Hemmeligheten bak israelsk dramasuksess

Hemmeligheten bak israelsk dramasuksess

– Hemmeligheten med tv-seriene kan være at Israel har funnet en måte å gjøre aggresjonen sin sexy på, sier Yael Hedaya, manusforfatter på serien BeTipul som ble til In Treatment i USA. Rushprint har snakket med henne og Sara Johnsen som i kjølvannet av Homeland-suksessen vil lage nye versjoner av flere israelske dramaserier.

Denne teksten ble opprinnelig publisert 24.april 2014

Det israelske produksjonsselskapet Keshet står bak originalene til flere amerikanske tv-serier som har vakt oppsikt de siste årene. Spionthrilleren Homeland er inspirert av Prisoners of War (på hebraisk Hatufim, som betyr «de bortførte»), og terapiserien In Treatment er basert på den israelske BeTipul. Både disse og andre seriekonsepter har allerede fått avleggere ulike steder i verden, ikke bare i engelskspråklige land.

Yael Hedaya er en av de opprinnelige manusforfatterne fra In Treatment-originalen BeTipul. Sammen med britiske Sara Johnson fra London-kontoret til Keshet var hun hovedinnleder under  TV Drama Vision-seminar ved filmfestivalen i Göteborg, hvor Rushprint fikk gleden av å spise lunsj med dem og høre hva de mente ikke bare om israelske tv-serier, men også om den nordiske tv-dramabølgen.

Sara Johnson (til venstre) og Yael Hedaya på Göteborg Internasjonale Filmfestival i februar. Foto: Oda Bhar.
Sara Johnson (til venstre) og Yael Hedaya på Göteborg Internasjonale Filmfestival i februar 2014. Foto: Oda Bhar.
dramasjef Karni Ziv og manusforfatter Reshef LeviFor dem som i tillegg vil ha et kvinnelig perspektiv på temaet, kan vi i Rushprint by på et dobbeltintervju med israelske Yael Hedaya, en av de opprinnelige manusforfatterne fra In Treatment-originalen BeTipul, og britiske Sara Johnson fra London-kontoret til Keshet, som nylig ble etablert for å selge inn flere adaptasjoner til det britiske markedet. De to var hovedinnledere under årets TV Drama Vision-seminar ved filmfestivalen i Göteborg, hvor Rushprint fikk gleden av å spise lunsj med dem og høre hva de mente ikke bare om israelske tv-serier, men også om den nordiske tv-dramabølgen.

Hver forfatter sin karakter

Yael Hedaya ble hyret inn av Keshet i 2005 for å skrive én av karakterene i BeTipul. Hun var en anerkjent romanforfatter, men hadde ikke tidligere skrevet manus for TV eller film. Hun endte med å skrive en helt sentral karakter i serien; pasienten terapeuten forelsker seg i.

– Jeg var veldig glad for å bli spurt, siden dette forener mine to største kjærligheter: Skriving og terapi. Idéen virket så enkel og genial at min første reaksjon var: Hvorfor har ingen tenkt på dette før? BeTipul betyr «under behandling» på hebraisk, så den amerikanske tittelen er nærmest ordrett oversatt, forklarer Yael Hedaya.

Serien ble sendt fem dager i uka og tok for seg én terapitime i hver episode. Fra uke til uke gikk de samme fire pasientene igjen, slik at publikum ble godt kjent med dem. Den femte dagen besøkte terapeuten sin egen terapeut.

– Den vanskeligste jobben hadde nok forfatteren som skrev episodene hvor terapeuten gikk til sin egen terapeut. Han måtte vente på at vi andre skulle bli ferdig for å finne ut hva som plaget terapeuten. Først når han leste hva vi hadde skrevet kunne han si: Aha, jeg forstår, han er forelsket i søndagspasienten!

Pasienter og terapeut i den israelske tv-serien BeTipul, som den amerikanske In Treatment er en ganske nøyaktig adaptasjon av.
Pasienter og terapeut i den israelske tv-serien BeTipul, som den amerikanske In Treatment er en ganske nøyaktig adaptasjon av.

Sønn av Moshe Dayan

At ulike forfattere skrev hver sin karakter skapte utfordringer for helheten.

– Det største spørsmålet var hvordan vi skulle greie å skrive en terapeut som var den samme gjennom hele uka. Å ha ansvar for en karakter betydde jo å skrive dialog med terapeuten, og det måtte virke som samme terapeut, på tross av at vi som skrev aldri møttes. Vi hadde ikke noe skribentrom, slik de sikkert ville hatt i USA.

Gabriel Byrne spilte terapeuten i HBO-serien In Treatment.
Gabriel Byrne spilte terapeuten i HBO-serien In Treatment.

Hedaya medgir at skribentene faktisk traff hverandre én gang, på et møte med skuespilleren som skulle spille terapeuten. Mens Gabriel Byrne i In Treatment spiller tålmodig terapeut, var rollen i BeTipul spesialskrevet for Assi Dayan, sønn av tidligere utenriksminister Moshe Dayan og en av Israels mest markante filmpersoner.

– Assi Dayan er både filmskaper og skuespiller, og en svært kontroversiell personlighet. På det eneste møtet hvor alle forfatterne var til stede skulle han gi oss sine kommentarer, men kommentarer er i hans tilfelle et litt forsiktig begrep. Vi satt der og spiste kaker, da han kom inn og ropte: «Forferdelig! Dilettanter! Dere aner ikke hvordan man skriver!» Og så stormet han ut av rommet. Å skrive terapeuten med ham i tankene var egentlig veldig enkelt. Alle i Israel vet godt hvordan Assi Dayan ser ut og oppfører seg.

Nedenfor kan du se Assi Dayan i aksjon i den israelske terapiserien BeTipul.

Mannen bak gislene

En annen markant personlighet innen israelsk tv-drama, som særlig Sara Johnson er opptatt av å trekke fram fra skyggene, er Gideon Raff, oftest kalt Gidi, enerådende manusforfatter og regissør på Homelands forløper Prisoners of War. Han er også kreditert som medforfatter og produsent på den amerikanske versjonen.

– Rettighetene til å lage en amerikansk versjon av Prisoners of War ble solgt allerede før serien var spilt inn i Israel, kun basert på styrken i manuset til Gidi. Han hadde allerede et navn i Hollywood etter å ha jobbet og bodd i Los Angeles i perioder.

Selv har Sara Johnson tjue års erfaring fra britisk tv-drama, blant annet i NBC, BBC, Sky og La Plante. I Keshet UK er hun leder for manusbasert adaptasjon, noe som primært betyr britiske remakes av dramaserier fra den israelske Keshet-katalogen.

Hun forteller at Gideon Raff er i gang med å utvikle to nye originalserier for USA: Dig, en arkeologisk thriller om en FBI-agent stasjonert i Jerusalem (skrevet i samarbeid med Heroes-forfatter Tim Kring), og Tyrant, en historie om en naiv amerikansk familie som vikles inn i Midtøsten-konflikten. På Tyrant er medskribentene Howard Gordon (24, Homeland) og Craig Wright (Six Feet Under, Lost), og regissør er David Yates, tidligere kjent for fire Harry Potter-filmer.

Drama vs. thriller

Mens In Treatment er en relativt trofast adaptasjon av BeTipul (fram til tredje sesong, som står på egne bein), likner forholdet mellom Homeland og Prisoners of War mer på inspirasjon enn kopiering.

Sara Johnson tipser meg om et intervju med serieskaper Gideon Raff fra det canadiske talkshowet Studio Q (tilgjengelig på YouTube, se nedenfor), om vurderingene som ble gjort i forkant sammen med 24-skaperne Alex Ganza og Howard Gordon.

– Vi prøvde å finne hendelser og temaer i Prisoners of War som ville være relevante også for et amerikansk publikum. Jeg skrev det opprinnelige manuset til Prisoners of War mens jeg bodde i Los Angeles under krigene mot Irak og Afghanistan, og ble stadig sjokkert over at amerikansk TV ikke viste bilder av begravelsene eller kister som kom hjem. Israel er et tett lite samfunn hvor nesten alle har vært i militæret, så hver gang noe skjer med en soldat er det som om det kunne ha skjedd i familien din. I Prisoners of War blir ikke den typen temaer håndtert på et nasjonalt nivå, slik det blir i Homeland, forklarer Gideon Raff.

Når intervjueren i Studio Q, Jian Ghomeshi, hevder at Prisoners of War kjennes mer skitten, rå og emosjonell enn Homeland, får han følgende svar:

– Jeg tror at på slutten av hver episode av Prisoners of War stiller du deg ikke spørsmålet: Er jeg nærmere å vite om disse er terrorister? Du spør: Vil det gå bra med dem? Homeland er nok mer av en thriller, mens Prisoners of War er en dramathriller, mener Gidi.

Homeland uten Carrie?

Det finnes viktige ulikheter i rammefortellingen mellom Homeland og Prisoners of War, som at de israelske fangene har vært borte i 17 år, ti år lenger enn Brody og medfangen hans i Homeland, noe som gjør at familiene deres i større grad har gått videre med livene sine. De politiske temaene som tas opp er også ofte ulike, men største forskjellen handler mindre om politikk enn en menneskelig faktor. Karakteren til Claire Danes, Carrie Mathison, er nemlig en nyskapning i Homeland.

– Det finnes en kime til hennes karakter i Hatufim, men i Homeland har de trukket den fram og gjort mye mer ut av den. Homeland er jo umulig å forestille seg uten Claire Danes, så i den forstand er det en ekte og genial adaptasjon. Homeland føles veldig amerikansk, og er spennende på en annen måte. Jeg tror ikke Homeland kunne ha vært gjort på samme måten som In Treatment, som til tider er en ren oversettelse av BeTipul. Amerikanere forventer noe mye glattere enn Prisoners of War, mener Sara Johnson.

De sentrale karakterene i Homeland-originalen Prisoners of War, som på hebraisk heter Hatufim.
De sentrale karakterene i Homeland-originalen Prisoners of War, som på hebraisk heter Hatufim.

Manusforfatter Yael Hedaya, derimot, mener at heller ikke In Treatment en noen nøyaktig kopi av originalen. Forskjellen viser seg blant annet i hvor alvorlig BeTipul er blitt tatt imot i Israel, og hvordan serien har påvirket samfunnet.

BeTipul fikk strålende kritikker og ble en seersuksess. I tillegg ville plutselig alle gå i terapi, og det ble voldsom etterspørsel etter psykologer. Assi Dayan ble sågar invitert til å snakke på psykiatrenes årlige kongress! Idag benyttes serien i undervisning på universitetene, ikke bare for filmstudentene, men på Psykologisk Institutt.

– Riktignok har jeg ikke sett hele HBO-serien, men jeg synes det israelske temperament skaper en annen serie. De amerikanske karakterene er høfligere. In Treatment er like nevrotisk, men overflaten er mindre rufsete, mer polert. For meg er det upolerte noe av styrken ved israelsk drama, sier Hedaya.

I YouTube-klippet nedenfor analyserer den israelsk-amerikanske psykoterapeuten Gal Szekely noen subtile, men høyst interessante kulturforskjeller mellom den israelske og den amerikanske terapiserien, og illustrerer med klipp fra samme situasjon i hver serie.

Aggresjon i nord og sør

Sara Johnsen trekker fram Norden og Israel som de to viktigste regionene for «drama med undertekster» for øyeblikket. I Skandinavia har vi i liten grad sett de israelske seriene, men flere av de nordiske er populære i Israel.

– Israelerne er forelsket i nordiske tv-serier. Spesielt Broen, Forbrytelsen og Borgen er store suksesser. Jeg underviser i manusskriving på en filmskole, og hver gang studentene vil virke smarte bruker de eksempler fra Norden, forteller Yael Hedaya.

Hun tror likevel ikke at nordiske og israelske serier har stort mer felles enn en mulig logisk sammenheng mellom lave budsjetter og et fokus på manus.

– Jeg synes vi er ekstreme motsetninger. Men motsetninger tiltrekker hverandre! For Israels del kan hemmeligheten være at vi endelig har funnet en måte å gjøre aggresjonen vår sexy på. Den har funnet et akseptabelt format. Jeg tror at det vi egentlig selger er lekre små aggresjonspiller. Utfra det jeg har sett er det motsatte tilfellet i nordisk tv-drama. Følelser er undertrykt, det finnes bare understrømmer.

– I Israel er det lite undertekst, det meste ropes ut. Det som gjør nordisk drama tiltrekkende og kraftfullt for oss er at alt er undertekst. For israelere er det utrolig eksotisk å se disse iskalde kulturene hvor alt er understrømmer. Du venter bare på at alt skal eksplodere, sier Yael Hedaya.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Hemmeligheten bak israelsk dramasuksess

Hemmeligheten bak israelsk dramasuksess

– Hemmeligheten med tv-seriene kan være at Israel har funnet en måte å gjøre aggresjonen sin sexy på, sier Yael Hedaya, manusforfatter på serien BeTipul som ble til In Treatment i USA. Rushprint har snakket med henne og Sara Johnsen som i kjølvannet av Homeland-suksessen vil lage nye versjoner av flere israelske dramaserier.

Denne teksten ble opprinnelig publisert 24.april 2014

Det israelske produksjonsselskapet Keshet står bak originalene til flere amerikanske tv-serier som har vakt oppsikt de siste årene. Spionthrilleren Homeland er inspirert av Prisoners of War (på hebraisk Hatufim, som betyr «de bortførte»), og terapiserien In Treatment er basert på den israelske BeTipul. Både disse og andre seriekonsepter har allerede fått avleggere ulike steder i verden, ikke bare i engelskspråklige land.

Yael Hedaya er en av de opprinnelige manusforfatterne fra In Treatment-originalen BeTipul. Sammen med britiske Sara Johnson fra London-kontoret til Keshet var hun hovedinnleder under  TV Drama Vision-seminar ved filmfestivalen i Göteborg, hvor Rushprint fikk gleden av å spise lunsj med dem og høre hva de mente ikke bare om israelske tv-serier, men også om den nordiske tv-dramabølgen.

Sara Johnson (til venstre) og Yael Hedaya på Göteborg Internasjonale Filmfestival i februar. Foto: Oda Bhar.
Sara Johnson (til venstre) og Yael Hedaya på Göteborg Internasjonale Filmfestival i februar 2014. Foto: Oda Bhar.
dramasjef Karni Ziv og manusforfatter Reshef LeviFor dem som i tillegg vil ha et kvinnelig perspektiv på temaet, kan vi i Rushprint by på et dobbeltintervju med israelske Yael Hedaya, en av de opprinnelige manusforfatterne fra In Treatment-originalen BeTipul, og britiske Sara Johnson fra London-kontoret til Keshet, som nylig ble etablert for å selge inn flere adaptasjoner til det britiske markedet. De to var hovedinnledere under årets TV Drama Vision-seminar ved filmfestivalen i Göteborg, hvor Rushprint fikk gleden av å spise lunsj med dem og høre hva de mente ikke bare om israelske tv-serier, men også om den nordiske tv-dramabølgen.

Hver forfatter sin karakter

Yael Hedaya ble hyret inn av Keshet i 2005 for å skrive én av karakterene i BeTipul. Hun var en anerkjent romanforfatter, men hadde ikke tidligere skrevet manus for TV eller film. Hun endte med å skrive en helt sentral karakter i serien; pasienten terapeuten forelsker seg i.

– Jeg var veldig glad for å bli spurt, siden dette forener mine to største kjærligheter: Skriving og terapi. Idéen virket så enkel og genial at min første reaksjon var: Hvorfor har ingen tenkt på dette før? BeTipul betyr «under behandling» på hebraisk, så den amerikanske tittelen er nærmest ordrett oversatt, forklarer Yael Hedaya.

Serien ble sendt fem dager i uka og tok for seg én terapitime i hver episode. Fra uke til uke gikk de samme fire pasientene igjen, slik at publikum ble godt kjent med dem. Den femte dagen besøkte terapeuten sin egen terapeut.

– Den vanskeligste jobben hadde nok forfatteren som skrev episodene hvor terapeuten gikk til sin egen terapeut. Han måtte vente på at vi andre skulle bli ferdig for å finne ut hva som plaget terapeuten. Først når han leste hva vi hadde skrevet kunne han si: Aha, jeg forstår, han er forelsket i søndagspasienten!

Pasienter og terapeut i den israelske tv-serien BeTipul, som den amerikanske In Treatment er en ganske nøyaktig adaptasjon av.
Pasienter og terapeut i den israelske tv-serien BeTipul, som den amerikanske In Treatment er en ganske nøyaktig adaptasjon av.

Sønn av Moshe Dayan

At ulike forfattere skrev hver sin karakter skapte utfordringer for helheten.

– Det største spørsmålet var hvordan vi skulle greie å skrive en terapeut som var den samme gjennom hele uka. Å ha ansvar for en karakter betydde jo å skrive dialog med terapeuten, og det måtte virke som samme terapeut, på tross av at vi som skrev aldri møttes. Vi hadde ikke noe skribentrom, slik de sikkert ville hatt i USA.

Gabriel Byrne spilte terapeuten i HBO-serien In Treatment.
Gabriel Byrne spilte terapeuten i HBO-serien In Treatment.

Hedaya medgir at skribentene faktisk traff hverandre én gang, på et møte med skuespilleren som skulle spille terapeuten. Mens Gabriel Byrne i In Treatment spiller tålmodig terapeut, var rollen i BeTipul spesialskrevet for Assi Dayan, sønn av tidligere utenriksminister Moshe Dayan og en av Israels mest markante filmpersoner.

– Assi Dayan er både filmskaper og skuespiller, og en svært kontroversiell personlighet. På det eneste møtet hvor alle forfatterne var til stede skulle han gi oss sine kommentarer, men kommentarer er i hans tilfelle et litt forsiktig begrep. Vi satt der og spiste kaker, da han kom inn og ropte: «Forferdelig! Dilettanter! Dere aner ikke hvordan man skriver!» Og så stormet han ut av rommet. Å skrive terapeuten med ham i tankene var egentlig veldig enkelt. Alle i Israel vet godt hvordan Assi Dayan ser ut og oppfører seg.

Nedenfor kan du se Assi Dayan i aksjon i den israelske terapiserien BeTipul.

Mannen bak gislene

En annen markant personlighet innen israelsk tv-drama, som særlig Sara Johnson er opptatt av å trekke fram fra skyggene, er Gideon Raff, oftest kalt Gidi, enerådende manusforfatter og regissør på Homelands forløper Prisoners of War. Han er også kreditert som medforfatter og produsent på den amerikanske versjonen.

– Rettighetene til å lage en amerikansk versjon av Prisoners of War ble solgt allerede før serien var spilt inn i Israel, kun basert på styrken i manuset til Gidi. Han hadde allerede et navn i Hollywood etter å ha jobbet og bodd i Los Angeles i perioder.

Selv har Sara Johnson tjue års erfaring fra britisk tv-drama, blant annet i NBC, BBC, Sky og La Plante. I Keshet UK er hun leder for manusbasert adaptasjon, noe som primært betyr britiske remakes av dramaserier fra den israelske Keshet-katalogen.

Hun forteller at Gideon Raff er i gang med å utvikle to nye originalserier for USA: Dig, en arkeologisk thriller om en FBI-agent stasjonert i Jerusalem (skrevet i samarbeid med Heroes-forfatter Tim Kring), og Tyrant, en historie om en naiv amerikansk familie som vikles inn i Midtøsten-konflikten. På Tyrant er medskribentene Howard Gordon (24, Homeland) og Craig Wright (Six Feet Under, Lost), og regissør er David Yates, tidligere kjent for fire Harry Potter-filmer.

Drama vs. thriller

Mens In Treatment er en relativt trofast adaptasjon av BeTipul (fram til tredje sesong, som står på egne bein), likner forholdet mellom Homeland og Prisoners of War mer på inspirasjon enn kopiering.

Sara Johnson tipser meg om et intervju med serieskaper Gideon Raff fra det canadiske talkshowet Studio Q (tilgjengelig på YouTube, se nedenfor), om vurderingene som ble gjort i forkant sammen med 24-skaperne Alex Ganza og Howard Gordon.

– Vi prøvde å finne hendelser og temaer i Prisoners of War som ville være relevante også for et amerikansk publikum. Jeg skrev det opprinnelige manuset til Prisoners of War mens jeg bodde i Los Angeles under krigene mot Irak og Afghanistan, og ble stadig sjokkert over at amerikansk TV ikke viste bilder av begravelsene eller kister som kom hjem. Israel er et tett lite samfunn hvor nesten alle har vært i militæret, så hver gang noe skjer med en soldat er det som om det kunne ha skjedd i familien din. I Prisoners of War blir ikke den typen temaer håndtert på et nasjonalt nivå, slik det blir i Homeland, forklarer Gideon Raff.

Når intervjueren i Studio Q, Jian Ghomeshi, hevder at Prisoners of War kjennes mer skitten, rå og emosjonell enn Homeland, får han følgende svar:

– Jeg tror at på slutten av hver episode av Prisoners of War stiller du deg ikke spørsmålet: Er jeg nærmere å vite om disse er terrorister? Du spør: Vil det gå bra med dem? Homeland er nok mer av en thriller, mens Prisoners of War er en dramathriller, mener Gidi.

Homeland uten Carrie?

Det finnes viktige ulikheter i rammefortellingen mellom Homeland og Prisoners of War, som at de israelske fangene har vært borte i 17 år, ti år lenger enn Brody og medfangen hans i Homeland, noe som gjør at familiene deres i større grad har gått videre med livene sine. De politiske temaene som tas opp er også ofte ulike, men største forskjellen handler mindre om politikk enn en menneskelig faktor. Karakteren til Claire Danes, Carrie Mathison, er nemlig en nyskapning i Homeland.

– Det finnes en kime til hennes karakter i Hatufim, men i Homeland har de trukket den fram og gjort mye mer ut av den. Homeland er jo umulig å forestille seg uten Claire Danes, så i den forstand er det en ekte og genial adaptasjon. Homeland føles veldig amerikansk, og er spennende på en annen måte. Jeg tror ikke Homeland kunne ha vært gjort på samme måten som In Treatment, som til tider er en ren oversettelse av BeTipul. Amerikanere forventer noe mye glattere enn Prisoners of War, mener Sara Johnson.

De sentrale karakterene i Homeland-originalen Prisoners of War, som på hebraisk heter Hatufim.
De sentrale karakterene i Homeland-originalen Prisoners of War, som på hebraisk heter Hatufim.

Manusforfatter Yael Hedaya, derimot, mener at heller ikke In Treatment en noen nøyaktig kopi av originalen. Forskjellen viser seg blant annet i hvor alvorlig BeTipul er blitt tatt imot i Israel, og hvordan serien har påvirket samfunnet.

BeTipul fikk strålende kritikker og ble en seersuksess. I tillegg ville plutselig alle gå i terapi, og det ble voldsom etterspørsel etter psykologer. Assi Dayan ble sågar invitert til å snakke på psykiatrenes årlige kongress! Idag benyttes serien i undervisning på universitetene, ikke bare for filmstudentene, men på Psykologisk Institutt.

– Riktignok har jeg ikke sett hele HBO-serien, men jeg synes det israelske temperament skaper en annen serie. De amerikanske karakterene er høfligere. In Treatment er like nevrotisk, men overflaten er mindre rufsete, mer polert. For meg er det upolerte noe av styrken ved israelsk drama, sier Hedaya.

I YouTube-klippet nedenfor analyserer den israelsk-amerikanske psykoterapeuten Gal Szekely noen subtile, men høyst interessante kulturforskjeller mellom den israelske og den amerikanske terapiserien, og illustrerer med klipp fra samme situasjon i hver serie.

Aggresjon i nord og sør

Sara Johnsen trekker fram Norden og Israel som de to viktigste regionene for «drama med undertekster» for øyeblikket. I Skandinavia har vi i liten grad sett de israelske seriene, men flere av de nordiske er populære i Israel.

– Israelerne er forelsket i nordiske tv-serier. Spesielt Broen, Forbrytelsen og Borgen er store suksesser. Jeg underviser i manusskriving på en filmskole, og hver gang studentene vil virke smarte bruker de eksempler fra Norden, forteller Yael Hedaya.

Hun tror likevel ikke at nordiske og israelske serier har stort mer felles enn en mulig logisk sammenheng mellom lave budsjetter og et fokus på manus.

– Jeg synes vi er ekstreme motsetninger. Men motsetninger tiltrekker hverandre! For Israels del kan hemmeligheten være at vi endelig har funnet en måte å gjøre aggresjonen vår sexy på. Den har funnet et akseptabelt format. Jeg tror at det vi egentlig selger er lekre små aggresjonspiller. Utfra det jeg har sett er det motsatte tilfellet i nordisk tv-drama. Følelser er undertrykt, det finnes bare understrømmer.

– I Israel er det lite undertekst, det meste ropes ut. Det som gjør nordisk drama tiltrekkende og kraftfullt for oss er at alt er undertekst. For israelere er det utrolig eksotisk å se disse iskalde kulturene hvor alt er understrømmer. Du venter bare på at alt skal eksplodere, sier Yael Hedaya.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY