– Det vi gjør er da helt normalt!

– Det vi gjør er da helt normalt!

– Virkeligheten skriver de beste manuskriptene, mener den danske regissøren Anders Østergaard, som likevel har dubbet og kryssklipt gamle kommunistledere i filmen «1989» på en måte som likner fiksjon. Det har skapt reaksjoner. I dag holder han masterclass under Dokumentarkonventet der tema er nettopp rekonstruksjon innen dokumentar.

Når jeg intervjuer Anders Østergaard rett etter festivalen CPH:DOX er han ikke i særlig godt humør. Etter først å ha kranglet med danske journalister et par uker, har han reist til Berlin for å ha festvisning under 25-årsjubileet for Murens fall, bare for å oppdage at den tyske distibutøren har plassert avvæpnende tekster på en rekke sekvenser i filmen «1989», som poengterer at dialogene er manipulert. Kanskje ikke å undres over at han venter seg det verste fra Rushprint også. Men vi snakker på Skype glor han furtent i webkamera, før han begynner å vandre omkring med mobilen mot øret, slik at det eneste jeg ser er et nærbilde av kinnet og nesevingen hans, mens rommet forøvrig snurrer i bakgrunnen.

– Det vi gjør er da helt normalt! Hvis du kikker på Discovery eller BBC vil du se masser av filmer som gjør noe liknende. Alle som beskjeftiger seg med historisk dokumentarfilm bruker rekonstruksjon, eller måter å visualisere historien på.

Men hvis det er så vanlig, hvorfor får du så mye oppmerksomhet?

– Det må du ikke spørre meg om! Jeg synes det er dypt gåtefullt. Jeg vet ikke hvordan man har fått den fikse idéen at dette er uvanlig, knurrer Østergaard.

Dramadokumentar

Her i Rushprint har vi lenge vært interessert i hybridfilm. Vi liker eksperimenter, og er overbevist om at fiksjon og dokumentar kan ha mye å lære av hverandre. Østergaard har ikke selv jobbet direkte med fiksjon, men forteller at han alltid har vært opptatt av dette mellomliggende feltet han kaller «dramadokumentar».

­– Jeg har lagd en type dramadokumentar som etter min mening er inspirert av en tradisjon som går tilbake til BBC-filmer jeg så på tv som liten gutt. De kunne ta for seg Cuba-krisen, eller russernes invasjon av Tsjekkoslovakia, hvor lederne klødde seg i hodet og lurte på hva de skulle gjøre. Det er forsøk på å gjenskape historiske øyeblikk som har dokumentariske forelegg, bygd på intens research om hva som egentlig ble sagt.

– Hensikten min er nøyaktig den samme, men jeg bruker et nytt formspråk hvor arkivbilder blandes med rekonstruert dialog for å gestalte disse statslederne.

Crowd-on-the-Berlin-Wall-German-Archive
Menneskemengde på Berlinmuren i 1989. Foto: German Archive.

Noen klar inspirasjon fra andre filmskapere har han ikke hatt.

– Niks. Det vil si, når det gjelder å bygge opp en film rundt vitnesbyrd har jeg nok vært inspirert av Errol Morris film Fog of War, om den tidligere amerikanske forsvars­ministeren Robert McNamara. Den er også bygd opp rundt ett menneskes vitnesbyrd. Det synes jeg er en veldig fascinerende sjanger, fastslår Østergaard.

Original del av Berlinmuren med graffiti, fra East Side Gallery in Berlin.
Original del av Berlinmuren med graffiti, East Side Gallery in Berlin.

En ungarsk joker

Filmen 1989 handler om Murens fall, men enda mer om opptakten til det. Prosjektet startet med en idé om å lage noe til 25-årsjubileet i 2014.

– Allerede i 2011 besluttet jeg å gjøre noe til jubileet. Murens oppløsning er min generasjons viktigste begivenhet, og i Danmark kom det ekstra tett på siden vi var nabo med Øst-Tyskland og opplevde at det kom flyktninger over Øster­sjøen. Jeg begynte å lese litteraturen fra 20-årsjubileet i 2009, og oppdaget at veldig mange pekte på samme mann som nøkkelfigur. Det var den tidligere ungarske statsministeren Miklos Nemeth. Jeg hadde ikke vært klar over hans rolle i begivenhetene.

Miklós-Németh,-composite-Photo-Simon-Plum
Ungarns tidligere statsminister Miklós Németh var sentral i hendelsene rundt Murens fall. Filmen «1989» er bygd opp rundt hans vitnesbyrd. Foto: Simon Plum.

At den ungarske småbygutten skulle bli statsleder var ikke opplagt.

– Nemeth var økonom, og satt som teknokrat i statsapparatet. På et tidspunkt hadde Partiet kjørt seg fullstendig fast når det gjaldt økonomi, og fant ut at de trengte en fagmann for å rydde opp. Han ble tatt inn som statsminister for å gjøre drittjobben, og tanken var nok å skifte ham ut etterpå. Istedet greide han å ta et oppgjør med Partiet, og gjennomføre en mengde ville ting, som å legge ned Jernteppet med et pennestrøk!

Østergaard bygde opp hele filmen rundt Nemeths vitnesbyrd.

– Ganske snart fikk jeg organisert et intervju, og vi møttes og snakket sammen i to dager ved Balatonsjøen. Han fortalte om det som var skjedd, men også interessante forhold fra barndommen sin. Jeg syntes det var et sterkt vitnesbyrd, ikke bare innholdsmessig, men fordi han er en forrykende dyktig forteller.

Cutting-barbed-wire-at-the-Austro-Hungarian-border-May-2nd-1989-Archive-OnlineFootage-tv
Ungarn var det første Østblokklandet som begynte å rive piggtråden langs grensene sine. Her på grensa til Østerrike 2. mai 1989. Arkivfoto: OnlineFootage.tv

Endelig anerkjent

Vi er vant til å tenke at den sovjetiske presidenten Mihail Gorbatsjov åpnet grensene med Glasnost-politikken sin, men i filmen ser vi en rekonstruert samtale mellom ham og Mehmet som setter dette i perspektiv. Mye handlet selvsagt om økonomi. Da Mehmet satt og regnet på hva han kunne spare, oppdaget han en diger budsjettpost uten forklaring. Han fikk vite at dette var summen som trengtes for å opprettholde grensekontrollen.

– De tekniske innretningene som overvåket grensa var i ferd med å gå i stykker. Tidligere hadde ungarerne fått reservedeler fra Sovjetunionen, men i omstillingene under Gorbatsjov var denne produksjonen stoppet opp. Man måtte ha brukt vestlig valuta til å kjøpe deler fra Frankrike, noe som i praksis bare kunne finansieres ved å ta opp lån i Vesten. Dette forekom Nemeth så uhyrlig at han rett og slett strøk denne posten i budsjettet. I praksis betydde det at Jernteppet ble satt ut av drift.

Gorbachev-shaking-hands-with-Miklós-Németh--Archive-21st-Century
Gorbatsjov håndhilser på Miklos Nemeth. Arkivbilde: 21st Century.

De senere årene har Miklos Nemeth mottatt mange priser i Tyskland, og under 25-årsjubileet i Berlin den 9. november i år ble han hyllet på scenen.

– De fleste er nok som meg, og kjenner overflatisk til Murens fall, men ikke hele bakhistorien. Det var enormt fascinerende å møte en mann som Miklas Nemeth, som jeg knapt visste om, og oppdage hvilken stor rolle han hadde spilt. Etterpå forsvant han ut av politikken og fikk jobb som økonom i en stor bank i London. Det tok lang tid før han fikk sin plass i historien, forteller Østergaard.

Guard-tower-Berlin-Wall-German-Archive
Vakttårn ved Berlinmuren. Arkivfoto: German Archive.

Kryssklipp og dubbing

Den enkeltscenen i filmen som har vakt størst oppsikt viser DDRs tidligere minister­president Erich Honecker i tilsynelatende samtale med forsvarsministeren sin, Heinz Kessler. I virkeligheten stammer bildene fra to atskilte innslag.

– Jeg prøver å gjenskape en samtale fra Politbyrået i begynnelsen av mai 1989. Innholdet bygger på protokoller, øyenvitner og våre egne spekulasjoner om hvordan de to kan ha formulert seg. Vi bruker arkivopptak av Honecker fra en helt annen kontekst, hvor jeg vurdert hans psykologiske stemning til å være omtrent den samme.

– Opptaket stammer fra et intervju med østerriksk presse om nedrustning, mens Kessler snakker på en intern konferanse i DDR. Dette har vi klippet sammen og synkronisert med dialogen, slik at det oppleves som om de sitter i samme rom og samtaler med hverandre. Sekretæren til Honecker, som vi ser ta referat, er en nåtidig skuespiller.

Eric-Honecker-1st-of-May-celebrations,-Berlin,-1989-Archive-DRF
DDRs ministerpresident Erich Honecker under 1.mai-feiringen i Berlin 1989. Arkivbilde: DRF.

Stemmen til Honecker virker imponerende naturtro.

– Det var bare et spørsmål om å finne Tysklands beste Honecker-imitator. Reiner Kröhnert har tidligere spilt ham i satirisk sammenheng, og vi tenkte at han også kunne gjøre det mer seriøst. Tilsvarende gjorde vi med Gorbatsjov, Kohl og de andre. Det er også noen scener hvor Miklos Nemeth tilsynelatende sitter og snakker med rådgiverne sine. Der brukte vi arkivbilder av ham fra denne tida, mens rådgiverne er skuespillere.

Miklós--Németh-in-the-ministry-basement,-Budapest-Photo--Simon-Plum
Miklos Nemeth på vei ned i kjelleren i ministeriet i Budapest. Foto: Simon Plum.

Lysten til å fortelle annerledes

Østergaard er dyktig lei av diskusjonen om virkemidlene i filmen. Når jeg spør hvordan han har kommet fram til denne måten å jobbe på, og lurer på om han kan trekke linjene fra det tidligere filmene sine; de konstruerte telefonsamtalene i den Oscar-nominerte Burma VJ (2008), eller animasjonen av serietegneren Hergé som fulgte lydopptakene i Tintin og jeg (2003), tenner han på alle pluggene igjen.

– Dette er ikke noe jeg «kommer fram til» eller «planlegger». Det begynner alltid med en lyst. Man har et prosjekt og er opptatt av noe, og så ser man film for seg. Ja? Det kommer spontant og organisk. Det er ikke slik at jeg sitter og spekulerer: Skal jeg gå i denne eller denne retningen? Det begynner med en lyst til å gjøre det jeg gjør.

Anders Østergaard brukte rekonstruksjoner også i sin Oscar-nominerte dokumentar BURMA VJ (2003). Her var bildene dokumentariske, mens telefonsamtalene var skapt i ettertid.
Anders Østergaard brukte rekonstruksjoner også i sin Oscar-nominerte dokumentar BURMA VJ (2008). Her var bildene dokumentariske, mens telefonsamtalene ble spilt inn i ettertid.

Hva handler denne lysten om?

– Det springer nok ut av et ønske om å formidle historien på annen måte enn det som er vanlig i journalistisk sammenheng. Komme tettere på karakterene, vise dem fram som de er. Også storpolitikere er jo bare mennesker, med en psykologi og et humør og ulike stemninger fra dag til dag. Dermed velger jeg instinktivt disse dramatiserende former, hvor vi møter folk mer direkte. Og så spør kanskje noen: Er det da en dokumentarfilm? Til det vil jeg svare: Kanskje ikke, men så skidt med det! Jeg lager det jeg vil lage.

I dokumentaren TINTIN OG JEG (2003) brukte Østergaard virkelige lydfiler fra et intervju med Hergé, og illustrerte dem med en animert versjon av tegneserieskaperen som snakket.
I dokumentaren TINTIN OG JEG (2003) brukte Østergaard virkelige lydfiler fra et intervju med Hergé, og illustrerte dem med en animert versjon av tegneserieskaperen som snakket.

– Unnskyld hvis jeg virker irritabel

Omsider setter Østergaard seg ned og trekker pusten.

– Du må unnskylde hvis jeg virker irritabel. Saken er at jeg har diskutert dette med dansk presse i to uker. Jeg skjønner jo at når man søker grensene, og manipulerer med arkiv så mye som jeg gjør, så er det naturlig at folk stiller slike spørsmål. Det er bare det at jeg kan bli trøtt av å gjenta meg selv. Det er jo ikke så mye å si, bortsett fra det helt banale om forskjellen mellom journalistikk og dokumentarfilm. Og hva fanden, folk tenker så firkantet! … Men okei. Du må ikke ta det personlig.

Han understreker at det uansett metode er viktig å tenke kvalitet.

– Jeg mener at det ikke er noe galt i rekonstruksjoner, unntatt når de er dårlig utført. Da er de til gjengjeld bare så fandens pinlige. Er de godt utført tenker man ikke over dem, da er man bare med. Rekonstruksjon er ufattelig vanskelig å gjøre troverdig. Det er hele tida en kamp, og noe jeg synes man skal nærme seg med stor omtanke.

Miklós-Németh-in-Parliament,-Budapest,-1988-Photo-Szalay-Zoltán
Miklós Németh blant konforme kolleger i parlamentet i Budapest, 1988. Foto: Szalay Zoltán.

Å se for seg filmen man vil lage

Anders Østergaard forsøker igjen å forklare hva han mener med å jobbe utfra lyst.

– Jeg vil understreke at vi som filmskapere bør følge våre gleder, framfor å føle oss truet at hva vi får lov til og ikke. Vanligvis skriver jeg synopsiset veldig hurtig, på én dag eller to, og der ligger allerede de prinsipielle beslutningene om hvordan scenene skal fortelles. Jeg har det på den måten at jeg rett og slett ser filmen for meg. Jeg starter med å tenke over hva slags film jeg har lyst til å se, og setter meg ned og forestiller meg hvordan den kan kjøre inne i hodet mitt. Da melder de forskjellige scenene seg, utfra research og viten. Formen springer ikke ut av noen analytisk prosess, den kommer spontant og organisk.

Crowd-breaking-through-border-fence-German-Archive
Da grensene endelig ble åpnet var det ikke særlig godt planlagt. Her presser menneskemengdene seg gjennom en sperring. Heldigvis gikk det bra. Foto: German Archive.

De praktiske løsningene kan komme senere.

– Detaljene kan oppstå langt senere, kanskje i klipperommet. Det kan handle om å oppdage noe i materialet som innbyr til en bestemt behandling. I slutten av denne filmen hører vi en samtale mellom to soldater, like før de skal ut og patruljere om kvelden. Der ønsket vi å vise hvordan Miklos’ beslutning om å gjeninnføre strengere regler på grensa ble fortolket av hver enkelt soldat. Problemet deres er hvordan de skal fange flyktninger uten å skyte. Det er jo nærmest umulig. Vi hadde alleredet en arkivfilm med disse guttene, som følger dem på en hel vakt. De sitter spiser, og går deretter ut på patrulje. Disse bildene syntes vi innbød til at de kunne ha denne samtalen.

Watch-tower,--Austro-Hungarian-border-Photo-MTVA
Vakttårn på den østerriksk-ungarske grensa. Foto: MTVA.

Det siste dødsofferet

Sekvensen med soldatene henger sammen med et underplott i filmen, hvor Østergaard i tillegg til storpolitikken ville tilføre et grasrotperspektiv.

– Medregisøren min, Erzsébet Ráczforeslo, foreslo å bruke historien om Kurt-Werner Schultz, tyskeren som ble skutt da han og familien forsøkte å ta seg over til Østerrike, dagen før den ungarske regjeringen åpnet grensene offisielt. Vi lurte på om det fantes en sammenheng mellom de to begivenhetene, og det bekreftet Nemeth i intervjuet. Det viste seg at beslutningen var direkte motivert av dødsfallet. Da Kurt døde skjønte statsministeren at nå gikk det ikke lenger, situasjonen ble for moralsk belastende, han var nødt til å ta en endelig avgjørelse. Dette ble kjernen i filmens narrativ.

Stasi-office-(Museum,-Berlin)-Photo-Frederik-Kirkeskov
Et kontor i Stasi-bygningen i Øst-Berlin, som nå er museum. Foto: Frederik Kirkeskov.

Filmskaperne tok kontakt med Schultz’ enke Gundula Schafitel.

– Først var hun skeptisk, fordi hun hadde fortalt historien så mange ganger før. Det var nærmest blitt et fast rituale at hun skulle stille opp for pressen ved hvert jubileum, og hun skjønte ikke hvorfor hun skulle fortsette med det. Det trengtes noen overtalelser, men vi lyktes til slutt i å overbevise henne om at vi kunne sette Kurts død inn i en ny kontekst.

– Ved å gi det hele et annet og mer storpolitisk perspektiv gikk det an å si at han tross alt ikke døde forgjeves. Hans død utløste jo frihet for tusener av andre.

Gundula-Schafitel,-composite-Photo-Simon-Plum
Gundula Schafitel er enke etter den siste flyktningen som ble skutt på Ungarns grense. Her foran den rekonstruerte sekvensen av fluktforsøket hvor bare hun og sønnen overlevde. Foto: Simon Plum.

Den forbannede tv-versjonen

I den kortere TV-versjonen av filmen, som NRK viste under jubileet, var hele historien om Kurt og Gundula klipt bort. Når jeg forteller dette blir Østergaard rasende igjen.

– Den forbannede TV-versjonen! Ja, den kan jeg beklageligvis ikke gjøre noe med. Filmen min ble jo beskåret med en tredjedel! Jeg vet godt at slikt er helt nødvendig for å finansiere en film, men selv orket jeg ikke å røre ved den. Det er bare frustrerende. Valgene i den korte versjonen har ingen som helst journalistisk eller kunstnerisk begrunnelse. Det handler kun om TVs formater og slots, fastslår Østergaard mørkt.

Om et norsk publikum får se kinoversjonen aner han ikke, men i det minste vil han vise den for seminardeltakerne på årets Dokumentarkonvent på Solstrand hotell ved Bergen, hvor han skal holde masterclass 9. desember.

– Ja, det er klart. Der viser vi den lange.

Reconstruction-of-the-last-refugee-shot-on-the-Austro-Hungarian-border-Photo--Simon-Plum
Flere av de mest spennende sekvensene blir borte i TV-versjonen, som er en halvtime kortere. Her fra rekonstruksjonen av det siste drapet på grensa mellom Ungarn og Østerrike. Foto: Simon Plum.

Autentisk dialog

På tekstplakater først og sist i filmen 1989 opplyses det om at enkelte scener er manipulert. Samtidig blir de manipulerte dialogene kalt «autentiske», noe som ifølge ordboka skulle bety «fullt ut ekte og pålitelig». Jeg spør hvordan Østergaard selv forstår begrepet.

– Jeg mener at dialogene er så autentiske de overhodet kan være. Riktignok var det ikke alltid vi hadde en ordrett protokoll. Vi hadde det faktisk fra møtet mellom Nemeth og Gorbatsjov, hvor han får støtte til å fjerne grensegjerdene. Andre ganger hadde vi møtereferater, men referat er jo ikke direkte tale. Heller ikke førstehåndsvitner husker nøyaktig hvordan ordene falt, de husker i beste fall et omtrentlig samtaleforløp. Det siste manusarbeidet handler om å formulere setningene i tråd med folks erindring. Vi kan vel ikke si at dialogene er hundre prosent autentiske, men kanskje 95 prosent.

Gorbatsjon snakker i telefonen på kontoret sitt. Arkivbilde: 21st Century.
Gorbatsjon snakker i telefonen på kontoret sitt. Arkivbilde: 21st Century.

Et annet originalt virkemiddel er at personer spiller seg selv i rollene fra dengang, selv om de tydelig ser tjuefem år eldre ut, slik tilfellet er med vennene til Kurt og Gundula. Involverte som ikke hadde ville filmes ble erstattet av skuespillere, men bisto som konsulenter under opptakene. Det siste gjaldt bondeparet som hjalp de to tyskerne på gresa.

– Under opptakene sto de sammen med oss og forklarte skuespillerne hvordan det hadde vært. Vi befant oss på stedet hvor samtalen skulle foregå, de fortalte hva de hadde sagt til hverandre, og skuespillerne kunne gå rett inn og eksperimentere. De kunne verken engelsk eller tysk, så her hadde jeg god nytte av den ungarske medregissøren min. Hun formidlet mellom kildene og skuespillerne, forklarer Østergaard.

Co-Director-Erzsébet-Rácz-Photo-Zita-Kovac
Erzsébet Rácz er medregissør på «1989». Foto: Zita Kovac.

Riktig kontrakt med publikum

Kritikken mot filmen har gått mindre på at det brukes rekonstruksjoner, enn at man kan bli i tvil om hva som er hva. Jeg forteller om en bekjent som slo på TVen litt for sent og ikke fikk med seg fortekstene, og dermed ble sittende gjennom hele filmen og lure på om scenene kunne være «ekte».

Østergaard sukker tungt.

– Jaja. Det kan være et problem å få til riktig avtale med publikum. Man kan håpe at de leser skiltet i begynnelsen, men det viser seg ofte at de ikke legger merke til slikt. Vi bygger på intens research og bruker all ekspertise vi kan oppdrive, men til syvende og sist er det jo snakk om en iscenesettelse.

I et slikt perspektiv har han forståelse for den tyske distributøren.

– Tyskerne har valgt å markere hver eneste gang det er en rekonstruksjon i filmen. Dette mener jeg må bli distraherende for den filmiske opplevelsen. Men etter all kritikken vi har fått, eller forvirringen som later til å oppstå, kan det hende vi bør gjøre det flere steder. Jeg jo ingen interesse av at folk skal sitte gjennom filmen og være distrahert over at de ikke finner ut hva som er hva. Derimot synes jeg ikke det gjør noe om de bare stusser et par minutter, og tenker: «Hva er nå dette? Hvordan kunne det la seg gjøre?» Det kan jo være en måte å aktivere dem på, gjøre dem interessert og engasjert. Men etter et kvarterts tid håper jeg de kan akseptere grepet og gå inn i historien.

At han lager fiksjon vil han ikke være med på.

– Utgangspunktet mitt er alltid dokumentarisk. Jeg synes virkeligheten skriver de beste manuskriptene, og tilbyr de mest interessante karakterene. Det som faktisk har skjedd blir alltid mer interessant enn noe en manusforfatter kan finne på, sier Anders Østergaard.

1989-Anders-Østergaard-portrett-fullsize-web
Regissør Anders Østergaard. Foto: Susanne Mertz.

Legg igjen en kommentar

– Det vi gjør er da helt normalt!

– Det vi gjør er da helt normalt!

– Virkeligheten skriver de beste manuskriptene, mener den danske regissøren Anders Østergaard, som likevel har dubbet og kryssklipt gamle kommunistledere i filmen «1989» på en måte som likner fiksjon. Det har skapt reaksjoner. I dag holder han masterclass under Dokumentarkonventet der tema er nettopp rekonstruksjon innen dokumentar.

Når jeg intervjuer Anders Østergaard rett etter festivalen CPH:DOX er han ikke i særlig godt humør. Etter først å ha kranglet med danske journalister et par uker, har han reist til Berlin for å ha festvisning under 25-årsjubileet for Murens fall, bare for å oppdage at den tyske distibutøren har plassert avvæpnende tekster på en rekke sekvenser i filmen «1989», som poengterer at dialogene er manipulert. Kanskje ikke å undres over at han venter seg det verste fra Rushprint også. Men vi snakker på Skype glor han furtent i webkamera, før han begynner å vandre omkring med mobilen mot øret, slik at det eneste jeg ser er et nærbilde av kinnet og nesevingen hans, mens rommet forøvrig snurrer i bakgrunnen.

– Det vi gjør er da helt normalt! Hvis du kikker på Discovery eller BBC vil du se masser av filmer som gjør noe liknende. Alle som beskjeftiger seg med historisk dokumentarfilm bruker rekonstruksjon, eller måter å visualisere historien på.

Men hvis det er så vanlig, hvorfor får du så mye oppmerksomhet?

– Det må du ikke spørre meg om! Jeg synes det er dypt gåtefullt. Jeg vet ikke hvordan man har fått den fikse idéen at dette er uvanlig, knurrer Østergaard.

Dramadokumentar

Her i Rushprint har vi lenge vært interessert i hybridfilm. Vi liker eksperimenter, og er overbevist om at fiksjon og dokumentar kan ha mye å lære av hverandre. Østergaard har ikke selv jobbet direkte med fiksjon, men forteller at han alltid har vært opptatt av dette mellomliggende feltet han kaller «dramadokumentar».

­– Jeg har lagd en type dramadokumentar som etter min mening er inspirert av en tradisjon som går tilbake til BBC-filmer jeg så på tv som liten gutt. De kunne ta for seg Cuba-krisen, eller russernes invasjon av Tsjekkoslovakia, hvor lederne klødde seg i hodet og lurte på hva de skulle gjøre. Det er forsøk på å gjenskape historiske øyeblikk som har dokumentariske forelegg, bygd på intens research om hva som egentlig ble sagt.

– Hensikten min er nøyaktig den samme, men jeg bruker et nytt formspråk hvor arkivbilder blandes med rekonstruert dialog for å gestalte disse statslederne.

Crowd-on-the-Berlin-Wall-German-Archive
Menneskemengde på Berlinmuren i 1989. Foto: German Archive.

Noen klar inspirasjon fra andre filmskapere har han ikke hatt.

– Niks. Det vil si, når det gjelder å bygge opp en film rundt vitnesbyrd har jeg nok vært inspirert av Errol Morris film Fog of War, om den tidligere amerikanske forsvars­ministeren Robert McNamara. Den er også bygd opp rundt ett menneskes vitnesbyrd. Det synes jeg er en veldig fascinerende sjanger, fastslår Østergaard.

Original del av Berlinmuren med graffiti, fra East Side Gallery in Berlin.
Original del av Berlinmuren med graffiti, East Side Gallery in Berlin.

En ungarsk joker

Filmen 1989 handler om Murens fall, men enda mer om opptakten til det. Prosjektet startet med en idé om å lage noe til 25-årsjubileet i 2014.

– Allerede i 2011 besluttet jeg å gjøre noe til jubileet. Murens oppløsning er min generasjons viktigste begivenhet, og i Danmark kom det ekstra tett på siden vi var nabo med Øst-Tyskland og opplevde at det kom flyktninger over Øster­sjøen. Jeg begynte å lese litteraturen fra 20-årsjubileet i 2009, og oppdaget at veldig mange pekte på samme mann som nøkkelfigur. Det var den tidligere ungarske statsministeren Miklos Nemeth. Jeg hadde ikke vært klar over hans rolle i begivenhetene.

Miklós-Németh,-composite-Photo-Simon-Plum
Ungarns tidligere statsminister Miklós Németh var sentral i hendelsene rundt Murens fall. Filmen «1989» er bygd opp rundt hans vitnesbyrd. Foto: Simon Plum.

At den ungarske småbygutten skulle bli statsleder var ikke opplagt.

– Nemeth var økonom, og satt som teknokrat i statsapparatet. På et tidspunkt hadde Partiet kjørt seg fullstendig fast når det gjaldt økonomi, og fant ut at de trengte en fagmann for å rydde opp. Han ble tatt inn som statsminister for å gjøre drittjobben, og tanken var nok å skifte ham ut etterpå. Istedet greide han å ta et oppgjør med Partiet, og gjennomføre en mengde ville ting, som å legge ned Jernteppet med et pennestrøk!

Østergaard bygde opp hele filmen rundt Nemeths vitnesbyrd.

– Ganske snart fikk jeg organisert et intervju, og vi møttes og snakket sammen i to dager ved Balatonsjøen. Han fortalte om det som var skjedd, men også interessante forhold fra barndommen sin. Jeg syntes det var et sterkt vitnesbyrd, ikke bare innholdsmessig, men fordi han er en forrykende dyktig forteller.

Cutting-barbed-wire-at-the-Austro-Hungarian-border-May-2nd-1989-Archive-OnlineFootage-tv
Ungarn var det første Østblokklandet som begynte å rive piggtråden langs grensene sine. Her på grensa til Østerrike 2. mai 1989. Arkivfoto: OnlineFootage.tv

Endelig anerkjent

Vi er vant til å tenke at den sovjetiske presidenten Mihail Gorbatsjov åpnet grensene med Glasnost-politikken sin, men i filmen ser vi en rekonstruert samtale mellom ham og Mehmet som setter dette i perspektiv. Mye handlet selvsagt om økonomi. Da Mehmet satt og regnet på hva han kunne spare, oppdaget han en diger budsjettpost uten forklaring. Han fikk vite at dette var summen som trengtes for å opprettholde grensekontrollen.

– De tekniske innretningene som overvåket grensa var i ferd med å gå i stykker. Tidligere hadde ungarerne fått reservedeler fra Sovjetunionen, men i omstillingene under Gorbatsjov var denne produksjonen stoppet opp. Man måtte ha brukt vestlig valuta til å kjøpe deler fra Frankrike, noe som i praksis bare kunne finansieres ved å ta opp lån i Vesten. Dette forekom Nemeth så uhyrlig at han rett og slett strøk denne posten i budsjettet. I praksis betydde det at Jernteppet ble satt ut av drift.

Gorbachev-shaking-hands-with-Miklós-Németh--Archive-21st-Century
Gorbatsjov håndhilser på Miklos Nemeth. Arkivbilde: 21st Century.

De senere årene har Miklos Nemeth mottatt mange priser i Tyskland, og under 25-årsjubileet i Berlin den 9. november i år ble han hyllet på scenen.

– De fleste er nok som meg, og kjenner overflatisk til Murens fall, men ikke hele bakhistorien. Det var enormt fascinerende å møte en mann som Miklas Nemeth, som jeg knapt visste om, og oppdage hvilken stor rolle han hadde spilt. Etterpå forsvant han ut av politikken og fikk jobb som økonom i en stor bank i London. Det tok lang tid før han fikk sin plass i historien, forteller Østergaard.

Guard-tower-Berlin-Wall-German-Archive
Vakttårn ved Berlinmuren. Arkivfoto: German Archive.

Kryssklipp og dubbing

Den enkeltscenen i filmen som har vakt størst oppsikt viser DDRs tidligere minister­president Erich Honecker i tilsynelatende samtale med forsvarsministeren sin, Heinz Kessler. I virkeligheten stammer bildene fra to atskilte innslag.

– Jeg prøver å gjenskape en samtale fra Politbyrået i begynnelsen av mai 1989. Innholdet bygger på protokoller, øyenvitner og våre egne spekulasjoner om hvordan de to kan ha formulert seg. Vi bruker arkivopptak av Honecker fra en helt annen kontekst, hvor jeg vurdert hans psykologiske stemning til å være omtrent den samme.

– Opptaket stammer fra et intervju med østerriksk presse om nedrustning, mens Kessler snakker på en intern konferanse i DDR. Dette har vi klippet sammen og synkronisert med dialogen, slik at det oppleves som om de sitter i samme rom og samtaler med hverandre. Sekretæren til Honecker, som vi ser ta referat, er en nåtidig skuespiller.

Eric-Honecker-1st-of-May-celebrations,-Berlin,-1989-Archive-DRF
DDRs ministerpresident Erich Honecker under 1.mai-feiringen i Berlin 1989. Arkivbilde: DRF.

Stemmen til Honecker virker imponerende naturtro.

– Det var bare et spørsmål om å finne Tysklands beste Honecker-imitator. Reiner Kröhnert har tidligere spilt ham i satirisk sammenheng, og vi tenkte at han også kunne gjøre det mer seriøst. Tilsvarende gjorde vi med Gorbatsjov, Kohl og de andre. Det er også noen scener hvor Miklos Nemeth tilsynelatende sitter og snakker med rådgiverne sine. Der brukte vi arkivbilder av ham fra denne tida, mens rådgiverne er skuespillere.

Miklós--Németh-in-the-ministry-basement,-Budapest-Photo--Simon-Plum
Miklos Nemeth på vei ned i kjelleren i ministeriet i Budapest. Foto: Simon Plum.

Lysten til å fortelle annerledes

Østergaard er dyktig lei av diskusjonen om virkemidlene i filmen. Når jeg spør hvordan han har kommet fram til denne måten å jobbe på, og lurer på om han kan trekke linjene fra det tidligere filmene sine; de konstruerte telefonsamtalene i den Oscar-nominerte Burma VJ (2008), eller animasjonen av serietegneren Hergé som fulgte lydopptakene i Tintin og jeg (2003), tenner han på alle pluggene igjen.

– Dette er ikke noe jeg «kommer fram til» eller «planlegger». Det begynner alltid med en lyst. Man har et prosjekt og er opptatt av noe, og så ser man film for seg. Ja? Det kommer spontant og organisk. Det er ikke slik at jeg sitter og spekulerer: Skal jeg gå i denne eller denne retningen? Det begynner med en lyst til å gjøre det jeg gjør.

Anders Østergaard brukte rekonstruksjoner også i sin Oscar-nominerte dokumentar BURMA VJ (2003). Her var bildene dokumentariske, mens telefonsamtalene var skapt i ettertid.
Anders Østergaard brukte rekonstruksjoner også i sin Oscar-nominerte dokumentar BURMA VJ (2008). Her var bildene dokumentariske, mens telefonsamtalene ble spilt inn i ettertid.

Hva handler denne lysten om?

– Det springer nok ut av et ønske om å formidle historien på annen måte enn det som er vanlig i journalistisk sammenheng. Komme tettere på karakterene, vise dem fram som de er. Også storpolitikere er jo bare mennesker, med en psykologi og et humør og ulike stemninger fra dag til dag. Dermed velger jeg instinktivt disse dramatiserende former, hvor vi møter folk mer direkte. Og så spør kanskje noen: Er det da en dokumentarfilm? Til det vil jeg svare: Kanskje ikke, men så skidt med det! Jeg lager det jeg vil lage.

I dokumentaren TINTIN OG JEG (2003) brukte Østergaard virkelige lydfiler fra et intervju med Hergé, og illustrerte dem med en animert versjon av tegneserieskaperen som snakket.
I dokumentaren TINTIN OG JEG (2003) brukte Østergaard virkelige lydfiler fra et intervju med Hergé, og illustrerte dem med en animert versjon av tegneserieskaperen som snakket.

– Unnskyld hvis jeg virker irritabel

Omsider setter Østergaard seg ned og trekker pusten.

– Du må unnskylde hvis jeg virker irritabel. Saken er at jeg har diskutert dette med dansk presse i to uker. Jeg skjønner jo at når man søker grensene, og manipulerer med arkiv så mye som jeg gjør, så er det naturlig at folk stiller slike spørsmål. Det er bare det at jeg kan bli trøtt av å gjenta meg selv. Det er jo ikke så mye å si, bortsett fra det helt banale om forskjellen mellom journalistikk og dokumentarfilm. Og hva fanden, folk tenker så firkantet! … Men okei. Du må ikke ta det personlig.

Han understreker at det uansett metode er viktig å tenke kvalitet.

– Jeg mener at det ikke er noe galt i rekonstruksjoner, unntatt når de er dårlig utført. Da er de til gjengjeld bare så fandens pinlige. Er de godt utført tenker man ikke over dem, da er man bare med. Rekonstruksjon er ufattelig vanskelig å gjøre troverdig. Det er hele tida en kamp, og noe jeg synes man skal nærme seg med stor omtanke.

Miklós-Németh-in-Parliament,-Budapest,-1988-Photo-Szalay-Zoltán
Miklós Németh blant konforme kolleger i parlamentet i Budapest, 1988. Foto: Szalay Zoltán.

Å se for seg filmen man vil lage

Anders Østergaard forsøker igjen å forklare hva han mener med å jobbe utfra lyst.

– Jeg vil understreke at vi som filmskapere bør følge våre gleder, framfor å føle oss truet at hva vi får lov til og ikke. Vanligvis skriver jeg synopsiset veldig hurtig, på én dag eller to, og der ligger allerede de prinsipielle beslutningene om hvordan scenene skal fortelles. Jeg har det på den måten at jeg rett og slett ser filmen for meg. Jeg starter med å tenke over hva slags film jeg har lyst til å se, og setter meg ned og forestiller meg hvordan den kan kjøre inne i hodet mitt. Da melder de forskjellige scenene seg, utfra research og viten. Formen springer ikke ut av noen analytisk prosess, den kommer spontant og organisk.

Crowd-breaking-through-border-fence-German-Archive
Da grensene endelig ble åpnet var det ikke særlig godt planlagt. Her presser menneskemengdene seg gjennom en sperring. Heldigvis gikk det bra. Foto: German Archive.

De praktiske løsningene kan komme senere.

– Detaljene kan oppstå langt senere, kanskje i klipperommet. Det kan handle om å oppdage noe i materialet som innbyr til en bestemt behandling. I slutten av denne filmen hører vi en samtale mellom to soldater, like før de skal ut og patruljere om kvelden. Der ønsket vi å vise hvordan Miklos’ beslutning om å gjeninnføre strengere regler på grensa ble fortolket av hver enkelt soldat. Problemet deres er hvordan de skal fange flyktninger uten å skyte. Det er jo nærmest umulig. Vi hadde alleredet en arkivfilm med disse guttene, som følger dem på en hel vakt. De sitter spiser, og går deretter ut på patrulje. Disse bildene syntes vi innbød til at de kunne ha denne samtalen.

Watch-tower,--Austro-Hungarian-border-Photo-MTVA
Vakttårn på den østerriksk-ungarske grensa. Foto: MTVA.

Det siste dødsofferet

Sekvensen med soldatene henger sammen med et underplott i filmen, hvor Østergaard i tillegg til storpolitikken ville tilføre et grasrotperspektiv.

– Medregisøren min, Erzsébet Ráczforeslo, foreslo å bruke historien om Kurt-Werner Schultz, tyskeren som ble skutt da han og familien forsøkte å ta seg over til Østerrike, dagen før den ungarske regjeringen åpnet grensene offisielt. Vi lurte på om det fantes en sammenheng mellom de to begivenhetene, og det bekreftet Nemeth i intervjuet. Det viste seg at beslutningen var direkte motivert av dødsfallet. Da Kurt døde skjønte statsministeren at nå gikk det ikke lenger, situasjonen ble for moralsk belastende, han var nødt til å ta en endelig avgjørelse. Dette ble kjernen i filmens narrativ.

Stasi-office-(Museum,-Berlin)-Photo-Frederik-Kirkeskov
Et kontor i Stasi-bygningen i Øst-Berlin, som nå er museum. Foto: Frederik Kirkeskov.

Filmskaperne tok kontakt med Schultz’ enke Gundula Schafitel.

– Først var hun skeptisk, fordi hun hadde fortalt historien så mange ganger før. Det var nærmest blitt et fast rituale at hun skulle stille opp for pressen ved hvert jubileum, og hun skjønte ikke hvorfor hun skulle fortsette med det. Det trengtes noen overtalelser, men vi lyktes til slutt i å overbevise henne om at vi kunne sette Kurts død inn i en ny kontekst.

– Ved å gi det hele et annet og mer storpolitisk perspektiv gikk det an å si at han tross alt ikke døde forgjeves. Hans død utløste jo frihet for tusener av andre.

Gundula-Schafitel,-composite-Photo-Simon-Plum
Gundula Schafitel er enke etter den siste flyktningen som ble skutt på Ungarns grense. Her foran den rekonstruerte sekvensen av fluktforsøket hvor bare hun og sønnen overlevde. Foto: Simon Plum.

Den forbannede tv-versjonen

I den kortere TV-versjonen av filmen, som NRK viste under jubileet, var hele historien om Kurt og Gundula klipt bort. Når jeg forteller dette blir Østergaard rasende igjen.

– Den forbannede TV-versjonen! Ja, den kan jeg beklageligvis ikke gjøre noe med. Filmen min ble jo beskåret med en tredjedel! Jeg vet godt at slikt er helt nødvendig for å finansiere en film, men selv orket jeg ikke å røre ved den. Det er bare frustrerende. Valgene i den korte versjonen har ingen som helst journalistisk eller kunstnerisk begrunnelse. Det handler kun om TVs formater og slots, fastslår Østergaard mørkt.

Om et norsk publikum får se kinoversjonen aner han ikke, men i det minste vil han vise den for seminardeltakerne på årets Dokumentarkonvent på Solstrand hotell ved Bergen, hvor han skal holde masterclass 9. desember.

– Ja, det er klart. Der viser vi den lange.

Reconstruction-of-the-last-refugee-shot-on-the-Austro-Hungarian-border-Photo--Simon-Plum
Flere av de mest spennende sekvensene blir borte i TV-versjonen, som er en halvtime kortere. Her fra rekonstruksjonen av det siste drapet på grensa mellom Ungarn og Østerrike. Foto: Simon Plum.

Autentisk dialog

På tekstplakater først og sist i filmen 1989 opplyses det om at enkelte scener er manipulert. Samtidig blir de manipulerte dialogene kalt «autentiske», noe som ifølge ordboka skulle bety «fullt ut ekte og pålitelig». Jeg spør hvordan Østergaard selv forstår begrepet.

– Jeg mener at dialogene er så autentiske de overhodet kan være. Riktignok var det ikke alltid vi hadde en ordrett protokoll. Vi hadde det faktisk fra møtet mellom Nemeth og Gorbatsjov, hvor han får støtte til å fjerne grensegjerdene. Andre ganger hadde vi møtereferater, men referat er jo ikke direkte tale. Heller ikke førstehåndsvitner husker nøyaktig hvordan ordene falt, de husker i beste fall et omtrentlig samtaleforløp. Det siste manusarbeidet handler om å formulere setningene i tråd med folks erindring. Vi kan vel ikke si at dialogene er hundre prosent autentiske, men kanskje 95 prosent.

Gorbatsjon snakker i telefonen på kontoret sitt. Arkivbilde: 21st Century.
Gorbatsjon snakker i telefonen på kontoret sitt. Arkivbilde: 21st Century.

Et annet originalt virkemiddel er at personer spiller seg selv i rollene fra dengang, selv om de tydelig ser tjuefem år eldre ut, slik tilfellet er med vennene til Kurt og Gundula. Involverte som ikke hadde ville filmes ble erstattet av skuespillere, men bisto som konsulenter under opptakene. Det siste gjaldt bondeparet som hjalp de to tyskerne på gresa.

– Under opptakene sto de sammen med oss og forklarte skuespillerne hvordan det hadde vært. Vi befant oss på stedet hvor samtalen skulle foregå, de fortalte hva de hadde sagt til hverandre, og skuespillerne kunne gå rett inn og eksperimentere. De kunne verken engelsk eller tysk, så her hadde jeg god nytte av den ungarske medregissøren min. Hun formidlet mellom kildene og skuespillerne, forklarer Østergaard.

Co-Director-Erzsébet-Rácz-Photo-Zita-Kovac
Erzsébet Rácz er medregissør på «1989». Foto: Zita Kovac.

Riktig kontrakt med publikum

Kritikken mot filmen har gått mindre på at det brukes rekonstruksjoner, enn at man kan bli i tvil om hva som er hva. Jeg forteller om en bekjent som slo på TVen litt for sent og ikke fikk med seg fortekstene, og dermed ble sittende gjennom hele filmen og lure på om scenene kunne være «ekte».

Østergaard sukker tungt.

– Jaja. Det kan være et problem å få til riktig avtale med publikum. Man kan håpe at de leser skiltet i begynnelsen, men det viser seg ofte at de ikke legger merke til slikt. Vi bygger på intens research og bruker all ekspertise vi kan oppdrive, men til syvende og sist er det jo snakk om en iscenesettelse.

I et slikt perspektiv har han forståelse for den tyske distributøren.

– Tyskerne har valgt å markere hver eneste gang det er en rekonstruksjon i filmen. Dette mener jeg må bli distraherende for den filmiske opplevelsen. Men etter all kritikken vi har fått, eller forvirringen som later til å oppstå, kan det hende vi bør gjøre det flere steder. Jeg jo ingen interesse av at folk skal sitte gjennom filmen og være distrahert over at de ikke finner ut hva som er hva. Derimot synes jeg ikke det gjør noe om de bare stusser et par minutter, og tenker: «Hva er nå dette? Hvordan kunne det la seg gjøre?» Det kan jo være en måte å aktivere dem på, gjøre dem interessert og engasjert. Men etter et kvarterts tid håper jeg de kan akseptere grepet og gå inn i historien.

At han lager fiksjon vil han ikke være med på.

– Utgangspunktet mitt er alltid dokumentarisk. Jeg synes virkeligheten skriver de beste manuskriptene, og tilbyr de mest interessante karakterene. Det som faktisk har skjedd blir alltid mer interessant enn noe en manusforfatter kan finne på, sier Anders Østergaard.

1989-Anders-Østergaard-portrett-fullsize-web
Regissør Anders Østergaard. Foto: Susanne Mertz.

Legg igjen en kommentar

MENY