Hva er kvalitetsfilm?

Hva er kvalitetsfilm?

I den norske filmdebatten framstilles sjangerfilmen ofte som noe trivielt i forhold til kvalitetsfilmen som er viktig og sosial relevant. Men hva er egentlig en kvalitetsfilm, spør professor i film- og fjernsynsvitenskap, Eva Bakøy. Er begrepet kulturelitens forsøk på å overkjøre det norske filmpublikummet som ikke vet sitt eget beste?

I stortingsmeldingen Veiviseren for det norske filmløftet brukes begrepet kvalitetsfilm flere ganger i sammenhenger som «kvalitetsfilm har ofte et begrenset publikum», «produksjon av kvalitetsfilm og serier er kostnadskrevende» og det er viktig «å sikre en bredere import av kvalitetsfilm». Begrepet florerer i NFIs hefte Fabelaktig: Inspirasjonshefte for kvalitetsfilm på kino. Her poengteres det at kinosjefer har «et spesielt ansvar for kvalitetsfilm», og for øvrig gir heftet råd om hvilke grep som kan tas for at kvalitetsfilmen kan nå ut et større publikum. I høst har avisene publisert flere artikler om at den nye regjeringens varslede endringer i norsk filmpolitikk vil true kvalitetsfilmen.

Men hva ligger egentlig i begrepet kvalitetsfilm? Ordet kvalitet henviser i følge ordboken til vesentlige egenskaper ved et objekt som kan være mer eller mindre heldige. I forbindelse med film er imidlertid begrepet ensbetydende med filmer av høy kvalitet. Dette reiser spørsmålet om hva som kjennetegner filmer som gjør seg fortjent til denne merkelappen?

I utgangspunktet kan man tro at kvalitetsfilm simpelthen er en samlebetegnelse på alle slags filmer med god kvalitet. Men så enkelt er det ikke, selv om enkelte politikere nok bruker begrepet på denne måten. Kulturdepartementet opererer med en tautologisk definisjon: det handler om filmer som har fått støtte på grunnlag av det NFI kalles kunstnerisk vurdering eller kvalitetsvurdering. Veiviseren går imidlertid et skritt lenger og antyder at kvalitetsfilmer kun er attraktive for en liten publikumsgruppe og at de følgelig har lav inntjeningsevne. Stortingsmeldingen nevner følgende eksempel: Sønnen (Dardenne 2003), Kunsten å tenke negativt (Breien 2006) og Den brysomme mannen (Lien 2006) – filmer som klassifiseres som drama eller dramakomedier av Internet Movie Database.

Dette setter oss på sporet av en mer presis definisjon av begrepet kvalitetsfilm. Det dreier seg åpenbart om smale filmer som filmdatabasene og dvd-omslagene kategoriserer som drama eller til nød drama+noe annet. Dramabegrepet omfatter historier som går i dybden på sosiale og/eller psykologiske problemer. Filmspråket er realistisk uten spektakulære virkemidler eller overdreven blodsutgytelse. Det fornemmes også at kvalitetsfilm handler om dramaer som bryter med den dramaturgien vi alle kjenner fra den klassiske Hollywoodfilmen. Det handler om filmer som ofte blir betegnet som art cinema eller kunstfilm på godt norsk.

I boka Narration in the Fiction Film har den amerikanske filmviteren David Bordwell gitt en god beskrivelse av kjennetegnene ved art cinema. Han plasserer denne typen filmer i en europeisk fortellertradisjon. I likhet med dramasjangeren tematiserer kunstfilmen gjenkjennelige sosiale og psykologisk problemer. Fortellingen har en episodisk struktur hvor tilfeldigheter kan spille inn, og der hvor Hollywoodfilmens hovedrolleinnehaver konsekvent og målbevisst nærmer seg et ytre mål, glir kunstfilmens karakter fra situasjon til situasjon drevet av psykologiske impulser og en søken etter meningen med livet.  Historiene har ofte en åpen slutt. Fortellerperspektivet er smalt og konsentrerer seg om en eller noen få karakterer, men til gjengjeld er det samme perspektivet dypt ved hjelp av subjektiveringsteknikker som flashback, flashforward osv. Kunstfilmen preges ofte av tydelige stilgrep som ofte kan fungere som en særlig regissørsignatur. Den kan også benytte seg av intertekstualitet – det vil si at den kan referere til andre filmer, kunstverk mm.

Bordwell kaller riktignok ikke art cinema er sjanger, men en fortellertradisjon. Uansett bidrar hans arbeid til å avmystifisere den såkalte kvalitetsfilmen som et sett av konvensjoner på lik linje med sjangerfilmene. Disse konvensjonene i seg selv kan ikke bestemme om en film er god eller dårlig. Det avgjør filmskapernes evne til å håndtere konvensjonene på en virtuos måte.

Mange av filmhistoriens mest kritikerroste filmer er nettopp sjangerfilmer. Allerede på 50-tallet hyllet de franske auteurkritikerne enkelte Hollywoodfilmer, og det finnes vel få kritikere som ikke føler trang til å kalle en westernfilm som Once Upon a Time in the West, mafiafilmer som Gudfartriologien, en thriller som The Silence of the Lambs eller en vampyrfilm som Nosferatu the Vampire for kvalitetsfilmer – for å ta noen klassiske eksempler.

Art cinema er gjerne filmer som appellerer til kulturelitens forståelse av kunst og film som noe som primært skal gi varig innsikt i tilværelsens mysterier og i mindre grad være en emosjonell opplevelse som skal nytes her og nå. I en norsk kulturpolitisk kontekst kan begrepet kvalitetsfilm knyttes til en paternalistisk folkeopplysningstradisjon. Virkelighetsnære filmer kan bidra til en informert offentlighet.

Samtidig indikerer motsetningen mellom «kvalitetsfilmene» som svært få ønsker å se og de populære sjangerfilmene, at store deler av den norske befolkningen ikke vet sitt eget beste når de fortrekker den sistnevnte kategorien – at de ikke eier sans for kvalitet. Kvalitetsfilmbegrepet framstår dermed som udemokratisk og elitistisk.

Dette burde være en god nok grunn til å fjerne det fra den offentlige diskursen selv om uttrykket har lange tradisjoner i norsk kulturpolitikk og har hatt en positiv innflytelse når det gjelder å sørge for et bredere kinotilbud. I denne sammenheng er det også viktig å påpeke at en tradisjonell forståelse av begrepet kvalitetsfilm sannsynligvis legger føringer for hvilke filmer som slipper gjennom nåløyet til filmkonsulentene. Dette kan legge hinder i veien for en seriøs kvalitetsvurdering av filmer med en tydelig sjangertilhørighet.

Her må det understrekes at denne artikkelen ikke handler om at norsk filmpolitikk skal nedprioritere produksjon eller distribusjon av den såkalte kvalitetsfilmen til fordel for sjangerfilmen. Intensjonen er å avmystifisere begrepet kvalitetsfilm og henvise til den tidligere nevnte definisjonen av kvalitet som egenskaper ved et objekt. En films kvalitet – eller snarere kvaliteter – må diskuteres med utgangspunkt i den konkrete filmens konstruksjon og ikke ut ifra en forutforståelse av at enkelte sjangre eller filmkategorier har høyere kvalitet enn andre.

Dette gjør det nødvendig å utvikle sjangerspesifikke kriterier. Hvilke krav bør man stille til en god thriller eller en god horrorfilm eller et godt drama for den del? Det er også viktig å merke seg at i vareproduksjonen snakkes det ofte om rett kvalitet snarere enn god eller dårlig kvalitet. Rett kvalitet handler om å forholde seg til forventningene til forskjellige brukergrupper i produktproduksjonen. Hvilke forventninger har publikum til en action film for eksempel? Hva kan gjøres innenfor denne sjangerens rammer for å overraske og engasjere den påtenkte seergruppen?

Dette er utfordrende spørsmål som norsk filmproduksjon synes å bli stadig flinkere til å håndtere. Da er det synd at kulturpolitikerne og forvalterne av norsk film henger etter produksjonsmiljøenes utvikling ved å fortsette å insistere på skillet mellom kvalitetsfilm og sjangerfilm til tross for at de også understreker at de ønsker å stimulere til et mangfoldig filmtilbud til glede for mange ulike publikumsgrupper.

Bakoey-Eva_mediumEva Bakøy er professor i film- og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer. Hun er blant annet også leder for det internasjonale forskningsprosjektet SiFTI som studerer produksjonskulturene til utvalgte film og tv-selskaper i Norge, Danmark, Nederland og England.

4 kommentarer til Hva er kvalitetsfilm?

  1. Veldig viktig, interessant og god artikkel. Jeg syns hovedproblemet er at altfor mange filmer ikke definerer sitt publikum. Det er ryddigere med genrefilmer som holder seg til læreboka og som henvender seg til klare og tydelige målgrupper enn “kunstfilmer” som ikke klarer hverken å formidle et budskap eller definere en målgruppe. For meg er kvalitet å kunne kommunisere med de som man ønsker å nå! Jeg opplever at det er mye publikumsforakt i norsk kulturliv.

  2. En interessant, tydelig og tilgjengelig analyse som også minner oss på at en videreutvikling av filmpolitikken krever mer enn ny og oppdatert statistikk.

  3. Hverken kvalitet eller kunst-film er begreper som ikke forteller oss noe om det vi skal se. Jeg skulle være cowboy i Once upon a time; men dessverre ble filmen utsatt. Noen ganger er det en film som beveger en mer enn andre og som skaper en kjærlighet til levende bilde. I en øyeblikk er det noe som reflekterer og «kunst» oppstår.
    Jeg spurte kunstprofessoren om hvilke bilder han likte av mine montasjer og han pekte på et par av dem, da visste jeg at det var et ålreit arbeid og kanskje er det kunst. Men kunstnere bruker ikke begrepet.
    Kvalitet – både Nesbø og Fosse leverer kvalitet, mn jeg skulle lese noe av Margit Sandemose som hadde lært seg «keltisk» og da fant jeg ut at hun gjorde en unik befaring (eng; research) og hadde lagt en unik kvalitet i sitt arbeid med sin serie.
    Så både kunst og kvalitet er som vin, god vin kan være billig mens dyr vin ikke smaker.
    Tore Severin

  4. Dette er absolutt en interessant problemstilling. Jeg vil for ordens skyld presisere at heftet det refereres til i artikkelen ikke er utgitt av NFI, men Film & Kino, som er et interesseorgan for norske kinoer. I NFI har vi en bredere definisjon av kvalitet, og ser både på det vi kaller filmens «ytre» og «indre» kvaliteter, dvs. det produksjonsmessige og det innholdsmessige. I bred forstand kan vi si at en film har høy kvalitet når den lever opp til sine kunstneriske, produksjonsmessige og publikumsmessige ambisjoner – at den leverer i henhold til egne ambisjoner og mål. Dette kvalitetsbegrepet kan brukes på alle sjangre og på både små og store filmer. Kvalitetsfilmbegrepet vil bli diskutert i den kommende filmmeldingen. Jeg er for øvrig veldig enig med Aage Aaberge.

Legg igjen en kommentar

Hva er kvalitetsfilm?

Hva er kvalitetsfilm?

I den norske filmdebatten framstilles sjangerfilmen ofte som noe trivielt i forhold til kvalitetsfilmen som er viktig og sosial relevant. Men hva er egentlig en kvalitetsfilm, spør professor i film- og fjernsynsvitenskap, Eva Bakøy. Er begrepet kulturelitens forsøk på å overkjøre det norske filmpublikummet som ikke vet sitt eget beste?

I stortingsmeldingen Veiviseren for det norske filmløftet brukes begrepet kvalitetsfilm flere ganger i sammenhenger som «kvalitetsfilm har ofte et begrenset publikum», «produksjon av kvalitetsfilm og serier er kostnadskrevende» og det er viktig «å sikre en bredere import av kvalitetsfilm». Begrepet florerer i NFIs hefte Fabelaktig: Inspirasjonshefte for kvalitetsfilm på kino. Her poengteres det at kinosjefer har «et spesielt ansvar for kvalitetsfilm», og for øvrig gir heftet råd om hvilke grep som kan tas for at kvalitetsfilmen kan nå ut et større publikum. I høst har avisene publisert flere artikler om at den nye regjeringens varslede endringer i norsk filmpolitikk vil true kvalitetsfilmen.

Men hva ligger egentlig i begrepet kvalitetsfilm? Ordet kvalitet henviser i følge ordboken til vesentlige egenskaper ved et objekt som kan være mer eller mindre heldige. I forbindelse med film er imidlertid begrepet ensbetydende med filmer av høy kvalitet. Dette reiser spørsmålet om hva som kjennetegner filmer som gjør seg fortjent til denne merkelappen?

I utgangspunktet kan man tro at kvalitetsfilm simpelthen er en samlebetegnelse på alle slags filmer med god kvalitet. Men så enkelt er det ikke, selv om enkelte politikere nok bruker begrepet på denne måten. Kulturdepartementet opererer med en tautologisk definisjon: det handler om filmer som har fått støtte på grunnlag av det NFI kalles kunstnerisk vurdering eller kvalitetsvurdering. Veiviseren går imidlertid et skritt lenger og antyder at kvalitetsfilmer kun er attraktive for en liten publikumsgruppe og at de følgelig har lav inntjeningsevne. Stortingsmeldingen nevner følgende eksempel: Sønnen (Dardenne 2003), Kunsten å tenke negativt (Breien 2006) og Den brysomme mannen (Lien 2006) – filmer som klassifiseres som drama eller dramakomedier av Internet Movie Database.

Dette setter oss på sporet av en mer presis definisjon av begrepet kvalitetsfilm. Det dreier seg åpenbart om smale filmer som filmdatabasene og dvd-omslagene kategoriserer som drama eller til nød drama+noe annet. Dramabegrepet omfatter historier som går i dybden på sosiale og/eller psykologiske problemer. Filmspråket er realistisk uten spektakulære virkemidler eller overdreven blodsutgytelse. Det fornemmes også at kvalitetsfilm handler om dramaer som bryter med den dramaturgien vi alle kjenner fra den klassiske Hollywoodfilmen. Det handler om filmer som ofte blir betegnet som art cinema eller kunstfilm på godt norsk.

I boka Narration in the Fiction Film har den amerikanske filmviteren David Bordwell gitt en god beskrivelse av kjennetegnene ved art cinema. Han plasserer denne typen filmer i en europeisk fortellertradisjon. I likhet med dramasjangeren tematiserer kunstfilmen gjenkjennelige sosiale og psykologisk problemer. Fortellingen har en episodisk struktur hvor tilfeldigheter kan spille inn, og der hvor Hollywoodfilmens hovedrolleinnehaver konsekvent og målbevisst nærmer seg et ytre mål, glir kunstfilmens karakter fra situasjon til situasjon drevet av psykologiske impulser og en søken etter meningen med livet.  Historiene har ofte en åpen slutt. Fortellerperspektivet er smalt og konsentrerer seg om en eller noen få karakterer, men til gjengjeld er det samme perspektivet dypt ved hjelp av subjektiveringsteknikker som flashback, flashforward osv. Kunstfilmen preges ofte av tydelige stilgrep som ofte kan fungere som en særlig regissørsignatur. Den kan også benytte seg av intertekstualitet – det vil si at den kan referere til andre filmer, kunstverk mm.

Bordwell kaller riktignok ikke art cinema er sjanger, men en fortellertradisjon. Uansett bidrar hans arbeid til å avmystifisere den såkalte kvalitetsfilmen som et sett av konvensjoner på lik linje med sjangerfilmene. Disse konvensjonene i seg selv kan ikke bestemme om en film er god eller dårlig. Det avgjør filmskapernes evne til å håndtere konvensjonene på en virtuos måte.

Mange av filmhistoriens mest kritikerroste filmer er nettopp sjangerfilmer. Allerede på 50-tallet hyllet de franske auteurkritikerne enkelte Hollywoodfilmer, og det finnes vel få kritikere som ikke føler trang til å kalle en westernfilm som Once Upon a Time in the West, mafiafilmer som Gudfartriologien, en thriller som The Silence of the Lambs eller en vampyrfilm som Nosferatu the Vampire for kvalitetsfilmer – for å ta noen klassiske eksempler.

Art cinema er gjerne filmer som appellerer til kulturelitens forståelse av kunst og film som noe som primært skal gi varig innsikt i tilværelsens mysterier og i mindre grad være en emosjonell opplevelse som skal nytes her og nå. I en norsk kulturpolitisk kontekst kan begrepet kvalitetsfilm knyttes til en paternalistisk folkeopplysningstradisjon. Virkelighetsnære filmer kan bidra til en informert offentlighet.

Samtidig indikerer motsetningen mellom «kvalitetsfilmene» som svært få ønsker å se og de populære sjangerfilmene, at store deler av den norske befolkningen ikke vet sitt eget beste når de fortrekker den sistnevnte kategorien – at de ikke eier sans for kvalitet. Kvalitetsfilmbegrepet framstår dermed som udemokratisk og elitistisk.

Dette burde være en god nok grunn til å fjerne det fra den offentlige diskursen selv om uttrykket har lange tradisjoner i norsk kulturpolitikk og har hatt en positiv innflytelse når det gjelder å sørge for et bredere kinotilbud. I denne sammenheng er det også viktig å påpeke at en tradisjonell forståelse av begrepet kvalitetsfilm sannsynligvis legger føringer for hvilke filmer som slipper gjennom nåløyet til filmkonsulentene. Dette kan legge hinder i veien for en seriøs kvalitetsvurdering av filmer med en tydelig sjangertilhørighet.

Her må det understrekes at denne artikkelen ikke handler om at norsk filmpolitikk skal nedprioritere produksjon eller distribusjon av den såkalte kvalitetsfilmen til fordel for sjangerfilmen. Intensjonen er å avmystifisere begrepet kvalitetsfilm og henvise til den tidligere nevnte definisjonen av kvalitet som egenskaper ved et objekt. En films kvalitet – eller snarere kvaliteter – må diskuteres med utgangspunkt i den konkrete filmens konstruksjon og ikke ut ifra en forutforståelse av at enkelte sjangre eller filmkategorier har høyere kvalitet enn andre.

Dette gjør det nødvendig å utvikle sjangerspesifikke kriterier. Hvilke krav bør man stille til en god thriller eller en god horrorfilm eller et godt drama for den del? Det er også viktig å merke seg at i vareproduksjonen snakkes det ofte om rett kvalitet snarere enn god eller dårlig kvalitet. Rett kvalitet handler om å forholde seg til forventningene til forskjellige brukergrupper i produktproduksjonen. Hvilke forventninger har publikum til en action film for eksempel? Hva kan gjøres innenfor denne sjangerens rammer for å overraske og engasjere den påtenkte seergruppen?

Dette er utfordrende spørsmål som norsk filmproduksjon synes å bli stadig flinkere til å håndtere. Da er det synd at kulturpolitikerne og forvalterne av norsk film henger etter produksjonsmiljøenes utvikling ved å fortsette å insistere på skillet mellom kvalitetsfilm og sjangerfilm til tross for at de også understreker at de ønsker å stimulere til et mangfoldig filmtilbud til glede for mange ulike publikumsgrupper.

Bakoey-Eva_mediumEva Bakøy er professor i film- og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer. Hun er blant annet også leder for det internasjonale forskningsprosjektet SiFTI som studerer produksjonskulturene til utvalgte film og tv-selskaper i Norge, Danmark, Nederland og England.

4 Responses to Hva er kvalitetsfilm?

  1. Veldig viktig, interessant og god artikkel. Jeg syns hovedproblemet er at altfor mange filmer ikke definerer sitt publikum. Det er ryddigere med genrefilmer som holder seg til læreboka og som henvender seg til klare og tydelige målgrupper enn “kunstfilmer” som ikke klarer hverken å formidle et budskap eller definere en målgruppe. For meg er kvalitet å kunne kommunisere med de som man ønsker å nå! Jeg opplever at det er mye publikumsforakt i norsk kulturliv.

  2. En interessant, tydelig og tilgjengelig analyse som også minner oss på at en videreutvikling av filmpolitikken krever mer enn ny og oppdatert statistikk.

  3. Hverken kvalitet eller kunst-film er begreper som ikke forteller oss noe om det vi skal se. Jeg skulle være cowboy i Once upon a time; men dessverre ble filmen utsatt. Noen ganger er det en film som beveger en mer enn andre og som skaper en kjærlighet til levende bilde. I en øyeblikk er det noe som reflekterer og «kunst» oppstår.
    Jeg spurte kunstprofessoren om hvilke bilder han likte av mine montasjer og han pekte på et par av dem, da visste jeg at det var et ålreit arbeid og kanskje er det kunst. Men kunstnere bruker ikke begrepet.
    Kvalitet – både Nesbø og Fosse leverer kvalitet, mn jeg skulle lese noe av Margit Sandemose som hadde lært seg «keltisk» og da fant jeg ut at hun gjorde en unik befaring (eng; research) og hadde lagt en unik kvalitet i sitt arbeid med sin serie.
    Så både kunst og kvalitet er som vin, god vin kan være billig mens dyr vin ikke smaker.
    Tore Severin

  4. Dette er absolutt en interessant problemstilling. Jeg vil for ordens skyld presisere at heftet det refereres til i artikkelen ikke er utgitt av NFI, men Film & Kino, som er et interesseorgan for norske kinoer. I NFI har vi en bredere definisjon av kvalitet, og ser både på det vi kaller filmens «ytre» og «indre» kvaliteter, dvs. det produksjonsmessige og det innholdsmessige. I bred forstand kan vi si at en film har høy kvalitet når den lever opp til sine kunstneriske, produksjonsmessige og publikumsmessige ambisjoner – at den leverer i henhold til egne ambisjoner og mål. Dette kvalitetsbegrepet kan brukes på alle sjangre og på både små og store filmer. Kvalitetsfilmbegrepet vil bli diskutert i den kommende filmmeldingen. Jeg er for øvrig veldig enig med Aage Aaberge.

Legg igjen en kommentar

MENY