Er bøker best på biblioteket?

Er bøker best på biblioteket?

Filmlansering er altfor basert på strategier som passer godt for storfilmer og oppfølgere som presse og publikum allerede er kjent med. Det passer dårligere for dokumentarfilm, orginalskrevet barnefilm eller kunstfilm, mener Cecilie Stranger-Thorsen.

  • Foto: Abel Ferraras Welcome To New York som fransk lov forbyr samtidig distribusjon av på VOD

Min unge,  porøse, syttitallshjerne ble pumpet full av en rekke velmenende dogmer. «Film er best på kino!» er et av dem som er vanskeligst å bli kvitt.

Det er jo ikke så vanskelig å være enig. Jeg ville ikke ha sett Gravity uten 3D-briller og mørk kinosal. Og jeg hadde gått glipp av mange nivåer av Twilight-filmene uten en sal skrikende tenåringer.

Og likevel: Jeg hadde nærmest betalt dobbel pris for å kunne se de fleste filmer når det passet meg, uten lukten av popcorn og faste tider å innfinne meg på. Tapet av den ideelle filmopplevelsen på et stort lerret kan være akseptabelt om man bare har lyst til å få sett filmen , mens alle snakker om den.

Best på kino

Det norske kinosystemet er best i verden syns vi selv, fordi mange kinoer er kommunalt eide og oppfører seg som kulturhus, ikke bare ledd i distributørers verdikjeder. På tross av nylige kinosalg er dette ennå en sannhet for mange mindre steder i Norge.

Distribusjon av film er jo like kulturpolitisk viktig som produksjon av film – for å sikre at det norske publikum har en mulighet til å se filmene vi er med på å finansiere. Ellers blir det jo som å subsidiere melkebønder og glemme at melka må komme frem til butikken.

Og nå viser det seg – igjen – at det er akkurat det vi gjør: sponser melka uten melkeruta, når det meldes at mindre kinoer ikke får vise smalere film fordi det ikke møter opp nok mennesker lokalt til å betale gildet.

Spørsmålet er bare om interessen for norsk film kanskje er større i distriktene enn det som kan måles gjennom tre slots på en uke, i popcornrus.

… men raskest på mobil

Kinoen er ikke lenger den eneste måten å sikre at folk kan se norskproduserte filmer. Det fins jo film over alt. Og det er nærmest umulig å få lov til å betale for den.

Hvis jeg er kinogåer i Førde og ikke får sett Elsk meg på min lokale kino når filmen lanseres, har jeg bare ett alternativ: å laste filmen ned «gratis» fra en fildelingstjeneste. Dvd’er produseres knapt lenger – og gudene vet når eller hvor filmen dukker opp på VOD. Tullete for meg og ganske dyrt for produsent og distributør som med sikkerhet går glipp av både mine og mange fleres kroner.

Med alt snakk om at «vindusmodellen» er død, hvorfor skjer det ingen endringer på filmområdet? Når det gjelder amerikanske tv-serier har kollapsen av gamle næringskjeder allerede ført til vesentlige forbedringer for seerne i både gamle og nye kanaler: Mad men vises nå bare dager etter den amerikanske premieren, og nye aktører som HBONordic og Netflix har gjort det mer bekvemt å betale enn å piratkopiere.

Men på det norske filmområdet er det ennå planøkonomi som gjelder. Norske filmbyråers forening roper etter mer statsstøtte for å korrigere for markedsskjevhetene i distriktenes manglende etterspørsel etter smal film. Det flikkes videre på et støtteapparat som er viklet inn i gamle distribusjonsmodeller. Så lenge kino eller tv-distribusjon er en forutsetning for å få produksjonsstøtte, har disse distributørene uforholdsmessig mye makt og egeninteresse i å beholde gamle konstruksjoner.

Tjukk gris, lang hale

Det burde ikke finnes noen motsetning mellom å opprettholde kinolansering og samtidig sikre bred tilgjengelighet fra dag én, såvel som «long tail»-effekter på digitale distribusjonsplattformer. Skal staten stille krav bak støttekronene, burde disse kravene støtte opp under størst tilgjengelighet for publikum – og størst inntjeningsmuligheter for filmskaperne. Da er det meningsløst å gjemme de mest tilgjengelige plattformene til slutt.

Under årets Cannes-festival fikk visningen av Abel Ferraras film Welcome To New York, om sex-skandalen rundt Dominique Strauss-Kahn, mye oppmerksomhet for å ha utfordret de strenge franske distribusjonsregler.

Valget til distributøren Wild Bunch om å slippe filmen på VOD samtidig med Cannes-visningen har umuliggjort kinodistribusjon, ettersom det i Frankrike kreves et fire måneders vindu mellom kinopremiere og VOD-slipp. Så mens filmen vil vises på tyske, engelske og spanske lerret går franske kinoer glipp av den pirrende snakkisen, og det franske publikummet blir nødt til å se filmen hjemme i sofaen.

Nye vindu, nye lanseringsstrategier?

Det er ingenting som tyder på at kinoen blir mindre viktig som lanseringsvindu de nærmeste årene. Dessverre, kan man synes: Kinopremierer er omtrent det eneste filmstoffet dagspressen dekker, utover Oscar-nominasjoner og Cannes-premierer. Suksesser måles ennå i åpningshelgers billettsalg.

Filmlansering bygger ennå i stor grad på ekspertstempel og tradisjonell markedsføring, strategier som passer godt for storfilmer og oppfølgere som presse og publikum allerede er kjent med og allerede venter på. Det passer dårligere for dokumentarfilm, orginalskrevet barnefilm eller kunstfilm.

Likevel insisterer vi på å lansere ukjente fortellinger i det aller dyreste vinduet.

Kanskje noen fortellinger har et publikum på kino, men først etter en stund? Som NRKs doldis-prosjekt Mia og Sara som startet som rene webdrama og endte på både tv-skjerm og lerret.

Kanskje lansering i fremtiden må handle om å gjøre publikum like interessert som pressen? Hvis norske kinoer har sin styrke gjennom å fungere som kulturhus med lokal forankring og en interesse for annet enn popcornsalg, er det synd at man ikke oftere ser lansering med lokalt tilsnitt.

Norske forfattere og musikere reiser land og strand rundt og treffer publikummet sitt. Som dødelig kinogjenger er man heldig om man ser ryggen på sin favorittfilmskaper på den røde løperen på Amandasendinga på tv (høyst sannsynlig vet man knapt hvordan vedkommende ser ut).

Det er lite som kommer til å forandre kinofilmens tradisjonelle lansering for storfilmene så lenge lanseringskronene er generøse og publikumsoppslutningen god. Men denne modellen fungerer ikke for alle de andre, de som likevel ikke fanger publikum med kjente boktitler eller pressen med Oscar-nominasjoner.

Disse filmene burde kunne nå sitt publikum likevel, gjennom nye kanaler, gjennom allianser med nye partnere og lokale kinosjefer, gjennom å skape et større produkt enn salg av billetter.

Hvis staten sier at det er ok, da.

Cecilie Stranger-Thorsen utvikler digitale strategier for kreative næringer i Skandinavia, med base i Malmø. Hun skriver boken «Sell, Artist, Sell!» sammen med Mary Carty og har startet nettverket «Nordic Transmedia Meet-Up».

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Er bøker best på biblioteket?

Er bøker best på biblioteket?

Filmlansering er altfor basert på strategier som passer godt for storfilmer og oppfølgere som presse og publikum allerede er kjent med. Det passer dårligere for dokumentarfilm, orginalskrevet barnefilm eller kunstfilm, mener Cecilie Stranger-Thorsen.

  • Foto: Abel Ferraras Welcome To New York som fransk lov forbyr samtidig distribusjon av på VOD

Min unge,  porøse, syttitallshjerne ble pumpet full av en rekke velmenende dogmer. «Film er best på kino!» er et av dem som er vanskeligst å bli kvitt.

Det er jo ikke så vanskelig å være enig. Jeg ville ikke ha sett Gravity uten 3D-briller og mørk kinosal. Og jeg hadde gått glipp av mange nivåer av Twilight-filmene uten en sal skrikende tenåringer.

Og likevel: Jeg hadde nærmest betalt dobbel pris for å kunne se de fleste filmer når det passet meg, uten lukten av popcorn og faste tider å innfinne meg på. Tapet av den ideelle filmopplevelsen på et stort lerret kan være akseptabelt om man bare har lyst til å få sett filmen , mens alle snakker om den.

Best på kino

Det norske kinosystemet er best i verden syns vi selv, fordi mange kinoer er kommunalt eide og oppfører seg som kulturhus, ikke bare ledd i distributørers verdikjeder. På tross av nylige kinosalg er dette ennå en sannhet for mange mindre steder i Norge.

Distribusjon av film er jo like kulturpolitisk viktig som produksjon av film – for å sikre at det norske publikum har en mulighet til å se filmene vi er med på å finansiere. Ellers blir det jo som å subsidiere melkebønder og glemme at melka må komme frem til butikken.

Og nå viser det seg – igjen – at det er akkurat det vi gjør: sponser melka uten melkeruta, når det meldes at mindre kinoer ikke får vise smalere film fordi det ikke møter opp nok mennesker lokalt til å betale gildet.

Spørsmålet er bare om interessen for norsk film kanskje er større i distriktene enn det som kan måles gjennom tre slots på en uke, i popcornrus.

… men raskest på mobil

Kinoen er ikke lenger den eneste måten å sikre at folk kan se norskproduserte filmer. Det fins jo film over alt. Og det er nærmest umulig å få lov til å betale for den.

Hvis jeg er kinogåer i Førde og ikke får sett Elsk meg på min lokale kino når filmen lanseres, har jeg bare ett alternativ: å laste filmen ned «gratis» fra en fildelingstjeneste. Dvd’er produseres knapt lenger – og gudene vet når eller hvor filmen dukker opp på VOD. Tullete for meg og ganske dyrt for produsent og distributør som med sikkerhet går glipp av både mine og mange fleres kroner.

Med alt snakk om at «vindusmodellen» er død, hvorfor skjer det ingen endringer på filmområdet? Når det gjelder amerikanske tv-serier har kollapsen av gamle næringskjeder allerede ført til vesentlige forbedringer for seerne i både gamle og nye kanaler: Mad men vises nå bare dager etter den amerikanske premieren, og nye aktører som HBONordic og Netflix har gjort det mer bekvemt å betale enn å piratkopiere.

Men på det norske filmområdet er det ennå planøkonomi som gjelder. Norske filmbyråers forening roper etter mer statsstøtte for å korrigere for markedsskjevhetene i distriktenes manglende etterspørsel etter smal film. Det flikkes videre på et støtteapparat som er viklet inn i gamle distribusjonsmodeller. Så lenge kino eller tv-distribusjon er en forutsetning for å få produksjonsstøtte, har disse distributørene uforholdsmessig mye makt og egeninteresse i å beholde gamle konstruksjoner.

Tjukk gris, lang hale

Det burde ikke finnes noen motsetning mellom å opprettholde kinolansering og samtidig sikre bred tilgjengelighet fra dag én, såvel som «long tail»-effekter på digitale distribusjonsplattformer. Skal staten stille krav bak støttekronene, burde disse kravene støtte opp under størst tilgjengelighet for publikum – og størst inntjeningsmuligheter for filmskaperne. Da er det meningsløst å gjemme de mest tilgjengelige plattformene til slutt.

Under årets Cannes-festival fikk visningen av Abel Ferraras film Welcome To New York, om sex-skandalen rundt Dominique Strauss-Kahn, mye oppmerksomhet for å ha utfordret de strenge franske distribusjonsregler.

Valget til distributøren Wild Bunch om å slippe filmen på VOD samtidig med Cannes-visningen har umuliggjort kinodistribusjon, ettersom det i Frankrike kreves et fire måneders vindu mellom kinopremiere og VOD-slipp. Så mens filmen vil vises på tyske, engelske og spanske lerret går franske kinoer glipp av den pirrende snakkisen, og det franske publikummet blir nødt til å se filmen hjemme i sofaen.

Nye vindu, nye lanseringsstrategier?

Det er ingenting som tyder på at kinoen blir mindre viktig som lanseringsvindu de nærmeste årene. Dessverre, kan man synes: Kinopremierer er omtrent det eneste filmstoffet dagspressen dekker, utover Oscar-nominasjoner og Cannes-premierer. Suksesser måles ennå i åpningshelgers billettsalg.

Filmlansering bygger ennå i stor grad på ekspertstempel og tradisjonell markedsføring, strategier som passer godt for storfilmer og oppfølgere som presse og publikum allerede er kjent med og allerede venter på. Det passer dårligere for dokumentarfilm, orginalskrevet barnefilm eller kunstfilm.

Likevel insisterer vi på å lansere ukjente fortellinger i det aller dyreste vinduet.

Kanskje noen fortellinger har et publikum på kino, men først etter en stund? Som NRKs doldis-prosjekt Mia og Sara som startet som rene webdrama og endte på både tv-skjerm og lerret.

Kanskje lansering i fremtiden må handle om å gjøre publikum like interessert som pressen? Hvis norske kinoer har sin styrke gjennom å fungere som kulturhus med lokal forankring og en interesse for annet enn popcornsalg, er det synd at man ikke oftere ser lansering med lokalt tilsnitt.

Norske forfattere og musikere reiser land og strand rundt og treffer publikummet sitt. Som dødelig kinogjenger er man heldig om man ser ryggen på sin favorittfilmskaper på den røde løperen på Amandasendinga på tv (høyst sannsynlig vet man knapt hvordan vedkommende ser ut).

Det er lite som kommer til å forandre kinofilmens tradisjonelle lansering for storfilmene så lenge lanseringskronene er generøse og publikumsoppslutningen god. Men denne modellen fungerer ikke for alle de andre, de som likevel ikke fanger publikum med kjente boktitler eller pressen med Oscar-nominasjoner.

Disse filmene burde kunne nå sitt publikum likevel, gjennom nye kanaler, gjennom allianser med nye partnere og lokale kinosjefer, gjennom å skape et større produkt enn salg av billetter.

Hvis staten sier at det er ok, da.

Cecilie Stranger-Thorsen utvikler digitale strategier for kreative næringer i Skandinavia, med base i Malmø. Hun skriver boken «Sell, Artist, Sell!» sammen med Mary Carty og har startet nettverket «Nordic Transmedia Meet-Up».

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY