Norsk politisk sensur og selvsensur – del I

Norsk politisk sensur og selvsensur – del I

For hundre år siden ble filmsensuren innført for å beskytte oss mot skildringer av sex, vold, blasfemi og alminnelig forrående handlinger. I den første av to artikler, ser Morten Barth tilbake på den lovpålagte sensuren som også førte med seg to andre former – politisk sensur og selvsensur.

At litteratur, teater, billedkunst eller aviser skulle godkjennes av et statlig sensurorgan før publisering eller oppførelse ville vært uhørt her. Slik sensur kjenner vi bare fra totalitære regimer.

Men som eneste uttrykksform her i landet ble film gjennom 90 år forhåndssensurert før den ble tillatt vist offentlig. Ikke uten prinsipielle advarsler og med forbehold som straks ble ignorert, ble Statens Filmkontroll opprettet gjennom kinoloven av 1913. Alle levende bilder måtte nå godkjennes før publikum fikk se dem.

Først fra midten av 1960-tallet løsnet sensurens grep om filmmediet sakte men sikkert, både gjennom gradvis mentalitetsendring, aktiv kamp mot sensuren og til sist en ny medievirkelighet som gjorde filmsensuren like meningsløs som dens motstandere hevdet at den alltid hadde vært. Etter 2004 forhåndssensureres ikke filmer, men gis en veiledende aldersgrense, og medietilsynets oppgave er nå rent rådgivende. Her er noen snapshots fra reisen mot dagens ordning:

SEX

nyfikengul - versjon 2
«Jag är nyfiken – gul»

Lenge var seksualiteten så tabubelagt i offentligheten at sensuell dans og dristige antydninger om klesplagg som faller, var nok til at en filmscene ble klippet. I det puritanske USA påla sensuren Hollywoodfilmen å vise selv ektepars soverom med to separate senger, aldri en dobbeltseng som jo kunne tenkes brukt til mer enn å sove i. Senere ble USA sentrum for verdens pornoindustri. Deep Throat (1972), Behind the Green Door (1972) og The Devil in Miss Jones (1973) var filmene som revolusjonerte den lysskye delen av amerikansk filmindustri og flyttet grensene også for mainstream-film. Det var så selvsagt at disse pornofilmene ville bli forbudt i Norge, at ingen engang forsøkte å importere dem, iallfall ikke lovlig og i håp om offentlig visning. Her sto kampen om sexskildringer på film på et helt annet frontavsnitt.

På 1960-tallet var «den svenska synden» på film ikke bare glimt av kjønnsorganer i bevegelse som man kunne se på kinoen «Hönan Agda» rett over grensen ved Svinesund. Også svensk filmkunst utfordret de offentlige moralbegreper i hjemlandet og verden over. De mest kontroversielle svenske filmene var tidlige varsler om det massive kultur- og generasjonsskiftet som endret verden fra tidlig 1960-tall til sent 1970-tall.

Her i Norge skapte først Ingmar Bergmans film Tystnaden (1963) hissig diskusjon om vår sensurpraksis. Han var forlengst en av verdens store filmkunstnere, og mange fant det opprørende at hans verk skulle mishandles av den norske filmkontrollen. Tystnaden skildrer et motsetningsfylt og destruktivt søskenforhold, og inneholder både en onaniscene og utfordrende samleier.

Selv engasjerte kristne innså at filmen var et kunstverk, men var det slik kunst vi ville ha? Uten å ha sett filmen hadde de svaret: Tystnaden ville demoralisere ungdommen, og burde forbys. Sensuren nøyde seg med å klippe i sexscenene. En hissig diskusjon om hele voksensensuren startet umiddelbart. Den fortsatte i årevis og steg i temperatur ettersom en ny generasjon av svenske filmskapere leverte stadig mer provoserende filmer.

Mest oppsikt vakte antakelig Vilgot Sjöman. Hans 491 (1964) ble først forbudt i Sverige, og senere her i Norge. Filmen skildrer livet til noen asosiale ungdommer som samfunnet forgjeves forsøker å få på rett kjøl i en ungdomsinstitusjon. Det lykkes dårlig, ikke minst fordi seksualiteten trenger seg på, og filmen blir en dyster rapport fra velferdssamfunnet bakside. Sjömans Jag är nyfiken – gul (1967) og senere Jag är nyfiken – blå var helaftens filmessays som utforsket samfunn og seksualitet, og ble først forbudt. Etter omfattende sensurklipp valgte Sjöman å vise filmen med de bortklipte scenene erstattet av svart sladd med teksten: SENSURERT.

Sexskildringer ble klippet i norske filmer også. Pål Bang-Hansens Douglas (1970) handler om de hemmelige tjenester og overvåkingssamfunnet, og viser oss en av det beståendes patologisk lydige tjenere. Han både invaderer og iakttar andres liv, inkludert deres sexliv. Det sexlivet ble han og filmsensorene alene om å se. Senere viste Bredo Greve seg som en oppfinnsom og humørfylt provokatør, og fikk det som han ville med sin selvbiografiske debattfilm Filmens vidunderlige verden (1976) – filmkontrollen reagerte som på regissørens kommando og klippet vekk både sex og vold fra filmen.

VOLD

Collage Bonnie & Clyde
«Bonnie and Clyde»

Å få bukt med voldsskildringer på film var en av grunnene til at sensuren ble opprettet, og slagsmål, knivstikking og mishandling ble luket ut fra første stund filmkontrollen begynte sitt arbeid. Det som ble klippet vekk kan synes harmløst ved gjensyn i dag. Vi hadde heller ingen egentlig diskusjon om disse sensurinngrepene. Det var faktisk mer kontroversielt hvis filmkontrollen i blant ikke grep inn. På 1960-tallet snudde dette totalt.

Arthur Penns banebrytende gangsterdrama Bonnie and Clyde (1967) ble totalforbudt av Statens Filmkontroll samtidig som den fikk ti Oscarnominasjoner. Filmkontrollen mente at filmen glorifiserte forbryterne. Krigstypene kom fram i avisenes debattspalter, og filmkontrollen snudde før Oscarutdelingen. Nå ble de blodigste scenene forkortet kraftig, ikke minst sluttscenen der gangsterparet gjennomhulles av maskinpistol-ild fra politiet. Slik retusjerte man filmens bilde av forbryterlivets mørke side og uavvendelige straff, og bidro til den glorifiseringen som man først ville nekte publikum å se.

Annerledes var det med de italienske «spaghettiwesterns». I dag står Sergio Leones filmer med Clint Eastwood som klassikere i filmhistorien. Da de kom midt på 1960-tallet ble de forbudt i Norge. Leones filmer var ikke de eneste. Spaghettiwesterns var en hel liten industri – det ble bygget westernbyer i Italia (og i Spania, som også hadde egnete ørkenområder å filme i), og verden ble oppmerksomme på underskogen av B-film som ble produsert i Italia.

Både særegne sex- og horrorfilmer og westernfilmene var svært brutale og for mange uten synlig eksistensberettigelse. Nærgående og langtrukne skildringer av tortur og sadisme var standard-ingredienser. Argumenter om at livet i USAs grenseområder under nybyggertiden faktisk var så brutalt, eller at Leones For en neve dollars (1964) var en høyverdig remake av Kurosawas Yojimbo (1961), prellet av. For filmkontrollen var spaghettiwesternfilmene utelukkende destruktive spekulasjonsprodukter, og distributørene sluttet snart å prøve å importere dem.

 BLASFEMI

Kontroversene omkring Monty Pythons påstått blasfemiske film Life of Brian (1979) var ikke et særnorsk fenomen. Kirken i de fleste land verden over engasjerte seg sterkt imot filmen uten å ha sett den, og den ble forbudt flere steder. Den norske filmsensurens løsning på «problemet» har likevel blitt legendarisk.

Filmen handler om den ufrivillige «profeten» Brian, en av Jesu samtidige som blir forvekslet med Frelseren. Den gjør på ingen måte narr av Jesus, som knapt er tilstede i filmen, men viser fram folks hang til enkle og ofte totalitære løsninger på alle livets spørsmål.

Det er vanskelig idag å forstå blasfemianklagene mot filmen, og desto lettere å se den (som mange av oss gjorde allerede dengang) som en av filmhistoriens store, intelligente komedier. Så morsom, faktisk, at den ble totalforbudt i Norge, som svenske medier sa. Iallfall til å begynne med.

Et forsøk på å få klippet vekk de påstått blasfemiske scenene strandet da Monty Python nektet. Så kom man fram til en løsning helt i Monty Pythons ånd: kontroversielle replikker ble ikke oversatt med norske undertekster. Slik ble de uutdannete forskånet for den destruktive påvirkingen som de som forsto engelsk ville klare å håndtere i kraft av sin utdannelse. For (eller av) de ekstra tungnemme ble filmen også utstyrt med en tekstplakat som opplyste at filmens Brian ikke var Jesus.

Her fins også et ekko fra stumfilmtidens sensur. Der løste man ofte problemet ved å fjerne tekstplakatene som fortalte publikum om karakterenes nedrige tanker og syndige drømmer, eller dialog med banning. Så fikk publikum forstå bildene på lerretet som best de kunne, uten psykologiske nyanser hos helt og skurk, eller tydelig sammenheng i handlingen.

8 kommentarer til Norsk politisk sensur og selvsensur – del I

  1. Vet du hvordan sensuren i Norge stilte seg til den tyske ekspresjonismen (1920-tallet) og universal horror filmene på tredve tallet? Fikk de innpass i Norge? Otto Preminger var jo ganske kontroversiell, fikk hans filmer visning i Norge?

  2. Jeg rydder for tiden, og endel dokumentasjon er pakket ned. Og mange enkeltfilmers skjebne hos filmkontrollen kan man bare finne ved å lese gjennom sensurkortene. I mange år publiserte bladet Film og Kino sensurlistene med opplysninger om hvilke filmer som ble forbudt, og det er interessant, men tidkrevende lesning. Jeg kan derfor bare svare helt kort etter hukommelsen nå. Otto Preminger, for å ta ham først, var nok mer kontroversiell i Hollywood enn her. Hans filmer fikk norsk distribusjon og stor oppmerksomhet. Noe tysk ekspresjonisme var det verre med. Filmene om Dr. Mabuse «hyllet» et forbrytergeni og fikk problemer. Men perioden var jo også «entartet» og dermed over med nazismen, som vi var varsomme med å tirre. Evensmo sier at de tidligere Frankensteinfilmene og annen Hollywoodhorror ikke fant veien hit fordi de var for dårlige. Det har sjelden stoppet distributørene, men de anså vel at filmene ikke ville slippe gjennom sensuren. Beklager at jeg ikke kan være til mer hjelp akkurat nå.

  3. Bare en liten rettelse: Medietilsynet setter fortsatt aldersgrenser, det er ikke bare et rådgivende organ. (Men de har for lengst sluttet å klippe i film, heldigvis.)

  4. @ Morten Barth
    Takk for svar. Så ingen ekspresjonisme og ingen universal horror. Det er synd, for rent filmteknisk kunne stilen fra disse ha fått litt liv i norske produksjoner. Det er jo typisk at den første norske scifi filmen er Mira, fra en gang på 60 eller var det sytti-tallet. De dødes tjern regnes som den første horror, som kjent. Inntoget av norsk sjangerfilm kommer litt vel sent syntes jeg, men vi hadde vel ikke plass til dem med en så liten produksjon.

  5. Genrefilm er et vidt begrep. Komedie er en genre vi alltid har hatt i norsk film også, krimfilmer likeså. Og våre første filmmusicaler kom allerede som stumfilmer med musikkakkompagnement – «Til sæters» i 1924 og «Fjeldeventyret» i 1927. Begge var filmatiserte syngespill hentet fra teatret.

  6. Filmkontrollen var ute med saksa både når det gjelder Dracula og Frankenstein. Jeg er forøvrig i sluttfasen med et stort bokprosjekt om den norske filmsensurens historie.

  7. Ja, Filmkontrollen klippet ivrig i «andre runde» av Frankenstein og Dracula-filmene, nemlig de engelske fra Hammer, som kom hit på 1960-tallet. Det var en hel serie, og flere av dem fikk først hvit sensur, dvs. ble totalforbudt, før de slapp igjennom med endel klipp. Ser fram til boka!

  8. Du har helt rett. Men de klassiske fra Universal fikk også gjennomgå. Fram til midten av 1990-tallet hadde skrekksjangeren vanskelige levekår her i landet. Kontrollørene var flittig med saksen.

Legg igjen en kommentar

Norsk politisk sensur og selvsensur – del I

Norsk politisk sensur og selvsensur – del I

For hundre år siden ble filmsensuren innført for å beskytte oss mot skildringer av sex, vold, blasfemi og alminnelig forrående handlinger. I den første av to artikler, ser Morten Barth tilbake på den lovpålagte sensuren som også førte med seg to andre former – politisk sensur og selvsensur.

At litteratur, teater, billedkunst eller aviser skulle godkjennes av et statlig sensurorgan før publisering eller oppførelse ville vært uhørt her. Slik sensur kjenner vi bare fra totalitære regimer.

Men som eneste uttrykksform her i landet ble film gjennom 90 år forhåndssensurert før den ble tillatt vist offentlig. Ikke uten prinsipielle advarsler og med forbehold som straks ble ignorert, ble Statens Filmkontroll opprettet gjennom kinoloven av 1913. Alle levende bilder måtte nå godkjennes før publikum fikk se dem.

Først fra midten av 1960-tallet løsnet sensurens grep om filmmediet sakte men sikkert, både gjennom gradvis mentalitetsendring, aktiv kamp mot sensuren og til sist en ny medievirkelighet som gjorde filmsensuren like meningsløs som dens motstandere hevdet at den alltid hadde vært. Etter 2004 forhåndssensureres ikke filmer, men gis en veiledende aldersgrense, og medietilsynets oppgave er nå rent rådgivende. Her er noen snapshots fra reisen mot dagens ordning:

SEX

nyfikengul - versjon 2
«Jag är nyfiken – gul»

Lenge var seksualiteten så tabubelagt i offentligheten at sensuell dans og dristige antydninger om klesplagg som faller, var nok til at en filmscene ble klippet. I det puritanske USA påla sensuren Hollywoodfilmen å vise selv ektepars soverom med to separate senger, aldri en dobbeltseng som jo kunne tenkes brukt til mer enn å sove i. Senere ble USA sentrum for verdens pornoindustri. Deep Throat (1972), Behind the Green Door (1972) og The Devil in Miss Jones (1973) var filmene som revolusjonerte den lysskye delen av amerikansk filmindustri og flyttet grensene også for mainstream-film. Det var så selvsagt at disse pornofilmene ville bli forbudt i Norge, at ingen engang forsøkte å importere dem, iallfall ikke lovlig og i håp om offentlig visning. Her sto kampen om sexskildringer på film på et helt annet frontavsnitt.

På 1960-tallet var «den svenska synden» på film ikke bare glimt av kjønnsorganer i bevegelse som man kunne se på kinoen «Hönan Agda» rett over grensen ved Svinesund. Også svensk filmkunst utfordret de offentlige moralbegreper i hjemlandet og verden over. De mest kontroversielle svenske filmene var tidlige varsler om det massive kultur- og generasjonsskiftet som endret verden fra tidlig 1960-tall til sent 1970-tall.

Her i Norge skapte først Ingmar Bergmans film Tystnaden (1963) hissig diskusjon om vår sensurpraksis. Han var forlengst en av verdens store filmkunstnere, og mange fant det opprørende at hans verk skulle mishandles av den norske filmkontrollen. Tystnaden skildrer et motsetningsfylt og destruktivt søskenforhold, og inneholder både en onaniscene og utfordrende samleier.

Selv engasjerte kristne innså at filmen var et kunstverk, men var det slik kunst vi ville ha? Uten å ha sett filmen hadde de svaret: Tystnaden ville demoralisere ungdommen, og burde forbys. Sensuren nøyde seg med å klippe i sexscenene. En hissig diskusjon om hele voksensensuren startet umiddelbart. Den fortsatte i årevis og steg i temperatur ettersom en ny generasjon av svenske filmskapere leverte stadig mer provoserende filmer.

Mest oppsikt vakte antakelig Vilgot Sjöman. Hans 491 (1964) ble først forbudt i Sverige, og senere her i Norge. Filmen skildrer livet til noen asosiale ungdommer som samfunnet forgjeves forsøker å få på rett kjøl i en ungdomsinstitusjon. Det lykkes dårlig, ikke minst fordi seksualiteten trenger seg på, og filmen blir en dyster rapport fra velferdssamfunnet bakside. Sjömans Jag är nyfiken – gul (1967) og senere Jag är nyfiken – blå var helaftens filmessays som utforsket samfunn og seksualitet, og ble først forbudt. Etter omfattende sensurklipp valgte Sjöman å vise filmen med de bortklipte scenene erstattet av svart sladd med teksten: SENSURERT.

Sexskildringer ble klippet i norske filmer også. Pål Bang-Hansens Douglas (1970) handler om de hemmelige tjenester og overvåkingssamfunnet, og viser oss en av det beståendes patologisk lydige tjenere. Han både invaderer og iakttar andres liv, inkludert deres sexliv. Det sexlivet ble han og filmsensorene alene om å se. Senere viste Bredo Greve seg som en oppfinnsom og humørfylt provokatør, og fikk det som han ville med sin selvbiografiske debattfilm Filmens vidunderlige verden (1976) – filmkontrollen reagerte som på regissørens kommando og klippet vekk både sex og vold fra filmen.

VOLD

Collage Bonnie & Clyde
«Bonnie and Clyde»

Å få bukt med voldsskildringer på film var en av grunnene til at sensuren ble opprettet, og slagsmål, knivstikking og mishandling ble luket ut fra første stund filmkontrollen begynte sitt arbeid. Det som ble klippet vekk kan synes harmløst ved gjensyn i dag. Vi hadde heller ingen egentlig diskusjon om disse sensurinngrepene. Det var faktisk mer kontroversielt hvis filmkontrollen i blant ikke grep inn. På 1960-tallet snudde dette totalt.

Arthur Penns banebrytende gangsterdrama Bonnie and Clyde (1967) ble totalforbudt av Statens Filmkontroll samtidig som den fikk ti Oscarnominasjoner. Filmkontrollen mente at filmen glorifiserte forbryterne. Krigstypene kom fram i avisenes debattspalter, og filmkontrollen snudde før Oscarutdelingen. Nå ble de blodigste scenene forkortet kraftig, ikke minst sluttscenen der gangsterparet gjennomhulles av maskinpistol-ild fra politiet. Slik retusjerte man filmens bilde av forbryterlivets mørke side og uavvendelige straff, og bidro til den glorifiseringen som man først ville nekte publikum å se.

Annerledes var det med de italienske «spaghettiwesterns». I dag står Sergio Leones filmer med Clint Eastwood som klassikere i filmhistorien. Da de kom midt på 1960-tallet ble de forbudt i Norge. Leones filmer var ikke de eneste. Spaghettiwesterns var en hel liten industri – det ble bygget westernbyer i Italia (og i Spania, som også hadde egnete ørkenområder å filme i), og verden ble oppmerksomme på underskogen av B-film som ble produsert i Italia.

Både særegne sex- og horrorfilmer og westernfilmene var svært brutale og for mange uten synlig eksistensberettigelse. Nærgående og langtrukne skildringer av tortur og sadisme var standard-ingredienser. Argumenter om at livet i USAs grenseområder under nybyggertiden faktisk var så brutalt, eller at Leones For en neve dollars (1964) var en høyverdig remake av Kurosawas Yojimbo (1961), prellet av. For filmkontrollen var spaghettiwesternfilmene utelukkende destruktive spekulasjonsprodukter, og distributørene sluttet snart å prøve å importere dem.

 BLASFEMI

Kontroversene omkring Monty Pythons påstått blasfemiske film Life of Brian (1979) var ikke et særnorsk fenomen. Kirken i de fleste land verden over engasjerte seg sterkt imot filmen uten å ha sett den, og den ble forbudt flere steder. Den norske filmsensurens løsning på «problemet» har likevel blitt legendarisk.

Filmen handler om den ufrivillige «profeten» Brian, en av Jesu samtidige som blir forvekslet med Frelseren. Den gjør på ingen måte narr av Jesus, som knapt er tilstede i filmen, men viser fram folks hang til enkle og ofte totalitære løsninger på alle livets spørsmål.

Det er vanskelig idag å forstå blasfemianklagene mot filmen, og desto lettere å se den (som mange av oss gjorde allerede dengang) som en av filmhistoriens store, intelligente komedier. Så morsom, faktisk, at den ble totalforbudt i Norge, som svenske medier sa. Iallfall til å begynne med.

Et forsøk på å få klippet vekk de påstått blasfemiske scenene strandet da Monty Python nektet. Så kom man fram til en løsning helt i Monty Pythons ånd: kontroversielle replikker ble ikke oversatt med norske undertekster. Slik ble de uutdannete forskånet for den destruktive påvirkingen som de som forsto engelsk ville klare å håndtere i kraft av sin utdannelse. For (eller av) de ekstra tungnemme ble filmen også utstyrt med en tekstplakat som opplyste at filmens Brian ikke var Jesus.

Her fins også et ekko fra stumfilmtidens sensur. Der løste man ofte problemet ved å fjerne tekstplakatene som fortalte publikum om karakterenes nedrige tanker og syndige drømmer, eller dialog med banning. Så fikk publikum forstå bildene på lerretet som best de kunne, uten psykologiske nyanser hos helt og skurk, eller tydelig sammenheng i handlingen.

8 Responses to Norsk politisk sensur og selvsensur – del I

  1. Vet du hvordan sensuren i Norge stilte seg til den tyske ekspresjonismen (1920-tallet) og universal horror filmene på tredve tallet? Fikk de innpass i Norge? Otto Preminger var jo ganske kontroversiell, fikk hans filmer visning i Norge?

  2. Jeg rydder for tiden, og endel dokumentasjon er pakket ned. Og mange enkeltfilmers skjebne hos filmkontrollen kan man bare finne ved å lese gjennom sensurkortene. I mange år publiserte bladet Film og Kino sensurlistene med opplysninger om hvilke filmer som ble forbudt, og det er interessant, men tidkrevende lesning. Jeg kan derfor bare svare helt kort etter hukommelsen nå. Otto Preminger, for å ta ham først, var nok mer kontroversiell i Hollywood enn her. Hans filmer fikk norsk distribusjon og stor oppmerksomhet. Noe tysk ekspresjonisme var det verre med. Filmene om Dr. Mabuse «hyllet» et forbrytergeni og fikk problemer. Men perioden var jo også «entartet» og dermed over med nazismen, som vi var varsomme med å tirre. Evensmo sier at de tidligere Frankensteinfilmene og annen Hollywoodhorror ikke fant veien hit fordi de var for dårlige. Det har sjelden stoppet distributørene, men de anså vel at filmene ikke ville slippe gjennom sensuren. Beklager at jeg ikke kan være til mer hjelp akkurat nå.

  3. Bare en liten rettelse: Medietilsynet setter fortsatt aldersgrenser, det er ikke bare et rådgivende organ. (Men de har for lengst sluttet å klippe i film, heldigvis.)

  4. @ Morten Barth
    Takk for svar. Så ingen ekspresjonisme og ingen universal horror. Det er synd, for rent filmteknisk kunne stilen fra disse ha fått litt liv i norske produksjoner. Det er jo typisk at den første norske scifi filmen er Mira, fra en gang på 60 eller var det sytti-tallet. De dødes tjern regnes som den første horror, som kjent. Inntoget av norsk sjangerfilm kommer litt vel sent syntes jeg, men vi hadde vel ikke plass til dem med en så liten produksjon.

  5. Genrefilm er et vidt begrep. Komedie er en genre vi alltid har hatt i norsk film også, krimfilmer likeså. Og våre første filmmusicaler kom allerede som stumfilmer med musikkakkompagnement – «Til sæters» i 1924 og «Fjeldeventyret» i 1927. Begge var filmatiserte syngespill hentet fra teatret.

  6. Filmkontrollen var ute med saksa både når det gjelder Dracula og Frankenstein. Jeg er forøvrig i sluttfasen med et stort bokprosjekt om den norske filmsensurens historie.

  7. Ja, Filmkontrollen klippet ivrig i «andre runde» av Frankenstein og Dracula-filmene, nemlig de engelske fra Hammer, som kom hit på 1960-tallet. Det var en hel serie, og flere av dem fikk først hvit sensur, dvs. ble totalforbudt, før de slapp igjennom med endel klipp. Ser fram til boka!

  8. Du har helt rett. Men de klassiske fra Universal fikk også gjennomgå. Fram til midten av 1990-tallet hadde skrekksjangeren vanskelige levekår her i landet. Kontrollørene var flittig med saksen.

Legg igjen en kommentar

MENY