Hva er poenget med ny norsk film?

Hva er poenget med ny norsk film?

Hvordan lage ny norsk film, i ordets eksperimentelle og politiske forstand, når man ikke er kommersiell, aldri får kunstnerstipend og heller ikke har store private midler. Vel, man lager den likevel.

Som frittstående regissør, like fremmedgjort fra statens penger som de rikes salonger, og med et totalt fraværende ønske om å gjøre film på den ”riktige måten”, er lave utgifter til bolig og liv, mangfoldig erfaring og et stort fortellerbehov selve grunnmuren. Parret med folk som tror på en og kollegaer som har talent og stor utstyrspark; altså det som kalles ”god infrastruktur”, blir det film likevel. Og det til tross for ingen fast inntekt og jobb, ei heller nav-rettigheter. Det er morsomt å være avantgarde i Norge, men også slitsomt.

Jeg har i kjølvannet av De umoralske gjort meg opp noen refleksjoner om rollen som fritthengende regissør og kunstner i det som visstnok skal være verdens beste land å leve i; fleskepølsa Norge.

Er det viktig det man gjør?! Tja, i den grad kunst er relevant i en tid som vår er film det også. Men drømmen om å gjøre den store brytningsfilmen – bli en viktig stemme – tja, det målet er lenger borte enn det har vært på lenge, for meg som for andre. Rett og slett fordi ingen kunstnere er virkelig viktige i et samfunn som er overmett på absolutt alle måter; fra mat til inntrykk. 

De umoralske 02 768
‘De umoralske’

Stor kunst –og store kunstnere- dukker som oftest opp i brytningsperioder, og er de som setter ord og bilde på det forunderlige som skjer da. I Norge var de store brytningene skapningen av nasjonalidentiteten på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, og modernismens fulle inntog og samlingsperioden etter krigen. Så å si alle de store kunstnerne i Norge, inkludert dem som jobbet med film, levde og virket da. Fra Henrik Ibsen til Jens Bjørneboe, fra Tancred Ibsen (barnebarnet til old-Ibsen) til Arne Skouen.

Ingen norske filmskapere i dag – til og med de beste – er viktig på den måten som ”de gamle” var det på. I dag er ikke norsk film – i det hele tatt – et avgjørende erkjennelseslaboratorium for noen, knapt for filmskaperne selv. Og da heller ikke for ”våre nye landsmenn” og de som tilhører det som før ble kalt ”underklassen”. Til det er det norske velferdssamfunnet for godt fungerende –og dermed inkluderende.

I USA, derimot, er film-, TV- og musikkindustrien en tydelig identitetsskaper for alle og et sted hvor fattigfolk kan gjøre karriere og suksess. De forstår seg selv gjennom de visuelle uttrykkene.

de umoralske_02_768
‘De umoralske’

Når så de fleste norske filmskapere – unntaket her er en rekke gode dokumentarister – verken har politiske eller kunstideologiske vyer utover det å bli profesjonelle og gjøre suksess, blir dramafilm først og fremst en  tam underholdningsvare. En jeg traff på her forleden mente at norsk film var ”noe ved siden av”. Altså noe ved siden av livet, slik det leves her på fleskeberget. 

Tross vanskelighetene med å lage betydningsfull kunst i vår tid mener jeg at vi likevel skal prøve å få sagt ”noe”. For meg er det ennå uforståelig at så få norske filmskapere, ikke minst innen spillefilmen, dramatiserer vår tid med temaer som:

  • Kjønnskampen
  • Fremmedgjøringen
  • Globaliseringen
  • Innvandringen
  • Nyfattigdommen
  • Effektiviseringskravene
  • Det norske godhetsregimet
  • Fornufttyranniet og utstøtelsen av de som ikke får det til
  • Kjedsommeligheten i suburbia og i bygdebyene
  • Den tomme konsumismen
  • Ensomheten i det selvrealiserte samfunn
  • Kapitaliseringen av virkeligheten
  • Nytelsessyken
  • Følelsessamfunnet 

Har man som mål å lage viktig filmkunst, i alle fall om en drømmer om å bli en stor filmskaper, må det i alle fall være en vilje der og et behov for å skildre sin samtid. For nettopp det kjennetegner alle de virkelig store, også de som mot naturlovene har fått det til i vår oppblåste og overspiste tid; Lars von Trier og Roy Andersson er gode eksempler i Skandinavia.

Som kunstner – med visse samfunnskritiske vyer – lever man altså i en fæl tid. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte når faktum er at så få så De umoralske på kino nå i våres. Dessverre hadde vi i praksis ingen penger til å reklamere for; mange visste ikke at den hadde premiere. Vår Herre sendte godsommeren til det norske folk premierehelga i slutten av april, knapt noen gikk på kino. Og kritikkene i Oslo-avisene var lunkne.

Helt glemt var det at filmen hadde hatt sin første premiere på en av verdens største og mest prestisjefylte filmfestivaler, den i Toronto. Der ble den tatt ut i knivskarp konkurranse med over femti nordiske spillefilmer, som alle for det meste hadde vanlige eller store budsjetter. I ettertid har De umoralske blitt en favoritt på filmnettstedet Montages.no.

de umoralske_kamilla_768
‘De umoralske’

Jeg vil ikke hevde at De umoralske er en perfekt film – at den ikke har sine svakheter – men jeg er stolt over at vi har laget en film jeg aldri selv har sett før. Blandingen av trash, skillingsvisepoesi, punk, cowboydans, tatersang og karakterer som bare er opptatt av det de kan ta på gjør den til noe helt annet. Så rar som den er, så glad og så trist, med snåle karakterer og nydelig norsk musikk, retro og avantagarde på en og samme gang, er jeg forundret over at flere ikke har sett nettopp dette. 

Trenger alle her på fleskeberget å gjøre det samme over den samme lesten? For meg er det en tragedie for utviklingen av ny norsk film – for all uavhengig film i Norge.

Kanskje er det umulig å lage fri kunstnerisk anarkistisk film i et sånt land som det her; fordi ingen, heller ikke de såkalte kultiverte og alskens ”fritenkere”, er interessert i noe annet enn medstrykende Hollywood- eller estetisk godkjent arthousefilm med røtter i den borgerlige europeiske teater og kunsttradisjon?!

Jeg har uansett bestemt meg for å fortsette å lage film fordi det er viktig for meg selv å skape noe og være aktivt til stede som en motstemme i det norske samfunnet – om enn som en liten og betydningsløs en. En kunstners bestilling kommer fra ens eget indre, ikke ut fra hva de andre ønsker seg eller vil. Bare slik kan annerledes og nyskapende film skapes, om man er så heldig å gjøre noe sånt.

Alt nytt skapes i ensomhet, som det heter seg i Andre Gides, Den umoralske.

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er regissør

2 kommentarer til Hva er poenget med ny norsk film?

  1. Er det ikke litt tidlig å si om noen blir historisk viktige? Vi har kanskje ingen skouen lengre, men det lages jo mye mere variert film enn det gjorde på hans tid. Jeg har ikke sett filmen din, men grunnen er ikke noen motvilje. Jeg syntes bare temaet virket litt uinteressant. Jeg skal se om jeg får sett den likevel.

  2. En kunstner kan ikke forme omverdenen. omverdenen former kunstneren. Skal man lage en film med kunstnerisk verdi er man nødt til å bruke normene og malen til omverdenen, og utifra det oppnå autensitet. Problemet til Norge, og Europa generelt er som du sier at dramaet har tatt farvel. Der vi befinner oss nå, i Norge, i Europa, har det blitt kjedelig. Hvorfor er det kjedelig? Eksistensen har druknet i det stabile. Det er mennesker i deres egen eksistens, i deres egen sannhet som er interessante. Det er derfor vi hører på når kjærestepar krangler i gata. Det er derfor vi stopper og glaner når vi ser blålys og ambulanse.

    Til og med kunstnere innser at de er kjedelige. De innser at elitære, dannede og sunne mennesker er kjedelige. Smarte kunstnere finner ikke material her. De leser artikler, de oppsøker subkulturer, isolerte fellesskap for å finne det levende, det eksplosive. Som kunstner skal man kunne klare å tre inn i rollen til en karakter og skape et uttrykk slik den personen ser verden. Spørsmålet blir da hvor man kan finne dette uttrykket, og om det er interessant nok til at vi vil se på.

    Norge er ufattelig isolert fra resten av verden, og mange av dine temaer som globalisering og kjønnskamp, tror jeg er for tamme for god film i Norge. Noen sa du, men jeg ville også sagt isolasjon, ensomhet, rusmidler, alkohol, naturens ekstreme tilstander, meningsløsheten, kjedsomheten, rastløsheten, ironien.

    Det er håp der ute. Bare finn dramaet.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Hva er poenget med ny norsk film?

Hva er poenget med ny norsk film?

Hvordan lage ny norsk film, i ordets eksperimentelle og politiske forstand, når man ikke er kommersiell, aldri får kunstnerstipend og heller ikke har store private midler. Vel, man lager den likevel.

Som frittstående regissør, like fremmedgjort fra statens penger som de rikes salonger, og med et totalt fraværende ønske om å gjøre film på den ”riktige måten”, er lave utgifter til bolig og liv, mangfoldig erfaring og et stort fortellerbehov selve grunnmuren. Parret med folk som tror på en og kollegaer som har talent og stor utstyrspark; altså det som kalles ”god infrastruktur”, blir det film likevel. Og det til tross for ingen fast inntekt og jobb, ei heller nav-rettigheter. Det er morsomt å være avantgarde i Norge, men også slitsomt.

Jeg har i kjølvannet av De umoralske gjort meg opp noen refleksjoner om rollen som fritthengende regissør og kunstner i det som visstnok skal være verdens beste land å leve i; fleskepølsa Norge.

Er det viktig det man gjør?! Tja, i den grad kunst er relevant i en tid som vår er film det også. Men drømmen om å gjøre den store brytningsfilmen – bli en viktig stemme – tja, det målet er lenger borte enn det har vært på lenge, for meg som for andre. Rett og slett fordi ingen kunstnere er virkelig viktige i et samfunn som er overmett på absolutt alle måter; fra mat til inntrykk. 

De umoralske 02 768
‘De umoralske’

Stor kunst –og store kunstnere- dukker som oftest opp i brytningsperioder, og er de som setter ord og bilde på det forunderlige som skjer da. I Norge var de store brytningene skapningen av nasjonalidentiteten på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, og modernismens fulle inntog og samlingsperioden etter krigen. Så å si alle de store kunstnerne i Norge, inkludert dem som jobbet med film, levde og virket da. Fra Henrik Ibsen til Jens Bjørneboe, fra Tancred Ibsen (barnebarnet til old-Ibsen) til Arne Skouen.

Ingen norske filmskapere i dag – til og med de beste – er viktig på den måten som ”de gamle” var det på. I dag er ikke norsk film – i det hele tatt – et avgjørende erkjennelseslaboratorium for noen, knapt for filmskaperne selv. Og da heller ikke for ”våre nye landsmenn” og de som tilhører det som før ble kalt ”underklassen”. Til det er det norske velferdssamfunnet for godt fungerende –og dermed inkluderende.

I USA, derimot, er film-, TV- og musikkindustrien en tydelig identitetsskaper for alle og et sted hvor fattigfolk kan gjøre karriere og suksess. De forstår seg selv gjennom de visuelle uttrykkene.

de umoralske_02_768
‘De umoralske’

Når så de fleste norske filmskapere – unntaket her er en rekke gode dokumentarister – verken har politiske eller kunstideologiske vyer utover det å bli profesjonelle og gjøre suksess, blir dramafilm først og fremst en  tam underholdningsvare. En jeg traff på her forleden mente at norsk film var ”noe ved siden av”. Altså noe ved siden av livet, slik det leves her på fleskeberget. 

Tross vanskelighetene med å lage betydningsfull kunst i vår tid mener jeg at vi likevel skal prøve å få sagt ”noe”. For meg er det ennå uforståelig at så få norske filmskapere, ikke minst innen spillefilmen, dramatiserer vår tid med temaer som:

  • Kjønnskampen
  • Fremmedgjøringen
  • Globaliseringen
  • Innvandringen
  • Nyfattigdommen
  • Effektiviseringskravene
  • Det norske godhetsregimet
  • Fornufttyranniet og utstøtelsen av de som ikke får det til
  • Kjedsommeligheten i suburbia og i bygdebyene
  • Den tomme konsumismen
  • Ensomheten i det selvrealiserte samfunn
  • Kapitaliseringen av virkeligheten
  • Nytelsessyken
  • Følelsessamfunnet 

Har man som mål å lage viktig filmkunst, i alle fall om en drømmer om å bli en stor filmskaper, må det i alle fall være en vilje der og et behov for å skildre sin samtid. For nettopp det kjennetegner alle de virkelig store, også de som mot naturlovene har fått det til i vår oppblåste og overspiste tid; Lars von Trier og Roy Andersson er gode eksempler i Skandinavia.

Som kunstner – med visse samfunnskritiske vyer – lever man altså i en fæl tid. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte når faktum er at så få så De umoralske på kino nå i våres. Dessverre hadde vi i praksis ingen penger til å reklamere for; mange visste ikke at den hadde premiere. Vår Herre sendte godsommeren til det norske folk premierehelga i slutten av april, knapt noen gikk på kino. Og kritikkene i Oslo-avisene var lunkne.

Helt glemt var det at filmen hadde hatt sin første premiere på en av verdens største og mest prestisjefylte filmfestivaler, den i Toronto. Der ble den tatt ut i knivskarp konkurranse med over femti nordiske spillefilmer, som alle for det meste hadde vanlige eller store budsjetter. I ettertid har De umoralske blitt en favoritt på filmnettstedet Montages.no.

de umoralske_kamilla_768
‘De umoralske’

Jeg vil ikke hevde at De umoralske er en perfekt film – at den ikke har sine svakheter – men jeg er stolt over at vi har laget en film jeg aldri selv har sett før. Blandingen av trash, skillingsvisepoesi, punk, cowboydans, tatersang og karakterer som bare er opptatt av det de kan ta på gjør den til noe helt annet. Så rar som den er, så glad og så trist, med snåle karakterer og nydelig norsk musikk, retro og avantagarde på en og samme gang, er jeg forundret over at flere ikke har sett nettopp dette. 

Trenger alle her på fleskeberget å gjøre det samme over den samme lesten? For meg er det en tragedie for utviklingen av ny norsk film – for all uavhengig film i Norge.

Kanskje er det umulig å lage fri kunstnerisk anarkistisk film i et sånt land som det her; fordi ingen, heller ikke de såkalte kultiverte og alskens ”fritenkere”, er interessert i noe annet enn medstrykende Hollywood- eller estetisk godkjent arthousefilm med røtter i den borgerlige europeiske teater og kunsttradisjon?!

Jeg har uansett bestemt meg for å fortsette å lage film fordi det er viktig for meg selv å skape noe og være aktivt til stede som en motstemme i det norske samfunnet – om enn som en liten og betydningsløs en. En kunstners bestilling kommer fra ens eget indre, ikke ut fra hva de andre ønsker seg eller vil. Bare slik kan annerledes og nyskapende film skapes, om man er så heldig å gjøre noe sånt.

Alt nytt skapes i ensomhet, som det heter seg i Andre Gides, Den umoralske.

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er regissør

2 Responses to Hva er poenget med ny norsk film?

  1. Er det ikke litt tidlig å si om noen blir historisk viktige? Vi har kanskje ingen skouen lengre, men det lages jo mye mere variert film enn det gjorde på hans tid. Jeg har ikke sett filmen din, men grunnen er ikke noen motvilje. Jeg syntes bare temaet virket litt uinteressant. Jeg skal se om jeg får sett den likevel.

  2. En kunstner kan ikke forme omverdenen. omverdenen former kunstneren. Skal man lage en film med kunstnerisk verdi er man nødt til å bruke normene og malen til omverdenen, og utifra det oppnå autensitet. Problemet til Norge, og Europa generelt er som du sier at dramaet har tatt farvel. Der vi befinner oss nå, i Norge, i Europa, har det blitt kjedelig. Hvorfor er det kjedelig? Eksistensen har druknet i det stabile. Det er mennesker i deres egen eksistens, i deres egen sannhet som er interessante. Det er derfor vi hører på når kjærestepar krangler i gata. Det er derfor vi stopper og glaner når vi ser blålys og ambulanse.

    Til og med kunstnere innser at de er kjedelige. De innser at elitære, dannede og sunne mennesker er kjedelige. Smarte kunstnere finner ikke material her. De leser artikler, de oppsøker subkulturer, isolerte fellesskap for å finne det levende, det eksplosive. Som kunstner skal man kunne klare å tre inn i rollen til en karakter og skape et uttrykk slik den personen ser verden. Spørsmålet blir da hvor man kan finne dette uttrykket, og om det er interessant nok til at vi vil se på.

    Norge er ufattelig isolert fra resten av verden, og mange av dine temaer som globalisering og kjønnskamp, tror jeg er for tamme for god film i Norge. Noen sa du, men jeg ville også sagt isolasjon, ensomhet, rusmidler, alkohol, naturens ekstreme tilstander, meningsløsheten, kjedsomheten, rastløsheten, ironien.

    Det er håp der ute. Bare finn dramaet.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY