Mørke historier, lekne streker

Mørke historier, lekne streker

Barn som har sin far i fengsel, ungdom med tvangstanker og palestinske flyktninger. Nei, dette er ikke dokumentarer, men animerte dokumentarer som for tiden markerer seg sterkt i norsk film. Møt tre filmskapere som utforsker formatet på hver sin måte i «The Tower», «Du Velger selv» og «Det var ikke meg, det var fiskmåsen».

Julie Engaas’ kortfilm Det var ikke meg, det var fiskmåsen (2013) var nylig med i kortfilmprogrammet under Sundance. I filmen forteller medmanusforfatter Pelle Sandstrak om tvangstankene han hadde i ungdomstiden. Han klarte ikke å skrive x eller 2-tall fordi formen var skarp og kunne skjære som en saks eller kniv, og da ville det komme blod i matteboka. Og blod symboliserte død. Han løste det ved å legge til en liten hale på 2-tallet, slik at den minnet mer om en hval. Mens Pelle prater i filmen, blir 2-tallene i skriveboka hans til hvaler som svømmer bortover arket. Han ser for seg de store og skremmende konsekvensene alt kan få – hvor lærerens røde rettinger i matteboka er det samme som blod, ulykker og død. Han sier heller at fiskmåsen har spist matteboka enn å ta den med hjem til mor og far – full av røde rettelser og døden.

Den fantasifulle animasjonen gir innsikt i Pelles vanskelige tilværelse, og de fargerike, levende bildene trekker seeren inn i en historie som kunne vært langt mer dyster og introvert.

Engaas - versjon 2

Julie Engaas, er animasjonsdokumentarens fremste styrke at den gir nødvendig distanse til vanskelige tema?

– Man kan kanskje fortelle om tyngre tema fordi animasjonen kan gjøre historien lettere og man kan anonymisere fortelleren. Men når jeg leter etter tema ser jeg først og fremst etter historier som kan fortelles bedre med animasjon enn med live action. Jeg synes for eksempel animasjon gjør seg spesielt godt til å beskrive noen som har en annerledes indre verden, sier Engaas, som tidligere også har laget kortfilm om hverdagen til en blind jente.

– Dessuten er det viktig for meg å finne tema som opptar og motiverer meg de to-tre årene det tar å jobbe med filmen, legger hun til.

Det var ikke jeg, det var fiskmåsen 2 - versjon 2

Barnlig uttrykk

Kajsa Næss kjenner også på gleden ved å lage film om noe som er viktig for andre enn seg selv. Hun vant Kulturdepartementets menneskerettspris i 2013 for sin kortfilm Du velger selv (2013), hvor barn forteller om hvordan det er å leve med en far som sitter i fengsel.

– Det var et fint prosjekt, som ble enda bedre da jeg så hvor stor betydning filmen fikk for barna som var involvert. Jeg lager gjerne flere slike dokumentarer som handler om noe som er viktig for andre enn meg selv.

Næss - versjon 2

I Du velger selv er barnas stemmer satt til enkle animerte karakterer som befinner seg i et collagelignende, barnlig univers, hvor de sitter på små pappmøbler, nærmest som i et hjemmelaget dukkehus. Animasjonen av barna lar dem være anonyme, men sørger også for at stemmene deres får tale på egenhånd – uten at man distraheres av barnas egentlige alder eller etnisitet.

– Vi oppdaget at det var ikke så mye animasjon som skulle til for å forstyrre de små, vare historiene. Og Tuva Synnevåg, som tegnet karakterene, møtte ikke barna. Hun sto helt fritt til å gi dem det uttrykket og de bevegelsene hun ville.

Frida (01359)Stor_2 - versjon 2

Næss anerkjenner også at animerte dokumentarer ofte tar opp vanskelige tema – men at det kanskje må være slik akkurat nå.

– Jeg var nettopp på dokumentarfestivalen Dok Leipzig hvor de har et eget program med animert dokumentarfilm. Der handler det fort om tunge temaer som depresjon eller barn som prater om død eller religion. Det er lett å bruke animasjon til slike tema, da kan man kanskje bruke klisjeene i større grad. Men de filmene er ikke nødvendigvis de mest spennende. Dessuten har jo live action-dokumentarer også ofte tunge tema. Siden animasjon er litt ung i «dokumentar-gamet» kan man fort bli anklaget for å gå etter de vanskelige temaene. Men kanskje er vi nødt til å lage de filmene før vi lager de mer hverdagslige, sier hun.

Mørke historier med lekne streker

En annen grunn til å ta for seg det alvorlige, kan være å komme skeptikere i forkjøpet, som mener animasjon er lettbente saker.

 – Animasjon har ofte mye form og lite innhold, mener produsent Frode Søbstad. Nettopp derfor ville han gjerne samarbeide med Mats Grorud om en helanimert dokumentar om den palestinske flyktningesituasjonen i Libanon. I The Tower ønsker de å utforske hvordan animasjon kan brukes til å fortelle om en lang og vond krigsperiode – uten at det blir for mørkt og dystert. Filmen er tenkt ferdigstilt ved årsskiftet 2015-2016.

Tower 2 - versjon 2

Grorud har selv tilbragt tid i en palestinsk flyktningeleir, og filmen vil basere seg på intervjuer og samtaler med flyktninger. Den ene delen av The Tower vil handle om ti år gamle Warda og hennes oldefar som bor i en flyktningeleir. Etter hvert som det blir trangt om plassen i en leir må man bygge på huset i høyden – slik at flyktningene ender opp med å bo i provisoriske, tårnlignende hus, derav filmens navn. Oldefarens tilbakeblikk til flyktningenes historie fortelles i 2D-animasjon, mens historien om Warda fortelles med dukkeanimasjon – utført av det polske selskapet Se-ma-for, som blant annet står bak barne-tv-bjørnen Colargol og Oscarvinneren Peter og Ulven.

– 2D-animasjonen tar for seg historiske sekvenser som ville vært vanskelig å iscenesette. Og noen av de historiske hendelsene, som massakrer i landsbyer i Palestina og barnedrap kan fortelles i animasjon uten at det blir så blodig. Med animasjon kan vi fortelle noe som ellers ville vært vanskelig å vise, sier Grorud.

De mer realistiske dukkesekvensene gjør at dette også blir en lys film, om hvordan folk lever og har det bra, til tross for at de har vært på flukt og opplevd grusomheter de siste 60-70 årene.

– Det er denne dualiteten vi ønsker å vise, forteller Grorud.

– Kontrasten mellom de fine livene folk klarer å leve, satt opp mot det grusomme de faktisk har opplevd.

Grorud - versjon 3
Søbstad og Grorud

Et større register

De tre filmprosjektene viser på ulike vis hvordan animasjon kan brukes for å gjøre vanskelige historier mer fantasifulle og tilgjengelige – men samtidig gi seeren distanse til voldelige, triste eller vonde tema. De tre filmskaperne håper at flere får øynene opp for hvordan animasjon kan brukes i dokumentarsammenheng.

– Alle burde bruke animatører mer – særlig dokumentarister. Animasjon kan beskrive ting på en helt annen måte. Spesielt når det kommer til menneskers indre eller rekonstruksjoner av ting som har skjedd for lenge siden, mener Engaas.

Grorud og Søbstad fremhever hvordan animasjon kan brukes til å dramatisere historier i større grad, og gjøre dem mer visuelt spennende.

– I stedet for evinnelige talking heads kan du gå mer inn i historien og fortelle den på en helt annet måte, sier Grorud.

Men det beste argumenttet for å benytte seg av animasjon, er at det gir filmskaperen større handlingsrom, ifølge Næss.

– Animasjon gir et rikere billedspråk og frihet til å gå lenger. I animasjon er vi vant til at folk plutselig kan fly – uten at det trenger å være realistisk forankret. Ofte er dokumentarister innmari redde for å lage re-enactments, så da løser de det med animasjon. Det er kjempefint! Men da er det viktig å slippe til animasjon på egne premisser, så det ikke bare blir en faktapresentasjon eller beskrivelse av en hendelse. Animasjon kan tilføre mye – hvis vi bare får nok plass.

Legg igjen en kommentar

Mørke historier, lekne streker

Mørke historier, lekne streker

Barn som har sin far i fengsel, ungdom med tvangstanker og palestinske flyktninger. Nei, dette er ikke dokumentarer, men animerte dokumentarer som for tiden markerer seg sterkt i norsk film. Møt tre filmskapere som utforsker formatet på hver sin måte i «The Tower», «Du Velger selv» og «Det var ikke meg, det var fiskmåsen».

Julie Engaas’ kortfilm Det var ikke meg, det var fiskmåsen (2013) var nylig med i kortfilmprogrammet under Sundance. I filmen forteller medmanusforfatter Pelle Sandstrak om tvangstankene han hadde i ungdomstiden. Han klarte ikke å skrive x eller 2-tall fordi formen var skarp og kunne skjære som en saks eller kniv, og da ville det komme blod i matteboka. Og blod symboliserte død. Han løste det ved å legge til en liten hale på 2-tallet, slik at den minnet mer om en hval. Mens Pelle prater i filmen, blir 2-tallene i skriveboka hans til hvaler som svømmer bortover arket. Han ser for seg de store og skremmende konsekvensene alt kan få – hvor lærerens røde rettinger i matteboka er det samme som blod, ulykker og død. Han sier heller at fiskmåsen har spist matteboka enn å ta den med hjem til mor og far – full av røde rettelser og døden.

Den fantasifulle animasjonen gir innsikt i Pelles vanskelige tilværelse, og de fargerike, levende bildene trekker seeren inn i en historie som kunne vært langt mer dyster og introvert.

Engaas - versjon 2

Julie Engaas, er animasjonsdokumentarens fremste styrke at den gir nødvendig distanse til vanskelige tema?

– Man kan kanskje fortelle om tyngre tema fordi animasjonen kan gjøre historien lettere og man kan anonymisere fortelleren. Men når jeg leter etter tema ser jeg først og fremst etter historier som kan fortelles bedre med animasjon enn med live action. Jeg synes for eksempel animasjon gjør seg spesielt godt til å beskrive noen som har en annerledes indre verden, sier Engaas, som tidligere også har laget kortfilm om hverdagen til en blind jente.

– Dessuten er det viktig for meg å finne tema som opptar og motiverer meg de to-tre årene det tar å jobbe med filmen, legger hun til.

Det var ikke jeg, det var fiskmåsen 2 - versjon 2

Barnlig uttrykk

Kajsa Næss kjenner også på gleden ved å lage film om noe som er viktig for andre enn seg selv. Hun vant Kulturdepartementets menneskerettspris i 2013 for sin kortfilm Du velger selv (2013), hvor barn forteller om hvordan det er å leve med en far som sitter i fengsel.

– Det var et fint prosjekt, som ble enda bedre da jeg så hvor stor betydning filmen fikk for barna som var involvert. Jeg lager gjerne flere slike dokumentarer som handler om noe som er viktig for andre enn meg selv.

Næss - versjon 2

I Du velger selv er barnas stemmer satt til enkle animerte karakterer som befinner seg i et collagelignende, barnlig univers, hvor de sitter på små pappmøbler, nærmest som i et hjemmelaget dukkehus. Animasjonen av barna lar dem være anonyme, men sørger også for at stemmene deres får tale på egenhånd – uten at man distraheres av barnas egentlige alder eller etnisitet.

– Vi oppdaget at det var ikke så mye animasjon som skulle til for å forstyrre de små, vare historiene. Og Tuva Synnevåg, som tegnet karakterene, møtte ikke barna. Hun sto helt fritt til å gi dem det uttrykket og de bevegelsene hun ville.

Frida (01359)Stor_2 - versjon 2

Næss anerkjenner også at animerte dokumentarer ofte tar opp vanskelige tema – men at det kanskje må være slik akkurat nå.

– Jeg var nettopp på dokumentarfestivalen Dok Leipzig hvor de har et eget program med animert dokumentarfilm. Der handler det fort om tunge temaer som depresjon eller barn som prater om død eller religion. Det er lett å bruke animasjon til slike tema, da kan man kanskje bruke klisjeene i større grad. Men de filmene er ikke nødvendigvis de mest spennende. Dessuten har jo live action-dokumentarer også ofte tunge tema. Siden animasjon er litt ung i «dokumentar-gamet» kan man fort bli anklaget for å gå etter de vanskelige temaene. Men kanskje er vi nødt til å lage de filmene før vi lager de mer hverdagslige, sier hun.

Mørke historier med lekne streker

En annen grunn til å ta for seg det alvorlige, kan være å komme skeptikere i forkjøpet, som mener animasjon er lettbente saker.

 – Animasjon har ofte mye form og lite innhold, mener produsent Frode Søbstad. Nettopp derfor ville han gjerne samarbeide med Mats Grorud om en helanimert dokumentar om den palestinske flyktningesituasjonen i Libanon. I The Tower ønsker de å utforske hvordan animasjon kan brukes til å fortelle om en lang og vond krigsperiode – uten at det blir for mørkt og dystert. Filmen er tenkt ferdigstilt ved årsskiftet 2015-2016.

Tower 2 - versjon 2

Grorud har selv tilbragt tid i en palestinsk flyktningeleir, og filmen vil basere seg på intervjuer og samtaler med flyktninger. Den ene delen av The Tower vil handle om ti år gamle Warda og hennes oldefar som bor i en flyktningeleir. Etter hvert som det blir trangt om plassen i en leir må man bygge på huset i høyden – slik at flyktningene ender opp med å bo i provisoriske, tårnlignende hus, derav filmens navn. Oldefarens tilbakeblikk til flyktningenes historie fortelles i 2D-animasjon, mens historien om Warda fortelles med dukkeanimasjon – utført av det polske selskapet Se-ma-for, som blant annet står bak barne-tv-bjørnen Colargol og Oscarvinneren Peter og Ulven.

– 2D-animasjonen tar for seg historiske sekvenser som ville vært vanskelig å iscenesette. Og noen av de historiske hendelsene, som massakrer i landsbyer i Palestina og barnedrap kan fortelles i animasjon uten at det blir så blodig. Med animasjon kan vi fortelle noe som ellers ville vært vanskelig å vise, sier Grorud.

De mer realistiske dukkesekvensene gjør at dette også blir en lys film, om hvordan folk lever og har det bra, til tross for at de har vært på flukt og opplevd grusomheter de siste 60-70 årene.

– Det er denne dualiteten vi ønsker å vise, forteller Grorud.

– Kontrasten mellom de fine livene folk klarer å leve, satt opp mot det grusomme de faktisk har opplevd.

Grorud - versjon 3
Søbstad og Grorud

Et større register

De tre filmprosjektene viser på ulike vis hvordan animasjon kan brukes for å gjøre vanskelige historier mer fantasifulle og tilgjengelige – men samtidig gi seeren distanse til voldelige, triste eller vonde tema. De tre filmskaperne håper at flere får øynene opp for hvordan animasjon kan brukes i dokumentarsammenheng.

– Alle burde bruke animatører mer – særlig dokumentarister. Animasjon kan beskrive ting på en helt annen måte. Spesielt når det kommer til menneskers indre eller rekonstruksjoner av ting som har skjedd for lenge siden, mener Engaas.

Grorud og Søbstad fremhever hvordan animasjon kan brukes til å dramatisere historier i større grad, og gjøre dem mer visuelt spennende.

– I stedet for evinnelige talking heads kan du gå mer inn i historien og fortelle den på en helt annet måte, sier Grorud.

Men det beste argumenttet for å benytte seg av animasjon, er at det gir filmskaperen større handlingsrom, ifølge Næss.

– Animasjon gir et rikere billedspråk og frihet til å gå lenger. I animasjon er vi vant til at folk plutselig kan fly – uten at det trenger å være realistisk forankret. Ofte er dokumentarister innmari redde for å lage re-enactments, så da løser de det med animasjon. Det er kjempefint! Men da er det viktig å slippe til animasjon på egne premisser, så det ikke bare blir en faktapresentasjon eller beskrivelse av en hendelse. Animasjon kan tilføre mye – hvis vi bare får nok plass.

Legg igjen en kommentar

MENY