Forfattermakt, nå!

Forfattermakt, nå!

Inntil nylig var inntekter av salg til utlandet en hypotetisk størrelse innen norsk tv-drama. Nå er alt snudd opp ned. Det er på tide å organisere seg, skriver Arne Berggren.

Jobber du med tv-drama, film også forsåvidt, kan det være en lur investering å sette seg inn i rettigheter i tiden som kommer. Enten du vil forsøke å få egne idéer realisert, eller om du bare jobber på en tv-produksjon. Skal du drive ditt eget firma? Fakturere? Hva er forskjellen på honorar og lønn, egentlig? Og bør du organisere deg? Svaret er et rungende ja, men hvor?

Forfattere er de evige frilansere. Såvidt jeg vet, kan de telles på en hånd, de som er ansatt.  Og strengt tatt er det ikke snakk om ordentlige ansettelser med oppsigelsvern, bare litt lengre avtaler enn det som er vanlig. I praksis kan hvem som helst kaste deg ut den dagen prosjektene tar slutt. Stillingsvern og god, gammeldags fast jobb, kan du bare glemme i norsk tv-bransje, dessverre. De store selskapene er eid av internasjonale industrielle selskap, de skalerer opp eller ned i takt med bransjesvingningene. De små og uavhengige har ikke finansielle muskler til mer enn å holde hodet over vannet.

Jeg har sittet på begge sider av bordet. I seks år satt jeg i Den norske forfatterforenings styre, og derigjennom ulike utvalg som strategiutvalg og forhandlingsutvalg der vi hadde den norske forleggerforening som beinhard motpart. Tilstanden i norsk bokbransje var ikke ulik den vi har i tv-bransjen i dag. Forfatterne var ikke en reell part i bransjeforhandlingene i bokbransjen. Man satt på sidelinjen og forsøkte å påvirke så godt man kunne.  Vi møtte forleggere som ikke hadde en krone å avse. Et hvert krav ble møtt med fortvilet hoderysting og trusselen om at dette ville ta livet av norsk skjønnlitteratur.

Vi fikk allikevel manøvrert oss sentralt inn bransjeforhandlinger, gjort noen revolusjoner på royaltyfronten, og Forfatterforeningen har siden spilt en sentral rolle i å redde noen av fundamentene i norsk kulturliv.

Tv-bransjen er ikke så veldig ulik. Forfatterne er dels organisert gjennom Filmforbundet og dels gjennom Dramatikerforbundet. Dramatikerforbundet er i første rekke et laug, man må vise til arbeider av en viss verkshøyde, som det heter, for å bli medlem. Jeg er svak for idéen om sikre et visst nivå på medlemmene. Dilemmaet er allikevel at jo flere medlemmer, desto større momentum i forhandlinger. Tilstanden i dag, der en lang rekke forfattere som lever av å skrive dramatikk for tv, ikke er organisert gjennom Dramatikerforbundet er underlig og på sikt farlig.

Det er et paradoks at når Filmforbundet viser muskler og går til streik, har Dramatikerforbundets forfattere i praksis null rettigheter. Søk medlemskap her eller der, men forsøk å påvirke der du kan. For all del: VÆR ORGANISERT. Du kommer til å trenge hjelp, før eller siden.

Writers Guilds manualer for honorering og kreditering er bibler for den amerikanske bransjen. Den norske bransjestandarden uttrykkes idag gjennom NRK-avtalen, som i beste fall kan kalles veiledende og i liten grad gjenspeiler hvordan man faktisk jobber. Jeg heier på Monica Borracco og Dramatikerforbundet, men nå må man slippe tak i NRK-logikken og orientere seg mot verden, og det haster. Det kan ikke lenger være sånn at NRK Dramas internavdeling skal være eneste premissleverandør for en bransje der TV2, TVNorge, og for den saks skyld VGTV og TV3, er vel så viktige.

Rettigheter for en forfatter handler om arbeidsforhold, honorering og kreditering.  Dette må du sette deg inn i. Hva betyr det når kontrakten sier at du skal krediteres slik det er vanlig i bransjen? Hvem er det som kjemper din sak når en regissør forlanger deler av manushonoraret for å bearbeide ditt manus, mot din vilje? Kan du forlange å ha større navn på tittelsekvensen enn regissøren? Når skal det stå «en serie av» foran navnet ditt? Er det sant, som de sier, at ingen krediteres som produsent med mindre de har skutt inn penger i prosjektet?

Det siste fikk jeg høre stadig vekk, du kan ikke krediteres som executiv producer med mindre du har investert. Noe som er tøv, naturligvis, når du har utviklet idéen til din egen serie, kanskje jobbet med den på spekk i et par år, et arbeid produksjonsselskapet ikke betaler fem øre for i praksis. Det er klart at du har investert, du også.

Noe av det vanskeligste å regulere i kontrakter er de ulike fasene man som forfatter forplikter seg til å levere. Man jobber som regel utfra en idé som videreutvikles til et synopsis, før det igjen storylines og skrives et treatment (som ingen helt vet hva er). I siste omgang gjøres første og andre versjoner av dialogmanus. Det høres ryddig og tilforlatelig ut, men hva skjer egentlig når produsentens dramaturg mener «noe skurrer» i første utkast dialogmanus og du må tilbake til skrivebordet og gjøre om på en for lengst godkjent storyline?

Jeg har alltid undret meg over oppdragsgiveres nidkjærhet i å gå alle disse rundene med storyline uten at det forplikter i neste omgang. Alle vet at flere dager i klippen koster penger. Hvorfor er det gratis å be forfattere ta den ene runden etter den andre på en struktur oppdragsgiver selv har godkjent? Det er kanskje sånn det må være, stort sett går det greit, men tendensen er vel at de store selskapene nå engasjerer forfattere på månedsbasis i stedet. Man får noe større sikkerhet, kanskje, men til gjengjeld langt dårligere rettigheter i neste omgang. Det sier seg selv – eier de tiden din, er det ferdig snakka.

Betyr det noe i praksis hva slags kreditering du får? Ja, ja og atter ja. Som forfatter skal du være beinhard på kreditering og du skal være klar over at alle utlendinger søker opp navnet ditt på imdb før de møter deg. Krediteringene der avgjør hvilken liga du spiller i. Er du manusassistent eller redaktør eller episodeforfatter? En kreditering som exec prod betyr at du har mye erfaring og at det blir langt lettere å få møter på toppnivå i utlandet.  

Alle vet at produsenter kan være så mye rart, i Hollywood kommer produsenttitlene nærmest av seg selv etterhvert som du skriver, og nettopp derfor trekker de fra tredve prosent fra cv-en din. Har du ikke en gang kreditering som episodeforfatter, er du i praksis nobody når du forsøker deg i England eller Amerika. Hauger av forfattere har skrevet flere dusin episoder på norske tv-serier uten å sørge for kreditering på imdb. Dette burde være produsentenes ansvar.

Inntil nylig var inntekter av salg til utlandet en hypotetisk størrelse innen norsk tv-drama. Serien din ble solgt til en hotellkjede i Tsjekkoslovakia, om du var heldig. Nå er alt snudd opp ned.

Derfor er det smart å lese alt det kjedelige på slutten av kontrakten din. Hvor mange prosent av sekundærrettighetene får du? Er du med i en redaksjon, har du sannsynlig ingen andel i det hele tatt. Det kan virke småfarlig å stille spørsmål om dette, populært er det neppe, men her er det mange gråsoner for tiden. Dersom produksjonsselskapet selv hadde idéen til serien, tar de sannsynligvis for gitt at alle sekundærrettigheter tilfaller selskapet. Er det fair? Kanskje. Kommer helt an på.  Du må avveie hvor viktig ditt bidrag er, og om du skal være han eller hun brysomme. Dette er etter min mening et av de viktigste feltene å få regulert i et avtaleverk mellom produsenter og forbund. At Dramatikerforbundet har ansatt egen advokat nå, er lovende.

Arne Berggren er serieskaper og partner i TV Wonder

Legg igjen en kommentar

Forfattermakt, nå!

Forfattermakt, nå!

Inntil nylig var inntekter av salg til utlandet en hypotetisk størrelse innen norsk tv-drama. Nå er alt snudd opp ned. Det er på tide å organisere seg, skriver Arne Berggren.

Jobber du med tv-drama, film også forsåvidt, kan det være en lur investering å sette seg inn i rettigheter i tiden som kommer. Enten du vil forsøke å få egne idéer realisert, eller om du bare jobber på en tv-produksjon. Skal du drive ditt eget firma? Fakturere? Hva er forskjellen på honorar og lønn, egentlig? Og bør du organisere deg? Svaret er et rungende ja, men hvor?

Forfattere er de evige frilansere. Såvidt jeg vet, kan de telles på en hånd, de som er ansatt.  Og strengt tatt er det ikke snakk om ordentlige ansettelser med oppsigelsvern, bare litt lengre avtaler enn det som er vanlig. I praksis kan hvem som helst kaste deg ut den dagen prosjektene tar slutt. Stillingsvern og god, gammeldags fast jobb, kan du bare glemme i norsk tv-bransje, dessverre. De store selskapene er eid av internasjonale industrielle selskap, de skalerer opp eller ned i takt med bransjesvingningene. De små og uavhengige har ikke finansielle muskler til mer enn å holde hodet over vannet.

Jeg har sittet på begge sider av bordet. I seks år satt jeg i Den norske forfatterforenings styre, og derigjennom ulike utvalg som strategiutvalg og forhandlingsutvalg der vi hadde den norske forleggerforening som beinhard motpart. Tilstanden i norsk bokbransje var ikke ulik den vi har i tv-bransjen i dag. Forfatterne var ikke en reell part i bransjeforhandlingene i bokbransjen. Man satt på sidelinjen og forsøkte å påvirke så godt man kunne.  Vi møtte forleggere som ikke hadde en krone å avse. Et hvert krav ble møtt med fortvilet hoderysting og trusselen om at dette ville ta livet av norsk skjønnlitteratur.

Vi fikk allikevel manøvrert oss sentralt inn bransjeforhandlinger, gjort noen revolusjoner på royaltyfronten, og Forfatterforeningen har siden spilt en sentral rolle i å redde noen av fundamentene i norsk kulturliv.

Tv-bransjen er ikke så veldig ulik. Forfatterne er dels organisert gjennom Filmforbundet og dels gjennom Dramatikerforbundet. Dramatikerforbundet er i første rekke et laug, man må vise til arbeider av en viss verkshøyde, som det heter, for å bli medlem. Jeg er svak for idéen om sikre et visst nivå på medlemmene. Dilemmaet er allikevel at jo flere medlemmer, desto større momentum i forhandlinger. Tilstanden i dag, der en lang rekke forfattere som lever av å skrive dramatikk for tv, ikke er organisert gjennom Dramatikerforbundet er underlig og på sikt farlig.

Det er et paradoks at når Filmforbundet viser muskler og går til streik, har Dramatikerforbundets forfattere i praksis null rettigheter. Søk medlemskap her eller der, men forsøk å påvirke der du kan. For all del: VÆR ORGANISERT. Du kommer til å trenge hjelp, før eller siden.

Writers Guilds manualer for honorering og kreditering er bibler for den amerikanske bransjen. Den norske bransjestandarden uttrykkes idag gjennom NRK-avtalen, som i beste fall kan kalles veiledende og i liten grad gjenspeiler hvordan man faktisk jobber. Jeg heier på Monica Borracco og Dramatikerforbundet, men nå må man slippe tak i NRK-logikken og orientere seg mot verden, og det haster. Det kan ikke lenger være sånn at NRK Dramas internavdeling skal være eneste premissleverandør for en bransje der TV2, TVNorge, og for den saks skyld VGTV og TV3, er vel så viktige.

Rettigheter for en forfatter handler om arbeidsforhold, honorering og kreditering.  Dette må du sette deg inn i. Hva betyr det når kontrakten sier at du skal krediteres slik det er vanlig i bransjen? Hvem er det som kjemper din sak når en regissør forlanger deler av manushonoraret for å bearbeide ditt manus, mot din vilje? Kan du forlange å ha større navn på tittelsekvensen enn regissøren? Når skal det stå «en serie av» foran navnet ditt? Er det sant, som de sier, at ingen krediteres som produsent med mindre de har skutt inn penger i prosjektet?

Det siste fikk jeg høre stadig vekk, du kan ikke krediteres som executiv producer med mindre du har investert. Noe som er tøv, naturligvis, når du har utviklet idéen til din egen serie, kanskje jobbet med den på spekk i et par år, et arbeid produksjonsselskapet ikke betaler fem øre for i praksis. Det er klart at du har investert, du også.

Noe av det vanskeligste å regulere i kontrakter er de ulike fasene man som forfatter forplikter seg til å levere. Man jobber som regel utfra en idé som videreutvikles til et synopsis, før det igjen storylines og skrives et treatment (som ingen helt vet hva er). I siste omgang gjøres første og andre versjoner av dialogmanus. Det høres ryddig og tilforlatelig ut, men hva skjer egentlig når produsentens dramaturg mener «noe skurrer» i første utkast dialogmanus og du må tilbake til skrivebordet og gjøre om på en for lengst godkjent storyline?

Jeg har alltid undret meg over oppdragsgiveres nidkjærhet i å gå alle disse rundene med storyline uten at det forplikter i neste omgang. Alle vet at flere dager i klippen koster penger. Hvorfor er det gratis å be forfattere ta den ene runden etter den andre på en struktur oppdragsgiver selv har godkjent? Det er kanskje sånn det må være, stort sett går det greit, men tendensen er vel at de store selskapene nå engasjerer forfattere på månedsbasis i stedet. Man får noe større sikkerhet, kanskje, men til gjengjeld langt dårligere rettigheter i neste omgang. Det sier seg selv – eier de tiden din, er det ferdig snakka.

Betyr det noe i praksis hva slags kreditering du får? Ja, ja og atter ja. Som forfatter skal du være beinhard på kreditering og du skal være klar over at alle utlendinger søker opp navnet ditt på imdb før de møter deg. Krediteringene der avgjør hvilken liga du spiller i. Er du manusassistent eller redaktør eller episodeforfatter? En kreditering som exec prod betyr at du har mye erfaring og at det blir langt lettere å få møter på toppnivå i utlandet.  

Alle vet at produsenter kan være så mye rart, i Hollywood kommer produsenttitlene nærmest av seg selv etterhvert som du skriver, og nettopp derfor trekker de fra tredve prosent fra cv-en din. Har du ikke en gang kreditering som episodeforfatter, er du i praksis nobody når du forsøker deg i England eller Amerika. Hauger av forfattere har skrevet flere dusin episoder på norske tv-serier uten å sørge for kreditering på imdb. Dette burde være produsentenes ansvar.

Inntil nylig var inntekter av salg til utlandet en hypotetisk størrelse innen norsk tv-drama. Serien din ble solgt til en hotellkjede i Tsjekkoslovakia, om du var heldig. Nå er alt snudd opp ned.

Derfor er det smart å lese alt det kjedelige på slutten av kontrakten din. Hvor mange prosent av sekundærrettighetene får du? Er du med i en redaksjon, har du sannsynlig ingen andel i det hele tatt. Det kan virke småfarlig å stille spørsmål om dette, populært er det neppe, men her er det mange gråsoner for tiden. Dersom produksjonsselskapet selv hadde idéen til serien, tar de sannsynligvis for gitt at alle sekundærrettigheter tilfaller selskapet. Er det fair? Kanskje. Kommer helt an på.  Du må avveie hvor viktig ditt bidrag er, og om du skal være han eller hun brysomme. Dette er etter min mening et av de viktigste feltene å få regulert i et avtaleverk mellom produsenter og forbund. At Dramatikerforbundet har ansatt egen advokat nå, er lovende.

Arne Berggren er serieskaper og partner i TV Wonder

Legg igjen en kommentar

MENY