Minimalen 2014: Armensk regissørlegende og nordiske vinnere

Minimalen 2014: Armensk regissørlegende og nordiske vinnere

Kortfilmfestivalen Minimalen ble i år arrangert for 26. gang, og markerte seg med et solid og variert program. Hovedgjest i år var den armenske legenden Artavazd Pelesjan, som i Frankrike er like berømt som Tarkovskij og Eisenstein. Rushprint gir deg stemning, kontekst og prisvinnere.

Det norske programmet på årets Minimalen besto i år av 31 filmer, som var valgt ut blant 141 kandidater. Hovedprisen i dette programmet kåres av samme jury som vurderer det nordiske programmet. Prisen for Beste norske film gikk i år til animasjonsessayet Det var ikke jeg, det var fiskmåsen av Julie Engaas, hvor vi følger tankeprosessene til en ung gutt med tvangstanker.

Samme film vant også fagprisen ved Kortfilmfestivalen i Grimstad ifjor, og var plukket ut til den prestisjetunge Sundance-festivalen i januar. Den vil også bli vist under Eurodok-festivalen i Oslo førstkommende fredag kl 16.45.

Tross det alvorlige temaet er det en morsom, leken og uhøytidelig film, og under visningene var det mye latter i salen. Juryens begrunnelse:

«Vinneren av prisen for beste norske film er en livlig kombinasjon av animasjon, musikk og intelligent monolog som viser oss det ytre og indre livet i hverdagen til en ikke helt vanlig tenåring. Sammen med ham oppdager vi hvordan det er mulig å tanke et kinkig personlig problem med humor og oppfinnsomhet. Filmskaperen gjør forståelig et psykologisk problem uten å overforklare eller offerforklare, og lar oss sitte igjen med en følelse av at dette kunne skjedd med oss alle – ihvertfall nesten. Prisen for beste norske film går til Det var ikke jeg, det var fiskmåsen av Julie Engaas.»

«Det var ikke jeg, det var fiskmåsen» av Julie Engaas.
«Det var ikke jeg, det var fiskmåsen» av Julie Engaas.

I det norske programmet ble det også utdelt en pris for Beste norske forfilm, valgt ut av Trondheim kino. Siden kinoen senere vil vise vinneren som forfilm i én måned, legges det vekt på lokal tilknytning. Vinner i år ble Trondheimsfilmen Byttedagen av Jøran Wærdahl og Vidar Dahl, om skilsmissebarn på vandring mellom foreldrenes hjem.

Bakomfilm fra innspillingen av Byttedagen:

Hederlige omtaler

Det nordiske programmet besto av 34 filmer, valgt ut blant 255 kandidater fra andre nordiske land enn Norge. De norske filmene deltok også i konkurransen om de fire nordiske prisene, og både nordisk hovedpris og dokumentarpris endte med å gå til norske filmer. Juryen delte ut tre hederlige omtaler.

Den islandske novellefilmen Whale Valley (Hvalfjördur) av Gudmundur Arnar Gudmundsson tar for seg en yngre brors bekymring for at storebroren skal begå selvmord. Den ble vist under kortfilmprogrammet i Cannes ifjor, og fikk også der hederlig omtale. Juryens begrunnelse i Trondheim:

«Vår første hederlige omtale går til en film som beskriver et rørende brødreforhold, og som på en følsom og original måte tar for seg personlig risiko og gjensidig ansvar, den islandske filmen Whale Valley av Gudmundur Arnar Gudmundsson.»

Hederlig omtale gikk også til den svenske novellefilmen Äta lunch, som handler om en gruppe ungdommer som kommer til spisetrening på et senter for anoreksi. Regissør Sanna Lenken har selv hatt spiseforstyrrelser, og reiser nå omkring med filmen på skoler i Sverige – kanskje en idé også for norske lærere? Den svenske avisa Dagens Nyheter har gjort et godt intervju med Sanna Lenken, som kan leses her. Juryens begrunnelse i Trondheim:

«Vår andre hederlige omtale går til en film som gjennom en enkel hverdagssituasjon hjelper oss å forstå hva slags helvete unge mennesker med spiseforstyrrelser går gjennom: Den svenske filmen Äta lunch av Sanna Lenken.»

Den tredje hederlige omtalen gikk til den finske filmen Emergency Calls av Hannes Vartiainen og Pekka Veikkolainen. Lydsporet til denne eksperimentelle dokumentaren inneholder blant annet samtaler fra nødtelefonen under Estonia-forliset.

Filmen finnes på den nordiske samle-DVDen som fulgte med årets julenummer av Rushprint. Vi publiserte også en omtale av filmen, og her ligger et intervju med regissørene. Også denne filmen vises under Eurodok (fredag og søndag).

Juryens begrunnelse i Trondheim:

«Vår tredje hederlige omtale går til et kunstnerisk svært interessant forsøk på å fortelle om liv og død i vår verden: Den finske filmen Emergency Calls av Hannes Vartiainen og Pekka Veikkolainen.»

Beste nordiske animasjon eller kunstfilm

De fire priskategoriene i den nordiske konkurransen var Beste animasjon eller kunstfilm, Beste dokumentar, Beste fiksjon og Beste nordiske film.

Prisen for Beste nordiske animasjon eller kunstfilm gikk til Electric Soul av den finske regissøren Joni Männistö, som var i Norge i november og holdt et kurs på Fredrikstad Animasjonsfestival, hvor filmen også fikk en hederlig omtale. Electric Soul har ellers vunnet priser i Tallinn, Helsinki og Montevideo. Juryens begrunnelse i Trondheim:

«Som barn skaper vi iblant de mest fantastiske verdener. Vi forestiller oss mennesker oppe blant skyene, lager engler i snøen, og ser løver i klesskapet om natta. Det trengs stor fantasi, et helt eget øye og enormt krevende tålmodighet å skape en verden av dans og ballett ut av elementer fra elektronikk og datamaskiner. Prisen for beste nordiske animasjon eller kunstfilm går til Electric Soul av den finske regissøren Joni Männistö.»

Fra «Electric Soul« av Joni Männistö.
Fra «Electric Soul« av Joni Männistö.

Beste nordiske dokumentar

Prisen for Beste nordiske dokumentar gikk til den norske filmen Se litt tilbake, regissert av Trond Kvig Andreassen. Her blir vi kjent med noen mennesker som lever et enkelt liv på den nesten fraflyttede øya Hestmannøy i Nordland.

Filmen ble vist under Eurodok ifjor, og lagd som eksamensfilm ved bachelor-programmet i dokumentarfilmproduksjon ved Høgskolen på Lillehammer. Avisa Nordland har gjort et intervju med regissøren, hvor han avslører hvem han anser for å være hovedkarakteren i filmen:

– Filmen handler om bonden Kurt som har funnet sitt enkle paradis på Hestmannøy, med dyrene som eneste selskap.

Juryens begrunnelse i Trondheim:

«Prisen for beste nordiske dokumentar går til en film som tar oss med på en behagelig reise til et hjørne av den vestlige verden som virker mindre berørt av en moderne livsstil. Ved hjelp av en rolig rytme og varmende karakterer får den oss til å reflektere over hva som utgjør et godt liv. I vår hektiske samtid preget av kommersielt press viser den oss en annen type virkelighet. Uten å fortelle oss hva vi skal tenke eller beslutte stiller den relevante spørsmål om hvordan det går an å leve et analogt liv i en digital tidsalder, og hvorvidt det er mulig å velge et enkelt liv i vår kompliserte verden. Vinneren av beste nordiske dokumentar går til den norske filmen Se litt tilbake av Trond Kvig Andreassen.»

Beste nordiske fiksjon

Vinner av prisen for Beste nordiske fiksjon gikk til On Suffocation av svenske Jenifer Malmqvist. Filmen ble ifjor tildelt en Guldbagge for beste kortfilm, samt kortfilmprisen under Nordisk Panorama. Den fanger en sterk situasjon fra et fengsel i et ikke navngitt islamsk land, hvor to homofile skal henrettes.

I et intervju med den svenske avisa Skånskan forteller regissøren hvorfor filmen er uten dialog, og hvordan hun håper at budskapet kan nå fram:

– Dels vet jeg ikke hva som sies under en henrettelse, og dels ville jeg ikke peke ut noe spesifikt land. Idag er det kriminelt å være homoseksuell i 76 land, og i sju av dem straffes homofile med døden. Dessverre vil filmen kanskje ikke bli vist der den behøves mest, men jeg tror den også kan få homofobe i mer liberale land til å tenke seg om. Det finnes en del fascistiske tendenser i samfunnet nå, og det er viktig å vise hva de kan lede til, sier Jenifer Malmqvist i intervjuet.

Fra «On Suffocation».
Fra «On Suffocation».

Juryens begrunnelse for å kåre On Suffocation til Beste nordiske fiksjon:

«Prisen for beste nordiske fiksjon går til en kraftfull fortelling om kjærlighet og hat, som også handler om konflikten mellom moralske prinsipper i menneskelige samfunn. Denne siste akten av en kjærlighet som blir til tragedie har et minimalistisk og enkelt uttrykk, og setter en hard virkelighet opp mot en dypere form for menneskelighet. Istedenfor å benytte melodramatiske virkemidler får filmskaperen oss til å tenke og føle ved å bruke metonymiske elementer, og etterlater oss uten tvil om at en sandal godt kan uttrykke menneskelighet og sårbarhet. Prisen for beste nordiske fiksjon går til den svenske filmen On Suffocation av Jenifer Malmqvist.»

Hvordan føtter kan uttrykke kjærlighet. Fra «On Suffocation» av Jenifer Malmqvist.
Hvordan føtter kan uttrykke kjærlighet. Fra «On Suffocation».

Hovedpris: Beste nordiske film

Hovedprisen i det nordiske programmet gikk til den norske novellefilmen Fargene forsvant, regissert av debutant og NISS-student Hanne Martine Cotton Breivik. Historien tar oss med til et sykehus hvor den nyutdannete sykepleieren Vilde (Tina Sofie Grønnerøe) for første gang får i oppgave å følge et menneske på ferden fra liv til død. Juryens begrunnelse:

«Vinneren av årets hovedpris er en fiksjonsfilm som forteller om menneskelig drama og empati, uten å føles manipulerende, privat eller sentimental. Temaet har dokumentariske kvaliteter og kan være inspirert av virkelige hendelser, men er omgjort til fiksjon på en ærlig og rørende måte. Det kjennes som om filmskaperen har tatt et stykke virkelighet og omskapt det til fiksjon på en måte som høyner opplevelsen av drama og medfølelse uten å miste følelsen av virkelighet. Hovedrolleinnehaveren framstår med verdighet og likevekt i en rolle som er krevende, enkel og direkte. Historien som fortelles handler om yrkesmessig ansvar i feltet mellom liv og død. Prisen for beste nordiske film går til den norske Fargene forsvant av Hanne Martine Cotton Breivik.»

Tina Sofie Grønnerøe gjør en nydelig rolle som den ferske sykepleieren i «Fargene forsvant».
Tina Sofie Grønnerøe gjør en nydelig rolle som den ferske sykepleieren i «Fargene forsvant».

Årets jury i Minimalens norske og nordiske konkurranse besto av Artsvi Bakhchinyan, armensk kritiker og filmhistoriker, Roger Sellberg, svenske filmskaper, lyddesigner og lærer ved Den norske filmskolen på Lillehammer, og Oda Bhar, journalist og kritiker i Rushprint og Dagsavisen (og forfatter av denne artikkelen).

Beste internasjonale film

Under festivalen ble det også delt ut to priser til filmer utenfor Norden, én juryert pris og en publikumspris. Begge ble vist i det såkalte Verdens beste-programmet (Internasjonal Panorama).

Juryen besto av tre medlemmer fra det internasjonale filmklubbforbundet (FICC): Atle Hunnes Isaksen (Norge), Daniela Fend (Tyskland) og Carles Font Garcia (Spania).

FICC-juryen valgte å gi Don Quixote-prisen til den eksperimentelle dokumentaren The Devil av den franske filmskaperen Jean-Gabriel Périot. Filmen kan ses her, og består av ulike klipp fra den afroamerikanske borgerrettighetskampen på 1950- og 1960-tallet, redigert sammen og lydsatt med en sang av det franske bandet The Boogers.

Juryens begrunnelse:

«Prisen går til en eksperimentell dokumentar som består av to deler: Den første delen er laget med en blanding av arkivfoto og hardtslående musikk, den andre består av en rekke filmede politiske taler fra ulike borgerrettighetsgrupper i USA på 60-tallet. Estetikken i filmen er bestemt utfra arkivmaterialet, brukt kreativt på en sammenhengende og meningsfull måte. Filmen fokuserer bevisst på borgerrettigheter, og overfører det til en intellektuell, poetisk montasje som til og med kan fremkalle fysiske reaksjoner. Juryen har lagt vekt på filmens kompakthet, tyngde, rytme og sin utendensiøse måte å kommunisere sitt budskap på.»

The Devil

Publikumspriser

Også publikum fikk lov til å stemme over filmer fra Verdens beste-programmet, og denne publikumsprisen gikk til den amerikanske novellefilmen Curfew, som ifjor vant en Oscar i kortfilmkategorien. Den er regissert av Shawn Christensen, tidligere frontfigur i indierockebandet Stellastarr. Han har forøvrig nylig avsluttet en langfilm basert på det samme stoffet, som hadde premiere på SXSW-festivalen i forrige uke under tittelen Before I Disappear.

Det ble også delt ut publikumspriser til to ettminuttsfilmer:

Den Gyldne Saks gikk til HAN OG HUND av Finn Walther, og UNG-prisen gikk til The Swap av Nora F. Kverkild, Marianne Ross Glasø, Lauritz Kaasa og Ingunn Helland.

Adresseavisen har fått to av ungdommene bak The Swap til å skrive litt om hvordan det var å lage filmen:

– Det å lage en film er vanskelig, men å lage en film på ett minutt er en enda større utfordring. Siden filmen skal vare så kort må man være flink til å komme fort til poenget og ha et klart budskap. Det tar overraskende lang tid å lage en film som skal vare i bare ett minutt. Derfor er det viktig å ha en dreiebok og et manus som er detaljert, slik at alt går som planlagt og at man holder seg til tiden. Å finne skuespillere som passer til rollen er også en viktig del av planleggingen. Ved hjelp av rekvisitter, skal seerne fort få et innblikk av hvordan personen er. For eksempel hvis en karakter har på seg en snekkerbukse og verktøy i lomma, skjønner alle at det er en snekker, skriver Nora Kverkild og Marianne Glasø.

Hovedgjest: Artavazd Pelesjan

Årets hovedgjest i Minimalens seminarprogram var den armenskfødte regissøren Artavazd Pelesjan (f. 1938), som over tjue år etter Sovjetunionens fall fortsatt ser seg selv som en sovjetisk filmskaper. Han er en legende i Russland og Frankrike, men ellers mindre kjent i verden enn han fortjener. Under Minimalen var han tilstede i all sin fryktinngytende tyngde, tett fulgt av sin vennlige kone og en vakker ung russisk tolk.

Pelesjans kone Aida Galstyan fortalte Rushprint at hun har jobbet som assistent for sin mann på flere filmer, både som medregissør og klipper. For å beholde en egen profesjonell identitet har hun valgt å ikke ta etternavnet hans.

Artavazd Pelesjan flankert av sin kone Aida Galstyan og tolken Julia Zazhigiova. Til venstre regissørens landsmann Artsvi Bakhchinyan, som satt i festivalens nordiske jury sammen med Rushprints medarbeider. Foto: Oda Bhar.
Artavazd Pelesjan flankert av sin kone Aida Galstyan og tolken Julia Zazhigiova. Til venstre regissørens landsmann Artsvi Bakhchinyan, som satt i festivalens nordiske jury sammen med Rushprints medarbeider. Foto: Oda Bhar.

En stor del av Pelesjans filmer ble vist under festivalen, i tillegg til at det ble avholdt en masterclass og et symposium hvor flere filmvitere analyserte kunstnerskapet hans. Hvis Pelesjan selv ikke ønsket å svare på et spørsmål kunne du glemme å insistere, noe som blant annet ble tydelig i scenesamtalen med filmviter Endre Eidsaa Larsen lørdag kveld. Larsen har blant annet skrevet masteroppgave om Pelesjan og stilte intrikate spørsmål som mesteren i flere tilfeller besvarte slik: «Svaret ligger i spørsmålet ditt, jeg har ingenting å tilføye.»

Overfor Rushprints mer uskolerte medarbeider gikk han likevel med på å beskrive sin metode «distansemontasje» med enkle ord:

– Slik det vanligvis benyttes i den internasjonale filmverdenen betyr begrepet «montasje» å kombinere to ulike bilder. Jeg for min del er ikke interessert i å klippe sammen to nærliggende bilder, jeg foretrekker å skille to hovedbilder fra hverandre uten at de mister sin funksjon. Jeg mener at en sekvens som er klippet på den måten forteller mye mer og gjør filmen mer interessant å se på. Metoden med å skille to nærliggende bilder med en lang sekvens av hendelser i filmen er det jeg kaller «distansemontasje».

Er det også dette som skiller din metode fra for eksempel Eisensteins?

– Ja, det er nettopp her forskjellen ligger. Eisenstein kombinerte helst to nærliggende bilder, og mente at det dermed oppsto en tredje betydning. Hans arbeid la grunnen for en assossiativ måte å klippe på, mens jeg arbeider med distanse.

Den legendariske armenske regissøren Artavazd Pelesjan i Trondheim. Foto: Oda Bhar.
Den legendariske armenske regissøren Artavazd Pelesjan i Trondheim. Foto: Oda Bhar.

 

 

Legg igjen en kommentar

Minimalen 2014: Armensk regissørlegende og nordiske vinnere

Minimalen 2014: Armensk regissørlegende og nordiske vinnere

Kortfilmfestivalen Minimalen ble i år arrangert for 26. gang, og markerte seg med et solid og variert program. Hovedgjest i år var den armenske legenden Artavazd Pelesjan, som i Frankrike er like berømt som Tarkovskij og Eisenstein. Rushprint gir deg stemning, kontekst og prisvinnere.

Det norske programmet på årets Minimalen besto i år av 31 filmer, som var valgt ut blant 141 kandidater. Hovedprisen i dette programmet kåres av samme jury som vurderer det nordiske programmet. Prisen for Beste norske film gikk i år til animasjonsessayet Det var ikke jeg, det var fiskmåsen av Julie Engaas, hvor vi følger tankeprosessene til en ung gutt med tvangstanker.

Samme film vant også fagprisen ved Kortfilmfestivalen i Grimstad ifjor, og var plukket ut til den prestisjetunge Sundance-festivalen i januar. Den vil også bli vist under Eurodok-festivalen i Oslo førstkommende fredag kl 16.45.

Tross det alvorlige temaet er det en morsom, leken og uhøytidelig film, og under visningene var det mye latter i salen. Juryens begrunnelse:

«Vinneren av prisen for beste norske film er en livlig kombinasjon av animasjon, musikk og intelligent monolog som viser oss det ytre og indre livet i hverdagen til en ikke helt vanlig tenåring. Sammen med ham oppdager vi hvordan det er mulig å tanke et kinkig personlig problem med humor og oppfinnsomhet. Filmskaperen gjør forståelig et psykologisk problem uten å overforklare eller offerforklare, og lar oss sitte igjen med en følelse av at dette kunne skjedd med oss alle – ihvertfall nesten. Prisen for beste norske film går til Det var ikke jeg, det var fiskmåsen av Julie Engaas.»

«Det var ikke jeg, det var fiskmåsen» av Julie Engaas.
«Det var ikke jeg, det var fiskmåsen» av Julie Engaas.

I det norske programmet ble det også utdelt en pris for Beste norske forfilm, valgt ut av Trondheim kino. Siden kinoen senere vil vise vinneren som forfilm i én måned, legges det vekt på lokal tilknytning. Vinner i år ble Trondheimsfilmen Byttedagen av Jøran Wærdahl og Vidar Dahl, om skilsmissebarn på vandring mellom foreldrenes hjem.

Bakomfilm fra innspillingen av Byttedagen:

Hederlige omtaler

Det nordiske programmet besto av 34 filmer, valgt ut blant 255 kandidater fra andre nordiske land enn Norge. De norske filmene deltok også i konkurransen om de fire nordiske prisene, og både nordisk hovedpris og dokumentarpris endte med å gå til norske filmer. Juryen delte ut tre hederlige omtaler.

Den islandske novellefilmen Whale Valley (Hvalfjördur) av Gudmundur Arnar Gudmundsson tar for seg en yngre brors bekymring for at storebroren skal begå selvmord. Den ble vist under kortfilmprogrammet i Cannes ifjor, og fikk også der hederlig omtale. Juryens begrunnelse i Trondheim:

«Vår første hederlige omtale går til en film som beskriver et rørende brødreforhold, og som på en følsom og original måte tar for seg personlig risiko og gjensidig ansvar, den islandske filmen Whale Valley av Gudmundur Arnar Gudmundsson.»

Hederlig omtale gikk også til den svenske novellefilmen Äta lunch, som handler om en gruppe ungdommer som kommer til spisetrening på et senter for anoreksi. Regissør Sanna Lenken har selv hatt spiseforstyrrelser, og reiser nå omkring med filmen på skoler i Sverige – kanskje en idé også for norske lærere? Den svenske avisa Dagens Nyheter har gjort et godt intervju med Sanna Lenken, som kan leses her. Juryens begrunnelse i Trondheim:

«Vår andre hederlige omtale går til en film som gjennom en enkel hverdagssituasjon hjelper oss å forstå hva slags helvete unge mennesker med spiseforstyrrelser går gjennom: Den svenske filmen Äta lunch av Sanna Lenken.»

Den tredje hederlige omtalen gikk til den finske filmen Emergency Calls av Hannes Vartiainen og Pekka Veikkolainen. Lydsporet til denne eksperimentelle dokumentaren inneholder blant annet samtaler fra nødtelefonen under Estonia-forliset.

Filmen finnes på den nordiske samle-DVDen som fulgte med årets julenummer av Rushprint. Vi publiserte også en omtale av filmen, og her ligger et intervju med regissørene. Også denne filmen vises under Eurodok (fredag og søndag).

Juryens begrunnelse i Trondheim:

«Vår tredje hederlige omtale går til et kunstnerisk svært interessant forsøk på å fortelle om liv og død i vår verden: Den finske filmen Emergency Calls av Hannes Vartiainen og Pekka Veikkolainen.»

Beste nordiske animasjon eller kunstfilm

De fire priskategoriene i den nordiske konkurransen var Beste animasjon eller kunstfilm, Beste dokumentar, Beste fiksjon og Beste nordiske film.

Prisen for Beste nordiske animasjon eller kunstfilm gikk til Electric Soul av den finske regissøren Joni Männistö, som var i Norge i november og holdt et kurs på Fredrikstad Animasjonsfestival, hvor filmen også fikk en hederlig omtale. Electric Soul har ellers vunnet priser i Tallinn, Helsinki og Montevideo. Juryens begrunnelse i Trondheim:

«Som barn skaper vi iblant de mest fantastiske verdener. Vi forestiller oss mennesker oppe blant skyene, lager engler i snøen, og ser løver i klesskapet om natta. Det trengs stor fantasi, et helt eget øye og enormt krevende tålmodighet å skape en verden av dans og ballett ut av elementer fra elektronikk og datamaskiner. Prisen for beste nordiske animasjon eller kunstfilm går til Electric Soul av den finske regissøren Joni Männistö.»

Fra «Electric Soul« av Joni Männistö.
Fra «Electric Soul« av Joni Männistö.

Beste nordiske dokumentar

Prisen for Beste nordiske dokumentar gikk til den norske filmen Se litt tilbake, regissert av Trond Kvig Andreassen. Her blir vi kjent med noen mennesker som lever et enkelt liv på den nesten fraflyttede øya Hestmannøy i Nordland.

Filmen ble vist under Eurodok ifjor, og lagd som eksamensfilm ved bachelor-programmet i dokumentarfilmproduksjon ved Høgskolen på Lillehammer. Avisa Nordland har gjort et intervju med regissøren, hvor han avslører hvem han anser for å være hovedkarakteren i filmen:

– Filmen handler om bonden Kurt som har funnet sitt enkle paradis på Hestmannøy, med dyrene som eneste selskap.

Juryens begrunnelse i Trondheim:

«Prisen for beste nordiske dokumentar går til en film som tar oss med på en behagelig reise til et hjørne av den vestlige verden som virker mindre berørt av en moderne livsstil. Ved hjelp av en rolig rytme og varmende karakterer får den oss til å reflektere over hva som utgjør et godt liv. I vår hektiske samtid preget av kommersielt press viser den oss en annen type virkelighet. Uten å fortelle oss hva vi skal tenke eller beslutte stiller den relevante spørsmål om hvordan det går an å leve et analogt liv i en digital tidsalder, og hvorvidt det er mulig å velge et enkelt liv i vår kompliserte verden. Vinneren av beste nordiske dokumentar går til den norske filmen Se litt tilbake av Trond Kvig Andreassen.»

Beste nordiske fiksjon

Vinner av prisen for Beste nordiske fiksjon gikk til On Suffocation av svenske Jenifer Malmqvist. Filmen ble ifjor tildelt en Guldbagge for beste kortfilm, samt kortfilmprisen under Nordisk Panorama. Den fanger en sterk situasjon fra et fengsel i et ikke navngitt islamsk land, hvor to homofile skal henrettes.

I et intervju med den svenske avisa Skånskan forteller regissøren hvorfor filmen er uten dialog, og hvordan hun håper at budskapet kan nå fram:

– Dels vet jeg ikke hva som sies under en henrettelse, og dels ville jeg ikke peke ut noe spesifikt land. Idag er det kriminelt å være homoseksuell i 76 land, og i sju av dem straffes homofile med døden. Dessverre vil filmen kanskje ikke bli vist der den behøves mest, men jeg tror den også kan få homofobe i mer liberale land til å tenke seg om. Det finnes en del fascistiske tendenser i samfunnet nå, og det er viktig å vise hva de kan lede til, sier Jenifer Malmqvist i intervjuet.

Fra «On Suffocation».
Fra «On Suffocation».

Juryens begrunnelse for å kåre On Suffocation til Beste nordiske fiksjon:

«Prisen for beste nordiske fiksjon går til en kraftfull fortelling om kjærlighet og hat, som også handler om konflikten mellom moralske prinsipper i menneskelige samfunn. Denne siste akten av en kjærlighet som blir til tragedie har et minimalistisk og enkelt uttrykk, og setter en hard virkelighet opp mot en dypere form for menneskelighet. Istedenfor å benytte melodramatiske virkemidler får filmskaperen oss til å tenke og føle ved å bruke metonymiske elementer, og etterlater oss uten tvil om at en sandal godt kan uttrykke menneskelighet og sårbarhet. Prisen for beste nordiske fiksjon går til den svenske filmen On Suffocation av Jenifer Malmqvist.»

Hvordan føtter kan uttrykke kjærlighet. Fra «On Suffocation» av Jenifer Malmqvist.
Hvordan føtter kan uttrykke kjærlighet. Fra «On Suffocation».

Hovedpris: Beste nordiske film

Hovedprisen i det nordiske programmet gikk til den norske novellefilmen Fargene forsvant, regissert av debutant og NISS-student Hanne Martine Cotton Breivik. Historien tar oss med til et sykehus hvor den nyutdannete sykepleieren Vilde (Tina Sofie Grønnerøe) for første gang får i oppgave å følge et menneske på ferden fra liv til død. Juryens begrunnelse:

«Vinneren av årets hovedpris er en fiksjonsfilm som forteller om menneskelig drama og empati, uten å føles manipulerende, privat eller sentimental. Temaet har dokumentariske kvaliteter og kan være inspirert av virkelige hendelser, men er omgjort til fiksjon på en ærlig og rørende måte. Det kjennes som om filmskaperen har tatt et stykke virkelighet og omskapt det til fiksjon på en måte som høyner opplevelsen av drama og medfølelse uten å miste følelsen av virkelighet. Hovedrolleinnehaveren framstår med verdighet og likevekt i en rolle som er krevende, enkel og direkte. Historien som fortelles handler om yrkesmessig ansvar i feltet mellom liv og død. Prisen for beste nordiske film går til den norske Fargene forsvant av Hanne Martine Cotton Breivik.»

Tina Sofie Grønnerøe gjør en nydelig rolle som den ferske sykepleieren i «Fargene forsvant».
Tina Sofie Grønnerøe gjør en nydelig rolle som den ferske sykepleieren i «Fargene forsvant».

Årets jury i Minimalens norske og nordiske konkurranse besto av Artsvi Bakhchinyan, armensk kritiker og filmhistoriker, Roger Sellberg, svenske filmskaper, lyddesigner og lærer ved Den norske filmskolen på Lillehammer, og Oda Bhar, journalist og kritiker i Rushprint og Dagsavisen (og forfatter av denne artikkelen).

Beste internasjonale film

Under festivalen ble det også delt ut to priser til filmer utenfor Norden, én juryert pris og en publikumspris. Begge ble vist i det såkalte Verdens beste-programmet (Internasjonal Panorama).

Juryen besto av tre medlemmer fra det internasjonale filmklubbforbundet (FICC): Atle Hunnes Isaksen (Norge), Daniela Fend (Tyskland) og Carles Font Garcia (Spania).

FICC-juryen valgte å gi Don Quixote-prisen til den eksperimentelle dokumentaren The Devil av den franske filmskaperen Jean-Gabriel Périot. Filmen kan ses her, og består av ulike klipp fra den afroamerikanske borgerrettighetskampen på 1950- og 1960-tallet, redigert sammen og lydsatt med en sang av det franske bandet The Boogers.

Juryens begrunnelse:

«Prisen går til en eksperimentell dokumentar som består av to deler: Den første delen er laget med en blanding av arkivfoto og hardtslående musikk, den andre består av en rekke filmede politiske taler fra ulike borgerrettighetsgrupper i USA på 60-tallet. Estetikken i filmen er bestemt utfra arkivmaterialet, brukt kreativt på en sammenhengende og meningsfull måte. Filmen fokuserer bevisst på borgerrettigheter, og overfører det til en intellektuell, poetisk montasje som til og med kan fremkalle fysiske reaksjoner. Juryen har lagt vekt på filmens kompakthet, tyngde, rytme og sin utendensiøse måte å kommunisere sitt budskap på.»

The Devil

Publikumspriser

Også publikum fikk lov til å stemme over filmer fra Verdens beste-programmet, og denne publikumsprisen gikk til den amerikanske novellefilmen Curfew, som ifjor vant en Oscar i kortfilmkategorien. Den er regissert av Shawn Christensen, tidligere frontfigur i indierockebandet Stellastarr. Han har forøvrig nylig avsluttet en langfilm basert på det samme stoffet, som hadde premiere på SXSW-festivalen i forrige uke under tittelen Before I Disappear.

Det ble også delt ut publikumspriser til to ettminuttsfilmer:

Den Gyldne Saks gikk til HAN OG HUND av Finn Walther, og UNG-prisen gikk til The Swap av Nora F. Kverkild, Marianne Ross Glasø, Lauritz Kaasa og Ingunn Helland.

Adresseavisen har fått to av ungdommene bak The Swap til å skrive litt om hvordan det var å lage filmen:

– Det å lage en film er vanskelig, men å lage en film på ett minutt er en enda større utfordring. Siden filmen skal vare så kort må man være flink til å komme fort til poenget og ha et klart budskap. Det tar overraskende lang tid å lage en film som skal vare i bare ett minutt. Derfor er det viktig å ha en dreiebok og et manus som er detaljert, slik at alt går som planlagt og at man holder seg til tiden. Å finne skuespillere som passer til rollen er også en viktig del av planleggingen. Ved hjelp av rekvisitter, skal seerne fort få et innblikk av hvordan personen er. For eksempel hvis en karakter har på seg en snekkerbukse og verktøy i lomma, skjønner alle at det er en snekker, skriver Nora Kverkild og Marianne Glasø.

Hovedgjest: Artavazd Pelesjan

Årets hovedgjest i Minimalens seminarprogram var den armenskfødte regissøren Artavazd Pelesjan (f. 1938), som over tjue år etter Sovjetunionens fall fortsatt ser seg selv som en sovjetisk filmskaper. Han er en legende i Russland og Frankrike, men ellers mindre kjent i verden enn han fortjener. Under Minimalen var han tilstede i all sin fryktinngytende tyngde, tett fulgt av sin vennlige kone og en vakker ung russisk tolk.

Pelesjans kone Aida Galstyan fortalte Rushprint at hun har jobbet som assistent for sin mann på flere filmer, både som medregissør og klipper. For å beholde en egen profesjonell identitet har hun valgt å ikke ta etternavnet hans.

Artavazd Pelesjan flankert av sin kone Aida Galstyan og tolken Julia Zazhigiova. Til venstre regissørens landsmann Artsvi Bakhchinyan, som satt i festivalens nordiske jury sammen med Rushprints medarbeider. Foto: Oda Bhar.
Artavazd Pelesjan flankert av sin kone Aida Galstyan og tolken Julia Zazhigiova. Til venstre regissørens landsmann Artsvi Bakhchinyan, som satt i festivalens nordiske jury sammen med Rushprints medarbeider. Foto: Oda Bhar.

En stor del av Pelesjans filmer ble vist under festivalen, i tillegg til at det ble avholdt en masterclass og et symposium hvor flere filmvitere analyserte kunstnerskapet hans. Hvis Pelesjan selv ikke ønsket å svare på et spørsmål kunne du glemme å insistere, noe som blant annet ble tydelig i scenesamtalen med filmviter Endre Eidsaa Larsen lørdag kveld. Larsen har blant annet skrevet masteroppgave om Pelesjan og stilte intrikate spørsmål som mesteren i flere tilfeller besvarte slik: «Svaret ligger i spørsmålet ditt, jeg har ingenting å tilføye.»

Overfor Rushprints mer uskolerte medarbeider gikk han likevel med på å beskrive sin metode «distansemontasje» med enkle ord:

– Slik det vanligvis benyttes i den internasjonale filmverdenen betyr begrepet «montasje» å kombinere to ulike bilder. Jeg for min del er ikke interessert i å klippe sammen to nærliggende bilder, jeg foretrekker å skille to hovedbilder fra hverandre uten at de mister sin funksjon. Jeg mener at en sekvens som er klippet på den måten forteller mye mer og gjør filmen mer interessant å se på. Metoden med å skille to nærliggende bilder med en lang sekvens av hendelser i filmen er det jeg kaller «distansemontasje».

Er det også dette som skiller din metode fra for eksempel Eisensteins?

– Ja, det er nettopp her forskjellen ligger. Eisenstein kombinerte helst to nærliggende bilder, og mente at det dermed oppsto en tredje betydning. Hans arbeid la grunnen for en assossiativ måte å klippe på, mens jeg arbeider med distanse.

Den legendariske armenske regissøren Artavazd Pelesjan i Trondheim. Foto: Oda Bhar.
Den legendariske armenske regissøren Artavazd Pelesjan i Trondheim. Foto: Oda Bhar.

 

 

Legg igjen en kommentar

MENY