Hva skal vi med regional filmproduksjon?

Hva skal vi med regional filmproduksjon?

Til våren kommer en ny filmmelding. Vil det bety en ny kurs hvor regionene styrkes, eller skal de først og fremst være leverandører av kortfilm og dokumentar, spør stipendiat Stine Sand Eira som har fulgt filmarbeidere og produksjonsselskaper i regionene.

  • Foto: Kvinner i for store herreskjorter – første langfilmen som er produsert i Trondheimsregionen.

Uklar. Ord, men ikke handling. Dette er beskrivelser flere av de regionale filmarbeiderne bruker for å omtale regional filmpolitikk. I arbeidet med en doktorgrad om film- og tv-produksjon i regionene, har jeg intervjuet 14 filmarbeidere i fire produksjonsselskaper. Disse selskapene holder til i Lillehammer, Bergen, og Tromsø. Jeg har også snakket med ansatte i de tilhørende regionale sentrene og fondene, og undersøkt hva som kjennetegner disse områdene som filmregioner.

I dag er kontinuitet den største utfordringen for regional filmproduksjon, en utfordring produsentene her tar på største alvor. Alle de intervjuede er opptatt av å skaffe nok prosjekter, slik at de kan ansette kompetente folk fra regionen, og helst holde på dem. Mange flytter til Oslo fordi det ikke er nok å gjøre, noe som fører til tap av kompetanse, og at infrastruktur må bygges opp, igjen og igjen.

En av problemstillingene som kom opp i intervjuene, var at mange synes det er vanskelig å vite hva myndighetene egentlig vil med filmproduksjon i regionene. Ønsker myndighetene at regionene først og fremst skal bidra til kompetansebygging og utvikling av talenter, og produsere kortfilm og dokumentar, eller skal de også drive med spillefilm og tv-serier?

Dette spørsmålet synes uavklart, og i dag kan ingen av regionene sies å være en reell utfordrer til Oslo. Som en av de intervjuede sa, «hvis du bare produserer enkeltstående dokumentarer og kortfilm kan du aldri skape store vitale produksjonsmiljøer, det kommer aldri til å skje.» Dette er innspill som er verdt å merke seg med tanke på at myndighetene har et uttalt mål om å bidra til mangfold og geografisk spredning i filmproduksjonen.

I dag har sentrene og fondene ulike mandat. Grovt forenklet kan man si at regionale sentre først og fremst gir støtte til dokumentar, kortfilm, tiltak for barn og unge, i tillegg til kompetansebyggende tiltak. De regionale fondene gir støtte til langfilm og tv-serier. Den viktigste finansieringskilden til film og tv-serier er likevel uten tvil det nasjonale filmfondet (under NFI).

Til sammenligning ligger det nasjonale filmfondet inne med 441,4 millioner for 2015, mens tilskuddet til de regionale filmfondene ligger på 11,2 millioner. Langfilm og tv-serier er større prosjekter, som kan bidra til flere ansatte, kontinuitet, og at flere filmarbeidere kan bli boende i regionen. I Bergen trakk for eksempel produksjonen av Varg Veum-filmene til seg filmarbeidere over flere år.

En gjennomgang av intervjuene, og de politiske og økonomiske rammevilkårene, viser at skepsisen til myndighetenes filmpolitikk blant annet handler om regional film i skjæringspunktet mellom næring og kultur. Det er viktig å være klar over at de regionale filmtiltakene startet opp som regionale initiativ. Lokale, private aktører sto bak, og det var med utgangspunkt i næringsinteresser. Et eksempel er Lillehammer, hvor man ønsket å skape ny vekst etter OL i 1994. Film ble sett på som en måte å skape nye arbeidsplasser i byen. Dette var bakgrunnen for oppstarten av Film3 i 2001, som sammen med filmfondet Fuzz i Bergen var de to første regionale filmfondene i Norge.

Den rødgrønne regjeringen fulgte opp dette da regionale filmtiltak ble nedfelt i Kulturløftet i 2005. Det var særlig de næringsmessige sidene ved regional filmsatsing som ble fremhevet. Denne satsingen ble ikke møtt med udelt positivisme i filmnæringen, og enkelte var redd for at for mange filmmiljø ville føre til at midlene fra staten ble smurt for tynt utover.

Denne diskusjonen er høyest reell i dag også, og handler om fordeling av midler mellom sentrum og periferi. Antall regionale filmsentre og fond økte på 2000-tallet, og i dag har vi til sammen 14 regionale sentre og fond, medregnet Internasjonalt samisk filminstitutt.

Den forrige filmmeldingen, Veiviseren, kom i 2007. Den markerte en satsing på film fra myndighetenes side, med blant annet målsettinger om å produsere 25 filmer i året, og at disse skulle vinne priser internasjonalt.

Hva markerte Veiviseren når det gjaldt regional satsing? Tidligere hadde de regionale fondene kun fått lov til å investere i kortfilm og dokumentar, selv om deres målsetting var å investere i kommersielle formater (langfilm og tv-serier). Nå ble denne begrensningen fjernet, men det ble satt som krav at fondene ikke kunne bevilge midler til prosjekter som hadde fått støtte av Norsk filmfond. De fleste større filmprosjekt er avhengig av finansiering gjennom det nasjonale filmfondet, så denne ordningen var begrensende for spillefilmproduksjon i regionen. Denne regelen ble fjernet med statsbudsjettet 2013-2014. Fortsatt er bevilgningene til regionale filmfond en prøveordning. Et spørsmål er derfor hva myndighetene ønsker med de regionale filmfondene.

En gjennomgang av tallene viser at regionale fond i perioden 2008 til 2013 ikke har fått økt sine bevilgninger i det hele tatt. Tallene er heller ikke justert for pris- og lønnsvekst. I 2014 økte bevilgningene for første gang på seks år, men da med beskjedne 367 000 kroner. De regionale filmsentrene har i samme periode fått økt sine midler med nesten 30 millioner kroner. Økningen til sentrene skyldes bla at flere sentre har kommet til. Hele Norge har nå regionale filmsentre, med unntak av Oslo.

Tall fra analyseselskapet Ideas2evidence viser at de regionale filmfondene i perioden 2011 til 2013 bidro med 2,66 kroner for hver statlig bevilget krone. Riktignok var det forskjeller mellom de ulike fondene, men til sammen har regionale fond bidratt til å øke midlene til norsk film. Den blåblå regjeringen gjorde med det siste statsbudsjettet noen nye prioriteringer, ved at de fordelte midlene litt annerledes enn det den rødgrønne regjeringen gjorde. Tildeling til fond skal i større grad skje etter aktivitet, bransjestørrelse og resultater.

De store økonomiske forskjellene var det imidlertid ikke snakk om ved siste budsjetts tildelinger. Det kan likevel være et signal om at midlene i framtiden ikke skal ”smøres tynt utover”, slik enkelte karakteriserer den regionale filmstøtten. Viktige spørsmål blir hvorvidt regionale fond skal bli en permanent ordning eller ikke, og om fondene nå skal få et økonomisk løft. Et annet spørsmål er om midlene skal fordeles likt mellom alle de regionale miljøene, eller om enkelte regioner bør prioriteres framfor andre? Det endelige svaret på hvordan regjeringen vil prioritere kommer først til våren, med den nye filmmeldingen. Det er lov å håpe at det vil komme tydeligere prioriteringer når det gjelder hva myndighetene vil med filmproduksjon i regionene.

Stine Sand Eira er stipendiat ved Høyskolen i Lillehammer, og skriver om filmproduksjon i regionene.

Under åpningskonferansen under TIFF i neste uke skal blant annet en fersk rapport om filmregionen Nord-Norge presenteres. Rushprint er med å arrangere konferansen og vil rapportere om funnene. Vi vil også gjøre oppmerksom på fokuset på region Nord-Norge i nyeste utgaven av RUSHPRINT.

 

1 kommentar til Hva skal vi med regional filmproduksjon?

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Hva skal vi med regional filmproduksjon?

Hva skal vi med regional filmproduksjon?

Til våren kommer en ny filmmelding. Vil det bety en ny kurs hvor regionene styrkes, eller skal de først og fremst være leverandører av kortfilm og dokumentar, spør stipendiat Stine Sand Eira som har fulgt filmarbeidere og produksjonsselskaper i regionene.

  • Foto: Kvinner i for store herreskjorter – første langfilmen som er produsert i Trondheimsregionen.

Uklar. Ord, men ikke handling. Dette er beskrivelser flere av de regionale filmarbeiderne bruker for å omtale regional filmpolitikk. I arbeidet med en doktorgrad om film- og tv-produksjon i regionene, har jeg intervjuet 14 filmarbeidere i fire produksjonsselskaper. Disse selskapene holder til i Lillehammer, Bergen, og Tromsø. Jeg har også snakket med ansatte i de tilhørende regionale sentrene og fondene, og undersøkt hva som kjennetegner disse områdene som filmregioner.

I dag er kontinuitet den største utfordringen for regional filmproduksjon, en utfordring produsentene her tar på største alvor. Alle de intervjuede er opptatt av å skaffe nok prosjekter, slik at de kan ansette kompetente folk fra regionen, og helst holde på dem. Mange flytter til Oslo fordi det ikke er nok å gjøre, noe som fører til tap av kompetanse, og at infrastruktur må bygges opp, igjen og igjen.

En av problemstillingene som kom opp i intervjuene, var at mange synes det er vanskelig å vite hva myndighetene egentlig vil med filmproduksjon i regionene. Ønsker myndighetene at regionene først og fremst skal bidra til kompetansebygging og utvikling av talenter, og produsere kortfilm og dokumentar, eller skal de også drive med spillefilm og tv-serier?

Dette spørsmålet synes uavklart, og i dag kan ingen av regionene sies å være en reell utfordrer til Oslo. Som en av de intervjuede sa, «hvis du bare produserer enkeltstående dokumentarer og kortfilm kan du aldri skape store vitale produksjonsmiljøer, det kommer aldri til å skje.» Dette er innspill som er verdt å merke seg med tanke på at myndighetene har et uttalt mål om å bidra til mangfold og geografisk spredning i filmproduksjonen.

I dag har sentrene og fondene ulike mandat. Grovt forenklet kan man si at regionale sentre først og fremst gir støtte til dokumentar, kortfilm, tiltak for barn og unge, i tillegg til kompetansebyggende tiltak. De regionale fondene gir støtte til langfilm og tv-serier. Den viktigste finansieringskilden til film og tv-serier er likevel uten tvil det nasjonale filmfondet (under NFI).

Til sammenligning ligger det nasjonale filmfondet inne med 441,4 millioner for 2015, mens tilskuddet til de regionale filmfondene ligger på 11,2 millioner. Langfilm og tv-serier er større prosjekter, som kan bidra til flere ansatte, kontinuitet, og at flere filmarbeidere kan bli boende i regionen. I Bergen trakk for eksempel produksjonen av Varg Veum-filmene til seg filmarbeidere over flere år.

En gjennomgang av intervjuene, og de politiske og økonomiske rammevilkårene, viser at skepsisen til myndighetenes filmpolitikk blant annet handler om regional film i skjæringspunktet mellom næring og kultur. Det er viktig å være klar over at de regionale filmtiltakene startet opp som regionale initiativ. Lokale, private aktører sto bak, og det var med utgangspunkt i næringsinteresser. Et eksempel er Lillehammer, hvor man ønsket å skape ny vekst etter OL i 1994. Film ble sett på som en måte å skape nye arbeidsplasser i byen. Dette var bakgrunnen for oppstarten av Film3 i 2001, som sammen med filmfondet Fuzz i Bergen var de to første regionale filmfondene i Norge.

Den rødgrønne regjeringen fulgte opp dette da regionale filmtiltak ble nedfelt i Kulturløftet i 2005. Det var særlig de næringsmessige sidene ved regional filmsatsing som ble fremhevet. Denne satsingen ble ikke møtt med udelt positivisme i filmnæringen, og enkelte var redd for at for mange filmmiljø ville føre til at midlene fra staten ble smurt for tynt utover.

Denne diskusjonen er høyest reell i dag også, og handler om fordeling av midler mellom sentrum og periferi. Antall regionale filmsentre og fond økte på 2000-tallet, og i dag har vi til sammen 14 regionale sentre og fond, medregnet Internasjonalt samisk filminstitutt.

Den forrige filmmeldingen, Veiviseren, kom i 2007. Den markerte en satsing på film fra myndighetenes side, med blant annet målsettinger om å produsere 25 filmer i året, og at disse skulle vinne priser internasjonalt.

Hva markerte Veiviseren når det gjaldt regional satsing? Tidligere hadde de regionale fondene kun fått lov til å investere i kortfilm og dokumentar, selv om deres målsetting var å investere i kommersielle formater (langfilm og tv-serier). Nå ble denne begrensningen fjernet, men det ble satt som krav at fondene ikke kunne bevilge midler til prosjekter som hadde fått støtte av Norsk filmfond. De fleste større filmprosjekt er avhengig av finansiering gjennom det nasjonale filmfondet, så denne ordningen var begrensende for spillefilmproduksjon i regionen. Denne regelen ble fjernet med statsbudsjettet 2013-2014. Fortsatt er bevilgningene til regionale filmfond en prøveordning. Et spørsmål er derfor hva myndighetene ønsker med de regionale filmfondene.

En gjennomgang av tallene viser at regionale fond i perioden 2008 til 2013 ikke har fått økt sine bevilgninger i det hele tatt. Tallene er heller ikke justert for pris- og lønnsvekst. I 2014 økte bevilgningene for første gang på seks år, men da med beskjedne 367 000 kroner. De regionale filmsentrene har i samme periode fått økt sine midler med nesten 30 millioner kroner. Økningen til sentrene skyldes bla at flere sentre har kommet til. Hele Norge har nå regionale filmsentre, med unntak av Oslo.

Tall fra analyseselskapet Ideas2evidence viser at de regionale filmfondene i perioden 2011 til 2013 bidro med 2,66 kroner for hver statlig bevilget krone. Riktignok var det forskjeller mellom de ulike fondene, men til sammen har regionale fond bidratt til å øke midlene til norsk film. Den blåblå regjeringen gjorde med det siste statsbudsjettet noen nye prioriteringer, ved at de fordelte midlene litt annerledes enn det den rødgrønne regjeringen gjorde. Tildeling til fond skal i større grad skje etter aktivitet, bransjestørrelse og resultater.

De store økonomiske forskjellene var det imidlertid ikke snakk om ved siste budsjetts tildelinger. Det kan likevel være et signal om at midlene i framtiden ikke skal ”smøres tynt utover”, slik enkelte karakteriserer den regionale filmstøtten. Viktige spørsmål blir hvorvidt regionale fond skal bli en permanent ordning eller ikke, og om fondene nå skal få et økonomisk løft. Et annet spørsmål er om midlene skal fordeles likt mellom alle de regionale miljøene, eller om enkelte regioner bør prioriteres framfor andre? Det endelige svaret på hvordan regjeringen vil prioritere kommer først til våren, med den nye filmmeldingen. Det er lov å håpe at det vil komme tydeligere prioriteringer når det gjelder hva myndighetene vil med filmproduksjon i regionene.

Stine Sand Eira er stipendiat ved Høyskolen i Lillehammer, og skriver om filmproduksjon i regionene.

Under åpningskonferansen under TIFF i neste uke skal blant annet en fersk rapport om filmregionen Nord-Norge presenteres. Rushprint er med å arrangere konferansen og vil rapportere om funnene. Vi vil også gjøre oppmerksom på fokuset på region Nord-Norge i nyeste utgaven av RUSHPRINT.

 

One Response to Hva skal vi med regional filmproduksjon?

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY