– Problematisk med bråskarpt skille mellom teori og praksis

– Problematisk med bråskarpt skille mellom teori og praksis

– Vi ikke er tjent med for skråsikker verktøy-orientering. Personlig vil jeg heller se en film som vil noe og tryner, enn en film som safer og funker helt fint, skriver Øystein Stene som svar til Jan Toreg.

  • Foto: Turist – en film «som tør å risikere noe med sin påstand»

Kjære Jan Toreg,

la meg begynne med å uttrykke det jeg tror vi er skjønt enig om: Det er ufattelig viktig å snakke om hva film er, hvordan den skapes. Historiene vi forteller hverandre former synet vårt på verden. De endrer måten vi tenker, føler og handler på.

Derfor vil vi forstå historiene vi forteller, hvorfor og hvordan vi forteller dem. Og derfor tar jeg imot antagonistrollen du gir meg i denne debatten. Ikke for å overbevise deg eller noen andre, men fordi jeg tror våre posisjoner kan belyse noen viktige problemstillinger.

Det er gøy å lese innføringen din om hvordan amerikanske modeller kom til film-Norge. Og det er masse du skriver som jeg lett kan være enig i. Det lar jeg ligge, fordi jeg tror det du beskriver som avstanden mellom oss er det interessante. Ikke for å være notorisk uenig, men for å synliggjøre ulike perspektiv.

BEGREPENES MAKT

Bare så det er klart: Jeg har stor respekt for amerikansk method, for Aristoteles og for de amerikanske avarter av klassisk dramaturgisk tenkning. Jeg avviser heller ikke at sånt har vært utrolig bra og viktig for deg og mange andre i norsk filmbransje. Jeg er ikke blant dem som mener det er radikalt og viktig med en anti-aristotelisk holdning.

Mitt poeng var at vi ikke er tjent med forenklinger eller for skråsikker verktøy-orientering. Heller ikke når det kommer til amerikansk method, som er mangfoldig og kompleks, noe jeg bl.a. prøvde å vise gjennom den enorme forskjellen på Stella Adler (les om hennes metode her) og Sanford Meisners syn på undertekst (les om Meisners metode). Det beste av amerikansk film har blitt skapt i tett dialog med det beste av slike pedagogiske pionerer.

Det jeg reagerte mest på med det siste innlegget ditt nå, er at du plasserer meg i en teaterboks påskrevet teori (min overforenkling, du formulerer det langt mer sympatisk). Ja, jeg har et stort studielån, og ja, jeg har mange teatervenner, men: gjennom en slik argumentasjon lager du dikotomier, dvs motstående begrepspar, og fyller dem med noe jeg opplever som dels falske motsetninger. Viktigst er din forståelse av teori vs. praksis, teater vs. film.

Siden jeg opplever at hele premisset for argumentasjonen din bygger på sånne begrepspar, og siden jeg mener de illustrer holdninger jeg synes det er betimelig å diskutere, er det her jeg vil legge fokus.

TEORI = PRAKSIS

Jeg mener et bråskarpt skille mellom teori og praksis er veldig problematisk. Fordi teori alltid skaper praksis. På 1920-30-tallet vitset mange europeiske intellektuelle om de idiotiske konspirasjonsteoriene som verserte om jøder. I dag er ikke slike teorier like komisk lenger.

Vi har erfart at de villeste teorier også er fortellinger og historier, som omskaper vårt forhold til verden. Det er en grunn til at vi forsøker å bekjempe fascisme og ekstremislamisme allerede som teori. Overført til vår debatt: Det er klart teorier har praktiske konsekvenser, bevisst og ubevisst, tilsiktet som utilsiktet, på makro som mikronivå.

Etter min oppfatning går det også motsatt vei: All praksis genererer teori. Og henger sammen med teori. Kanskje spesielt når man ikke er bevisst på det. Et eksempel fra skuespillerkunst: Mange skuespillere og regissører snakker om å finne karakterens «mål» og «vilje». Det er et effektivt redskap. Samtidig forutsetter denne arbeidsmåten ofte en idé om at alle mennesker alltid har et spesifikt mål og en spesifikk vilje. Er det sant? Er det sikkert?

For min del har jeg trolig brukt det meste av livet til å finne mitt mål, min vilje. Ikke dermed sagt at skuespillermetoder som bruker «mål» og «vilje» er ubrukelige, i sin kontekst kan det være utmerket. Men det følger alltid med en del nisser på lasset. Både estetiske og ideologiske. Spesielt hvis man ikke er bevisst på det teoretiske forlegget praksisen har. En instruktør som bytter ut ordet «mål» med ordet «oppgave» eller «retning», vil trolig umiddelbart se en endring i spillestil. Og det bare med å bytte ut et ord. En slik nyanse er det umulig å oppdage uten også å forholde seg til et ”teoretisk” nivå.

DEN VISJONÆRE FILMEN

Er det noe felt hvor teori og praksis er intimt forbundet, så er det  i utvikling av kunst, tenker jeg. Noen av de sentrale europeiske regissører i dag er eksempel på det, som Michael Haneke eller Lars von Trier. Det er vanskelig å forestille seg Epidemic uten Artaud, Dogville uten Brecht, Antichrist uten Paglia.

Men vi kan like gjerne gå til mainstreamfilmen: Matrix er breddfull av filosofi, fra Platon til Baurdillard. Likevel er den utmerket, både som filosofisk refleksjon og som actionfilm. I I Heart Huckabees diskuteres eksistensialistisk teori to timer i strekk, den lykkes samtidig med å være en underholdende romantisk komedie. Og hvor ville Fight Club vært uten Schopenhauer og Nietzsche? Teori og filosofi er alltid bare et bittelite steg unna å bli mindblowing film, spør du meg.

Er det noe jeg virkelig savner i norsk film, så er det dette perspektivet. Det gjør, tror jeg, at norsk film ofte blir idé- og visjonsfattig. Vi trenger sårt filmer som Det er meg du vil ha og Turist (i hver sin ende av skalaen), ja til og med De umoralske, som tør å framsette en påstand, tør å risikere noe med utsagnet sitt. Som ikke bare er fornøyd med å fungere, men som vil noe mer. Personlig vil jeg heller se en film som vil noe og tryner, enn en film som safer og funker helt fint.

Jeg opplever alt for ofte at vi er unnvikende når det gjelder teori, at vi har alt for stort ”funke”-fokus. Norsk film feirer seg selv når man har kapret et stort publikum, eller når kritikere har gitt sitt ”godkjent”-stempel. Men for meg viser en sånn innstilling åndelig fattigdom, frykt og overdreven lengsel etter konsensus. Jeg sier dette først og fremst for å være tydelig på posisjonen min her: Jeg er ikke så opptatt av at film skal ”funke”, jeg er mer opptatt av at film må ville noe, prøve å gjøre noe fra eller til. (Jeg håper mainstream-eksemplene illustrer at jeg til de grader også vet å verdsette film for et bredt publikum)

TEATER VS FILM

Jeg opplever at dikotomien mellom film og teater også skaper en tidvis kunstig forskjell. For all del, film og teater er ulike kunstarter, de skapes gjennom veldig forskjellige arbeidsprosesser og har helt forskjellig virkemåte. Men når vi skal redegjøre for forskjellen, tror jeg ofte vi gjør det på premisser som ikke er produktive.

Derfor er jeg nok enig med Gianluca Iumiento (les vårt intervju med ham) om at det å gjøre filmens nærbilder til konstituerende for kunstarten, er banaliserende. Det er bare å se en av de siste filmene til Roy Andersson det, så finner vi film uten nærbilder. Det er ikke mindre film av den grunn. Massevis av teater de siste årene har også brukt video, og blåst opp skuespillerens ansikt eller kroppsdeler på et lerret i bakgrunnen. Teater blir ikke dermed film. Som Iumiento også peker på: Den store forskjellen ligger i hvem som har ansvaret for tid. Mens skuespilleren på teateret selv kan kontrollere hvor pauser, vendepunkt og tekst plasseres, rekontekstualiseres dette i filmens klipperom.

Jeg opplever Iumientos perspektiv som interessant og radikalt: Det gjør at skuespillere må slutte og prøve å få take til å ”funke”. Poenget er å levere de biter som regissøren og klipperen trenger. De filmskuespillere jeg har møtt som kommer best gjennom på film, er nettopp folk som leverer og leverer, uten å problematisere eller planlegge det de driver med i hjel. Som skjønner hvilken kompleks og organisk materie film er.

TEATERETS HER-OG-NÅ

Men for meg er den største og mest radikale forskjellen at publikum og skuespiller er til stede, sammen, ”live”, på teateret. Derfor er jeg personlig ganske likegyldig til teaterformer som ikke tar inn meg som tilskuer, som spiller som om publikum ikke er i salen.

Ikke at skuespillere på død og liv må se på eller snakke til publikum, men de må på et eller annet nivå forholde seg til dem som sitter der. Hvis ikke benytter de seg ikke av teaterets egenart. Hvis ikke spiller de som på film, men uten kamera til stede. Man snakker ofte om at film blir for teatralt, men etter min oppfatning er det et langt større problem at teater blir for filmisk.

Litt forenklet: Skuespillerens viktigste fokus på film er karakteren og dens prosess. Mens det viktigste fokuset på teater, er dialogen og publikums prosess. Fordi på teater er det ingen klipper som kan bearbeide materialet skuespilleren leverer, hun må selv stå for klippingen, og den må skje i dialog med dem som er der. Hvis ikke kan hun likegodt gå til filmen.

SPRÅK OG FORTOLKNING

Hvilket leder meg til det jeg kanskje identifiserer som den største forskjellen mellom oss i denne debatten: Hvor vi snakker fra, hva slags kontekst vi bruker begrepene i. Utgangspunktet var debatten om undertekst, og at du etterlyser felles begreper.

Jeg mener altså at begreper best forstås i sin kontekst. Og at det å enes om begrepers betydning ikke nødvendigvis er ønskelig, og heller ikke semantisk mulig. Og at undertekst forstås forskjellig på ulike nivåer. Og at undertekst aldri kan ”kontrolleres”, til syvende og sist er det alltid et publikum der som skal være fri til å føle og tenke som hun vil.

For min del lever jeg helt fint med at vi har ulike ord og forståelser i forskjellige fagfelt av filmarbeid. Vi må bare lære hverandres språk, i den grad vi jobber sammen. Det er en prosess som begynner på nytt, i hvert prosjekt, i hvert samarbeid. Det er en viktig prosess, det er sånn vi blir kjent med hverandre. Og det skiller ikke filmarbeid fra andre menneskelige relasjoner, etter min oppfatning.

Betyr det at jeg står igjen uten noen pedagogisk strategi i møte med mine studenter? Nei, jeg mener ikke det. Jeg mener nettopp det å prøve å løse hver enkelt oppgave på sine egne premisser er langt viktigere enn all verdens verktøy. Den ferdigheten tror jeg kan oppøves. Og først og fremst handler det for meg om å øve seg opp i å risikere, våge og å undersøke.

Les tidligere innlegg i denne debatten/samtalen:

Om avstanden mellom film- og teaterverdenen

– Undertekst er ingen absolutt størrelse

Vekten av det usagte – undertekstens betydning

Øystein Stene skriver fast om blant annet filmskuespill på Rushprint.no. Han er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert flere romaner og hatt manus og regi på film og teater. Aktuell i 2014 med romanen Zombie Nation samt en innføringsbok om skuespillerkunst.

Legg igjen en kommentar

– Problematisk med bråskarpt skille mellom teori og praksis

– Problematisk med bråskarpt skille mellom teori og praksis

– Vi ikke er tjent med for skråsikker verktøy-orientering. Personlig vil jeg heller se en film som vil noe og tryner, enn en film som safer og funker helt fint, skriver Øystein Stene som svar til Jan Toreg.

  • Foto: Turist – en film «som tør å risikere noe med sin påstand»

Kjære Jan Toreg,

la meg begynne med å uttrykke det jeg tror vi er skjønt enig om: Det er ufattelig viktig å snakke om hva film er, hvordan den skapes. Historiene vi forteller hverandre former synet vårt på verden. De endrer måten vi tenker, føler og handler på.

Derfor vil vi forstå historiene vi forteller, hvorfor og hvordan vi forteller dem. Og derfor tar jeg imot antagonistrollen du gir meg i denne debatten. Ikke for å overbevise deg eller noen andre, men fordi jeg tror våre posisjoner kan belyse noen viktige problemstillinger.

Det er gøy å lese innføringen din om hvordan amerikanske modeller kom til film-Norge. Og det er masse du skriver som jeg lett kan være enig i. Det lar jeg ligge, fordi jeg tror det du beskriver som avstanden mellom oss er det interessante. Ikke for å være notorisk uenig, men for å synliggjøre ulike perspektiv.

BEGREPENES MAKT

Bare så det er klart: Jeg har stor respekt for amerikansk method, for Aristoteles og for de amerikanske avarter av klassisk dramaturgisk tenkning. Jeg avviser heller ikke at sånt har vært utrolig bra og viktig for deg og mange andre i norsk filmbransje. Jeg er ikke blant dem som mener det er radikalt og viktig med en anti-aristotelisk holdning.

Mitt poeng var at vi ikke er tjent med forenklinger eller for skråsikker verktøy-orientering. Heller ikke når det kommer til amerikansk method, som er mangfoldig og kompleks, noe jeg bl.a. prøvde å vise gjennom den enorme forskjellen på Stella Adler (les om hennes metode her) og Sanford Meisners syn på undertekst (les om Meisners metode). Det beste av amerikansk film har blitt skapt i tett dialog med det beste av slike pedagogiske pionerer.

Det jeg reagerte mest på med det siste innlegget ditt nå, er at du plasserer meg i en teaterboks påskrevet teori (min overforenkling, du formulerer det langt mer sympatisk). Ja, jeg har et stort studielån, og ja, jeg har mange teatervenner, men: gjennom en slik argumentasjon lager du dikotomier, dvs motstående begrepspar, og fyller dem med noe jeg opplever som dels falske motsetninger. Viktigst er din forståelse av teori vs. praksis, teater vs. film.

Siden jeg opplever at hele premisset for argumentasjonen din bygger på sånne begrepspar, og siden jeg mener de illustrer holdninger jeg synes det er betimelig å diskutere, er det her jeg vil legge fokus.

TEORI = PRAKSIS

Jeg mener et bråskarpt skille mellom teori og praksis er veldig problematisk. Fordi teori alltid skaper praksis. På 1920-30-tallet vitset mange europeiske intellektuelle om de idiotiske konspirasjonsteoriene som verserte om jøder. I dag er ikke slike teorier like komisk lenger.

Vi har erfart at de villeste teorier også er fortellinger og historier, som omskaper vårt forhold til verden. Det er en grunn til at vi forsøker å bekjempe fascisme og ekstremislamisme allerede som teori. Overført til vår debatt: Det er klart teorier har praktiske konsekvenser, bevisst og ubevisst, tilsiktet som utilsiktet, på makro som mikronivå.

Etter min oppfatning går det også motsatt vei: All praksis genererer teori. Og henger sammen med teori. Kanskje spesielt når man ikke er bevisst på det. Et eksempel fra skuespillerkunst: Mange skuespillere og regissører snakker om å finne karakterens «mål» og «vilje». Det er et effektivt redskap. Samtidig forutsetter denne arbeidsmåten ofte en idé om at alle mennesker alltid har et spesifikt mål og en spesifikk vilje. Er det sant? Er det sikkert?

For min del har jeg trolig brukt det meste av livet til å finne mitt mål, min vilje. Ikke dermed sagt at skuespillermetoder som bruker «mål» og «vilje» er ubrukelige, i sin kontekst kan det være utmerket. Men det følger alltid med en del nisser på lasset. Både estetiske og ideologiske. Spesielt hvis man ikke er bevisst på det teoretiske forlegget praksisen har. En instruktør som bytter ut ordet «mål» med ordet «oppgave» eller «retning», vil trolig umiddelbart se en endring i spillestil. Og det bare med å bytte ut et ord. En slik nyanse er det umulig å oppdage uten også å forholde seg til et ”teoretisk” nivå.

DEN VISJONÆRE FILMEN

Er det noe felt hvor teori og praksis er intimt forbundet, så er det  i utvikling av kunst, tenker jeg. Noen av de sentrale europeiske regissører i dag er eksempel på det, som Michael Haneke eller Lars von Trier. Det er vanskelig å forestille seg Epidemic uten Artaud, Dogville uten Brecht, Antichrist uten Paglia.

Men vi kan like gjerne gå til mainstreamfilmen: Matrix er breddfull av filosofi, fra Platon til Baurdillard. Likevel er den utmerket, både som filosofisk refleksjon og som actionfilm. I I Heart Huckabees diskuteres eksistensialistisk teori to timer i strekk, den lykkes samtidig med å være en underholdende romantisk komedie. Og hvor ville Fight Club vært uten Schopenhauer og Nietzsche? Teori og filosofi er alltid bare et bittelite steg unna å bli mindblowing film, spør du meg.

Er det noe jeg virkelig savner i norsk film, så er det dette perspektivet. Det gjør, tror jeg, at norsk film ofte blir idé- og visjonsfattig. Vi trenger sårt filmer som Det er meg du vil ha og Turist (i hver sin ende av skalaen), ja til og med De umoralske, som tør å framsette en påstand, tør å risikere noe med utsagnet sitt. Som ikke bare er fornøyd med å fungere, men som vil noe mer. Personlig vil jeg heller se en film som vil noe og tryner, enn en film som safer og funker helt fint.

Jeg opplever alt for ofte at vi er unnvikende når det gjelder teori, at vi har alt for stort ”funke”-fokus. Norsk film feirer seg selv når man har kapret et stort publikum, eller når kritikere har gitt sitt ”godkjent”-stempel. Men for meg viser en sånn innstilling åndelig fattigdom, frykt og overdreven lengsel etter konsensus. Jeg sier dette først og fremst for å være tydelig på posisjonen min her: Jeg er ikke så opptatt av at film skal ”funke”, jeg er mer opptatt av at film må ville noe, prøve å gjøre noe fra eller til. (Jeg håper mainstream-eksemplene illustrer at jeg til de grader også vet å verdsette film for et bredt publikum)

TEATER VS FILM

Jeg opplever at dikotomien mellom film og teater også skaper en tidvis kunstig forskjell. For all del, film og teater er ulike kunstarter, de skapes gjennom veldig forskjellige arbeidsprosesser og har helt forskjellig virkemåte. Men når vi skal redegjøre for forskjellen, tror jeg ofte vi gjør det på premisser som ikke er produktive.

Derfor er jeg nok enig med Gianluca Iumiento (les vårt intervju med ham) om at det å gjøre filmens nærbilder til konstituerende for kunstarten, er banaliserende. Det er bare å se en av de siste filmene til Roy Andersson det, så finner vi film uten nærbilder. Det er ikke mindre film av den grunn. Massevis av teater de siste årene har også brukt video, og blåst opp skuespillerens ansikt eller kroppsdeler på et lerret i bakgrunnen. Teater blir ikke dermed film. Som Iumiento også peker på: Den store forskjellen ligger i hvem som har ansvaret for tid. Mens skuespilleren på teateret selv kan kontrollere hvor pauser, vendepunkt og tekst plasseres, rekontekstualiseres dette i filmens klipperom.

Jeg opplever Iumientos perspektiv som interessant og radikalt: Det gjør at skuespillere må slutte og prøve å få take til å ”funke”. Poenget er å levere de biter som regissøren og klipperen trenger. De filmskuespillere jeg har møtt som kommer best gjennom på film, er nettopp folk som leverer og leverer, uten å problematisere eller planlegge det de driver med i hjel. Som skjønner hvilken kompleks og organisk materie film er.

TEATERETS HER-OG-NÅ

Men for meg er den største og mest radikale forskjellen at publikum og skuespiller er til stede, sammen, ”live”, på teateret. Derfor er jeg personlig ganske likegyldig til teaterformer som ikke tar inn meg som tilskuer, som spiller som om publikum ikke er i salen.

Ikke at skuespillere på død og liv må se på eller snakke til publikum, men de må på et eller annet nivå forholde seg til dem som sitter der. Hvis ikke benytter de seg ikke av teaterets egenart. Hvis ikke spiller de som på film, men uten kamera til stede. Man snakker ofte om at film blir for teatralt, men etter min oppfatning er det et langt større problem at teater blir for filmisk.

Litt forenklet: Skuespillerens viktigste fokus på film er karakteren og dens prosess. Mens det viktigste fokuset på teater, er dialogen og publikums prosess. Fordi på teater er det ingen klipper som kan bearbeide materialet skuespilleren leverer, hun må selv stå for klippingen, og den må skje i dialog med dem som er der. Hvis ikke kan hun likegodt gå til filmen.

SPRÅK OG FORTOLKNING

Hvilket leder meg til det jeg kanskje identifiserer som den største forskjellen mellom oss i denne debatten: Hvor vi snakker fra, hva slags kontekst vi bruker begrepene i. Utgangspunktet var debatten om undertekst, og at du etterlyser felles begreper.

Jeg mener altså at begreper best forstås i sin kontekst. Og at det å enes om begrepers betydning ikke nødvendigvis er ønskelig, og heller ikke semantisk mulig. Og at undertekst forstås forskjellig på ulike nivåer. Og at undertekst aldri kan ”kontrolleres”, til syvende og sist er det alltid et publikum der som skal være fri til å føle og tenke som hun vil.

For min del lever jeg helt fint med at vi har ulike ord og forståelser i forskjellige fagfelt av filmarbeid. Vi må bare lære hverandres språk, i den grad vi jobber sammen. Det er en prosess som begynner på nytt, i hvert prosjekt, i hvert samarbeid. Det er en viktig prosess, det er sånn vi blir kjent med hverandre. Og det skiller ikke filmarbeid fra andre menneskelige relasjoner, etter min oppfatning.

Betyr det at jeg står igjen uten noen pedagogisk strategi i møte med mine studenter? Nei, jeg mener ikke det. Jeg mener nettopp det å prøve å løse hver enkelt oppgave på sine egne premisser er langt viktigere enn all verdens verktøy. Den ferdigheten tror jeg kan oppøves. Og først og fremst handler det for meg om å øve seg opp i å risikere, våge og å undersøke.

Les tidligere innlegg i denne debatten/samtalen:

Om avstanden mellom film- og teaterverdenen

– Undertekst er ingen absolutt størrelse

Vekten av det usagte – undertekstens betydning

Øystein Stene skriver fast om blant annet filmskuespill på Rushprint.no. Han er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert flere romaner og hatt manus og regi på film og teater. Aktuell i 2014 med romanen Zombie Nation samt en innføringsbok om skuespillerkunst.

Legg igjen en kommentar

MENY