– Jeg skulle gjerne sett flere slenge skolesekken i veggen!
Far/datter-tematikk preger eksamensfilmene fra Den norske filmskolen, der «Lea» imponerer stort, med ett fellestrekk for hovedrolleinnhaver, regissør, manusforfatter, klipper og produsent: De er unge kvinner. Jon Inge Faldalen ser nærmere på alle seks eksamensfilmene som hadde premiere denne uken.
«Every separation is a link» skrev Simone Weil. Og syltynne tråder holder de en- og tosomme karakterene sammen, men separert i Den norske filmskolens åttende kulls eksamensfilmer, der det anes en bevegelse fra kommunikasjonssvikten «Unnskyld? Gutta?» (sagt i Proletar – Nok er nok) til «Pappa? Pappa?» (sagt i Den lille døden).
Den unge mannlige filmskaperen og den unge mannen
De to første eksamensfilmene i kullet, Prolater – Nok er nok og Elden, omhandler velbrukte motiver i norsk film, med relativt unge menns utenforskap som felles tematikk. Den sjangerlekne gruvemusikalen og arbeidersatiren Proletar – Nok er nok (22 min) er regissert av Øyvind Holtmon etter et manus av Morten Molland Sandøy (basert på en novelle av Frode Grytten), fotografert av Nils Eilif Bremdal, produksjonsdesignet av Øyvind Langdalen, klippet av Elise Solberg, med lydsjef Eirik Halsen og produsent Mikael Diseth. Nils Jørgen Kaalstad spiller hovedrollen Johannes.
De effektive åpningsinnstillingene – nærbilde av gruveheisveggen, tekstplakat med “Basert på en novelle av Frode Grytten”, nærbilde av vår mann (Kaalstad) som gnir seg i øynene på vei ned i mørket, tekstplakat med “Nils Jørgen Kaalstad”, nærbilder av hakker som slår, og en total av gruvearbeidere som skyver en tung tralle, akkompagnert av et nynnende mannskor og instrumentering i takt med hakkene – slår an en tydelig tone, flere knepp fra realisme, med stemningsleie erfaringsmessig assosiert med for eksempel mørk komedie (tenk Den brysomme mannen eller Dag) eller reklamemusikal (tenk Erik Poppes Aker-Nøtteknekker).
Nede i den mørke gruva, som er fint røyklagt og lyssatt, ser Johannes på vaktlista og forsøker forgjeves å kontake kollegene som passerer: “Unnskyld? Gutta?”. Slik etableres et ensomt utenforskap, en fremmedgjort arbeider, en relativt ung mann uten egentid. Mens Kaalstad spiller nær naturalistisk, stikker de andre skuspillerene tunga i kinnet. Dette skaper til tider interessant stilkollisjon, men oftest skaper det en litt forstyrrende distanse til handlingen. Nøyaktig midtveis kommer vendepunktet, der det profesjonelle problemet tvinnes med et privat. Eller som det presist sies fra en rett-fram kollega: “Gruvesjefen puler kjerringa di.” Sjangerleken er deretter på sitt tydeligste da hvert punkt i en kollegas dialogmonolog understrekes av en repetitiv mickeymousing med musikkutblåsninger, som så leder forsamlingen ut i full sang.
Filmens moralske ståsted forblir noe uklart, både gjennom blandingen av arbeiderens profesjonelle og private problemer, og en noe lettvint endelig avklaring. Denne Johannes’ åpenbaring tar heisen opp i dagen med et uklart utrop og en ideologisk brist et sted mellom arbeiderbevegelse og arbeiderstillstand: “Kamerat?”
Karakteren er en velkjent figur fra norsk film, den mer eller mindre brysomme mannen, som tafatt hundses fra skanse til skanse til – som tittelen sier – “nok er nok” og han til slutt tar fatt. Alt i alt er filmen god nok, men jeg kunne ønsket meg mer enn nok. Gravingen etter gull gir kull.
Det realistiske svenskspråklige pyrodramaet Ilden(21 min) er regissert av Viktor Parkrud etter et manus av Christian Almerud Owe, fotografert av Knut Joner, produksjonsdesignet av Mirjam Veske, klippet av Margrete Vinnem, med lydsjef Vegard Ronæss Soldal og produsent Henrik Hofstad. Björn Elgerd og Karin Franz Körlof spiller hovedrollene som Jakob og Anna.
Åpningsinnstillingene viser nattetomme bygater, akkompagnert av sirener og fyrverkeri i det fjerne, mens en overstemme sier: “Människor tror att dom är unika. Att dom är speciella. Men vi är alla marionetter. Och när trådarna en gång klipps, kommer alla att falla.” Dette er et effektivt anslag, som lover en lett poetisk realisme, med en dømmende instans i fokus.
Lyset fra en tent sigarett avslører så en ung mann (Jakob), som tar en blås før han tenner en brannbombe og setter en tom kiosk i fyr og flamme. Lik Johannes i Proletar, fremstår Jakob ensom og utenfor, men med en sterkere destruktiv dragning og en aggressiv apati. Dette er også en velkjent figur i norsk film, den unge mannen som ikke brenner for noe, men hvis mangel på indre ild får ham til å bære flammer på utsiden. En innvending mot karakteriseringen av Jakob er de manglende og uklare beveggrunnene for de destruktive handlingene. Man blir ikke godt nok kjent med ham gjennom filmens dyrebare minutter til å skape identifikasjon og empati. Verken møtet med en overflatisk familie, den tosomme utflukten med den gamle flammen Anna – “Varför blev det alldrig vi?” – eller passiaren med gamle klassekamerater på en nyttårsfest kaster troverdig lys over karakteren.
Som karakterstudie er dette en alvorlig brist. Etter å ha satt fyr på en bil, tar han for eksempel frem passet og slenger identitetsdokumentet i flammene. Symbolikken med identitetsruin og selvdestruksjon er fin nok, men vi vet lite om hva det er som står på spill mellom gamle og nye branntomter.
Brannbildene er slående vakre – også for ikkepyromane – og jeg mistenker sterkt at produksjonsdesigner Veske og fotograf Joner har vært involvert i disse scenenes tilkomst. For hva er mer fotogent enn flammer i sakte film? Visuelt er det ellers et fint spill mellom lys og mørke, med ulike typer lyskilder som lyser opp og slukker, fra fyrstikk og sigarett, elektriske lys eller fyrverkeri.
Filmen slutter med megetsigende bilder av to mennesker, der ilden utenfor brenner sterkere enn ilden innenfor. Fyrverkeriet smeller omkring, men inne er det branntomt. Alt i alt er Elden en godkjent eksamensfilm, som viser talent fra flere fagfunksjoner.
At unge menn ofte lager film om relativt unge menn som føler seg utenfor er selvsagt ingen innvending i seg selv mot en film, men grunnet tematikkens stadige tilbakevending både nasjonalt og internasjonalt, kreves ekstraordinære talenter for å turnere en slik uttværet tematikk. Verken Proletar eller Elden viser dessverre slike evner.
Den unge mannlige filmskaperen og den unge kvinnen
De to neste filmene, Den lille døden og Stål, omhandler far/datter-tematikk. Den første far/datter-filmen er coming of age-danskebåtdramaet Den lille døden(20 min), regissert av Simon Tillaas etter et manus av Johan Fasting, fotografert av Runar Sørheim, produksjonsdesignet av Ann Kristin Bjørge, klippet av Trude Lirhus, med lydsjef Inger Elise Holm og produsent Vilje Kathrine Hagen. Mia Rundfloen, Endre Hellestveit og Maria Erwolter spiller hovedrollene.
I filmens åpningsginnstilling knipser en ung jente (Julia) med engangskamera ut av fergevinduet på vei til Oslo. Hun tar så bilder av sine hvite barnesko, mens hun blir trukket av pappa, og nærmest svever over det blå gulvteppet i badekåpe. Hun bader, og i bassenget får hun øyekontakt med en gutt. Hun reagerer med å klamre seg rundt pappas trygge nakke.
I dusjen tar hun seg til magen i et veldig fint komponert bilde, som deretter panorerer over kvinnekropper i ulike fasonger, ikke ulikt i Hustruer. “Hvor er mora di?” spør en av kvinnene, og Julia går inn i herrebadstua, hvor faren sier: “Julia, du er’kje fem år lengre”. Det er en megetsigende replikk, som peker rett på filmens kjernetematikk. Mens hun sover går faren for å møte en dame på dekk, og alene på lugaren, med blod på hvitt laken og hvit nattkjole, svarer ingen på henvendelsen “Pappa? Pappa?”. Hun er alene om vendepunktet.
Den lille døden har flere fine sanselige fortellende bilder, som nærbilde av “hytte” under dyna, sakte film av en eldre mann som tømmer et brannslukkingsapparat i korridoren, eller nabolugarens unggutt i bak overkropp. Visuelt er det flere fine fotografkomposisjoner med vinduer og andre innramminger av mennesker. Følelsen av pedagogisk skolekino er likevel til tider tydelig – “Du har vel ikke en tampong?” – men som en oppvekstfilm om tapt uskyld fungerer filmen godt. Metaforisk er danskebåten effektiv, med sitt fortettede minisamfunn, der ulike dekk og lange korridorer gjør valgene mange og potensielle feiltrinn sannsynlig også for en ung jente.
Julia er også en ensom karakter, men hun finner tomsomhet med pappa, en liten gutt og en dame på dekk. Alt i alt rørte filmen rørte noe ved meg. Det står noe på spill, og en erfaring alle jenter må gjennom er sårt og vart skildret. I danskebåtkjølvannets krusninger forsvinner barndommen.
Den andre far/datter-filmen er det svartmetalliske religiøsmystiske melodramaet Stål(22 min), regissert av Martin Klim Kyllingmark etter et manus av Ole Christian Solbakken, fotografert av Roar Midtlien, produksjonsdesignet av Hailey Reynolds Hall, klippet av Geir Ørnholt, med lydsjef Nils Are Gjerde Viken og produsent Stian Tveiten.Reidar Sørensen, Julia Schacht og Øystein Røger spiller hovedrollene.
I filmens åpningsscene sier den 1950-tallsgjenblivne-filtrert-gjennom-1980- og 1990-tallsfilm-autoritært-religiøse faren (Sørensen) til sin falne søndagsengel (Schacht), som står på terskelen ved inngangsdøra, som også er utgangsdøra: “Du er ikke lenger min datter, Ida. Far vel.” Etter døra er smelt igjen og et fast ”Amen” fra far, klippes det til et mørkt, ildsprutende stålverk, akkompagnert av Burzums svartmetall. Det tidlige stilbruddet varsler at dette ikke er en tradisjonell realistisk skildring av norsk religiøsitet, men en himmel filtrert og formørket gjennom svartmetallens helvetesmetaforikk.
Denne metall-mot-metall-scenen er et modig, men dristig valg, som for enkelte kanskje kan synes unødig voldsomt, i hvert fall så tidlig i filmen. For meg forblir metallmetaforikken uansett flytende gjennom filmen. Men som i Elden er ild svært fotogent, og jeg vil anta at produksjonsdesigner og fotograf også her har vært sterkt involvert i valget av location.
Filmen veksler mellom godt realistisk spill og noe mindre overbevisende marerittaktige scenarioer, der det smis en del velkjente formuleringer fra krukken kalt norsk film, som for eksempel “Hadde du bare valgt Jesus” eller “Ser du ilden Ida? Det er sånn det er i helvete. Alle syndere havner der”. Alt i alt tåler ikke filmen alle de store faktene, der filmens Abraham stadig er i ferd med å ofre sin Ida.
Den unge kvinnelige filmskaperen og den unge kvinnen
De to siste filmene i kullet, Vi som ser i mørket og Lea, er også de beste. Begge omhandler unge kvinner og deres relasjoner til henholdsvis kjæreste og far. Det fengslende relasjonsdramaet Vi som ser i mørket(25 min) er regissert av Aurora Langaas Gossé etter et manus av Merethe T. Strandberg, fotografert av Åsmund Skretting Hasli, produksjonsdesignet av Signe Dalsgaard Agborg, klippet av Thomas Grotmol, med lydsjef Linda Torp og produsent Nina Maria Barbosa Blad.Inga Josefine Ibsdotter Lilleaas og Benjamin Helstad spiller hovedrollene som Emma og David.
De sentrale funksjonene regissør, manusforfatter, lydsjef, produsent og hovedrolle er alle besatt av kvinner. Filmen omhandler en ung kvinnes relasjon til en ung mann. Vi som ser i mørket begynner under vann, der Emma dykker etter en giftering på bunnen av et svømmebasseng. Symbolikken med “kjærlighet” og “dypt vann” fortelles fint gjennom hennes troverdige jobb som svømmeinstruktør for eldre. Emma besøker så sin kjæreste i fengsel, som gjennom en scene med en herlig dramatisk vending forteller at han skal ut på prøve etter to bak murene. En leken og lystfull relasjon presenteres, men alvorlige undertoner lurer.
Filmen fortsetter som noe av en nedoverspiral av dysfunksjon og destruksjon, med tosom festing, alkohol, dans, lekeslåssing og sex. Filmen forblir for det meste et kammerspill, der Ibsdotter Lilleaas og Helstad flettes til en farlig floke. Hennes søken etter hud ender opp i en nærhet hun ønsker skrellet av seg.
Også denne filmen omhandler ungt utenforskap og en umoden redsel for alvor og ansvar, med sterke voksesmerter i overgangen fra ung til voksen. Eskil Vogt har vært manuskonsulent, og det er tydelige tegn på at gode råd er fulgt. Vi som ser i mørket ser bra ut, og den virker gjennomarbeidet i alle fagfunksjoner, fra manus til spill. Skoleeksamen er en prøve, og den har alle involvert bestått med glans. Jeg tror de involerte også vil finne sin plass ute på prøve.
Den klart beste filmen i kullet er etter mitt syn den tredje filmen med far/datter-tematikk, det såre Lost in translation-aktige ødipale trekantdramaet Lea (25 min), regissert av Erika Calmeyer etter et manus av Sofia Lersol Lund, fotografert av Mads Sæther Juul, produksjonsdesignet av Simen Mustvedt, klippet av Iris Jenssen Nylændet, med lydsjef Adrian Souyris Strumse og produsent Ingrid Skagestad. Marie Boda, Thomas W. Gabrielsson og Trond Espen Seim spiller hovedrollene.
De sentrale funksjonene regissør, manusforfatter, klipper, produsent og hovedrolle er også her besatt av kvinner. Filmen omhandler Lea, som er med sin far på jobbreise fra Danmark til et hotell i Oslo. I heisen møter hun hotellsjefen, spilt av Trond Espen Seim. Som flere av de andre filmene omhandler denne også ensomhet og tosomhet, utenforskap og fremmedgjøring. Men med presis instruksjon, et følsomt kamera og nyanserikt spill tør Lea bli ved skuespillerene i lengre strekk, og de sentrale scenene lades med en elektrisk intensitet. Sluttscenen ga meg gåsehud, hvilket er imponerende av en 25 minutter lang film.
Hovedrolleinnehaver Marie Boda har et svært fotogent og forførende ansikt, som stråler sårt i møtet med Seim, som jeg aldri har sett bedre. Lea skildrer far og datter, et ønske om å bli sett og berørt, savn og svik.
Regissør Erika Calmeyer og manusforfatter Sofia Lersol Lund fremstår som store talenter. Filmen er fokusert, og fyller sine minutter fullendt. Den treffer med sin fortelling, sin stil, sin tone og sin tematikk. Hva mer kan man forlange av et studentarbeid?
Hva står på spill?
Et kull er ofte homogent, og kun få enkeltstående individer skiller seg ut gjennom de seks filmene. Men ingen av filmene kullseiler. Alle filmene er kompetente. Som fortellingsøvelser i dramaturgisk oppbygging, vendepunkter og resolusjoner, sjangerøvelser i toneoverganger og stiløvelser i skudd/motskudd, er alle filmene mer enn godkjent som løsning på oppgaven. Men kompetent film er også konform film. Filmene er godt utført i alle fagfunksjoner, men faller tidvis sammen som helheter. Er novellefilmformatet så trangt at det kun rommer en- og tomsomhet? Hvor er fellesskapene? Familiene? Vennene? Samfunnet? Verden? Burde studentene få mer tid, 45 minutter, 2 timer? Stortalentet Mariken Halles eksamensfilm Kanskje i morgen har jo spillefilmlengde.
Ingen av filmene utfordrer den norske middelkulturen. Hvor står det noe på spill? Hvem klør hjernen, legger en klo om hjertet eller kiler huden så hårene reiser seg og bøyer seg?
Jeg skulle gjerne sett flere slenge skolesekken i veggen.
Jon Inge Faldalen er doktorgradsstipendiat ved UIO og fast bridragsyter til Rushprint.
– Jeg skulle gjerne sett flere slenge skolesekken i veggen!
Far/datter-tematikk preger eksamensfilmene fra Den norske filmskolen, der «Lea» imponerer stort, med ett fellestrekk for hovedrolleinnhaver, regissør, manusforfatter, klipper og produsent: De er unge kvinner. Jon Inge Faldalen ser nærmere på alle seks eksamensfilmene som hadde premiere denne uken.
«Every separation is a link» skrev Simone Weil. Og syltynne tråder holder de en- og tosomme karakterene sammen, men separert i Den norske filmskolens åttende kulls eksamensfilmer, der det anes en bevegelse fra kommunikasjonssvikten «Unnskyld? Gutta?» (sagt i Proletar – Nok er nok) til «Pappa? Pappa?» (sagt i Den lille døden).
Den unge mannlige filmskaperen og den unge mannen
De to første eksamensfilmene i kullet, Prolater – Nok er nok og Elden, omhandler velbrukte motiver i norsk film, med relativt unge menns utenforskap som felles tematikk. Den sjangerlekne gruvemusikalen og arbeidersatiren Proletar – Nok er nok (22 min) er regissert av Øyvind Holtmon etter et manus av Morten Molland Sandøy (basert på en novelle av Frode Grytten), fotografert av Nils Eilif Bremdal, produksjonsdesignet av Øyvind Langdalen, klippet av Elise Solberg, med lydsjef Eirik Halsen og produsent Mikael Diseth. Nils Jørgen Kaalstad spiller hovedrollen Johannes.
De effektive åpningsinnstillingene – nærbilde av gruveheisveggen, tekstplakat med “Basert på en novelle av Frode Grytten”, nærbilde av vår mann (Kaalstad) som gnir seg i øynene på vei ned i mørket, tekstplakat med “Nils Jørgen Kaalstad”, nærbilder av hakker som slår, og en total av gruvearbeidere som skyver en tung tralle, akkompagnert av et nynnende mannskor og instrumentering i takt med hakkene – slår an en tydelig tone, flere knepp fra realisme, med stemningsleie erfaringsmessig assosiert med for eksempel mørk komedie (tenk Den brysomme mannen eller Dag) eller reklamemusikal (tenk Erik Poppes Aker-Nøtteknekker).
Nede i den mørke gruva, som er fint røyklagt og lyssatt, ser Johannes på vaktlista og forsøker forgjeves å kontake kollegene som passerer: “Unnskyld? Gutta?”. Slik etableres et ensomt utenforskap, en fremmedgjort arbeider, en relativt ung mann uten egentid. Mens Kaalstad spiller nær naturalistisk, stikker de andre skuspillerene tunga i kinnet. Dette skaper til tider interessant stilkollisjon, men oftest skaper det en litt forstyrrende distanse til handlingen. Nøyaktig midtveis kommer vendepunktet, der det profesjonelle problemet tvinnes med et privat. Eller som det presist sies fra en rett-fram kollega: “Gruvesjefen puler kjerringa di.” Sjangerleken er deretter på sitt tydeligste da hvert punkt i en kollegas dialogmonolog understrekes av en repetitiv mickeymousing med musikkutblåsninger, som så leder forsamlingen ut i full sang.
Filmens moralske ståsted forblir noe uklart, både gjennom blandingen av arbeiderens profesjonelle og private problemer, og en noe lettvint endelig avklaring. Denne Johannes’ åpenbaring tar heisen opp i dagen med et uklart utrop og en ideologisk brist et sted mellom arbeiderbevegelse og arbeiderstillstand: “Kamerat?”
Karakteren er en velkjent figur fra norsk film, den mer eller mindre brysomme mannen, som tafatt hundses fra skanse til skanse til – som tittelen sier – “nok er nok” og han til slutt tar fatt. Alt i alt er filmen god nok, men jeg kunne ønsket meg mer enn nok. Gravingen etter gull gir kull.
Det realistiske svenskspråklige pyrodramaet Ilden(21 min) er regissert av Viktor Parkrud etter et manus av Christian Almerud Owe, fotografert av Knut Joner, produksjonsdesignet av Mirjam Veske, klippet av Margrete Vinnem, med lydsjef Vegard Ronæss Soldal og produsent Henrik Hofstad. Björn Elgerd og Karin Franz Körlof spiller hovedrollene som Jakob og Anna.
Åpningsinnstillingene viser nattetomme bygater, akkompagnert av sirener og fyrverkeri i det fjerne, mens en overstemme sier: “Människor tror att dom är unika. Att dom är speciella. Men vi är alla marionetter. Och när trådarna en gång klipps, kommer alla att falla.” Dette er et effektivt anslag, som lover en lett poetisk realisme, med en dømmende instans i fokus.
Lyset fra en tent sigarett avslører så en ung mann (Jakob), som tar en blås før han tenner en brannbombe og setter en tom kiosk i fyr og flamme. Lik Johannes i Proletar, fremstår Jakob ensom og utenfor, men med en sterkere destruktiv dragning og en aggressiv apati. Dette er også en velkjent figur i norsk film, den unge mannen som ikke brenner for noe, men hvis mangel på indre ild får ham til å bære flammer på utsiden. En innvending mot karakteriseringen av Jakob er de manglende og uklare beveggrunnene for de destruktive handlingene. Man blir ikke godt nok kjent med ham gjennom filmens dyrebare minutter til å skape identifikasjon og empati. Verken møtet med en overflatisk familie, den tosomme utflukten med den gamle flammen Anna – “Varför blev det alldrig vi?” – eller passiaren med gamle klassekamerater på en nyttårsfest kaster troverdig lys over karakteren.
Som karakterstudie er dette en alvorlig brist. Etter å ha satt fyr på en bil, tar han for eksempel frem passet og slenger identitetsdokumentet i flammene. Symbolikken med identitetsruin og selvdestruksjon er fin nok, men vi vet lite om hva det er som står på spill mellom gamle og nye branntomter.
Brannbildene er slående vakre – også for ikkepyromane – og jeg mistenker sterkt at produksjonsdesigner Veske og fotograf Joner har vært involvert i disse scenenes tilkomst. For hva er mer fotogent enn flammer i sakte film? Visuelt er det ellers et fint spill mellom lys og mørke, med ulike typer lyskilder som lyser opp og slukker, fra fyrstikk og sigarett, elektriske lys eller fyrverkeri.
Filmen slutter med megetsigende bilder av to mennesker, der ilden utenfor brenner sterkere enn ilden innenfor. Fyrverkeriet smeller omkring, men inne er det branntomt. Alt i alt er Elden en godkjent eksamensfilm, som viser talent fra flere fagfunksjoner.
At unge menn ofte lager film om relativt unge menn som føler seg utenfor er selvsagt ingen innvending i seg selv mot en film, men grunnet tematikkens stadige tilbakevending både nasjonalt og internasjonalt, kreves ekstraordinære talenter for å turnere en slik uttværet tematikk. Verken Proletar eller Elden viser dessverre slike evner.
Den unge mannlige filmskaperen og den unge kvinnen
De to neste filmene, Den lille døden og Stål, omhandler far/datter-tematikk. Den første far/datter-filmen er coming of age-danskebåtdramaet Den lille døden(20 min), regissert av Simon Tillaas etter et manus av Johan Fasting, fotografert av Runar Sørheim, produksjonsdesignet av Ann Kristin Bjørge, klippet av Trude Lirhus, med lydsjef Inger Elise Holm og produsent Vilje Kathrine Hagen. Mia Rundfloen, Endre Hellestveit og Maria Erwolter spiller hovedrollene.
I filmens åpningsginnstilling knipser en ung jente (Julia) med engangskamera ut av fergevinduet på vei til Oslo. Hun tar så bilder av sine hvite barnesko, mens hun blir trukket av pappa, og nærmest svever over det blå gulvteppet i badekåpe. Hun bader, og i bassenget får hun øyekontakt med en gutt. Hun reagerer med å klamre seg rundt pappas trygge nakke.
I dusjen tar hun seg til magen i et veldig fint komponert bilde, som deretter panorerer over kvinnekropper i ulike fasonger, ikke ulikt i Hustruer. “Hvor er mora di?” spør en av kvinnene, og Julia går inn i herrebadstua, hvor faren sier: “Julia, du er’kje fem år lengre”. Det er en megetsigende replikk, som peker rett på filmens kjernetematikk. Mens hun sover går faren for å møte en dame på dekk, og alene på lugaren, med blod på hvitt laken og hvit nattkjole, svarer ingen på henvendelsen “Pappa? Pappa?”. Hun er alene om vendepunktet.
Den lille døden har flere fine sanselige fortellende bilder, som nærbilde av “hytte” under dyna, sakte film av en eldre mann som tømmer et brannslukkingsapparat i korridoren, eller nabolugarens unggutt i bak overkropp. Visuelt er det flere fine fotografkomposisjoner med vinduer og andre innramminger av mennesker. Følelsen av pedagogisk skolekino er likevel til tider tydelig – “Du har vel ikke en tampong?” – men som en oppvekstfilm om tapt uskyld fungerer filmen godt. Metaforisk er danskebåten effektiv, med sitt fortettede minisamfunn, der ulike dekk og lange korridorer gjør valgene mange og potensielle feiltrinn sannsynlig også for en ung jente.
Julia er også en ensom karakter, men hun finner tomsomhet med pappa, en liten gutt og en dame på dekk. Alt i alt rørte filmen rørte noe ved meg. Det står noe på spill, og en erfaring alle jenter må gjennom er sårt og vart skildret. I danskebåtkjølvannets krusninger forsvinner barndommen.
Den andre far/datter-filmen er det svartmetalliske religiøsmystiske melodramaet Stål(22 min), regissert av Martin Klim Kyllingmark etter et manus av Ole Christian Solbakken, fotografert av Roar Midtlien, produksjonsdesignet av Hailey Reynolds Hall, klippet av Geir Ørnholt, med lydsjef Nils Are Gjerde Viken og produsent Stian Tveiten.Reidar Sørensen, Julia Schacht og Øystein Røger spiller hovedrollene.
I filmens åpningsscene sier den 1950-tallsgjenblivne-filtrert-gjennom-1980- og 1990-tallsfilm-autoritært-religiøse faren (Sørensen) til sin falne søndagsengel (Schacht), som står på terskelen ved inngangsdøra, som også er utgangsdøra: “Du er ikke lenger min datter, Ida. Far vel.” Etter døra er smelt igjen og et fast ”Amen” fra far, klippes det til et mørkt, ildsprutende stålverk, akkompagnert av Burzums svartmetall. Det tidlige stilbruddet varsler at dette ikke er en tradisjonell realistisk skildring av norsk religiøsitet, men en himmel filtrert og formørket gjennom svartmetallens helvetesmetaforikk.
Denne metall-mot-metall-scenen er et modig, men dristig valg, som for enkelte kanskje kan synes unødig voldsomt, i hvert fall så tidlig i filmen. For meg forblir metallmetaforikken uansett flytende gjennom filmen. Men som i Elden er ild svært fotogent, og jeg vil anta at produksjonsdesigner og fotograf også her har vært sterkt involvert i valget av location.
Filmen veksler mellom godt realistisk spill og noe mindre overbevisende marerittaktige scenarioer, der det smis en del velkjente formuleringer fra krukken kalt norsk film, som for eksempel “Hadde du bare valgt Jesus” eller “Ser du ilden Ida? Det er sånn det er i helvete. Alle syndere havner der”. Alt i alt tåler ikke filmen alle de store faktene, der filmens Abraham stadig er i ferd med å ofre sin Ida.
Den unge kvinnelige filmskaperen og den unge kvinnen
De to siste filmene i kullet, Vi som ser i mørket og Lea, er også de beste. Begge omhandler unge kvinner og deres relasjoner til henholdsvis kjæreste og far. Det fengslende relasjonsdramaet Vi som ser i mørket(25 min) er regissert av Aurora Langaas Gossé etter et manus av Merethe T. Strandberg, fotografert av Åsmund Skretting Hasli, produksjonsdesignet av Signe Dalsgaard Agborg, klippet av Thomas Grotmol, med lydsjef Linda Torp og produsent Nina Maria Barbosa Blad.Inga Josefine Ibsdotter Lilleaas og Benjamin Helstad spiller hovedrollene som Emma og David.
De sentrale funksjonene regissør, manusforfatter, lydsjef, produsent og hovedrolle er alle besatt av kvinner. Filmen omhandler en ung kvinnes relasjon til en ung mann. Vi som ser i mørket begynner under vann, der Emma dykker etter en giftering på bunnen av et svømmebasseng. Symbolikken med “kjærlighet” og “dypt vann” fortelles fint gjennom hennes troverdige jobb som svømmeinstruktør for eldre. Emma besøker så sin kjæreste i fengsel, som gjennom en scene med en herlig dramatisk vending forteller at han skal ut på prøve etter to bak murene. En leken og lystfull relasjon presenteres, men alvorlige undertoner lurer.
Filmen fortsetter som noe av en nedoverspiral av dysfunksjon og destruksjon, med tosom festing, alkohol, dans, lekeslåssing og sex. Filmen forblir for det meste et kammerspill, der Ibsdotter Lilleaas og Helstad flettes til en farlig floke. Hennes søken etter hud ender opp i en nærhet hun ønsker skrellet av seg.
Også denne filmen omhandler ungt utenforskap og en umoden redsel for alvor og ansvar, med sterke voksesmerter i overgangen fra ung til voksen. Eskil Vogt har vært manuskonsulent, og det er tydelige tegn på at gode råd er fulgt. Vi som ser i mørket ser bra ut, og den virker gjennomarbeidet i alle fagfunksjoner, fra manus til spill. Skoleeksamen er en prøve, og den har alle involvert bestått med glans. Jeg tror de involerte også vil finne sin plass ute på prøve.
Den klart beste filmen i kullet er etter mitt syn den tredje filmen med far/datter-tematikk, det såre Lost in translation-aktige ødipale trekantdramaet Lea (25 min), regissert av Erika Calmeyer etter et manus av Sofia Lersol Lund, fotografert av Mads Sæther Juul, produksjonsdesignet av Simen Mustvedt, klippet av Iris Jenssen Nylændet, med lydsjef Adrian Souyris Strumse og produsent Ingrid Skagestad. Marie Boda, Thomas W. Gabrielsson og Trond Espen Seim spiller hovedrollene.
De sentrale funksjonene regissør, manusforfatter, klipper, produsent og hovedrolle er også her besatt av kvinner. Filmen omhandler Lea, som er med sin far på jobbreise fra Danmark til et hotell i Oslo. I heisen møter hun hotellsjefen, spilt av Trond Espen Seim. Som flere av de andre filmene omhandler denne også ensomhet og tosomhet, utenforskap og fremmedgjøring. Men med presis instruksjon, et følsomt kamera og nyanserikt spill tør Lea bli ved skuespillerene i lengre strekk, og de sentrale scenene lades med en elektrisk intensitet. Sluttscenen ga meg gåsehud, hvilket er imponerende av en 25 minutter lang film.
Hovedrolleinnehaver Marie Boda har et svært fotogent og forførende ansikt, som stråler sårt i møtet med Seim, som jeg aldri har sett bedre. Lea skildrer far og datter, et ønske om å bli sett og berørt, savn og svik.
Regissør Erika Calmeyer og manusforfatter Sofia Lersol Lund fremstår som store talenter. Filmen er fokusert, og fyller sine minutter fullendt. Den treffer med sin fortelling, sin stil, sin tone og sin tematikk. Hva mer kan man forlange av et studentarbeid?
Hva står på spill?
Et kull er ofte homogent, og kun få enkeltstående individer skiller seg ut gjennom de seks filmene. Men ingen av filmene kullseiler. Alle filmene er kompetente. Som fortellingsøvelser i dramaturgisk oppbygging, vendepunkter og resolusjoner, sjangerøvelser i toneoverganger og stiløvelser i skudd/motskudd, er alle filmene mer enn godkjent som løsning på oppgaven. Men kompetent film er også konform film. Filmene er godt utført i alle fagfunksjoner, men faller tidvis sammen som helheter. Er novellefilmformatet så trangt at det kun rommer en- og tomsomhet? Hvor er fellesskapene? Familiene? Vennene? Samfunnet? Verden? Burde studentene få mer tid, 45 minutter, 2 timer? Stortalentet Mariken Halles eksamensfilm Kanskje i morgen har jo spillefilmlengde.
Ingen av filmene utfordrer den norske middelkulturen. Hvor står det noe på spill? Hvem klør hjernen, legger en klo om hjertet eller kiler huden så hårene reiser seg og bøyer seg?
Jeg skulle gjerne sett flere slenge skolesekken i veggen.
Jon Inge Faldalen er doktorgradsstipendiat ved UIO og fast bridragsyter til Rushprint.
Legg igjen en kommentar