– Vi må ikke slipe ned kantene på karakterene våre

– Vi må ikke slipe ned kantene på karakterene våre

– Læreren min hadde et mantra om at publikum skal se én ting, høre noe annet og forstå noe tredje. Det er interessant å skape differanse i ord og handling, mener Ane Dahl Torp, som er kinoaktuell med sin første hovedrolle i en norsk spillefilm, Bent Hamers ‘1001 gram’.

Alle foto: Carsten Aniksdal

Ane Dahl Torp har hatt ledende roller i mer enn 20 spillefilmer de siste ti årene, og hun har vært med i flere TV-serier. Rollene spenner vidt, fra overklassekvinne i Som du ser meg til glødende marxist i Gymnaslærer Pedersen.

Utrolig nok er det først med Bent Hamers kommende 1001 gram Ane Dahl Torp har sin første hovedrolle. Karakteren er Marie, en stram vitenskapskvinne som jobber i justervesenet, men som står foran store omveltninger: Hennes ekteskap har gått i oppløsning, hennes far dør. Samtidig utfordres hun i yrkeslivet med de målestokker vi bruker; hvor mye veier egentlig et kilo, hvordan defineres en fot og et favn?

Bent Hamers filmer kjennetegnes ofte av et distinkt formspråk, lange tagninger hvor formasjoner og repetisjoner forteller sin egen historie, hvor venting og undring har sin særegne kvalitet. Hvordan ser hans filmer ut, fra skuespillerens ståsted?

– Det er mye luft i Bents universer. Det er akkurat som vi ser ned på menneskelivet, at dette livet består av bitte små ting, og at det er vanskelig å skille mellom hva som er lite og hva som er stort. Men selv de små tingene veier noe.

Foto: Carsten Aniksdal

Når en film har en så særegen logikk og estetikk, kreves det også at skuespilleren tilpasser seg den og forstår den. Men hvordan oppleves det å forholde seg til et så annerledes filmunivers, som skuespiller?

– Bent vet veldig godt hvordan han vil ha det. Enkelte ting i film blir tidvis uvesentlig, som transportsekvenser. Men i Bent sine filmer har sånt en helt annen verdi og betydning. Først når skuespillerens rytme funker sammen med kamera, utsnitt, objekter og bevegelser, først da funker scenen. Det er en fysisk logikk som er veldig streng. Mer enn noen gang følte jeg at jeg måtte møte regissørens form.

Er det krevende å jobbe innenfor sånne rammer?

– Det er veldig gøy! Før var jeg mest opptatt av kjøtt og blod, det indre, og det har jeg jobba med en del år. Men jeg merker jeg blir mer opptatt av form innenfor mitt fag. Og i Bents film var det en skuespillermessig logikk som ikke var min, og som jeg måtte imøtekomme. Det var en utrolig fin utfordring.

Levende karakter i streng form

De siste årene har norsk film tendert mot ekstrem realisme, ofte med en romantisering av amatørskuespilleren, «det ekte», det improviserte. Bent Hamers filmunivers står i en helt annen tradisjon, skuespillermessig kanskje mer i retning Roy Andersson eller Pedro Almodóvar. Men hvordan skape levende karakterer i en streng form, som skuespiller?

– Det indre livet kommer lett til meg nå, det har jeg jobbet med siden Teaterhøgskolen, det finner jeg fort og kan endre hurtig. Når jeg eller mine dyktige kolleger sliter med en scene, er det ikke fordi vi spiller dårlig. Det er heller fordi kroppene ikke er plassert riktig, eller rommet ikke brukes godt nok. Så vanligvis må det fysiske livet, formen, endres.

Ane Dahl Torp har lengst og mest omfattende erfaring fra teater. Her er det fysiske arbeidet med en karakter en helt naturlig del av prosessen, og ofte undersøkes det hvor langt man kan gå, hvor ekstremt ting kan gjøres. Kan slike arbeidsmetoder også brukes på film?

– Ja, uansett hva slags formspråk man jobber i, er det nyttig å foreta noen kvalifiserte valg. Det kan være ut fra estetikk, som hvordan kroppen ser ut i bildet, men også hvordan man sitter på en stol, og hvordan det kjennes å sitte på denne måten. Derfor er det ofte nyttig å bli godt kjent med location, med rommet og objektene. Der jeg er som skuespiller nå, var det utrolig interessant å jobbe i en film hvor det å flytte på små lodd blir signifikant.

Foto: Carsten Aniksdal

Hun har gått inn og ut av mange film- og tv-produksjoner. Men er det sånn at man også kan gå inn og ut av de forskjellige produksjonene uten å endre fysikk og spillestil?

– Veldig ofte kan man nok gå rett ut og inn, ja. Men det er noen unntak. Jeg opplevde at Dag Johan Haugeruds Som du ser meg var en film der vi liksom fant en egen form på settet. Vi utviklet en kollektiv spillestil, alle spilte på en annen måte enn vi vanligvis gjør. Men den filmen har også den beste dialogen jeg har lest.

Hva er det med dialogen der du verdsetter?

Jeg føler vel at det er sånn vi snakker, iallfall jeg. Litt styltete, hehe. Nesten alle norske filmer har jo veldig lite dialog. Men i virkeligheten snakker vi mye. Og vi snakker gjerne lenge om gangen, vi holder lange monologer, hvis vi får lov. Og så er det skrevet av en person med et sterkt forhold til litteratur, det merkes jo. Jeg liker at dialog av og til kan ha noe kunstferdig ved seg. Veldig mange manus er skrevet av folk som ikke har lest så mye.

Karakterens kompleksitet

Bent Hamer og Dag Johan Haugerud er på mange måter diametralt motsatt i filmisk språk. Mens den ene avhenger veldig av bildet, er utgangspunktet for den andre mer litterært.

Likevel er det noen detaljer med Anes spill som går igjen, og som kan eksemplifiseres med følgende detalj: I en scene i Hamers nye film treffer Anes karakter en mann hun er interessert i. Mannen spør om de skal ta følge når de skal gå. Når så Anes karakter svarer «ja», beveger hun imidlertid ikke en eneste muskel, eller gjør noe tegn til å ville gå. Denne kløften mellom det som sies og gjøres synes å være gjennomgående i måten Ane Dahl Torp løser ting på. I hvor stor grad er dette en konsekvens av bevisste valg?

Foto: Carsten Aniksdal

– Jeg husker ikke nøyaktig det valget, men det er nok mer eller mindre et bevisst valg, noe som kommer av et ønske om at karakteren skal ha en slags kompleksitet. Jeg husker scenen godt, og situasjonen der er god, så da er det fint som skuespiller å tilføre noe. Hva det betyr i den gitte scenen kan være åpent; kan hende hun liker å sitte med ham her, kan hende hun gruer seg til å komme hjem, alene.

Du lar det være opp til tilskueren å gjette hva som forgår i karakteren?

– Mye av det der kommer nok fra Irina, læreren min fra Teaterhøgskolen; hennes mantra var at publikum skal se én ting, høre noe annet og forstå noe tredje. Så der man kan, er det interessant å skape differanse i ord og handling. Noen ganger kommer sånt på impuls, andre ganger er det konsekvens av et bevisst valg.

Hvordan gjøres sånne valg?

– Noen valg tar man ut fra rollens motiver og ønsker, men andre ganger må man ta valg med utgangspunkt i historien. Jeg evner å se rollen min utenfra, uten å bli ødelagt som skuespiller og medium av det. Det er to måter å forholde seg til det på; å forstå karakteren som komponent i filmfortellingen, eller som et selvstendig levende menneske. Jeg synes det er nyttig å jobbe med begge perspektivene.

Filmdramatikk og karakterens kanter

Når en skuespiller har deltatt i noen titalls film- og tv-produksjoner, har hun opparbeidet seg en del leseerfaring. Både med de prosjekter hun har deltatt i – men også alle hun har vurdert, eller blitt vurdert til. Veletablerte skuespillere blir gjerne også kontaktet tidlig i manusutviklingen. Hva er Ane Dahl Torps erfaringer med utvikling av karakterer i slike prosesser?

– Jeg har fulgt noen manus over tid, og fått innblikk i det som skjer i den prosessen. Hvis jeg liker en karakter, kan jeg få høre at det har kommet innsigelser, som at «ja, men det er en del som ikke forstår karakteren, de skjønner ikke hvordan hun kan gjøre dette». Det er en helt vanlig innvending. Det er jo en hel masse folk som mener noe, jeg aner ikke hvem disse folkene er, de kommer liksom inn fra øst og vest..

Produsenter? NFI?

 – Alle mulige, og de sier liksom at de ikke forstår karakteren. Men jeg tenker; ut fra dette menneskets logikk, er dette aldeles soleklart troverdig, og dessuten interessant. Jeg tror innvendingen ofte kommer av at leseren ikke er enig i handlemåten, ikke ville handlet på samme måte selv. Eller de liker ikke karakteren, og så er de redd for at publikum ikke liker den heller. Men jeg tenker at en film er jo ikke avhengig av at vi skal være enig med eller sympatisere med alle karakterer.

Sier du dette til regissør eller manusforfatter?

– Ja, og da får jeg ofte til svar at «publikum vil miste interessen hvis de ikke liker henne». Men er det sant?

Hvis jeg skal argumentere for det motsatte, kan jeg si at publikum trenger noen å identifisere seg med.

– Publikum kan vel identifisere seg med noen andre. Det å slipe ned kantene på en karakter er veldig farlig, for da ender vi opp med karakterer som er snittet av alle folkene i gata her. Jeg opplever at miljøet rundt et manuskript er veldig redd for kantene i roller, og det er synd. Det er mye mer interessant å se karakterer som har sine særheter og sin egenart intakt, og la folk se det.

Trailer, ‘1001 gram’:

Legg igjen en kommentar

– Vi må ikke slipe ned kantene på karakterene våre

– Vi må ikke slipe ned kantene på karakterene våre

– Læreren min hadde et mantra om at publikum skal se én ting, høre noe annet og forstå noe tredje. Det er interessant å skape differanse i ord og handling, mener Ane Dahl Torp, som er kinoaktuell med sin første hovedrolle i en norsk spillefilm, Bent Hamers ‘1001 gram’.

Alle foto: Carsten Aniksdal

Ane Dahl Torp har hatt ledende roller i mer enn 20 spillefilmer de siste ti årene, og hun har vært med i flere TV-serier. Rollene spenner vidt, fra overklassekvinne i Som du ser meg til glødende marxist i Gymnaslærer Pedersen.

Utrolig nok er det først med Bent Hamers kommende 1001 gram Ane Dahl Torp har sin første hovedrolle. Karakteren er Marie, en stram vitenskapskvinne som jobber i justervesenet, men som står foran store omveltninger: Hennes ekteskap har gått i oppløsning, hennes far dør. Samtidig utfordres hun i yrkeslivet med de målestokker vi bruker; hvor mye veier egentlig et kilo, hvordan defineres en fot og et favn?

Bent Hamers filmer kjennetegnes ofte av et distinkt formspråk, lange tagninger hvor formasjoner og repetisjoner forteller sin egen historie, hvor venting og undring har sin særegne kvalitet. Hvordan ser hans filmer ut, fra skuespillerens ståsted?

– Det er mye luft i Bents universer. Det er akkurat som vi ser ned på menneskelivet, at dette livet består av bitte små ting, og at det er vanskelig å skille mellom hva som er lite og hva som er stort. Men selv de små tingene veier noe.

Foto: Carsten Aniksdal

Når en film har en så særegen logikk og estetikk, kreves det også at skuespilleren tilpasser seg den og forstår den. Men hvordan oppleves det å forholde seg til et så annerledes filmunivers, som skuespiller?

– Bent vet veldig godt hvordan han vil ha det. Enkelte ting i film blir tidvis uvesentlig, som transportsekvenser. Men i Bent sine filmer har sånt en helt annen verdi og betydning. Først når skuespillerens rytme funker sammen med kamera, utsnitt, objekter og bevegelser, først da funker scenen. Det er en fysisk logikk som er veldig streng. Mer enn noen gang følte jeg at jeg måtte møte regissørens form.

Er det krevende å jobbe innenfor sånne rammer?

– Det er veldig gøy! Før var jeg mest opptatt av kjøtt og blod, det indre, og det har jeg jobba med en del år. Men jeg merker jeg blir mer opptatt av form innenfor mitt fag. Og i Bents film var det en skuespillermessig logikk som ikke var min, og som jeg måtte imøtekomme. Det var en utrolig fin utfordring.

Levende karakter i streng form

De siste årene har norsk film tendert mot ekstrem realisme, ofte med en romantisering av amatørskuespilleren, «det ekte», det improviserte. Bent Hamers filmunivers står i en helt annen tradisjon, skuespillermessig kanskje mer i retning Roy Andersson eller Pedro Almodóvar. Men hvordan skape levende karakterer i en streng form, som skuespiller?

– Det indre livet kommer lett til meg nå, det har jeg jobbet med siden Teaterhøgskolen, det finner jeg fort og kan endre hurtig. Når jeg eller mine dyktige kolleger sliter med en scene, er det ikke fordi vi spiller dårlig. Det er heller fordi kroppene ikke er plassert riktig, eller rommet ikke brukes godt nok. Så vanligvis må det fysiske livet, formen, endres.

Ane Dahl Torp har lengst og mest omfattende erfaring fra teater. Her er det fysiske arbeidet med en karakter en helt naturlig del av prosessen, og ofte undersøkes det hvor langt man kan gå, hvor ekstremt ting kan gjøres. Kan slike arbeidsmetoder også brukes på film?

– Ja, uansett hva slags formspråk man jobber i, er det nyttig å foreta noen kvalifiserte valg. Det kan være ut fra estetikk, som hvordan kroppen ser ut i bildet, men også hvordan man sitter på en stol, og hvordan det kjennes å sitte på denne måten. Derfor er det ofte nyttig å bli godt kjent med location, med rommet og objektene. Der jeg er som skuespiller nå, var det utrolig interessant å jobbe i en film hvor det å flytte på små lodd blir signifikant.

Foto: Carsten Aniksdal

Hun har gått inn og ut av mange film- og tv-produksjoner. Men er det sånn at man også kan gå inn og ut av de forskjellige produksjonene uten å endre fysikk og spillestil?

– Veldig ofte kan man nok gå rett ut og inn, ja. Men det er noen unntak. Jeg opplevde at Dag Johan Haugeruds Som du ser meg var en film der vi liksom fant en egen form på settet. Vi utviklet en kollektiv spillestil, alle spilte på en annen måte enn vi vanligvis gjør. Men den filmen har også den beste dialogen jeg har lest.

Hva er det med dialogen der du verdsetter?

Jeg føler vel at det er sånn vi snakker, iallfall jeg. Litt styltete, hehe. Nesten alle norske filmer har jo veldig lite dialog. Men i virkeligheten snakker vi mye. Og vi snakker gjerne lenge om gangen, vi holder lange monologer, hvis vi får lov. Og så er det skrevet av en person med et sterkt forhold til litteratur, det merkes jo. Jeg liker at dialog av og til kan ha noe kunstferdig ved seg. Veldig mange manus er skrevet av folk som ikke har lest så mye.

Karakterens kompleksitet

Bent Hamer og Dag Johan Haugerud er på mange måter diametralt motsatt i filmisk språk. Mens den ene avhenger veldig av bildet, er utgangspunktet for den andre mer litterært.

Likevel er det noen detaljer med Anes spill som går igjen, og som kan eksemplifiseres med følgende detalj: I en scene i Hamers nye film treffer Anes karakter en mann hun er interessert i. Mannen spør om de skal ta følge når de skal gå. Når så Anes karakter svarer «ja», beveger hun imidlertid ikke en eneste muskel, eller gjør noe tegn til å ville gå. Denne kløften mellom det som sies og gjøres synes å være gjennomgående i måten Ane Dahl Torp løser ting på. I hvor stor grad er dette en konsekvens av bevisste valg?

Foto: Carsten Aniksdal

– Jeg husker ikke nøyaktig det valget, men det er nok mer eller mindre et bevisst valg, noe som kommer av et ønske om at karakteren skal ha en slags kompleksitet. Jeg husker scenen godt, og situasjonen der er god, så da er det fint som skuespiller å tilføre noe. Hva det betyr i den gitte scenen kan være åpent; kan hende hun liker å sitte med ham her, kan hende hun gruer seg til å komme hjem, alene.

Du lar det være opp til tilskueren å gjette hva som forgår i karakteren?

– Mye av det der kommer nok fra Irina, læreren min fra Teaterhøgskolen; hennes mantra var at publikum skal se én ting, høre noe annet og forstå noe tredje. Så der man kan, er det interessant å skape differanse i ord og handling. Noen ganger kommer sånt på impuls, andre ganger er det konsekvens av et bevisst valg.

Hvordan gjøres sånne valg?

– Noen valg tar man ut fra rollens motiver og ønsker, men andre ganger må man ta valg med utgangspunkt i historien. Jeg evner å se rollen min utenfra, uten å bli ødelagt som skuespiller og medium av det. Det er to måter å forholde seg til det på; å forstå karakteren som komponent i filmfortellingen, eller som et selvstendig levende menneske. Jeg synes det er nyttig å jobbe med begge perspektivene.

Filmdramatikk og karakterens kanter

Når en skuespiller har deltatt i noen titalls film- og tv-produksjoner, har hun opparbeidet seg en del leseerfaring. Både med de prosjekter hun har deltatt i – men også alle hun har vurdert, eller blitt vurdert til. Veletablerte skuespillere blir gjerne også kontaktet tidlig i manusutviklingen. Hva er Ane Dahl Torps erfaringer med utvikling av karakterer i slike prosesser?

– Jeg har fulgt noen manus over tid, og fått innblikk i det som skjer i den prosessen. Hvis jeg liker en karakter, kan jeg få høre at det har kommet innsigelser, som at «ja, men det er en del som ikke forstår karakteren, de skjønner ikke hvordan hun kan gjøre dette». Det er en helt vanlig innvending. Det er jo en hel masse folk som mener noe, jeg aner ikke hvem disse folkene er, de kommer liksom inn fra øst og vest..

Produsenter? NFI?

 – Alle mulige, og de sier liksom at de ikke forstår karakteren. Men jeg tenker; ut fra dette menneskets logikk, er dette aldeles soleklart troverdig, og dessuten interessant. Jeg tror innvendingen ofte kommer av at leseren ikke er enig i handlemåten, ikke ville handlet på samme måte selv. Eller de liker ikke karakteren, og så er de redd for at publikum ikke liker den heller. Men jeg tenker at en film er jo ikke avhengig av at vi skal være enig med eller sympatisere med alle karakterer.

Sier du dette til regissør eller manusforfatter?

– Ja, og da får jeg ofte til svar at «publikum vil miste interessen hvis de ikke liker henne». Men er det sant?

Hvis jeg skal argumentere for det motsatte, kan jeg si at publikum trenger noen å identifisere seg med.

– Publikum kan vel identifisere seg med noen andre. Det å slipe ned kantene på en karakter er veldig farlig, for da ender vi opp med karakterer som er snittet av alle folkene i gata her. Jeg opplever at miljøet rundt et manuskript er veldig redd for kantene i roller, og det er synd. Det er mye mer interessant å se karakterer som har sine særheter og sin egenart intakt, og la folk se det.

Trailer, ‘1001 gram’:

Legg igjen en kommentar

MENY