Norsk politisk sensur og selvsensur – del II

Norsk politisk sensur og selvsensur – del II

For hundre år siden ble filmsensuren innført for å beskytte oss mot skildringer av sex, vold, blasfemi og alminnelig forrående handlinger. I den andre av to artikler, ser Morten Barth tilbake på den lovpålagte sensuren som også førte med seg to andre former – politisk sensur og selvsensur.

Foto: ‘Tystnaden’ (1963), regi Ingmar Bergman.

Politikk

Statens Filmkontroll hadde aldri hjemmel i kinoloven til å gripe inn mot en film på politisk grunnlag. Ville man likevel reagere politisk, kunne det trolig forsvares med at man også skulle hindre levende bilder som kunne virke forstyrrende eller undergravende på den offentlige orden. Dette åpnet selvsagt for vide tolkninger av hva det bestående kunne tolerere. Dette ble aldri satt på spissen, men likevel er det nok av eksempler på politisk sensur av film som man fryktet av andre grunner enn at de undergravet samfunnets moral.

Norge hadde ikke egen filmavis under 1. verdenskrig 1914-18, og importerte dermed en del av de utenlandske. Her fjernet filmkontrollen innslag som de mente kunne tolkes som partsinnlegg om krigføringen ute i Europa. Ved å vise dem ville Norge ta side og sette sin nøytralitet i fare. Senere ble Eisensteins Panserkrysseren Potemkin (1925) forbudt. Den er en av filmhistoriens absolutte klassikere idag, og ble laget som hyllest til den russiske revolusjonens røtter. Den skremte myndigheter og borgerskap overalt, og her i Norge sa filmkontrollen rett ut at den ble forbudt fordi man ikke ønsket å utsette det norske samfunnet for bolsjevikisk propaganda. Senere ble den frigitt etter betydelige klipp.

Redselen for å tirre Hitler-Tyskland styrte mye av europeisk politikk på slutten av 1930-tallet. Norge var ikke noe unntak, og det fikk følger helt inn i kinorepertoaret. Den amerikanske thrilleren Confessions of a Nazi Spy (1939) er det mest kjente eksemplet. Mange tyske filmskapere hadde rømt fra Tyskland fordi de var jøder, politisk radikale eller begge deler, og søkt til Hollywood. Samtidig forsøkte nazistene å bygge opp celler i USA. Confessions of a Nazi Spy forteller om avsløringen av en tysk spionring, bygget på en reell sak fra FBI. Filmen er sterkt anti-nazistisk, med mange eksiltyskere både foran og bak kamera. Hitler-Tyskland var rasende over filmen, startet en verdensomspennende kampanje mot den og lyktes mange steder. I Norge presset Tyskland vårt utenriksdepartement, som åpenbart forklarte Statens Filmkontroll hvor uheldig det ville være å tillate filmen vist her.

Vår politiske debatt tynges sjelden av prinsipiell og konsekvent tenkning. Forvalterne av det frie ord og de riktige meningene på venstresiden har gjerne vært motstandere av sensur, men ikke da John Waynes omstridte film Green Berets (1968) kom til Norge. Filmen var den erkekonservative Waynes forsvar for krigen i Vietnam, som da var den store, verdensomspennende politiske kampsaken for både høyresiden (for krigen) og venstresiden (imot krigen). At filmens helteskikkelse i tillegg var modellert på en offiser som både hadde kjempet for tyske Wehrmacht under 2. verdenskrig og senere for amerikanske US Marines, gjorde filmen til en gjennomført fascistisk propagandafilm i venstresidens øyne. De forlangte at filmen skulle forbys. Det lyttet filmkontrollen ikke til. Istedet ble det demonstrasjoner og oppløp foran kinoene der Green Berets ble vist.

'Green Berets'
‘Green Berets’

Selvsensur

Foreningen Fri Film ble stiftet på slutten av 1960-tallet med Bjørn Bjørnsen, journalist, filmanmelder og utrettelig samfunnsdebattant, som leder. Foreningen gikk til frontalangrap på Statens Filmkontroll, og har mye av æren for senere oppmykninger. De utfordret lovverket og en urimelig praktisering av det gjennom visninger av forbudte filmer, og fikk politiet på nakken – det var konfrontasjoner de ønsket velkommen.

Foreningen forsvarte ytringsfriheten og den kunstneriske friheten både ved å påpeke norske filmskaperes velkjente gang på tå hev rundt Statens Filmkontroll, og med krav om at de utenlandske filmene vi fikk se alltid skulle være regissørenes originalversjon. De monitorerte sensurens klipp her i Norge og sammenliknet med hva den svenske og danske filmkontrollen klippet (ofte slett ikke noe i det hele tatt). Denne dokumentasjonen viste også at filmer ble klippet av distributøren her i landet før filmkontrollen fikk dem til vurdering. Det er noe enhver som har vært innenfor døren i bransjen kan bekrefte. For distributørenes ærefrykt for filmkunsten har ikke alltid stukket så dypt. Det har derimot frykten for Statens Filmkontroll. Distributørene klippet ofte brutalt i filmene før de i det hele tatt viste dem fram for sensuren. Ikke bare ville de unngå at filmer de hadde investert penger i skulle bli totalforbudt. De ville også ha lavest mulig aldersgrense for høyest mulig fortjeneste. Etter samme logikk ble endel filmer også klippet ned i lengde for å få plass til flere forestillinger pr. kveld og dermed flere betalende publikummere. Bare i mer profilerte saker ble filmenes opphavsmenn spurt til råds, antakelig mest fordi distributørene forventet et nei.

Forråelse

Et samlebegrep for de ondene filmsensuren skulle bekjempe er ordet forråelse. Hvem kan være motstander av et varmt og menneskevennlig samfunn? Men oppløser vi det ved å skildre menneskets mørkeste sider? Ja, mener mange. Gjentatt eksponering for vold og grusomheter vil gjøre oss immune mot andres lidelse, flytte våre egne grenser for det akseptable, og uvegerlig brutalisere oss. Andre stoler på vår evne til å skille fiksjon og virkelighet. Menneskelig ondskap opphører ikke å eksistere selv om vi fortier den. Horrorfatteren Stephen King forsvarer fiksjonsvold med at den ikke lærer oss å drepe andre hvis vi ikke allerede har ondskapen i oss, men den kan lære hvordan man dreper. Legitimerer det groteske skildringer og syke sinn på kinolerretet? Når er det kunstnerisk berettiget å vise menneskets brutalitet, og når det ren og nedrig spekulasjon? Diskusjonen blir ikke akkurat lettere når den utvides til å omfatte selve ytringsfriheten.

'Panserkrysseren Potemkin' (1925)
‘Panserkrysseren Potemkin’ (1925)

Her ligger også sensurens uløselige dilemma. Filmkontrollen prøvde likevel, ved ikke å vise noe godt synlig skjønn om hvorvidt en film hadde kunstneriske kvaliteter eller ikke. I praksis ble voldsutøvelsen i mainstream Hollywood, europeisk kunstfilm og italienske spaghettiwesterns altså behandlet som like spekulativ.

Selv om mange avgjørelser i Statens Filmkontroll antydet noe annet, har filmsensorene ofte vært velsignet (eller belastet) med tvisyn. En av våre mest markante og kamplystne var forfatteren Sigurd Evensmo. Han var filmsensor fra 1952 og filmkontrollens polemisk formulerte talsmann i den mest turbulente tiden fra midten av 1960-tallet og fram til 1975. Evensmo anså Tystnaden som et av Bergmans mesterverker, men forsvarte like fullt klippingen av den og forventet, forgjeves, at publikum skulle innse at de to posisjonene kunne forenes. Da han sluttet i stillingen var det fordi han følte seg ødelagt av å se så mye dårlig og sjelsnedbrytende film hver eneste dag. Han så ingen prinsipiell forskjell på Waffen SS og James Bond.

Enda verre var antihelten, den nye rollefiguren som omskapte moderne film fra enkle fabler om kampen mellom det gode og det onde, til mer komplekse essays om de motstridende drivkrefter som utløses i oss når vi stilles på prøve. Evensmo kjøpte ikke slike argumenter. Det er våre handlinger som definerer oss, og når også den gode utfører onde handlinger uansett om konteksten forklares, er han ikke lenger god, men ond. Slik ble Evensmo en radikaler som fastholdt sine idealer og dermed ble utdømt som en gammelmodig moralist når han motsatte seg den nye tidsånden, der den gikk til kamp mot alt bestående, inkludert den filmsensuren Evensmo mente var et nødvendig onde for å trygge en human samfunnsorden.

Han – og sensuren som han personifiserte da kulturkampen var på det heftigste – var til sin egen overraskelse den verden som måtte vike for det massive generasjons- og mentalitetsskiftet vi kaller ungdomsopprøret. Dette generasjonsskiftet, som var nærmest globalt, ble den store styrkeprøven for sensurinstansene verden over, ikke bare her i Norge. Den nye tiden vant, på godt og vondt.

Legg igjen en kommentar

Norsk politisk sensur og selvsensur – del II

Norsk politisk sensur og selvsensur – del II

For hundre år siden ble filmsensuren innført for å beskytte oss mot skildringer av sex, vold, blasfemi og alminnelig forrående handlinger. I den andre av to artikler, ser Morten Barth tilbake på den lovpålagte sensuren som også førte med seg to andre former – politisk sensur og selvsensur.

Foto: ‘Tystnaden’ (1963), regi Ingmar Bergman.

Politikk

Statens Filmkontroll hadde aldri hjemmel i kinoloven til å gripe inn mot en film på politisk grunnlag. Ville man likevel reagere politisk, kunne det trolig forsvares med at man også skulle hindre levende bilder som kunne virke forstyrrende eller undergravende på den offentlige orden. Dette åpnet selvsagt for vide tolkninger av hva det bestående kunne tolerere. Dette ble aldri satt på spissen, men likevel er det nok av eksempler på politisk sensur av film som man fryktet av andre grunner enn at de undergravet samfunnets moral.

Norge hadde ikke egen filmavis under 1. verdenskrig 1914-18, og importerte dermed en del av de utenlandske. Her fjernet filmkontrollen innslag som de mente kunne tolkes som partsinnlegg om krigføringen ute i Europa. Ved å vise dem ville Norge ta side og sette sin nøytralitet i fare. Senere ble Eisensteins Panserkrysseren Potemkin (1925) forbudt. Den er en av filmhistoriens absolutte klassikere idag, og ble laget som hyllest til den russiske revolusjonens røtter. Den skremte myndigheter og borgerskap overalt, og her i Norge sa filmkontrollen rett ut at den ble forbudt fordi man ikke ønsket å utsette det norske samfunnet for bolsjevikisk propaganda. Senere ble den frigitt etter betydelige klipp.

Redselen for å tirre Hitler-Tyskland styrte mye av europeisk politikk på slutten av 1930-tallet. Norge var ikke noe unntak, og det fikk følger helt inn i kinorepertoaret. Den amerikanske thrilleren Confessions of a Nazi Spy (1939) er det mest kjente eksemplet. Mange tyske filmskapere hadde rømt fra Tyskland fordi de var jøder, politisk radikale eller begge deler, og søkt til Hollywood. Samtidig forsøkte nazistene å bygge opp celler i USA. Confessions of a Nazi Spy forteller om avsløringen av en tysk spionring, bygget på en reell sak fra FBI. Filmen er sterkt anti-nazistisk, med mange eksiltyskere både foran og bak kamera. Hitler-Tyskland var rasende over filmen, startet en verdensomspennende kampanje mot den og lyktes mange steder. I Norge presset Tyskland vårt utenriksdepartement, som åpenbart forklarte Statens Filmkontroll hvor uheldig det ville være å tillate filmen vist her.

Vår politiske debatt tynges sjelden av prinsipiell og konsekvent tenkning. Forvalterne av det frie ord og de riktige meningene på venstresiden har gjerne vært motstandere av sensur, men ikke da John Waynes omstridte film Green Berets (1968) kom til Norge. Filmen var den erkekonservative Waynes forsvar for krigen i Vietnam, som da var den store, verdensomspennende politiske kampsaken for både høyresiden (for krigen) og venstresiden (imot krigen). At filmens helteskikkelse i tillegg var modellert på en offiser som både hadde kjempet for tyske Wehrmacht under 2. verdenskrig og senere for amerikanske US Marines, gjorde filmen til en gjennomført fascistisk propagandafilm i venstresidens øyne. De forlangte at filmen skulle forbys. Det lyttet filmkontrollen ikke til. Istedet ble det demonstrasjoner og oppløp foran kinoene der Green Berets ble vist.

'Green Berets'
‘Green Berets’

Selvsensur

Foreningen Fri Film ble stiftet på slutten av 1960-tallet med Bjørn Bjørnsen, journalist, filmanmelder og utrettelig samfunnsdebattant, som leder. Foreningen gikk til frontalangrap på Statens Filmkontroll, og har mye av æren for senere oppmykninger. De utfordret lovverket og en urimelig praktisering av det gjennom visninger av forbudte filmer, og fikk politiet på nakken – det var konfrontasjoner de ønsket velkommen.

Foreningen forsvarte ytringsfriheten og den kunstneriske friheten både ved å påpeke norske filmskaperes velkjente gang på tå hev rundt Statens Filmkontroll, og med krav om at de utenlandske filmene vi fikk se alltid skulle være regissørenes originalversjon. De monitorerte sensurens klipp her i Norge og sammenliknet med hva den svenske og danske filmkontrollen klippet (ofte slett ikke noe i det hele tatt). Denne dokumentasjonen viste også at filmer ble klippet av distributøren her i landet før filmkontrollen fikk dem til vurdering. Det er noe enhver som har vært innenfor døren i bransjen kan bekrefte. For distributørenes ærefrykt for filmkunsten har ikke alltid stukket så dypt. Det har derimot frykten for Statens Filmkontroll. Distributørene klippet ofte brutalt i filmene før de i det hele tatt viste dem fram for sensuren. Ikke bare ville de unngå at filmer de hadde investert penger i skulle bli totalforbudt. De ville også ha lavest mulig aldersgrense for høyest mulig fortjeneste. Etter samme logikk ble endel filmer også klippet ned i lengde for å få plass til flere forestillinger pr. kveld og dermed flere betalende publikummere. Bare i mer profilerte saker ble filmenes opphavsmenn spurt til råds, antakelig mest fordi distributørene forventet et nei.

Forråelse

Et samlebegrep for de ondene filmsensuren skulle bekjempe er ordet forråelse. Hvem kan være motstander av et varmt og menneskevennlig samfunn? Men oppløser vi det ved å skildre menneskets mørkeste sider? Ja, mener mange. Gjentatt eksponering for vold og grusomheter vil gjøre oss immune mot andres lidelse, flytte våre egne grenser for det akseptable, og uvegerlig brutalisere oss. Andre stoler på vår evne til å skille fiksjon og virkelighet. Menneskelig ondskap opphører ikke å eksistere selv om vi fortier den. Horrorfatteren Stephen King forsvarer fiksjonsvold med at den ikke lærer oss å drepe andre hvis vi ikke allerede har ondskapen i oss, men den kan lære hvordan man dreper. Legitimerer det groteske skildringer og syke sinn på kinolerretet? Når er det kunstnerisk berettiget å vise menneskets brutalitet, og når det ren og nedrig spekulasjon? Diskusjonen blir ikke akkurat lettere når den utvides til å omfatte selve ytringsfriheten.

'Panserkrysseren Potemkin' (1925)
‘Panserkrysseren Potemkin’ (1925)

Her ligger også sensurens uløselige dilemma. Filmkontrollen prøvde likevel, ved ikke å vise noe godt synlig skjønn om hvorvidt en film hadde kunstneriske kvaliteter eller ikke. I praksis ble voldsutøvelsen i mainstream Hollywood, europeisk kunstfilm og italienske spaghettiwesterns altså behandlet som like spekulativ.

Selv om mange avgjørelser i Statens Filmkontroll antydet noe annet, har filmsensorene ofte vært velsignet (eller belastet) med tvisyn. En av våre mest markante og kamplystne var forfatteren Sigurd Evensmo. Han var filmsensor fra 1952 og filmkontrollens polemisk formulerte talsmann i den mest turbulente tiden fra midten av 1960-tallet og fram til 1975. Evensmo anså Tystnaden som et av Bergmans mesterverker, men forsvarte like fullt klippingen av den og forventet, forgjeves, at publikum skulle innse at de to posisjonene kunne forenes. Da han sluttet i stillingen var det fordi han følte seg ødelagt av å se så mye dårlig og sjelsnedbrytende film hver eneste dag. Han så ingen prinsipiell forskjell på Waffen SS og James Bond.

Enda verre var antihelten, den nye rollefiguren som omskapte moderne film fra enkle fabler om kampen mellom det gode og det onde, til mer komplekse essays om de motstridende drivkrefter som utløses i oss når vi stilles på prøve. Evensmo kjøpte ikke slike argumenter. Det er våre handlinger som definerer oss, og når også den gode utfører onde handlinger uansett om konteksten forklares, er han ikke lenger god, men ond. Slik ble Evensmo en radikaler som fastholdt sine idealer og dermed ble utdømt som en gammelmodig moralist når han motsatte seg den nye tidsånden, der den gikk til kamp mot alt bestående, inkludert den filmsensuren Evensmo mente var et nødvendig onde for å trygge en human samfunnsorden.

Han – og sensuren som han personifiserte da kulturkampen var på det heftigste – var til sin egen overraskelse den verden som måtte vike for det massive generasjons- og mentalitetsskiftet vi kaller ungdomsopprøret. Dette generasjonsskiftet, som var nærmest globalt, ble den store styrkeprøven for sensurinstansene verden over, ikke bare her i Norge. Den nye tiden vant, på godt og vondt.

Legg igjen en kommentar

MENY