Hvem var Sverre Udnæs?

Hvem var Sverre Udnæs?

Med sin voldsomme produktivitet innen tv-filmen ble han sammenlignet med Fassbinder. Inspirert av Ibsen, O’Neill og Williams skapte han en serie mørke familiedramaer. Møt Sverre Udnæs, den glemte dramatikeren som bringes frem i lyset under kortfilmfestivalen i Grimstad denne uken.

Da Sverre Udnæs plutselig døde av hjerteslag i august 1982 mistet vi en av våre mest markante og produktive dramatikere og regissører. Udnæs var en av de som bidro sterkest til den revitalisering av teaterkunsten som fant sted fra midten av 1960-tallet her i landet, og hans mange filmer i Fjernsynsteateret vakte oppsikt. De ble beundret og kritisert, men få var likegyldige. Sverre Udnæs beveget seg utvungent mellom scenen, fjernsynet, radioen og filmen. Som filmregissør videreførte han såvel stilgrep som tematikk og motiver fra sitt arbeide på scenen eller i fjernsynsteateret, og framsto som en av våre mest lovende filmkunstnere.

Sverre Udnæs var et kraftsentrum i kulturlivet, og med sin voldsomme produktivitet er han blitt sammenlignet med Fassbinder. Han var en meget talentfull instruktør og dramatiker, og han hører først og fremst til det som gjerne kalles Ibsen-tradisjonen i norsk dramatikk. Etter Helge Krog er Udnæs den som mest tydelig og med sterkest konsentrasjon har ført videre en tradisjonell og Ibsensk motivkrets. Mest tydelig var dette kanskje i filmmanuskriptet Etter lang tids fravær (1976). Stykket skrev han etter at han ble bedt om å sette opp Gengangere i Fjernsynsteateret. Inspirert av Ibsen skrev han et nytt manus, der han både overtok navn og familiestruktur fra Ibsens stykke, og forsøkte å forestille seg hva som egentlig var skjedd da Osvald kom tilbake.

Den modne Udnæs moderniserte Ibsen, men ga samtidig sine stykker og filmer et særpreg. Inspirert av Ibsen, eller amerikanerne Eugene O’Neill og Tennessee Williams, skapte han en serie mørke familiedramaer. Hovedtemaet hans er konfliktene i den moderne kjernefamilien. Dette temaet kretser han om i film etter film, i stykke etter stykke, og varierer figurer og situasjoner for å studere de tilspissede, mørke konfliktene som plutselig avsløres når maskene faller.  Som hos Ibsen fines det alltid hos Udnæs en skarp kontrast mellom den tilsynelatende harmoniske overflaten, fasaden i et forhold eller en familie, og de underliggende løgner, fortrengninger og fortielser.

Sverre Udnæs var som dramatiker og filmskaper opptatt av det dramatiske øyeblikket. Han skaper intense øyeblikk, situasjoner og stemninger, og i den korte episoden, eller snarere det skarpe og ofte brutale tverrsnittet av et liv, synliggjøres den borgerlige familiens drivhusatmosfære. I sårflaten kommer selve livet fram, og dermed alt det som er fortiet og fortrengt. Udnæs sitt bidrag til episodefilmen Dager fra 1000 år (1970), som ikke ble antatt, heter symptomatisk nok Klaustrofobia, og det råder en innestengt, klaustrofobisk stemning i hans verk.

Til tross for svartsynet og pessimismen i Udnæs filmer og stykker, hans rastløse insisterende vilje til å pirke på borgerskapets sårkanter, er det også en åpning utover og desperat livsglede i hans verk. I det tidlige hørespillet Mosaikk (1966) finner vi kjernen i hans kunst. Her møtes to unge mennesker mot en mørk bakgrunn av en stiv borgerlig fest, og den unge kvinnen blir Udnæs sitt talerør når hun henimot slutten sier til den unge mann hun har møtt: ”Jeg tror på skjebnen også, tror at hvert menneske er som en uferdig mosaikk og at vi arbeider på den så lenge vi lever. Noen ganger går mosaikken i stykker. Da må vi begynne på nytt igjen.” Håpet ligger i møtet med den andre, og i tanken på å være en del av andres mosaikk.

Fjernsynsfornyer

Sverre Udnæs ble født i Oslo i 1939, og lærte sitt håndverk som filmskaper og dramatiker i det nye NRK. Etter artium og militærtjeneste i 1959 ga han opp forberedende studier, men ble reddet fra arbeidet som ekspeditør i teppeavdelingen i Steen & Strøm av Harald Heide Steen Jr. De var skolekamerater, og Heide Steen Jr. arbeidet i NRK der de trengte en inspisient.  I januar 1960 startet dermed Udnæs i NRK, og skulle lære det meste av det intense og varierte arbeidet der. Han var med på alle mulige sendinger, og etter et års tid begynte han å arbeide i Fjernsynsteateret under filmmannen Arild Brinchmann.

Sverre Udnaes_02

Dette utløste for alvor hans interesse for å arbeide med teater og film, og på Pål Løkkebergs anbefaling bestemte han seg for å reise til Frankrike og gå på filmskolen IDHEC. Udnæs fikk et års permisjon fra NRK, og begynte i januar 1962 på franskstudier, men da han et halvt år senere skulle begynne på filmskolen forsto han at språkkunnskapene var for dårlige, og han hoppet av. Resten av permisjonstiden bodde han i Frankrike, noe han selv mente hadde vært veldig utbytterikt.

Tilbake i NRK arbeidet han som produksjonsassistent, og senere producer, og lagde først og fremst barneprogram og opplysningsprogram; f.eks. A Summer Sketch gjort til musikken av Miles Davis. Oppholdet i Frankrike hadde imidlertid gitt inspirasjon, og i 1964 skrev han sitt første filmmanus Lek. Arild Brinchmann turde å satse på unge krefter, og ga regijobben til Egil Kolstø. Resultatet ble sendt 23. februar 1966 og vakte berettiget oppsikt.

Selv om Udnæs senere uttalte seg kritisk til den franske nye bølgen, og til og med la inn et lite kritisk spark til fransk nybølge i sin fjernsynsfilm Barbara (1969), er inspirasjonen fra fransk film svært tydelig i Lek. Filmen er en impresjonistisk billedcollage der den tomme høsttiden kontrasteres mot sommerens impulsive og intense lek. To unge mennesker, spilt av Katja Medbøe og Kjell Kjær, opplever et intenst møte, men denne følelsen av kjærlighet, nærhet og lekenhet er flyktig, og varer ikke. Kolstø og Udnæs bruker alle grep for å løse opp det narrative, og Lek er først og fremst en serie flyktige stemningsbilder; av og til stillbildeserier, av og til film. Noen ganger fryses øyeblikket, for å forsøkte å fastholde og understreke det flyktige, selve øyeblikket, noen ganger bryter den grå høsttiden inn i sommerens lek og gir det en mørk kontrast og bakgrunn. Både i bevegelsen bort i fra det fortellende og i fokus på det enkle og upretensiøse i episoden, og i stilgrep som montasjer og jump-cuts, viser Lek inspirasjonen fra den franske nye bølgen. Fremdeles er Lek en frisk og utfordrende novellefilm, med presise impresjoner av en livsgal og ekstatisk sommer.

Høsten 1967 ble Udnæs fast tilknyttet Fjernsynsteateret som instruktør, og debutarbeidet basert på eget manus Og du ble sendt i november det året. Også her fornemmer man klart den franske inspirasjonen, i en kort bittersøt skildring av to unge ensomme som møtes tilfeldig på en jernbanestasjon. Hun venter på en annen, han venter ikke på noen, men han setter seg ved hennes bord og dette setter igang en dialog. Udnæs kryssklipper i Og du mellom to tider; dels møtet på jernbanerestauranten, og dels på et hotellværelse der de elsker. De to situasjonene, øyeblikkene, bryter mot hverandre, men uten at den ene situasjonen får definere den andre og dermed helheten.

Det flyktige, og tvetydige, kommer klart til uttrykk i Udnæs’ egne kommentarer til manus: ”Det hele er et forsøk på å operere på to plan med de samme mennesker, for å gi tilskueren en fornemmelse av at det ene plan rommer like meget virkelighet som det annet. Om et av de to plan skulle oppfattes som drøm, fortid eller fremtid i forhold til det annet, spiller etter min mening ingen rolle, noe jeg håper vil gå frem av dialogen.”  Der Lek mest av alt kunne bringe tankene til Truffaut og Godard, er Og du i Alain Resnais’ ånd, og eksperimenterer med virkelighetseffekter og stemningsbilder.

'lek'
‘Lek’

Og du ble lunkent mottatt av avisene, og dette fikk bl.a. Jan Erik Vold, som etter Udnæs’ død har vært den fremste formidler av Udnæs’ kunst, til å rykke ut i Dagbladet. Dels ønsket han å gi et mer nyansert bilde av Udnæs sitt stykke, som han karakteriserte som ”et av de mest selvstendige forsøk på å etablere et filmspråk her hjemme som kan føles som naturlig og levende, uanstrengt, og som prøver å unnvike de to hovedfeil norsk film stort sett lider under, det overbroderte raffinerte a la den franske bølgemanér, eller det helt uinteressante og kommersielle, norske folkelivskomedier”, og dels ønsket han å analysere norsk kritikk for å vise dens ukyndige provinsialisme.

I årene etter debuten i 1967 skulle denne delte mottakelse prege Udnæs’ omdømme i offentligheten. Både hans egne stykker og filmatiseringer og iscenesettelser av andres stykker ble både elsket og hatet. På denne tiden var Fjernsynsteateret kanskje det mest omdiskuterte i Norge, og under filmmenn som Arild Brinchmann og Tore Breda Thoresen ble NRKs teater et eksperimentsentrum som bl.a. lanserte det absurde teater, til manges glede, men også til stor forargelse.

Sin største triumf i NRK hadde Udnæs kanskje med Alberte i 1972. Hans fem episoders serie basert på den midterste delen av Cora Sandels roman-trilogi ble en vár og kompromissløs skildring av den sky og beklemte Albertes opphold i Paris. Monna Tandberg skulle for mange bli selve legemliggjørelsen av Alberte, med sin kantete inderlighet, og mellom 55 % og 66 % av de som hadde fjernsynsapparat fulgte seriens episoder. Samtidig mente mange seere og kritikere at det ble for sterke virkemidler, og for mye handlingsfattig melankoli i øde Parisgater.

Sverre Udnæs arbeidet i Fjernsynsteateret helt fram til sin død, selv om han etter hvert også fikk oppdrag for scenen og spillefilmen, og med 10 egne stykker, hvorav fem som han selv instruerte, og 11 instruksjonsarbeider, satte Udnæs sitt markante preg på Fjernsynsteateret. Ikke minst gjennom sin interesse for bildet, og ved å insistere på forskjellen mellom teater og fjernsyn. Det var derfor naturlig at han også fikk regiarbeider utenfor NRK, og gjorde et kort og intenst gjestespill for Norsk Film A/S på midten av 1970-tallet.

Historie og øyeblikk

Høsten 1974 fikk Sverre Udnæs tilbud om å lage sin første spillefilm. Initiativet kom fra Egil Monn-Iversen, som kjente Udnæs godt og hadde skrevet musikken til Og du, Barbara og Til helvete heller (Scene 7, 1972). Spillefilmen Fru Inger til Østråt (1975) ble et samarbeide mellom Monn-Iversens selskap EMI-Produksjon A/S og Norsk Film A/S. Med seg på produksjonen hadde Udnæs kjente støttespillere fra NRK; fotografen Odd Geir Sæther, produksjonslederen Stein Roger Bull og scenografen Guy Krohg.

'Alberte'
‘Alberte’

Fru Inger til Østråt var basert på Henrik Ibsens skuespill, men dette kompliserte middelalderdramaet var av Udnæs og manusforfatter Åse Vikene blitt komprimert til halvannen times lengde, og selv om dette moderniserte og tildels ”avmelodramatiserte” deler av uttrykket ble filmen lidende under dette komprimeringsarbeidet. Handlingen er svært tett og innviklet, og det kan til tider være vanskelig å følge helt med, noe mange avisanmeldere betonet i sine kritikker.

Handlingen utspiller seg i oktober og november 1528. Sverige har løsrevet seg fra unionen med Danmark og Norge, og også i Norge er mange for selvstendighet. Bøndene og stureslekten gjør opprør mot Gustav Vasa i Sverige, og opprørerne søker støtte i Norge. Etter forberedende bakgrunnsmalende scener tar det egentlige dramaet til på Mortensmesse; den 11. november 1528.

Handlingen kretser omkring fru Inger Gyldenløve (Ingerid Vardund) på Østråt, en av de mektigste personer i Norge. Til Østråt kommer både svenskekongens bøddel Jens Bjelke (Keve Hjelm), det danske riksrådet Nils Lykke (Frits Helmuth) og fru Ingers dølgsmålsfødte sønn med Sten Sture; Nils Stenssønn (Mischa Gabay). Bjelke og Lykke ønsker å ha fru Inger på sin side i det politiske spillet, og dermed den almue i Norge hun har inflytelse over, og begge ønsker å ta livet av Sten Stures sønn. Nils Stenssønn blir et offer for et skittent politisk spill, og filmen ender med at fru Inger gir sin fredløse håndtlanger Olav Skaktavl (Lasse Kolstad) ordre om å drepe Nils, som skjules i borgen, men på den døde kroppen finner hun beviset på at han var hennes sønn.

På denne måten spilles det politiske intrigespillet, og den historiske fonden, ut mot et eksistensielt klaustrofobisk personlig tema av dimensjoner som den rene greske tragedien. I nest siste bilde i filmen ligger hun håpløst krampaktig over sønnens døde kropp, og hennes røde kappe er som et blodrødt sår i bildet.  Kjønnsrolletematikken var et viktig tema i Udnæs’ produksjon, og foruten å skildre fru Ingers tragedie antydes en like tragisk skjebne i Ingers datter Eline. Hun lar seg forføre av kvinnebedåreren Nils Lykke, men moren forteller kaldt til sin datter at dette er samme mann som la hennes søster i graven.

Fru Inger til Østråt er dermed en film som skaper en effektiv kontrast mellom politikk og kjærlighet, mellom storpolitikk og mikropolitikk. I sin tematikk peker den mot Udnæs’ egne stykker, og familie- og kjønnsrollemotivene i hans verk. Situasjonen med mor og datter, i en faderløs familie, kom Udnæs tilbake til i samtidsfilmen Øyeblikket to år senere.

'Alberte'
‘Alberte’

Udnæs’ film hører til de få eksemplene vi har i vår filmhistorie med filmer som ser bakover i tiden, og er som historisk film og kostymedrama vellykket. Tidskoloritten er overbevisende, og blir en effektiv ramme om selve kjernetemaet. I andre moderne middelalderfilmer, som Vokse opp (Anja Breien, 1970), Trollsyn (Anja Breien/Ola Solum,1994) og Kristin Lavransdatter (Liv Ullmann, 1995), fungerer fortiden som et speil for nåtiden. Fru Inger til Østråt har også slike tendenser, i og med at det fokuseres på evige, eksistensielle temaer. Filmen forener imidlertid det tidstypiske og historiserende med det allmene og evige på en velbalansert måte. Der Ibsens skuespill først og fremst var et historisk ”lærestykke”, om Norges nød og ære, er imidlertid Udnæs’ film blitt et drama om makt og maktens hensynsløshet.

Filmen fikk en blandet, men stort sett svært positivt motagelse. I VG tok man til og med fram terningkast seks, og kritikerne satte pris på den djerve monumentale satsningen. Flere trakk også fram filmens spesielle egenskaper som film. I Dagbladet skrev Thor Ellingsen bl.a.: ”Den lavmælte, anti-teatralske tonen i dialogen, de tette nærbildene av ansikter, gjenstander og omgivelser, den gjennomførte stiliseringen, gjør at man følger filmen med spent oppmerksomhet. Den hogger tak i en fra første suggestive bilde og beholder sin uttrykkskraft.”

I Fru Inger til Østråt forsøker Udnæs og fotografen Odd Geir Sæther å skape en dynamisk kamerastil, for å forhindre at filmen blir et stykke filmatisert teater. Rytmen er rastløs, med raske klipp og kamerabevegelser, og hyppig bruk av zoomlinsen. Denne overflaterytmen forlater Udnæs i sin andre spillefilm Øyeblikket (1977).

Øyeblikket var en filmversjon av Udnæs’ stykke I dette hvite lyset, og var også et samarbeide mellom Norsk Film A/S og Egil Monn-Iversen. Det ble en stillferdig og intens skildring av en dramatisk juninatt. Kunstneren Kai (Jon Eikemo) har kommet til en navnløs by for å treffe sin hustru, som forlot ham etter at de hadde bodd sammen i to år. Siden den tid har det gått noen måneder, og nå vil Kai treffe Stine (Henny Moan), som har flyttet tilbake til foreldrehjemmet til sin mor (Tore Segelcke).

I første omgang nekter Stine å treffe Kai, og han oppsøker i sin fortvilelse hennes nervøse og lett alkoholiserte søster Tone (Kjersti Døvigen). Her får han vite mer om søstrenes dødssyke bror Christer, som sammen med moren har et merkelig grep om Stine. Etter en serie møter, og følsomme dialoger, treffer Kai Stine, men juninatten ender ikke i noen løsning eller forløsning.

'Alberte'
‘Alberte’

Øyeblikket er en skildring av en familie og de usynlige bånd som holder menneskene sammen. Far og bror er intenst nærværende i samtalene, men fraværende i bildene, og farens udugelighet som familieforsørger og tidlige død har skapt et tomrom i kvinnene. Christer har delvis fylt dette, men hans kreftsykdom har utløst latente konflikter og nevroser.

Udnæs’ film handler både om hvor lite funksjonell den borgerlige familien kan være. Alle familieforhold og relasjoner mellom mann og kvinne synes å oppløses etter kort tid. To tider spilles ut mot hverandre i skildringen av familien og kjønnsrollene, dels morens forhold til faren, der hun registrerer at det var en lettelse da han døde, og forholdet mellom Kai og Stine. Kai har aldri riktig sett Stine, og dette driver henne fra ham.

Stine evner imidlertid heller ikke å se Kai, og det er som om alle menneskene i dette intense dramaet imploderer. De drives inn i sitt eget mørke. De er som svarte hull, som ubønnhørlig suger til seg all omkringliggende energi, men ikke slipper ut noe, og dette umuliggjør alle relasjoner. Alle er lukket inne i seg selv, lammet av Christers kommende død og deres egen manglende evne til å se andre, og oppslukes tilslutt av mørket i rommet og seg selv. ”Vi ble boende i hver vår verden”, sier Kai om forholdet til og samboerskapet med Stine, og det gjelder alle personene i filmen.

Øyeblikket er et kammerspill, som foregår i noen få trange klaustrofobiske rom. Tidens enhet er langt på vei beholdt, og handlingen konsentreres om en serie dialoger, mens dag blir til natt, og natt til morgen. Fargene er tonet helt ned, og enten synes figurene mot en mørk bunn eller mot det skarpe hvite lyset som forvandler dem til silhuetter. Det nedtonede og avskallede i selve filmframstillingen, og konsentrasjonen på dialogen, fikk enkelte kritikere til å ønske seg mer liv i drivhusatmosfæren, men også Øyeblikket fikk stort sett meget god kritikk. Etter kostymedramaet Fru Inger til Østråt og det intense, men lavmælte kammerspillet Øyeblikket, hadde Udnæs markert seg sterkt også i norsk spillefilmsammenheng, men desverre skulle det ikke bli flere filmer fra Udnæs’ hånd.

Mennesket: en uferdig mosaikk

Sverre Udnæs satte sitt preg både på norsk teater. Gjennom sitt arbeide i Fjernsynsteateret bidro han til en revitalisering av teaterkunsten i Norge. Han spilte også en liten, men viktig rolle i norsk film. Ikke bare gjennom sine to spillefilmer, men også gjennom sitt arbeide i fjernsynet. Udnæs var opptatt av dialogen mer enn noe annet, men også av bildet. Felles har replikken og det pregnante bildet denne intense karakter av nærvær, der selve øyeblikket fanges inn. ”Jeg prøver å se”, sier Stine i Øyeblikket, og dette summerer opp Udnæs’ verk også.

Sverre Udnæs var alltid poet, uansett hvilket medium han arbeidet med, og samtidig en hensynsløs ”forsker” som utforsket den moderne familien. Da Udnæs ble spurt om hva som var et drama svarte han gjerne: ”Ta to mennesker A og B, som tenker forskjellig, og snakker forskjellig – og la dem møtes. Da får du drama. Drama, det betyr handling.” I Udnæs sceniske kunst og filmer arrangerer han slike eksistensielle møter. Oftest fører møtet med den andre til at fasadene sprekker, og de sanne følelsene kommer til overflaten og fører til feberaktige sammenstøt. Noen ganger i voldsomme eksplosjoner, noen ganger i stillferdige selvdestruktive implosjoner.

'Lek'
‘Lek’

I dag er Sverre Udnæs så å si glemt. Få av hans stykker har blitt spilt siden hans altfor tidlige bortgang, kun 42 år gammel. Filmene vises sjelden. Fjernsynsteateret er borte, og repriser på de gamle filmene Udnæs gjorde anses som dårlig programpolitikk. Sverre Udnæs fortjener en bedre skjebne. Ikke bare fordi han er en viktig del av vår historie, og spesielt vår teater- og filmhistorie, men også fordi hans verk har en skremmende aktualitet, og fremdeles kan lære oss noe.

Selv om Udnæs fremstår som en mørk pessimist finnes det også ofte et svakt håp i hans kunst. Han insisterte på at mennesket var en uferdig mosaikk, som kun kunne heles i møtet med den andre. Ethvert møte hos ham var bærer av en feberaktig intensitet, som skapte den poetiske tvetydighet som gir hans verk tyngde og kraft. Møtet var både en mulighet til å bli revet i stykker, og spre mosaikkbitene, men også en mulighet til å bli hel og inngå i nye mosaikkonstellasjoner. En mulighet til bli menneske.

Under kortfilmfestivalen vises Sverre Udnæs TV-serie ‘Alberte’ for første gang siden premieren i 1972. Serien er basert på Cora Sandels ”Alberte og friheten”.

Kilder:

  • Bjerkan, Helle: Fjernsynsteateret mellom kunst og raseri, Hovedoppgave i massekommunikasjon, Universitetet i Bergen 1993.
  • Eide, Camilla Juell: Et medium søker sin form – Arild Brinchmann og Fjernsynsteateret, KULT 69, Norges Forskningsråd 1997.
  • Iversen, Gunnar: Clear, from a Distance: The Image of the Medieval Period in recent Norwegian films, Scandinavica vol. 39, no. 1 (May 2000), s. 7-23.
  • Udnæs, Sverre: Dramatikk 1964-1982, Gyldendal, Oslo 1988.
  • Vold, Jan Erik: Kritikk av kritikken – Av Sverre Udnæs’ fjernsynsstykke Og du, i Entusiastiske Essays, Gyldendal, Oslo 1976, s. 294-298.
  • Vold, Jan Erik: Sverre Udnæs, dramatiker, i Her. Her i denne verden, Gyldendal, Oslo 1984, s. 158-172.
  • Vold, Jan Erik: Fra obelisk til obelisk, i Udnæs op. cit. s. 351-371.
  • Ørjasæter, Jo: Fjernsynsteateret til glede og forargelse, Ad Notam/Gyldendal, Oslo 1994.

Legg igjen en kommentar

Hvem var Sverre Udnæs?

Hvem var Sverre Udnæs?

Med sin voldsomme produktivitet innen tv-filmen ble han sammenlignet med Fassbinder. Inspirert av Ibsen, O’Neill og Williams skapte han en serie mørke familiedramaer. Møt Sverre Udnæs, den glemte dramatikeren som bringes frem i lyset under kortfilmfestivalen i Grimstad denne uken.

Da Sverre Udnæs plutselig døde av hjerteslag i august 1982 mistet vi en av våre mest markante og produktive dramatikere og regissører. Udnæs var en av de som bidro sterkest til den revitalisering av teaterkunsten som fant sted fra midten av 1960-tallet her i landet, og hans mange filmer i Fjernsynsteateret vakte oppsikt. De ble beundret og kritisert, men få var likegyldige. Sverre Udnæs beveget seg utvungent mellom scenen, fjernsynet, radioen og filmen. Som filmregissør videreførte han såvel stilgrep som tematikk og motiver fra sitt arbeide på scenen eller i fjernsynsteateret, og framsto som en av våre mest lovende filmkunstnere.

Sverre Udnæs var et kraftsentrum i kulturlivet, og med sin voldsomme produktivitet er han blitt sammenlignet med Fassbinder. Han var en meget talentfull instruktør og dramatiker, og han hører først og fremst til det som gjerne kalles Ibsen-tradisjonen i norsk dramatikk. Etter Helge Krog er Udnæs den som mest tydelig og med sterkest konsentrasjon har ført videre en tradisjonell og Ibsensk motivkrets. Mest tydelig var dette kanskje i filmmanuskriptet Etter lang tids fravær (1976). Stykket skrev han etter at han ble bedt om å sette opp Gengangere i Fjernsynsteateret. Inspirert av Ibsen skrev han et nytt manus, der han både overtok navn og familiestruktur fra Ibsens stykke, og forsøkte å forestille seg hva som egentlig var skjedd da Osvald kom tilbake.

Den modne Udnæs moderniserte Ibsen, men ga samtidig sine stykker og filmer et særpreg. Inspirert av Ibsen, eller amerikanerne Eugene O’Neill og Tennessee Williams, skapte han en serie mørke familiedramaer. Hovedtemaet hans er konfliktene i den moderne kjernefamilien. Dette temaet kretser han om i film etter film, i stykke etter stykke, og varierer figurer og situasjoner for å studere de tilspissede, mørke konfliktene som plutselig avsløres når maskene faller.  Som hos Ibsen fines det alltid hos Udnæs en skarp kontrast mellom den tilsynelatende harmoniske overflaten, fasaden i et forhold eller en familie, og de underliggende løgner, fortrengninger og fortielser.

Sverre Udnæs var som dramatiker og filmskaper opptatt av det dramatiske øyeblikket. Han skaper intense øyeblikk, situasjoner og stemninger, og i den korte episoden, eller snarere det skarpe og ofte brutale tverrsnittet av et liv, synliggjøres den borgerlige familiens drivhusatmosfære. I sårflaten kommer selve livet fram, og dermed alt det som er fortiet og fortrengt. Udnæs sitt bidrag til episodefilmen Dager fra 1000 år (1970), som ikke ble antatt, heter symptomatisk nok Klaustrofobia, og det råder en innestengt, klaustrofobisk stemning i hans verk.

Til tross for svartsynet og pessimismen i Udnæs filmer og stykker, hans rastløse insisterende vilje til å pirke på borgerskapets sårkanter, er det også en åpning utover og desperat livsglede i hans verk. I det tidlige hørespillet Mosaikk (1966) finner vi kjernen i hans kunst. Her møtes to unge mennesker mot en mørk bakgrunn av en stiv borgerlig fest, og den unge kvinnen blir Udnæs sitt talerør når hun henimot slutten sier til den unge mann hun har møtt: ”Jeg tror på skjebnen også, tror at hvert menneske er som en uferdig mosaikk og at vi arbeider på den så lenge vi lever. Noen ganger går mosaikken i stykker. Da må vi begynne på nytt igjen.” Håpet ligger i møtet med den andre, og i tanken på å være en del av andres mosaikk.

Fjernsynsfornyer

Sverre Udnæs ble født i Oslo i 1939, og lærte sitt håndverk som filmskaper og dramatiker i det nye NRK. Etter artium og militærtjeneste i 1959 ga han opp forberedende studier, men ble reddet fra arbeidet som ekspeditør i teppeavdelingen i Steen & Strøm av Harald Heide Steen Jr. De var skolekamerater, og Heide Steen Jr. arbeidet i NRK der de trengte en inspisient.  I januar 1960 startet dermed Udnæs i NRK, og skulle lære det meste av det intense og varierte arbeidet der. Han var med på alle mulige sendinger, og etter et års tid begynte han å arbeide i Fjernsynsteateret under filmmannen Arild Brinchmann.

Sverre Udnaes_02

Dette utløste for alvor hans interesse for å arbeide med teater og film, og på Pål Løkkebergs anbefaling bestemte han seg for å reise til Frankrike og gå på filmskolen IDHEC. Udnæs fikk et års permisjon fra NRK, og begynte i januar 1962 på franskstudier, men da han et halvt år senere skulle begynne på filmskolen forsto han at språkkunnskapene var for dårlige, og han hoppet av. Resten av permisjonstiden bodde han i Frankrike, noe han selv mente hadde vært veldig utbytterikt.

Tilbake i NRK arbeidet han som produksjonsassistent, og senere producer, og lagde først og fremst barneprogram og opplysningsprogram; f.eks. A Summer Sketch gjort til musikken av Miles Davis. Oppholdet i Frankrike hadde imidlertid gitt inspirasjon, og i 1964 skrev han sitt første filmmanus Lek. Arild Brinchmann turde å satse på unge krefter, og ga regijobben til Egil Kolstø. Resultatet ble sendt 23. februar 1966 og vakte berettiget oppsikt.

Selv om Udnæs senere uttalte seg kritisk til den franske nye bølgen, og til og med la inn et lite kritisk spark til fransk nybølge i sin fjernsynsfilm Barbara (1969), er inspirasjonen fra fransk film svært tydelig i Lek. Filmen er en impresjonistisk billedcollage der den tomme høsttiden kontrasteres mot sommerens impulsive og intense lek. To unge mennesker, spilt av Katja Medbøe og Kjell Kjær, opplever et intenst møte, men denne følelsen av kjærlighet, nærhet og lekenhet er flyktig, og varer ikke. Kolstø og Udnæs bruker alle grep for å løse opp det narrative, og Lek er først og fremst en serie flyktige stemningsbilder; av og til stillbildeserier, av og til film. Noen ganger fryses øyeblikket, for å forsøkte å fastholde og understreke det flyktige, selve øyeblikket, noen ganger bryter den grå høsttiden inn i sommerens lek og gir det en mørk kontrast og bakgrunn. Både i bevegelsen bort i fra det fortellende og i fokus på det enkle og upretensiøse i episoden, og i stilgrep som montasjer og jump-cuts, viser Lek inspirasjonen fra den franske nye bølgen. Fremdeles er Lek en frisk og utfordrende novellefilm, med presise impresjoner av en livsgal og ekstatisk sommer.

Høsten 1967 ble Udnæs fast tilknyttet Fjernsynsteateret som instruktør, og debutarbeidet basert på eget manus Og du ble sendt i november det året. Også her fornemmer man klart den franske inspirasjonen, i en kort bittersøt skildring av to unge ensomme som møtes tilfeldig på en jernbanestasjon. Hun venter på en annen, han venter ikke på noen, men han setter seg ved hennes bord og dette setter igang en dialog. Udnæs kryssklipper i Og du mellom to tider; dels møtet på jernbanerestauranten, og dels på et hotellværelse der de elsker. De to situasjonene, øyeblikkene, bryter mot hverandre, men uten at den ene situasjonen får definere den andre og dermed helheten.

Det flyktige, og tvetydige, kommer klart til uttrykk i Udnæs’ egne kommentarer til manus: ”Det hele er et forsøk på å operere på to plan med de samme mennesker, for å gi tilskueren en fornemmelse av at det ene plan rommer like meget virkelighet som det annet. Om et av de to plan skulle oppfattes som drøm, fortid eller fremtid i forhold til det annet, spiller etter min mening ingen rolle, noe jeg håper vil gå frem av dialogen.”  Der Lek mest av alt kunne bringe tankene til Truffaut og Godard, er Og du i Alain Resnais’ ånd, og eksperimenterer med virkelighetseffekter og stemningsbilder.

'lek'
‘Lek’

Og du ble lunkent mottatt av avisene, og dette fikk bl.a. Jan Erik Vold, som etter Udnæs’ død har vært den fremste formidler av Udnæs’ kunst, til å rykke ut i Dagbladet. Dels ønsket han å gi et mer nyansert bilde av Udnæs sitt stykke, som han karakteriserte som ”et av de mest selvstendige forsøk på å etablere et filmspråk her hjemme som kan føles som naturlig og levende, uanstrengt, og som prøver å unnvike de to hovedfeil norsk film stort sett lider under, det overbroderte raffinerte a la den franske bølgemanér, eller det helt uinteressante og kommersielle, norske folkelivskomedier”, og dels ønsket han å analysere norsk kritikk for å vise dens ukyndige provinsialisme.

I årene etter debuten i 1967 skulle denne delte mottakelse prege Udnæs’ omdømme i offentligheten. Både hans egne stykker og filmatiseringer og iscenesettelser av andres stykker ble både elsket og hatet. På denne tiden var Fjernsynsteateret kanskje det mest omdiskuterte i Norge, og under filmmenn som Arild Brinchmann og Tore Breda Thoresen ble NRKs teater et eksperimentsentrum som bl.a. lanserte det absurde teater, til manges glede, men også til stor forargelse.

Sin største triumf i NRK hadde Udnæs kanskje med Alberte i 1972. Hans fem episoders serie basert på den midterste delen av Cora Sandels roman-trilogi ble en vár og kompromissløs skildring av den sky og beklemte Albertes opphold i Paris. Monna Tandberg skulle for mange bli selve legemliggjørelsen av Alberte, med sin kantete inderlighet, og mellom 55 % og 66 % av de som hadde fjernsynsapparat fulgte seriens episoder. Samtidig mente mange seere og kritikere at det ble for sterke virkemidler, og for mye handlingsfattig melankoli i øde Parisgater.

Sverre Udnæs arbeidet i Fjernsynsteateret helt fram til sin død, selv om han etter hvert også fikk oppdrag for scenen og spillefilmen, og med 10 egne stykker, hvorav fem som han selv instruerte, og 11 instruksjonsarbeider, satte Udnæs sitt markante preg på Fjernsynsteateret. Ikke minst gjennom sin interesse for bildet, og ved å insistere på forskjellen mellom teater og fjernsyn. Det var derfor naturlig at han også fikk regiarbeider utenfor NRK, og gjorde et kort og intenst gjestespill for Norsk Film A/S på midten av 1970-tallet.

Historie og øyeblikk

Høsten 1974 fikk Sverre Udnæs tilbud om å lage sin første spillefilm. Initiativet kom fra Egil Monn-Iversen, som kjente Udnæs godt og hadde skrevet musikken til Og du, Barbara og Til helvete heller (Scene 7, 1972). Spillefilmen Fru Inger til Østråt (1975) ble et samarbeide mellom Monn-Iversens selskap EMI-Produksjon A/S og Norsk Film A/S. Med seg på produksjonen hadde Udnæs kjente støttespillere fra NRK; fotografen Odd Geir Sæther, produksjonslederen Stein Roger Bull og scenografen Guy Krohg.

'Alberte'
‘Alberte’

Fru Inger til Østråt var basert på Henrik Ibsens skuespill, men dette kompliserte middelalderdramaet var av Udnæs og manusforfatter Åse Vikene blitt komprimert til halvannen times lengde, og selv om dette moderniserte og tildels ”avmelodramatiserte” deler av uttrykket ble filmen lidende under dette komprimeringsarbeidet. Handlingen er svært tett og innviklet, og det kan til tider være vanskelig å følge helt med, noe mange avisanmeldere betonet i sine kritikker.

Handlingen utspiller seg i oktober og november 1528. Sverige har løsrevet seg fra unionen med Danmark og Norge, og også i Norge er mange for selvstendighet. Bøndene og stureslekten gjør opprør mot Gustav Vasa i Sverige, og opprørerne søker støtte i Norge. Etter forberedende bakgrunnsmalende scener tar det egentlige dramaet til på Mortensmesse; den 11. november 1528.

Handlingen kretser omkring fru Inger Gyldenløve (Ingerid Vardund) på Østråt, en av de mektigste personer i Norge. Til Østråt kommer både svenskekongens bøddel Jens Bjelke (Keve Hjelm), det danske riksrådet Nils Lykke (Frits Helmuth) og fru Ingers dølgsmålsfødte sønn med Sten Sture; Nils Stenssønn (Mischa Gabay). Bjelke og Lykke ønsker å ha fru Inger på sin side i det politiske spillet, og dermed den almue i Norge hun har inflytelse over, og begge ønsker å ta livet av Sten Stures sønn. Nils Stenssønn blir et offer for et skittent politisk spill, og filmen ender med at fru Inger gir sin fredløse håndtlanger Olav Skaktavl (Lasse Kolstad) ordre om å drepe Nils, som skjules i borgen, men på den døde kroppen finner hun beviset på at han var hennes sønn.

På denne måten spilles det politiske intrigespillet, og den historiske fonden, ut mot et eksistensielt klaustrofobisk personlig tema av dimensjoner som den rene greske tragedien. I nest siste bilde i filmen ligger hun håpløst krampaktig over sønnens døde kropp, og hennes røde kappe er som et blodrødt sår i bildet.  Kjønnsrolletematikken var et viktig tema i Udnæs’ produksjon, og foruten å skildre fru Ingers tragedie antydes en like tragisk skjebne i Ingers datter Eline. Hun lar seg forføre av kvinnebedåreren Nils Lykke, men moren forteller kaldt til sin datter at dette er samme mann som la hennes søster i graven.

Fru Inger til Østråt er dermed en film som skaper en effektiv kontrast mellom politikk og kjærlighet, mellom storpolitikk og mikropolitikk. I sin tematikk peker den mot Udnæs’ egne stykker, og familie- og kjønnsrollemotivene i hans verk. Situasjonen med mor og datter, i en faderløs familie, kom Udnæs tilbake til i samtidsfilmen Øyeblikket to år senere.

'Alberte'
‘Alberte’

Udnæs’ film hører til de få eksemplene vi har i vår filmhistorie med filmer som ser bakover i tiden, og er som historisk film og kostymedrama vellykket. Tidskoloritten er overbevisende, og blir en effektiv ramme om selve kjernetemaet. I andre moderne middelalderfilmer, som Vokse opp (Anja Breien, 1970), Trollsyn (Anja Breien/Ola Solum,1994) og Kristin Lavransdatter (Liv Ullmann, 1995), fungerer fortiden som et speil for nåtiden. Fru Inger til Østråt har også slike tendenser, i og med at det fokuseres på evige, eksistensielle temaer. Filmen forener imidlertid det tidstypiske og historiserende med det allmene og evige på en velbalansert måte. Der Ibsens skuespill først og fremst var et historisk ”lærestykke”, om Norges nød og ære, er imidlertid Udnæs’ film blitt et drama om makt og maktens hensynsløshet.

Filmen fikk en blandet, men stort sett svært positivt motagelse. I VG tok man til og med fram terningkast seks, og kritikerne satte pris på den djerve monumentale satsningen. Flere trakk også fram filmens spesielle egenskaper som film. I Dagbladet skrev Thor Ellingsen bl.a.: ”Den lavmælte, anti-teatralske tonen i dialogen, de tette nærbildene av ansikter, gjenstander og omgivelser, den gjennomførte stiliseringen, gjør at man følger filmen med spent oppmerksomhet. Den hogger tak i en fra første suggestive bilde og beholder sin uttrykkskraft.”

I Fru Inger til Østråt forsøker Udnæs og fotografen Odd Geir Sæther å skape en dynamisk kamerastil, for å forhindre at filmen blir et stykke filmatisert teater. Rytmen er rastløs, med raske klipp og kamerabevegelser, og hyppig bruk av zoomlinsen. Denne overflaterytmen forlater Udnæs i sin andre spillefilm Øyeblikket (1977).

Øyeblikket var en filmversjon av Udnæs’ stykke I dette hvite lyset, og var også et samarbeide mellom Norsk Film A/S og Egil Monn-Iversen. Det ble en stillferdig og intens skildring av en dramatisk juninatt. Kunstneren Kai (Jon Eikemo) har kommet til en navnløs by for å treffe sin hustru, som forlot ham etter at de hadde bodd sammen i to år. Siden den tid har det gått noen måneder, og nå vil Kai treffe Stine (Henny Moan), som har flyttet tilbake til foreldrehjemmet til sin mor (Tore Segelcke).

I første omgang nekter Stine å treffe Kai, og han oppsøker i sin fortvilelse hennes nervøse og lett alkoholiserte søster Tone (Kjersti Døvigen). Her får han vite mer om søstrenes dødssyke bror Christer, som sammen med moren har et merkelig grep om Stine. Etter en serie møter, og følsomme dialoger, treffer Kai Stine, men juninatten ender ikke i noen løsning eller forløsning.

'Alberte'
‘Alberte’

Øyeblikket er en skildring av en familie og de usynlige bånd som holder menneskene sammen. Far og bror er intenst nærværende i samtalene, men fraværende i bildene, og farens udugelighet som familieforsørger og tidlige død har skapt et tomrom i kvinnene. Christer har delvis fylt dette, men hans kreftsykdom har utløst latente konflikter og nevroser.

Udnæs’ film handler både om hvor lite funksjonell den borgerlige familien kan være. Alle familieforhold og relasjoner mellom mann og kvinne synes å oppløses etter kort tid. To tider spilles ut mot hverandre i skildringen av familien og kjønnsrollene, dels morens forhold til faren, der hun registrerer at det var en lettelse da han døde, og forholdet mellom Kai og Stine. Kai har aldri riktig sett Stine, og dette driver henne fra ham.

Stine evner imidlertid heller ikke å se Kai, og det er som om alle menneskene i dette intense dramaet imploderer. De drives inn i sitt eget mørke. De er som svarte hull, som ubønnhørlig suger til seg all omkringliggende energi, men ikke slipper ut noe, og dette umuliggjør alle relasjoner. Alle er lukket inne i seg selv, lammet av Christers kommende død og deres egen manglende evne til å se andre, og oppslukes tilslutt av mørket i rommet og seg selv. ”Vi ble boende i hver vår verden”, sier Kai om forholdet til og samboerskapet med Stine, og det gjelder alle personene i filmen.

Øyeblikket er et kammerspill, som foregår i noen få trange klaustrofobiske rom. Tidens enhet er langt på vei beholdt, og handlingen konsentreres om en serie dialoger, mens dag blir til natt, og natt til morgen. Fargene er tonet helt ned, og enten synes figurene mot en mørk bunn eller mot det skarpe hvite lyset som forvandler dem til silhuetter. Det nedtonede og avskallede i selve filmframstillingen, og konsentrasjonen på dialogen, fikk enkelte kritikere til å ønske seg mer liv i drivhusatmosfæren, men også Øyeblikket fikk stort sett meget god kritikk. Etter kostymedramaet Fru Inger til Østråt og det intense, men lavmælte kammerspillet Øyeblikket, hadde Udnæs markert seg sterkt også i norsk spillefilmsammenheng, men desverre skulle det ikke bli flere filmer fra Udnæs’ hånd.

Mennesket: en uferdig mosaikk

Sverre Udnæs satte sitt preg både på norsk teater. Gjennom sitt arbeide i Fjernsynsteateret bidro han til en revitalisering av teaterkunsten i Norge. Han spilte også en liten, men viktig rolle i norsk film. Ikke bare gjennom sine to spillefilmer, men også gjennom sitt arbeide i fjernsynet. Udnæs var opptatt av dialogen mer enn noe annet, men også av bildet. Felles har replikken og det pregnante bildet denne intense karakter av nærvær, der selve øyeblikket fanges inn. ”Jeg prøver å se”, sier Stine i Øyeblikket, og dette summerer opp Udnæs’ verk også.

Sverre Udnæs var alltid poet, uansett hvilket medium han arbeidet med, og samtidig en hensynsløs ”forsker” som utforsket den moderne familien. Da Udnæs ble spurt om hva som var et drama svarte han gjerne: ”Ta to mennesker A og B, som tenker forskjellig, og snakker forskjellig – og la dem møtes. Da får du drama. Drama, det betyr handling.” I Udnæs sceniske kunst og filmer arrangerer han slike eksistensielle møter. Oftest fører møtet med den andre til at fasadene sprekker, og de sanne følelsene kommer til overflaten og fører til feberaktige sammenstøt. Noen ganger i voldsomme eksplosjoner, noen ganger i stillferdige selvdestruktive implosjoner.

'Lek'
‘Lek’

I dag er Sverre Udnæs så å si glemt. Få av hans stykker har blitt spilt siden hans altfor tidlige bortgang, kun 42 år gammel. Filmene vises sjelden. Fjernsynsteateret er borte, og repriser på de gamle filmene Udnæs gjorde anses som dårlig programpolitikk. Sverre Udnæs fortjener en bedre skjebne. Ikke bare fordi han er en viktig del av vår historie, og spesielt vår teater- og filmhistorie, men også fordi hans verk har en skremmende aktualitet, og fremdeles kan lære oss noe.

Selv om Udnæs fremstår som en mørk pessimist finnes det også ofte et svakt håp i hans kunst. Han insisterte på at mennesket var en uferdig mosaikk, som kun kunne heles i møtet med den andre. Ethvert møte hos ham var bærer av en feberaktig intensitet, som skapte den poetiske tvetydighet som gir hans verk tyngde og kraft. Møtet var både en mulighet til å bli revet i stykker, og spre mosaikkbitene, men også en mulighet til å bli hel og inngå i nye mosaikkonstellasjoner. En mulighet til bli menneske.

Under kortfilmfestivalen vises Sverre Udnæs TV-serie ‘Alberte’ for første gang siden premieren i 1972. Serien er basert på Cora Sandels ”Alberte og friheten”.

Kilder:

  • Bjerkan, Helle: Fjernsynsteateret mellom kunst og raseri, Hovedoppgave i massekommunikasjon, Universitetet i Bergen 1993.
  • Eide, Camilla Juell: Et medium søker sin form – Arild Brinchmann og Fjernsynsteateret, KULT 69, Norges Forskningsråd 1997.
  • Iversen, Gunnar: Clear, from a Distance: The Image of the Medieval Period in recent Norwegian films, Scandinavica vol. 39, no. 1 (May 2000), s. 7-23.
  • Udnæs, Sverre: Dramatikk 1964-1982, Gyldendal, Oslo 1988.
  • Vold, Jan Erik: Kritikk av kritikken – Av Sverre Udnæs’ fjernsynsstykke Og du, i Entusiastiske Essays, Gyldendal, Oslo 1976, s. 294-298.
  • Vold, Jan Erik: Sverre Udnæs, dramatiker, i Her. Her i denne verden, Gyldendal, Oslo 1984, s. 158-172.
  • Vold, Jan Erik: Fra obelisk til obelisk, i Udnæs op. cit. s. 351-371.
  • Ørjasæter, Jo: Fjernsynsteateret til glede og forargelse, Ad Notam/Gyldendal, Oslo 1994.

Legg igjen en kommentar

MENY