– Tving teleoperatørene til å finansiere norsk film!

– Tving teleoperatørene til å finansiere norsk film!

Men stopp ikke der. Åpne filmpengeposen for Telenor og andre teleaktører. Det er åpenbart den eneste garantien vi har for at film i fremtiden skal nå sitt publikum, mener Cecilie Stranger-Thorsen.

Denne uka er det premiere på Mot naturen og min feed er fylt av superlativer og bilder av en naken mannerumpe i norsk natur. Vellykket snakkis får man vel kalle det, når ryktet blør utover landegrenser på denne måten, helt til meg i Sverige.

Jeg må jo være midt i målgruppa for en film som dette, jeg som ville betalt halve årslønna mi for å forstå hva det er med disse middelaldrende mennene i krise, men faktum er at med mitt svenske postnummer får jeg ikke sett filmen når den har premiere i dag. Og når den kommer på dvd eller som klikkefilm i mitt territorium om noen måneder, skal det godt gjøres at jeg hører om det.

På filmens Facebook-side ser jeg at jeg ikke er alene, norske Jostein som bor i England spør pent om når han kan få se filmen i England og får et hyggelig «antakelig aldri» tilbake fra produsenten.

Vel, det får man kanskje tåle, tenker du, når man forlater fosterlandet uten tanke på tilgangen på fremtidige norske filmsuksesser, og det er jo sant. Men dette handler om et større problem for filmbransjen enn de skarve billettinntektene fra Jostein og meg selv.

Stranger

Jakten på Berlusconi

Det er bare noen uker siden Jakten på Berlusconi ble truet med kino-boikott fra norske kinosjefer, etter planene om en 48-timers før-premiere på TV2 Sumo. TV2, 4½ og Euforia ble tvunget til å trekke nett-premieren, og alle som er engstelige for at norske produsenter og distributører skal tenke nytt kunne trekke en lettelsens sukk.

Å bruke kinoen som lanseringsplattform for filmer som ikke er basert på kjente fortellinger er høyrisikosport: Kinovinduet er ekstremt trangt – filmene har i praksis en uke til å bevise at de fortjener å være på menyen.

Likevel fortsetter kinodistribusjon å være ettertraktet – fordi det innebærer «gratisreklame»: avisene anmelder filmene, fordi det ennå har status og er et kvalitetsmerke i seg selv (fra tiden da «rett på video» var et B-stempel) – og ikke minst, fordi støtteordningene for film bidrar til å sementere gamle distribusjons- og lanseringsvilkår. 

For produsentene innebærer det stor risiko å teste nye modeller for distribusjon og lansering, fordi det kan innebære å definere seg ut av etablerte støtteordninger. Når aktørene på filmområdet har mulighet til å skape fullstendig deadlock i det som kunne ha vært en naturlig utforsking og utprøving, ved å true med kinoboikott som i tilfellet ovenfor – eller ved å gjennomføre kinoboikott av enkeltfilmer, slik distributørene gjennomførte i Oslo i sommer.

Ut i verden

Men hva så internasjonalt? Det er jo engelske og svenske kinodistributører som vil sette bremsene på hvis filmene VOD-lanseres globalt før filmene har rukket runden på internasjonale festivaler?

For la oss bryte det ned det aktuelle eksempelet. Logikken bak produsentens høflige avvisning av Josteins entusiasme ovenfor er antakelig at Mot naturen skal til Berlin i februar og forhåpentligvis få priser og dermed øke sjansene for å kjøpes inn, slik at den kan vises på arthouse cinemas i Brighton eller Lund, dit Jostein og jeg kan ta bussen. Om ca et år. Når produsenten og distributøren er opptatt med nye lanseringer og når markedsføringsbudsjettet for lengst er brukt opp på norske trikkesider.

Tenk om Mot naturen ble en snakkis i England gjennom VOD salg – og ble oppdaget av en kinodistributør den veien istedet?

Faktabaserte strategier

«Hysj, hysj», mimet den norske dokumentarprodusenten jeg møtte under Nordisk Panorama i helgen, da hun fortalte om at den seneste filmen gjøres tilgjengelig på VOD globalt. «Alle sier at det er dumt å gjøre det, så vi bare bestemte oss for å ikke snakke høyt om det», fortsatte hun, så får vi se hva som skjer.

Det er ikke vanskelig å forstå produsentenes uro og mangel på risikovillighet når dette er virkelighet: trusler om boikott på den ene siden og rykter og frykt på den andre.

Men jeg forstår ikke hvorfor Kulturdepartementet ikke bruker musklene bak 680 millioner støttekroner og enda flere lisenskroner til å få opphavsrettsforeninger, produsentforeningen og dens fettere, distributører, kinosjefer og kringkastere til å sette seg ned rundt bordet og stake ut gode løsninger for fremtiden?

Det kunne kanskje bane vei for større muligheter til eksperimentere fra NFI på dette området, for filmer som egnet seg for plattforms- og territorienøytral lansering – i samme ånd som Nordisk Film og TV-fonds VOD-prosjekt Scandi Sensations i USA i fjor (bare med kinoaktuelle filmer)? Det hadde vært en belønning til produsenter og distributører som våger å ta risiko, i stedet for at de skal snike rundt med forsøk som ikke gir erfaringer man kan lære av.

Og kanskje hadde vi fått reelle tall som underlag for diskusjonen om festival-eksklusivitet virkelig er bedre enn å utnytte publikumskraften i en bred lansering.

Filmfondet Telenor

De seneste månedene har de nordiske produsentforeningene én etter én flagget ønsket om en filmstøtte fra teleoperatørene. Med stor selvtillit hevdes det at norsk film utgjør en stor del av innholdet – og distribusjonsinntektene – på nettet, når det beviselig er nærmest umulig å få lov til å kjøpe eller leie norsk film. (Antakelig siktes det her til piratkopiering av filmene, så man påberoper seg hallikparagrafen i dette kravet. Uansett er det dårlige nyheter for oss som sitter klar med kredittkortet.)

Man kan skrive spaltemetre om hvorfor kravet er urimelig og – enda verre – ren latskap fra filmbransjens side: å snu seg rundt etter den fulle puppen når den første har gått tom, uten å ville diskutere konstruksjonen av støttemodeller eller eget ansvar i utviklingen. Å kreve at kulturministeren skal bryte arm med teleoperatørene når aktørene på området selv driver distribusjonssabotasje er ganske friske tak.

Men som sagt: Jeg gir meg. Legg ansvaret på teleoperatørene. Få dem (eller oss da) til å betale så det svir og la dem få et reelt eierskap til norsk innhold. Telebransjen er antakelig den eneste parten som både er framsynt og sterk nok til å gå i ringen med de gamle kolossene og sørge for at skattepengene ikke bare går til produksjon av innhold, men at vi også får ta del av godene.

For skal teleoperatørene inn i et slikt forlik må de da også få ta del i forvaltningen av ressursene, såvel lisenspenger som støttekroner. Det kan bli noen interessante diskusjoner, for hvis teleoperatørene blir invitert til fordelingsbordet, kommer de andre aktørene til å ville være med på å diskutere hvordan fremtiden for norsk filmdistribusjon skal ut.

Cecilie Stranger-Thorsen utvikler digitale strategier for kreative næringer i Skandinavia, med base i Malmø. Hun skriver boken «Sell, Artist, Sell!» sammen med Mary Carty og har startet nettverket «Nordic Transmedia Meet-Up».  

Legg igjen en kommentar

– Tving teleoperatørene til å finansiere norsk film!

– Tving teleoperatørene til å finansiere norsk film!

Men stopp ikke der. Åpne filmpengeposen for Telenor og andre teleaktører. Det er åpenbart den eneste garantien vi har for at film i fremtiden skal nå sitt publikum, mener Cecilie Stranger-Thorsen.

Denne uka er det premiere på Mot naturen og min feed er fylt av superlativer og bilder av en naken mannerumpe i norsk natur. Vellykket snakkis får man vel kalle det, når ryktet blør utover landegrenser på denne måten, helt til meg i Sverige.

Jeg må jo være midt i målgruppa for en film som dette, jeg som ville betalt halve årslønna mi for å forstå hva det er med disse middelaldrende mennene i krise, men faktum er at med mitt svenske postnummer får jeg ikke sett filmen når den har premiere i dag. Og når den kommer på dvd eller som klikkefilm i mitt territorium om noen måneder, skal det godt gjøres at jeg hører om det.

På filmens Facebook-side ser jeg at jeg ikke er alene, norske Jostein som bor i England spør pent om når han kan få se filmen i England og får et hyggelig «antakelig aldri» tilbake fra produsenten.

Vel, det får man kanskje tåle, tenker du, når man forlater fosterlandet uten tanke på tilgangen på fremtidige norske filmsuksesser, og det er jo sant. Men dette handler om et større problem for filmbransjen enn de skarve billettinntektene fra Jostein og meg selv.

Stranger

Jakten på Berlusconi

Det er bare noen uker siden Jakten på Berlusconi ble truet med kino-boikott fra norske kinosjefer, etter planene om en 48-timers før-premiere på TV2 Sumo. TV2, 4½ og Euforia ble tvunget til å trekke nett-premieren, og alle som er engstelige for at norske produsenter og distributører skal tenke nytt kunne trekke en lettelsens sukk.

Å bruke kinoen som lanseringsplattform for filmer som ikke er basert på kjente fortellinger er høyrisikosport: Kinovinduet er ekstremt trangt – filmene har i praksis en uke til å bevise at de fortjener å være på menyen.

Likevel fortsetter kinodistribusjon å være ettertraktet – fordi det innebærer «gratisreklame»: avisene anmelder filmene, fordi det ennå har status og er et kvalitetsmerke i seg selv (fra tiden da «rett på video» var et B-stempel) – og ikke minst, fordi støtteordningene for film bidrar til å sementere gamle distribusjons- og lanseringsvilkår. 

For produsentene innebærer det stor risiko å teste nye modeller for distribusjon og lansering, fordi det kan innebære å definere seg ut av etablerte støtteordninger. Når aktørene på filmområdet har mulighet til å skape fullstendig deadlock i det som kunne ha vært en naturlig utforsking og utprøving, ved å true med kinoboikott som i tilfellet ovenfor – eller ved å gjennomføre kinoboikott av enkeltfilmer, slik distributørene gjennomførte i Oslo i sommer.

Ut i verden

Men hva så internasjonalt? Det er jo engelske og svenske kinodistributører som vil sette bremsene på hvis filmene VOD-lanseres globalt før filmene har rukket runden på internasjonale festivaler?

For la oss bryte det ned det aktuelle eksempelet. Logikken bak produsentens høflige avvisning av Josteins entusiasme ovenfor er antakelig at Mot naturen skal til Berlin i februar og forhåpentligvis få priser og dermed øke sjansene for å kjøpes inn, slik at den kan vises på arthouse cinemas i Brighton eller Lund, dit Jostein og jeg kan ta bussen. Om ca et år. Når produsenten og distributøren er opptatt med nye lanseringer og når markedsføringsbudsjettet for lengst er brukt opp på norske trikkesider.

Tenk om Mot naturen ble en snakkis i England gjennom VOD salg – og ble oppdaget av en kinodistributør den veien istedet?

Faktabaserte strategier

«Hysj, hysj», mimet den norske dokumentarprodusenten jeg møtte under Nordisk Panorama i helgen, da hun fortalte om at den seneste filmen gjøres tilgjengelig på VOD globalt. «Alle sier at det er dumt å gjøre det, så vi bare bestemte oss for å ikke snakke høyt om det», fortsatte hun, så får vi se hva som skjer.

Det er ikke vanskelig å forstå produsentenes uro og mangel på risikovillighet når dette er virkelighet: trusler om boikott på den ene siden og rykter og frykt på den andre.

Men jeg forstår ikke hvorfor Kulturdepartementet ikke bruker musklene bak 680 millioner støttekroner og enda flere lisenskroner til å få opphavsrettsforeninger, produsentforeningen og dens fettere, distributører, kinosjefer og kringkastere til å sette seg ned rundt bordet og stake ut gode løsninger for fremtiden?

Det kunne kanskje bane vei for større muligheter til eksperimentere fra NFI på dette området, for filmer som egnet seg for plattforms- og territorienøytral lansering – i samme ånd som Nordisk Film og TV-fonds VOD-prosjekt Scandi Sensations i USA i fjor (bare med kinoaktuelle filmer)? Det hadde vært en belønning til produsenter og distributører som våger å ta risiko, i stedet for at de skal snike rundt med forsøk som ikke gir erfaringer man kan lære av.

Og kanskje hadde vi fått reelle tall som underlag for diskusjonen om festival-eksklusivitet virkelig er bedre enn å utnytte publikumskraften i en bred lansering.

Filmfondet Telenor

De seneste månedene har de nordiske produsentforeningene én etter én flagget ønsket om en filmstøtte fra teleoperatørene. Med stor selvtillit hevdes det at norsk film utgjør en stor del av innholdet – og distribusjonsinntektene – på nettet, når det beviselig er nærmest umulig å få lov til å kjøpe eller leie norsk film. (Antakelig siktes det her til piratkopiering av filmene, så man påberoper seg hallikparagrafen i dette kravet. Uansett er det dårlige nyheter for oss som sitter klar med kredittkortet.)

Man kan skrive spaltemetre om hvorfor kravet er urimelig og – enda verre – ren latskap fra filmbransjens side: å snu seg rundt etter den fulle puppen når den første har gått tom, uten å ville diskutere konstruksjonen av støttemodeller eller eget ansvar i utviklingen. Å kreve at kulturministeren skal bryte arm med teleoperatørene når aktørene på området selv driver distribusjonssabotasje er ganske friske tak.

Men som sagt: Jeg gir meg. Legg ansvaret på teleoperatørene. Få dem (eller oss da) til å betale så det svir og la dem få et reelt eierskap til norsk innhold. Telebransjen er antakelig den eneste parten som både er framsynt og sterk nok til å gå i ringen med de gamle kolossene og sørge for at skattepengene ikke bare går til produksjon av innhold, men at vi også får ta del av godene.

For skal teleoperatørene inn i et slikt forlik må de da også få ta del i forvaltningen av ressursene, såvel lisenspenger som støttekroner. Det kan bli noen interessante diskusjoner, for hvis teleoperatørene blir invitert til fordelingsbordet, kommer de andre aktørene til å ville være med på å diskutere hvordan fremtiden for norsk filmdistribusjon skal ut.

Cecilie Stranger-Thorsen utvikler digitale strategier for kreative næringer i Skandinavia, med base i Malmø. Hun skriver boken «Sell, Artist, Sell!» sammen med Mary Carty og har startet nettverket «Nordic Transmedia Meet-Up».  

Legg igjen en kommentar

MENY