Kortfilmfestivalen 2014: Kulturkritisk, skamløs og folkelig

Kortfilmfestivalen 2014: Kulturkritisk, skamløs og folkelig

Hvorfor er det spennende med skam, hva er eklest av mannlig og kvinnelig seksualitet, og smaker kulturkritikk alltid bedre pakket inn i humor? Oda Bhar gir deg trender fra årets Kortfilmfestival.

Den 37. Kortfilmfestivalen i Grimstad gikk av stabelen 12.-17. juni, med totalt 51 filmer på det norske konkurranseprogrammet. Lengden på filmene var mellom ett minutt og vel en halvtime, og regissørene var alt fra unge studenter til avgåtte universitetsprofessorer.

Det var gledelig mye samtidskritikk på årets festival, gjerne rettet inn mot det norske overflodssamfunnets materialisme og dobbeltmoral. Kritikken ble gjerne framført med en laidback og ertende holdning som holdt publikum våkne uten å snakke i store bokstaver. Skarpheten var større der flyktninger og andre utsatte grupper sto i fokus. Tydelig til stede var også det folkelige og sjangerfilmen, spesielt på humorfronten.

Som ifjor var dokumentarsjangeren sterkt representert blant de norske kortfilmene. Flere hadde et essayistisk tilsnitt, eller beveget seg i grenselandet mot videokunst og impresjonistisk poesi. Som ifjor var det overraskende lite hybridfilm. Denne gråsonen hvor filmskaperen blander dokumentar med fiksjon har lenge vært svært tydelig på langfilmfeltet, så hvorfor ikke her? Stemmer ikke kortfilmens rykte som eksperimentenes sted, eller er hybridfilmens glanstid i ferd med å klinge ut – for denne gang?

En annet påfallende trekk var mye norsk natur og lite bymiljøer på årets program. At hele landet bortsett fra Oslo nå har regionale filmsentre hvor de kan søke penger, kan være noe av grunnen til underrepresentasjonen av urbane historier. Kanskje er det verdt å spørre seg om dette er god filmpolitikk.

Nedenfor vil vi se nærmere på noen av årets interessante filmer, og prøve å trekke noen linjer mellom dem. Men først har Rushprints utsendte fotograf Carsten Aniksdal satt sammen en liten stemningsrapport fra festivalen:

Kunsten å like kroppshår

Blant dokumentarene som fikk oppmerksomhet i Grimstad var tre filmer som på hver sin måte behandlet forholdet mellom kropp, skam og lyst.

HOW DO YOU LIKE MY HAIR  av Emilie Blickfeldt er en essayistisk og personlig dokumentar om ei jente som målbevisst går inn for å akseptere seg selv som hun er, med hårete legger og sans for menn med store neser, og andre vanlige og uvanlige særtrekk. Det er filmskaperen selv som forteller oss historien om mannen hun møtte på en konsert og fulgte med hjem, han som hadde et så vidunderlig nesegrev og som ikke lot seg skremme av kvinnelig kroppshår. I filmen snakker hun direkte til kamera, sittende på ei seng, noe som forsterker følelsen av betroelse. Innimellom klippes det til dramatiseringer av visse scener.

NK6_Howdoyoulike-Emilie-på-senga-web
Emilie Blichfeldt i HOW DO YOU LIKE MY HAIR

Selv ble jeg kjent med regissør Blickfeldt allerede i Tromsø i januar, da filmen hennes var blitt refusert til TIFFs kortfilmprogram og hun istedenfor å akseptere det i stillhet gikk rundt på kinoer og fester under festivalen og leverte ut kort med adressen til en improvisert «onlinefestival» kalt TØFF, som foreløpig bare viste hennes film og intet annet.

Emilies flyer fra Tromsø, og den hjemmesnekrede logoen til enkvinnesfestivalen TØFF.
Emilies flyer fra Tromsø, og den hjemmesnekrede logoen til TØFF.

I Grimstad fikk Blichfeldt både Kritikerprisen og hele to hederlige omtaler, henholdsvis av dramatikerjuryen og fagprisjuryen til Norsk Filmforbund (det siste for filmens klipp). HOW DO YOU LIKE MY HAIR var også plukket ut til å konkurrere om Filmpolitiets kortfilmpris i forkant av festivalen, og kan ses på P3s nettsider her.

Toppbildet i denne artikkelen viser Emilie Blichfeldt selv i rollen som Amélie fra Montmartre i en scene fra filmen. Nedenfor ser du henne på Kortfilmfestivalen, sammen med Lars Ole Kristiansen fra Filmkritikerjuryen og Montages, og Endre Eidsaa Larsen fra tidsskriftet Z (foto: Kortfilmfestivalen / Morten Espeland).

Emilie-Blichfeldt-Lars-Ole-Kristiansen-Endre-Eidsaa-Larsen

Runking og psykodrama

Et mannlig blikk på kropp fikk vi i prosjektet SKAM av en regissøren som bare kaller seg FALCK. Han er også en dyktig skuespiller, og i skuespilleryrket benytter han sitt fulle navn. I Grimstad kunne vi også se ham i en av hovedrollene i Emil Triers bittersøte coming of age-drama HIGH POINT (mer om dette senere).

FALCK var representert i Grimstad med to svært ulike filmer, som juryen bak Terje Vigen-prisen ga en samlet hederlig omtale til. I forkant av festivalen uttalte regissøren til Rushprints Marte Stapnes at målet var å avsløre de tingene han skammet seg mest over i livet:

– Grunnen var at jeg gjennomgikk en tung periode, og oppdaget at skam var roten til det. Prosjektet har i tillegg resultert i to videoer om sexkjøp, tekster og et fotoprosjekt. Jeg har også involvert andre kunstnere i prosjektet, og jobber med å kuratere en utstilling om skam.

Onanifilmen OSS ble refuserte av Blått Lerret tidligere i år med begrunnelsen at den kunne virke støtende, en beslutning jeg synes virker litt feig. For hvor støtende er det egentlig å se en mann runke? Som kvinne har jeg aldri fått noen mer direkte eller liketil innføring i hvordan mannlig onani kan foregå, og det kjentes slett ikke pinlig, mer som en slags seksualopplysning med glimt i øyet.

OSS av FALCK
«Oss» av FALCK

Terapifilmen MAMMAEN MIN er en hjerteskjærende demonstrasjon av psykodrama som terapimetode ved incest-problematikk. Det spesielle er at FALCKs egen mor står i sentrum, og deler sitt eget private helvete med oss. Likevel kjennes ikke filmen for privat, men viser oss en sterk og modig kvinne som har besluttet å komme bunns i fortida og søke nye veier framover.

Når kamera i siste bilde glir mot FALCK selv, der han sitter på en stol og betrakter dramaet, tilføres en ny dimensjon av sjokk og nærhet. Men heller ikke her det vi eller hovedpersonene som skammer oss mest: Skammen legges helt og holdent på samfunnet, som forsøker å overbevise oss om at vanlig følelser som smerte eller lyst er pinlige og bør gjemmes bort.

Mammaen min av FALCK
«Mammaen min», med FALCK selv til høyre.

Vemmelse og kvinneroller

Langt pinligere syntes jeg det var å se på kammerspillet BOOGIE WITH YOU av bildekunstner og filmskaper Jannicke Låker. Her blir vi flue på veggen under et lummert nachspiel mellom en godt voksen hvit kvinne og en yngre farget mann, noe som vekker liknende assossiasjoner som Ulrich Seidls Paradis: Kjærlighet (2012), bare at Låkers film kjennes mer hjerteløs, særlig på kvinnens bekostning.

Den unge mannen smører på med sjekkingens vante klisjéer om hva en kvinne «fortjener» og hvor «vakker» hun er. Kan han ikke kan tenke seg noen annen måte å rose en kvinne på, uansett hvor malplasserte replikkene virker overfor denne eldre, slitte og berusede kvinnen? Hun blir da heller ikke særlig glad for «komplimentene».

Ingen av partene her føler seg forstått, og kommunikasjonens sammenbrudd virker uunngåelig, men på veien rekker filmskaperen å problematisere kjønnsroller, alder, hudfarge, sex og samtaleklisjéer. Til en viss grad kjennes det likevel som om filmen slår inn åpne dører, og vakler mellom hvilken karakter den vil sympatisere med. I litt for stor grad ender den med å bekrefte status quo, ved å åpne for den litt for vanlige vanlige vemmelsen over middelaldrende kvinners seksualitet, der hun sitter som et patetisk, latterliggjort og umulig sexobjekt.

Det umake paret i «Boogie with you» av Jannicke Låker.
Det umake paret i «Boogie with you» av Jannicke Låker.

Samfunnets blikk på den yngre kvinnen er gjerne langt mer velvillig, særlig om hun er både pen og slank. At heller ikke dette er uproblematisk blir behandlet i den eksperimentelle kortfilmen A BLANK SLATE av Sara Eliassen, en slags metahistorie proppfull av filmreferanser. Et sted havner hovedpersonen for eksempel i en slåsskamp á la Kill Bill, etter å ha tatt inn på et hotell i en vinterstengt badeby.

I forkant av festivalen sa regissør Sara Eliassen til Rushprints Marte Stapnes at filmidéen startet med et avsnitt i en Murakami-roman, hvor en kvinne sitter fast i et pariserhjul over natta og får øye på seg selv gjennom et hotellvindu i ferd med å ha sex med en fremmed mann.

– I boken er kvinnen beskrevet gjennom en mannlig forteller, av en mannlig forfatter. Idet jeg skulle iscenesette fantasien til denne kvinnen, begynte jeg å sette spørsmålstegn ved hvilket blikk hun ser seg selv med. Og hvem sitt blikk jeg skulle lage filmen for, forklarte Eliassen.

Regissør Sara Eliassen
Regissør Sara Eliassen

Filmspråket her ligger langt unna slagordfeminisme, og det er ikke helt lett å få fatt i hva som utforskes. Fortellerstrukturen er poetisk og springende, men det er mange fascinerende detaljer å oppdage ved flere gjennomsyn. Det er som om filmskaperen vil erte oss, og gjør det hun kan for å unngå å avsløre fasit. Til Rushprint forklarte Eliassen at hun ville utforske det kjønnede blikket ved å blande en kvinnes observasjoner og minner med filmøyeblikk hvor kvinneskikkelser står i sentrum.

– Når jeg ser film identifiserer jeg meg helst med den som driver handlingen, den aktive, og har dermed oftest identifisert meg med menn. Så jeg lurte på hva det har gjort med mitt eget blikk på kvinner på film.

«A Blank Slate» av Sara Eliassen.
«A Blank Slate» av Sara Eliassen.

Å erte publikum

Filmer som erter og leker med publikums forventninger er alltid et gledelig innslag i trauste festivalprogram. I Grimstad viste Even G. Benestad og August B. Hanssen sitt portrett av det legendariske kultutestedet i Oslo på 1960/70-tallet, CLUB 7. Filmen ertet på seg originale Club 7-medlemmer allerede under første visning på Rockefeller. I samtalen med Kalle Løchen og meg på scenen i Grimstad fortalte filmskaperne at et rasende Facebook-innlegg mot filmen i etterkant fikk 166 likes, noe som utgjorde en god fjerdedel av de 600 publikummerne.

– Vi ville ikke lage noen Tore på sporet-aktig dokumentar hvor folk snakket om hvor fint alt hadde vært og hvem som hadde ligget med hvem. Vi hadde mer lyst til å lage noe som var litt i Club 7s ånd, forklarte August B. Hanssen.

Resultatet er en kunstfilm/dokumentar-hybrid med poetisk-hektisk klipping, brokker av intervjuer og filmsnutter fra fiksjonsfilmer av Arild Kristo, Bredo Greve, Egil Kolstø og andre tidligere Club 7-medlemmer. Filmen kan oppleves som et overfall på sansene og et arrogant referanseprosjekt, men også en sprudlende og kjærlig harselering med et sted som i fortidas hukommelse har fått nærmest mytiske dimensjoner.

– Dette er ingen film om Club 7, men filmen er Club 7. Vi ville lage et modernisert blikk på noe som var, ikke som en fortelling, men som en følelse og stemning, sa Even Benestad i Grimstad.

Filmen Club 7 er tilgjengelig på NRKs nett-tv fram til 22. juli. Tidligere Club 7-medlem Jan Toreg har anmeldt filmen for Rushprint her, og Kalles og mitt intervju med filmskaperne (som blant annet omtaler Toregs tekst) kan du se i sin helhet nedenfor. (Advarsel: Lett animerte aktører og svevende røykskyer en sen kveld i Grimstad.)

Blant ertekrokene på Kortfilmfestivalen var også mockumentary-kongen Kristoffer Borgli, som ifjor ga oss WHATEVEREST om den mislykkede musikeren «Todd Terje», en fyr som angivelig gjorde karriere på internett under artistnavnet «Inspector Norse». Den gangen gikk blant annet The Guardians anmelder på limpinnen, og trodde det handlet om en virkelig karakter (mer om dette i fjorårets gjennomgang).

Årets film fra Borgli heter INTERNET FAMOUS, med en hovedkarakter som går rundt i gatene og irriterer vilt fremmede til å banke ham opp, noe som blir filmet og publisert på YouTube. Som film virker denne mer helstøpt enn WHATEVEREST, noe som paradoksalt nok kan gjøre den lettere å avsløre som fiksjon og forhindre vittige misforståelser.

Humor som baserer seg på overraskelsesmomenter fungerer jo best om man virkelig blir overrasket, og årets Kortfilmfestival bød på glimrende eksempler i konseptet NORSKE GRØNNSAKER av de tidligere Volda-studentene Jan Petter Aarskog, Marius Stene og Arild Ørnholt. Sketsjene deres kan til vanlig ses enkeltvis på internett (her), men var i Grimstad satt sammen til et lite et program med flere gjennomgående karakterer.

Blant figurene fantes den stirrende uglen Kasper, de to fiskene som diskuterer om matbiten foran dem er agn på en fiskekrok eller «ekte» mat, samt to skvetne gamlinger i Hessdalen, et virkelig sted i Norge som visstnok har landets høyeste forekomst av mystiske UFO-liknende lys. Filmskaperne gir oss noen alternative og mer jordnære teorier omkring disse, for eksempel her:

Kulturkritikk med humor

De kulturkritiske filmene på programmet kan grovt deles inn i to kategorier: Alvorlige og til dels urovekkende dramaer, og humoristiske filmer som kastet et skrått blikk på den norske samtidas livsstil og verdier.

Inspirasjon fra det vestsvenske filmmiljøet og særlig Ruben Östlund er ikke uvanlig på humorfronten i det norske filmmiljøet fra tida. Et godt eksempel er situasjonsdramaet MONEY BACK, PLEASE av Even Hafnor, som ruller opp det absurde maktspillet mellom en romfamilie og helt vanlige ansatte på et norsk kjøpesenter.

Hva gjør du når en liten unge stjeler ei lue, og du er nødt til å gjøre jobben din som vakt eller butikksjef, men helst ikke vil bli anklaget for barnemishandling eller rasisme? Møtet mellom skandinavisk hjelpløshet og andres ferdighet i psykologisk manipulasjon ble grundig behandlet i Östlunds prisbelønte PLAY fra 2011, og MONEY BACK, PLEASE føyer seg inn i samme tradisjon. Den kan ses hos P3 her.

«Money Back, Please»
«Money Back, Please»

Det norsk-svenske er enda tydeligere i SUBTOTAL av Gunhild Enger, som foregår i miljøet rundt grensehandelen ved Svinesund, hvor nordmenns nonchalante materialisme blir ekstra tydelig stilt overfor nabolandets lavere priser og svakere kronekurs.

Når et norsk par skal sette seg i bilen med de helt unødvendige nye superbillige gåstavene og alt det andre de ikke trenger, dukker svenske Sebbe opp og vil gjøre business med dem. Det som følger kan minne om en feelgood-versjon av Michael Hanekes Funny Games, kombinert med Ruben Östlund-aktig humor.

Norsk-svenske forviklinger i «Subtotal».
Norsk-svenske forviklinger i «Subtotal».

En norskere humorvariant, som virker mer inspirert av en Bent Hamer eller Erlend Loe, preger episodefilmen JA VI ELSKER av Hallvar Witzø. Filen er satt sammen av fire små historier, som alle foregår på 17. mai ulike steder i landet, og blottstiller både nasjonaldagsfeiringen og den eventuelle norskheten i oss. JA VI ELSKER deltok som eneste norske film i konkurranseprogrammet under årets Cannes-festival, hvor den inkasserte en hederlig omtale. I Grimstad fikk regissør Hallvar Witzø og filmens fotograf Audun Magnæs en hederlig omtale for det visuelle konseptet, av juryen for Norsk filmforbunds fagpris.

«Ja vi elsker»
«Ja vi elsker»

Etiske gråsoner

Kulturkritikk med alvorlig undertone beveger seg gjerne i retning moraldebatt, noe som eksempelvis gjelder novellefilmen VICTOR av Kaveh Tehrani. En ung norsk soldat som har tjent i Afghanistan sliter med å tilpasse seg det sivile livet hjemme, hvor vi møter ham på ferie med den übersøte kjæresten Thea, og i samspill soldatkamerater på besøk. Jeg så filmen allerede under TIFF i januar, og i Tromsø som i Grimstad ble enkelte provosert over filmens tvetydige behandling av soldatenes tette kameratskap og mulig betente holdninger.

Scenen hvor gjengen av blonde Hitlerjugend-aktige norske gutter reiser seg opp på en fest og synger en tysk lied om krigskameratskap er ikke lett å se på uten ubehag. Jeg vet fortsatt ikke om den bør tolkes som kritikk av norsk militært nærvær i fjerne land, eller som noe helt annet.

«Victor» av Kaveh Tehrani
«Victor» av Kaveh Tehrani

En liknende følelse av moralsk ubehag fulgte oppvekstdramaet RECKLESS av Bjørn Erik Pihlmann Sørensen. Også denne ble gjenstand for hissige diskusjoner under festivalen. Enkelte mente at vakre ungdommer og løssluppen seksualitet, kombinert med en svært brutal slutt, fikk RECKLESS til å minne om et slags kristen-moralistisk debattinnlegg.

Personlig tviler jeg på om regissørens intensjon var så kategorisk, men det er trolig at han har ønsket å rette et kritisk blikk mot samfunnets hedonisme, og si noe om viktigheten av å følge opp ungdommer. Den ytre handlingen kretser om ei tenåringsjente som skal passe lillebroren sin en varm sommerdag, men glemmer ansvaret når hun møter to spennende jevnaldrende gutter i badeanlegget.

Storesøster og lillebror i «Reckless».
Storesøster og lillebror i «Reckless».

Langt mer moralsk problematisk opplever jeg filmer hvor regissøren ikke later til å ha reflektert over åpnebare etiske implikasjoner av prosjektene sine. I Grimstad var dette spesielt tydelig i én dokumentar og én novellefilm hvor personer og handlingselementer ble benyttet på en måte som virket spekulativ.

Dokumentaren SOM HUN ELSKER av Sunniva Sundby presenterer flere personer som tar uvanlige livsvalg, noe som blir problematisk når personene snarere blottstilles enn ivaretas. Flere sekvenser vipper på grensa til freak show, fordi fortellergrepene ikke spiller på lag med hovedpersonene. Kvinnen som er forelska i Berlinmuren og mener at ting kan ha følelser på linje med mennesker er bare ett eksempel på at filmskaperen får oss til å le av snarere enn med. Det er synd, for filmen har mange kvaliteter, framfor alt på bildesiden. Mangelen på etisk refleksjon er forbausende med tanke på at filmen er lagd ved dokumentarlinja på Høgskolen på Lillehammer.

«Som hun elsker»
«Som hun elsker»

Liknende problemer hefter ved fiksjonsfilmen UNSPOKEN av Torfinn Iversen, hvor voldtekt benyttes som en billig effekt for å skape en «interessant situasjon», uten at temaet egentlig tas tak i. Det trekker heller ikke opp når en stum voksen kvinne framstilles som et barn; nærmest evneveik glad og entusiastisk.

«Unspoken»
«Unspoken»

Flyktningproblematikk

Kulturkritikk kan også utøves ved å løfte blikket fra andedammen og rette det mot mennesker som lever under mer prekære livsbetingelser, enten de befinner seg midt blant oss eller i geografisk fjerne strøk.

Dette gjør blant annet den store vinneren under årets Kortfilmfestival, novellefilmen DET GODE LIV, DER BORTE av Izer Aliu, som både vant Gullstolen for beste norske kortfilm og Dramatikerforbundets manuspris Timeglasset. De samme to prisene gikk ifjor til regissørens forrige film, oppvekstdramaet Å VOKTE FJELLET, som var eksamensfilmen hans fra Lillehammer som dessuten inkasserte en Amanda for beste kortfilm.

DET GODE LIV, DER BORTE handler om en illegal arbeidsinnvandrer som i løpet av en dag må vandre rundt i Oslo og hanskes med sjefens ufordragelige lille sønn, som stadig setter ham i nye kniper. Maktkampen og klassetemaet behandles med en varm underspilthet som både griper og sjarmerer, selv om slapstick-figurer som et par klønete norske politifolk trekker ned og gjør at regissørens film nr 2 ikke framstår helt på høyde med debutfilmen.

Fra Gullstolvinneren «Det gode livet, der borte».
Fra Gullstolvinneren «Det gode livet, der borte».

Også i SHORTCUT av Shahrukh Kavousi møter vi en ung flyktning. Han jobber og bor ulovlig i en frisørsalong i Moss, og havner i trøbbel når sjefens vakre norske studentkjæreste begynner å stikke innom til alle døgnets tider. Ifølge regissøren handler filmen ikke primært om å være flyktning, men om å stå på terskelen til voksenlivet og føle seg utenfor, og søke likesinnede. Vi presenteres for noen dirrende scener, men kamera virker litt vel forelska i den kvinnelige hovedpersonen og spillet blir jevnt over for stivt.

«Shortcut»
«Shortcut»

Det bittersøte forenes med livsglede og fysisk energi når vi beveger oss ut av Norge til håp og drømmer hos potensielle utvandrere i Marokko.

Westerdals-studentene Magnus Borka Kloster-Jensen (regi) og Simen Øvereng (foto) serverer med RUNNING FREE en av de mest personlige og lekne filmene på festivalen, med noen av de tydeligste og mest sjarmerende karakterene. En gruppe tenåringsgutter i Marokko viser oss den urbane gatesporten parkour, en slags skating uten skateboard hvor det gjelder å forsere fysiske hindringer i bybildet så effektivt som mulig. Vi ser guttene hoppe fra tak til tak, skli over rekkverk, springe over gjerder og rømme fra vaktmannskaper, og vi møter dem i roligere omgivelser blant venner og familie.

For disse gutta er problemet at Marokko verken kan by på konkurranser eller andre metoder for å få en framtid gjennom parkour – samtidig som de helst vil droppe ut av skolen og svinge seg på betongen dag og natt.

Parkour-gutta i «Running Free»
Parkour-gutta i «Running Free»

Norske dropouts

Også norske dropouts var tema i flere filmer på festivalen, mange av dem omgitt av bekymrede venner og familie, for hvor går grensa mellom å velge et annerledes liv og falle utenfor?

Mest abstrakt-filosofisk behandles temaet av To trøtte typer-tegner Christopher Nielsen i en animasjon kalt RULLETRAPPEN. Tre venner haster oppover ei rulletrapp som dessverre går nedover, mens de diskuterer om det virkelig er bedre å streve seg til topps enn å følge minste motstands vei mot bunnen. De knebøyde karakterene til Nielsen er for anledningen nakne, som for å understreke det generelle og tidløse i problemstillingen.

«Rulletrappen»
«Rulletrappen»

En annen sjarmerende animasjon er NÅLEBYEN av Kaspar Synnevåg og Henrik Hylland Uhlving, hvor en ung mann tar sine første skritt ut på skråplanet. Fortsatt kan han passere som vanlig student, men har begynt å stjele bøker fra bokhandelen og selge dem for å få penger til dop. Det tragiske potensialet viser seg når han blir forelska i ei jente som jobber i bokhandelen, og hun til slutt blir et vantro vitne til avsløringen hvor han føres ut av butikken i skam. Ifølge regissørene er filmen basert på en sann historie.

«Nålebyen»
«Nålebyen»

En «tilbake til naturen»-vinkel på dropout-temaet finner vi i BAMSE av Bård Ivar Engelsås. En skjeggete og halvvill mann jakter, fisker og prøver å håndtere at en loslitt kosebamse som ser ut til å forfølge ham, noe som fører til konfrontasjoner med en urban sivilisasjon som lurer rett bortenfor villmarken. Jeg blir aldri klok på om dette er en kulturkritikk med mytiske undertoner, eller en enkel beskrivelsen av en psykose og et sosial fall.

«Bamse»
«Bamse»

Konflikten og angsten mellom samfunnets øvre og nedre skikt, og problemene som kan oppstå når de såkalt vellykkede prøver å presse verdiene sine på andre, behandles varsomt og fint i to dyktig utførte familiedramaer.

I NOVEMBER av David Reiss-Andersen må en snobbete forlagsredaktør plutselig ta seg av sin kleptomane og mytomane søster, som han ikke har sett på flere år og passer dårlig inn i hans finkulturelle krets. I HIGHT POINT av Emil Trier møter vi en storebror som har gjort internasjonal karriere og kommer hjem for å gi slacker-lillebroren sin gode råd, men ender med å måtte kontrontere sin egen ungdomstid.

Særlig Triers film er et kinderegg av klassisk familiedrama, kompiskomedie og «tilbake til hjembyen»-historie, full av ettertenksomme øyeblikk og en ikke altfor søtladen nostalgi. Hovedrollene spilles av Christian Rubeck og Glenn Erland Falck – sistnevnte er identisk med regissør FALCK bak SKAM-prosjektet (ovenfor).

Scene fra «High Point» av Emil Trier. Christian Rubeck i midten, Glenn Erland Falck til høyre.
Scene fra «High Point» av Emil Trier. Christian Rubeck i midten, Glenn Erland Falck til høyre.

Oppvekst og feelgood

Som vanlig i Grimstad var coming of age-filmene mange og til dels gode. Makt og spenning i samspillet med jevnaldrende var et tilbakevendende tema.

UTEN DEG av Marius Myrmel handler om en storebror som knuffer og erter lillebroren sin som småunger flest, men som det viser seg er tvunget til å ta et større ansvar i familien en noe barn burde trenge. Filmen fikk hederlig omtale fra to juryer, både Dramatikerforbundets og juryen bak Terje Vigen-prisen.

Norsk Filmforbunds Fagpris gikk i år til klipper Helle le Fevre og lyddesigner Bent Holm i filmen AMASONE, regissert av Marianne Ulrichsen. Her er det to større jenter som setter hverandre stevne, med små dueller og sensuell tiltrekning i nordnorsk natur.

Heller ikke mellom voksne og barn er styrkeforholdet alltid gitt, noe som viser seg i den lille situasjonsfilmen DET ER IKKE SÅ LETT av Tove Undheim. Dette er en beskjeden liten perle hvor ei småjente sitter på trikken og filosoferer over livets mysterier, mens moren hennes sitter fordypet i mobiltelefonen og bare ser opp for å be jenta ikke pirke på ei tyggisklyse. Også denne filmen kan ses hos Filmpolitiet.

«Det er ikke så lett»
«Det er ikke så lett»

Temaet oppvekst og foreldre/barn-problematikk kan iblant få større dybde når det behandles essayistisk i en voksen persons tilbakeblikk.

Et glimrende og svært underholdende eksempel er animasjonsfilmen MOULTON OG MEG av Torill Kove, filmskaperen som i 2007 vant kortfilm-Oscar med DEN DANSKE DIKTEREN. Hun har tidligere skrevet og illustrert flere barnebøker, og spillefilmdebuterte ifjor med HOKUS POKUS, ALBERT ÅBERG.

MOULTON OG MEG handler om tre småjenter som minner ganske kraftig om regissøren og de to søstrene hennes. I likhet med barn flest ønsker de seg foreldre som er «normale» inntil det usynlige, men i dette tilfellet er normaliteten uoppnåelig; mor og far er nemlig modernistiske arkiteter! Jentene vokser opp i et hus med trebeinte stoler som stadig velter, og sykkelen de hadde på ønskelista dukker heller ikke opp etter planen.

At MOULTON OG MEG verken fikk priser eller hederlig omtale i Grimstad var en av festivalens overraskelser for meg. Kanskje hadde juryene vansker med å håndtere hele to essayistiske familiehistorier fortalt av modne kvinnelige filmskapere på én og samme festival?

De tre søstrene i «Moulton og meg» får en litt annen sykkel enn de ønsket seg.
De tre søstrene i «Moulton og meg» får en litt annen sykkel enn de ønsket seg.

Terje Vigen-prisen ble nemlig vunnet av den essayistiske dokumentaren OPP NED ER ALT ABSTRAKT … SA PAPPA av Anne Haugsgjerd, en reflekterende og ofte tørrvittig film om familieforpliktelser, identitet og generasjonsproblematikk.

Vi møter den frustrerte datteren og filmskaperen når hun nettopp har arvet en overveldende samling bilder av kunstnerfaren sin, malt gjennom et langt liv nesten uten utstillinger. Den manglende berømmelsen gjør bildene vanskelige å få solgt, og filmskaperen ender med å måtte kjøpe seg et hus for å ha plass til dem i kjeller og på loft – når hun aller helst ville ha bodd i en skoeske og brukt tida på å reise verden rundt.

«Opp ned er alt abstrakt … sa pappa»
«Opp ned er alt abstrakt … sa pappa»

Grenser under vann

Blant programmets mer tradisjonell dokumentarer vil jeg nevne to prisvinnere, én fra det korte og én fra det lange programmet.

Sangdokumentaren SING LINGELING sjarmerte med en blanding av helnorsk musikk og søte barn, og ble stemt fram av P3s lyttere til vinner av Filmpolitiets publikumspris. Den er lagd av Aslaug Vaa og Anders Øvergaard, begge med tilknyting til Nordland kunst- og filmfagskole, men det er til Telemark de reiser for å vise oss den lille gruppen småjenter som lærer å kvede hos den legendariske folkemusikknestoren Agnes Buen Garnås fra Bø. SING LINGELING kan fortsatt ses hos Filmpolitiet her.

Agnes Buen Garnås lærer småjenter å kvede i «Sing singeling»,
Agnes Buen Garnås lærer småjenter å kvede i «Sing singeling»,

Vinneren av Gullstolen for beste dokumentar må nevnes selv om den ikke er noen kortfilm. Den nydelige NO WORD FOR WORRY handler om sjønomadefolket Moken som lever i Andamanhavet mellom Burma, Thailand og Malaysia. Tradisjonelt har de seilt fritt omkring, men nå møter de strenge restriksjoner fra myndighetene som vil tvinge dem til bofasthet.

Det geniale med filmen NO WORD FOR WORRY er spesielt hovedpersonen Hook, en flott ung fyr som vil seile over grensa til Myanmar hente et stort tre, slik at han kan bygge en av de tradisjonelle båtene, en kabang, som det knapt finnes noen igjen av på Surin-øyene hvor han bor. Ennå tillater thailandske myndigheter verken at urbefolkningen plukker skjell eller hogger trær, selv om rettighetene deres til «å høste sine naturlige ressurser» nylig ble nedfelt i thailandsk lov. Spørsmålet blir om Hook kan komme seg over grensa til Myanmar, og isåfall; om han vil greie å få med seg et tre?

Flørt med sjangerfilm

Den siste filmkategorien jeg vil nevne er sjangerfilm i korte formater, fra western via hevndrama til folkelig komedie. Flere av disse var preget av underutviklet manus, noe som kanskje ikke er noen sterk innvending, siden det også gjelder mye spillefilm på feltet.

Den folkelige komedien GAMLE VENNER av Sverre Ferd er allerede innkjøpt av NRK, med begrunnelsen at den kan appellere til et bredt publikum. Dette kjøpet provoserte flere jeg snakket med på festivalen, for så få kortfilmer som NRK kjøper inn, hvorfor nettopp denne?

Regissør Sverre Ferd er en erfaren reklamemann og kan utvilsomt sin feelgood, dessuten har han fått gammel NRK-kjendis med i filmen. Tyske Fritz Wepper spilte i årevis rollen som Harry Klein i gode gamle Derrick, og ser ut til å kose seg i rollen som den ene av to eldre tyskere som dukker opp på en norsk campingplass en gang på 1990-tallet, like etter Murens fall, for å hente noe de gravde ned førti år tidligere.

De to tyskerne i «Gamle venner». Fritz Wepper til høyre.
De to tyskerne i «Gamle venner». Fritz Wepper til høyre.

Folkelig er også JUKEBOX RECORDS av Lena Sunnby, en nostalgisk romantisk komedie lagt til ei legendarisk platesjappe i Moss på 1980-tallet. Ei sjenert jente som jobber i butikken er forelska i en sjarmør fra et lokalt band, og platesjappa holder på å gå konkurs siden vinylens dager er talte. Løsningen på begge problemene blir å arrangere en veldedighetskonsert. Tross stivt skuespill og sjablongaktige karakterer har filmen en slentrende sjarm og bra musikk, og kan sikkert appellere til noen flere enn lokalpatriotiske østfoldinger.

«Jukebox Records»
«Jukebox Records»

Best i sjangerkategorien likte jeg den nervepirrende klatrefilmen FALLET, regissert av Andreas Thaulow. FALLET byr på samlivsdrama såvel som action og krim, og gjør god bruk av sine spektakulære locations til å bygge opp spenning. Utgangspunktet er et kjærestepar på fjellklatringstur, helt avhengige av hverandre for å overleve. Mens de henger høyt oppe i fjellveggen får hun vite noe om ham som hun absolutt ikke liker, og spørsmålet om tillit blir aktualisert på en helt ny måte.

Kjæresteparet på klatretur i «Fallet».
Kjæresteparet på klatretur i «Fallet».

Filmidéen springer ut av regissørens egen klatreinteresse, og det meste vi ser her er ekte; skuespillerne var nødt til å lære å klatre, og fotografen hang i fjellveggen med kameraet festet til et tau. At FALLET måtte reise hjem fra Grimstad uten utmerkelser var for meg årets andre store forsømmelse.

Regissør Andreas Thaulow på leting etter locations til «Fallet».
Regissør Andreas Thaulow på leting etter locations til «Fallet».

Har du lyst til å sammenlikne utviklingen innen norsk kortfilm over tid, les gjerne våre oppsummeringer fra Grimstad de foregående tre årene:

Flere regissørintervjuer kan ses på Kortfilmfestivalens Vimeo-side. Og her ligger en oversikt over prisvinnerne.

 

Legg igjen en kommentar

Kortfilmfestivalen 2014: Kulturkritisk, skamløs og folkelig

Kortfilmfestivalen 2014: Kulturkritisk, skamløs og folkelig

Hvorfor er det spennende med skam, hva er eklest av mannlig og kvinnelig seksualitet, og smaker kulturkritikk alltid bedre pakket inn i humor? Oda Bhar gir deg trender fra årets Kortfilmfestival.

Den 37. Kortfilmfestivalen i Grimstad gikk av stabelen 12.-17. juni, med totalt 51 filmer på det norske konkurranseprogrammet. Lengden på filmene var mellom ett minutt og vel en halvtime, og regissørene var alt fra unge studenter til avgåtte universitetsprofessorer.

Det var gledelig mye samtidskritikk på årets festival, gjerne rettet inn mot det norske overflodssamfunnets materialisme og dobbeltmoral. Kritikken ble gjerne framført med en laidback og ertende holdning som holdt publikum våkne uten å snakke i store bokstaver. Skarpheten var større der flyktninger og andre utsatte grupper sto i fokus. Tydelig til stede var også det folkelige og sjangerfilmen, spesielt på humorfronten.

Som ifjor var dokumentarsjangeren sterkt representert blant de norske kortfilmene. Flere hadde et essayistisk tilsnitt, eller beveget seg i grenselandet mot videokunst og impresjonistisk poesi. Som ifjor var det overraskende lite hybridfilm. Denne gråsonen hvor filmskaperen blander dokumentar med fiksjon har lenge vært svært tydelig på langfilmfeltet, så hvorfor ikke her? Stemmer ikke kortfilmens rykte som eksperimentenes sted, eller er hybridfilmens glanstid i ferd med å klinge ut – for denne gang?

En annet påfallende trekk var mye norsk natur og lite bymiljøer på årets program. At hele landet bortsett fra Oslo nå har regionale filmsentre hvor de kan søke penger, kan være noe av grunnen til underrepresentasjonen av urbane historier. Kanskje er det verdt å spørre seg om dette er god filmpolitikk.

Nedenfor vil vi se nærmere på noen av årets interessante filmer, og prøve å trekke noen linjer mellom dem. Men først har Rushprints utsendte fotograf Carsten Aniksdal satt sammen en liten stemningsrapport fra festivalen:

Kunsten å like kroppshår

Blant dokumentarene som fikk oppmerksomhet i Grimstad var tre filmer som på hver sin måte behandlet forholdet mellom kropp, skam og lyst.

HOW DO YOU LIKE MY HAIR  av Emilie Blickfeldt er en essayistisk og personlig dokumentar om ei jente som målbevisst går inn for å akseptere seg selv som hun er, med hårete legger og sans for menn med store neser, og andre vanlige og uvanlige særtrekk. Det er filmskaperen selv som forteller oss historien om mannen hun møtte på en konsert og fulgte med hjem, han som hadde et så vidunderlig nesegrev og som ikke lot seg skremme av kvinnelig kroppshår. I filmen snakker hun direkte til kamera, sittende på ei seng, noe som forsterker følelsen av betroelse. Innimellom klippes det til dramatiseringer av visse scener.

NK6_Howdoyoulike-Emilie-på-senga-web
Emilie Blichfeldt i HOW DO YOU LIKE MY HAIR

Selv ble jeg kjent med regissør Blickfeldt allerede i Tromsø i januar, da filmen hennes var blitt refusert til TIFFs kortfilmprogram og hun istedenfor å akseptere det i stillhet gikk rundt på kinoer og fester under festivalen og leverte ut kort med adressen til en improvisert «onlinefestival» kalt TØFF, som foreløpig bare viste hennes film og intet annet.

Emilies flyer fra Tromsø, og den hjemmesnekrede logoen til enkvinnesfestivalen TØFF.
Emilies flyer fra Tromsø, og den hjemmesnekrede logoen til TØFF.

I Grimstad fikk Blichfeldt både Kritikerprisen og hele to hederlige omtaler, henholdsvis av dramatikerjuryen og fagprisjuryen til Norsk Filmforbund (det siste for filmens klipp). HOW DO YOU LIKE MY HAIR var også plukket ut til å konkurrere om Filmpolitiets kortfilmpris i forkant av festivalen, og kan ses på P3s nettsider her.

Toppbildet i denne artikkelen viser Emilie Blichfeldt selv i rollen som Amélie fra Montmartre i en scene fra filmen. Nedenfor ser du henne på Kortfilmfestivalen, sammen med Lars Ole Kristiansen fra Filmkritikerjuryen og Montages, og Endre Eidsaa Larsen fra tidsskriftet Z (foto: Kortfilmfestivalen / Morten Espeland).

Emilie-Blichfeldt-Lars-Ole-Kristiansen-Endre-Eidsaa-Larsen

Runking og psykodrama

Et mannlig blikk på kropp fikk vi i prosjektet SKAM av en regissøren som bare kaller seg FALCK. Han er også en dyktig skuespiller, og i skuespilleryrket benytter han sitt fulle navn. I Grimstad kunne vi også se ham i en av hovedrollene i Emil Triers bittersøte coming of age-drama HIGH POINT (mer om dette senere).

FALCK var representert i Grimstad med to svært ulike filmer, som juryen bak Terje Vigen-prisen ga en samlet hederlig omtale til. I forkant av festivalen uttalte regissøren til Rushprints Marte Stapnes at målet var å avsløre de tingene han skammet seg mest over i livet:

– Grunnen var at jeg gjennomgikk en tung periode, og oppdaget at skam var roten til det. Prosjektet har i tillegg resultert i to videoer om sexkjøp, tekster og et fotoprosjekt. Jeg har også involvert andre kunstnere i prosjektet, og jobber med å kuratere en utstilling om skam.

Onanifilmen OSS ble refuserte av Blått Lerret tidligere i år med begrunnelsen at den kunne virke støtende, en beslutning jeg synes virker litt feig. For hvor støtende er det egentlig å se en mann runke? Som kvinne har jeg aldri fått noen mer direkte eller liketil innføring i hvordan mannlig onani kan foregå, og det kjentes slett ikke pinlig, mer som en slags seksualopplysning med glimt i øyet.

OSS av FALCK
«Oss» av FALCK

Terapifilmen MAMMAEN MIN er en hjerteskjærende demonstrasjon av psykodrama som terapimetode ved incest-problematikk. Det spesielle er at FALCKs egen mor står i sentrum, og deler sitt eget private helvete med oss. Likevel kjennes ikke filmen for privat, men viser oss en sterk og modig kvinne som har besluttet å komme bunns i fortida og søke nye veier framover.

Når kamera i siste bilde glir mot FALCK selv, der han sitter på en stol og betrakter dramaet, tilføres en ny dimensjon av sjokk og nærhet. Men heller ikke her det vi eller hovedpersonene som skammer oss mest: Skammen legges helt og holdent på samfunnet, som forsøker å overbevise oss om at vanlig følelser som smerte eller lyst er pinlige og bør gjemmes bort.

Mammaen min av FALCK
«Mammaen min», med FALCK selv til høyre.

Vemmelse og kvinneroller

Langt pinligere syntes jeg det var å se på kammerspillet BOOGIE WITH YOU av bildekunstner og filmskaper Jannicke Låker. Her blir vi flue på veggen under et lummert nachspiel mellom en godt voksen hvit kvinne og en yngre farget mann, noe som vekker liknende assossiasjoner som Ulrich Seidls Paradis: Kjærlighet (2012), bare at Låkers film kjennes mer hjerteløs, særlig på kvinnens bekostning.

Den unge mannen smører på med sjekkingens vante klisjéer om hva en kvinne «fortjener» og hvor «vakker» hun er. Kan han ikke kan tenke seg noen annen måte å rose en kvinne på, uansett hvor malplasserte replikkene virker overfor denne eldre, slitte og berusede kvinnen? Hun blir da heller ikke særlig glad for «komplimentene».

Ingen av partene her føler seg forstått, og kommunikasjonens sammenbrudd virker uunngåelig, men på veien rekker filmskaperen å problematisere kjønnsroller, alder, hudfarge, sex og samtaleklisjéer. Til en viss grad kjennes det likevel som om filmen slår inn åpne dører, og vakler mellom hvilken karakter den vil sympatisere med. I litt for stor grad ender den med å bekrefte status quo, ved å åpne for den litt for vanlige vanlige vemmelsen over middelaldrende kvinners seksualitet, der hun sitter som et patetisk, latterliggjort og umulig sexobjekt.

Det umake paret i «Boogie with you» av Jannicke Låker.
Det umake paret i «Boogie with you» av Jannicke Låker.

Samfunnets blikk på den yngre kvinnen er gjerne langt mer velvillig, særlig om hun er både pen og slank. At heller ikke dette er uproblematisk blir behandlet i den eksperimentelle kortfilmen A BLANK SLATE av Sara Eliassen, en slags metahistorie proppfull av filmreferanser. Et sted havner hovedpersonen for eksempel i en slåsskamp á la Kill Bill, etter å ha tatt inn på et hotell i en vinterstengt badeby.

I forkant av festivalen sa regissør Sara Eliassen til Rushprints Marte Stapnes at filmidéen startet med et avsnitt i en Murakami-roman, hvor en kvinne sitter fast i et pariserhjul over natta og får øye på seg selv gjennom et hotellvindu i ferd med å ha sex med en fremmed mann.

– I boken er kvinnen beskrevet gjennom en mannlig forteller, av en mannlig forfatter. Idet jeg skulle iscenesette fantasien til denne kvinnen, begynte jeg å sette spørsmålstegn ved hvilket blikk hun ser seg selv med. Og hvem sitt blikk jeg skulle lage filmen for, forklarte Eliassen.

Regissør Sara Eliassen
Regissør Sara Eliassen

Filmspråket her ligger langt unna slagordfeminisme, og det er ikke helt lett å få fatt i hva som utforskes. Fortellerstrukturen er poetisk og springende, men det er mange fascinerende detaljer å oppdage ved flere gjennomsyn. Det er som om filmskaperen vil erte oss, og gjør det hun kan for å unngå å avsløre fasit. Til Rushprint forklarte Eliassen at hun ville utforske det kjønnede blikket ved å blande en kvinnes observasjoner og minner med filmøyeblikk hvor kvinneskikkelser står i sentrum.

– Når jeg ser film identifiserer jeg meg helst med den som driver handlingen, den aktive, og har dermed oftest identifisert meg med menn. Så jeg lurte på hva det har gjort med mitt eget blikk på kvinner på film.

«A Blank Slate» av Sara Eliassen.
«A Blank Slate» av Sara Eliassen.

Å erte publikum

Filmer som erter og leker med publikums forventninger er alltid et gledelig innslag i trauste festivalprogram. I Grimstad viste Even G. Benestad og August B. Hanssen sitt portrett av det legendariske kultutestedet i Oslo på 1960/70-tallet, CLUB 7. Filmen ertet på seg originale Club 7-medlemmer allerede under første visning på Rockefeller. I samtalen med Kalle Løchen og meg på scenen i Grimstad fortalte filmskaperne at et rasende Facebook-innlegg mot filmen i etterkant fikk 166 likes, noe som utgjorde en god fjerdedel av de 600 publikummerne.

– Vi ville ikke lage noen Tore på sporet-aktig dokumentar hvor folk snakket om hvor fint alt hadde vært og hvem som hadde ligget med hvem. Vi hadde mer lyst til å lage noe som var litt i Club 7s ånd, forklarte August B. Hanssen.

Resultatet er en kunstfilm/dokumentar-hybrid med poetisk-hektisk klipping, brokker av intervjuer og filmsnutter fra fiksjonsfilmer av Arild Kristo, Bredo Greve, Egil Kolstø og andre tidligere Club 7-medlemmer. Filmen kan oppleves som et overfall på sansene og et arrogant referanseprosjekt, men også en sprudlende og kjærlig harselering med et sted som i fortidas hukommelse har fått nærmest mytiske dimensjoner.

– Dette er ingen film om Club 7, men filmen er Club 7. Vi ville lage et modernisert blikk på noe som var, ikke som en fortelling, men som en følelse og stemning, sa Even Benestad i Grimstad.

Filmen Club 7 er tilgjengelig på NRKs nett-tv fram til 22. juli. Tidligere Club 7-medlem Jan Toreg har anmeldt filmen for Rushprint her, og Kalles og mitt intervju med filmskaperne (som blant annet omtaler Toregs tekst) kan du se i sin helhet nedenfor. (Advarsel: Lett animerte aktører og svevende røykskyer en sen kveld i Grimstad.)

Blant ertekrokene på Kortfilmfestivalen var også mockumentary-kongen Kristoffer Borgli, som ifjor ga oss WHATEVEREST om den mislykkede musikeren «Todd Terje», en fyr som angivelig gjorde karriere på internett under artistnavnet «Inspector Norse». Den gangen gikk blant annet The Guardians anmelder på limpinnen, og trodde det handlet om en virkelig karakter (mer om dette i fjorårets gjennomgang).

Årets film fra Borgli heter INTERNET FAMOUS, med en hovedkarakter som går rundt i gatene og irriterer vilt fremmede til å banke ham opp, noe som blir filmet og publisert på YouTube. Som film virker denne mer helstøpt enn WHATEVEREST, noe som paradoksalt nok kan gjøre den lettere å avsløre som fiksjon og forhindre vittige misforståelser.

Humor som baserer seg på overraskelsesmomenter fungerer jo best om man virkelig blir overrasket, og årets Kortfilmfestival bød på glimrende eksempler i konseptet NORSKE GRØNNSAKER av de tidligere Volda-studentene Jan Petter Aarskog, Marius Stene og Arild Ørnholt. Sketsjene deres kan til vanlig ses enkeltvis på internett (her), men var i Grimstad satt sammen til et lite et program med flere gjennomgående karakterer.

Blant figurene fantes den stirrende uglen Kasper, de to fiskene som diskuterer om matbiten foran dem er agn på en fiskekrok eller «ekte» mat, samt to skvetne gamlinger i Hessdalen, et virkelig sted i Norge som visstnok har landets høyeste forekomst av mystiske UFO-liknende lys. Filmskaperne gir oss noen alternative og mer jordnære teorier omkring disse, for eksempel her:

Kulturkritikk med humor

De kulturkritiske filmene på programmet kan grovt deles inn i to kategorier: Alvorlige og til dels urovekkende dramaer, og humoristiske filmer som kastet et skrått blikk på den norske samtidas livsstil og verdier.

Inspirasjon fra det vestsvenske filmmiljøet og særlig Ruben Östlund er ikke uvanlig på humorfronten i det norske filmmiljøet fra tida. Et godt eksempel er situasjonsdramaet MONEY BACK, PLEASE av Even Hafnor, som ruller opp det absurde maktspillet mellom en romfamilie og helt vanlige ansatte på et norsk kjøpesenter.

Hva gjør du når en liten unge stjeler ei lue, og du er nødt til å gjøre jobben din som vakt eller butikksjef, men helst ikke vil bli anklaget for barnemishandling eller rasisme? Møtet mellom skandinavisk hjelpløshet og andres ferdighet i psykologisk manipulasjon ble grundig behandlet i Östlunds prisbelønte PLAY fra 2011, og MONEY BACK, PLEASE føyer seg inn i samme tradisjon. Den kan ses hos P3 her.

«Money Back, Please»
«Money Back, Please»

Det norsk-svenske er enda tydeligere i SUBTOTAL av Gunhild Enger, som foregår i miljøet rundt grensehandelen ved Svinesund, hvor nordmenns nonchalante materialisme blir ekstra tydelig stilt overfor nabolandets lavere priser og svakere kronekurs.

Når et norsk par skal sette seg i bilen med de helt unødvendige nye superbillige gåstavene og alt det andre de ikke trenger, dukker svenske Sebbe opp og vil gjøre business med dem. Det som følger kan minne om en feelgood-versjon av Michael Hanekes Funny Games, kombinert med Ruben Östlund-aktig humor.

Norsk-svenske forviklinger i «Subtotal».
Norsk-svenske forviklinger i «Subtotal».

En norskere humorvariant, som virker mer inspirert av en Bent Hamer eller Erlend Loe, preger episodefilmen JA VI ELSKER av Hallvar Witzø. Filen er satt sammen av fire små historier, som alle foregår på 17. mai ulike steder i landet, og blottstiller både nasjonaldagsfeiringen og den eventuelle norskheten i oss. JA VI ELSKER deltok som eneste norske film i konkurranseprogrammet under årets Cannes-festival, hvor den inkasserte en hederlig omtale. I Grimstad fikk regissør Hallvar Witzø og filmens fotograf Audun Magnæs en hederlig omtale for det visuelle konseptet, av juryen for Norsk filmforbunds fagpris.

«Ja vi elsker»
«Ja vi elsker»

Etiske gråsoner

Kulturkritikk med alvorlig undertone beveger seg gjerne i retning moraldebatt, noe som eksempelvis gjelder novellefilmen VICTOR av Kaveh Tehrani. En ung norsk soldat som har tjent i Afghanistan sliter med å tilpasse seg det sivile livet hjemme, hvor vi møter ham på ferie med den übersøte kjæresten Thea, og i samspill soldatkamerater på besøk. Jeg så filmen allerede under TIFF i januar, og i Tromsø som i Grimstad ble enkelte provosert over filmens tvetydige behandling av soldatenes tette kameratskap og mulig betente holdninger.

Scenen hvor gjengen av blonde Hitlerjugend-aktige norske gutter reiser seg opp på en fest og synger en tysk lied om krigskameratskap er ikke lett å se på uten ubehag. Jeg vet fortsatt ikke om den bør tolkes som kritikk av norsk militært nærvær i fjerne land, eller som noe helt annet.

«Victor» av Kaveh Tehrani
«Victor» av Kaveh Tehrani

En liknende følelse av moralsk ubehag fulgte oppvekstdramaet RECKLESS av Bjørn Erik Pihlmann Sørensen. Også denne ble gjenstand for hissige diskusjoner under festivalen. Enkelte mente at vakre ungdommer og løssluppen seksualitet, kombinert med en svært brutal slutt, fikk RECKLESS til å minne om et slags kristen-moralistisk debattinnlegg.

Personlig tviler jeg på om regissørens intensjon var så kategorisk, men det er trolig at han har ønsket å rette et kritisk blikk mot samfunnets hedonisme, og si noe om viktigheten av å følge opp ungdommer. Den ytre handlingen kretser om ei tenåringsjente som skal passe lillebroren sin en varm sommerdag, men glemmer ansvaret når hun møter to spennende jevnaldrende gutter i badeanlegget.

Storesøster og lillebror i «Reckless».
Storesøster og lillebror i «Reckless».

Langt mer moralsk problematisk opplever jeg filmer hvor regissøren ikke later til å ha reflektert over åpnebare etiske implikasjoner av prosjektene sine. I Grimstad var dette spesielt tydelig i én dokumentar og én novellefilm hvor personer og handlingselementer ble benyttet på en måte som virket spekulativ.

Dokumentaren SOM HUN ELSKER av Sunniva Sundby presenterer flere personer som tar uvanlige livsvalg, noe som blir problematisk når personene snarere blottstilles enn ivaretas. Flere sekvenser vipper på grensa til freak show, fordi fortellergrepene ikke spiller på lag med hovedpersonene. Kvinnen som er forelska i Berlinmuren og mener at ting kan ha følelser på linje med mennesker er bare ett eksempel på at filmskaperen får oss til å le av snarere enn med. Det er synd, for filmen har mange kvaliteter, framfor alt på bildesiden. Mangelen på etisk refleksjon er forbausende med tanke på at filmen er lagd ved dokumentarlinja på Høgskolen på Lillehammer.

«Som hun elsker»
«Som hun elsker»

Liknende problemer hefter ved fiksjonsfilmen UNSPOKEN av Torfinn Iversen, hvor voldtekt benyttes som en billig effekt for å skape en «interessant situasjon», uten at temaet egentlig tas tak i. Det trekker heller ikke opp når en stum voksen kvinne framstilles som et barn; nærmest evneveik glad og entusiastisk.

«Unspoken»
«Unspoken»

Flyktningproblematikk

Kulturkritikk kan også utøves ved å løfte blikket fra andedammen og rette det mot mennesker som lever under mer prekære livsbetingelser, enten de befinner seg midt blant oss eller i geografisk fjerne strøk.

Dette gjør blant annet den store vinneren under årets Kortfilmfestival, novellefilmen DET GODE LIV, DER BORTE av Izer Aliu, som både vant Gullstolen for beste norske kortfilm og Dramatikerforbundets manuspris Timeglasset. De samme to prisene gikk ifjor til regissørens forrige film, oppvekstdramaet Å VOKTE FJELLET, som var eksamensfilmen hans fra Lillehammer som dessuten inkasserte en Amanda for beste kortfilm.

DET GODE LIV, DER BORTE handler om en illegal arbeidsinnvandrer som i løpet av en dag må vandre rundt i Oslo og hanskes med sjefens ufordragelige lille sønn, som stadig setter ham i nye kniper. Maktkampen og klassetemaet behandles med en varm underspilthet som både griper og sjarmerer, selv om slapstick-figurer som et par klønete norske politifolk trekker ned og gjør at regissørens film nr 2 ikke framstår helt på høyde med debutfilmen.

Fra Gullstolvinneren «Det gode livet, der borte».
Fra Gullstolvinneren «Det gode livet, der borte».

Også i SHORTCUT av Shahrukh Kavousi møter vi en ung flyktning. Han jobber og bor ulovlig i en frisørsalong i Moss, og havner i trøbbel når sjefens vakre norske studentkjæreste begynner å stikke innom til alle døgnets tider. Ifølge regissøren handler filmen ikke primært om å være flyktning, men om å stå på terskelen til voksenlivet og føle seg utenfor, og søke likesinnede. Vi presenteres for noen dirrende scener, men kamera virker litt vel forelska i den kvinnelige hovedpersonen og spillet blir jevnt over for stivt.

«Shortcut»
«Shortcut»

Det bittersøte forenes med livsglede og fysisk energi når vi beveger oss ut av Norge til håp og drømmer hos potensielle utvandrere i Marokko.

Westerdals-studentene Magnus Borka Kloster-Jensen (regi) og Simen Øvereng (foto) serverer med RUNNING FREE en av de mest personlige og lekne filmene på festivalen, med noen av de tydeligste og mest sjarmerende karakterene. En gruppe tenåringsgutter i Marokko viser oss den urbane gatesporten parkour, en slags skating uten skateboard hvor det gjelder å forsere fysiske hindringer i bybildet så effektivt som mulig. Vi ser guttene hoppe fra tak til tak, skli over rekkverk, springe over gjerder og rømme fra vaktmannskaper, og vi møter dem i roligere omgivelser blant venner og familie.

For disse gutta er problemet at Marokko verken kan by på konkurranser eller andre metoder for å få en framtid gjennom parkour – samtidig som de helst vil droppe ut av skolen og svinge seg på betongen dag og natt.

Parkour-gutta i «Running Free»
Parkour-gutta i «Running Free»

Norske dropouts

Også norske dropouts var tema i flere filmer på festivalen, mange av dem omgitt av bekymrede venner og familie, for hvor går grensa mellom å velge et annerledes liv og falle utenfor?

Mest abstrakt-filosofisk behandles temaet av To trøtte typer-tegner Christopher Nielsen i en animasjon kalt RULLETRAPPEN. Tre venner haster oppover ei rulletrapp som dessverre går nedover, mens de diskuterer om det virkelig er bedre å streve seg til topps enn å følge minste motstands vei mot bunnen. De knebøyde karakterene til Nielsen er for anledningen nakne, som for å understreke det generelle og tidløse i problemstillingen.

«Rulletrappen»
«Rulletrappen»

En annen sjarmerende animasjon er NÅLEBYEN av Kaspar Synnevåg og Henrik Hylland Uhlving, hvor en ung mann tar sine første skritt ut på skråplanet. Fortsatt kan han passere som vanlig student, men har begynt å stjele bøker fra bokhandelen og selge dem for å få penger til dop. Det tragiske potensialet viser seg når han blir forelska i ei jente som jobber i bokhandelen, og hun til slutt blir et vantro vitne til avsløringen hvor han føres ut av butikken i skam. Ifølge regissørene er filmen basert på en sann historie.

«Nålebyen»
«Nålebyen»

En «tilbake til naturen»-vinkel på dropout-temaet finner vi i BAMSE av Bård Ivar Engelsås. En skjeggete og halvvill mann jakter, fisker og prøver å håndtere at en loslitt kosebamse som ser ut til å forfølge ham, noe som fører til konfrontasjoner med en urban sivilisasjon som lurer rett bortenfor villmarken. Jeg blir aldri klok på om dette er en kulturkritikk med mytiske undertoner, eller en enkel beskrivelsen av en psykose og et sosial fall.

«Bamse»
«Bamse»

Konflikten og angsten mellom samfunnets øvre og nedre skikt, og problemene som kan oppstå når de såkalt vellykkede prøver å presse verdiene sine på andre, behandles varsomt og fint i to dyktig utførte familiedramaer.

I NOVEMBER av David Reiss-Andersen må en snobbete forlagsredaktør plutselig ta seg av sin kleptomane og mytomane søster, som han ikke har sett på flere år og passer dårlig inn i hans finkulturelle krets. I HIGHT POINT av Emil Trier møter vi en storebror som har gjort internasjonal karriere og kommer hjem for å gi slacker-lillebroren sin gode råd, men ender med å måtte kontrontere sin egen ungdomstid.

Særlig Triers film er et kinderegg av klassisk familiedrama, kompiskomedie og «tilbake til hjembyen»-historie, full av ettertenksomme øyeblikk og en ikke altfor søtladen nostalgi. Hovedrollene spilles av Christian Rubeck og Glenn Erland Falck – sistnevnte er identisk med regissør FALCK bak SKAM-prosjektet (ovenfor).

Scene fra «High Point» av Emil Trier. Christian Rubeck i midten, Glenn Erland Falck til høyre.
Scene fra «High Point» av Emil Trier. Christian Rubeck i midten, Glenn Erland Falck til høyre.

Oppvekst og feelgood

Som vanlig i Grimstad var coming of age-filmene mange og til dels gode. Makt og spenning i samspillet med jevnaldrende var et tilbakevendende tema.

UTEN DEG av Marius Myrmel handler om en storebror som knuffer og erter lillebroren sin som småunger flest, men som det viser seg er tvunget til å ta et større ansvar i familien en noe barn burde trenge. Filmen fikk hederlig omtale fra to juryer, både Dramatikerforbundets og juryen bak Terje Vigen-prisen.

Norsk Filmforbunds Fagpris gikk i år til klipper Helle le Fevre og lyddesigner Bent Holm i filmen AMASONE, regissert av Marianne Ulrichsen. Her er det to større jenter som setter hverandre stevne, med små dueller og sensuell tiltrekning i nordnorsk natur.

Heller ikke mellom voksne og barn er styrkeforholdet alltid gitt, noe som viser seg i den lille situasjonsfilmen DET ER IKKE SÅ LETT av Tove Undheim. Dette er en beskjeden liten perle hvor ei småjente sitter på trikken og filosoferer over livets mysterier, mens moren hennes sitter fordypet i mobiltelefonen og bare ser opp for å be jenta ikke pirke på ei tyggisklyse. Også denne filmen kan ses hos Filmpolitiet.

«Det er ikke så lett»
«Det er ikke så lett»

Temaet oppvekst og foreldre/barn-problematikk kan iblant få større dybde når det behandles essayistisk i en voksen persons tilbakeblikk.

Et glimrende og svært underholdende eksempel er animasjonsfilmen MOULTON OG MEG av Torill Kove, filmskaperen som i 2007 vant kortfilm-Oscar med DEN DANSKE DIKTEREN. Hun har tidligere skrevet og illustrert flere barnebøker, og spillefilmdebuterte ifjor med HOKUS POKUS, ALBERT ÅBERG.

MOULTON OG MEG handler om tre småjenter som minner ganske kraftig om regissøren og de to søstrene hennes. I likhet med barn flest ønsker de seg foreldre som er «normale» inntil det usynlige, men i dette tilfellet er normaliteten uoppnåelig; mor og far er nemlig modernistiske arkiteter! Jentene vokser opp i et hus med trebeinte stoler som stadig velter, og sykkelen de hadde på ønskelista dukker heller ikke opp etter planen.

At MOULTON OG MEG verken fikk priser eller hederlig omtale i Grimstad var en av festivalens overraskelser for meg. Kanskje hadde juryene vansker med å håndtere hele to essayistiske familiehistorier fortalt av modne kvinnelige filmskapere på én og samme festival?

De tre søstrene i «Moulton og meg» får en litt annen sykkel enn de ønsket seg.
De tre søstrene i «Moulton og meg» får en litt annen sykkel enn de ønsket seg.

Terje Vigen-prisen ble nemlig vunnet av den essayistiske dokumentaren OPP NED ER ALT ABSTRAKT … SA PAPPA av Anne Haugsgjerd, en reflekterende og ofte tørrvittig film om familieforpliktelser, identitet og generasjonsproblematikk.

Vi møter den frustrerte datteren og filmskaperen når hun nettopp har arvet en overveldende samling bilder av kunstnerfaren sin, malt gjennom et langt liv nesten uten utstillinger. Den manglende berømmelsen gjør bildene vanskelige å få solgt, og filmskaperen ender med å måtte kjøpe seg et hus for å ha plass til dem i kjeller og på loft – når hun aller helst ville ha bodd i en skoeske og brukt tida på å reise verden rundt.

«Opp ned er alt abstrakt … sa pappa»
«Opp ned er alt abstrakt … sa pappa»

Grenser under vann

Blant programmets mer tradisjonell dokumentarer vil jeg nevne to prisvinnere, én fra det korte og én fra det lange programmet.

Sangdokumentaren SING LINGELING sjarmerte med en blanding av helnorsk musikk og søte barn, og ble stemt fram av P3s lyttere til vinner av Filmpolitiets publikumspris. Den er lagd av Aslaug Vaa og Anders Øvergaard, begge med tilknyting til Nordland kunst- og filmfagskole, men det er til Telemark de reiser for å vise oss den lille gruppen småjenter som lærer å kvede hos den legendariske folkemusikknestoren Agnes Buen Garnås fra Bø. SING LINGELING kan fortsatt ses hos Filmpolitiet her.

Agnes Buen Garnås lærer småjenter å kvede i «Sing singeling»,
Agnes Buen Garnås lærer småjenter å kvede i «Sing singeling»,

Vinneren av Gullstolen for beste dokumentar må nevnes selv om den ikke er noen kortfilm. Den nydelige NO WORD FOR WORRY handler om sjønomadefolket Moken som lever i Andamanhavet mellom Burma, Thailand og Malaysia. Tradisjonelt har de seilt fritt omkring, men nå møter de strenge restriksjoner fra myndighetene som vil tvinge dem til bofasthet.

Det geniale med filmen NO WORD FOR WORRY er spesielt hovedpersonen Hook, en flott ung fyr som vil seile over grensa til Myanmar hente et stort tre, slik at han kan bygge en av de tradisjonelle båtene, en kabang, som det knapt finnes noen igjen av på Surin-øyene hvor han bor. Ennå tillater thailandske myndigheter verken at urbefolkningen plukker skjell eller hogger trær, selv om rettighetene deres til «å høste sine naturlige ressurser» nylig ble nedfelt i thailandsk lov. Spørsmålet blir om Hook kan komme seg over grensa til Myanmar, og isåfall; om han vil greie å få med seg et tre?

Flørt med sjangerfilm

Den siste filmkategorien jeg vil nevne er sjangerfilm i korte formater, fra western via hevndrama til folkelig komedie. Flere av disse var preget av underutviklet manus, noe som kanskje ikke er noen sterk innvending, siden det også gjelder mye spillefilm på feltet.

Den folkelige komedien GAMLE VENNER av Sverre Ferd er allerede innkjøpt av NRK, med begrunnelsen at den kan appellere til et bredt publikum. Dette kjøpet provoserte flere jeg snakket med på festivalen, for så få kortfilmer som NRK kjøper inn, hvorfor nettopp denne?

Regissør Sverre Ferd er en erfaren reklamemann og kan utvilsomt sin feelgood, dessuten har han fått gammel NRK-kjendis med i filmen. Tyske Fritz Wepper spilte i årevis rollen som Harry Klein i gode gamle Derrick, og ser ut til å kose seg i rollen som den ene av to eldre tyskere som dukker opp på en norsk campingplass en gang på 1990-tallet, like etter Murens fall, for å hente noe de gravde ned førti år tidligere.

De to tyskerne i «Gamle venner». Fritz Wepper til høyre.
De to tyskerne i «Gamle venner». Fritz Wepper til høyre.

Folkelig er også JUKEBOX RECORDS av Lena Sunnby, en nostalgisk romantisk komedie lagt til ei legendarisk platesjappe i Moss på 1980-tallet. Ei sjenert jente som jobber i butikken er forelska i en sjarmør fra et lokalt band, og platesjappa holder på å gå konkurs siden vinylens dager er talte. Løsningen på begge problemene blir å arrangere en veldedighetskonsert. Tross stivt skuespill og sjablongaktige karakterer har filmen en slentrende sjarm og bra musikk, og kan sikkert appellere til noen flere enn lokalpatriotiske østfoldinger.

«Jukebox Records»
«Jukebox Records»

Best i sjangerkategorien likte jeg den nervepirrende klatrefilmen FALLET, regissert av Andreas Thaulow. FALLET byr på samlivsdrama såvel som action og krim, og gjør god bruk av sine spektakulære locations til å bygge opp spenning. Utgangspunktet er et kjærestepar på fjellklatringstur, helt avhengige av hverandre for å overleve. Mens de henger høyt oppe i fjellveggen får hun vite noe om ham som hun absolutt ikke liker, og spørsmålet om tillit blir aktualisert på en helt ny måte.

Kjæresteparet på klatretur i «Fallet».
Kjæresteparet på klatretur i «Fallet».

Filmidéen springer ut av regissørens egen klatreinteresse, og det meste vi ser her er ekte; skuespillerne var nødt til å lære å klatre, og fotografen hang i fjellveggen med kameraet festet til et tau. At FALLET måtte reise hjem fra Grimstad uten utmerkelser var for meg årets andre store forsømmelse.

Regissør Andreas Thaulow på leting etter locations til «Fallet».
Regissør Andreas Thaulow på leting etter locations til «Fallet».

Har du lyst til å sammenlikne utviklingen innen norsk kortfilm over tid, les gjerne våre oppsummeringer fra Grimstad de foregående tre årene:

Flere regissørintervjuer kan ses på Kortfilmfestivalens Vimeo-side. Og her ligger en oversikt over prisvinnerne.

 

Legg igjen en kommentar

MENY