Når helten svikter

Når helten svikter

– Den mannlige helten er bare en myte, sier regissør Ruben Östlund om sin kritikerroste film «Turist» som nå er nominert til Golden Globe og Sveriges Oscar-kandidat. Her forteller han om samarbeidet med norske og svenske skuespillere og hvordan hans neste film, «The Square», tar det moderne Europa på kornet.

Forrige gang jeg intervjuet Ruben Östlund fortalte han meg grunnplottet i årets film Turist, et familiedrama fra vintersportsmiljø i Alpene. Det var i 2011, like før hans forrige film Play skulle lanseres i Norge, men han avslørte gjerne detaljer fra sitt kommende prosjekt for Rushprints lesere. Til forskjell fra mange av sine kolleger er Östlund slett ikke redd for å prate om en film før noen har sett den. Han er overbevist om at selv om publikum «vet hvordan det går» vil de ha lyst til å se hvordan filmen i praksis er løst. Denne deilige selvtryggheten er ikke forsvunnet siden sist.

– Jeg liker å prate om prosjektene mine underveis, gjerne med så mange som mulig. Slik får jeg øye på hva som interesserer meg, og kan finne brister i min egen tankegang. Ofte bidrar de som lytter med noe, fordi de kommer på historier fra sine egne liv. Og hvis historien er sterk nok kan jeg jo stjele den! påpeker Östlund.

En fare som går bra

Å stjele historier, eller la seg inspirere, er noe av det han gjør best. Jeg får aldri vite hvor nøkkelscenen i Turist er hentet fra; et YouTube-klipp eller noe han har opplevd, kanskje fra fortida som skiboms i Alpene? Forrige gang vi snakket sammen beskrev han scenen som «filmhistoriens forhåpentlig mest spektakulære snøskred». Jeg spør om han synes den ble det, og han ler og svarer ja; eller har jeg funnet noen bedre? Nei, det har jeg ikke.

Det virker som du har en interesse for farlige situasjoner som går bra. Noe liknende så vi blant barneranerne i Play, eller bankranet i kortfilmen Händelse vid bank. Hvorfor går det aldri skikkelig dårlig i filmene dine?

– I livet går det jo vanligvis bra. Jeg har ikke så mange erfaringer med at det går til helvete. Egentlig synes jeg det er en altfor enkel måte å skape dramatikk på, at det skal hende noe grusomt, som at et barn skal dø. Som om det bare er slik ekte verdier kan oppstå. Jeg synes det er morsommere å lage film man kan relatere seg mer direkte til. Det går an å vise at livene våre er rike, reelle og dramatiske på et annet nivå enn ved å drepe karakterer. Liv og død er den enkleste formen for dramatikk, sier Östlund.

Den mannlige helten

Den allerede berømte snøskredscenen kommer tidlig i Turist, når mor og far og to barn sitter på takterrassen foran et fjellpanorama og spiser frokost. Etter snøvær er det vanlig å foreta kontrollerte sprengninger i Alpene, for å hindre at virkelige skred skal gjøre løypene utrygge. Når et slikt skred ruller nedover fjellet gisper folk imponert, og faren filmer med mobilen. Plutselig snur stemninga, fordi skredet ikke stanser, men kommer veltende mot dem. Før alt blir hvitt ser vi pappa Tomas løpe i full fart vekk fra bordet, mens barna og kona Ebba roper etter ham. Like etter klarner lufta, og det viste seg at bare snøføyka nådde fram. Den fysiske faren er over, men for familien starter problemene nå. De må takle at faren ikke oppførte seg like heltemodig som de forventet.

Har du selv løpt fra familien din i en kritisk situasjon?

– Nei, jeg har ikke vært med på noen slik hendelse. Men det som er spennende, og som provoserer meg litt, at kvinner har behov for å tro at den mannen de er sammen med ikke ville ha stukket. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har spurt, og fått det svaret. Det synes jeg er utrolig naivt, en slags følelsesmessig forstyrrelse som har satt seg på intellektet. I en overlevelsessituasjon er det som om det kommer en lastebil og kjører rett mot deg. Du har ikke tid til rasjonelle tanker, instinktet tar over. Undersøkelser viser at den mannlige helten er en myte. De som overlever skipsforlis og andre katastrofer er veldig ofte menn i en viss alder. Evnen til å handle aktivt egoistisk i en katastrofesituasjon ser ut til å være noe menn innehar i større grad enn kvinner. At kvinner er avhengige av denne illusjonen for å danne parforhold synes jeg er verdt å stille spørsmål ved.

Løgn og manipulasjon

I filmen konfronterer ikke Ebba ektemannen umiddelbart. Når hun endelig gjør det nekter han for å ha stukket av, og påstår at hun må ha misforstått. Men Ebba tar saken opp igjen, denne gangen med vitner til stede, et vennepar spilt av norske Kristoffer Hivju og svenske Fanni Metelius. Her var Östlund inspirert av et par han kjenner.

– Et vennepar av meg var med på en liknende situasjon, hvor mannen handlet på en måte hun opplevde som et svik. De befant seg i en krigsrammet del av verden, og på et tidspunkt ropte personalet i en klesbutikk at de skulle slenge seg ned på gulvet. Kvinnen befant seg i et prøverom og ble liggende eksponert under forhenget, mens mannen løp avsted og kastet seg ned bak kassa. Dette hadde de store problemer med å komme over senere. Hun lurte på hvorfor han ikke la seg hos henne. «Tror du jeg er en slags actionhelt som skal beskytte din kropp med min?» spurte han. «Jeg synes bare at om vi skal dø, så skal vi vel dø sammen?» mente hun. Jeg var med på flere middager hvor denne diskusjonen kom opp, gjerne når hun hadde drukket litt.

Med vitner blir diskusjonen vanskeligere å manipulere.

– Det ubehagelige med parforholdet er at bare to hjerner står mot hverandre. Med flere rundt bordet er sjansen større for at noen sier: Vent nå litt, dette stemmer vel ikke? Det blir ikke så lett å manipulere hverandre, fordi handlingen kan måles. Jeg synes sviket til Tomas belyser at vi lever i en æreskultur. Det finnes en forventet ære, og når den brytes blir det vanskelig å håndtere. Det forventes selvsagt også noe av Ebba. Skal hun akseptere dette? Det finnes et ytre blikk også på henne.

Turist snøskredet - versjon 2

Det norske problemet

Blandingen av norske og svenske skuespillere i Turist var ikke planlagt.

– Det var overhodet ikke planen at Lisa Loven Kongsli skulle få hovedrollen. At en norsk skuespiller var best til å spille denne rollen ga oss først hodebry. Vi gjorde en prøvefilming med henne i Oslo, og hun spilte skjorta av alle. Vi ble nødt til å bestemme oss for at det ikke fikk være noe problem, det er bare sånn denne familiekonstellasjonen skal være. Resten av casten bygde vi opp rundt henne, forteller Östlund.

Også Kristoffer Hivju fikk rollen etter en sterk prøvefilming.

– Han var utrolig nærværende og selvsagt i situasjonene. Noe av det jeg likte best var den komiske timingen han har. Senere husket jeg Kristoffers enorme vitalitet, med dette store håret og skjegget. Jeg fant på å sette ham sammen med Fanni Metelius, som også er veldig vital. Vi hadde ikke prøvefilmet dem sammen, de møttes første gang under innspillingen. I filmen er de utrolig vakre og fine sammen.

Turist Ruben Ostlund_768

Fra dogmatisk til intuitiv

Fotomessig skiller Turist seg fra Östlunds tidligere filmer, med flere nærbilder og raskere klipp, og et mer bevegelig kamera.

– Siden mye utspiller seg inne i karakterene, visste jeg at vi var nødt til å gå nærmere denne gangen. For meg var det en utfordring å overlate så mye til skuespillerne, særlig til Lisa og Johannes Bah Kuhnke som spiller de to hovedrollene.

I hans tidligere spillefilmer Play, De ufrivillige og Gitarmongo var Marius Dybwad Brandrud fotograf, mens han denne gangen benytter Fredrik Wenzel, kjent for blant annet Farvel Falkenberg, Apan og Man tänker sitt (på sistnevnte også med regi).

– Jeg tror absolutt at Fredrik har påvirket uttrykket i Turist. Han er en annen type fotograf enn Marius, mindre intellektuell og dogmatisk. Marius og jeg dro nok det dogmatiske til sin ytterste konsekvens i Play, med ett-bildes tagninger som ikke skulle brytes gjennom hele filmen. Jeg merket at det gjorde det ekstremt vanskelig å skape dynamikk i klippen. Fredrik er en mer følelsesmessig person, som følger instinktet sitt på innspillingsstedet. Vi fikk en annen type samarbeid enn Marius og jeg har hatt, forteller regissøren.

Ubehagets rute

Mens Turist foregår i et trygt middelklassemiljø, minner Ruben Östlunds neste prosjekt mer om settingen i Play, med moralske dilemmaer knyttet til klassekonflikt.

The Square springer ut av refleksjoner omkring dagens europeiske samfunn. Göteborg planlegger sitt første «gated community», et inngjerdet boligområde, mens andre bydeler har grupper som betrakter seg selv som mafia. For meg handler dette om hvor mye vi er villige til å ta ansvar for, hva som ligger innenfor og utenfor.

Filmens premiss er at innbyggerne blir enige om å skape et symbolsk sted sentralt i byen, hvor andre regler skal gjelde. Östlund viser meg et manipulert bilde av hvordan det kan se ut: ei firkantet rute markert med maling, fire-fem meter på hver side.

– Tanken er å skape en symbolmettet plass som skal minne oss på vårt felles ansvar. Hvis noen stiller seg i ruta plikter forbipasserende å gå fram og spørre om de trenger hjelp. Er du trøtt kan du sette fra deg ryggsekken der, fordi det ikke er lov til å stjele i ruta. Tittelen har også forbindelse til «torg», en plass forbundet med en demokratisk tradisjon.

Men uten ubehag ville det ikke ha blitt en Östlund-film.

– Problemene oppstår når det kommer tiggere. De begynner å bruke ruta hver dag, for de skjønner jo at denne samfunnsmessige kulturen kan utnyttes. Hvordan forholder vi oss til en fattigdom vi føler oss maktesløse overfor? Burde ikke ruta endre situasjonen grunnleggende, heller enn å opprettholde tiggingen med almisser? I Europa har vi bygd en samfunnsorden og et beskyttelsesnett på premisset om et ganske rikt samfunn. Når grensene åpnes blir vi utsatt for en annen type fattigdom, og konfronteres med hvor grensene for ansvaret vårt skal gå. Det handler om hvordan vi skal håndtere redselen vår, sier Östlund.

Les vårt intervju med Ruben Östlund om Play

Legg igjen en kommentar

Når helten svikter

Når helten svikter

– Den mannlige helten er bare en myte, sier regissør Ruben Östlund om sin kritikerroste film «Turist» som nå er nominert til Golden Globe og Sveriges Oscar-kandidat. Her forteller han om samarbeidet med norske og svenske skuespillere og hvordan hans neste film, «The Square», tar det moderne Europa på kornet.

Forrige gang jeg intervjuet Ruben Östlund fortalte han meg grunnplottet i årets film Turist, et familiedrama fra vintersportsmiljø i Alpene. Det var i 2011, like før hans forrige film Play skulle lanseres i Norge, men han avslørte gjerne detaljer fra sitt kommende prosjekt for Rushprints lesere. Til forskjell fra mange av sine kolleger er Östlund slett ikke redd for å prate om en film før noen har sett den. Han er overbevist om at selv om publikum «vet hvordan det går» vil de ha lyst til å se hvordan filmen i praksis er løst. Denne deilige selvtryggheten er ikke forsvunnet siden sist.

– Jeg liker å prate om prosjektene mine underveis, gjerne med så mange som mulig. Slik får jeg øye på hva som interesserer meg, og kan finne brister i min egen tankegang. Ofte bidrar de som lytter med noe, fordi de kommer på historier fra sine egne liv. Og hvis historien er sterk nok kan jeg jo stjele den! påpeker Östlund.

En fare som går bra

Å stjele historier, eller la seg inspirere, er noe av det han gjør best. Jeg får aldri vite hvor nøkkelscenen i Turist er hentet fra; et YouTube-klipp eller noe han har opplevd, kanskje fra fortida som skiboms i Alpene? Forrige gang vi snakket sammen beskrev han scenen som «filmhistoriens forhåpentlig mest spektakulære snøskred». Jeg spør om han synes den ble det, og han ler og svarer ja; eller har jeg funnet noen bedre? Nei, det har jeg ikke.

Det virker som du har en interesse for farlige situasjoner som går bra. Noe liknende så vi blant barneranerne i Play, eller bankranet i kortfilmen Händelse vid bank. Hvorfor går det aldri skikkelig dårlig i filmene dine?

– I livet går det jo vanligvis bra. Jeg har ikke så mange erfaringer med at det går til helvete. Egentlig synes jeg det er en altfor enkel måte å skape dramatikk på, at det skal hende noe grusomt, som at et barn skal dø. Som om det bare er slik ekte verdier kan oppstå. Jeg synes det er morsommere å lage film man kan relatere seg mer direkte til. Det går an å vise at livene våre er rike, reelle og dramatiske på et annet nivå enn ved å drepe karakterer. Liv og død er den enkleste formen for dramatikk, sier Östlund.

Den mannlige helten

Den allerede berømte snøskredscenen kommer tidlig i Turist, når mor og far og to barn sitter på takterrassen foran et fjellpanorama og spiser frokost. Etter snøvær er det vanlig å foreta kontrollerte sprengninger i Alpene, for å hindre at virkelige skred skal gjøre løypene utrygge. Når et slikt skred ruller nedover fjellet gisper folk imponert, og faren filmer med mobilen. Plutselig snur stemninga, fordi skredet ikke stanser, men kommer veltende mot dem. Før alt blir hvitt ser vi pappa Tomas løpe i full fart vekk fra bordet, mens barna og kona Ebba roper etter ham. Like etter klarner lufta, og det viste seg at bare snøføyka nådde fram. Den fysiske faren er over, men for familien starter problemene nå. De må takle at faren ikke oppførte seg like heltemodig som de forventet.

Har du selv løpt fra familien din i en kritisk situasjon?

– Nei, jeg har ikke vært med på noen slik hendelse. Men det som er spennende, og som provoserer meg litt, at kvinner har behov for å tro at den mannen de er sammen med ikke ville ha stukket. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har spurt, og fått det svaret. Det synes jeg er utrolig naivt, en slags følelsesmessig forstyrrelse som har satt seg på intellektet. I en overlevelsessituasjon er det som om det kommer en lastebil og kjører rett mot deg. Du har ikke tid til rasjonelle tanker, instinktet tar over. Undersøkelser viser at den mannlige helten er en myte. De som overlever skipsforlis og andre katastrofer er veldig ofte menn i en viss alder. Evnen til å handle aktivt egoistisk i en katastrofesituasjon ser ut til å være noe menn innehar i større grad enn kvinner. At kvinner er avhengige av denne illusjonen for å danne parforhold synes jeg er verdt å stille spørsmål ved.

Løgn og manipulasjon

I filmen konfronterer ikke Ebba ektemannen umiddelbart. Når hun endelig gjør det nekter han for å ha stukket av, og påstår at hun må ha misforstått. Men Ebba tar saken opp igjen, denne gangen med vitner til stede, et vennepar spilt av norske Kristoffer Hivju og svenske Fanni Metelius. Her var Östlund inspirert av et par han kjenner.

– Et vennepar av meg var med på en liknende situasjon, hvor mannen handlet på en måte hun opplevde som et svik. De befant seg i en krigsrammet del av verden, og på et tidspunkt ropte personalet i en klesbutikk at de skulle slenge seg ned på gulvet. Kvinnen befant seg i et prøverom og ble liggende eksponert under forhenget, mens mannen løp avsted og kastet seg ned bak kassa. Dette hadde de store problemer med å komme over senere. Hun lurte på hvorfor han ikke la seg hos henne. «Tror du jeg er en slags actionhelt som skal beskytte din kropp med min?» spurte han. «Jeg synes bare at om vi skal dø, så skal vi vel dø sammen?» mente hun. Jeg var med på flere middager hvor denne diskusjonen kom opp, gjerne når hun hadde drukket litt.

Med vitner blir diskusjonen vanskeligere å manipulere.

– Det ubehagelige med parforholdet er at bare to hjerner står mot hverandre. Med flere rundt bordet er sjansen større for at noen sier: Vent nå litt, dette stemmer vel ikke? Det blir ikke så lett å manipulere hverandre, fordi handlingen kan måles. Jeg synes sviket til Tomas belyser at vi lever i en æreskultur. Det finnes en forventet ære, og når den brytes blir det vanskelig å håndtere. Det forventes selvsagt også noe av Ebba. Skal hun akseptere dette? Det finnes et ytre blikk også på henne.

Turist snøskredet - versjon 2

Det norske problemet

Blandingen av norske og svenske skuespillere i Turist var ikke planlagt.

– Det var overhodet ikke planen at Lisa Loven Kongsli skulle få hovedrollen. At en norsk skuespiller var best til å spille denne rollen ga oss først hodebry. Vi gjorde en prøvefilming med henne i Oslo, og hun spilte skjorta av alle. Vi ble nødt til å bestemme oss for at det ikke fikk være noe problem, det er bare sånn denne familiekonstellasjonen skal være. Resten av casten bygde vi opp rundt henne, forteller Östlund.

Også Kristoffer Hivju fikk rollen etter en sterk prøvefilming.

– Han var utrolig nærværende og selvsagt i situasjonene. Noe av det jeg likte best var den komiske timingen han har. Senere husket jeg Kristoffers enorme vitalitet, med dette store håret og skjegget. Jeg fant på å sette ham sammen med Fanni Metelius, som også er veldig vital. Vi hadde ikke prøvefilmet dem sammen, de møttes første gang under innspillingen. I filmen er de utrolig vakre og fine sammen.

Turist Ruben Ostlund_768

Fra dogmatisk til intuitiv

Fotomessig skiller Turist seg fra Östlunds tidligere filmer, med flere nærbilder og raskere klipp, og et mer bevegelig kamera.

– Siden mye utspiller seg inne i karakterene, visste jeg at vi var nødt til å gå nærmere denne gangen. For meg var det en utfordring å overlate så mye til skuespillerne, særlig til Lisa og Johannes Bah Kuhnke som spiller de to hovedrollene.

I hans tidligere spillefilmer Play, De ufrivillige og Gitarmongo var Marius Dybwad Brandrud fotograf, mens han denne gangen benytter Fredrik Wenzel, kjent for blant annet Farvel Falkenberg, Apan og Man tänker sitt (på sistnevnte også med regi).

– Jeg tror absolutt at Fredrik har påvirket uttrykket i Turist. Han er en annen type fotograf enn Marius, mindre intellektuell og dogmatisk. Marius og jeg dro nok det dogmatiske til sin ytterste konsekvens i Play, med ett-bildes tagninger som ikke skulle brytes gjennom hele filmen. Jeg merket at det gjorde det ekstremt vanskelig å skape dynamikk i klippen. Fredrik er en mer følelsesmessig person, som følger instinktet sitt på innspillingsstedet. Vi fikk en annen type samarbeid enn Marius og jeg har hatt, forteller regissøren.

Ubehagets rute

Mens Turist foregår i et trygt middelklassemiljø, minner Ruben Östlunds neste prosjekt mer om settingen i Play, med moralske dilemmaer knyttet til klassekonflikt.

The Square springer ut av refleksjoner omkring dagens europeiske samfunn. Göteborg planlegger sitt første «gated community», et inngjerdet boligområde, mens andre bydeler har grupper som betrakter seg selv som mafia. For meg handler dette om hvor mye vi er villige til å ta ansvar for, hva som ligger innenfor og utenfor.

Filmens premiss er at innbyggerne blir enige om å skape et symbolsk sted sentralt i byen, hvor andre regler skal gjelde. Östlund viser meg et manipulert bilde av hvordan det kan se ut: ei firkantet rute markert med maling, fire-fem meter på hver side.

– Tanken er å skape en symbolmettet plass som skal minne oss på vårt felles ansvar. Hvis noen stiller seg i ruta plikter forbipasserende å gå fram og spørre om de trenger hjelp. Er du trøtt kan du sette fra deg ryggsekken der, fordi det ikke er lov til å stjele i ruta. Tittelen har også forbindelse til «torg», en plass forbundet med en demokratisk tradisjon.

Men uten ubehag ville det ikke ha blitt en Östlund-film.

– Problemene oppstår når det kommer tiggere. De begynner å bruke ruta hver dag, for de skjønner jo at denne samfunnsmessige kulturen kan utnyttes. Hvordan forholder vi oss til en fattigdom vi føler oss maktesløse overfor? Burde ikke ruta endre situasjonen grunnleggende, heller enn å opprettholde tiggingen med almisser? I Europa har vi bygd en samfunnsorden og et beskyttelsesnett på premisset om et ganske rikt samfunn. Når grensene åpnes blir vi utsatt for en annen type fattigdom, og konfronteres med hvor grensene for ansvaret vårt skal gå. Det handler om hvordan vi skal håndtere redselen vår, sier Östlund.

Les vårt intervju med Ruben Östlund om Play

Legg igjen en kommentar

MENY