opplevd noe i et fjellanskap som for ham var forbundet med ungdom og mot, i kontrast til dette flate landskapet i Norfolk hvor han endte med å leve i førti år, sa regissør Andrew Haigh på pressekonferansen.

Charlotte Rampling og Tom Courtenay i 45 YEARS.
Charlotte Rampling og Tom Courtenay i 45 YEARS.

En annen film med modent perspektiv er TAXI av Jafar Panahi (Sirkelen, Speilet, Offside), den iranske regissøren som tross yrkesforbud fortsetter å lage filmer og smugle dem ut av Iran. De siste to (This Is Not A Film, Closed Curtain) har vært mørke og symboltunge og stort sett bare filmet innendørs, noe som har skapt et klaustrofobisk, litt bittert og ikke alltid like spennende uttrykk.

Årets film TAXI viser oss en gladere og langt mer avslappet Panahi som kjører rundt i Teherans gater, angivelig i rollen som drosjesjåfør, men vi skjønner snart at dette er hans vanlig blanding av fiksjon og virkelighet.

De fleste av deltakerne er antakelig skuespillere, selv om andre godt kan være folk han traff underveis. Panahi fletter elegant sammen politikk, realisme og referanser til sine egne tidligere filmer til et sjarmerende helhetsbilde som langtfra er uten bitt. Rushprints redaktør Kjetil Lismoen har skrevet en lengre kommentar om filmen i Aftenposten.

Regissør Jafar Panahi som drosjesjåtør i Teherans gater.
Regissør Jafar Panahi som drosjesjåtør i Teherans gater.

Livet rundt vulkanen

Hovedkonkurransens hittil vanskeligste navn har IXCANUL fra Guatemala, et familiedrama om ei ung jente fra mayafolket Kakchikel, som bor sammen med foreldrene sine ved foten av en aktiv vulkan og jobber på en kaffeplantasje. Hun skal giftes bort til formannen på plantasjen, men er mer interessert i en døgenikt av en kaffeplukker som drikker bort lønna og snakker om å emigrere ulovlig til USA. Også Maria har lyst til å komme seg vekk, og unge Pepe virker som en mulig billett, men så enkelt går det selvsagt ikke. Når Maria blir gravid følger mange forviklinger, som gir oss innblikk i det lokale folkets skikker. Såvidt jeg kan bedømme ender det heller ikke verst, noen av karakterene muligens vil være uenige.

Maria Mercedes Coryo som datteren i IXCANUL.
Maria Mercedes Coryo som datteren i IXCANUL.

Det ville overraske meg om Film fra Sør ikke tok inn denne filmen, så hold utkikk etter den på festivalen til høsten. Det er en eksotisk perle med en fin og lavmælt humanisme, og særlig moren (Maria Telón) gjør en glimrende rolle. Hun er den driftige voksne kvinnen som aldri gir opp og alltid ser etter nye løsninger, uansett hvor dumt omgivelsene oppfører seg.

Maria Télon hadde noe amatørteatererfaring, fra et aktivistteater i lokalmiljøet, men jobber til vanlig som grønnsakshandler. Også Maria Mercedes Coryo som spiller datteren kommer fra en bondefamilie. Regissør Jayro Bustamente tok dem med på råd i dialogene, siden han ikke snakker det lokale mayaspråket. Han sier at det gradvis gikk opp for ham at filmen kunne få politisk betydning.

– Opprinnelig tenkte jeg ikke på dette som en aktivistfilm. Jeg hadde hørt en historie som likner denne, og var interessert i de menneskelige aspektene. Idag kan jeg også se hvilken betydning filmen kan få for urbefolkningen. Å få anerkjennelse i utlandet har også ført til positiv presse i Guatemala, sier Bustamente.

Maria Télon som moren i IXCANUL.
Maria Télon som moren i IXCANUL.

Chiles ukjente historie

I motsatt ende av kontinentet ligger innspillingsstedet for den andre perlen fra Latin-Amerika, PERLEMORSKNAPPEN (The Pearl Button / El botón de nácar) av den etablerte chilenske dokumentaristen Patricio Guzmán. Han ville lage en film om en urfolksgruppe som er blitt enda dårligere behandlet enn mayaenes etterkommere lenger nord; vannomadene i den chilenske delen av Patagonia.

– I Chile bor nesten alle midt i landet, mens nord og sør av landet er nærmest forlatt. Jeg har tidligere interessert meg for den nordlige delen av landet, hvor det er ørken og alle rester fra fortida som kometer og dinosaurfossiler. Nå har jeg lagd film om den sørlige delen, hvor det finnes hav og fjorder, så mye vann, som jo er selve forutsetningen for liv.

Patagonia har fjell og fjorder ikke ulikt Norge.
Patagonia har fjell og fjorder ikke ulikt Norge.

Gjennom århundrer ble indianerne i Patagonia undertrykket, drept og regelrett jaktet på, til det bare er under hundre personer igjen som snakker de lokale språkene. Ifølge Guzmán fortelles denne historie knapt i Chile, og dette ville han endre på, men uten å lage noen en tradisjonell, pedagogisk dokumentar. Guzmáns metode er mer poetisk, og går ut på å fletter sammen ulike stemninger og typer materiale, som naturbilder, arkivmateriale, intervjuer og filosofiske refleksjoner, denne gangen med vann som overordnet metafor.

Selv måten han snakker om filmskaping på er poetisk.

– En dokumentarfilm settes sammen av mange små elementer du først ikke vet hva det kan komme ut av. Jeg kaller elementene «dramatiske atomer». De er som bokstaver vi senere kan sette sammen til setninger.

Han er opptatt av dokumentarfilmens rolle i Chile, hvor så lite av fortida er festet til film.

– Jeg pleier å si at et land uten dokumentarer er som en familie uten fotoalbum. Vi trenger mange slike filmer i Chile før vi kan greie å hanskes med fortida og hvem vi er, sier Guzmán.

Nomadefolket fra det sørlige Chile får ikke lenger lov til å bruke sine tradisjonelle kanoer.
Nomadefolket fra det sørlige Chile får ikke lenger lov til å bruke sine tradisjonelle kanoer.

Tarotkort fra Malick

Å skrive om Terrence Malicks filmer er aldri lett, fordi mye består av storslagne bilder og musikk, og lite befinner seg på et analytisk nivå. Tankegodset kan være vanskelig å gripe, gjennomsyret av en slags panteistisk åndelighet og inspirert av både østlig og annen mystisk tradisjon. Dette gjelder ikke minst årets film, KNIGHT OF CUPS, hvor både tittel og underkapitler er hentet fra ulike tarotkort, og en voiceover messer fram kryptiske budskap avløst av musikk, blant annet av vår egen Edvard Grieg.

Malick er ikke tilstede i Berlin, men på pressekonferansen påtok hovedrolleinnehaver Christian Bale seg å forklare hva filmen handlet om.

– Min karakter Rick har fått oppfylt drømmene sine, men føler likevel en stor tomhet. Han bor i Los Angeles og har nok av penger, kjenner de rette menneskene og går på de rette festene, men føler at noe ikke stemmer, sa Bale.

I en rekke løsrevne sekvenser møter vi Rick på jetset-fester og i golde urbane omgivelser, ekstremt vakkert filmet med stadig nye, unge, Hollywood-vakre kvinner omkring seg.

– Jeg vet ikke om Terry ville vært enig med meg, men for meg er filmen også en slags ode til California. Los Angeles er en slags gullfiskbolle for tomhet og fremmedgjøring, som kanskje rammer oss alle på en eller annen måte. Men det er også et sted hvor du kan finne spiritualitet på steder hvor du minst venter det, mente Bale.

Malicks arbeidsmetode beskrev skuespillerne som improvisert.

– For å være ærlig fortalte Terry oss aldri hva filmen handlet om. Hver dag sto jeg opp uten å vite hva som skulle skje. Terry er en elskelig person som gjerne begynner å filme før vi er klare, og gjennom dette får mye god dynamikk ut av oss. Han er en unik historieforteller som er på sin egen reise, slik også karakterene i filmen er det, sa Bale.

– Ting som vanligvis anses som problemer oppfatter Terry som muligheter. Hvis det begynner å regne, så filmer vi i regnet. Han er åpen for det som skjer, og ser etter det som åpner seg i øyeblikket, sa Nathalie Portman.

Jeg vil tippe at Knight of Cups kommer til å nå mindre bredt ut enn for eksempel The Tree of Life (2011), hvor mer spiselige familieverdier sto i sentrum. Selv ble jeg utover i filmen stadig mer irritert over de plastikkaktige unge kvinnene som ålet og spant seg gjennom bildene, med bittesmå truser og armene løftet i barnslig lerkefuglglede mens de lo perlende og gjorde umotiverte piruetter.

En tysk journalist på pressekonferansen var inne på det samme.

– I filmen er mange kvinner forføreriske, blir jaget rundt og så videre. Hva synes dere skuespillere om portretteringen av kvinner i filmen?

– Hovedpersonen Rick har nok opplevd kvinner som livets kilde, og derfor brukes det mye tid på å vise at han tenker tilbake på dem, når han prøver å gå i seg selv og finne tilbake til noe ekte. Vi har mange flotte skuespillerinner i filmen som greier å kroppsliggjøre dette på en flott måte, sa Christian Bale diplomatisk.

– Jeg tenker at mye av filmen viser et kvinnebilde som er tydelig i Los Angeles, som handler om gester mer enn noe annet. Men karakterer som min og Cate Blanchetts får jo lov til å ha et dypere nærvær, mente Portman.

Christian Bale og Nathalie Portman i KNIGHT OF CUPS.
Christian Bale og Nathalie Portman i KNIGHT OF CUPS.

Guilty pleasures og episke mareritt

De tre episke filmene på Berlinalen så langt kan for meg sorteres i følgende kategorier: Kalkun, unødvendig remake og en guilty pleasure som jeg fikk lyst til å ta med moren min på.

Den verste er årets åpningsfilm, NADIE QUIERE LA NOCHE (Nobody Wants the Night) av den spanske regissøren Isabel Coixet. Denne snøkalkunen handler om to kvinner som inngår en slags selvmordspakt om å overvintre i det arktiske isødet, for å vente på oppdageren Robert Peary som de begge elsker. Peary tror han skal bli førstemann på Nordpolen, men det ble han jo ikke, som vi nordmenn vet. Likevel kom han tilbake og påsto det, og da var både en av kvinnene og ett av barna hans døde.  Selv ikke Juliette Binoche i hovedrollen kunne redde dette makkverket av et manus, skjønt scenen hvor hun prøver å skrape seg ut av en nediset igloo med bare neglene er ubetalelig.

Jeg har fra sikre kilder at norske MER Film er sjeleglade for ikke å ha penger av NFI til å co-produsere denne filmen, noe Coixet på sin side var så sur over at hun æresskjelte hele Norge på pressekonferansen. (Mer om dette her.)

Den nest verste episke filmen er det franske kostymedramaet EN KAMMERPIKES DAGDOK (Diary of a Chambermaid) av Benoît Jaquot. Han var på Berlinalen med et kostymedrama for tre år siden også, Farewell My Queen (2012), og som dengang spilles hovedrollen av Léa Seydoux. Filmen handler om en intrigant kammerpike som vil fram i verden, selv om det går på bekostning av både moral og arbeidsgivere. Manus er basert på en roman av Octave Mirbeau, som tidligere er langt bedre filmatisert av både Jean Renoir (1946) og Luis Buñuel (1964). De fikk fram klasseproblematikken, mens stoffet i Jaquots hender blir lite annet enn en skillingsvise eller en dameroman.

Léa Seydoux og Vincent Lindon i «En kammerpikes dagbok».
Léa Seydoux og Vincent Lindon i «En kammerpikes dagbok».

Den tredje av episke filmen liker mange like dårlig som de forrige, men for meg ble den altså en guilty pleasure. Denne filmen kunne hatt alt, om filmskaperen bare ikke var bitt av en litt for sentimental basill. At Werner Herzog har regi er ganske overraskende, for det er jo noen tiår siden den dyktige dokumentaristen (Cave of Forgotten Dreams, Grizzly Man, Into the Abyss) lagde eventyrfilmer sist (Fitzcarraldo, Nosferatu – Nattens vampyr). Denne gangen har han kastet øynene på «based on a true story»-sjangeren, hvor vi jo vet det lurer farer som snarveier, forvrengning og forskjønning.

Personlig ble jeg likevel fenget av historien om britiske Gertrude Bell, ung kvinne fra overklassen med antropologiske interesser, som utforsket den arabiske ørkenen rundt forrige århundreskifte og gjennom dette fikk så stor innsikt i regionens maktforhold at hun fikk avgjørende betyding som rådgiver da  koloniherrene etter 1. verdenskrig skulle dra opp grensene for mange nye uavhengige stater.

Ifølge kritiske røster legger filmen altfor liten vekt på det politiske, og for mye på et par tragiske kjærlighetshistorier fra ungdommen til Gertrude Bell (spilt av Nicole Kidman). Det som kan komme av at både regissør og skuespillere har slukt de lengselsfylte dagbøkene til Ms. Bell, og det har jeg også fått lyst til å gjøre, kanskje i tillegg til en biografi eller to.

Nicole Kidman og James Franco i QUEEN OF THE DESERT.
Nicole Kidman og James Franco i QUEEN OF THE DESERT.

Historien har uansett nok romantisk action av typen ørken, sjeiker og opprørsk kvinne som ikke vil kjenne sin plass, til at jeg koste meg gjennom den. Herzog var forbausende god til å skape underspilt erotisk spenning, og bildene fra ørkenen inkluderte ville gripper, tamme falker og ekte sandstormer. Så får det heller være at ex-vampyr Robert Pattinson gjør en elendig Lawrence of Arabia, og at James Francos nerveslitende skjelmske smil gjør ham lite troverdig som Unge Werther-skikkelse. Damian Lewis (fra Homeland) som slu gift elsker var derimot svært plausibel.

Werner Herzog sa dette om å lage film med kvinnelig hovedperson:

– Jeg har lagd så mange filmer om menn, og idag angrer jeg på det. Jeg tenker at jeg mye tidligere burde ha begynt å lage film om kvinner. Men nå er jeg glad for omsider å ha begynt, og har planer om å fortsette med det, sa Herzog.

QotD-Kameler-i-sandstorm

Her kan du lese om filmene fra andre del av festivalen.

Legg igjen en kommentar

MENY