Oppsummering av IDFA 2014: Hva vet dokumentarfilmen som vi ikke vet?

Oppsummering av IDFA 2014: Hva vet dokumentarfilmen som vi ikke vet?

Verdens viktigste dokumentarfestival IDFA gikk nylig av stabelen i Amsterdam, med en lovende, men fortsatt beskjeden norsk deltakelse. Oda Bhar rapporterer om trender, prisvinnere og personlige favoritter – og hva norsk TV kan gjøre for dokumentarfilmen, om de virkelig vil.

Som filmskribent med særlig interesse for dokumentarer har det lenge vært klart for meg at jeg burde komme meg til IDFA i Amsterdam. Verdens største dokumentarfestival er stedet for de ferskeste og dristigste konseptene, og hovedarenaen for møter mellom dokumentarfilmskapere, finansiører og distributører. I år greide jeg endelig å komme meg dit, og besøket svarte absolutt til forventningene!

Nedenfor følger en rapport som er blitt litt av alt. Den norske deltakelsen, forslag til hvordan TV-kanalene kan satse bedre på dokumentarfilm, tips til norske festivaler om filmtitler det er verdt å sjekke ut, statistikk om kvinnerepresentasjon, og noen ord om internasjonale trender. Det er bare å hoppe rundt i teksten til det du synes er interessant, og overlate resten til andre.

IDFAs hovedkino heter Tuschinski og ligger i nærheten av Rembrandtplein. Foto: Oda Bhar.
IDFAs hovedkino heter Tuschinski og ligger i nærheten av Rembrandtplein. Foto: Oda Bhar.

Mange co-produksjoner

IDFA har funnet sted årlig siden 1988, med stadig økende besøkstall. Årets festival satte ny rekord med 250.000 besøk, en oppgang på vel 15.000 fra ifjor. I løpet av 12 dager de to siste ukene i november ble det vist omkring 300 filmer, hvorav fire norskproduserte og tre co-produksjoner. Til sammenlikning hadde den danske dokumentarfilmfestivalen CPH:DOX i år besøk av hele 12 norske dokumentarer, hvorav ti var med i konkurransen. Våre skandinaviske naboer har lenge vært aktive på IDFA, og svenskene deltok i år med seks filmer, mens danskene hadde med hele 15 filmer.

Tuschinski-kinoen er bygd i 1926 og tegnet av Hijman Louis de Jong i en pussig miks av stilarter, mest jugendstil og art deco. Foto: Oda Bhar.
Tuschinski-kinoen er bygd i 1926 og tegnet av Hijman Louis de Jong i en pussig miks av stilarter, mest jugendstil og art deco. Lobbyen minner om en kulisse fra en fantasyfilm. Foto: Oda Bhar.

En danskprodusert film stakk av med festivalens nest gjeveste pris; juryens spesialpris for langdokumentarer. Something Better to Come av Hanna Polak hadde riktignok polsk regissør og handling fra Russland, men internasjonale samarbeid er symptomatisk for samtidsfilmene. Det hentes penger litt herfra og derfra, og filmskaperne begrenser seg verken til emner eller innspillingssteder i hjemlandet. Hovedprisen for beste helaftens dokumentar gikk også til et slikt prosjekt, den over to timer lange Of Men and War av franske Laurent Bécue-Renard, med amerikanske Irak-veteraner som tema og fransk-sveitsisk finansiering. (Mer om prisvinnerne nedenfor.)

Mye brukt av festivalen er også det flunkende nye EYE-senteret som ligger ved sjøkanten, ikke helt ulikt Operaen i Oslo.
Mye brukt av festivalen er også det flunkende nye EYE-senteret som ligger ved sjøkanten, ikke helt ulikt Operaen i Oslo.

Ung og utfordrende

Blant de norske filmene knyttet det seg størst spenning til August B. Hanssens debut som soloregissør, etter mer enn ti år som den litt mindre kjente delen av tospannet med kollega og barndomsvenn Even Benestad. Hans film Idas dagbok hadde verdenspremiere i mellomlengdeprogrammet på IDFA, og ble svært godt mottatt av publikum. Ida Storm er en energisk ung kvinne som lenge har slitt med depresjon og selvskading, og som har videodokumentert oppturer og nedturer i en årrekke. På et tidspunkt sendte hun det uredigerte materialet til IndieFilm og spurte om det kunne bli en film, og slik gikk det.

August B. Hanssen har gjort egne opptak for å ramme inn og strukturere det til tider kaotiske materialet, men det skjer så respektfullt og sømløst at Idas egen stemme alltid kommer i forgrunnen. I et intervju med nettmagasinet til IDFA forklarer regissøren hvordan han tenkte.

– Jeg ville at det fortsatt skulle kjennes som ei videodagbok, selv om vi også gjorde opptak med et bedre kamera. Det gjaldt å strukturere nok til at publikum henger med på det som skjer, men uten å tilføre for mye utenfra. Ganske tidlig bestemte jeg meg for at vi ikke skulle vise for mye av bakgrunnen til Ida. Jeg ville at publikum skulle føle på det hun går gjennom, snarere enn å bli forklart hvorfor det skjer, sier August.

Ida og havet. Foto: IndieFilm.
Ida og havet. Foto: IndieFilm.

Skandinavisk lansering og verdenssuksess

Hovedpersonen Ida Storm var selv tilstede og svarte på spørsmål etter den første visningen av Idas dagbok, og fortalte blant annet at et viktig motiv for å lage filmen hadde vært å vise likesinnede at de ikke var alene. Noe liknende uttalte en annen ung kvinne som også deltok på IDFA som hovedperson i en film, Felicia fra den norsk-svenske co-produksjonen My Life My Lesson. Denne filmen handler om hvordan en ustabil og voldelig far kan ødelegge en familie, og fører til at Felicia flere år senere sliter på innsida, selv om utsida er rolig. Åsa Ekman har regien og norske Anders Teigen har involvert på manussida og som klipper.

IndieFilm truer med å vente med Norgespremiere på Idas dagbok helt til oktober 2015, på Verdensdagen for psykisk helse. Til gjengjeld håper de da å  lansere den samtidig i flere skandinaviske land, i forbindelse med en større kampanje rettet mot skoler og online-plattformer som MTV. Dette avslørte produsent Carsten Aanonsen i en av IDFAs Industry Talks.

Regissør August B. Hanssen, Ida Storm og produsent Carsten Aanonsen under IDFA. Foto: Karianne Berge.
Regissør August B. Hanssen, Ida Storm og produsent Carsten Aanonsen under IDFA. Foto: Karianne Berge.

IndieFilm deltok også med en annen film på IDFA, i programmene Doc U og Kids&Docs, hvor den konkurrerte om ungdomsjuryens pris. Ballettguttene handler om de tre unge danserne Lukas, Syvert og Torgeir som filmskaper Kenneth Elvebakk har fulgt gjennom fire år fra de er barn til tenåringer som må bestemme seg for hvor hardt de vil satse. Filmen ble vist første gang under Eurodok i mars, og er allerede solgt til en rekke land, som Sverige, Frankrike, Storbritannia, Tyskland, Canada, Japan og Hongkong. Rushprint trykket et intervju med regissøren i årets juninummer (nr 3, 2014).

Hvorfor svikter NRK?

Ballettguttene har også vært vist på NRK, som av en eller annen grunn bestemte seg for å gjemme den bort klokka 22.10 en tirsdag kveld i sommerferien. Dette på tross av at filmen har barn og ungdom som hovedmålgruppe, og burde være av stor interesse for Idol-generasjonen. Er det ikke snart på tide at NRK tar ansvaret sitt når det gjelder dokumentarfilm, og gir den en plass og en annonsering den fortjener, tilsvarende spillefilmen?

Ballettguttene Lukas, Torgeir og Syvert under opptaksprøvene til Balletthøyskolen. Foto Jörg Wiesner.
Ballettguttene Lukas, Torgeir og Syvert under opptaksprøvene til Balletthøyskolen. Foto Jörg Wiesner.

Jeg kan foreslå følgende tiltak:

  • Gi hver dokumentarfilm en god sendetid tilpasset målgruppe.
  • Prøv å gjøre plass til den lengre kinoversjonen, istedenfor å alltid kreve en brutal nedklipping. Det ville man jo aldri krevd av en spillefilm!
  • Plott gjerne inn faste ukentlige tidspunkter for bestemte filmkategorier, slik at de som er spesielt interessert i kultur, historie, helse, politikk, natur etc kan programmere inn serieopptak på kabelboksen.
  • Gi dokumentarene en felles merkelapp det er lett å få øye på i programoversikten, for eksempel DOK, DOC eller DOX (den siste brukes allerede av SVT).
  • Lag en egen nettside for dokumentarer og tilby abonnement på en ukentlig nyhetsmail med omtaler og sendetidspunkt. (Også dette gjør SVT.)

I Amsterdam hørte vi skumle rykter om at NRK istedenfor å gi dokumentarene større plass er i ferd med å planlegge en nedprioritering fra 2015, særlig på NRK2, kvalitetsfilmens hovedarena. Vi håper på falsk alarm! Hvis du vet noe om dette hører vi gjerne fra deg i kommentarfeltet.

Inne på EYE er det tipp topp moderne, med flere kinosaler og utstillingsrom, og en restaurant hvor det går an å sitte og se på havneområdet. Foto: Oda Bhar.
Inne på EYE er det tipp topp moderne, med flere kinosaler og utstillingsrom, og en restaurant hvor det går an å sitte og se på havneområdet. Foto: Oda Bhar.

Tabbe av TV2?

Den internasjonale trenden med å lage film ute i verden var tydelig i flere av de norske filmene som ble vist utenfor konkurranse på IDFA.

Drone (2014) av Tonje Hessen Schei ble vist i Best of Fests-programmet (for filmer som har gjort seg bemerket på andre festivaler). Gulabi Gang (2012) av Nishta Jain ble vist i The Female Gaze, et sideprogram med kvinnelige filmskapere, og Masters viste Joshua Oppenheimers co-produksjoner om overgrep i Indonesia, den Oscar-nominerte The Act of Killing (2012) og årets oppfølger The Look of Silence (2014).

Tonje Hessen Schei er regissør av DRONE, og snakker her om filmen på Oslo Dokumentarkino i oktober ifjor. Foto: Monica Løvdahl.
Tonje Hessen Schei er regissør av DRONE, og snakker her om filmen på Oslo Dokumentarkino i november ifjor. Foto: Monica Løvdahl.

Alle disse regissørene har vi i Rushprint snakket med tidligere, og i årets desembernummer følger et rykende ferskt intervju med Oppenheimer om The Look of Silence, som antakelig får norsk premiere relativt snart på nyåret. Vårt forrige intervju med Oppenheimer (om The Act of Killing) kan leser her, og under følgende lenker ligger intervjuene med Tonje Hessen Schei og Nishta Jain: «Game of Drones – en slagmark mellom dataspill og krig» og «Rosa knyttnever – Gulabi Gang».

Den norske versjonen av Flimmer-produserte Drone er ennå ikke ferdig klipt, og det er verdt å spørre om TV2 tok riktig beslutning da de ikke ville vise noen av de internasjonale versjonene som har gått sin seiersgang over verden. Drone skal ha inspirert Sesong 4 av Homeland, som norske TV-seere følger i høst (dette skriver Stavanger Aftenblad). Kinoversjonen av Drone ble vist under BIFF i september, og en timelang TV-versjon har vært vist på blant annet SVT2, DR2, YLE og franske ARTE. Er vi virkelig så nærsynte i Norge at vi må ha en egen norsk vinkel på alle internasjonale spørsmål for å bli interessert?

Norske pitcher

Fire norske produksjoner og co-produksjoner ble pitchet under årets IDFA, med fokus på henholdsvis barn, ungdom og ny teknologi.

Varicella regisseres av den etablerte russiske filmskaperen Victor Kossakovskij, (¡Vivan las Antipodas!), og handler om to russiske søstre med en felles drøm om å bli ballettdansere. Den inngår i en serie på seks dokumentarer med barn som målgruppe, hvor fokus er på fysisk aktivitet av ulike typer. Norske Sant & Usant co-produserer med danske Final Cut for Real (Joshua Oppenheimers selskap) og svenske Story AB.

VARICELLA kunne kanskje like godt ha hett «Ballettjentene»?
VARICELLA kunne kanskje like gjerne hett «Ballettjentene»?

To andre prosjekter hadde ungdom i fokus. Portrettfilmen Magnus følger karrieren til den unge sjakkmesteren Magnus Carlsen (Benjamin O. Ree regisserer, og produsent er Moskus Film AS). I Rebels følger Kari Anne Moe (Til ungdommen) en gruppe norske ungdommer droppet ut av skolen, men får en ny sjanse ved å følge et spesialtilpasset program (produsent er Fuglene AS).

Under pitchen av Magnus på IDFA 2014. Foto: Ben Kempas (via Twitter).
Under pitchen av Magnus på IDFA 2014. Foto: Ben Kempas (via Twitter).

Ny teknologi er sentralt i multiplattformprosjektet We are the Gun, hvor virkningen av den internasjonale våpenhandelen studeres blant vanlige folk. Vi presenteres for et flettverk av personlige historier, fra forretningsfolk, soldater, flyktninger og politikere med flere. Regissør er amerikanske Christine Cynn, nå bosatt i Nord-Norge, som tidligere har samarbeidet mye med Joshua Oppenheimer, blant annet som co-regissør på The Act of Killing og hans første film fra Indonesia, The Globalization Tapes (2003). Kristian Mosvold i norske  Substans Film AS er produsent.

We Are the Gun.
We Are the Gun.

Nybølge førti år i forkant

IDFA hadde mange publikumsvennlige filmer som helt sikkert kunne få et godt liv på norske festivaler. Selv er jeg svak for kulturdokumentarer, som er mindre vanlige på festivalene enn mer sosialt og politisk orienterte filmer. Det går an å håpe på endringer her, eller også at cinematekene tar saken. Et par av filmene på IDFA hadde allerede vært vist i SVTs faste luke for kulturdokumentarer, K Special mellom kl 20 og kl 21 hver fredag, verdt å sjekke ut om du har SVT2 i kanalpakka.

Min favorittfilm i kulturkategorien var From Caligari to Hitler, en essayfilm proppet med vakre, morsomme, storslagne og uventede klipp fra tysk filmhistorie under Weimar­republikken (1918-1933).

vczh_plakat_dt_s

Dette var Tysklands første periode med demokratisk styresett, fra første verdenskrig til Hitlers fatale maktovertakelse. I kulturlivet var det ei blomstrende, eksperimenterende og mangfoldig tid, langt unna klisjéen om «the swinging Berlin» med sine overflatiske fester og gjøglende kabareter.

Filmhistorisk er det mye mer å oppdage enn de ekspresjonistiske klassikerne mange kjenner til, selv om disse også preger bildet. Blant navnene finner vi kjente regissører og skuespillere som senere havnet i USA, som Lubitsch, Fritz Lang, Murnau, von Sternberg, Marlene Dietrich og Louise Brooks, mens andre er glemt for lenge siden. Vi får til og med se klipp som til forvekslng likner fransk nybølge, 40 år før 1968! Denne filmen, Menschen am Sonntag, har Billy Wilder på manussiden.

Filmen MENSCHEN AM SONNTAG (1930) er full av den typen spontane bilder og opptak med amatører den franske nybølgen skulle bli så kjent for.
MENSCHEN AM SONNTAG (1930) er full av den typen spontane opptak med amatørskuespillere den franske nybølgen skulle bli kjent for. Foto: Eugen Schüfftan / Praesens Film Zürich.

Regissør Rüdiger Suchsland er historiker og filmkritiker fra Frankfurt, og bruker filmklipp til å si noe mer generelt om Europa og mellomkrigstida. Blant annet vil han undersøke om den kommende katastrofen kan leses ut av tyske filmer som ble lagd i perioden. Spørsmålet formuleres slik: «Hva vet kinofilmen som vi ikke vet?»

– Å sammenlikne mangfoldet fra Weimarperioden med dagens tyske filmer gir meg lyst til å gråte, sa regissøren på en Q&A under festivalen.

Regissør Rüdiger Suchsland.
Regissør Rüdiger Suchsland.

Ulrich Seidls metode

Den østerrikske filmskaperen Ulrich Seidl har siden 1990-tallet bidratt med mye interessant innen hybridsjangeren; film som blander fiksjon med dokumentar (eller non-fiction, som er den internasjonale betegnelsen). Hans gjennomgående tema er menneskers dobbeltmoral i ulike avskyginger. Et bredere publikum har blitt kjent med ham det siste tiåret, først med spillefilmen Import Eksport (2007) og deretter Paradis-trilogien (Paradis: Kjærlighet, Paradis: Tro og Paradis: Håp), som også har gått på norske kinoer.

Ulrich Seidl med sin samboer og samarbeidspartner Veronika Frantz på scenen under IDFA 2014. Foto: Oda Bhar.
Ulrich Seidl med sin samboer og samarbeidspartner Veronika Frantz på scenen under IDFA 2014. Foto: Oda Bhar.

I Amsterdam var det mulig å få med seg en trippel Ulrich Seidl; et sceneintervju og den nyeste langfilmen hans, In the Basement (Im Keller), samt en bakomfilm lagd av kollegaen Constantin Wulff, med tittelen Ulrich Seidl – A Director at Work. Av disse fant jeg bakomfilmen mest interessant, fordi den i langt større grad enn regissørens egne filmer gir innblikk i metodene hans.

Ulrich Seidl iført tyrolerkostyme instruerer en intim piskescene under innspillingen av sin siste film IM KELLER.
Ulrich Seidl instruerer en intim piskescene under innspillingen av sin siste film IM KELLER, iført tyrolerkostyme.

Mange har nok lurt på hvordan Seidl får mennesker til å utføre skambelagte handlinger foran kamera, hvorfor de går med på å kle av seg, uansett hvordan de ser ut, og viser oss private øyeblikk de neppe deler med venner. I dokumentaren til Wulff får vi se hvordan Seidl går fram, men også at noen nekter, og regissøren forklare hvilke tanker som ligger bak.

Seidls egen film In the Basement handler om lyssky aktiviteter østerrikerne bedriver i kjellerne sine, fra uvanlig sex til kompisfester omgitt av nazieffekter. Sistnevnte scene har skapt skandale i Østerrike, fordi det viste seg at to av deltakerne satt i kommunestyret – og ikke for noe nazistparti.

Et uventet møte med Dardenne

De mellomlange filmene på IDFA blir gjerne paret med en kortfilm, slik at publikum til sammen får en helaftens visning. Denne tiltalende skikken kan gi gledelige overraskelser, som da jeg i vente på Seidls metode plutselig oppdaget den belgiske filmskaperen Luc Dardenne på lerretet. Den halvtimeslange filmen The Water and the Well er lagd av den unge sveitsiske filmskaperen Alice Fargier, og handler om en 11 år gammel gutt som bor på et barnehjem hvor han får se Dardenne-brødrenes spillefilm Gutten med sykkelen, og deler noen tanker med oss på kamera.

Deretter kommer det morsomme, for Alice Fargier tar med seg opptaket til Belgia og viser det fram for Luc Dardenne! Og Dardenne lar seg filme i en kommentar til gutten, som igjen får se opptaket og gir oss en reaksjon. Det er en sjarmerende og upretensiøs idé, som blir til et sjeldent møte.

Hemingways forbannelse

Større pretensjonar ar idéen bak Running from Crazy, en samtaledokumentar med den amerikanske skuespilleren Mariel Hemingway, som var så uforglemmelig som 16-åring i Woody Allens Manhattan (1979). Sammen med filmskaper Barbara Kopple utforsker hun de mørke sidene av sin berømte familie, som er kjent for stor kreativitet, men også psykiske problemer og uvanlig høy forekomst av selvmord.

Mariel Hemingway med Woody Allen i MANHATTAN (1979).
Mariel Hemingway med Woody Allen i MANHATTAN (1979).

Mariel er barnebarn av Ernest og søster av fotomodell Margaux, som begge døde for egen hånd på samme dato – med 35 års mellomrom. Etter søsterens død har Mariel engasjert seg for åpenhet rundt psykisk helse, og dette er hovedmotivet hennes for å delta i filmen.

Vi ser henne nøste opp tråder fra fortida og kjempe med egne demoner, samtidig som hun må hjelpe de to døtrene som har fått sin del av forbannelsen. Med tanke på hovedpersonens høye profil er det blitt en forbausende lavmælt film, med potensiale til å interessere langt flere enn de sensasjonslystne og kjendishungrige.

Bedre enn Linklaters «Boyhood»

Min favoritt innen sosialt engasjert dokumentar var vinneren av juryens spesialpris, den brutale og håpefulle Something Better to Come av Hanna Polak. Den handler om ei sterk, morsom og livskraftig jente som vokser opp på en søppelplass utenfor Moskva, blant en rekke mennesker som har mistet alt og må overleve på det andre kaster. Vi følger Yula over 14 år, fra leken tomboy via gravid tenåring, til hun som ung voksen bestemmer seg for å endre livet sitt radikalt.

Something better to come

Dette er en glimrende film som fortjener alt den kan få av distribusjon, og som antakelig blir vist på NRK, selv om det ifølge Polak kan ta minst ett år. Tenk deg en kvinnelig, dønn oppriktig og langt mer prekær variant av Richard Linklaters Boyhood, hvor noe til forskjell fra i den amerikanske filmen virkelig står på spill for hovedpersonene.

Regissør Hanna Polak.
Regissør Hanna Polak.

Regissøren ble kjent med Yula mens hun jobbet med russiske gatebarn for en norsk hjelpe­oranisasjon, et arbeid som tidligere har resultert i den Oscar-nominerte dokumentaren The Children of Leningradsky (2005), om unger som lever alene omkring jernbanestasjonen Leningradsky i Moskva. Gatebarn er et stort problem i Russland, hvor mellom én og fire millioner barn skal ha blitt hjemløse siden Sovjetunionens fall.

Liten i en stor verden

Årets IDFA svært mange gode filmer med sosiale temaer. Andre av mine favoritter handler om klima, naturressurser, kosthold, helse, trafficking, behandling av demente, voldtekt som krigsstrategi, kritikk av amerikansk krigsimperialisme, vansker med å avvikle Guantanamo-basen, og så videre. Plassen rekker knapt til mer enn en overflatisk gjennomgang, men jeg vil likevel nevne noen enkeltfilmer.

The Storm Makers (regi: Guillaume Suon, Kambosja) handler om jenter på landsbygda i Kambodsja, som blir lurt til de rikere nabolandene på kontrakter som minner om slaveri. Hvordan det er å komme tilbake etter misbruk, for hvordan føles det å bo i lokalmiljøet og vite at du var den som lurte dem? En sjokkerende, gripende og menneskelig film.

Waiting for August (regi: Teodora Ana Mihai, Belgia) viser en søskenflokk i Romania som tar vare på hverandre mens mor er gjestearbeider i Italia. Det er en rørende, munter, sår og tankevekkende film, med 15 år gamle Georgiana som sjarmerende hovedperson. Filmen er mangfoldig prisbelønt, blant annet som beste internasjonale dokumentar under årets BIFF, på Hot Docs i Canada og Karlovy Vary i Tsjekkia.

The Shore Break (regi: Ryley Grunenwald, Sør-Afrika) viser oss konflikten mellom nye og tradisjonelle verdier i et naturskjønt område av Sør-Afrika, gjennom en fetter og kusine som har vidt forskjellige meninger om framtida. Hun vil bevare naturen, mens han vil åpne for en titangruve drevet av utenlandsk storkapital lage. Hva er viktigst, miljø eller arbeidsplasser? Og kan lokalbefolkningen virkelig tjene på dette?

Å forsone seg med fortida

Mission Rape – A Tool of War (regi: Katia Forbert Petersen og Annette Mari Olsen, Danmark) tar oss tilbake til Sarajevo 20 år etter den ex-jugoslaviste krigen for å finne ut hvordan det har fått med kvinnene som ble voldtatt som del av krigsstrategien. Gjennom en grundig og viktig gjennomgang av personlige historier, statistikk og forskning avdekkes et bilde med relevans for alle steder i verden hvor den grusomme praksisen lever.

Storm in the Andes (regi: Mikael Wiström, Sverige/Peru) lar oss følge den unge svensk-peruvianske kvinnen Josefin tilbake til farens hjemland for å finne sannheten om familiens rolle i de brutale voldshandlingene på 1980-tallet. Hennes tante Augusta var blant lederne og grunnleggerne for geriljabevegelsen Lysende sti, og det viser seg at mange i Peru fortsatt legger skylda for tragedien på Josefins slekt.

Uyghurs, Prisoners of the Absurd (regi: Patricio Henriquez, Canada) er en gripende og hjerteskjærende historie om en gruppe uighurer på flukt fra undertrykking sin i Kina, som uforskyldt blir arrestert i Pakistan og sendt til Guantanamo som potensielle terrorister. At de ikke har gjort noe galt ble snart oppdaget, så hvorfor virker det umulig for amerikanske myndigheter å sette dem fri? Filmen gir et sjokkerende bilde samspillet mellom amerikansk opinion og storpolitikkens hestehandel.

Håp og helse

Alive Inside (regi: Michael Rossato-Bennet, USA) er en terapifilm om noen det lenge har vært betraktet som umulig å behandle; eldre og demente. På et pleiehjem i USA viser det seg likevel at de kan finne livsgnist og minner igjen ved å få tildelt en egen MP3-spiller med personlig tilpasset musikk. Filen vant publikumsprisen i Sundance og ble vist under BIFF.

Good Things Await (regi: Phie Ambo, Danmark) handler om en gammel dansk bonde og den noe yngre kona hans, som kjemper for å få lov til drive gården sin med tradisjonelle metoder i ei tid hvor lover og regler favoriserer det industrialiserte landbruket. Hvordan få myndighetene til å forstå at horn er levende organer som kuene bør få beholde, selv om dette betyr at de må bindes i båser istedenfor å gå fritt omkring i fjøset? Filmen er full av slike dilemmaer, som tyder på at enkle løsninger og entydige svar ikke alltid er det beste i omgangen med levende skapninger.

That Sugar Film (regi: Damon Gameau, Australia) tar en nærmere kikk på sukkersuget i vår tid, og finner ut vhor lett det er å spise 40 sukkerbiter pr dag, et gjennomsnittlig forbruk hos dagens vestlige ungdom. En ung australsk mann utfører et risikabelt eksperiment med sin egen kropp, på liknende måte som vi så amerikanske Morgan Spurlock gjøre det i den McDonalds-kritiske dokumentaren Super Size Me fra 2004.

Naiv og traumatisert

Hovedprisvinneren på IDFA var som nevnt Of Men and War, en terapifilm om traumatiserte krigsveteraner fra USAs engasjement i Irak. Vi følger gruppesamtaler på et behandlingshjem, hvor de nå rundt førti år gamle mennene avslører en forbausende naivitet, som etter hjemkomsten har gått over i forvirring og frustrasjon. Under tida i Irak utførte enkelte grufulle handlinger nærmest uten moralsk refleksjon, men senere har hendelsene kommet tilbake til dem med full styrke, gjerne i form av selvbebreidelser, flashbacks og et raseri de har vansker med å forklare.

Of Men and War
Of Men and War

«Jeg skjøt ham og etterpå fant vi ikke noe våpen. Kanskje hadde han det ikke? Jeg vet ikke og bryr meg ikke,» sier en av soldatene nonchalant, mens leppene skjelver og øynene blir blanke. «Det virker jo som om du bryr deg litt,» fastslår terapeuten. Soldaten svarer lavt: «Ja, men ikke på det tidspunktet.»

Én er rasende fordi han fikk psykiske problemer, og mener han ikke har noen grunn til det. «Vi drepte jo aldri noen som ikke forsøkte å drepe oss først.» En annen kan kjøre nedover gata og synes at noen kommer for nær, og tenke automatisk: «Dette kunne jeg ha skutt deg for!» De er oppfarende mot koner og barn, mange ender opp skilt og med besøksforbud. En av konene som fortsatt holder ut sier det slik: «Det er ikke lett, for du får all sympatien, til meg sier folk at jeg selv har satt meg i situasjonen.»

Overgriperfilmer

Of Men and War er andre del i en trilogi om ettervirkningen av krig. Regissøren har tidligere lagd en film om bosniske krigsenker, og sier at den tredje filmen skal handle om barn i krig. Det går an å tolke Of Men and War som en anti-krigsfilm, men jeg greier ikke helt å se bort fra noe filmteoretikeren Bill Nichols sa i en scenesamtale samme uke, om at han ser en trend med «overgriperfilmer» (perpetrator films) blant dagens dokumentarer.

Filmteoretikeren Bill Nichols ble intervjuet på scenen av Neil Young fra The Hollywood Reporter. Foto: Oda Bhar.
Filmteoretikeren Bill Nichols ble intervjuet på scenen av Neil Young fra The Hollywood Reporter. Foto: Oda Bhar.

Er det riktig skape sympati for drapsmennene, så lenge ofrene ikke får noen egen plass i filmen? Hvor viktig for medfølelsen er det at hovedpersonene likner oss selv, velfødde og vestlige, i motsetning til de navnløse drepte?

Også den utmerkede Drone får en slagside i denne retningen, når den lar oss føle med angrende dronepiloter som har drept hele familier på andre siden av Jorda med et tastetrykk, mens vi langfra kommer like tett på ofrene.

Offerets bror møter overgriper i Joshua Oppenheimers THE LOOK OF SILENCE.
Offerets bror møter overgriper i Joshua Oppenheimers THE LOOK OF SILENCE. Foto: Piraya Film.

Her gir Joshua Oppenheimers prosjekt en bedre balanse, etter at han nylig slapp en oppfølger til den kanskje mest sjokkerende overgriperfilmen av dem alle, The Act of Killing. Oppfølgeren The Look of Silence hadde premiere i Venezia, men begge filmene ble vist under IDFA.

Oppenheimers filmer studerer ettervirkningene av en massakren i Indonesia på 1960-tallet. I den Oscar-nominerte The Act of Killing skryter drapsmennene uhemmet av det de har gjort og rekonstruerer enkeltdrap som scener fra yndlingsfilmene sine. The Look of Silence snur perspektivet rundt, og lar broren til et av ofrene konfronterer flere drapsmenn.

Kvinner i statistikken

I anledning sideprogrammet The Female Gaze hadde IDFA i forkant gjennomført det prisverdige tiltaket å granske sin egen statistikk for siste tiår med spesiell vekt på kjønn. Som følge hadde de valgt å gi alle juryene en høyere kvinneandel i år, da en klar tendens viste seg til at mannsdominerte juryer belønnet mannlige snarere enn kvinnelige filmskapere med priser.

Mellom 2003 og 2013 hadde kvinnedominerte juryer gitt 48% av prisene til kvinner, mot 28% hos de mannsdominerte. Midtveis i årets festival kunne festivalens mangeårige (og kvinnelige) direktør Ally Derks melde at årets kvinnedominerte juryer hadde fått andelen prisnominasjoner opp i hele femti prosent kvinnelige regissører.

Ally Derks er grunnlegger og direktør for IDFA.
Ally Derks er grunnlegger og direktør for IDFA.

Andre deler at tallmaterialet viste at andelen påmeldte filmer fra kvinnelige filmskapere hadde holdt seg stabil over tiårsperioden (ca 37%), i likhet med andelen som ble valgt ut til festivalen (ca 40%). En gledelig tendens var en stigende kvinneandel for debutfilmene, fra 24% i 2003 til 65% i 2013 (riktignok med tilbakeslag i 2009 og 2011).

Female-Gaze-stats-Awards
Kilde: IDFA 2014.

Det var relativt flere mellomlange filmer med kvinnelig filmskaper (gjennomsnittlig 39,7%) enn helaftens dokumentarer (26,6%). Flere nederlandske enn utenlanske filmer var regissert av kvinner (52,6%), kanskje fordi Nederland dominerer barnefilmmarkedet. Dokumentarer for barn var eneste kategori med tydelig kvinnedominans (69,7%).

Den øvrige statistikken er også svært interessant, og jeg kan bare oppfordre norske filmfestivaler til å granske seg selv på samme måte.

Female-Gaze-stats-audience
Kilde: IDFA 2014.

Andre prisvinnere

For å tilføre flere meninger enn min egen, og ikke la det være så avgjørende hva jeg selv rakk å se, får dere her et kortresumé for de øvrige IDFA-vinnerne i år. Den fulle oversikten over prisvinnere og begrunnelser ligger her (og litt her).

  • Beste mellomlange dokumentar (under én time): Kamchatka – The Cure for Hatred (regi: Julia Mironova, Russland) om en desillusjonert russisk krigsjournalist som med kjæreste og barn trekker seg tilbake til den naturskjønne Kamtsjatkahalvøya i Nordøst-Sibir for å gjenfinne likevekten.
  • Publikumsprisen: Naziha’s Spring (regi: Gülsah Dogan, Nederland) om en marokkansk-nederlandsk alenemor som forsøker å holde de ti barna unna en kriminell løpebane.
  • Barnejuryens pris: Giovanni and the Water Ballet (regi: Astrid Bussink, Nederland) om den eneste gutten på synkronsvømmelaget, som blir ertet av de andre barna, men som nekter å gi seg.

  • Beste debutfilm: Drifter (regi: Gábor Hörcher, Ungarn) om en fattig skoledropout på landsbygda i Ungarn som drømmer om å bli profesjonell racerbilfører.
  • Peter Wintonick’ minnepris for en debutfilm: Mother of the Unborn (regi: Nadine Salib, Egypt) om en kvinne i en landsby i Sør-Egypt som gjennom tolv år har prøvd vitenskapelige og magiske metoder for å bli gravid, slik at hun kan bli en «ordentlig» kvinne etter omgivelsenes standard.
  • Lyd- og bildeprisen til en nederlandsk dokumentar: The New Rijksmuseum – The Film (regi: Oeke Hoogendijk, Nederland) om den farseaktige oppussingsprosessen på riksmuseet i Amsterdam, som får Lambda-følgetongen i Oslo til å virke som en piknik. De planlagte fem årene ble til ti år med krangling, blant annet fordi de arrogante spanske arkitektene ville stenge den tradisjonsrike sykkelveien gjennom bygningen, og pådro seg sykkelorganisasjonens vrede. (Syklistene vant!)

  • DocLab-prisen for mest innovative bruk av teknologi (Digital Storytelling): Serial (regi: Sarah Koenig og Julie Snyder, USA) om en podcastjournalist som bruker internett til å etterforske et 15 år gammelt mord på ei skolejente, for i samarbeid med lytterne å finne ut om den dømte kjæresten til jenta er skyldig.
  • Beste studentdokumentar: No Lullaby (regi: Helen Simon, Tyskland) om en eldre kvinne som har fortrengt en mishandlingshistorie. Når datteren minner moren på fortida rulles tre generasjoners traumer opp.
  • Beste musikkdokumentar: Keep on Keepin’ on (regi: Alan Hicks, USA) om Clark Terry (f.1920), jazzlegende og trompetist, og hans protégé Justin Kauflin, en blind ung mann som er fast bestemt på å bli en stor jazzpianist.

  • Kvinnelige journalister pris for beste kvinneregisserte dokumentar: Tea Time (regi: Maite Alberdi, Chile) om en gjeng gamle damer i Chile som de siste 60 årene har møttes månedlig for å le, krangle og utveksle erfaringer om livet.
  • Den globale rettferdighetsprisen (The Oxfam Global Justice Award): Fest of Duty (regi: Firouzeh Khosrovani, Iran) om hvordan livet til to jenter i Iran tar hver sin retning fra de som niåringer tar ulikt valg om å gå med hijab eller ikke.

Dokumentar og fiksjon – et foreldet skille?

IDFA er en viktig arena for alle typer dokumentarer, enten de primært er journalistiske, subjektive, essayistiske, performative, observerende, aktivistiske, analyserende, politiske, arkivbaserte eller eksperimentelle, for å nevne noen tendenser. Definerte hybridfilmer var det derimot forbausende lite av på årets IDFA. Kan det være at påvirkningen mellom fiksjon og dokumentar har flyttet mer naturlig inn i begge kategorier, slik at det ikke lenger virker like nødvendig å kjempe på grensa?

Dokumentarfilm blir stadig mer populært, og dagens historier er gjerne vel så personlig og nyskapende fortalt som majoriteten av fiksjonsfilm. Det gamle skillet mellom fiksjon og ikke-fiksjon kan virke gammeldags og lite funksjonelt, og det er grunn til å spørre om filmfestivalene burde slutte å skille spillefilm fra dokumentar, og la filmene få delta i samme programmer uten begrensinger og kvoter.

Denne mannen kommer snart til en masterclass nær deg.
Denne mannen kommer snart til en masterclass nær deg.

Det kan også være at hybridfilmen rett og slett har flyttet til  CPH:DOX København, hvor den arkivbaserte 1989 av Anders Østergaard to uker tidligere gjorde filmjournalistene til en sensasjonslysten ulveflokk med sine dubbede og kryssklipte snutter av Honecker, Gorbatsjov og andre politikere fra perioden rundt Murens fall. Østergaard kombinerte dem til samtaler som kan ha funnet sted – eller ikke. Mer om dette på mandag, når vårt intervju med den lett irritable dansken publiseres her på Rushprint, i anledning at han tirsdag skal holde en masterclass under Dokumentarkonventet på Solstrand, før han onsdag dissikerer norske filmprosjekter samme sted.

Med andre ord: Stay tuned!

Utsikt fra EYE i Amsterdam. Foto: Oda Bhar.
Utsikt fra EYE i Amsterdam. Foto: Oda Bhar.

2 kommentarer til Oppsummering av IDFA 2014: Hva vet dokumentarfilmen som vi ikke vet?

Legg igjen en kommentar

Oppsummering av IDFA 2014: Hva vet dokumentarfilmen som vi ikke vet?

Oppsummering av IDFA 2014: Hva vet dokumentarfilmen som vi ikke vet?

Verdens viktigste dokumentarfestival IDFA gikk nylig av stabelen i Amsterdam, med en lovende, men fortsatt beskjeden norsk deltakelse. Oda Bhar rapporterer om trender, prisvinnere og personlige favoritter – og hva norsk TV kan gjøre for dokumentarfilmen, om de virkelig vil.

Som filmskribent med særlig interesse for dokumentarer har det lenge vært klart for meg at jeg burde komme meg til IDFA i Amsterdam. Verdens største dokumentarfestival er stedet for de ferskeste og dristigste konseptene, og hovedarenaen for møter mellom dokumentarfilmskapere, finansiører og distributører. I år greide jeg endelig å komme meg dit, og besøket svarte absolutt til forventningene!

Nedenfor følger en rapport som er blitt litt av alt. Den norske deltakelsen, forslag til hvordan TV-kanalene kan satse bedre på dokumentarfilm, tips til norske festivaler om filmtitler det er verdt å sjekke ut, statistikk om kvinnerepresentasjon, og noen ord om internasjonale trender. Det er bare å hoppe rundt i teksten til det du synes er interessant, og overlate resten til andre.

IDFAs hovedkino heter Tuschinski og ligger i nærheten av Rembrandtplein. Foto: Oda Bhar.
IDFAs hovedkino heter Tuschinski og ligger i nærheten av Rembrandtplein. Foto: Oda Bhar.

Mange co-produksjoner

IDFA har funnet sted årlig siden 1988, med stadig økende besøkstall. Årets festival satte ny rekord med 250.000 besøk, en oppgang på vel 15.000 fra ifjor. I løpet av 12 dager de to siste ukene i november ble det vist omkring 300 filmer, hvorav fire norskproduserte og tre co-produksjoner. Til sammenlikning hadde den danske dokumentarfilmfestivalen CPH:DOX i år besøk av hele 12 norske dokumentarer, hvorav ti var med i konkurransen. Våre skandinaviske naboer har lenge vært aktive på IDFA, og svenskene deltok i år med seks filmer, mens danskene hadde med hele 15 filmer.

Tuschinski-kinoen er bygd i 1926 og tegnet av Hijman Louis de Jong i en pussig miks av stilarter, mest jugendstil og art deco. Foto: Oda Bhar.
Tuschinski-kinoen er bygd i 1926 og tegnet av Hijman Louis de Jong i en pussig miks av stilarter, mest jugendstil og art deco. Lobbyen minner om en kulisse fra en fantasyfilm. Foto: Oda Bhar.

En danskprodusert film stakk av med festivalens nest gjeveste pris; juryens spesialpris for langdokumentarer. Something Better to Come av Hanna Polak hadde riktignok polsk regissør og handling fra Russland, men internasjonale samarbeid er symptomatisk for samtidsfilmene. Det hentes penger litt herfra og derfra, og filmskaperne begrenser seg verken til emner eller innspillingssteder i hjemlandet. Hovedprisen for beste helaftens dokumentar gikk også til et slikt prosjekt, den over to timer lange Of Men and War av franske Laurent Bécue-Renard, med amerikanske Irak-veteraner som tema og fransk-sveitsisk finansiering. (Mer om prisvinnerne nedenfor.)

Mye brukt av festivalen er også det flunkende nye EYE-senteret som ligger ved sjøkanten, ikke helt ulikt Operaen i Oslo.
Mye brukt av festivalen er også det flunkende nye EYE-senteret som ligger ved sjøkanten, ikke helt ulikt Operaen i Oslo.

Ung og utfordrende

Blant de norske filmene knyttet det seg størst spenning til August B. Hanssens debut som soloregissør, etter mer enn ti år som den litt mindre kjente delen av tospannet med kollega og barndomsvenn Even Benestad. Hans film Idas dagbok hadde verdenspremiere i mellomlengdeprogrammet på IDFA, og ble svært godt mottatt av publikum. Ida Storm er en energisk ung kvinne som lenge har slitt med depresjon og selvskading, og som har videodokumentert oppturer og nedturer i en årrekke. På et tidspunkt sendte hun det uredigerte materialet til IndieFilm og spurte om det kunne bli en film, og slik gikk det.

August B. Hanssen har gjort egne opptak for å ramme inn og strukturere det til tider kaotiske materialet, men det skjer så respektfullt og sømløst at Idas egen stemme alltid kommer i forgrunnen. I et intervju med nettmagasinet til IDFA forklarer regissøren hvordan han tenkte.

– Jeg ville at det fortsatt skulle kjennes som ei videodagbok, selv om vi også gjorde opptak med et bedre kamera. Det gjaldt å strukturere nok til at publikum henger med på det som skjer, men uten å tilføre for mye utenfra. Ganske tidlig bestemte jeg meg for at vi ikke skulle vise for mye av bakgrunnen til Ida. Jeg ville at publikum skulle føle på det hun går gjennom, snarere enn å bli forklart hvorfor det skjer, sier August.

Ida og havet. Foto: IndieFilm.
Ida og havet. Foto: IndieFilm.

Skandinavisk lansering og verdenssuksess

Hovedpersonen Ida Storm var selv tilstede og svarte på spørsmål etter den første visningen av Idas dagbok, og fortalte blant annet at et viktig motiv for å lage filmen hadde vært å vise likesinnede at de ikke var alene. Noe liknende uttalte en annen ung kvinne som også deltok på IDFA som hovedperson i en film, Felicia fra den norsk-svenske co-produksjonen My Life My Lesson. Denne filmen handler om hvordan en ustabil og voldelig far kan ødelegge en familie, og fører til at Felicia flere år senere sliter på innsida, selv om utsida er rolig. Åsa Ekman har regien og norske Anders Teigen har involvert på manussida og som klipper.

IndieFilm truer med å vente med Norgespremiere på Idas dagbok helt til oktober 2015, på Verdensdagen for psykisk helse. Til gjengjeld håper de da å  lansere den samtidig i flere skandinaviske land, i forbindelse med en større kampanje rettet mot skoler og online-plattformer som MTV. Dette avslørte produsent Carsten Aanonsen i en av IDFAs Industry Talks.

Regissør August B. Hanssen, Ida Storm og produsent Carsten Aanonsen under IDFA. Foto: Karianne Berge.
Regissør August B. Hanssen, Ida Storm og produsent Carsten Aanonsen under IDFA. Foto: Karianne Berge.

IndieFilm deltok også med en annen film på IDFA, i programmene Doc U og Kids&Docs, hvor den konkurrerte om ungdomsjuryens pris. Ballettguttene handler om de tre unge danserne Lukas, Syvert og Torgeir som filmskaper Kenneth Elvebakk har fulgt gjennom fire år fra de er barn til tenåringer som må bestemme seg for hvor hardt de vil satse. Filmen ble vist første gang under Eurodok i mars, og er allerede solgt til en rekke land, som Sverige, Frankrike, Storbritannia, Tyskland, Canada, Japan og Hongkong. Rushprint trykket et intervju med regissøren i årets juninummer (nr 3, 2014).

Hvorfor svikter NRK?

Ballettguttene har også vært vist på NRK, som av en eller annen grunn bestemte seg for å gjemme den bort klokka 22.10 en tirsdag kveld i sommerferien. Dette på tross av at filmen har barn og ungdom som hovedmålgruppe, og burde være av stor interesse for Idol-generasjonen. Er det ikke snart på tide at NRK tar ansvaret sitt når det gjelder dokumentarfilm, og gir den en plass og en annonsering den fortjener, tilsvarende spillefilmen?

Ballettguttene Lukas, Torgeir og Syvert under opptaksprøvene til Balletthøyskolen. Foto Jörg Wiesner.
Ballettguttene Lukas, Torgeir og Syvert under opptaksprøvene til Balletthøyskolen. Foto Jörg Wiesner.

Jeg kan foreslå følgende tiltak:

  • Gi hver dokumentarfilm en god sendetid tilpasset målgruppe.
  • Prøv å gjøre plass til den lengre kinoversjonen, istedenfor å alltid kreve en brutal nedklipping. Det ville man jo aldri krevd av en spillefilm!
  • Plott gjerne inn faste ukentlige tidspunkter for bestemte filmkategorier, slik at de som er spesielt interessert i kultur, historie, helse, politikk, natur etc kan programmere inn serieopptak på kabelboksen.
  • Gi dokumentarene en felles merkelapp det er lett å få øye på i programoversikten, for eksempel DOK, DOC eller DOX (den siste brukes allerede av SVT).
  • Lag en egen nettside for dokumentarer og tilby abonnement på en ukentlig nyhetsmail med omtaler og sendetidspunkt. (Også dette gjør SVT.)

I Amsterdam hørte vi skumle rykter om at NRK istedenfor å gi dokumentarene større plass er i ferd med å planlegge en nedprioritering fra 2015, særlig på NRK2, kvalitetsfilmens hovedarena. Vi håper på falsk alarm! Hvis du vet noe om dette hører vi gjerne fra deg i kommentarfeltet.

Inne på EYE er det tipp topp moderne, med flere kinosaler og utstillingsrom, og en restaurant hvor det går an å sitte og se på havneområdet. Foto: Oda Bhar.
Inne på EYE er det tipp topp moderne, med flere kinosaler og utstillingsrom, og en restaurant hvor det går an å sitte og se på havneområdet. Foto: Oda Bhar.

Tabbe av TV2?

Den internasjonale trenden med å lage film ute i verden var tydelig i flere av de norske filmene som ble vist utenfor konkurranse på IDFA.

Drone (2014) av Tonje Hessen Schei ble vist i Best of Fests-programmet (for filmer som har gjort seg bemerket på andre festivaler). Gulabi Gang (2012) av Nishta Jain ble vist i The Female Gaze, et sideprogram med kvinnelige filmskapere, og Masters viste Joshua Oppenheimers co-produksjoner om overgrep i Indonesia, den Oscar-nominerte The Act of Killing (2012) og årets oppfølger The Look of Silence (2014).

Tonje Hessen Schei er regissør av DRONE, og snakker her om filmen på Oslo Dokumentarkino i oktober ifjor. Foto: Monica Løvdahl.
Tonje Hessen Schei er regissør av DRONE, og snakker her om filmen på Oslo Dokumentarkino i november ifjor. Foto: Monica Løvdahl.

Alle disse regissørene har vi i Rushprint snakket med tidligere, og i årets desembernummer følger et rykende ferskt intervju med Oppenheimer om The Look of Silence, som antakelig får norsk premiere relativt snart på nyåret. Vårt forrige intervju med Oppenheimer (om The Act of Killing) kan leser her, og under følgende lenker ligger intervjuene med Tonje Hessen Schei og Nishta Jain: «Game of Drones – en slagmark mellom dataspill og krig» og «Rosa knyttnever – Gulabi Gang».

Den norske versjonen av Flimmer-produserte Drone er ennå ikke ferdig klipt, og det er verdt å spørre om TV2 tok riktig beslutning da de ikke ville vise noen av de internasjonale versjonene som har gått sin seiersgang over verden. Drone skal ha inspirert Sesong 4 av Homeland, som norske TV-seere følger i høst (dette skriver Stavanger Aftenblad). Kinoversjonen av Drone ble vist under BIFF i september, og en timelang TV-versjon har vært vist på blant annet SVT2, DR2, YLE og franske ARTE. Er vi virkelig så nærsynte i Norge at vi må ha en egen norsk vinkel på alle internasjonale spørsmål for å bli interessert?

Norske pitcher

Fire norske produksjoner og co-produksjoner ble pitchet under årets IDFA, med fokus på henholdsvis barn, ungdom og ny teknologi.

Varicella regisseres av den etablerte russiske filmskaperen Victor Kossakovskij, (¡Vivan las Antipodas!), og handler om to russiske søstre med en felles drøm om å bli ballettdansere. Den inngår i en serie på seks dokumentarer med barn som målgruppe, hvor fokus er på fysisk aktivitet av ulike typer. Norske Sant & Usant co-produserer med danske Final Cut for Real (Joshua Oppenheimers selskap) og svenske Story AB.

VARICELLA kunne kanskje like godt ha hett «Ballettjentene»?
VARICELLA kunne kanskje like gjerne hett «Ballettjentene»?

To andre prosjekter hadde ungdom i fokus. Portrettfilmen Magnus følger karrieren til den unge sjakkmesteren Magnus Carlsen (Benjamin O. Ree regisserer, og produsent er Moskus Film AS). I Rebels følger Kari Anne Moe (Til ungdommen) en gruppe norske ungdommer droppet ut av skolen, men får en ny sjanse ved å følge et spesialtilpasset program (produsent er Fuglene AS).

Under pitchen av Magnus på IDFA 2014. Foto: Ben Kempas (via Twitter).
Under pitchen av Magnus på IDFA 2014. Foto: Ben Kempas (via Twitter).

Ny teknologi er sentralt i multiplattformprosjektet We are the Gun, hvor virkningen av den internasjonale våpenhandelen studeres blant vanlige folk. Vi presenteres for et flettverk av personlige historier, fra forretningsfolk, soldater, flyktninger og politikere med flere. Regissør er amerikanske Christine Cynn, nå bosatt i Nord-Norge, som tidligere har samarbeidet mye med Joshua Oppenheimer, blant annet som co-regissør på The Act of Killing og hans første film fra Indonesia, The Globalization Tapes (2003). Kristian Mosvold i norske  Substans Film AS er produsent.

We Are the Gun.
We Are the Gun.

Nybølge førti år i forkant

IDFA hadde mange publikumsvennlige filmer som helt sikkert kunne få et godt liv på norske festivaler. Selv er jeg svak for kulturdokumentarer, som er mindre vanlige på festivalene enn mer sosialt og politisk orienterte filmer. Det går an å håpe på endringer her, eller også at cinematekene tar saken. Et par av filmene på IDFA hadde allerede vært vist i SVTs faste luke for kulturdokumentarer, K Special mellom kl 20 og kl 21 hver fredag, verdt å sjekke ut om du har SVT2 i kanalpakka.

Min favorittfilm i kulturkategorien var From Caligari to Hitler, en essayfilm proppet med vakre, morsomme, storslagne og uventede klipp fra tysk filmhistorie under Weimar­republikken (1918-1933).

vczh_plakat_dt_s

Dette var Tysklands første periode med demokratisk styresett, fra første verdenskrig til Hitlers fatale maktovertakelse. I kulturlivet var det ei blomstrende, eksperimenterende og mangfoldig tid, langt unna klisjéen om «the swinging Berlin» med sine overflatiske fester og gjøglende kabareter.

Filmhistorisk er det mye mer å oppdage enn de ekspresjonistiske klassikerne mange kjenner til, selv om disse også preger bildet. Blant navnene finner vi kjente regissører og skuespillere som senere havnet i USA, som Lubitsch, Fritz Lang, Murnau, von Sternberg, Marlene Dietrich og Louise Brooks, mens andre er glemt for lenge siden. Vi får til og med se klipp som til forvekslng likner fransk nybølge, 40 år før 1968! Denne filmen, Menschen am Sonntag, har Billy Wilder på manussiden.

Filmen MENSCHEN AM SONNTAG (1930) er full av den typen spontane bilder og opptak med amatører den franske nybølgen skulle bli så kjent for.
MENSCHEN AM SONNTAG (1930) er full av den typen spontane opptak med amatørskuespillere den franske nybølgen skulle bli kjent for. Foto: Eugen Schüfftan / Praesens Film Zürich.

Regissør Rüdiger Suchsland er historiker og filmkritiker fra Frankfurt, og bruker filmklipp til å si noe mer generelt om Europa og mellomkrigstida. Blant annet vil han undersøke om den kommende katastrofen kan leses ut av tyske filmer som ble lagd i perioden. Spørsmålet formuleres slik: «Hva vet kinofilmen som vi ikke vet?»

– Å sammenlikne mangfoldet fra Weimarperioden med dagens tyske filmer gir meg lyst til å gråte, sa regissøren på en Q&A under festivalen.

Regissør Rüdiger Suchsland.
Regissør Rüdiger Suchsland.

Ulrich Seidls metode

Den østerrikske filmskaperen Ulrich Seidl har siden 1990-tallet bidratt med mye interessant innen hybridsjangeren; film som blander fiksjon med dokumentar (eller non-fiction, som er den internasjonale betegnelsen). Hans gjennomgående tema er menneskers dobbeltmoral i ulike avskyginger. Et bredere publikum har blitt kjent med ham det siste tiåret, først med spillefilmen Import Eksport (2007) og deretter Paradis-trilogien (Paradis: Kjærlighet, Paradis: Tro og Paradis: Håp), som også har gått på norske kinoer.

Ulrich Seidl med sin samboer og samarbeidspartner Veronika Frantz på scenen under IDFA 2014. Foto: Oda Bhar.
Ulrich Seidl med sin samboer og samarbeidspartner Veronika Frantz på scenen under IDFA 2014. Foto: Oda Bhar.

I Amsterdam var det mulig å få med seg en trippel Ulrich Seidl; et sceneintervju og den nyeste langfilmen hans, In the Basement (Im Keller), samt en bakomfilm lagd av kollegaen Constantin Wulff, med tittelen Ulrich Seidl – A Director at Work. Av disse fant jeg bakomfilmen mest interessant, fordi den i langt større grad enn regissørens egne filmer gir innblikk i metodene hans.

Ulrich Seidl iført tyrolerkostyme instruerer en intim piskescene under innspillingen av sin siste film IM KELLER.
Ulrich Seidl instruerer en intim piskescene under innspillingen av sin siste film IM KELLER, iført tyrolerkostyme.

Mange har nok lurt på hvordan Seidl får mennesker til å utføre skambelagte handlinger foran kamera, hvorfor de går med på å kle av seg, uansett hvordan de ser ut, og viser oss private øyeblikk de neppe deler med venner. I dokumentaren til Wulff får vi se hvordan Seidl går fram, men også at noen nekter, og regissøren forklare hvilke tanker som ligger bak.

Seidls egen film In the Basement handler om lyssky aktiviteter østerrikerne bedriver i kjellerne sine, fra uvanlig sex til kompisfester omgitt av nazieffekter. Sistnevnte scene har skapt skandale i Østerrike, fordi det viste seg at to av deltakerne satt i kommunestyret – og ikke for noe nazistparti.

Et uventet møte med Dardenne

De mellomlange filmene på IDFA blir gjerne paret med en kortfilm, slik at publikum til sammen får en helaftens visning. Denne tiltalende skikken kan gi gledelige overraskelser, som da jeg i vente på Seidls metode plutselig oppdaget den belgiske filmskaperen Luc Dardenne på lerretet. Den halvtimeslange filmen The Water and the Well er lagd av den unge sveitsiske filmskaperen Alice Fargier, og handler om en 11 år gammel gutt som bor på et barnehjem hvor han får se Dardenne-brødrenes spillefilm Gutten med sykkelen, og deler noen tanker med oss på kamera.

Deretter kommer det morsomme, for Alice Fargier tar med seg opptaket til Belgia og viser det fram for Luc Dardenne! Og Dardenne lar seg filme i en kommentar til gutten, som igjen får se opptaket og gir oss en reaksjon. Det er en sjarmerende og upretensiøs idé, som blir til et sjeldent møte.

Hemingways forbannelse

Større pretensjonar ar idéen bak Running from Crazy, en samtaledokumentar med den amerikanske skuespilleren Mariel Hemingway, som var så uforglemmelig som 16-åring i Woody Allens Manhattan (1979). Sammen med filmskaper Barbara Kopple utforsker hun de mørke sidene av sin berømte familie, som er kjent for stor kreativitet, men også psykiske problemer og uvanlig høy forekomst av selvmord.

Mariel Hemingway med Woody Allen i MANHATTAN (1979).
Mariel Hemingway med Woody Allen i MANHATTAN (1979).

Mariel er barnebarn av Ernest og søster av fotomodell Margaux, som begge døde for egen hånd på samme dato – med 35 års mellomrom. Etter søsterens død har Mariel engasjert seg for åpenhet rundt psykisk helse, og dette er hovedmotivet hennes for å delta i filmen.

Vi ser henne nøste opp tråder fra fortida og kjempe med egne demoner, samtidig som hun må hjelpe de to døtrene som har fått sin del av forbannelsen. Med tanke på hovedpersonens høye profil er det blitt en forbausende lavmælt film, med potensiale til å interessere langt flere enn de sensasjonslystne og kjendishungrige.

Bedre enn Linklaters «Boyhood»

Min favoritt innen sosialt engasjert dokumentar var vinneren av juryens spesialpris, den brutale og håpefulle Something Better to Come av Hanna Polak. Den handler om ei sterk, morsom og livskraftig jente som vokser opp på en søppelplass utenfor Moskva, blant en rekke mennesker som har mistet alt og må overleve på det andre kaster. Vi følger Yula over 14 år, fra leken tomboy via gravid tenåring, til hun som ung voksen bestemmer seg for å endre livet sitt radikalt.

Something better to come

Dette er en glimrende film som fortjener alt den kan få av distribusjon, og som antakelig blir vist på NRK, selv om det ifølge Polak kan ta minst ett år. Tenk deg en kvinnelig, dønn oppriktig og langt mer prekær variant av Richard Linklaters Boyhood, hvor noe til forskjell fra i den amerikanske filmen virkelig står på spill for hovedpersonene.

Regissør Hanna Polak.
Regissør Hanna Polak.

Regissøren ble kjent med Yula mens hun jobbet med russiske gatebarn for en norsk hjelpe­oranisasjon, et arbeid som tidligere har resultert i den Oscar-nominerte dokumentaren The Children of Leningradsky (2005), om unger som lever alene omkring jernbanestasjonen Leningradsky i Moskva. Gatebarn er et stort problem i Russland, hvor mellom én og fire millioner barn skal ha blitt hjemløse siden Sovjetunionens fall.

Liten i en stor verden

Årets IDFA svært mange gode filmer med sosiale temaer. Andre av mine favoritter handler om klima, naturressurser, kosthold, helse, trafficking, behandling av demente, voldtekt som krigsstrategi, kritikk av amerikansk krigsimperialisme, vansker med å avvikle Guantanamo-basen, og så videre. Plassen rekker knapt til mer enn en overflatisk gjennomgang, men jeg vil likevel nevne noen enkeltfilmer.

The Storm Makers (regi: Guillaume Suon, Kambosja) handler om jenter på landsbygda i Kambodsja, som blir lurt til de rikere nabolandene på kontrakter som minner om slaveri. Hvordan det er å komme tilbake etter misbruk, for hvordan føles det å bo i lokalmiljøet og vite at du var den som lurte dem? En sjokkerende, gripende og menneskelig film.

Waiting for August (regi: Teodora Ana Mihai, Belgia) viser en søskenflokk i Romania som tar vare på hverandre mens mor er gjestearbeider i Italia. Det er en rørende, munter, sår og tankevekkende film, med 15 år gamle Georgiana som sjarmerende hovedperson. Filmen er mangfoldig prisbelønt, blant annet som beste internasjonale dokumentar under årets BIFF, på Hot Docs i Canada og Karlovy Vary i Tsjekkia.

The Shore Break (regi: Ryley Grunenwald, Sør-Afrika) viser oss konflikten mellom nye og tradisjonelle verdier i et naturskjønt område av Sør-Afrika, gjennom en fetter og kusine som har vidt forskjellige meninger om framtida. Hun vil bevare naturen, mens han vil åpne for en titangruve drevet av utenlandsk storkapital lage. Hva er viktigst, miljø eller arbeidsplasser? Og kan lokalbefolkningen virkelig tjene på dette?

Å forsone seg med fortida

Mission Rape – A Tool of War (regi: Katia Forbert Petersen og Annette Mari Olsen, Danmark) tar oss tilbake til Sarajevo 20 år etter den ex-jugoslaviste krigen for å finne ut hvordan det har fått med kvinnene som ble voldtatt som del av krigsstrategien. Gjennom en grundig og viktig gjennomgang av personlige historier, statistikk og forskning avdekkes et bilde med relevans for alle steder i verden hvor den grusomme praksisen lever.

Storm in the Andes (regi: Mikael Wiström, Sverige/Peru) lar oss følge den unge svensk-peruvianske kvinnen Josefin tilbake til farens hjemland for å finne sannheten om familiens rolle i de brutale voldshandlingene på 1980-tallet. Hennes tante Augusta var blant lederne og grunnleggerne for geriljabevegelsen Lysende sti, og det viser seg at mange i Peru fortsatt legger skylda for tragedien på Josefins slekt.

Uyghurs, Prisoners of the Absurd (regi: Patricio Henriquez, Canada) er en gripende og hjerteskjærende historie om en gruppe uighurer på flukt fra undertrykking sin i Kina, som uforskyldt blir arrestert i Pakistan og sendt til Guantanamo som potensielle terrorister. At de ikke har gjort noe galt ble snart oppdaget, så hvorfor virker det umulig for amerikanske myndigheter å sette dem fri? Filmen gir et sjokkerende bilde samspillet mellom amerikansk opinion og storpolitikkens hestehandel.

Håp og helse

Alive Inside (regi: Michael Rossato-Bennet, USA) er en terapifilm om noen det lenge har vært betraktet som umulig å behandle; eldre og demente. På et pleiehjem i USA viser det seg likevel at de kan finne livsgnist og minner igjen ved å få tildelt en egen MP3-spiller med personlig tilpasset musikk. Filen vant publikumsprisen i Sundance og ble vist under BIFF.

Good Things Await (regi: Phie Ambo, Danmark) handler om en gammel dansk bonde og den noe yngre kona hans, som kjemper for å få lov til drive gården sin med tradisjonelle metoder i ei tid hvor lover og regler favoriserer det industrialiserte landbruket. Hvordan få myndighetene til å forstå at horn er levende organer som kuene bør få beholde, selv om dette betyr at de må bindes i båser istedenfor å gå fritt omkring i fjøset? Filmen er full av slike dilemmaer, som tyder på at enkle løsninger og entydige svar ikke alltid er det beste i omgangen med levende skapninger.

That Sugar Film (regi: Damon Gameau, Australia) tar en nærmere kikk på sukkersuget i vår tid, og finner ut vhor lett det er å spise 40 sukkerbiter pr dag, et gjennomsnittlig forbruk hos dagens vestlige ungdom. En ung australsk mann utfører et risikabelt eksperiment med sin egen kropp, på liknende måte som vi så amerikanske Morgan Spurlock gjøre det i den McDonalds-kritiske dokumentaren Super Size Me fra 2004.

Naiv og traumatisert

Hovedprisvinneren på IDFA var som nevnt Of Men and War, en terapifilm om traumatiserte krigsveteraner fra USAs engasjement i Irak. Vi følger gruppesamtaler på et behandlingshjem, hvor de nå rundt førti år gamle mennene avslører en forbausende naivitet, som etter hjemkomsten har gått over i forvirring og frustrasjon. Under tida i Irak utførte enkelte grufulle handlinger nærmest uten moralsk refleksjon, men senere har hendelsene kommet tilbake til dem med full styrke, gjerne i form av selvbebreidelser, flashbacks og et raseri de har vansker med å forklare.

Of Men and War
Of Men and War

«Jeg skjøt ham og etterpå fant vi ikke noe våpen. Kanskje hadde han det ikke? Jeg vet ikke og bryr meg ikke,» sier en av soldatene nonchalant, mens leppene skjelver og øynene blir blanke. «Det virker jo som om du bryr deg litt,» fastslår terapeuten. Soldaten svarer lavt: «Ja, men ikke på det tidspunktet.»

Én er rasende fordi han fikk psykiske problemer, og mener han ikke har noen grunn til det. «Vi drepte jo aldri noen som ikke forsøkte å drepe oss først.» En annen kan kjøre nedover gata og synes at noen kommer for nær, og tenke automatisk: «Dette kunne jeg ha skutt deg for!» De er oppfarende mot koner og barn, mange ender opp skilt og med besøksforbud. En av konene som fortsatt holder ut sier det slik: «Det er ikke lett, for du får all sympatien, til meg sier folk at jeg selv har satt meg i situasjonen.»

Overgriperfilmer

Of Men and War er andre del i en trilogi om ettervirkningen av krig. Regissøren har tidligere lagd en film om bosniske krigsenker, og sier at den tredje filmen skal handle om barn i krig. Det går an å tolke Of Men and War som en anti-krigsfilm, men jeg greier ikke helt å se bort fra noe filmteoretikeren Bill Nichols sa i en scenesamtale samme uke, om at han ser en trend med «overgriperfilmer» (perpetrator films) blant dagens dokumentarer.

Filmteoretikeren Bill Nichols ble intervjuet på scenen av Neil Young fra The Hollywood Reporter. Foto: Oda Bhar.
Filmteoretikeren Bill Nichols ble intervjuet på scenen av Neil Young fra The Hollywood Reporter. Foto: Oda Bhar.

Er det riktig skape sympati for drapsmennene, så lenge ofrene ikke får noen egen plass i filmen? Hvor viktig for medfølelsen er det at hovedpersonene likner oss selv, velfødde og vestlige, i motsetning til de navnløse drepte?

Også den utmerkede Drone får en slagside i denne retningen, når den lar oss føle med angrende dronepiloter som har drept hele familier på andre siden av Jorda med et tastetrykk, mens vi langfra kommer like tett på ofrene.

Offerets bror møter overgriper i Joshua Oppenheimers THE LOOK OF SILENCE.
Offerets bror møter overgriper i Joshua Oppenheimers THE LOOK OF SILENCE. Foto: Piraya Film.

Her gir Joshua Oppenheimers prosjekt en bedre balanse, etter at han nylig slapp en oppfølger til den kanskje mest sjokkerende overgriperfilmen av dem alle, The Act of Killing. Oppfølgeren The Look of Silence hadde premiere i Venezia, men begge filmene ble vist under IDFA.

Oppenheimers filmer studerer ettervirkningene av en massakren i Indonesia på 1960-tallet. I den Oscar-nominerte The Act of Killing skryter drapsmennene uhemmet av det de har gjort og rekonstruerer enkeltdrap som scener fra yndlingsfilmene sine. The Look of Silence snur perspektivet rundt, og lar broren til et av ofrene konfronterer flere drapsmenn.

Kvinner i statistikken

I anledning sideprogrammet The Female Gaze hadde IDFA i forkant gjennomført det prisverdige tiltaket å granske sin egen statistikk for siste tiår med spesiell vekt på kjønn. Som følge hadde de valgt å gi alle juryene en høyere kvinneandel i år, da en klar tendens viste seg til at mannsdominerte juryer belønnet mannlige snarere enn kvinnelige filmskapere med priser.

Mellom 2003 og 2013 hadde kvinnedominerte juryer gitt 48% av prisene til kvinner, mot 28% hos de mannsdominerte. Midtveis i årets festival kunne festivalens mangeårige (og kvinnelige) direktør Ally Derks melde at årets kvinnedominerte juryer hadde fått andelen prisnominasjoner opp i hele femti prosent kvinnelige regissører.

Ally Derks er grunnlegger og direktør for IDFA.
Ally Derks er grunnlegger og direktør for IDFA.

Andre deler at tallmaterialet viste at andelen påmeldte filmer fra kvinnelige filmskapere hadde holdt seg stabil over tiårsperioden (ca 37%), i likhet med andelen som ble valgt ut til festivalen (ca 40%). En gledelig tendens var en stigende kvinneandel for debutfilmene, fra 24% i 2003 til 65% i 2013 (riktignok med tilbakeslag i 2009 og 2011).

Female-Gaze-stats-Awards
Kilde: IDFA 2014.

Det var relativt flere mellomlange filmer med kvinnelig filmskaper (gjennomsnittlig 39,7%) enn helaftens dokumentarer (26,6%). Flere nederlandske enn utenlanske filmer var regissert av kvinner (52,6%), kanskje fordi Nederland dominerer barnefilmmarkedet. Dokumentarer for barn var eneste kategori med tydelig kvinnedominans (69,7%).

Den øvrige statistikken er også svært interessant, og jeg kan bare oppfordre norske filmfestivaler til å granske seg selv på samme måte.

Female-Gaze-stats-audience
Kilde: IDFA 2014.

Andre prisvinnere

For å tilføre flere meninger enn min egen, og ikke la det være så avgjørende hva jeg selv rakk å se, får dere her et kortresumé for de øvrige IDFA-vinnerne i år. Den fulle oversikten over prisvinnere og begrunnelser ligger her (og litt her).

  • Beste mellomlange dokumentar (under én time): Kamchatka – The Cure for Hatred (regi: Julia Mironova, Russland) om en desillusjonert russisk krigsjournalist som med kjæreste og barn trekker seg tilbake til den naturskjønne Kamtsjatkahalvøya i Nordøst-Sibir for å gjenfinne likevekten.
  • Publikumsprisen: Naziha’s Spring (regi: Gülsah Dogan, Nederland) om en marokkansk-nederlandsk alenemor som forsøker å holde de ti barna unna en kriminell løpebane.
  • Barnejuryens pris: Giovanni and the Water Ballet (regi: Astrid Bussink, Nederland) om den eneste gutten på synkronsvømmelaget, som blir ertet av de andre barna, men som nekter å gi seg.

  • Beste debutfilm: Drifter (regi: Gábor Hörcher, Ungarn) om en fattig skoledropout på landsbygda i Ungarn som drømmer om å bli profesjonell racerbilfører.
  • Peter Wintonick’ minnepris for en debutfilm: Mother of the Unborn (regi: Nadine Salib, Egypt) om en kvinne i en landsby i Sør-Egypt som gjennom tolv år har prøvd vitenskapelige og magiske metoder for å bli gravid, slik at hun kan bli en «ordentlig» kvinne etter omgivelsenes standard.
  • Lyd- og bildeprisen til en nederlandsk dokumentar: The New Rijksmuseum – The Film (regi: Oeke Hoogendijk, Nederland) om den farseaktige oppussingsprosessen på riksmuseet i Amsterdam, som får Lambda-følgetongen i Oslo til å virke som en piknik. De planlagte fem årene ble til ti år med krangling, blant annet fordi de arrogante spanske arkitektene ville stenge den tradisjonsrike sykkelveien gjennom bygningen, og pådro seg sykkelorganisasjonens vrede. (Syklistene vant!)

  • DocLab-prisen for mest innovative bruk av teknologi (Digital Storytelling): Serial (regi: Sarah Koenig og Julie Snyder, USA) om en podcastjournalist som bruker internett til å etterforske et 15 år gammelt mord på ei skolejente, for i samarbeid med lytterne å finne ut om den dømte kjæresten til jenta er skyldig.
  • Beste studentdokumentar: No Lullaby (regi: Helen Simon, Tyskland) om en eldre kvinne som har fortrengt en mishandlingshistorie. Når datteren minner moren på fortida rulles tre generasjoners traumer opp.
  • Beste musikkdokumentar: Keep on Keepin’ on (regi: Alan Hicks, USA) om Clark Terry (f.1920), jazzlegende og trompetist, og hans protégé Justin Kauflin, en blind ung mann som er fast bestemt på å bli en stor jazzpianist.

  • Kvinnelige journalister pris for beste kvinneregisserte dokumentar: Tea Time (regi: Maite Alberdi, Chile) om en gjeng gamle damer i Chile som de siste 60 årene har møttes månedlig for å le, krangle og utveksle erfaringer om livet.
  • Den globale rettferdighetsprisen (The Oxfam Global Justice Award): Fest of Duty (regi: Firouzeh Khosrovani, Iran) om hvordan livet til to jenter i Iran tar hver sin retning fra de som niåringer tar ulikt valg om å gå med hijab eller ikke.

Dokumentar og fiksjon – et foreldet skille?

IDFA er en viktig arena for alle typer dokumentarer, enten de primært er journalistiske, subjektive, essayistiske, performative, observerende, aktivistiske, analyserende, politiske, arkivbaserte eller eksperimentelle, for å nevne noen tendenser. Definerte hybridfilmer var det derimot forbausende lite av på årets IDFA. Kan det være at påvirkningen mellom fiksjon og dokumentar har flyttet mer naturlig inn i begge kategorier, slik at det ikke lenger virker like nødvendig å kjempe på grensa?

Dokumentarfilm blir stadig mer populært, og dagens historier er gjerne vel så personlig og nyskapende fortalt som majoriteten av fiksjonsfilm. Det gamle skillet mellom fiksjon og ikke-fiksjon kan virke gammeldags og lite funksjonelt, og det er grunn til å spørre om filmfestivalene burde slutte å skille spillefilm fra dokumentar, og la filmene få delta i samme programmer uten begrensinger og kvoter.

Denne mannen kommer snart til en masterclass nær deg.
Denne mannen kommer snart til en masterclass nær deg.

Det kan også være at hybridfilmen rett og slett har flyttet til  CPH:DOX København, hvor den arkivbaserte 1989 av Anders Østergaard to uker tidligere gjorde filmjournalistene til en sensasjonslysten ulveflokk med sine dubbede og kryssklipte snutter av Honecker, Gorbatsjov og andre politikere fra perioden rundt Murens fall. Østergaard kombinerte dem til samtaler som kan ha funnet sted – eller ikke. Mer om dette på mandag, når vårt intervju med den lett irritable dansken publiseres her på Rushprint, i anledning at han tirsdag skal holde en masterclass under Dokumentarkonventet på Solstrand, før han onsdag dissikerer norske filmprosjekter samme sted.

Med andre ord: Stay tuned!

Utsikt fra EYE i Amsterdam. Foto: Oda Bhar.
Utsikt fra EYE i Amsterdam. Foto: Oda Bhar.

2 Responses to Oppsummering av IDFA 2014: Hva vet dokumentarfilmen som vi ikke vet?

Legg igjen en kommentar

MENY