Å filme i tre dimensjoner

Å filme i tre dimensjoner

– Jeg hadde aldri trodd jeg skulle skyte 3D, men det kjennes litt som å gå fra radioteater til cinemascope, sier Øystein Mamen, filmfotograf på Margreth Olins 3D-film ‘Oslo Opera House’ i Wim Wenders-serien ‘Cathedrals of Culture’.

Foto: Øystein Mamen på settet til ‘Mot naturen’.

Foreløpig har få norske filmfotografer rukket å få erfaring med opptak i 3D. Øystein Mamen er et ferskt unntak. Ikke bare har han nettopp lagd sin første 3D-kinofilm, han har også fått muligheten til å lære av de beste.

– Jeg hadde aldri trodd jeg skulle skyte 3D. Det syntes jeg var helt uinteressant. Men da Margreth Olin presenterte prosjektet tenkte jeg at hvis jeg noen gang skulle prøve, så måtte det være nå. Det fantes et ferdig teknisk apparat, og jeg ville få jobbe med flinke og erfarne folk. Dette var jo samme produksjonsselskap som lagde Pina sammen med Wim Wenders. De stilte med 3D-team, opptaksutstyr og et oppsett for etterarbeid. Det var en gyllen anledning til å prøve det ut, sier Mamen.

Wim Wenders-prosjekt

Opplegget han ble invitert inn i var den tyske regissøren Wim Wenders’ konsept om å la ulike filmskapere lage 3D-film om hver sin profilerte kulturbygning. Ikke bare skulle det handle om et hus, historien skulle fortelles fra husets perspektiv. I prosjektet Cathedrals of Culture fører bygningene selv ordet, gjennom voiceover.

– Konseptet handlet om komme inn i husets perspektiv, men hvordan perspektivet skulle se og høres ut var åpent. Margreth ringte mens jeg var på opptak til den nyeste Ole Giæver-filmen, Mot naturen, som kommer på kino til høsten. Det ville bli veldig kort tid fra jeg var ferdig der til vi skulle begynne opptak, og selv var hun i ferd med å sette opp et teaterstykke på Nationaltheatret. At det var mulig for oss å lage filmen tross kort oppløpstid handlet om at mange rammer allerede var satt.

'Mot naturen'
‘Mot naturen’

Margreth Olin kom relativt sent inn i Wenders’ prosjekt, og fikk ikke selv velge bygning, men ble invitert av de tyske produsentene til å portrettere Operaen i Bjørvika. Den ferdige filmen framstår likevel som en av de mest personlige i serien, ikke minst fordi den skiller seg ut ved i langt større grad å inneholde mennesker. For dem som kjenner Olins filmografi er dette kanskje ikke så overraskende.

– Margreth har jo sitt blikk på verden. Det som interesserer henne er menneskene, eller i dette tilfellet kontrasten mellom huset og dem som bruker det. Hun var opptatt av livet, eller kontrasten mellom huset og livet, og det syntes jeg var deilig, sier Øystein Mamen.

Kamera uten hovedperson

– Samtidig likte jeg at hovedpersonen ikke var et menneske, men et annet slags «vesen», som er denne bygningen. Det gir et annet perspektiv på tid, noe som tydeliggjør oss som mennesker, eller skjebnen vår. Slik sett er Operaen et veldig rikt hus, med mulighet til å få med de mange som bruker huset, både publikum og dem som jobber på og bak scenen. På scenen settes det opp menneskelige dramaer, noe som skaper et slags metaperspektiv. Men å lage film betyr at du må gjøre alt konkret, noe som er utfordrende når prosjektet er så åpent. Du må klare å sikte skarpt, men uten å låse deg.

Han beskriver et organisk samarbeid med regissør Olin og manusforfatter Bjørn Olaf Johannessen (se eget intervju med Johannessen et annet sted i bladet), hvor reglene for fortellerteknikk og kameraarbeid måtte finnes opp underveis.

– Det kjentes mer som å spille improvisert jazz enn å spille etter noter i Filharmonien. På et klassisk filmsett er det oftest mer planlagte bilder, alle vet hva de skal gjøre og mye går på skinner. Vanligvis i narrative filmer ligger kamera ganske nært en hovedperson, som vi opplever verden gjennom. Det manglet vi denne gangen, og hva er det da som styrer hvor kamera kan være? Å lage film uten et klassisk narrativ, og uten skuespillere som skal gjøre noe bestemt, åpner så mange muligheter. Det kan være vanskeligere å forberede, fordi det er så mange veier du kan ta. Når du heller ikke må forholde deg til lip sync, holdes mange valg åpne helt inn i lydmiks. Endelig voice ble ikke skrevet før klippen var låst.

Vant til å tenke voice-over

En voice-over skaper bestemte utfordringer for en fotograf.

– Det passet bra å gjøre Cathedrals rett etter Mot naturen, for der var jeg blitt vant til å tenke voice og bilde. Mot naturen handler om hovedkarakteren Martin, som spilles av Ole selv, og hans tanker på en fjelltur. Det fantes et voice-over-manus som Ole på forhånd hadde lest inn på bånd, som en skisse, og av og til hørte han på den under opptak. Vi lagde også en pilot for å se hvordan bildene funket med voice. Underveis var det likevel en usikkerhet rundt hvordan bildematerialet ville bli brukt.

Cathedrals of Culture: Oslo Opera House
Cathedrals of Culture: Oslo Opera House

Fotografen kunne verken basere seg på teksten, eller se bort fra at den fantes.

– På et tidspunkt fant jeg ut at vi måtte filme som om det ikke skulle være voice. Jeg tenkte at hvis bildene ikke er interessante i seg selv, blir de heller ikke interessante med voice. Jeg er vant til å se og høre det som filmes, og etterpå vite hva jeg har. I etterkant kan vi sette inn off-replikker og gjøre ettersync, men det meste er låst i opptaket. På Cathedrals og Mot naturen kjentes det litt som å jobbe med en usynlig deltaker. Du må tenke inn hensynet til noe som skal få rom til å komme etter opptakene.

Operatør vs. filme selv

Cathedrals-filmen om Operaen ble spilt inn på utrolige fem dager, og i forkant hadde Mamen kun et par uker til å planlegge. Margreth Olin kjente han allerede fra hennes forrige film De andre, men samarbeidet måtte likevel finnes opp på nytt.

– Dette var en film hvor vi hadde ekstremt lite forberedelsestid, så det gjaldt å komme raskt inn i en felles idéverden. Først snakket vi mye, så ble vi kjent med huset sammen, gikk rundt med kamera og tok bilder, eller var bare tilstede og så. Det gjaldt å bli kjent med rommene og menneskene, merke hvor vi ble nysgjerrige og hadde lyst til å være.

Vanligvis liker Øystein Mamen å filme selv, men Opera-prosjektet krevde større kompleksitet. Stativopptakene gjorde han selv, mens en tysk fotograf opererte steadycam.

– Vi hadde trådløs forbindelse, med mikrofon på meg og lytting på ham, slik at jeg kunne snakke underveis. Tidligere har jeg ofte savnet den typen kommunikasjon. Ofte kommer operatørene inn og har ikke den samme feelingen med prosjektet. Det er vel også umulig for dem, men dermed kan de ikke reagere slik på det som skjer der og da som jeg selv ville ha gjort. Det går stort sett bra når vi gjør kontrollerte situasjoner. Men her var det ikke sånn, her måtte vi jobbe fort og ta mange viktige valg på kort tid.

3D krever mer lys

Et annet samarbeid var minst like viktig under 3D-opptakene.

– Når du skyter 3D trenger du en ny fagfunksjon på settet som heter «stereograf». Så lenge du filmer i stereo, og ikke nøyer deg med å konvertere i etterarbeidet, filmer du jo med to kameraer samtidig. Hvordan de er plassert i forhold til hverandre justeres mens du filmer. Stereografen har en fjernkontroll og styrer dem live.

Han beskriver den spesielle kamerariggen, som gjør det mulig å filme en anelse i kryss, men som også gjør at 3D-opptak krever sterkere lys enn vanlig film.

Cathedrals of Culture: Oslo Opera House
Cathedrals of Culture: Oslo Opera House

– Kameraene monteres i en såkalt speilrigg, i 90 graders vinkel på hverandre, med ett liggende og ett stående kamera. Halvparten av lyset går til første kamera, mens halvparten reflekteres opp til det andre kameraet, gjennom et halvrefleksivt speil i 45 graders vinkel.  I praksis mister du halvparten av lyset, siden det må deles mellom de to kameraene. I tillegg vil du gjerne ha et større dybdefokus, noe som betyr høyere blender.

3D-opptak vs. konvertering

Å velge riktig linse kan være like viktig som justering av speilrigg og lys.

– Det finnes regler i 3D som er overraskende hvis du ikke har filmet i det før. Det er ingen vits i å filme 3D med for tette brennvidder, for eksempel. Du har ikke lyst til å filme med tettere optikk enn en 50mm, og selv det synes noen blir for tight. Det vanligste er 25-35mm linser. Årsaken er at du trenger volum for å få til 3D-illusjonen, og vidvinkellinser skaper volum, de hindrer at bildet virker flatt. Det du lager i 3D er egentlig tre plan; skjermnivået, og nivåene foran og bak skjermen. Den tredelte effekten ville du også ha fått med en 85mm, men det ville ha virket helt flatt innenfor hvert lag.

Denne typen problemer oppstår også når filmen ikke opprinnelig er skutt i 3D, bare «konvertert» i ettertid.

– Det finnes en del Hollywood-filmer som er konvertert i etterarbeidet. Da er opptakene gjort på vanlig måte, og plutselig finner de ut at filmen skal konverteres fordi de vil tjene penger på 3D-markedet. Resultatet blir ikke bra, og mange 3D-entusiaster er med rette frustrert over dette. De mener det ødelegger markedet for 3D.

Foto som utforskning

Øystein Mamen gikk ut av Filmskolen på Lillehammer i 2006. Før dette gikk han ett år på Ebeltoft European Film College i Danmark, og studerte teoretiske fag i Norge og Danmark; litteraturvitenskap, religionshistorie og filmvitenskap. Som fotograf er drivkraften hans en grunnleggende nysgjerrighet på langt mer enn teknikk.

– Arbeidet som fotograf føles som en utrolig gunstig posisjon for å gjøre et slags filosofisk arbeid: et utforskningsarbeid av verden, og av det å se på et menneske. Å gå inn og møte det du ser med åpenhet, og jobbe gjennom kamera, er for meg en intensivert opplevelse av virkeligheten. Den opplevelsen er jeg interessert i enten jeg har kamera eller ikke. Kamera blir en måte å dele opplevelsen på.

Cathedrals of Culture: Oslo Opera House
Cathedrals of Culture: Oslo Opera House

Han jobber helst med regissører som har en liknende holdning.

– Jeg har vært heldig og fått jobbe med mange regissører som vil ha en involvert fotograf. Jeg liker når det finnes en åpenhet i prosjektet, en tanke om å utforske noe. Det ligger en attraksjon i det fotografiske mediet som handler om å undersøke. Hvis jeg ikke føler at det finnes rom for å være nysgjerrig, er det vanskelig å jobbe bra.

En sosial fotograf

Interessen for mennesker har ført ham i retning av dokumentar og hybridfilm.

– Å jobbe med dokumentar betyr gjerne at du filmer under kummerlige forhold, og følger noe lenge. Situasjonene får ha sin egen rytme, og blir ikke brutt hele tida som i fiksjon. Du lærer å se på folk, og følge kroppen med kamera. Et eksempel er Hanne Myrens nyeste film, Elsk meg, hvor vi nærmest levde oppå karakterene.

Da Rushprint tidligere i år intervjuet Hanne Myren om Elsk meg, beskrev hun Øystein Mamen som en engasjert fotograf som fikk god kontakt med dem han skulle filme. Når jeg forteller at Myren mente de to iblant hadde tatt en slags good cop/bad cop-rutine overfor dem de skulle filme, ler Mamen godt.

– Det er jo mange sosiale eksperimenter som skjer på filmsett. Mennesker kommer fra ulike steder og skal jobbe sammen, og sammensetningen er alltid ny, noe som har stor påvirkning på resultatet. Å jobbe med dokumentar eller hybridfilm betyr at du møter personer med en egen skjebne, som kommer som seg selv. Det påkaller at du behandler dem med respekt og verdighet. Samtidig må du ikke bli for ærbødig.

Å forsterke eller miste 3D-effekt

I Opera-filmen eksperimenteres det med andre virkemidler sammen med 3D, som rytme og overganger mellom svart/hvitt og farge.

– Ganske tidlig snakket vi om å gjøre deler av filmen i svart/hvitt, fordi svart/hvitt kan bli så fint med dybdefokus. Stort dybdefokus forsterker 3D-effekten, mens for lite dybde reduserer effekten av å ha noen i et rom. Hovedforskjellen mellom 2D og 3D er du istedenfor å la publikum se inn i noe, plasserer dem i et rom sammen med det de ser. Med 3D bør du heller ikke klippe særlig raskt, for hjernen trenger lenger tid til å orientere seg for hvert nye klipp enn i 2D. Følelsen av bare å være i et bilde er sterkere, på grunn av romfølelsen, derfor tåler et bilde mer i 3D enn i 2D. Jeg synes det er en attraktiv egenskap ved 3D at du jobber mer med tid innenfor hvert bilde.

I filmen ser vi dansere fryses i lufta, gjerne midt i et spagathopp, før de tappes for farge.

– Den første svart/hvitt-idéen vår ble til svart/hvitt i stills, og i klippen fant vi en måte å gjøre overgangen på. Stort sett handler det om at et bilde fryses, og deretter blir det svart/hvitt. Vi jobbet med nyansene under fargejusteringen til slutt, og måtte endre noe for at det skulle bli fint. Plutselig kunne en oransje genser bruke mye lenger tid enn resten på å bli svart/hvitt. Hvordan fargene ble borte påvirket timingen.

Du har virkelig fått smaken på 3D?

– Ja, det føles som å oppdage en helt ny dimensjon. Det ligger fantastiske muligheter i 3D-mediet. Da jeg dro til München og testet utstyret, og vi satte opp steadycam og kjørte litt rundt med det, og deretter satte oss ned og så på opptakene… wow. Det kjentes litt som å ha spilt på en enstrengs banjo, og plutselig få en cembalo. Eller å ha jobbet med radioteater, og gå over til cinemascope. Alt åpnet seg. 3D har så mange nyanser i det taktile.

Fakta: Øystein Mamen

Født 1978 i Troms, oppvokst på Østlandet, bosatt i Oslo.
Utdannet ved Filmskolen på Lillehammer, universitetene i Oslo og København, samt Ebeltoft European Film College i Danmark.

Filmografi (i utvalg)

  • Med Margreth Olin: De andre (2012), Oslo Opera House (2014).
  • Med Ole Giæver: Sommerhuset (2008), Fjellet (2011), Mot naturen (2014).
  • Med Hanne Myren: Kontroll (2009), Elsk meg (2013).
  • Med Katja Eyde Jacobsen: Herfra til månen (2006), Yatzy (2009).

Utstyr – siste 3 filmer

  • Cathedrals of Culture: Oslo Opera House (2014). Kamera: Red Epic. Linser: Zeiss Ultra Primes
  • Mot naturen (2014): Kamera: Sony F55. Linser: Cooke SpeedPanchro
  • Elsk meg (2013): Kamera: Sony F3. Linser: Leica & Nikon.

Legg igjen en kommentar

Å filme i tre dimensjoner

Å filme i tre dimensjoner

– Jeg hadde aldri trodd jeg skulle skyte 3D, men det kjennes litt som å gå fra radioteater til cinemascope, sier Øystein Mamen, filmfotograf på Margreth Olins 3D-film ‘Oslo Opera House’ i Wim Wenders-serien ‘Cathedrals of Culture’.

Foto: Øystein Mamen på settet til ‘Mot naturen’.

Foreløpig har få norske filmfotografer rukket å få erfaring med opptak i 3D. Øystein Mamen er et ferskt unntak. Ikke bare har han nettopp lagd sin første 3D-kinofilm, han har også fått muligheten til å lære av de beste.

– Jeg hadde aldri trodd jeg skulle skyte 3D. Det syntes jeg var helt uinteressant. Men da Margreth Olin presenterte prosjektet tenkte jeg at hvis jeg noen gang skulle prøve, så måtte det være nå. Det fantes et ferdig teknisk apparat, og jeg ville få jobbe med flinke og erfarne folk. Dette var jo samme produksjonsselskap som lagde Pina sammen med Wim Wenders. De stilte med 3D-team, opptaksutstyr og et oppsett for etterarbeid. Det var en gyllen anledning til å prøve det ut, sier Mamen.

Wim Wenders-prosjekt

Opplegget han ble invitert inn i var den tyske regissøren Wim Wenders’ konsept om å la ulike filmskapere lage 3D-film om hver sin profilerte kulturbygning. Ikke bare skulle det handle om et hus, historien skulle fortelles fra husets perspektiv. I prosjektet Cathedrals of Culture fører bygningene selv ordet, gjennom voiceover.

– Konseptet handlet om komme inn i husets perspektiv, men hvordan perspektivet skulle se og høres ut var åpent. Margreth ringte mens jeg var på opptak til den nyeste Ole Giæver-filmen, Mot naturen, som kommer på kino til høsten. Det ville bli veldig kort tid fra jeg var ferdig der til vi skulle begynne opptak, og selv var hun i ferd med å sette opp et teaterstykke på Nationaltheatret. At det var mulig for oss å lage filmen tross kort oppløpstid handlet om at mange rammer allerede var satt.

'Mot naturen'
‘Mot naturen’

Margreth Olin kom relativt sent inn i Wenders’ prosjekt, og fikk ikke selv velge bygning, men ble invitert av de tyske produsentene til å portrettere Operaen i Bjørvika. Den ferdige filmen framstår likevel som en av de mest personlige i serien, ikke minst fordi den skiller seg ut ved i langt større grad å inneholde mennesker. For dem som kjenner Olins filmografi er dette kanskje ikke så overraskende.

– Margreth har jo sitt blikk på verden. Det som interesserer henne er menneskene, eller i dette tilfellet kontrasten mellom huset og dem som bruker det. Hun var opptatt av livet, eller kontrasten mellom huset og livet, og det syntes jeg var deilig, sier Øystein Mamen.

Kamera uten hovedperson

– Samtidig likte jeg at hovedpersonen ikke var et menneske, men et annet slags «vesen», som er denne bygningen. Det gir et annet perspektiv på tid, noe som tydeliggjør oss som mennesker, eller skjebnen vår. Slik sett er Operaen et veldig rikt hus, med mulighet til å få med de mange som bruker huset, både publikum og dem som jobber på og bak scenen. På scenen settes det opp menneskelige dramaer, noe som skaper et slags metaperspektiv. Men å lage film betyr at du må gjøre alt konkret, noe som er utfordrende når prosjektet er så åpent. Du må klare å sikte skarpt, men uten å låse deg.

Han beskriver et organisk samarbeid med regissør Olin og manusforfatter Bjørn Olaf Johannessen (se eget intervju med Johannessen et annet sted i bladet), hvor reglene for fortellerteknikk og kameraarbeid måtte finnes opp underveis.

– Det kjentes mer som å spille improvisert jazz enn å spille etter noter i Filharmonien. På et klassisk filmsett er det oftest mer planlagte bilder, alle vet hva de skal gjøre og mye går på skinner. Vanligvis i narrative filmer ligger kamera ganske nært en hovedperson, som vi opplever verden gjennom. Det manglet vi denne gangen, og hva er det da som styrer hvor kamera kan være? Å lage film uten et klassisk narrativ, og uten skuespillere som skal gjøre noe bestemt, åpner så mange muligheter. Det kan være vanskeligere å forberede, fordi det er så mange veier du kan ta. Når du heller ikke må forholde deg til lip sync, holdes mange valg åpne helt inn i lydmiks. Endelig voice ble ikke skrevet før klippen var låst.

Vant til å tenke voice-over

En voice-over skaper bestemte utfordringer for en fotograf.

– Det passet bra å gjøre Cathedrals rett etter Mot naturen, for der var jeg blitt vant til å tenke voice og bilde. Mot naturen handler om hovedkarakteren Martin, som spilles av Ole selv, og hans tanker på en fjelltur. Det fantes et voice-over-manus som Ole på forhånd hadde lest inn på bånd, som en skisse, og av og til hørte han på den under opptak. Vi lagde også en pilot for å se hvordan bildene funket med voice. Underveis var det likevel en usikkerhet rundt hvordan bildematerialet ville bli brukt.

Cathedrals of Culture: Oslo Opera House
Cathedrals of Culture: Oslo Opera House

Fotografen kunne verken basere seg på teksten, eller se bort fra at den fantes.

– På et tidspunkt fant jeg ut at vi måtte filme som om det ikke skulle være voice. Jeg tenkte at hvis bildene ikke er interessante i seg selv, blir de heller ikke interessante med voice. Jeg er vant til å se og høre det som filmes, og etterpå vite hva jeg har. I etterkant kan vi sette inn off-replikker og gjøre ettersync, men det meste er låst i opptaket. På Cathedrals og Mot naturen kjentes det litt som å jobbe med en usynlig deltaker. Du må tenke inn hensynet til noe som skal få rom til å komme etter opptakene.

Operatør vs. filme selv

Cathedrals-filmen om Operaen ble spilt inn på utrolige fem dager, og i forkant hadde Mamen kun et par uker til å planlegge. Margreth Olin kjente han allerede fra hennes forrige film De andre, men samarbeidet måtte likevel finnes opp på nytt.

– Dette var en film hvor vi hadde ekstremt lite forberedelsestid, så det gjaldt å komme raskt inn i en felles idéverden. Først snakket vi mye, så ble vi kjent med huset sammen, gikk rundt med kamera og tok bilder, eller var bare tilstede og så. Det gjaldt å bli kjent med rommene og menneskene, merke hvor vi ble nysgjerrige og hadde lyst til å være.

Vanligvis liker Øystein Mamen å filme selv, men Opera-prosjektet krevde større kompleksitet. Stativopptakene gjorde han selv, mens en tysk fotograf opererte steadycam.

– Vi hadde trådløs forbindelse, med mikrofon på meg og lytting på ham, slik at jeg kunne snakke underveis. Tidligere har jeg ofte savnet den typen kommunikasjon. Ofte kommer operatørene inn og har ikke den samme feelingen med prosjektet. Det er vel også umulig for dem, men dermed kan de ikke reagere slik på det som skjer der og da som jeg selv ville ha gjort. Det går stort sett bra når vi gjør kontrollerte situasjoner. Men her var det ikke sånn, her måtte vi jobbe fort og ta mange viktige valg på kort tid.

3D krever mer lys

Et annet samarbeid var minst like viktig under 3D-opptakene.

– Når du skyter 3D trenger du en ny fagfunksjon på settet som heter «stereograf». Så lenge du filmer i stereo, og ikke nøyer deg med å konvertere i etterarbeidet, filmer du jo med to kameraer samtidig. Hvordan de er plassert i forhold til hverandre justeres mens du filmer. Stereografen har en fjernkontroll og styrer dem live.

Han beskriver den spesielle kamerariggen, som gjør det mulig å filme en anelse i kryss, men som også gjør at 3D-opptak krever sterkere lys enn vanlig film.

Cathedrals of Culture: Oslo Opera House
Cathedrals of Culture: Oslo Opera House

– Kameraene monteres i en såkalt speilrigg, i 90 graders vinkel på hverandre, med ett liggende og ett stående kamera. Halvparten av lyset går til første kamera, mens halvparten reflekteres opp til det andre kameraet, gjennom et halvrefleksivt speil i 45 graders vinkel.  I praksis mister du halvparten av lyset, siden det må deles mellom de to kameraene. I tillegg vil du gjerne ha et større dybdefokus, noe som betyr høyere blender.

3D-opptak vs. konvertering

Å velge riktig linse kan være like viktig som justering av speilrigg og lys.

– Det finnes regler i 3D som er overraskende hvis du ikke har filmet i det før. Det er ingen vits i å filme 3D med for tette brennvidder, for eksempel. Du har ikke lyst til å filme med tettere optikk enn en 50mm, og selv det synes noen blir for tight. Det vanligste er 25-35mm linser. Årsaken er at du trenger volum for å få til 3D-illusjonen, og vidvinkellinser skaper volum, de hindrer at bildet virker flatt. Det du lager i 3D er egentlig tre plan; skjermnivået, og nivåene foran og bak skjermen. Den tredelte effekten ville du også ha fått med en 85mm, men det ville ha virket helt flatt innenfor hvert lag.

Denne typen problemer oppstår også når filmen ikke opprinnelig er skutt i 3D, bare «konvertert» i ettertid.

– Det finnes en del Hollywood-filmer som er konvertert i etterarbeidet. Da er opptakene gjort på vanlig måte, og plutselig finner de ut at filmen skal konverteres fordi de vil tjene penger på 3D-markedet. Resultatet blir ikke bra, og mange 3D-entusiaster er med rette frustrert over dette. De mener det ødelegger markedet for 3D.

Foto som utforskning

Øystein Mamen gikk ut av Filmskolen på Lillehammer i 2006. Før dette gikk han ett år på Ebeltoft European Film College i Danmark, og studerte teoretiske fag i Norge og Danmark; litteraturvitenskap, religionshistorie og filmvitenskap. Som fotograf er drivkraften hans en grunnleggende nysgjerrighet på langt mer enn teknikk.

– Arbeidet som fotograf føles som en utrolig gunstig posisjon for å gjøre et slags filosofisk arbeid: et utforskningsarbeid av verden, og av det å se på et menneske. Å gå inn og møte det du ser med åpenhet, og jobbe gjennom kamera, er for meg en intensivert opplevelse av virkeligheten. Den opplevelsen er jeg interessert i enten jeg har kamera eller ikke. Kamera blir en måte å dele opplevelsen på.

Cathedrals of Culture: Oslo Opera House
Cathedrals of Culture: Oslo Opera House

Han jobber helst med regissører som har en liknende holdning.

– Jeg har vært heldig og fått jobbe med mange regissører som vil ha en involvert fotograf. Jeg liker når det finnes en åpenhet i prosjektet, en tanke om å utforske noe. Det ligger en attraksjon i det fotografiske mediet som handler om å undersøke. Hvis jeg ikke føler at det finnes rom for å være nysgjerrig, er det vanskelig å jobbe bra.

En sosial fotograf

Interessen for mennesker har ført ham i retning av dokumentar og hybridfilm.

– Å jobbe med dokumentar betyr gjerne at du filmer under kummerlige forhold, og følger noe lenge. Situasjonene får ha sin egen rytme, og blir ikke brutt hele tida som i fiksjon. Du lærer å se på folk, og følge kroppen med kamera. Et eksempel er Hanne Myrens nyeste film, Elsk meg, hvor vi nærmest levde oppå karakterene.

Da Rushprint tidligere i år intervjuet Hanne Myren om Elsk meg, beskrev hun Øystein Mamen som en engasjert fotograf som fikk god kontakt med dem han skulle filme. Når jeg forteller at Myren mente de to iblant hadde tatt en slags good cop/bad cop-rutine overfor dem de skulle filme, ler Mamen godt.

– Det er jo mange sosiale eksperimenter som skjer på filmsett. Mennesker kommer fra ulike steder og skal jobbe sammen, og sammensetningen er alltid ny, noe som har stor påvirkning på resultatet. Å jobbe med dokumentar eller hybridfilm betyr at du møter personer med en egen skjebne, som kommer som seg selv. Det påkaller at du behandler dem med respekt og verdighet. Samtidig må du ikke bli for ærbødig.

Å forsterke eller miste 3D-effekt

I Opera-filmen eksperimenteres det med andre virkemidler sammen med 3D, som rytme og overganger mellom svart/hvitt og farge.

– Ganske tidlig snakket vi om å gjøre deler av filmen i svart/hvitt, fordi svart/hvitt kan bli så fint med dybdefokus. Stort dybdefokus forsterker 3D-effekten, mens for lite dybde reduserer effekten av å ha noen i et rom. Hovedforskjellen mellom 2D og 3D er du istedenfor å la publikum se inn i noe, plasserer dem i et rom sammen med det de ser. Med 3D bør du heller ikke klippe særlig raskt, for hjernen trenger lenger tid til å orientere seg for hvert nye klipp enn i 2D. Følelsen av bare å være i et bilde er sterkere, på grunn av romfølelsen, derfor tåler et bilde mer i 3D enn i 2D. Jeg synes det er en attraktiv egenskap ved 3D at du jobber mer med tid innenfor hvert bilde.

I filmen ser vi dansere fryses i lufta, gjerne midt i et spagathopp, før de tappes for farge.

– Den første svart/hvitt-idéen vår ble til svart/hvitt i stills, og i klippen fant vi en måte å gjøre overgangen på. Stort sett handler det om at et bilde fryses, og deretter blir det svart/hvitt. Vi jobbet med nyansene under fargejusteringen til slutt, og måtte endre noe for at det skulle bli fint. Plutselig kunne en oransje genser bruke mye lenger tid enn resten på å bli svart/hvitt. Hvordan fargene ble borte påvirket timingen.

Du har virkelig fått smaken på 3D?

– Ja, det føles som å oppdage en helt ny dimensjon. Det ligger fantastiske muligheter i 3D-mediet. Da jeg dro til München og testet utstyret, og vi satte opp steadycam og kjørte litt rundt med det, og deretter satte oss ned og så på opptakene… wow. Det kjentes litt som å ha spilt på en enstrengs banjo, og plutselig få en cembalo. Eller å ha jobbet med radioteater, og gå over til cinemascope. Alt åpnet seg. 3D har så mange nyanser i det taktile.

Fakta: Øystein Mamen

Født 1978 i Troms, oppvokst på Østlandet, bosatt i Oslo.
Utdannet ved Filmskolen på Lillehammer, universitetene i Oslo og København, samt Ebeltoft European Film College i Danmark.

Filmografi (i utvalg)

  • Med Margreth Olin: De andre (2012), Oslo Opera House (2014).
  • Med Ole Giæver: Sommerhuset (2008), Fjellet (2011), Mot naturen (2014).
  • Med Hanne Myren: Kontroll (2009), Elsk meg (2013).
  • Med Katja Eyde Jacobsen: Herfra til månen (2006), Yatzy (2009).

Utstyr – siste 3 filmer

  • Cathedrals of Culture: Oslo Opera House (2014). Kamera: Red Epic. Linser: Zeiss Ultra Primes
  • Mot naturen (2014): Kamera: Sony F55. Linser: Cooke SpeedPanchro
  • Elsk meg (2013): Kamera: Sony F3. Linser: Leica & Nikon.

Legg igjen en kommentar

MENY