Jakten på Club 7-sjelen

Jakten på Club 7-sjelen

Tidligere Club 7-medlem Jan Toreg synes Even Benestad og August B. Hanssen lykkes i å portrettere den ikoniske klubben som samlet Oslos radikale mellom 1963 og 1985. Eller synes han virkelig det? Les Toregs personlige stemningsrapport og anmeldelse av den nye filmen ‘Club 7’.

Even Benestad og August B. Hanssen har laget film om Club 7. Lett har det helt sikkert ikke vært. Selv om vi gamle Club 7’ere er i ferd med å akselerere gjennom historiens retardasjonsfelt ut på motorveien mot vår generasjons solnedgang (eller skraphaug om du vil), er mange av oss fortsatt høyst tilstede – sannsynligvis like individualistisk/anarkistisk som i glansdagene. Her er fortsatt mange både forskjellige og sterke meninger.

Har så Benestad og Hanssen lykkes i å fange denne mangefasetterte utposten i 1960- og 70-tallets konforme landskap? Til det kan det ytres et rungende ja(!) og et nølende nei. Utdyping kommer etter at epokens utsendte medarbeider har kommet tilbake fra et lite dykk ned i egne opplevelser. En sjekkrunde i referansenes navn – og en helt annen tid.

Drop out, tune in

Oslo 1965/66. Tidlig drop-out for mitt vedkommende. Veien fra Ruseløkka folkeskole til det gryende, opprørske ungdomsmiljøet i Slottsparken var ikke lang. Det ble imidlertid etter hvert hårlengden. Og alle som tror at punkernes hanekam er etterkrigstidens heteste visuelle provokasjon, må tenke om igjen. I dag er det nesten umulig å fatte reaksjonene som ble langt hår til del. Nærmere dødsstraff har vi ikke vært i dette landet i fredstid. Utvisning fra guttemusikken (dette var før jenter ble ansett kapable til musisering i korps) og de fleste andre sosiale arenaer var bare fornavnet, det kom ofte til fysiske håndgripeligheter. For selvstudium anbefales de siste 5 sidene av kapittel 9 i Roy Jacobsens utmerkete roman «Seierherrene», der Ole Petter «Ost» Samuelsen blir «sendt» til frisøren.

club7_toregid
Jan Toregs Club 7-ID

Norge og Oslo var noe helt annet i denne tiden. Et langt mer konformt og ensrettet samfunn enn i dag, på godt og ondt. Et land i utkanten av verden, på vei fra relativ fattigdom mot noe bedre – uten at vi hadde fantasi til å forestille oss det Norge vi ser i dag. Jeg skal ikke kjede leseren med for mye mimring rundt dette. For spesielt interesserte; sjekk undertegnedes artikkel «Da Norge var på vei ut av bakevja: et personlig minne om Ragnarock», der tegnes et bilde av tiden. Her nøyer jeg meg med et lite sitat fra den mer verdslige siden:

«PC, Mac og mobiltelefon eksisterte ikke engang som forventning. Ingen hadde fantasi til å forestille seg. Alt var analogt og lineært. Nett var noe vi fraktet varene i hjem fra kolonialen på hjørnet. En tv-kanal (NRK) sendte noen få timer pr. dag i svart/hvit, og ditto radiokanal hadde fortsatt perioder med pausesignal og riksdekkende fiskerimelding. (…) … Utesteder med åpningstid utover kl.23:30 kunne telles på en hånd. Oslo skulle fortsatt i mange år være en by med telefonkiosker og faste avtaler.» 

… og særdeles lite live-musikk. Vi er i en brytningstid de fleste ennå ikke har oppdaget, knapt nok de få som er i ferd med å bryte ut. Konturene av en egen ungdomskultur vokser fram fra midten/slutten av 1950-tallet, og i den ligger også kimen til opprør mot autoriteter – mot en samfunnsorden styrt av generasjoner som kom fra fattigdom og krig. I seg selv en høyst aktverdig orden, men rammene ble for trange. Samfunnet utviklet seg raskere – gapet mellom generasjonene ble større, og den naturlige «historieløsheten» enhver ungdomsgenerasjon lever i, ble mer markant. Vi var kanskje mer utålmodige enn noen generasjon før oss. Vi ville ikke lenger ha hatt og frakk til konfirmasjon, ja – mange av oss ville ikke en gang konfirmeres. Det er i dette bildet ungdommene i Slottsparken, de større og mer synlige studentkullene, den gryende politiske bevisstheten gjennom dannelsen av Sosialistisk Folkeparti (SF – i dag SV), kampen mot apartheid og Vietnamkrigen, opprørerne i SUF (ml) (senere AKP (ml), RV – i dag Rødt), restarten av kvinnebevegelsen, framveksten av miljøbevegelsen, etc. – må sees. Og, ikke minst, uten den nye ungdomskulturens kulturelle uttrykk gjennom musikk, film og litteratur, hadde ikke dette vært mulig. 

Club 7 etableres

Fortroppen i denne kulturelle utviklingen etablerte Club 7. De som samfunnet fortsatt i lang tid ville se på som en utgruppe. Politiserte studenter, tilhengere av avantgardejazz/jazzmusikere og «hjemløse» kulturarbeidere i de fleste avskygninger. Som hanske til denne hånden kom en flyktning fra oppstanden Sovjetunionen knuste i Ungarn i 1956: Attila Horvath. Via København endte han i Oslo, full av ideer og initiativ. Attila ble Club 7’s frontfigur gjennom hele klubbens litt over 20-årige historie.

club7_weed_768

Dørene ble åpnet i 1963, i lokaler på Drammensveien. Etter de første årenes flakkende tilværelse – Club 7 var bl.a. innom Edderkoppen, restaurant Kongen og Ekeberg-restauranten – kom de «hjem» til Munkedamsveien (der Stenersenmuseet ligger i dag) i 1971.

I begynnelsen var det avantgarde-jazz, ditto poesi og teater som sto i sentrum. Sossen Kroghs legendariske Scene 7 skapte tidlig bølger. Noen vil hevde at opplegget i starten var grensende til «kultur-religiøst» sekterisk, men ganske snart kom blues, rock og viser på plass, selv om sistnevnte nok i starten slet litt med å bli akseptert av den harde kjerne. Så bygget det seg på med litteratur (bibliotek), film, folkemusikk, etc. Club 7 ble kulturelt bred i et snevert marked.

Tilgi meg denne unyanserte tabloide harelabb av historiefortelling, men dette skal ikke være noen gjennomgang av klubbens historie – kun glimt av levd liv på stedet, i tiden, som referanse til det som vel skal munne ut i en filmanmeldelse.

Restaurant Kongen

De fleste av oss som vanket i parken ble ganske snart sugd opp av Club 7 og miljøet der. Jeg tror mitt første besøk var i 1967, og jeg var garantert ikke gammel nok.

Mitt første stronghold ble Club 7 på restaurant Kongen. Jeg fant et miljø hvor jeg følte meg akseptert og hjemme. Her var annerledes og sterke teater- og musikkopplevelser. Om jeg skal male ett bilde fra denne perioden må det inneholde en skjellsettende musikalsk opplevelse: Lokalet er smekkfullt. Vin og øl i glassene. Blafrende stearinlys og fulle askebegre. Røyken driver som tåkebanker gjennom lokalet. Luftfuktigheten er særdeles høy. De store vindusflatene mot fjorden og Frognerkilen er fullstendig gjendogget. På scenen regjerer The Nice og Keith Emerson (senere Emerson, Lake og Palmer). Orgelbasert progrock/jazzrock pumpes ut i lokalet. I dette lille infernoet vekkes også interesse for klassisk musikk. I sin verden gjør The Nice rocka versjoner av Brandenburger-konsert nr. 3 (J. S. Bach) og Karelia suite (Jean Sibelius). Veien til nærmeste platebutikk og originale klassiske innspillinger ble kort. En ny verden åpnet seg – horisonten utvidet.

club7_wencke_768

Dette lille bildet får stå som eksempel på viljen til å utfordre grenser, til alt det som senere har fått navnet «cross over» og som Club 7 hele tiden ga rom for. Og når jeg først er inne på Kongen-epoken; jeg kan ikke unngå å nevne Junipher Green, hvor de sentrale medlemmene Geir Bøhren og Bent Åserud senere skulle prege norsk filmmusikk («brødrene Grieg»), gjennom det noen kaller en mannsalder. Eller Sossen Krogh som introduserte oss for teateropplevelser hinsides Reisen til julestjernen. 

Munkedamsveien

Det var her Club 7 holdt til fra 1971, fram til sin «død» i 1985, og perioden representerer vel kanskje epoken de fleste i dag forbinder med Club 7. Den varme kjelleren i betongbrutalismens nyetablerte og golde Vika.

Utover de ytre rammer – hva var egentlig Club 7? Først og fremst et fristed for uttrykk på siden av det etablerte, både i kulturelle uttrykk og på det personlige plan. Her vanket mennesker som stilte spørsmål ved vedtatte sannheter. Og i motsetning til politiske og kulturelle retninger som dukket opp i tiden og ble sementert i faste organisasjoner og dogmer: Ingen -ismer fikk overtaket. Klubben og dens medlemmer ga rom for allehånde retninger og uttrykk. Takhøyden var stor, med unntak for alle varianter av «stoff». Skulle klubben overleve måtte den ha en restriktiv holdning. At mange av medlemmene «mekka en rev» eller det som verre var, er ingen hemmelighet. Det skal vel ikke legges skjul på at det av og til luktet «tjobang» og «gallar» i kroker og på toalett, men du fikk svi (utvist for en periode) hvis du ble tatt.

club7_virkelighet_768

Musikk, teater, film, bøker … og mer musikk. Musikken sto i en særstilling. Det var alltid musikk fra scenen i storsalen. Betydningen av denne i utviklingen av jazz, blues og rock i Norge kan ikke vektlegges sterkt nok. Lokalene i Munkedamsveien var ideelle. Her var rom og plass. Lys, varme, trengsel, konserter, dans og diskusjon –

men også nok av mørke kroker å gjemme seg bort i for frosne sjeler. Her var åndelig føde i kombinasjon med enkel mat, drikke og røyk. Både halvliter’n og en pakke tobakk kostet litt over fire kroner. Her var formiddagscafé i helgen. Det er ikke få barn som på 1970-tallet slet ut sko i kjelleren i Munkedamsveien.

Blårom og teater

Blårommet var musikkfritt. Her foregikk ofte de «store samtalene». Riktignok dundret musikken inn hver gang noen åpnet døra, men pytt, pytt. Her regjerte på mange måter klubbens drivkrefter – jeg tror jeg, uten å fornærme noen, kan kalle Sossen Krogh for Dronning av Blårommet. Men her var også en salig blanding av unge, gamle, kjente og ukjente hel- og halvkunstnere av alle slag.

Som ung filmarbeider – jeg hadde laget mine første dokumentarer – var det inspirerende og sterkt å møte forfatteren Jens Bjørneboe. På scene 7 var han delaktig som forfatter av teaterstykket «Tilfellet Torgersen», i samarbeid med Helge Reistads [rettet etternavn fra «Ingstad» 28. juni, etter informasjon i kommentarfeltet, red.anm.] teatergruppe og Musidra. Fredrik Fasting Torgersen ble i 1958 dømt til livsvarig fengsel og 10 års sikring år for drapet på Rigmor Johnsen i Skippergaten i Oslo. Mange mente (og mener fortsatt) at Torgersen ble uskyldig dømt. «Tilfellet Torgersen» tok fatt i saken og argumenterte mot dommen. Stykket var også på turné, som oftest med påfølgende og heftig diskusjon omkring stykket og saken.

club7_vindushippie_768

I Blårommet ble ideen om å lage dokumentarfilm om saken unnfanget, og dagen etter fant jeg meg selv sammen med Jens Bjørneboe og hans fetter, dikteren og forfatteren André Bjerke (som også var dypt interessert i kriminalsaker), vandrende rundt med målebånd og stoppeklokke i kvartalene rundt skippergaten og Østbane-stasjonen (Oslo S). Vi etterprøvde sakens harde fakta.

Arbeidet med prosjektet pågikk en stund, men mangel på støtte førte prosjektet inn i et støvete arkiv, der så mange filmprosjekter ender. Poenget med å trekke fram denne historien er styrken som lå i miljøet på og rundt Club 7. Her oppsto mange spennende konstellasjoner innen de fleste sjangere, noen levedyktige, andre kun på tegnebrettet.

Den seksuelle revolusjon

I større grad enn noen kanskje forstår i dag, har vel neppe begrepet «fri sex» hatt mer gyldighet enn i miljøet rundt Club 7. Et unikt tidsvindu åpnet seg. Revolusjonen P-pillen skapte, en ny og selvbevisst kvinnebevegelse, gamle normer i oppløsning, samt det faktum at betydningen av bokstavkombinasjonen AIDS lå ca. 10 år fram i tid, ga en frihet ingen generasjon, hverken før eller siden har hatt. Og denne nye frihet ble brukt og utforsket, på godt og vondt. Sannsynligvis har såkalt tilfeldige forbindelser aldri florert som i denne tiden. Det verste en «one night stand» kunne resultere i var «en sur en» (gonoré eller dryppert), og det lot seg enkelt løse.

club7_katja_768

Et bilde forteller mer enn ord: Det var mange single som gikk med tannbørsten i innerlommen. Med mindre du ønsket kontemplativ ro på hybel eller i heim, var retur hjem (uten ev. følge) noe nær et nederlag.

Et hjem for deg, et hjem for meg

Så lyder det i reklamen for vår lengstlevende såpeopera. Og kanskje passer utsagnet minst like godt på Club 7. For i «lysløypa»; Casino, Club 7 og Down Town (… noe særlig mer, bortsett fra Rosekjeller’n og «Lompa», eksisterte ikke) var nok Club 7 dagligstuen, selv om noen nok vil hevde at hverdagsrommet var Casino, subsidiært Casino-sætra (Herregaardskroen) om sommeren.

Disse små historiske drypp rundes av med en liten hverdagshistorie.  Etter en særdeles cool jazz-kveld på Club 7 skulle jeg kjøre en senere framgangsrik filmprodusent og kollega hjem til Bærum. Den gang gikk trafikken heftig over Rådhusplassen og forbi Vestbanen. I det vi kom til krysset ved Vestbanen sier nevnte produsent – «Jeg vet om en jævla cool jazzklubb i Køben – Vingården. Vi drar dit!» Framfor å svinge til høyre i krysset, mot Bærum, dro vi til venstre, rundet Akershus i god stil og kjørte til København. Hvor klare vi var i hodet kan helt sikkert diskuteres (regner med at foreldelsesfristen for lengst har slått inn), uten at jeg skal komme nærmere inn på det her.

club7_hopp_768

Jeg skulle så gjerne fortalt om Hamlet McWallbanger (fritt etter hukommelsen) og The Wild Man from Borneo, disse gale teaterfolka som fikk med seg hele Club 7 ut i gåsegang (lang rekke) gjennom Vika, gjerne sagt noe om Arild Wickstrøm, Calle Neuman, Alf Kjellman, Tom Karlsen, Hans Marius Stormoen, Christian Reim, The Dream og Ruphus, Wencke Mühleisen, Trond Jensen, Oddmund Berg, Anka, Arne Cranner, Haakon og Alexandra «Alex» Sandøy, de vakre søstrene Askeland, Lynet fra Loenga, nachspielene hos Bredo Greve på Grønland, pluss mye, mye mer og mange, mange fler – men, dette skal munne ut i en anmeldelse av filmen til Benestad og Hanssen, derfor… og likevel; det finnes en baktanke. Jeg har prøvd å si noe om omfang og mylder. Er det mulig å fange organismen Club 7 i en film? 

Filmen om Club 7 – en anmeldelse

Til det kan det ytres et rungende ja(!) og et nølende nei, skrev jeg innledningsvis.

La meg ta ja’et først. «Club 7» er på mange måter en svært vellykket film. Den har et moderne formspråk, kjapp i rytme/tempo, hovedsakelig bygget på kompilasjon (samle og sette sammen stoff fra ulike kilder) og collage. Her er få «talking heads». Lydsiden henter brokker av intervjuer, musikk og effekter. Dette former en strøm av informasjon som nødvendigvis ikke gir klar informasjon om hvem som uttrykker hva, men et kollektivt inntrykk av tidsepoke, miljø og puls. Filmen maler et fragmentarisk bilde. Men summen gir likevel en god helhetsforståelse av fenomenet Club 7, både i bredde og tid (koloritt). Styrken er overblikket, forståelsen av mangfoldet – svakheten, mangel på dybde og perspektiv. Og allerede her skal jeg arrestere meg selv – for den graden av dybde og perspektiv jeg eventuelt savner er egentlig unfair å trekke fram. I denne filmen ligger ikke det inne som en opsjon. Benestad og Hanssen har valgt sin form, valgt å kommunisere en fragmentarisk helhet, en samlet smak uten å legge vekt på ingrediensene.

club7_heisen_768

Innenfor dette konseptet savner jeg likevel av og til litt mer dynamikk, spesielt i begynnelsen hvor up-beat tempoet blir for monotont, og noen tilskuere trolig vil falle fra. Temposkift og variasjon faller fint på plass utover i filmen, og viser at noen få enkle grep i starten kanskje hadde vært på sin plass. Men, som nevnt tidlig i ja’et – bedømt på sine premisser er filmen god, og fungerer utmerket. Klipperen Erik Andersson har gjort en imponerende jobb, det samme sier jeg om lyddesignen til Bernt Syversen og musikken av Stein Johan Grieg Halvorsen og Eyvind Andreas Skeie. Gjennom arkivmaterialet, bl.a. fra filmer av Bredo Greve, Arild Kristo og Egil Kolstø, for ikke å forglemme uforglemmelige Himmel og Helvete i regi av Øivind Vennerød, fanges tidskoloritten presist. Jeg så kanskje for meg en lengre film, men de 25 minuttene filmen varer synes helt riktig i denne formen.

Så til det nølende nei’et. Og her må jeg komme inn på dybde og perspektiv. Filmen er skrudd sammen uten mine subjektive ønsker om å gå inn i materien, og mitt savn kan i like stor grad tilskrives det faktum at jeg som gammel Club 7’er sikkert kunne sett en nostalgisk 3-timers dokumentar, eller evigvarende tv-serie om liv og lagnad på Club 7. Konklusjonen er jo at filmen, ut fra premissene Benestad og Hanssen har lagt til grunn, fungerer utmerket, er severdig og god. Den vil helt sikkert fungere godt i en målgruppe for ung til å ha noe forhold til Club 7, og som nostalgisk trigger for oss gamlinger – men, og her ligger paradokset, jeg har trolig mer utbytte av filmen enn de unge. Jeg kjenner igjen stemmene til personene jeg ikke ser – identifiserer folk i arkivopptak fra den gang, og jeg tenker, kanskje dette også hadde vært interessant for yngre generasjoner?

… vel, jeg finner bare en mulig løsning på problemet. Den endelige filmen om Club 7 er ennå ikke laget. Filmen til Benestad og Hanssen er helstøpt og fullverdig! Men det er også rom for et helaftens dypdykk.

«Club 7» er produsert av Carsten Aanonsen i Indie Film AS.

Nesodden, 2.4.2014

Jan Toreg, tidligere medlem av Club 7 samt periodisk styremedlem av Film 7.

Club 7-dokumentaren er tilgjengelig på NRK Nett-TV frem til 22. juli.

6 kommentarer til Jakten på Club 7-sjelen

  1. Det var en fin film om Club 7, men jeg hadde håpet på flere bilder fra selve klubben. Alle bildene fra andre kilder satte filmen selv i fokus, jeg skulle ønske det var Club 7 som var fokuset.

  2. Jeg har alltid hatt stor sans for Helgs Ingstad, hans reiser, forskning og bøker. Har selv reist i Ingstads fotefar i New Mexico/Arizona og besøkt Apache-indianere på White-Mountain og San-Carlos. Men, Ingstad hadde nok lite kvalitetstid på Club 7 selv om han var å se der et par ganger. Det var selvfølgelig Helge Reistad og Musidra som sto bak «Tilfellet Torgersen». Jeg ergrer meg selv «grønn» over slike slurvefeil, derfor; Takk til Lars Tømmerbakke for rettelsen.

  3. Det var vel heller et forsøk på å lage en remake av Kristoball. Som om en skulle lage en dokumentar om Molde og valgte Ålesund i stedet. Når en referer til Lillebjørn Nilsen så er det fra filmen Himmel og helvete og sånn sett er filmen full av manipulerende klipp som ikke hadde noe med klubbsju å gjøre. Sjøl hørte jeg om klubbsju av Arne Strømme (senere scene 7) på Martin Bakke på den andre sida av verden og møtte klubbsju i desember 66. Siden var jeg innom da jeg kom til oslo i 70. Men Tor Nordvik som alltid gikk med slips og meg var en del av Haugesunds beat generasjon (club zero) og jeg bodde senere i 68 på ibiza sammen med amerikansk beatgenerasjon og noen fra hippiegenerasjon (det er et skille her) og en kan ikke kalle beatgenrasjon som klubbsju grodde ut fra for politisk, det var venstresida i auf og senere ml-bevegelsen. vi hadde unike musikkmiljøer i molde, kongsberg, høvik odden underground film/musikk, vise og lyrikkfestivaler i haugesund som jeg sjøl var med på å bygge opp, i oslo ble musikken virdereutvikla i klubbsju og det var med å utvikle det musikalske bildet at klubbsju bidro til å bygge det kulturelle norge – jeg synes ikke filmen refleketerer bøhren-åserud og junipher green eller andre som jahn teigen når han var soul og ikke pop. ikke minst kunne arild bomann (orgel, musikksosiolog) thorstein bugge høverstad bidratt tilå fortelle en historie som dokumentaristene ikke har funnet, i stedet ble det en bra klippet Kristoball (arild kristo) og da ble det kanskje en tur til Ålesund i stedet for Molde. Så om en om tjue år plukker fram dokumentaren om klubbsju, fikk den med seg Atillas ånd? tore severin

  4. Hei,
    Er det ennå noen som har interesse av Club 7?
    Jeg har tatt vare på referater fra alle organer i kubben de siste årene. Dette ble ikke utlevert til den som skrev bok om C7 for noen ord siden da jeg synes det var for mange personopplysninger. Nå er det imidlertid gått så lang tid at om noen har interesse av å det indre liv i klubben så leverer jeg ut det jeg har tatt vare på.

    hilsen
    Jan Hole

  5. Hello Chooky, I’m a bit late but I will be attending the Sydney show -Be great to meet more lolvey bloggers, I’ve felt a bit like a stalker for a long time now!

Legg igjen en kommentar

Jakten på Club 7-sjelen

Jakten på Club 7-sjelen

Tidligere Club 7-medlem Jan Toreg synes Even Benestad og August B. Hanssen lykkes i å portrettere den ikoniske klubben som samlet Oslos radikale mellom 1963 og 1985. Eller synes han virkelig det? Les Toregs personlige stemningsrapport og anmeldelse av den nye filmen ‘Club 7’.

Even Benestad og August B. Hanssen har laget film om Club 7. Lett har det helt sikkert ikke vært. Selv om vi gamle Club 7’ere er i ferd med å akselerere gjennom historiens retardasjonsfelt ut på motorveien mot vår generasjons solnedgang (eller skraphaug om du vil), er mange av oss fortsatt høyst tilstede – sannsynligvis like individualistisk/anarkistisk som i glansdagene. Her er fortsatt mange både forskjellige og sterke meninger.

Har så Benestad og Hanssen lykkes i å fange denne mangefasetterte utposten i 1960- og 70-tallets konforme landskap? Til det kan det ytres et rungende ja(!) og et nølende nei. Utdyping kommer etter at epokens utsendte medarbeider har kommet tilbake fra et lite dykk ned i egne opplevelser. En sjekkrunde i referansenes navn – og en helt annen tid.

Drop out, tune in

Oslo 1965/66. Tidlig drop-out for mitt vedkommende. Veien fra Ruseløkka folkeskole til det gryende, opprørske ungdomsmiljøet i Slottsparken var ikke lang. Det ble imidlertid etter hvert hårlengden. Og alle som tror at punkernes hanekam er etterkrigstidens heteste visuelle provokasjon, må tenke om igjen. I dag er det nesten umulig å fatte reaksjonene som ble langt hår til del. Nærmere dødsstraff har vi ikke vært i dette landet i fredstid. Utvisning fra guttemusikken (dette var før jenter ble ansett kapable til musisering i korps) og de fleste andre sosiale arenaer var bare fornavnet, det kom ofte til fysiske håndgripeligheter. For selvstudium anbefales de siste 5 sidene av kapittel 9 i Roy Jacobsens utmerkete roman «Seierherrene», der Ole Petter «Ost» Samuelsen blir «sendt» til frisøren.

club7_toregid
Jan Toregs Club 7-ID

Norge og Oslo var noe helt annet i denne tiden. Et langt mer konformt og ensrettet samfunn enn i dag, på godt og ondt. Et land i utkanten av verden, på vei fra relativ fattigdom mot noe bedre – uten at vi hadde fantasi til å forestille oss det Norge vi ser i dag. Jeg skal ikke kjede leseren med for mye mimring rundt dette. For spesielt interesserte; sjekk undertegnedes artikkel «Da Norge var på vei ut av bakevja: et personlig minne om Ragnarock», der tegnes et bilde av tiden. Her nøyer jeg meg med et lite sitat fra den mer verdslige siden:

«PC, Mac og mobiltelefon eksisterte ikke engang som forventning. Ingen hadde fantasi til å forestille seg. Alt var analogt og lineært. Nett var noe vi fraktet varene i hjem fra kolonialen på hjørnet. En tv-kanal (NRK) sendte noen få timer pr. dag i svart/hvit, og ditto radiokanal hadde fortsatt perioder med pausesignal og riksdekkende fiskerimelding. (…) … Utesteder med åpningstid utover kl.23:30 kunne telles på en hånd. Oslo skulle fortsatt i mange år være en by med telefonkiosker og faste avtaler.» 

… og særdeles lite live-musikk. Vi er i en brytningstid de fleste ennå ikke har oppdaget, knapt nok de få som er i ferd med å bryte ut. Konturene av en egen ungdomskultur vokser fram fra midten/slutten av 1950-tallet, og i den ligger også kimen til opprør mot autoriteter – mot en samfunnsorden styrt av generasjoner som kom fra fattigdom og krig. I seg selv en høyst aktverdig orden, men rammene ble for trange. Samfunnet utviklet seg raskere – gapet mellom generasjonene ble større, og den naturlige «historieløsheten» enhver ungdomsgenerasjon lever i, ble mer markant. Vi var kanskje mer utålmodige enn noen generasjon før oss. Vi ville ikke lenger ha hatt og frakk til konfirmasjon, ja – mange av oss ville ikke en gang konfirmeres. Det er i dette bildet ungdommene i Slottsparken, de større og mer synlige studentkullene, den gryende politiske bevisstheten gjennom dannelsen av Sosialistisk Folkeparti (SF – i dag SV), kampen mot apartheid og Vietnamkrigen, opprørerne i SUF (ml) (senere AKP (ml), RV – i dag Rødt), restarten av kvinnebevegelsen, framveksten av miljøbevegelsen, etc. – må sees. Og, ikke minst, uten den nye ungdomskulturens kulturelle uttrykk gjennom musikk, film og litteratur, hadde ikke dette vært mulig. 

Club 7 etableres

Fortroppen i denne kulturelle utviklingen etablerte Club 7. De som samfunnet fortsatt i lang tid ville se på som en utgruppe. Politiserte studenter, tilhengere av avantgardejazz/jazzmusikere og «hjemløse» kulturarbeidere i de fleste avskygninger. Som hanske til denne hånden kom en flyktning fra oppstanden Sovjetunionen knuste i Ungarn i 1956: Attila Horvath. Via København endte han i Oslo, full av ideer og initiativ. Attila ble Club 7’s frontfigur gjennom hele klubbens litt over 20-årige historie.

club7_weed_768

Dørene ble åpnet i 1963, i lokaler på Drammensveien. Etter de første årenes flakkende tilværelse – Club 7 var bl.a. innom Edderkoppen, restaurant Kongen og Ekeberg-restauranten – kom de «hjem» til Munkedamsveien (der Stenersenmuseet ligger i dag) i 1971.

I begynnelsen var det avantgarde-jazz, ditto poesi og teater som sto i sentrum. Sossen Kroghs legendariske Scene 7 skapte tidlig bølger. Noen vil hevde at opplegget i starten var grensende til «kultur-religiøst» sekterisk, men ganske snart kom blues, rock og viser på plass, selv om sistnevnte nok i starten slet litt med å bli akseptert av den harde kjerne. Så bygget det seg på med litteratur (bibliotek), film, folkemusikk, etc. Club 7 ble kulturelt bred i et snevert marked.

Tilgi meg denne unyanserte tabloide harelabb av historiefortelling, men dette skal ikke være noen gjennomgang av klubbens historie – kun glimt av levd liv på stedet, i tiden, som referanse til det som vel skal munne ut i en filmanmeldelse.

Restaurant Kongen

De fleste av oss som vanket i parken ble ganske snart sugd opp av Club 7 og miljøet der. Jeg tror mitt første besøk var i 1967, og jeg var garantert ikke gammel nok.

Mitt første stronghold ble Club 7 på restaurant Kongen. Jeg fant et miljø hvor jeg følte meg akseptert og hjemme. Her var annerledes og sterke teater- og musikkopplevelser. Om jeg skal male ett bilde fra denne perioden må det inneholde en skjellsettende musikalsk opplevelse: Lokalet er smekkfullt. Vin og øl i glassene. Blafrende stearinlys og fulle askebegre. Røyken driver som tåkebanker gjennom lokalet. Luftfuktigheten er særdeles høy. De store vindusflatene mot fjorden og Frognerkilen er fullstendig gjendogget. På scenen regjerer The Nice og Keith Emerson (senere Emerson, Lake og Palmer). Orgelbasert progrock/jazzrock pumpes ut i lokalet. I dette lille infernoet vekkes også interesse for klassisk musikk. I sin verden gjør The Nice rocka versjoner av Brandenburger-konsert nr. 3 (J. S. Bach) og Karelia suite (Jean Sibelius). Veien til nærmeste platebutikk og originale klassiske innspillinger ble kort. En ny verden åpnet seg – horisonten utvidet.

club7_wencke_768

Dette lille bildet får stå som eksempel på viljen til å utfordre grenser, til alt det som senere har fått navnet «cross over» og som Club 7 hele tiden ga rom for. Og når jeg først er inne på Kongen-epoken; jeg kan ikke unngå å nevne Junipher Green, hvor de sentrale medlemmene Geir Bøhren og Bent Åserud senere skulle prege norsk filmmusikk («brødrene Grieg»), gjennom det noen kaller en mannsalder. Eller Sossen Krogh som introduserte oss for teateropplevelser hinsides Reisen til julestjernen. 

Munkedamsveien

Det var her Club 7 holdt til fra 1971, fram til sin «død» i 1985, og perioden representerer vel kanskje epoken de fleste i dag forbinder med Club 7. Den varme kjelleren i betongbrutalismens nyetablerte og golde Vika.

Utover de ytre rammer – hva var egentlig Club 7? Først og fremst et fristed for uttrykk på siden av det etablerte, både i kulturelle uttrykk og på det personlige plan. Her vanket mennesker som stilte spørsmål ved vedtatte sannheter. Og i motsetning til politiske og kulturelle retninger som dukket opp i tiden og ble sementert i faste organisasjoner og dogmer: Ingen -ismer fikk overtaket. Klubben og dens medlemmer ga rom for allehånde retninger og uttrykk. Takhøyden var stor, med unntak for alle varianter av «stoff». Skulle klubben overleve måtte den ha en restriktiv holdning. At mange av medlemmene «mekka en rev» eller det som verre var, er ingen hemmelighet. Det skal vel ikke legges skjul på at det av og til luktet «tjobang» og «gallar» i kroker og på toalett, men du fikk svi (utvist for en periode) hvis du ble tatt.

club7_virkelighet_768

Musikk, teater, film, bøker … og mer musikk. Musikken sto i en særstilling. Det var alltid musikk fra scenen i storsalen. Betydningen av denne i utviklingen av jazz, blues og rock i Norge kan ikke vektlegges sterkt nok. Lokalene i Munkedamsveien var ideelle. Her var rom og plass. Lys, varme, trengsel, konserter, dans og diskusjon –

men også nok av mørke kroker å gjemme seg bort i for frosne sjeler. Her var åndelig føde i kombinasjon med enkel mat, drikke og røyk. Både halvliter’n og en pakke tobakk kostet litt over fire kroner. Her var formiddagscafé i helgen. Det er ikke få barn som på 1970-tallet slet ut sko i kjelleren i Munkedamsveien.

Blårom og teater

Blårommet var musikkfritt. Her foregikk ofte de «store samtalene». Riktignok dundret musikken inn hver gang noen åpnet døra, men pytt, pytt. Her regjerte på mange måter klubbens drivkrefter – jeg tror jeg, uten å fornærme noen, kan kalle Sossen Krogh for Dronning av Blårommet. Men her var også en salig blanding av unge, gamle, kjente og ukjente hel- og halvkunstnere av alle slag.

Som ung filmarbeider – jeg hadde laget mine første dokumentarer – var det inspirerende og sterkt å møte forfatteren Jens Bjørneboe. På scene 7 var han delaktig som forfatter av teaterstykket «Tilfellet Torgersen», i samarbeid med Helge Reistads [rettet etternavn fra «Ingstad» 28. juni, etter informasjon i kommentarfeltet, red.anm.] teatergruppe og Musidra. Fredrik Fasting Torgersen ble i 1958 dømt til livsvarig fengsel og 10 års sikring år for drapet på Rigmor Johnsen i Skippergaten i Oslo. Mange mente (og mener fortsatt) at Torgersen ble uskyldig dømt. «Tilfellet Torgersen» tok fatt i saken og argumenterte mot dommen. Stykket var også på turné, som oftest med påfølgende og heftig diskusjon omkring stykket og saken.

club7_vindushippie_768

I Blårommet ble ideen om å lage dokumentarfilm om saken unnfanget, og dagen etter fant jeg meg selv sammen med Jens Bjørneboe og hans fetter, dikteren og forfatteren André Bjerke (som også var dypt interessert i kriminalsaker), vandrende rundt med målebånd og stoppeklokke i kvartalene rundt skippergaten og Østbane-stasjonen (Oslo S). Vi etterprøvde sakens harde fakta.

Arbeidet med prosjektet pågikk en stund, men mangel på støtte førte prosjektet inn i et støvete arkiv, der så mange filmprosjekter ender. Poenget med å trekke fram denne historien er styrken som lå i miljøet på og rundt Club 7. Her oppsto mange spennende konstellasjoner innen de fleste sjangere, noen levedyktige, andre kun på tegnebrettet.

Den seksuelle revolusjon

I større grad enn noen kanskje forstår i dag, har vel neppe begrepet «fri sex» hatt mer gyldighet enn i miljøet rundt Club 7. Et unikt tidsvindu åpnet seg. Revolusjonen P-pillen skapte, en ny og selvbevisst kvinnebevegelse, gamle normer i oppløsning, samt det faktum at betydningen av bokstavkombinasjonen AIDS lå ca. 10 år fram i tid, ga en frihet ingen generasjon, hverken før eller siden har hatt. Og denne nye frihet ble brukt og utforsket, på godt og vondt. Sannsynligvis har såkalt tilfeldige forbindelser aldri florert som i denne tiden. Det verste en «one night stand» kunne resultere i var «en sur en» (gonoré eller dryppert), og det lot seg enkelt løse.

club7_katja_768

Et bilde forteller mer enn ord: Det var mange single som gikk med tannbørsten i innerlommen. Med mindre du ønsket kontemplativ ro på hybel eller i heim, var retur hjem (uten ev. følge) noe nær et nederlag.

Et hjem for deg, et hjem for meg

Så lyder det i reklamen for vår lengstlevende såpeopera. Og kanskje passer utsagnet minst like godt på Club 7. For i «lysløypa»; Casino, Club 7 og Down Town (… noe særlig mer, bortsett fra Rosekjeller’n og «Lompa», eksisterte ikke) var nok Club 7 dagligstuen, selv om noen nok vil hevde at hverdagsrommet var Casino, subsidiært Casino-sætra (Herregaardskroen) om sommeren.

Disse små historiske drypp rundes av med en liten hverdagshistorie.  Etter en særdeles cool jazz-kveld på Club 7 skulle jeg kjøre en senere framgangsrik filmprodusent og kollega hjem til Bærum. Den gang gikk trafikken heftig over Rådhusplassen og forbi Vestbanen. I det vi kom til krysset ved Vestbanen sier nevnte produsent – «Jeg vet om en jævla cool jazzklubb i Køben – Vingården. Vi drar dit!» Framfor å svinge til høyre i krysset, mot Bærum, dro vi til venstre, rundet Akershus i god stil og kjørte til København. Hvor klare vi var i hodet kan helt sikkert diskuteres (regner med at foreldelsesfristen for lengst har slått inn), uten at jeg skal komme nærmere inn på det her.

club7_hopp_768

Jeg skulle så gjerne fortalt om Hamlet McWallbanger (fritt etter hukommelsen) og The Wild Man from Borneo, disse gale teaterfolka som fikk med seg hele Club 7 ut i gåsegang (lang rekke) gjennom Vika, gjerne sagt noe om Arild Wickstrøm, Calle Neuman, Alf Kjellman, Tom Karlsen, Hans Marius Stormoen, Christian Reim, The Dream og Ruphus, Wencke Mühleisen, Trond Jensen, Oddmund Berg, Anka, Arne Cranner, Haakon og Alexandra «Alex» Sandøy, de vakre søstrene Askeland, Lynet fra Loenga, nachspielene hos Bredo Greve på Grønland, pluss mye, mye mer og mange, mange fler – men, dette skal munne ut i en anmeldelse av filmen til Benestad og Hanssen, derfor… og likevel; det finnes en baktanke. Jeg har prøvd å si noe om omfang og mylder. Er det mulig å fange organismen Club 7 i en film? 

Filmen om Club 7 – en anmeldelse

Til det kan det ytres et rungende ja(!) og et nølende nei, skrev jeg innledningsvis.

La meg ta ja’et først. «Club 7» er på mange måter en svært vellykket film. Den har et moderne formspråk, kjapp i rytme/tempo, hovedsakelig bygget på kompilasjon (samle og sette sammen stoff fra ulike kilder) og collage. Her er få «talking heads». Lydsiden henter brokker av intervjuer, musikk og effekter. Dette former en strøm av informasjon som nødvendigvis ikke gir klar informasjon om hvem som uttrykker hva, men et kollektivt inntrykk av tidsepoke, miljø og puls. Filmen maler et fragmentarisk bilde. Men summen gir likevel en god helhetsforståelse av fenomenet Club 7, både i bredde og tid (koloritt). Styrken er overblikket, forståelsen av mangfoldet – svakheten, mangel på dybde og perspektiv. Og allerede her skal jeg arrestere meg selv – for den graden av dybde og perspektiv jeg eventuelt savner er egentlig unfair å trekke fram. I denne filmen ligger ikke det inne som en opsjon. Benestad og Hanssen har valgt sin form, valgt å kommunisere en fragmentarisk helhet, en samlet smak uten å legge vekt på ingrediensene.

club7_heisen_768

Innenfor dette konseptet savner jeg likevel av og til litt mer dynamikk, spesielt i begynnelsen hvor up-beat tempoet blir for monotont, og noen tilskuere trolig vil falle fra. Temposkift og variasjon faller fint på plass utover i filmen, og viser at noen få enkle grep i starten kanskje hadde vært på sin plass. Men, som nevnt tidlig i ja’et – bedømt på sine premisser er filmen god, og fungerer utmerket. Klipperen Erik Andersson har gjort en imponerende jobb, det samme sier jeg om lyddesignen til Bernt Syversen og musikken av Stein Johan Grieg Halvorsen og Eyvind Andreas Skeie. Gjennom arkivmaterialet, bl.a. fra filmer av Bredo Greve, Arild Kristo og Egil Kolstø, for ikke å forglemme uforglemmelige Himmel og Helvete i regi av Øivind Vennerød, fanges tidskoloritten presist. Jeg så kanskje for meg en lengre film, men de 25 minuttene filmen varer synes helt riktig i denne formen.

Så til det nølende nei’et. Og her må jeg komme inn på dybde og perspektiv. Filmen er skrudd sammen uten mine subjektive ønsker om å gå inn i materien, og mitt savn kan i like stor grad tilskrives det faktum at jeg som gammel Club 7’er sikkert kunne sett en nostalgisk 3-timers dokumentar, eller evigvarende tv-serie om liv og lagnad på Club 7. Konklusjonen er jo at filmen, ut fra premissene Benestad og Hanssen har lagt til grunn, fungerer utmerket, er severdig og god. Den vil helt sikkert fungere godt i en målgruppe for ung til å ha noe forhold til Club 7, og som nostalgisk trigger for oss gamlinger – men, og her ligger paradokset, jeg har trolig mer utbytte av filmen enn de unge. Jeg kjenner igjen stemmene til personene jeg ikke ser – identifiserer folk i arkivopptak fra den gang, og jeg tenker, kanskje dette også hadde vært interessant for yngre generasjoner?

… vel, jeg finner bare en mulig løsning på problemet. Den endelige filmen om Club 7 er ennå ikke laget. Filmen til Benestad og Hanssen er helstøpt og fullverdig! Men det er også rom for et helaftens dypdykk.

«Club 7» er produsert av Carsten Aanonsen i Indie Film AS.

Nesodden, 2.4.2014

Jan Toreg, tidligere medlem av Club 7 samt periodisk styremedlem av Film 7.

Club 7-dokumentaren er tilgjengelig på NRK Nett-TV frem til 22. juli.

6 Responses to Jakten på Club 7-sjelen

  1. Det var en fin film om Club 7, men jeg hadde håpet på flere bilder fra selve klubben. Alle bildene fra andre kilder satte filmen selv i fokus, jeg skulle ønske det var Club 7 som var fokuset.

  2. Jeg har alltid hatt stor sans for Helgs Ingstad, hans reiser, forskning og bøker. Har selv reist i Ingstads fotefar i New Mexico/Arizona og besøkt Apache-indianere på White-Mountain og San-Carlos. Men, Ingstad hadde nok lite kvalitetstid på Club 7 selv om han var å se der et par ganger. Det var selvfølgelig Helge Reistad og Musidra som sto bak «Tilfellet Torgersen». Jeg ergrer meg selv «grønn» over slike slurvefeil, derfor; Takk til Lars Tømmerbakke for rettelsen.

  3. Det var vel heller et forsøk på å lage en remake av Kristoball. Som om en skulle lage en dokumentar om Molde og valgte Ålesund i stedet. Når en referer til Lillebjørn Nilsen så er det fra filmen Himmel og helvete og sånn sett er filmen full av manipulerende klipp som ikke hadde noe med klubbsju å gjøre. Sjøl hørte jeg om klubbsju av Arne Strømme (senere scene 7) på Martin Bakke på den andre sida av verden og møtte klubbsju i desember 66. Siden var jeg innom da jeg kom til oslo i 70. Men Tor Nordvik som alltid gikk med slips og meg var en del av Haugesunds beat generasjon (club zero) og jeg bodde senere i 68 på ibiza sammen med amerikansk beatgenerasjon og noen fra hippiegenerasjon (det er et skille her) og en kan ikke kalle beatgenrasjon som klubbsju grodde ut fra for politisk, det var venstresida i auf og senere ml-bevegelsen. vi hadde unike musikkmiljøer i molde, kongsberg, høvik odden underground film/musikk, vise og lyrikkfestivaler i haugesund som jeg sjøl var med på å bygge opp, i oslo ble musikken virdereutvikla i klubbsju og det var med å utvikle det musikalske bildet at klubbsju bidro til å bygge det kulturelle norge – jeg synes ikke filmen refleketerer bøhren-åserud og junipher green eller andre som jahn teigen når han var soul og ikke pop. ikke minst kunne arild bomann (orgel, musikksosiolog) thorstein bugge høverstad bidratt tilå fortelle en historie som dokumentaristene ikke har funnet, i stedet ble det en bra klippet Kristoball (arild kristo) og da ble det kanskje en tur til Ålesund i stedet for Molde. Så om en om tjue år plukker fram dokumentaren om klubbsju, fikk den med seg Atillas ånd? tore severin

  4. Hei,
    Er det ennå noen som har interesse av Club 7?
    Jeg har tatt vare på referater fra alle organer i kubben de siste årene. Dette ble ikke utlevert til den som skrev bok om C7 for noen ord siden da jeg synes det var for mange personopplysninger. Nå er det imidlertid gått så lang tid at om noen har interesse av å det indre liv i klubben så leverer jeg ut det jeg har tatt vare på.

    hilsen
    Jan Hole

  5. Hello Chooky, I’m a bit late but I will be attending the Sydney show -Be great to meet more lolvey bloggers, I’ve felt a bit like a stalker for a long time now!

Legg igjen en kommentar

MENY