Den norske filmfestivalen lever i beste velgående!

Den norske filmfestivalen lever i beste velgående!

Hva er det som er så galt med filmfestivalen i Haugesund? Jeg forstår ikke kritikken, skriver Jan Erik Holst i dette innlegget der han kommer med 10 motargumenter overfor Rushprint-redaktør Kjetil Lismoens kritikk av festivalen.

Hva er det med Aftenposten og Haugesund? For tre år siden uttrykte Ingunn Økland seg kritisk om festivalen uten knapt å ha vært der, og i august i år smeller Kjetil Lismoen til med en merkelig flytteplan til Stavanger (!), noe han utdyper i artikkelen ”10 dogmer for en styrket filmfestival” i rushprint.no sist fredag. Her diskuterer han hvorvidt festivalen er et lokalt bransjetreff eller en internasjonal festival, hollywoodglamouren, Nordens betydning, norsk films betydning for festivalen og vice versa, samt forholdet til pressen og til det lokale publikum.

Som ansvarlig for Amanda-juryene i 20 år (fra begynnelsen i 1985 til 2005), med et derved assosiert medlemskap i festivalen stab, og som medgrunnlegger av New Nordic Films (i 1995 sammen med direktør Dag Alveberg i Nordisk Film & TV Fond og festivalens daværende programsjef Vigdis Lian), kan det muligens være av interesse å lese noen motargumenter mot Lismoens betraktninger.

Et grunnleggende spørsmål først: Hva er det som er så galt med filmfestivalen i Haugesund? Jeg forstår det ikke, verken tidligere eller nå i år. Den fungerer da fint etter sine hensikter? For tre år siden siterte jeg Oslos tidligere ordfører Albert Nordengen og hans berømte postulat i mitt motinnlegg mot Økland: ”Det som fungerer skal ikke repareres!”

Ad punkt 1) Den norske filmfestivalen (DNF) ble grunnlagt av Norsk kino- og filmfond i 1973. Etter en sped men vellykket start i Drøbak samme år vandret den landet rundt i nesten 15 år og landet tilslutt i Haugesund, hvor den har vært permanent siden 1987. Kommune, hoteller og næringsliv hadde da investert betydelige summer og interesser i å utvikle byen til Norges filmfestivalby. Løvvik var byens driftige og innovative kommunale kultursjef i alle disse årene, i en kombinert stilling som festivalsjef. Han har også hatt en rekke dyktige programsjefer ved sin side, sammen med styre, råd og utvalg. Men fra starten var det klar et den norske filmfestivalen skulle ta utgangspunkt i hva som var importert for norske kinovisninger, eller som kunne bli det.

Amanda-prisen ble født i 1985 og er en svært viktig del av filmfestivalen. De har i alle år tatt et betydelig administrativt ansvar for den ”offisielle” norske filmprisen. Årlig bruker de ca. 4 mill NOK for å samle Film-Norge. Amanda er mer enn et TV-show. Den gir filmbransjen og filmfaget et løft og gjør film-festivalen til et anliggende også for filmskaperne.

Den norske filmfestivalen er langt fra forvitret, den. utvikler seg hvert år og er stadig i forandring, nye programmer legges til, andre trekkes fra og byttes ut. Man ser et kinomarked i stor endring hvor  tiden hver enkelt film får på kino er kortere og kinovinduet stadig  smalere. Dette er noe festivalen må forholde seg til, sammen med den strategiske planleggingen hos produsentene og filmbyråene.

Haugesund kan vise til en god jobb med en del smalere norsk og utenlandsk film. Jeg tror det er kvaliteten og ikke det kommersielle som gir størst utslag. Festivalen har gjennom årene vist en rekke spesialiserte program, som American Independent film, Baltisk film, Britisk film, Canadisk film, Fransk film og ikke minst en rekke serier med ny Italiensk film. I år som tidligere var det en suksess med flere gjestende regissører. Festivalens uttalte mål er jo å få europeisk film tilbake til kinoene.  En rekke mer eller mindre kjente, men interessante regissører har vært presentert gjennom årenes løp. Men det er feil å si at dette har avstedkommet den store interessen blant festivalens deltagere. Til det er den for kinobransjerettet.

I de senere år har festivalen spesialisert seg med ulike norske program. Filmskolefilmer er med, festivalen har vist eksamensfilmene nærmest fra første kull ved Den Norske Filmskolen, og i Cinemagi-programmet har man alltid et sammensatt norsk kortfilmprogram. Dessuten har man spisset den nordiske profilen med det offisielle programmet Fokus Norden. I år har man lagt til et konkurranseprogram for de nordiske filmskolene: Next Nordic Generation. Nytt er også Production Forum, som stimulerer til internasjonale coproduksjoner mellom Norge og Norden og filmlocation-presentasjoner for internasjonale og nordiske produsenter. Man kan fremdels hevde at Haugesund er stedet der verden møter Norden. Og når festivalen nå skal utvikle seg videre bør det være i nordisk og europeisk retning.

Hovedsiktemålet har imidlertid hele tiden vært å presentere ny film fra utleiebyråene overfor norske kinosjefer, presse og andre relevante målgrupper. Derfor kan man godt kalle festivalen et utvidet Filmtreff, en grand autumn opening av de månedlige samlinger som kinofondet arrangerer i Oslo, av og til også på andre steder. Hva er galt med det? Festivalen er dessuten relevant kuratert, på sine premisser, siden plasseringen og tilfanget av film er langt større enn til et filmtreff. Kanskje det gale er å kalle seg en internasjonal filmfestival, men hvem gjør ikke det? Det inter-nasjonale ligger jo bare der som et utgangpunkt for å få betyd-ningsfulle regissører og skuespillere til å komme og lansere sine filmer.

Målgruppen er og blir norsk kinobransje og presse. Internasjonale og godt kuraterte festivaler har vi etter hvert fått både i Tromsø, Trondheim og Bergen for ikke å snakke om den nylig avsluttede barnefilmfestivalen i Kristiansand (som for øvrig i år var flyttet fra vår til høst og nok mistet en del bransjerepresentanter av den grunn) samt Film fra Sør i Oslo. Det er min påstand at disse festivalene har kommet seg opp og fram nettopp takket være Haugesund, som er og blir landets store høstutpakking av ny film til kinoene.

Ad 2) Det er positivt galt at Haugesund dyrker andreklasses Hollywood-stjerner. En lang rekke spennende europeiske filmfolk har gjestet byen. Men en god måte å hente ytterligere attraktive filmskapere og skuespillere på til festivalen er å innføre en høyhengende pris for Life Time Achievement. Mange festivaler i Europa har dette og stjernene kommer. Det koster, men det smaker. Jeg har sett dette fungere svært godt ved festivaler som ikke er særlig større enn Haugesund, som i Beograd, Bratislava, Cluj i Transilvania, Rouen og Tallinn. En hommage serie ved siden av gjør seg godt, sammen med masterclasses og et veldreid presseopplegg.

Riktignok opprettet festivalen i 2005, The Norwegian International Film Festival and Liv Ullmann’s Honorary Award. Den er ikke blitt delt ut hvert år, men følgende har mottatt prisen: 2005: Jeffrey Katzenberg (medforfatter til animasjonsfilmen Shrek), 2007: Lauren Bacall og Marianne Faithfull 2010: Lena Endre

Nå er det et stort spørsmål om Liv Ullmann skal knyttes til en slik pris, hun er festivalens ærespresident og selv en megastjerne, så det kan vel oppleves litt selvhøytidelig at hun deler ut en pris til sine jevnbyrdige på vegne av seg selv.

La meg foreslå en MEGASTOR filmkunstner i Europa for neste års festival: Den gresk-franske regissøren Costa-Gavras, som til overmål er president ved det franske Cinemateket. Det hadde vært et scoop!  Nasjonalbiblioteket har de fleste av filmene hans i sitt arkiv, fordi de er blitt importert til Norge av ulike filmbyråer gjennom tidene.

Ad 3) New Nordic Films er tiltenkt distributører og ledende festivaler og er utarbeidet i samråd med salgsagenter og produsenter. Å slippe publikum til disse filmene før de er solgt, er hasardiøst. En negativ omtale eller stemning kan ødelegge et hvert salg, disse gruppenes reaksjoner må komme etter at filmen er satt i distribusjon. Enhver festival av betydning har lukkede markeds-visninger merket No Press. Det er selvfølgelig en grunn til det. Men festivalen har jo merket det den store interessen for nordisk film og startet derfor i 2010 det faste sideprogrammet Fokus Norden hvor nye nordiske filmer blir vist offisielt. Dette programmet har vært en stor suksess og har gått for fulle saler.

Ad 4) Haugesund samarbeider godt med norske filmprodusenter og med norsk filmbransje for øvrig. Men man må ha forståelse for at en produsent ikke vil ha sin premiere der. Festivalen fungerer best for de store filmene som skal gjøre rent bord utover høsten. En Børning, en Kon – Tiki er perfekt for en god start i byen. Men med en smal og kunstnerisk film, som Reprise, Blind, Mot Naturen osv. ville i alle fall jeg hatt betenkeligheter med å starte der. Disse må selges på en helt annen måte enn i det kinobransjefokuserte Haugesund for å kunne nå sitt rette publikum.

Ad 5) Alle ledende filmfestivaler vil ha verdenspremierer. Cannes og Berlin har alltid forlangt det. I dag vil de fleste, i alle fall de 10-12 ledene Competitive Feature Film Festivals, (de såkalte A-festivalene etter FIAPF’s, den internasjonale produsent-foreningens standard), kreve det. Å la en film har verdenspremiere i Haugesund før Toronto kan være risikabelt, selv om det er en nasjonal premiere. Riktignok er flere filmer fra Haugesund blitt vist i Toronto også. Det kan ha noe å gjøre med at man da har hatt US salgsagent og/eller distributør på plass, som i tilfellet Kon – Tiki. Man risikerer imidlertid at canadierne takker nei og man går glipp av en flying start i et enormt verdensmarked.

Ad 6) Ingen annen filmfestival i Norge har så høyt antall presseakkrediterte og så mange presseklipp som Haugesund. Redaksjonene sliter økonomisk, pressen kan bare være der kortere tid og med færre fra hver redaksjon, men alle de store avisene er der; VG, Dagbladet, Aftenposten, Dagsavisen, DN, BT og BA, Stavanger Aftenblad. NRK var der faktisk fra Amanda og helt frem til torsdagen (dagen etter offisiell avslutning).

Ad 7) Nei nettopp, man skal lage en festival for sine målgrupper og etter sine siktemål, ikke prøve å konkurrere med et hundretals kunstneriske festivaler rundt om i Europa. Dessuten, vi har, som nevnt ovenfor, de fem store her i landet som klarer det godt.

Ad 8) Det har man da gjort siden starten! Uten forkleinelse for dagens kinosjef må det bemerkes at byen har hatt en slik tidligere også; Grethe Grinde, etter at Løvvik delte sin stilling og rykket opp til kultursjef. Hun har da vitterlig engasjert seg i å bygge relasjoner til sitt publikum? Har vi her å gjøre med en kunstig generasjonsfokusering, at Lismoen kun trekker frem sine egne, jevnaldrende?

Ad 9) Med den målgruppe og filosofi festivalen har er det et stort spørsmål om dette er så klokt. Lismoens innvendinger minner meg om mannen som ble bedt på et gedigent fiskemåltid og bare spurte etter kjøtt…

og 10) Argumentene slår hverandre litt i hjel. Er det ikke hovedsakelig forskjellige publikumsgrupper det her er snakk om? Et år lå imidlertid de to festivalene kant i kant, jeg tror det var klokt, arrangementene og publikum beriket hverandre og stemningen var upåklagelig. Uansett kommer vel ikke denne tenkningen Den norske filmfestivalen til gode. Den har vært arrangert hvert år i august siden starten. Hadde tidspunktet vært erklært forkjært hadde den vel skiftet arrangementsmåned for lenge siden?

Jan Erik Holst, redaktør

22.september 2014

2 kommentarer til Den norske filmfestivalen lever i beste velgående!

  1. Haugesund har jo alltid godt vær i august måned enten det er sillajazz eller filmfestival, men legg amanda midt i festivalen så står den der som steinsfjellet og kler festivalen før og etter …
    tore severin o´netland; haugesyndar

Svar til Cammie Avbryt

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Den norske filmfestivalen lever i beste velgående!

Den norske filmfestivalen lever i beste velgående!

Hva er det som er så galt med filmfestivalen i Haugesund? Jeg forstår ikke kritikken, skriver Jan Erik Holst i dette innlegget der han kommer med 10 motargumenter overfor Rushprint-redaktør Kjetil Lismoens kritikk av festivalen.

Hva er det med Aftenposten og Haugesund? For tre år siden uttrykte Ingunn Økland seg kritisk om festivalen uten knapt å ha vært der, og i august i år smeller Kjetil Lismoen til med en merkelig flytteplan til Stavanger (!), noe han utdyper i artikkelen ”10 dogmer for en styrket filmfestival” i rushprint.no sist fredag. Her diskuterer han hvorvidt festivalen er et lokalt bransjetreff eller en internasjonal festival, hollywoodglamouren, Nordens betydning, norsk films betydning for festivalen og vice versa, samt forholdet til pressen og til det lokale publikum.

Som ansvarlig for Amanda-juryene i 20 år (fra begynnelsen i 1985 til 2005), med et derved assosiert medlemskap i festivalen stab, og som medgrunnlegger av New Nordic Films (i 1995 sammen med direktør Dag Alveberg i Nordisk Film & TV Fond og festivalens daværende programsjef Vigdis Lian), kan det muligens være av interesse å lese noen motargumenter mot Lismoens betraktninger.

Et grunnleggende spørsmål først: Hva er det som er så galt med filmfestivalen i Haugesund? Jeg forstår det ikke, verken tidligere eller nå i år. Den fungerer da fint etter sine hensikter? For tre år siden siterte jeg Oslos tidligere ordfører Albert Nordengen og hans berømte postulat i mitt motinnlegg mot Økland: ”Det som fungerer skal ikke repareres!”

Ad punkt 1) Den norske filmfestivalen (DNF) ble grunnlagt av Norsk kino- og filmfond i 1973. Etter en sped men vellykket start i Drøbak samme år vandret den landet rundt i nesten 15 år og landet tilslutt i Haugesund, hvor den har vært permanent siden 1987. Kommune, hoteller og næringsliv hadde da investert betydelige summer og interesser i å utvikle byen til Norges filmfestivalby. Løvvik var byens driftige og innovative kommunale kultursjef i alle disse årene, i en kombinert stilling som festivalsjef. Han har også hatt en rekke dyktige programsjefer ved sin side, sammen med styre, råd og utvalg. Men fra starten var det klar et den norske filmfestivalen skulle ta utgangspunkt i hva som var importert for norske kinovisninger, eller som kunne bli det.

Amanda-prisen ble født i 1985 og er en svært viktig del av filmfestivalen. De har i alle år tatt et betydelig administrativt ansvar for den ”offisielle” norske filmprisen. Årlig bruker de ca. 4 mill NOK for å samle Film-Norge. Amanda er mer enn et TV-show. Den gir filmbransjen og filmfaget et løft og gjør film-festivalen til et anliggende også for filmskaperne.

Den norske filmfestivalen er langt fra forvitret, den. utvikler seg hvert år og er stadig i forandring, nye programmer legges til, andre trekkes fra og byttes ut. Man ser et kinomarked i stor endring hvor  tiden hver enkelt film får på kino er kortere og kinovinduet stadig  smalere. Dette er noe festivalen må forholde seg til, sammen med den strategiske planleggingen hos produsentene og filmbyråene.

Haugesund kan vise til en god jobb med en del smalere norsk og utenlandsk film. Jeg tror det er kvaliteten og ikke det kommersielle som gir størst utslag. Festivalen har gjennom årene vist en rekke spesialiserte program, som American Independent film, Baltisk film, Britisk film, Canadisk film, Fransk film og ikke minst en rekke serier med ny Italiensk film. I år som tidligere var det en suksess med flere gjestende regissører. Festivalens uttalte mål er jo å få europeisk film tilbake til kinoene.  En rekke mer eller mindre kjente, men interessante regissører har vært presentert gjennom årenes løp. Men det er feil å si at dette har avstedkommet den store interessen blant festivalens deltagere. Til det er den for kinobransjerettet.

I de senere år har festivalen spesialisert seg med ulike norske program. Filmskolefilmer er med, festivalen har vist eksamensfilmene nærmest fra første kull ved Den Norske Filmskolen, og i Cinemagi-programmet har man alltid et sammensatt norsk kortfilmprogram. Dessuten har man spisset den nordiske profilen med det offisielle programmet Fokus Norden. I år har man lagt til et konkurranseprogram for de nordiske filmskolene: Next Nordic Generation. Nytt er også Production Forum, som stimulerer til internasjonale coproduksjoner mellom Norge og Norden og filmlocation-presentasjoner for internasjonale og nordiske produsenter. Man kan fremdels hevde at Haugesund er stedet der verden møter Norden. Og når festivalen nå skal utvikle seg videre bør det være i nordisk og europeisk retning.

Hovedsiktemålet har imidlertid hele tiden vært å presentere ny film fra utleiebyråene overfor norske kinosjefer, presse og andre relevante målgrupper. Derfor kan man godt kalle festivalen et utvidet Filmtreff, en grand autumn opening av de månedlige samlinger som kinofondet arrangerer i Oslo, av og til også på andre steder. Hva er galt med det? Festivalen er dessuten relevant kuratert, på sine premisser, siden plasseringen og tilfanget av film er langt større enn til et filmtreff. Kanskje det gale er å kalle seg en internasjonal filmfestival, men hvem gjør ikke det? Det inter-nasjonale ligger jo bare der som et utgangpunkt for å få betyd-ningsfulle regissører og skuespillere til å komme og lansere sine filmer.

Målgruppen er og blir norsk kinobransje og presse. Internasjonale og godt kuraterte festivaler har vi etter hvert fått både i Tromsø, Trondheim og Bergen for ikke å snakke om den nylig avsluttede barnefilmfestivalen i Kristiansand (som for øvrig i år var flyttet fra vår til høst og nok mistet en del bransjerepresentanter av den grunn) samt Film fra Sør i Oslo. Det er min påstand at disse festivalene har kommet seg opp og fram nettopp takket være Haugesund, som er og blir landets store høstutpakking av ny film til kinoene.

Ad 2) Det er positivt galt at Haugesund dyrker andreklasses Hollywood-stjerner. En lang rekke spennende europeiske filmfolk har gjestet byen. Men en god måte å hente ytterligere attraktive filmskapere og skuespillere på til festivalen er å innføre en høyhengende pris for Life Time Achievement. Mange festivaler i Europa har dette og stjernene kommer. Det koster, men det smaker. Jeg har sett dette fungere svært godt ved festivaler som ikke er særlig større enn Haugesund, som i Beograd, Bratislava, Cluj i Transilvania, Rouen og Tallinn. En hommage serie ved siden av gjør seg godt, sammen med masterclasses og et veldreid presseopplegg.

Riktignok opprettet festivalen i 2005, The Norwegian International Film Festival and Liv Ullmann’s Honorary Award. Den er ikke blitt delt ut hvert år, men følgende har mottatt prisen: 2005: Jeffrey Katzenberg (medforfatter til animasjonsfilmen Shrek), 2007: Lauren Bacall og Marianne Faithfull 2010: Lena Endre

Nå er det et stort spørsmål om Liv Ullmann skal knyttes til en slik pris, hun er festivalens ærespresident og selv en megastjerne, så det kan vel oppleves litt selvhøytidelig at hun deler ut en pris til sine jevnbyrdige på vegne av seg selv.

La meg foreslå en MEGASTOR filmkunstner i Europa for neste års festival: Den gresk-franske regissøren Costa-Gavras, som til overmål er president ved det franske Cinemateket. Det hadde vært et scoop!  Nasjonalbiblioteket har de fleste av filmene hans i sitt arkiv, fordi de er blitt importert til Norge av ulike filmbyråer gjennom tidene.

Ad 3) New Nordic Films er tiltenkt distributører og ledende festivaler og er utarbeidet i samråd med salgsagenter og produsenter. Å slippe publikum til disse filmene før de er solgt, er hasardiøst. En negativ omtale eller stemning kan ødelegge et hvert salg, disse gruppenes reaksjoner må komme etter at filmen er satt i distribusjon. Enhver festival av betydning har lukkede markeds-visninger merket No Press. Det er selvfølgelig en grunn til det. Men festivalen har jo merket det den store interessen for nordisk film og startet derfor i 2010 det faste sideprogrammet Fokus Norden hvor nye nordiske filmer blir vist offisielt. Dette programmet har vært en stor suksess og har gått for fulle saler.

Ad 4) Haugesund samarbeider godt med norske filmprodusenter og med norsk filmbransje for øvrig. Men man må ha forståelse for at en produsent ikke vil ha sin premiere der. Festivalen fungerer best for de store filmene som skal gjøre rent bord utover høsten. En Børning, en Kon – Tiki er perfekt for en god start i byen. Men med en smal og kunstnerisk film, som Reprise, Blind, Mot Naturen osv. ville i alle fall jeg hatt betenkeligheter med å starte der. Disse må selges på en helt annen måte enn i det kinobransjefokuserte Haugesund for å kunne nå sitt rette publikum.

Ad 5) Alle ledende filmfestivaler vil ha verdenspremierer. Cannes og Berlin har alltid forlangt det. I dag vil de fleste, i alle fall de 10-12 ledene Competitive Feature Film Festivals, (de såkalte A-festivalene etter FIAPF’s, den internasjonale produsent-foreningens standard), kreve det. Å la en film har verdenspremiere i Haugesund før Toronto kan være risikabelt, selv om det er en nasjonal premiere. Riktignok er flere filmer fra Haugesund blitt vist i Toronto også. Det kan ha noe å gjøre med at man da har hatt US salgsagent og/eller distributør på plass, som i tilfellet Kon – Tiki. Man risikerer imidlertid at canadierne takker nei og man går glipp av en flying start i et enormt verdensmarked.

Ad 6) Ingen annen filmfestival i Norge har så høyt antall presseakkrediterte og så mange presseklipp som Haugesund. Redaksjonene sliter økonomisk, pressen kan bare være der kortere tid og med færre fra hver redaksjon, men alle de store avisene er der; VG, Dagbladet, Aftenposten, Dagsavisen, DN, BT og BA, Stavanger Aftenblad. NRK var der faktisk fra Amanda og helt frem til torsdagen (dagen etter offisiell avslutning).

Ad 7) Nei nettopp, man skal lage en festival for sine målgrupper og etter sine siktemål, ikke prøve å konkurrere med et hundretals kunstneriske festivaler rundt om i Europa. Dessuten, vi har, som nevnt ovenfor, de fem store her i landet som klarer det godt.

Ad 8) Det har man da gjort siden starten! Uten forkleinelse for dagens kinosjef må det bemerkes at byen har hatt en slik tidligere også; Grethe Grinde, etter at Løvvik delte sin stilling og rykket opp til kultursjef. Hun har da vitterlig engasjert seg i å bygge relasjoner til sitt publikum? Har vi her å gjøre med en kunstig generasjonsfokusering, at Lismoen kun trekker frem sine egne, jevnaldrende?

Ad 9) Med den målgruppe og filosofi festivalen har er det et stort spørsmål om dette er så klokt. Lismoens innvendinger minner meg om mannen som ble bedt på et gedigent fiskemåltid og bare spurte etter kjøtt…

og 10) Argumentene slår hverandre litt i hjel. Er det ikke hovedsakelig forskjellige publikumsgrupper det her er snakk om? Et år lå imidlertid de to festivalene kant i kant, jeg tror det var klokt, arrangementene og publikum beriket hverandre og stemningen var upåklagelig. Uansett kommer vel ikke denne tenkningen Den norske filmfestivalen til gode. Den har vært arrangert hvert år i august siden starten. Hadde tidspunktet vært erklært forkjært hadde den vel skiftet arrangementsmåned for lenge siden?

Jan Erik Holst, redaktør

22.september 2014

2 Responses to Den norske filmfestivalen lever i beste velgående!

  1. Haugesund har jo alltid godt vær i august måned enten det er sillajazz eller filmfestival, men legg amanda midt i festivalen så står den der som steinsfjellet og kler festivalen før og etter …
    tore severin o´netland; haugesyndar

Leave a Reply to Cammie Cancel reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY