Å dokumentere en revolusjon

Å dokumentere en revolusjon

Dokumentarfilmen er blitt vår tids fremste sannhetsvitne til revolusjoner og omveltninger, enten det er i Egypt, Venezuela eller Ukraina. Men sannheten har mange ansikter.

Er det mulig å avgrense et vendepunkt i en revolusjon til én bestemt fase eller bare én enkelt hendelse? Om vi skal tro vår tids dokumentarfilmer om store omveltninger går det an, nettopp fordi en film må komprimere og forenkle komplekse og lange hendelsesforløp. Revolusjoner er gjerne kaotiske, og når dokumentaristen skal redigere opptakene, er det fristende å forme filmen i etterpåklokskapens lys gjennom enkeltstående bilder som har fått ikonisk status. Dermed kan man lett glemme hva som sto på spill og ta snarveier til avgjørende hendelser som kan likne omskrivninger.

Den egyptiske dokumentaren The Square, som var nominert for en Oscar og kan ses på Netflix, gir oss en sjelden opplevelse av å sitte ringside til en revolusjon ingen vet utgangen på. Her følger vi et knippe egyptiske aktivister under de avgjørende månedene mellom vinteren 2011, da det egyptiske folket krevde Mubaraks avgang, og sommeren 2013, da de militære avviklet det nye folkestyret under det muslimske brorskapet. Filmskaperen Jehane Noujaim var selv blant aktivistene og kommer så tett på dem som det er mulig. Det som likevel gjør filmen så effektiv er at hun aldri trekker noen bastante konklusjoner; hun nærmest snubler inn i stormens øye med sitt vesle digitale kamera og har ikke noen bedre oversikt enn noen andre. Vi introduseres for aktivister som ikke har noen klart definert politisk platform utover å bli kvitt Mubaraks diktatur og innføre frie valg. Noen av dem er karismatiske og artikulerte, som Khalid Abdalla, kjent for hovedrollen i Kite Runner, og musikeren Ramy Essam som sto bak mange av protestsangene som ble sunget på Tahrir-plassen.

the square_03_poster

Den mest interessante personen er likevel den mer lavmælte Magdy Ashour, som er medlem av det muslimske brorskapet og tvinges til å velge side når brorskapet overtar makten i landet. Han bærer som de andre på revolusjonens uskyld i starten, og deler deres eufori når et tilsynelatende samlet folk på Tahrirplassen makter å velte Mubarak. Men så brister uskylden når brorskapets leder, Morsi, som ny president gir seg selv uinnskrenket makt og bryter løftene til folket på Tahrirplassen. Og når de militære igjen tar over makten, og hylles av noen, paradoksalt nok, som revolusjonens redningsmenn, vokser mistenksomheten og paranoiaen. Revolusjonen ble stjålet, konstaterer filmens hovedperson Ahmed Hassan; først av det muslimske brorskapet, så av de militære. Var aktivistene bare brikker i dette spillet hele tiden, slik en av medierådgiverne til de militære på et tidspunkt insinuerer? 

Å se revolusjonen rakne

Når revolusjonens barn på denne måten mister uskylden, er det hjerteskjærende å se på. Samtidig gir det oss en sterk følelse av at noe avgjørende står på spill, at vi er vitner til at det skapes historie. Men filmens nærhet til begivenhetenes sentrum gjør ikke nødvendigvis at de som deltok under revolusjonen på Tahrirplassen kjenner seg igjen. Om filmskaperen Noujaim møtte motstand underveis i opptaksfasen og risikerte liv og lemmer under gatekampene, har reaksjonene på filmen også vært sterke og konfronterende, nesten voldelige. At de militære har forbudt filmen er ingen overraskelse, ei heller at det muslimske brorskapet avviser den. Men at såpass mange av de unge som deltok på Tahrirplassen stiller seg skeptiske til filmen, vitner om at ”folket” ikke var den homogene størrelsen man kunne få inntrykk av. Under en visning i Kairo, der en reporter fra New York Times var tilstede, ble filmen oppfattet som både altfor pessimistisk, naiv, for lite forståelsesfull overfor det muslimske brorskapet og rett og slett mangelfull.

the square_01_768

Slik blir det nødvendigvis når en revolusjon som har pågått over flere år og ikke er avsluttet skvises sammen til halvannen times film. Men man får også en sterk fornemmelse av den smerten egypterne som ser filmen opplever: å se hvordan den revolusjonen du var villig til å ofre livet for, går i oppløsning, er vanskelig å ta innover seg. Det har også kommet skarp kritikk fra uventet hold. På Al Jazeera America beskriver Evan Hill (Economist, Guardian, m.fl) det bildet som tegnes i filmen, av en hovedsaklig sekulær ung generasjon i spissen for opprøret,  som feilaktig. ”By aligning itself with secular activists, «The Square» — which is fast becoming one of the most influential accounts of the uprising outside of Egypt — takes on much of their idealistic and naive attitude, at the expense, some would argue, of the truth”. Over 1000 medlemmer av det muslimske brorskapet ble drept under militærkuppet i 2013, men denne forfølgelsen nevnes bare såvidt i filmen. Til sitt forsvar sier Noujaim at hun aldri hadde satt seg fore å lage en journalistisk framstilling av revolusjonen. Filmen er bare et utsnitt og en kjærlighetserklæring til de tankene om frihet som revolusjonens unge bar med seg. 

Manipulasjon

Hvordan vi vil vurdere The Square om ti år, avhenger selvsagt også av det endelige utfallet på revolusjonen. En dokumentar det kan være interessant å sammenlikne den med, er The revolution will not be televised (2003), som skapte enda sterkere reaksjoner da den kom for nettopp ti år siden. I likhet med Noujaim nesten snublet de irske dokumentaristene inn i en av historiens stormsentre, i dette tilfellet Venezuela. Filmen skildrer hvordan motstanden mot president Hugo Chavez og kuppet som avsatte ham i 2002, ble iscenesatt gjennom høyresidens manipulering av blant annet mediene. Men nye undersøkelser har vist at også filmskaperne var svært selektive i sin positive framstilling av Chavez. Til tross for disse svakhetene har filmen, som The Square, spilt en sentral rolle for hvordan verden utenfor har vurdert den demokratiske prosessen i landet – en prosess som skulle få stadig dårligere kår under årene med Chavez. Filmen ble tidlig en rød klut for opposisjonen i Venezuela, noe jeg fikk merke da jeg tok opp filmen med den venezuelansk-norske aktivisten Thor Halvorssen.

Filmen har resultert i en problematiserende bok (The Silence and the Scorpion) og en YouTube-dokumentar, X-Ray of a Lie, som setter spørsmålstegn ved filmens troverdighet. Selv om dokumentaren ble ”renvasket” av medprodusenten BBC, etter en intern gransking som følge av kritikken, er den sårbar for angrep. Den kritikken som rettes mot The Square, om at filmen forenkler en kaotisk prosess, er like anvendbar her. For den som vil ta et dypdykk i vår tids komplekse medievirkelighet, vil jeg anbefale både filmen og de reaksjonene den har framprovosert som en verdifull case study og grunn til å være varsom.

YouTube som sannhetsvitne

Noujaim startet å gjøre opptak på Tahrirplassen for å publisere dem på YouTube. Det er slik dokumentarfilmer om revolusjoner i vår tid gjerne begynner. For aktivistene var det eneste måten å få ut informasjon på, utenfor de statlig styrte medienes kontroll. Men det betyr ikke at mange ser opptakene, eller forstår rekkevidden av dem. Utfordringen med YouTube er at den som kanal ”ser alt, men forstår ingenting”. Uten kontekst vil tusenvis av enkeltstående kortsnutter fort bli redusert til en utmattende, monoton medieflom. Det som gjør The Square unik er at Noujaim viser oss bilder som vestlige nyhetsmedier aldri våget å vise, enten fordi de ble ansett som for sterke eller fordi det akkurat da manglet en oversiktelig kontekst. Hun gir oss hovedpersonenes kontekst og en trinnvis forståelse av de dramatiske begivenhetene, slik bare dokumentaren kan det. I filmen ser vi tanks kjøre over sivile demonstranter, kvinner som blir slått helseløse og får revet av klærne, døde og halvdøde kropper som slepes bortover asfalten av soldater som dumper dem i en søppelhaug. Summen av det hele blir et raseri og en indignasjon som vestlige nyhetsmedier mente var noe vi burde slippe. Men om disse bildene hadde funnet veien til Dagsrevyen, ville vi i samme grad vurdert opprøret i Egypt som et indre anliggende?

Vi har sett det samme gjenta seg i Ukraina det siste året: unge, mediekyndige aktivister legger ut rystende opptak på YouTube – opptak som ganske sikkert vil resultere i flere dokumentarer om konflikten. Og igjen vil det oppstå kamp om hvilken film som får være vår hovedinngang til forståelse av konflikten.

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Aftenposten.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Å dokumentere en revolusjon

Å dokumentere en revolusjon

Dokumentarfilmen er blitt vår tids fremste sannhetsvitne til revolusjoner og omveltninger, enten det er i Egypt, Venezuela eller Ukraina. Men sannheten har mange ansikter.

Er det mulig å avgrense et vendepunkt i en revolusjon til én bestemt fase eller bare én enkelt hendelse? Om vi skal tro vår tids dokumentarfilmer om store omveltninger går det an, nettopp fordi en film må komprimere og forenkle komplekse og lange hendelsesforløp. Revolusjoner er gjerne kaotiske, og når dokumentaristen skal redigere opptakene, er det fristende å forme filmen i etterpåklokskapens lys gjennom enkeltstående bilder som har fått ikonisk status. Dermed kan man lett glemme hva som sto på spill og ta snarveier til avgjørende hendelser som kan likne omskrivninger.

Den egyptiske dokumentaren The Square, som var nominert for en Oscar og kan ses på Netflix, gir oss en sjelden opplevelse av å sitte ringside til en revolusjon ingen vet utgangen på. Her følger vi et knippe egyptiske aktivister under de avgjørende månedene mellom vinteren 2011, da det egyptiske folket krevde Mubaraks avgang, og sommeren 2013, da de militære avviklet det nye folkestyret under det muslimske brorskapet. Filmskaperen Jehane Noujaim var selv blant aktivistene og kommer så tett på dem som det er mulig. Det som likevel gjør filmen så effektiv er at hun aldri trekker noen bastante konklusjoner; hun nærmest snubler inn i stormens øye med sitt vesle digitale kamera og har ikke noen bedre oversikt enn noen andre. Vi introduseres for aktivister som ikke har noen klart definert politisk platform utover å bli kvitt Mubaraks diktatur og innføre frie valg. Noen av dem er karismatiske og artikulerte, som Khalid Abdalla, kjent for hovedrollen i Kite Runner, og musikeren Ramy Essam som sto bak mange av protestsangene som ble sunget på Tahrir-plassen.

the square_03_poster

Den mest interessante personen er likevel den mer lavmælte Magdy Ashour, som er medlem av det muslimske brorskapet og tvinges til å velge side når brorskapet overtar makten i landet. Han bærer som de andre på revolusjonens uskyld i starten, og deler deres eufori når et tilsynelatende samlet folk på Tahrirplassen makter å velte Mubarak. Men så brister uskylden når brorskapets leder, Morsi, som ny president gir seg selv uinnskrenket makt og bryter løftene til folket på Tahrirplassen. Og når de militære igjen tar over makten, og hylles av noen, paradoksalt nok, som revolusjonens redningsmenn, vokser mistenksomheten og paranoiaen. Revolusjonen ble stjålet, konstaterer filmens hovedperson Ahmed Hassan; først av det muslimske brorskapet, så av de militære. Var aktivistene bare brikker i dette spillet hele tiden, slik en av medierådgiverne til de militære på et tidspunkt insinuerer? 

Å se revolusjonen rakne

Når revolusjonens barn på denne måten mister uskylden, er det hjerteskjærende å se på. Samtidig gir det oss en sterk følelse av at noe avgjørende står på spill, at vi er vitner til at det skapes historie. Men filmens nærhet til begivenhetenes sentrum gjør ikke nødvendigvis at de som deltok under revolusjonen på Tahrirplassen kjenner seg igjen. Om filmskaperen Noujaim møtte motstand underveis i opptaksfasen og risikerte liv og lemmer under gatekampene, har reaksjonene på filmen også vært sterke og konfronterende, nesten voldelige. At de militære har forbudt filmen er ingen overraskelse, ei heller at det muslimske brorskapet avviser den. Men at såpass mange av de unge som deltok på Tahrirplassen stiller seg skeptiske til filmen, vitner om at ”folket” ikke var den homogene størrelsen man kunne få inntrykk av. Under en visning i Kairo, der en reporter fra New York Times var tilstede, ble filmen oppfattet som både altfor pessimistisk, naiv, for lite forståelsesfull overfor det muslimske brorskapet og rett og slett mangelfull.

the square_01_768

Slik blir det nødvendigvis når en revolusjon som har pågått over flere år og ikke er avsluttet skvises sammen til halvannen times film. Men man får også en sterk fornemmelse av den smerten egypterne som ser filmen opplever: å se hvordan den revolusjonen du var villig til å ofre livet for, går i oppløsning, er vanskelig å ta innover seg. Det har også kommet skarp kritikk fra uventet hold. På Al Jazeera America beskriver Evan Hill (Economist, Guardian, m.fl) det bildet som tegnes i filmen, av en hovedsaklig sekulær ung generasjon i spissen for opprøret,  som feilaktig. ”By aligning itself with secular activists, «The Square» — which is fast becoming one of the most influential accounts of the uprising outside of Egypt — takes on much of their idealistic and naive attitude, at the expense, some would argue, of the truth”. Over 1000 medlemmer av det muslimske brorskapet ble drept under militærkuppet i 2013, men denne forfølgelsen nevnes bare såvidt i filmen. Til sitt forsvar sier Noujaim at hun aldri hadde satt seg fore å lage en journalistisk framstilling av revolusjonen. Filmen er bare et utsnitt og en kjærlighetserklæring til de tankene om frihet som revolusjonens unge bar med seg. 

Manipulasjon

Hvordan vi vil vurdere The Square om ti år, avhenger selvsagt også av det endelige utfallet på revolusjonen. En dokumentar det kan være interessant å sammenlikne den med, er The revolution will not be televised (2003), som skapte enda sterkere reaksjoner da den kom for nettopp ti år siden. I likhet med Noujaim nesten snublet de irske dokumentaristene inn i en av historiens stormsentre, i dette tilfellet Venezuela. Filmen skildrer hvordan motstanden mot president Hugo Chavez og kuppet som avsatte ham i 2002, ble iscenesatt gjennom høyresidens manipulering av blant annet mediene. Men nye undersøkelser har vist at også filmskaperne var svært selektive i sin positive framstilling av Chavez. Til tross for disse svakhetene har filmen, som The Square, spilt en sentral rolle for hvordan verden utenfor har vurdert den demokratiske prosessen i landet – en prosess som skulle få stadig dårligere kår under årene med Chavez. Filmen ble tidlig en rød klut for opposisjonen i Venezuela, noe jeg fikk merke da jeg tok opp filmen med den venezuelansk-norske aktivisten Thor Halvorssen.

Filmen har resultert i en problematiserende bok (The Silence and the Scorpion) og en YouTube-dokumentar, X-Ray of a Lie, som setter spørsmålstegn ved filmens troverdighet. Selv om dokumentaren ble ”renvasket” av medprodusenten BBC, etter en intern gransking som følge av kritikken, er den sårbar for angrep. Den kritikken som rettes mot The Square, om at filmen forenkler en kaotisk prosess, er like anvendbar her. For den som vil ta et dypdykk i vår tids komplekse medievirkelighet, vil jeg anbefale både filmen og de reaksjonene den har framprovosert som en verdifull case study og grunn til å være varsom.

YouTube som sannhetsvitne

Noujaim startet å gjøre opptak på Tahrirplassen for å publisere dem på YouTube. Det er slik dokumentarfilmer om revolusjoner i vår tid gjerne begynner. For aktivistene var det eneste måten å få ut informasjon på, utenfor de statlig styrte medienes kontroll. Men det betyr ikke at mange ser opptakene, eller forstår rekkevidden av dem. Utfordringen med YouTube er at den som kanal ”ser alt, men forstår ingenting”. Uten kontekst vil tusenvis av enkeltstående kortsnutter fort bli redusert til en utmattende, monoton medieflom. Det som gjør The Square unik er at Noujaim viser oss bilder som vestlige nyhetsmedier aldri våget å vise, enten fordi de ble ansett som for sterke eller fordi det akkurat da manglet en oversiktelig kontekst. Hun gir oss hovedpersonenes kontekst og en trinnvis forståelse av de dramatiske begivenhetene, slik bare dokumentaren kan det. I filmen ser vi tanks kjøre over sivile demonstranter, kvinner som blir slått helseløse og får revet av klærne, døde og halvdøde kropper som slepes bortover asfalten av soldater som dumper dem i en søppelhaug. Summen av det hele blir et raseri og en indignasjon som vestlige nyhetsmedier mente var noe vi burde slippe. Men om disse bildene hadde funnet veien til Dagsrevyen, ville vi i samme grad vurdert opprøret i Egypt som et indre anliggende?

Vi har sett det samme gjenta seg i Ukraina det siste året: unge, mediekyndige aktivister legger ut rystende opptak på YouTube – opptak som ganske sikkert vil resultere i flere dokumentarer om konflikten. Og igjen vil det oppstå kamp om hvilken film som får være vår hovedinngang til forståelse av konflikten.

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Aftenposten.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY