Eurodok 2014: Jenter som kikker på stjerner og andre anbefalinger

Eurodok 2014: Jenter som kikker på stjerner og andre anbefalinger

Årets Eurodok-festival er i gang på Cinemateket, med nærmere 30 filmer fra fjern og nær. Oda Bhar gir deg noen trender og anbefalinger, med blant annet norske ballettgutter, burmesiske sjønomader, filminnspilling i Afghanistan og iranske jenter som kikker på stjerner.

Denne uka er det Eurodok-festival i Oslo, og årets program er stort og mangfoldig. I tillegg til 8 filmer i konkurranseprogrammet finnes et europeisk sideprogram på 9 filmer. Dessuten vises 12 norske dokumentarfilmer, mange av dem premierer. Nedenfor har festivalen klippet sammen en trailer med smakebiter.

Tenåringsdrømmer

Årets åpningsfilm er dansk-iranske Sepideh – Reaching for the Stars, om ei tenåringsjente i Iran som vil trosse tradisjonene og gjøre noe virkelig ambisiøst: Hun vil bli astronaut! Eller om den planen slår feil; i det minste astronom. Idéen har hun fått i den lokale astronomiklubben, hvor ungdommene i landsbyen møtes om nettene for å kikke på stjerner. Fysikklæreren deres har i mange år forsøkt å skrape sammen penger til å bygge et observatorium, men bygningen ser aldri ut til å bli ferdig.

Sepideh og fysikklæreren.
Sepideh og fysikklæreren.

Danske Berit Madsen har tidligere lagd flere dokumentarer om kvinners kår i ulike deler av verden, men dette er hennes første helaftens kinodokumentar. Sepideh har tidligere vært vist i konkurranseprogrammet både på IDFA i Amsterdam og i Sundance. I et intervju med Screen forteller Madsen at hun fikk kjennskap til landsbyen med de unge stjernekikkerne gjennom sin iranske ektemann, og det var klart hvem som burde bli hovedperson i filmen straks hun hørte at om jenta som hadde lovt sin avdøde far å bli noe stort, og som skrev dagbok formet som brev til Albert Einstein.

Sepideh og Einstein
Sepideh og Einstein.

Sepidehs store forbilde er Anousheh Ansari, iransk-amerikansk ingeniør og verdens første kvinnelige romturist. Å betale seg inn på en romferje er jo ikke helt det samme som å bli astronaut, men dette blir kraftig underspilt i filmen. Antakelig er årsaken dramaturgisk, for slik kan Ansari bli et mer entydig positivt forbilde. Men når hun naivt deklamerer amerikanske slagord for Sepideh, som at du kan oppnå alt du ønsker deg bare du jobber hardt nok, lyder det smått absurd i en iransk kontekst.

Berit Madsen har filmet i landsbyen i Sør-Iran gjennom fire år, men sier ingenting i intervjuene om hvordan hun arbeidet. Det virker lite sannsynlig at hun tilfeldigvis bare var tilstede i nøkkelsituasjoner som når Sepideh blir oppringt fra USA av sitt store forbilde Ansari, eller når onkelen truer med å drepe henne om hun ikke gjør som han vil. Jeg antar at filmen er en doku/fiksjons-hybrid, men om den benytter rekonstruksjon eller dramatisering får vi ikke vite.

Onkelen til Sepideh er skeptisk til interessen hennes.
Onkelen til Sepideh er skeptisk til interessen hennes.

Noen rendyrket feelgoodfilm blir dette aldri, for det ligger en melankoli under handlingen som handler om både kultur og klasse. Selv om Sepideh personlig finner en løsning hjelper det jo bare delvis, for vi vet godt at problemene hennes gjelder tusener av andre jenter. Likevel er filmen full av sjarm og livsglede, og det er forfriskende å se hvordan et ellers undertrykkende samfunn kan ha rom for utfoldelse i et mindre lokalmiljø.

Også en annen film på Eurodok-festivalen handler om tenåringsdrømmer, denne gangen i en norsk kontekst. Ballettguttene tar for seg tre unge gutter som vil bli profesjonelle ballettdansere, og som trener målbevisst for å få det til. Vi følger dem i en avgjørende fase fra de er 13 til 17 år, med alt det innebærer av forsakelser og håp.

Ballettguttene 1

Regissør Kenneth Elvebakk har lang erfaring fra film, tv og reklame, og er særlig opptatt av karakterdrevne historier. I et intervju med Amandusfestivalen beskriver han prosjektet:

– I flere filmer har jeg satt fokus på kjønn og seksualitet, fordommer og at folk ønsker å bli godtatt som den de er. Fremdeles blir mannlige ballettdansere møtt med fordommer. Noen øldrikkende menn med store mager setter likhetstegn mellom homofili og ballett og sier det er en «frøkensport». Jeg har aldri møtt ungdommer som har trent så mye og så hardt som de på Ballettskolen. Jeg håper Ballettguttene viser at ballett handler mest av alt om beinhard trening, talent og ambisjoner, og jeg håper de som spiller fotball blir imponert over ballettgutta.

Ballettguttene trio
Ballettguttene Syvert Lorenz Garcia, Lukas Bjørneboe Brændsrød og Torgeir Lund slik de ser ut i begynnelsen av filmen.

Kunstnerportretter

En påfallende tendens ved årets Eurodok-program er de mange kunstnerportrettene. Det er mulig å bli kjent med en rekke eksentriske mennesker, både fra nåtid og fortid.

Et lovende prosjekt er Nitrate Flames av den argentinske filmskaperen Mirko Stopar, som har nøstet opp livet til den franske skuespillerinnen Renée Falconetti. Hun ble verdenskjent for det uttrykksfulle ansiktet sitt i Carl Th. Dreyers stumfilm La passion de Jeanne d’Arc (1928).

Falconetti var på høyden av sin karriere i det glade 1920-tallets Paris, men emigrerte senere til Sør-Amerika hvor hun gikk under i glemsel og tristesse. Under krigen var hun i Buenos Aires, deretter i Brasil hvor hun begikk selvmord i 1946. Regissøren har vært bosatt i Norge siden 2001, og filmen er norskprodusert.

Renée Falconetti som Jeanne D’Arc.
Renée Falconetti som Jeanne D’Arc.

Hvis du fortrekker sprudlende glede framfor gripende tragedie kan filmen Love City, Jalalabad være et alternativ.

Den er laget av George Gittoes, australsk kunstner og filmskaper, som reiser over hele verden, spesielt til steder med fattigdom og konflikt, og starter sosiale prosjekter som samtidig er kunst. Denne gangen danner han et kunstnerkollektiv i byen Jalalabad i Afghanistan, og går igang med å rekruttere kvinnelige skuespillere fra Pakistan for å spille inn en kjærlighetsfilm sammen med den lokale actionstjernen Amir Shah.

Det interessante ved Gittoes’ prosjekter er en Michael Moore-aktig frekkhet blandet med varme og humor. Selv med dystre omgivelser skal det nok mye til at du går trist ut av denne filmen.

Blant de mer kjente personlighetene som portretteres under årets Eurodok er den nederlandske fotografen og musikkvideoregissøren Anton Corbijn. Han har jobbet tett med band som U2 og Depeche Mode, og gjorde i 2007 suksess med spillefilmen Control (2007) om det korte livet til Joy Division-vokalist Ian Curtis. Nå er han altså selv blitt gjenstand for en dokumentar, Anton Corbijn – Inside Out av Klaartje Quirijns.

Om den kinesiske kunstneren Ai Weiwei er det lagd flere filmer de siste årene. Den som vises under Eurodok heter Ai Weiwei: The Fake Case, og er en dansk-britisk produksjon om hvordan han takler tida etter fengselsoppholdet i 2011. Den er regissert av Andreas Johnsen og vant den danske Bodil-prisen for beste dokumentar i år. NRK har allerede vist den, og den ligger fortsatt ute på NRKs nett-tv, så hvis du må prioritere beinhardt under Eurodok er det kanskje like greit å se den på tv?

Istedet kan du å gå rett på mer obskurt materiale, som den hektiske assossiasjonsstrømmen de to makkerne August B. Hanssen og Even G. Benestad leverer i filmen om kultur- og musikkklubben Club7. Denne filmen er satt sammen i et dobbeltprogram med dokumentaren Get Lost av av Sindre Habberstad og Christoffer Pedersen, hvor vi møter tegneren Peter-John de Villiers i arbeid.

Et annet dobbeltprogram tar for seg et døgn på Cirkus Arnardo i Cyrk, samt den skotske performanceartisten Garry Williams neglesprettende kunstprosjekt i snøen ved Sognsvann i Journey. Du kan også møte en mindre kjent britisk punker i The Heart of Bruno Wizard av norske Elisabeth Rasmussen.

Sist men ikke minst har svenske Wiktor Ericsson lagd et portrett av sexploitation- og mykpornoregissør Joseph W. Sarno, som emigrete til Sverige og bidro til å skape «den svenske synden». Om han bør betraktes som kunstner kan sikkert diskuteres, men filmen heter The Sarnos – A Life in Dirty Movies.

Historiske tilbakeblikk

Historiske tilbakeblikk finnes det flere av på Eurodok, også utenfor kultursfæren. Kanskje er sammenklipp av arkivmateriale en trend i tida?

Et vellykket eksempel er den svenske filmen Jag stannar tiden, som vi tidligere har skrevet om i artikkelen «Seks nordiske filmperler som bør komme på kino». Dokumentarfilmskaper Gunilla Bresky har lagd en hyllest til den russiske fotografen Vladislav Mikosja (1909–2004), som under 2. verdenskrig reiste fra slagmarken til Hollywood og tok bilder av alt fra kjempende soldater til glamorøse filmstjerner. På voiceover leses tekster fra dagboken hans, hvor han forteller helt spesielle og eventyrlige historier.

Gunilla Bresky har lagd en hyllest den russiske fotografen Vladislav Mikosja (1909–2004).
Gunilla Bresky har lagd en hyllest den russiske fotografen Vladislav Mikosja (1909–2004).

Etterkrigstida i England er tema for den nye dokumentaren til Ken Loach, The Sprit of ’45, som avslutter festivalen. The Sprit of ’45 er en hyllest til gjenreisningsånden i Storbritannia rett etter krigen og en kritikk av dagens liberalisme og markedsøkonomi som truer med å knekke velferdsstaten.

Loach spør dessuten hvorfor landsfader Winston Churchill ikke ble gjenvalgt etter krigen, og hvordan det var mulig å få Europa økonomisk på fote igjen såpass raskt. Filmen har blitt godt mottatt i Storbritannia, selv om enkelte hevder den er litt sentimental.

Andre filmer med historisk tema er In the Dark Room, hvor vi møter Magdalena Kopp som var gift med terroristen Carlos «Sjakalen», og deres datter Rosa. Langt mindre alvorlig er The Secret Life of Uri Geller – Psychic Spy, hvor vi serveres en konspirasjonsteori om at illusjonisten Uri Geller var involvert i langt skumlere ting enn å bøye skjeer.

Minner og fiksjonalisering

Svenske Belleville Baby er enda en hybridfilm som beveger seg i gråsonen mellom det opplevde og spilte. Angivelig handler historien om regissør Mia Engberg selv, og begynner når ungdomskjæresten hennes etter ti års taushet plutselig ringer fra Paris. Samtalen setter igang en mangetydig erindringsprosess, hvor minnene illustreres gjennom kornete Super8-opptak og løsrevne stemmer.

I et intervju med Svenska Dagbladet før den svenske premieren i høst fortalte Mia Engberg at mannen i filmen finnes i virkeligheten, men at samtalen gjengis i form av en skrevet dialog som leses av en skuespiller.

– Noen blir skuffet når de hører det, for de vil gjerne at film skal være sant. Men for meg er dette en sann historie som kommer fra hjertet.

Mia Engberg er forøvrig en etablert dokumentarist med tjue års erfaring fra bransjen, og vakte i 2009 oppsikt som initiativtaker og produsent for den statsstøttede pornofilmsamlingen Dirty Diaries, hvor små novellefilmer blir fortalt fra et kvinnelig synspunkt. (En trailer for samlingen ligger her, om noen er nysgjerrig.)

Den britiske filmen Everybody’s Child er blitt karakterisert som en dokumentarversjon av Trainspotting (1996), men det spørs om de to filmene har mer til felles enn at de er innspilt i samme bydel i Edinburgh.

Everybody’s Child er lagd av en debutant som sliter med heroinavhengighet og en vanskelig barndom, og virker langt mørkere enn den festglade dramakomedien med heroine chic-estetikk fra nittitallet. Denne gangen blir vi kjent med en voksen mann som vil hindre at barna hans skal oppleve den samme omsorgssvikten som har ødelagt ham selv, og som derfor reiser hjem til foreldrene for å finne ut hva som skjedde og konfrontere fortida.

Til slutt vil jeg nevne en film som eksemplifiserer en annen av tidas trender, hvor norske filmskapere leter i fjerne verdensdeler etter historier som virker mer prekære å fortelle enn dem vi finner i vårt eget trygge land. I No Word for Worry har Runar Jarle Wiik reist til Myanmar (tidligere Burma), nærmere bestemt til en øygruppe utenfor kysten hvor et folk av sjønomader tradisjonelt har holdt til.

Idag ser det dystert ut for både Moken-folket og kulturen deres, ettersom strenge restriksjoner på reiser mellom statene hvor de har pleid å seile tvinger dem på land. No Word for Worry kan sikkert være en nedslående film, men utfra ryktene også både vakker og tankevekkende, med spektakulære havbilder fra over og under vann.

No Word for Worry-under vann

Hele programmet til Eurodok 2014 finner du her.

Legg igjen en kommentar

Eurodok 2014: Jenter som kikker på stjerner og andre anbefalinger

Eurodok 2014: Jenter som kikker på stjerner og andre anbefalinger

Årets Eurodok-festival er i gang på Cinemateket, med nærmere 30 filmer fra fjern og nær. Oda Bhar gir deg noen trender og anbefalinger, med blant annet norske ballettgutter, burmesiske sjønomader, filminnspilling i Afghanistan og iranske jenter som kikker på stjerner.

Denne uka er det Eurodok-festival i Oslo, og årets program er stort og mangfoldig. I tillegg til 8 filmer i konkurranseprogrammet finnes et europeisk sideprogram på 9 filmer. Dessuten vises 12 norske dokumentarfilmer, mange av dem premierer. Nedenfor har festivalen klippet sammen en trailer med smakebiter.

Tenåringsdrømmer

Årets åpningsfilm er dansk-iranske Sepideh – Reaching for the Stars, om ei tenåringsjente i Iran som vil trosse tradisjonene og gjøre noe virkelig ambisiøst: Hun vil bli astronaut! Eller om den planen slår feil; i det minste astronom. Idéen har hun fått i den lokale astronomiklubben, hvor ungdommene i landsbyen møtes om nettene for å kikke på stjerner. Fysikklæreren deres har i mange år forsøkt å skrape sammen penger til å bygge et observatorium, men bygningen ser aldri ut til å bli ferdig.

Sepideh og fysikklæreren.
Sepideh og fysikklæreren.

Danske Berit Madsen har tidligere lagd flere dokumentarer om kvinners kår i ulike deler av verden, men dette er hennes første helaftens kinodokumentar. Sepideh har tidligere vært vist i konkurranseprogrammet både på IDFA i Amsterdam og i Sundance. I et intervju med Screen forteller Madsen at hun fikk kjennskap til landsbyen med de unge stjernekikkerne gjennom sin iranske ektemann, og det var klart hvem som burde bli hovedperson i filmen straks hun hørte at om jenta som hadde lovt sin avdøde far å bli noe stort, og som skrev dagbok formet som brev til Albert Einstein.

Sepideh og Einstein
Sepideh og Einstein.

Sepidehs store forbilde er Anousheh Ansari, iransk-amerikansk ingeniør og verdens første kvinnelige romturist. Å betale seg inn på en romferje er jo ikke helt det samme som å bli astronaut, men dette blir kraftig underspilt i filmen. Antakelig er årsaken dramaturgisk, for slik kan Ansari bli et mer entydig positivt forbilde. Men når hun naivt deklamerer amerikanske slagord for Sepideh, som at du kan oppnå alt du ønsker deg bare du jobber hardt nok, lyder det smått absurd i en iransk kontekst.

Berit Madsen har filmet i landsbyen i Sør-Iran gjennom fire år, men sier ingenting i intervjuene om hvordan hun arbeidet. Det virker lite sannsynlig at hun tilfeldigvis bare var tilstede i nøkkelsituasjoner som når Sepideh blir oppringt fra USA av sitt store forbilde Ansari, eller når onkelen truer med å drepe henne om hun ikke gjør som han vil. Jeg antar at filmen er en doku/fiksjons-hybrid, men om den benytter rekonstruksjon eller dramatisering får vi ikke vite.

Onkelen til Sepideh er skeptisk til interessen hennes.
Onkelen til Sepideh er skeptisk til interessen hennes.

Noen rendyrket feelgoodfilm blir dette aldri, for det ligger en melankoli under handlingen som handler om både kultur og klasse. Selv om Sepideh personlig finner en løsning hjelper det jo bare delvis, for vi vet godt at problemene hennes gjelder tusener av andre jenter. Likevel er filmen full av sjarm og livsglede, og det er forfriskende å se hvordan et ellers undertrykkende samfunn kan ha rom for utfoldelse i et mindre lokalmiljø.

Også en annen film på Eurodok-festivalen handler om tenåringsdrømmer, denne gangen i en norsk kontekst. Ballettguttene tar for seg tre unge gutter som vil bli profesjonelle ballettdansere, og som trener målbevisst for å få det til. Vi følger dem i en avgjørende fase fra de er 13 til 17 år, med alt det innebærer av forsakelser og håp.

Ballettguttene 1

Regissør Kenneth Elvebakk har lang erfaring fra film, tv og reklame, og er særlig opptatt av karakterdrevne historier. I et intervju med Amandusfestivalen beskriver han prosjektet:

– I flere filmer har jeg satt fokus på kjønn og seksualitet, fordommer og at folk ønsker å bli godtatt som den de er. Fremdeles blir mannlige ballettdansere møtt med fordommer. Noen øldrikkende menn med store mager setter likhetstegn mellom homofili og ballett og sier det er en «frøkensport». Jeg har aldri møtt ungdommer som har trent så mye og så hardt som de på Ballettskolen. Jeg håper Ballettguttene viser at ballett handler mest av alt om beinhard trening, talent og ambisjoner, og jeg håper de som spiller fotball blir imponert over ballettgutta.

Ballettguttene trio
Ballettguttene Syvert Lorenz Garcia, Lukas Bjørneboe Brændsrød og Torgeir Lund slik de ser ut i begynnelsen av filmen.

Kunstnerportretter

En påfallende tendens ved årets Eurodok-program er de mange kunstnerportrettene. Det er mulig å bli kjent med en rekke eksentriske mennesker, både fra nåtid og fortid.

Et lovende prosjekt er Nitrate Flames av den argentinske filmskaperen Mirko Stopar, som har nøstet opp livet til den franske skuespillerinnen Renée Falconetti. Hun ble verdenskjent for det uttrykksfulle ansiktet sitt i Carl Th. Dreyers stumfilm La passion de Jeanne d’Arc (1928).

Falconetti var på høyden av sin karriere i det glade 1920-tallets Paris, men emigrerte senere til Sør-Amerika hvor hun gikk under i glemsel og tristesse. Under krigen var hun i Buenos Aires, deretter i Brasil hvor hun begikk selvmord i 1946. Regissøren har vært bosatt i Norge siden 2001, og filmen er norskprodusert.

Renée Falconetti som Jeanne D’Arc.
Renée Falconetti som Jeanne D’Arc.

Hvis du fortrekker sprudlende glede framfor gripende tragedie kan filmen Love City, Jalalabad være et alternativ.

Den er laget av George Gittoes, australsk kunstner og filmskaper, som reiser over hele verden, spesielt til steder med fattigdom og konflikt, og starter sosiale prosjekter som samtidig er kunst. Denne gangen danner han et kunstnerkollektiv i byen Jalalabad i Afghanistan, og går igang med å rekruttere kvinnelige skuespillere fra Pakistan for å spille inn en kjærlighetsfilm sammen med den lokale actionstjernen Amir Shah.

Det interessante ved Gittoes’ prosjekter er en Michael Moore-aktig frekkhet blandet med varme og humor. Selv med dystre omgivelser skal det nok mye til at du går trist ut av denne filmen.

Blant de mer kjente personlighetene som portretteres under årets Eurodok er den nederlandske fotografen og musikkvideoregissøren Anton Corbijn. Han har jobbet tett med band som U2 og Depeche Mode, og gjorde i 2007 suksess med spillefilmen Control (2007) om det korte livet til Joy Division-vokalist Ian Curtis. Nå er han altså selv blitt gjenstand for en dokumentar, Anton Corbijn – Inside Out av Klaartje Quirijns.

Om den kinesiske kunstneren Ai Weiwei er det lagd flere filmer de siste årene. Den som vises under Eurodok heter Ai Weiwei: The Fake Case, og er en dansk-britisk produksjon om hvordan han takler tida etter fengselsoppholdet i 2011. Den er regissert av Andreas Johnsen og vant den danske Bodil-prisen for beste dokumentar i år. NRK har allerede vist den, og den ligger fortsatt ute på NRKs nett-tv, så hvis du må prioritere beinhardt under Eurodok er det kanskje like greit å se den på tv?

Istedet kan du å gå rett på mer obskurt materiale, som den hektiske assossiasjonsstrømmen de to makkerne August B. Hanssen og Even G. Benestad leverer i filmen om kultur- og musikkklubben Club7. Denne filmen er satt sammen i et dobbeltprogram med dokumentaren Get Lost av av Sindre Habberstad og Christoffer Pedersen, hvor vi møter tegneren Peter-John de Villiers i arbeid.

Et annet dobbeltprogram tar for seg et døgn på Cirkus Arnardo i Cyrk, samt den skotske performanceartisten Garry Williams neglesprettende kunstprosjekt i snøen ved Sognsvann i Journey. Du kan også møte en mindre kjent britisk punker i The Heart of Bruno Wizard av norske Elisabeth Rasmussen.

Sist men ikke minst har svenske Wiktor Ericsson lagd et portrett av sexploitation- og mykpornoregissør Joseph W. Sarno, som emigrete til Sverige og bidro til å skape «den svenske synden». Om han bør betraktes som kunstner kan sikkert diskuteres, men filmen heter The Sarnos – A Life in Dirty Movies.

Historiske tilbakeblikk

Historiske tilbakeblikk finnes det flere av på Eurodok, også utenfor kultursfæren. Kanskje er sammenklipp av arkivmateriale en trend i tida?

Et vellykket eksempel er den svenske filmen Jag stannar tiden, som vi tidligere har skrevet om i artikkelen «Seks nordiske filmperler som bør komme på kino». Dokumentarfilmskaper Gunilla Bresky har lagd en hyllest til den russiske fotografen Vladislav Mikosja (1909–2004), som under 2. verdenskrig reiste fra slagmarken til Hollywood og tok bilder av alt fra kjempende soldater til glamorøse filmstjerner. På voiceover leses tekster fra dagboken hans, hvor han forteller helt spesielle og eventyrlige historier.

Gunilla Bresky har lagd en hyllest den russiske fotografen Vladislav Mikosja (1909–2004).
Gunilla Bresky har lagd en hyllest den russiske fotografen Vladislav Mikosja (1909–2004).

Etterkrigstida i England er tema for den nye dokumentaren til Ken Loach, The Sprit of ’45, som avslutter festivalen. The Sprit of ’45 er en hyllest til gjenreisningsånden i Storbritannia rett etter krigen og en kritikk av dagens liberalisme og markedsøkonomi som truer med å knekke velferdsstaten.

Loach spør dessuten hvorfor landsfader Winston Churchill ikke ble gjenvalgt etter krigen, og hvordan det var mulig å få Europa økonomisk på fote igjen såpass raskt. Filmen har blitt godt mottatt i Storbritannia, selv om enkelte hevder den er litt sentimental.

Andre filmer med historisk tema er In the Dark Room, hvor vi møter Magdalena Kopp som var gift med terroristen Carlos «Sjakalen», og deres datter Rosa. Langt mindre alvorlig er The Secret Life of Uri Geller – Psychic Spy, hvor vi serveres en konspirasjonsteori om at illusjonisten Uri Geller var involvert i langt skumlere ting enn å bøye skjeer.

Minner og fiksjonalisering

Svenske Belleville Baby er enda en hybridfilm som beveger seg i gråsonen mellom det opplevde og spilte. Angivelig handler historien om regissør Mia Engberg selv, og begynner når ungdomskjæresten hennes etter ti års taushet plutselig ringer fra Paris. Samtalen setter igang en mangetydig erindringsprosess, hvor minnene illustreres gjennom kornete Super8-opptak og løsrevne stemmer.

I et intervju med Svenska Dagbladet før den svenske premieren i høst fortalte Mia Engberg at mannen i filmen finnes i virkeligheten, men at samtalen gjengis i form av en skrevet dialog som leses av en skuespiller.

– Noen blir skuffet når de hører det, for de vil gjerne at film skal være sant. Men for meg er dette en sann historie som kommer fra hjertet.

Mia Engberg er forøvrig en etablert dokumentarist med tjue års erfaring fra bransjen, og vakte i 2009 oppsikt som initiativtaker og produsent for den statsstøttede pornofilmsamlingen Dirty Diaries, hvor små novellefilmer blir fortalt fra et kvinnelig synspunkt. (En trailer for samlingen ligger her, om noen er nysgjerrig.)

Den britiske filmen Everybody’s Child er blitt karakterisert som en dokumentarversjon av Trainspotting (1996), men det spørs om de to filmene har mer til felles enn at de er innspilt i samme bydel i Edinburgh.

Everybody’s Child er lagd av en debutant som sliter med heroinavhengighet og en vanskelig barndom, og virker langt mørkere enn den festglade dramakomedien med heroine chic-estetikk fra nittitallet. Denne gangen blir vi kjent med en voksen mann som vil hindre at barna hans skal oppleve den samme omsorgssvikten som har ødelagt ham selv, og som derfor reiser hjem til foreldrene for å finne ut hva som skjedde og konfrontere fortida.

Til slutt vil jeg nevne en film som eksemplifiserer en annen av tidas trender, hvor norske filmskapere leter i fjerne verdensdeler etter historier som virker mer prekære å fortelle enn dem vi finner i vårt eget trygge land. I No Word for Worry har Runar Jarle Wiik reist til Myanmar (tidligere Burma), nærmere bestemt til en øygruppe utenfor kysten hvor et folk av sjønomader tradisjonelt har holdt til.

Idag ser det dystert ut for både Moken-folket og kulturen deres, ettersom strenge restriksjoner på reiser mellom statene hvor de har pleid å seile tvinger dem på land. No Word for Worry kan sikkert være en nedslående film, men utfra ryktene også både vakker og tankevekkende, med spektakulære havbilder fra over og under vann.

No Word for Worry-under vann

Hele programmet til Eurodok 2014 finner du her.

Legg igjen en kommentar

MENY