En ny norsk dokumentarbølge

En ny norsk dokumentarbølge

Hele 12 norske dokumentarer har premiere under årets Eurodok, som arrangeres 19.-23. mars. Ingrid Kristin Dokka mener at den norske dokumentaren har utviklet seg betraktelig de siste årene. – De norske dokumentarene er formmessig og teknisk sterke, mens de europeiske dokumentarene er mer hardtslående og politiske.

Hovedfoto: Fra dokumentaren ‘The Heart of Bruno Wizard’, som har Norgespremiere under Eurodok 2014.

Årets Eurodok har med hele 12 norske dokumentarer i år:

  • Ballettguttene – Førpremiere (regi: Kenneth Elvebakk)
  • Barn som meg – Verdenspremiere (regi: Mari Storstein)
  • Club 7 (regi: August B. Hanssen og Even G. Benestad)
  • Cyrk – Verdenspremiere (regi: Jorunn Myklebust Syversen)
  • Det var ikke jeg, det var fiskmåsen (regi: Julie Engaas Produsent: Cecilie Bjørnaraa)
  • Get Lost (regi: Sindre Habberstad og Christoffer Pedersen)
  • Journey – Verdenspremiere (regi: Ali Parandian)
  • Love City, Jalalabad – Verdenspremiere Directors cut (regi: George Gittoes)
  • Nitrate Flames – Norgespremiere (regi: Mirko Stopar)
  • No Word for Worry – Norgespremiere (regi: Runar Jarle Wiik)
  • The Heart of Bruno Wizard – Norgespremiere (regi: Elisabeth Rasmussen)
  • Tusen millioner ganger hundre tusen takk – Verdenspremiere (regi: Mari Storstein)

En liten dokumentarbølge kan sies å skylle over oss nå på nyåret under Eurodok. Hvilke tendenser i den norske dokumentaren gjør at såpass mange nye filmer kommer akkurat nå? Lanseringsrådgiver for kort- og dokumentarfilm hos NFI, Ingrid Kristin Dokka, mener at profesjonaliseringen av bransjen er én medvirkende årsak til denne mengden av gode dokumentarer.

-Vi ser at den norske dokumentaren har utviklet seg mye, og at det er en profesjonalisering i bransjen som overrasker oss. Det blir vanskeligere og vanskeligere for hvert år å velge fordi Eurodok har ganske begrensede slot’er, men som vi skriver i programmet vårt så er det mange festivaler som helt sikkert vil vise de dokumentarene vi ikke fikk plass til. Vi har vært så heldige at vi har fått lov til å plukke fra øverste hylle.

Dokka ser at norske dokumentarister igjen har begynt å reise ut i verden på jakt etter de viktige historiene.

-For en 5-6 år siden så vi at dokumentaristene reiste ut og begynte å kommentere ikke bare politiske hendelser, men også mindre, personlige historier fra andre land – folkegrupper eller politiske grupperinger som ikke er spesielt synlig i opinionen. Det ser vi igjen nå – at det igjen er en tendens til at dokumentaristene reiser ut og gjør bredt anlagte, visuelt sterke og meget personlige dokumentarer på sitt subjekts vegne. Dette er morsomt å se. Jeg synes det vitner om ganske stort vågemot hos disse filmskaperne når de lager filmer i alt fra Afghanistan til det fjerne Østen – ganske tilbaketrukne områder som man kjenner ganske lite til.

På spørsmål om den norske dokumentarens kår i form av økonomisk støtte, mener Dokka at tv-dokumentaren står sterkest.

– For kinodokumentaren tror jeg det kan være litt mer problematisk, men for tv-dokumentaren så er mitt inntrykk at det skjer ganske mye. Når jeg sier tv-dokumentaren så er det ganske glidende i dette landskapet – noe som er tiltenkt tv kan bli en kinodokumentar og omvendt. Noen filmer faller kanskje igjennom både på kino og tv, men opplever et sterkt festival-liv internasjonalt. Mitt inntrykk er at det er flere arenaer for filmene å bli vist på enn tidligere. Og de vekker et engasjement hos publikum, noe vi ser spesielt på festivaler.

– Dette gjenspeiles også på utdanningsfronten. TV-linjen på Høgskolen i Lillehammer genererer mange talenter. Vi opplever de først gjennom studentfilmer de sender inn til oss, så går det et par år før vi ser navnene igjen bak en rekke spennende produksjoner.

Så hva er egentlig den norske dokumentaren? Er det noe som gjør oss unikt norske i våre produksjoner, eller følger vi bare allerede godt etablerte dokumentar-formler? Dokka mener at det kan spores en høy formmessig og teknisk kvalitet i de norske produksjonene.

– Norge er et ganske ressurssterkt land og det er en verdi du kan se i filmene. De er formmessig og teknisk gode. Etter å ha vært igjennom en god del europeisk dokumentar, kan jeg si at det er absolutt ikke slik der ute. Du ser at de norske filmene har vært gjennom et godt etterarbeid som løfter det visuelle på en helt annen måte enn vi kan se i mye av den europeiske filmen. Den europeiske dokumentaren kan kanskje være tematisk mer hardtslående og mer mangfoldig, hvor de norske kan være litt forsiktig når det gjelder politisk og sosial tematikk.

– Vi er fremdeles der at det handler om sterke personligheter eller at man går inn i en tematikk som det er mye konsensus rundt. Så i den grad jeg savner noe i den norske dokumentaren er at de tør å gå inn og analysere det norske samfunnet. Hva slags land lever vi i? Det er fortsatt mange historier som ikke blir fortalt. Det handler nok også om at mange av filmskaperne har det bra – de fleste av oss lever gode liv. Da skal man kanskje være spesielt interessert i gå mer bak fasaden. Det er f.eks store forskjeller i det norske samfunnet og jeg skulle gjerne sett flere av de historiene fortalt, mener hun.

Når Dokka blir spurt om det er noen av dokumentarfilmskaperne som er tatt ut til Eurodok hun vil fremheve, har hun nettopp et talent i bakhodet, som sitter på en annen erfaring enn de fleste.

– På det norske programmet har vi to filmer av Mari Storstein. Et helt unikt talent som jeg ikke har sett tidligere. Hun er fysisk handikappet og meget intelligent. Et intellekt du tydelig ser igjen i filmene hennes. Talentfull med et skarpt blikk. Hun har noe av dette i seg som jeg savner fordi hun innehar en helt annen erfaring. Hun har vokst opp med et apparat rundt seg som må hjelpe til med alle nødvendige gjøremål, og likevel er hun så tøff.  Et helt unikt talent. Jeg håper hun får en lang fremtid som filmskaper, avslutter hun.

Legg igjen en kommentar

En ny norsk dokumentarbølge

En ny norsk dokumentarbølge

Hele 12 norske dokumentarer har premiere under årets Eurodok, som arrangeres 19.-23. mars. Ingrid Kristin Dokka mener at den norske dokumentaren har utviklet seg betraktelig de siste årene. – De norske dokumentarene er formmessig og teknisk sterke, mens de europeiske dokumentarene er mer hardtslående og politiske.

Hovedfoto: Fra dokumentaren ‘The Heart of Bruno Wizard’, som har Norgespremiere under Eurodok 2014.

Årets Eurodok har med hele 12 norske dokumentarer i år:

  • Ballettguttene – Førpremiere (regi: Kenneth Elvebakk)
  • Barn som meg – Verdenspremiere (regi: Mari Storstein)
  • Club 7 (regi: August B. Hanssen og Even G. Benestad)
  • Cyrk – Verdenspremiere (regi: Jorunn Myklebust Syversen)
  • Det var ikke jeg, det var fiskmåsen (regi: Julie Engaas Produsent: Cecilie Bjørnaraa)
  • Get Lost (regi: Sindre Habberstad og Christoffer Pedersen)
  • Journey – Verdenspremiere (regi: Ali Parandian)
  • Love City, Jalalabad – Verdenspremiere Directors cut (regi: George Gittoes)
  • Nitrate Flames – Norgespremiere (regi: Mirko Stopar)
  • No Word for Worry – Norgespremiere (regi: Runar Jarle Wiik)
  • The Heart of Bruno Wizard – Norgespremiere (regi: Elisabeth Rasmussen)
  • Tusen millioner ganger hundre tusen takk – Verdenspremiere (regi: Mari Storstein)

En liten dokumentarbølge kan sies å skylle over oss nå på nyåret under Eurodok. Hvilke tendenser i den norske dokumentaren gjør at såpass mange nye filmer kommer akkurat nå? Lanseringsrådgiver for kort- og dokumentarfilm hos NFI, Ingrid Kristin Dokka, mener at profesjonaliseringen av bransjen er én medvirkende årsak til denne mengden av gode dokumentarer.

-Vi ser at den norske dokumentaren har utviklet seg mye, og at det er en profesjonalisering i bransjen som overrasker oss. Det blir vanskeligere og vanskeligere for hvert år å velge fordi Eurodok har ganske begrensede slot’er, men som vi skriver i programmet vårt så er det mange festivaler som helt sikkert vil vise de dokumentarene vi ikke fikk plass til. Vi har vært så heldige at vi har fått lov til å plukke fra øverste hylle.

Dokka ser at norske dokumentarister igjen har begynt å reise ut i verden på jakt etter de viktige historiene.

-For en 5-6 år siden så vi at dokumentaristene reiste ut og begynte å kommentere ikke bare politiske hendelser, men også mindre, personlige historier fra andre land – folkegrupper eller politiske grupperinger som ikke er spesielt synlig i opinionen. Det ser vi igjen nå – at det igjen er en tendens til at dokumentaristene reiser ut og gjør bredt anlagte, visuelt sterke og meget personlige dokumentarer på sitt subjekts vegne. Dette er morsomt å se. Jeg synes det vitner om ganske stort vågemot hos disse filmskaperne når de lager filmer i alt fra Afghanistan til det fjerne Østen – ganske tilbaketrukne områder som man kjenner ganske lite til.

På spørsmål om den norske dokumentarens kår i form av økonomisk støtte, mener Dokka at tv-dokumentaren står sterkest.

– For kinodokumentaren tror jeg det kan være litt mer problematisk, men for tv-dokumentaren så er mitt inntrykk at det skjer ganske mye. Når jeg sier tv-dokumentaren så er det ganske glidende i dette landskapet – noe som er tiltenkt tv kan bli en kinodokumentar og omvendt. Noen filmer faller kanskje igjennom både på kino og tv, men opplever et sterkt festival-liv internasjonalt. Mitt inntrykk er at det er flere arenaer for filmene å bli vist på enn tidligere. Og de vekker et engasjement hos publikum, noe vi ser spesielt på festivaler.

– Dette gjenspeiles også på utdanningsfronten. TV-linjen på Høgskolen i Lillehammer genererer mange talenter. Vi opplever de først gjennom studentfilmer de sender inn til oss, så går det et par år før vi ser navnene igjen bak en rekke spennende produksjoner.

Så hva er egentlig den norske dokumentaren? Er det noe som gjør oss unikt norske i våre produksjoner, eller følger vi bare allerede godt etablerte dokumentar-formler? Dokka mener at det kan spores en høy formmessig og teknisk kvalitet i de norske produksjonene.

– Norge er et ganske ressurssterkt land og det er en verdi du kan se i filmene. De er formmessig og teknisk gode. Etter å ha vært igjennom en god del europeisk dokumentar, kan jeg si at det er absolutt ikke slik der ute. Du ser at de norske filmene har vært gjennom et godt etterarbeid som løfter det visuelle på en helt annen måte enn vi kan se i mye av den europeiske filmen. Den europeiske dokumentaren kan kanskje være tematisk mer hardtslående og mer mangfoldig, hvor de norske kan være litt forsiktig når det gjelder politisk og sosial tematikk.

– Vi er fremdeles der at det handler om sterke personligheter eller at man går inn i en tematikk som det er mye konsensus rundt. Så i den grad jeg savner noe i den norske dokumentaren er at de tør å gå inn og analysere det norske samfunnet. Hva slags land lever vi i? Det er fortsatt mange historier som ikke blir fortalt. Det handler nok også om at mange av filmskaperne har det bra – de fleste av oss lever gode liv. Da skal man kanskje være spesielt interessert i gå mer bak fasaden. Det er f.eks store forskjeller i det norske samfunnet og jeg skulle gjerne sett flere av de historiene fortalt, mener hun.

Når Dokka blir spurt om det er noen av dokumentarfilmskaperne som er tatt ut til Eurodok hun vil fremheve, har hun nettopp et talent i bakhodet, som sitter på en annen erfaring enn de fleste.

– På det norske programmet har vi to filmer av Mari Storstein. Et helt unikt talent som jeg ikke har sett tidligere. Hun er fysisk handikappet og meget intelligent. Et intellekt du tydelig ser igjen i filmene hennes. Talentfull med et skarpt blikk. Hun har noe av dette i seg som jeg savner fordi hun innehar en helt annen erfaring. Hun har vokst opp med et apparat rundt seg som må hjelpe til med alle nødvendige gjøremål, og likevel er hun så tøff.  Et helt unikt talent. Jeg håper hun får en lang fremtid som filmskaper, avslutter hun.

Legg igjen en kommentar

MENY