– Vi trenger en nasjonal filmpark

– Vi trenger en nasjonal filmpark

– Vi må enes om at en filmpark er, på lik linje med en opera, en hoppbakke eller et kulturhus på Hamar – noe vi definerer som nødvendig fordi vi ønsker å kalle oss en kulturnasjon og en filmnasjon, skriver John Christian Rosenlund.

Den norske dramaserien Halvbroren gjorde det aller meste av sine interiørscener i filmparken på Jar. I over et halv år var filmparken seriens hjerte og hovedkvarter. Både studio A, B og C ble utnyttet til det maksimale. Alle store interiører ble bygget der. Selv et større gatekvartal av Frogner ble bygget i studio. Vi gjorde greenscreen-scener som i etterarbeid ble til gater i Berlin. Vi sparte store reisekostnader, nattopptak og riggetid. Dette er nøkkelkostnader for innsparinger i en dramaproduksjon.

Halvbroren er et godt eksempel på en filmproduksjon som økte sin effektivitet og sparte penger på å utnytte mulighetene til en filmpark. Jeg tror ikke Halvbroren kunne ha blitt produsert i Norge uten at vi hadde hatt filmparken på Jar.

Vi står nå ved et veiskille.

Incentiver og filmpark

Det tok meg dessverre alt for lang tid før jeg skjønte hvorfor norske filmprodusenter ikke ønsker seg incentiver, og hvorfor de ikke har stått på barrikadene for å redde filmparken på Jar. Den første aha-opplevelsen fikk jeg i et møte med statssekretær Gerhardsen. Jeg var på møte i kulturdepartementet for å presentere planene for en ny filmpark da samtalen kom inn på incentivordninger. Dette er ikke noe filmbransjen ønsker uttalte Gerhardsen. Jeg ble perpleks. Dette var hun helt overbevis om. Hvem er denne filmbransjen tenkte jeg da?

Etter å ha pratet med forskjellige produsenter om dette så skjønner jeg litt mer. Produsentene er livredde for at i incentivordninger skal gå på bekostning av filmstøtten som allerede ble barbert vekk med 37 millioner for kort tid tilbake.

De er redde, og det med god grunn. Så skjer det noe.

Næringslivet, med den mektige lederen av Norsk industri, Stein Lier Hansen, melder seg på i kampen for en incentivavtale for utenlandske filmproduksjoner i Norge. Sammen med blant andre administrerende direktør i NHO Reiseliv Kristin Krohn Devold i spissen skriver de innlegg i landets aviser at vi nå må få på plass incentivordninger for filmbransjen og presiserer at dette ikke har noe med kultur å gjøre. ”Film er gull for reiselivet”, blogger Devold.

Dette handler om business, muligheter for inntjening til næringslivet, turistnæring, arbeidsplasser og som suveren distriktspolitikk. Endelig er det andre enn vi som jobber med film som skjønner poenget!

Når vi reiser ut og filmer en norsk film i Romania så er det kun noen av oss som får være med på lasset. Regi, foto og scenograf er de som kanskje er med på reisen. Romania stiller med 50-100 filmarbeidere hoteller, transport, logistikk osv., de stiller mao. ikke med sjefsfunksjoner, men arbeidsplasser og industri. Men hva har dette med filmparken å gjøre.. ?

Vent litt, – «alt henger sammen med alt», som Gro Harlem Brundtland en gang sa. Idag opplever vi en flukt av norske tv-serier og spillefilmer til utlandet. Produsentene kjemper om å være den beste i klassen, forvalte pengene de har fått tildelt fra staten på best mulig måte. Ingen kan arrestere en produsent for å spare penger.

Resultatet av denne flukten er dessverre at vi snart ikke har en profesjonell filmbransje igjen i Norge. Men det å flytte innspillinger til andre land foregår jo også i andre vestlige land, hvorfor er det et problem kun for oss? Den vesentlige forskjellen heter incentivordninger. Når noen drar ut må andre komme inn for å tette igjen tomrommet. I praksis betyr det at når en norsk produksjon filmer i Romania så bør det komme en utenlandsk film til Norge. Men det skjer ikke.

Det finnes utallige historier om store utenlandske filmproduksjoner som gjerne skulle ha filmet i Norge men som har endt opp i andre land på grunn av mangel på incentivordninger. Jeg traff i forrige uke en fyr fra Irland som jobber med digitale effekter. Han hadde brukt de siste årene på å digitalt legge til norske fjell på tv-serien Vikings som spilles inn i Irland, men som skulle ha vært filmet her…

Min påstand er at de norske produsentene har valgt å si nei til incentivordninger fordi de er redde for å miste enda mer av statsstøtten og dermed drepe den kreative og skapende delen av norsk filmproduksjon som er helt avhengig av statsstøtte for å fungere. De vet samtidig at incentivordninger kunne ha vært et fantastisk gode for norsk næring og for den norske filmindustrien, men det har ikke med filmkultur å gjøre. Så lenge incentivdebatten har vært en del av filmstøtte-debatten, så tør de ikke annet enn å si nei til incentiver. Forståelig nok. 

Jeg påstår videre at produsenter ikke ønsker å mene noe konkret om en ny norsk filmpark fordi det finnes fantastiske studio i alle andre land der det også finnes incentivordninger. Og der kommer poenget. Hvis vi skal få på plass en næringsdrivende incentivordning så må vi klare å ha to tanker i hodet samtidig.

Tenk deg et scenario der en større amerikansk produsent bestemmer seg for å filme i Norge. Rent praktisk så foregår det slik at det lander en haug med filmfolk og skuespillere i Norge som ønsker å utnytte tiden mens de er her så effektivt som overhode mulig. Tid er penger. Det betyr at de trenger det vi kaller weather-cover, kunne filme i studiodekorasjoner når det regner ute, gjøre greenscreen /digitale effekter med skuespillere som har begrenset med tid mens de er i Norge, de ønsker å samle sin store stab og sitt produksjonskontor og tilhørende tekniske fasiliteter på et samlet sted hvor det allerede er en god infrastruktur. De trenger med andre ord en moderne filmpark i tillegg til den vakre norske naturen.

Og her kommer jeg til kjernen i denne artikkelen.

Filmparken på Jar er i dag alt for liten til å romme en moderne større filmproduksjon. Parken er utdatert og trenger modernisering. Naboene til parken ønsker den bort da den ikke lenger passer inn i indrefileten av et boligfelt. Selve studioene er for små til å fungere effektivt og har så å si ikke vært rehabilitert siden den ble bygget på 30-tallet. Til sammenligning så får hele filmparken på Jar med sitt uteareal medregnet, plass inne i et av de større studio som finnes i mange land vi har lyst å sammenligne oss med. På Jar finnes det heller ingen muligheter for ekspansjon. 

Skottland har nettopp kommet med en rapport som konkluderer med at det er nødvendig og viktig å bygge en større filmpark etter at de har innførte incentivordninger og merker et stort behov for en filmpark. ”Commissioned by Scottish Enterprise in partnership with Creative Scotland and the Scottish Government, the EKOS report says tax incentives have created a surge of interest in filming in Scotland and this is driving demand for studio space”.

Irland som har færre innbyggere enn Norge har to store filmparker, hver av dem 4-6 ganger større en Jar. The tax credit has been «a tremendous success at attracting inward investment,» says Andrew Smith, director of strategy and communications at Pinewood Studios I London, England.

La oss filmarbeidere for en gang skyld ligge i forkant av politikerne. La oss enes om å få til Incentivordning. La oss samtidig enes om at disse ordningene er kun basert på et næringspolitisk grunnlag og har ikke med kultur og kulturbudsjettet å gjøre. La oss enes om at en moderne filmpark og incentivordninger er begge nødvendig for å oppnå optimal effekt og at de henger nøye sammen.

Behovet for en filmpark er svært annerledes i vår digitale tidsalder enn det var på 30-tallet da vi bygget filmparken på Jar. Vi trenger blanke ark og nye tanker. Tomteprisen og den svært begrensede størrelsen på Jar vil alltid være en økonomisk trussel for driften av filmparken. Skal vi kunne konkurrere med utenlandske produksjoner om rimelig studioleie, så må en ny filmpark etableres på et sted som ikke trues av kommersielle tomtepriser i et attraktivt boligområde.

Vi må enes om at en filmpark er, på lik linje med en opera, en hoppbakke eller et kulturhus på Hamar – noe vi definerer som nødvendig fordi vi ønsker å kalle oss en kulturnasjon og en filmnasjon. Vi må få tildelt en tomt og lokaliteter som gjør at enn filmpark ikke starter med gedigne økonomiske lån. En grunnkapital vil selvfølgelig kunne komme fra et salg av filmparken på Jar til flotte boligtomter. Resten må komme fra staten og kanskje noe fra Oslo kommune som forstår den store økonomiske gevinsten av å få besøk av utenlandske filmarbeidere. 

Rent konkret så finnes det tomtearealer i den tidligere store militærleiren på Skar, 20 minutter fra Grünerløkka. Det finnes også store tomme flyhangarer på Fornebu. Felles for disse forslagene er at de er allerede dedikert til kulturelle formål, har store utearealer og vil trolig kunne tilby gunstige tomtepriser, god infrastruktur og visjoner for morgendagens moderne nasjonale og internasjonale filmproduksjon.

9 kommentarer til – Vi trenger en nasjonal filmpark

  1. Interessant innspill! Vår raske utredning om incentiver er klar før påske. Incentiver er både kultur- og næringspolitikk. Filmpark behandler vi i filmmeldingen. Velkommen med usensurert tale og ærlige innspill på innspillsmøtet vårt mandag 24.3.! Vi må ha åpen debatt også i filmbransjen.

  2. Musikk i våre ører, men det gjør det bare viktigere å revitalisere Filmparken på Jar for å ivareta kontinuiteten. Et nytt anlegg vil ta år, og Jar er det riksanlegget vi har til noe nytt står klart. Vi stenger hverken Nasjonalmuseer, Munchmuseum eller Deichman før de nye anleggene er klare til bruk, og frem til da bør bransjen selv drive Jar på våre premisser. Anlegget fremstår nok p.d. som utilstrekkelig, men det er allikevel uunnværlig.

  3. Takk for klargjørende artikkel! Ja, hvem er denne filmbransjen? Når du nevner «produsentene», er det selvfølgelig de spillefilmprodusentene som i mange år har fått bevilget en jevn strøm av millioner i forhåndstilskudd fra NFI. Ikke et ondt ord om dem, men de er i mindretall. Jeg har en klar følelse av at et flertall av produksjonsselskapene, enten de ligger i Oslo eller i regionene, ønsker en incentivordning hjertlig velkommen. Erfaringer fra andre land er utvetydig; aktiviteten øker betraktelig ved å innføre konkurransedyktige ordninger, og synergieffekt er betydelig. Og hvem vil ikke det? Og, ikke minst viktig; det er snakk om å ta hele landet i bruk.

    Her et utdrag fra en rapport fra konsulentbyrået Peacefulfish i august 2013:

    «The success of national and regional/local incentive systems in European film production territories is undisputed. One of the best documented and well established film funds is the German Federal Film Fund (DFFF), clearly showing how the support by a national fund can stimulate an economy.

    Since it was established in 2007, the DFFF supported 642 film productions with a total of 356 million EUR. In these six years 407 German and 235 international co-productions were supported. The grants of the DFFF resulted in production costs of about 2.9 billion EUR. Of this the involved film production companies triggered expenses in the amount of 2.1 billion EUR in Germany alone.

    In 2012, the support of the DFFF resulted in follow-up investment of 352million EUR in the German film industry, exceeding the numbers of the years before. Again, German and international producers invested about six times the amount of the public grants they received in Germany alone.»

    God butikk!

  4. Jeg har plass på min liten småbruk i Lillehammer. Bare kom og bruk plassen. Sønnen min går på filmskolen på Lillehammer. Tredje året på lyd linje.

  5. Det blir aldri noen ekstra tiltak med blåblått styre. Det skal nemlig kuttes i alle budsjetter slik at folk på oslo vest skal få skattelette. Resten går til vei. Jeg tror ethvert rop om tiltak vil falle på døve ører ettersom alt handler om å kutte.

  6. Glimrende skrevet. Tiltredes! Det henger nøye sammen. Vi fikk filmskolen etter Lillehammer-OL. Hva med Filmpark før og etter Oslo-OL?

  7. Tre tanker om noen av poengene dine:

    – Incentivordninger slik vi kjenner det fra en del andre land, har vært et onde for mange i bransjen, og fra mektige og sympatiske filmindustriaktører i den store verden er det vært snakk om å involvere WTO og EFTA for å se på lovlighetene i ordningene… For en del filmselskaper i dag, betyr det å være konkurransedyktig, å gjøre arbeiderne om til et nomade-folk som flytter rundt til det landet som til enhver tid tilbyr de beste incentivordningene. F.eks. i Norge behold Funcom omtrent bare statsstøtte-kontoret i Oslo og flyttet resten til Canada. Er det en budrunde vi ønsker å kaste oss på, hvor mye skattesubsider store kommersielle selskaper skal få glede av for å pynte oss med litt Hollywood? Land sloss om å få lov til å hjelpe Universal eller Fox med å få finansiert superhelt-sequels, klarer ikke helt å se hvordan det hjelper filmen eller filmbransjen… de tar sannsynligvis med seg egne folk, og i hvor stor grad de vil ønske å bruke en norsk ‘filmpark’ er jeg usikker på…

    – Langt viktigere for bransjen mener jeg det må være at norske kulturkroner fra NFI båndlegges til Norge. En del produsenter vil selvsagt heller bedrive sosial dumping og få mer film og ferie, men utover det ser jeg ingen god grunn til at produksjonskroner ikke kan låses til Norge. Slik gjør de regionale filmsenterne det her i landet med stort hell, og bygger viktig og levende filmkompetanse utenfor Oslo.

    – Slik filmbransjen er bygget opp i Europa kan ikke staten bygge filminfrastrukturselskaper (det vil en filmpark være) uten at vi beveger oss bort fra en del viktige næringspremisser. Det må være langt viktigere å sikre norsk film gode rammevilkår og hente produksjonene hjem, da vil filmparken blomstre.

Legg igjen en kommentar

– Vi trenger en nasjonal filmpark

– Vi trenger en nasjonal filmpark

– Vi må enes om at en filmpark er, på lik linje med en opera, en hoppbakke eller et kulturhus på Hamar – noe vi definerer som nødvendig fordi vi ønsker å kalle oss en kulturnasjon og en filmnasjon, skriver John Christian Rosenlund.

Den norske dramaserien Halvbroren gjorde det aller meste av sine interiørscener i filmparken på Jar. I over et halv år var filmparken seriens hjerte og hovedkvarter. Både studio A, B og C ble utnyttet til det maksimale. Alle store interiører ble bygget der. Selv et større gatekvartal av Frogner ble bygget i studio. Vi gjorde greenscreen-scener som i etterarbeid ble til gater i Berlin. Vi sparte store reisekostnader, nattopptak og riggetid. Dette er nøkkelkostnader for innsparinger i en dramaproduksjon.

Halvbroren er et godt eksempel på en filmproduksjon som økte sin effektivitet og sparte penger på å utnytte mulighetene til en filmpark. Jeg tror ikke Halvbroren kunne ha blitt produsert i Norge uten at vi hadde hatt filmparken på Jar.

Vi står nå ved et veiskille.

Incentiver og filmpark

Det tok meg dessverre alt for lang tid før jeg skjønte hvorfor norske filmprodusenter ikke ønsker seg incentiver, og hvorfor de ikke har stått på barrikadene for å redde filmparken på Jar. Den første aha-opplevelsen fikk jeg i et møte med statssekretær Gerhardsen. Jeg var på møte i kulturdepartementet for å presentere planene for en ny filmpark da samtalen kom inn på incentivordninger. Dette er ikke noe filmbransjen ønsker uttalte Gerhardsen. Jeg ble perpleks. Dette var hun helt overbevis om. Hvem er denne filmbransjen tenkte jeg da?

Etter å ha pratet med forskjellige produsenter om dette så skjønner jeg litt mer. Produsentene er livredde for at i incentivordninger skal gå på bekostning av filmstøtten som allerede ble barbert vekk med 37 millioner for kort tid tilbake.

De er redde, og det med god grunn. Så skjer det noe.

Næringslivet, med den mektige lederen av Norsk industri, Stein Lier Hansen, melder seg på i kampen for en incentivavtale for utenlandske filmproduksjoner i Norge. Sammen med blant andre administrerende direktør i NHO Reiseliv Kristin Krohn Devold i spissen skriver de innlegg i landets aviser at vi nå må få på plass incentivordninger for filmbransjen og presiserer at dette ikke har noe med kultur å gjøre. ”Film er gull for reiselivet”, blogger Devold.

Dette handler om business, muligheter for inntjening til næringslivet, turistnæring, arbeidsplasser og som suveren distriktspolitikk. Endelig er det andre enn vi som jobber med film som skjønner poenget!

Når vi reiser ut og filmer en norsk film i Romania så er det kun noen av oss som får være med på lasset. Regi, foto og scenograf er de som kanskje er med på reisen. Romania stiller med 50-100 filmarbeidere hoteller, transport, logistikk osv., de stiller mao. ikke med sjefsfunksjoner, men arbeidsplasser og industri. Men hva har dette med filmparken å gjøre.. ?

Vent litt, – «alt henger sammen med alt», som Gro Harlem Brundtland en gang sa. Idag opplever vi en flukt av norske tv-serier og spillefilmer til utlandet. Produsentene kjemper om å være den beste i klassen, forvalte pengene de har fått tildelt fra staten på best mulig måte. Ingen kan arrestere en produsent for å spare penger.

Resultatet av denne flukten er dessverre at vi snart ikke har en profesjonell filmbransje igjen i Norge. Men det å flytte innspillinger til andre land foregår jo også i andre vestlige land, hvorfor er det et problem kun for oss? Den vesentlige forskjellen heter incentivordninger. Når noen drar ut må andre komme inn for å tette igjen tomrommet. I praksis betyr det at når en norsk produksjon filmer i Romania så bør det komme en utenlandsk film til Norge. Men det skjer ikke.

Det finnes utallige historier om store utenlandske filmproduksjoner som gjerne skulle ha filmet i Norge men som har endt opp i andre land på grunn av mangel på incentivordninger. Jeg traff i forrige uke en fyr fra Irland som jobber med digitale effekter. Han hadde brukt de siste årene på å digitalt legge til norske fjell på tv-serien Vikings som spilles inn i Irland, men som skulle ha vært filmet her…

Min påstand er at de norske produsentene har valgt å si nei til incentivordninger fordi de er redde for å miste enda mer av statsstøtten og dermed drepe den kreative og skapende delen av norsk filmproduksjon som er helt avhengig av statsstøtte for å fungere. De vet samtidig at incentivordninger kunne ha vært et fantastisk gode for norsk næring og for den norske filmindustrien, men det har ikke med filmkultur å gjøre. Så lenge incentivdebatten har vært en del av filmstøtte-debatten, så tør de ikke annet enn å si nei til incentiver. Forståelig nok. 

Jeg påstår videre at produsenter ikke ønsker å mene noe konkret om en ny norsk filmpark fordi det finnes fantastiske studio i alle andre land der det også finnes incentivordninger. Og der kommer poenget. Hvis vi skal få på plass en næringsdrivende incentivordning så må vi klare å ha to tanker i hodet samtidig.

Tenk deg et scenario der en større amerikansk produsent bestemmer seg for å filme i Norge. Rent praktisk så foregår det slik at det lander en haug med filmfolk og skuespillere i Norge som ønsker å utnytte tiden mens de er her så effektivt som overhode mulig. Tid er penger. Det betyr at de trenger det vi kaller weather-cover, kunne filme i studiodekorasjoner når det regner ute, gjøre greenscreen /digitale effekter med skuespillere som har begrenset med tid mens de er i Norge, de ønsker å samle sin store stab og sitt produksjonskontor og tilhørende tekniske fasiliteter på et samlet sted hvor det allerede er en god infrastruktur. De trenger med andre ord en moderne filmpark i tillegg til den vakre norske naturen.

Og her kommer jeg til kjernen i denne artikkelen.

Filmparken på Jar er i dag alt for liten til å romme en moderne større filmproduksjon. Parken er utdatert og trenger modernisering. Naboene til parken ønsker den bort da den ikke lenger passer inn i indrefileten av et boligfelt. Selve studioene er for små til å fungere effektivt og har så å si ikke vært rehabilitert siden den ble bygget på 30-tallet. Til sammenligning så får hele filmparken på Jar med sitt uteareal medregnet, plass inne i et av de større studio som finnes i mange land vi har lyst å sammenligne oss med. På Jar finnes det heller ingen muligheter for ekspansjon. 

Skottland har nettopp kommet med en rapport som konkluderer med at det er nødvendig og viktig å bygge en større filmpark etter at de har innførte incentivordninger og merker et stort behov for en filmpark. ”Commissioned by Scottish Enterprise in partnership with Creative Scotland and the Scottish Government, the EKOS report says tax incentives have created a surge of interest in filming in Scotland and this is driving demand for studio space”.

Irland som har færre innbyggere enn Norge har to store filmparker, hver av dem 4-6 ganger større en Jar. The tax credit has been «a tremendous success at attracting inward investment,» says Andrew Smith, director of strategy and communications at Pinewood Studios I London, England.

La oss filmarbeidere for en gang skyld ligge i forkant av politikerne. La oss enes om å få til Incentivordning. La oss samtidig enes om at disse ordningene er kun basert på et næringspolitisk grunnlag og har ikke med kultur og kulturbudsjettet å gjøre. La oss enes om at en moderne filmpark og incentivordninger er begge nødvendig for å oppnå optimal effekt og at de henger nøye sammen.

Behovet for en filmpark er svært annerledes i vår digitale tidsalder enn det var på 30-tallet da vi bygget filmparken på Jar. Vi trenger blanke ark og nye tanker. Tomteprisen og den svært begrensede størrelsen på Jar vil alltid være en økonomisk trussel for driften av filmparken. Skal vi kunne konkurrere med utenlandske produksjoner om rimelig studioleie, så må en ny filmpark etableres på et sted som ikke trues av kommersielle tomtepriser i et attraktivt boligområde.

Vi må enes om at en filmpark er, på lik linje med en opera, en hoppbakke eller et kulturhus på Hamar – noe vi definerer som nødvendig fordi vi ønsker å kalle oss en kulturnasjon og en filmnasjon. Vi må få tildelt en tomt og lokaliteter som gjør at enn filmpark ikke starter med gedigne økonomiske lån. En grunnkapital vil selvfølgelig kunne komme fra et salg av filmparken på Jar til flotte boligtomter. Resten må komme fra staten og kanskje noe fra Oslo kommune som forstår den store økonomiske gevinsten av å få besøk av utenlandske filmarbeidere. 

Rent konkret så finnes det tomtearealer i den tidligere store militærleiren på Skar, 20 minutter fra Grünerløkka. Det finnes også store tomme flyhangarer på Fornebu. Felles for disse forslagene er at de er allerede dedikert til kulturelle formål, har store utearealer og vil trolig kunne tilby gunstige tomtepriser, god infrastruktur og visjoner for morgendagens moderne nasjonale og internasjonale filmproduksjon.

9 Responses to – Vi trenger en nasjonal filmpark

  1. Interessant innspill! Vår raske utredning om incentiver er klar før påske. Incentiver er både kultur- og næringspolitikk. Filmpark behandler vi i filmmeldingen. Velkommen med usensurert tale og ærlige innspill på innspillsmøtet vårt mandag 24.3.! Vi må ha åpen debatt også i filmbransjen.

  2. Musikk i våre ører, men det gjør det bare viktigere å revitalisere Filmparken på Jar for å ivareta kontinuiteten. Et nytt anlegg vil ta år, og Jar er det riksanlegget vi har til noe nytt står klart. Vi stenger hverken Nasjonalmuseer, Munchmuseum eller Deichman før de nye anleggene er klare til bruk, og frem til da bør bransjen selv drive Jar på våre premisser. Anlegget fremstår nok p.d. som utilstrekkelig, men det er allikevel uunnværlig.

  3. Takk for klargjørende artikkel! Ja, hvem er denne filmbransjen? Når du nevner «produsentene», er det selvfølgelig de spillefilmprodusentene som i mange år har fått bevilget en jevn strøm av millioner i forhåndstilskudd fra NFI. Ikke et ondt ord om dem, men de er i mindretall. Jeg har en klar følelse av at et flertall av produksjonsselskapene, enten de ligger i Oslo eller i regionene, ønsker en incentivordning hjertlig velkommen. Erfaringer fra andre land er utvetydig; aktiviteten øker betraktelig ved å innføre konkurransedyktige ordninger, og synergieffekt er betydelig. Og hvem vil ikke det? Og, ikke minst viktig; det er snakk om å ta hele landet i bruk.

    Her et utdrag fra en rapport fra konsulentbyrået Peacefulfish i august 2013:

    «The success of national and regional/local incentive systems in European film production territories is undisputed. One of the best documented and well established film funds is the German Federal Film Fund (DFFF), clearly showing how the support by a national fund can stimulate an economy.

    Since it was established in 2007, the DFFF supported 642 film productions with a total of 356 million EUR. In these six years 407 German and 235 international co-productions were supported. The grants of the DFFF resulted in production costs of about 2.9 billion EUR. Of this the involved film production companies triggered expenses in the amount of 2.1 billion EUR in Germany alone.

    In 2012, the support of the DFFF resulted in follow-up investment of 352million EUR in the German film industry, exceeding the numbers of the years before. Again, German and international producers invested about six times the amount of the public grants they received in Germany alone.»

    God butikk!

  4. Jeg har plass på min liten småbruk i Lillehammer. Bare kom og bruk plassen. Sønnen min går på filmskolen på Lillehammer. Tredje året på lyd linje.

  5. Det blir aldri noen ekstra tiltak med blåblått styre. Det skal nemlig kuttes i alle budsjetter slik at folk på oslo vest skal få skattelette. Resten går til vei. Jeg tror ethvert rop om tiltak vil falle på døve ører ettersom alt handler om å kutte.

  6. Glimrende skrevet. Tiltredes! Det henger nøye sammen. Vi fikk filmskolen etter Lillehammer-OL. Hva med Filmpark før og etter Oslo-OL?

  7. Tre tanker om noen av poengene dine:

    – Incentivordninger slik vi kjenner det fra en del andre land, har vært et onde for mange i bransjen, og fra mektige og sympatiske filmindustriaktører i den store verden er det vært snakk om å involvere WTO og EFTA for å se på lovlighetene i ordningene… For en del filmselskaper i dag, betyr det å være konkurransedyktig, å gjøre arbeiderne om til et nomade-folk som flytter rundt til det landet som til enhver tid tilbyr de beste incentivordningene. F.eks. i Norge behold Funcom omtrent bare statsstøtte-kontoret i Oslo og flyttet resten til Canada. Er det en budrunde vi ønsker å kaste oss på, hvor mye skattesubsider store kommersielle selskaper skal få glede av for å pynte oss med litt Hollywood? Land sloss om å få lov til å hjelpe Universal eller Fox med å få finansiert superhelt-sequels, klarer ikke helt å se hvordan det hjelper filmen eller filmbransjen… de tar sannsynligvis med seg egne folk, og i hvor stor grad de vil ønske å bruke en norsk ‘filmpark’ er jeg usikker på…

    – Langt viktigere for bransjen mener jeg det må være at norske kulturkroner fra NFI båndlegges til Norge. En del produsenter vil selvsagt heller bedrive sosial dumping og få mer film og ferie, men utover det ser jeg ingen god grunn til at produksjonskroner ikke kan låses til Norge. Slik gjør de regionale filmsenterne det her i landet med stort hell, og bygger viktig og levende filmkompetanse utenfor Oslo.

    – Slik filmbransjen er bygget opp i Europa kan ikke staten bygge filminfrastrukturselskaper (det vil en filmpark være) uten at vi beveger oss bort fra en del viktige næringspremisser. Det må være langt viktigere å sikre norsk film gode rammevilkår og hente produksjonene hjem, da vil filmparken blomstre.

Legg igjen en kommentar

MENY