Nymphomaniac – samtalen som aldri skjedde

Nymphomaniac – samtalen som aldri skjedde

Hvordan kunne Nymphomaniacs vellykkede virale kampanje resultere i et dårlig billettsalg?

Vi så dem alle sammen før jul, de kjente skuespillerne i orgasmisk klimaks. Charlotte Gainsbourg, Uma Thurman, en fryktinngytende Stellan Skarsgård. Det var umulig å ikke like stuntet: vakkert utført, med kjente mennesker og pirrende innhold. Delbart med et enkelt klikk. Så føler man at man er med på notene, er litt på kanten, en smule fræk.

Jo, kampanjen til Nymphomaniac har ikke bare tatt vare på det virale potensialet i sosiale medier, den utnytter også psykologien bak moderne mediebruk. Det var til og med anløp til en sped «meme» når danske filmkritikere parodierte plakaten før jul med egne orgasme-grimaser. Sundance-publikummere fikk posere med egne orgasmevarianter ved festivalpremieren i Januar og en håndfull fans publiserte også egne orgasmer på Instagram, Nymphomaniac-style, angivelig uten Lars von Triers regi eller oppfordring. (Tenk så lett det hadde vært å lage en web-cam-basert orgasmeplakat-generator for Facebook. Jeg hadde oppdatert Facebook-bildet mitt hver time. Jeg nevner det bare).

Funker det, da – å spille på sex? Ja, det fungerer åpenbart for selve kampanjen, når publikum selv gledelig tar på seg rollen som internasjonale plakat-klistrere og sprer og ser en masse. Men effekten på kinobesøket har latt vente på seg.

Bare 11.000 løste billett til filmen i premiereuken i juleferien, noe norske medier var raske til å omtale som en flopp. Og selv om det er for tidlig å konkludere om Nymphomaniacs suksess, besøkstallet nærmer seg 40.000 etter en måned på kino i Danmark, er det langt igjen til distributørens forventede 150.000. Kanskje sitter en hel del masochister på gjerdet og venter på den annonserte Director’s Cut på hele 5,5 timer. At Lars von Trier har tatt avstand fra den fire timer lange kinoversjonen har nok ikke hjulpet på billettsalget.

Uansett er det ingen tvil om at kampanjens spredning ikke står i forhold til filmens popularitet. Hvordan kan det henge sammen?

Nymphomaniac 2 - versjon 2

 Filmskaperen som brand

– Filmen heter jo Nymphomaniac og regissøren regnes som nazist, så da får man oppmerksomhet, sa von Triers Zentropa-kamerat og produsent, Peter Aalbæk Jensen på seminaret «Film 2.0: Attention!» under TIFF. Både Lars og Peter har vært forbilledlige i å bruke seg selv som reklameplakater, ikke bare for sine filmer, men for en lang karriere som dansk films enfants terribles.

Julen 2012 rykket Peter til og med inn en helsides annonse med seg selv og et imponerende lem i den danske tabloidavisen BT for å gjøre reklame for Zentropa og håne kritikerne i filmmagasinet EKKO. Han har helt enkelt sitt på det tørre når han gir råd om å skape blest om både sin egen person og om Zentropas filmer. Attention! er akkurat det han får – for begge deler.

Men hva vil han med meg egentlig, utover å selge billetter?

Nye veier

Aalbæk Jensen delte scenen under Film 2.0: Attention! med Solveig Melkeraaen, en norsk dokumentarfilmskaper som har valgt en annen strategi for å få oppmerksomhet rundt filmen Flink pike. Selv om de to filmene er av svært ulik karakter har også Solveig brukt seg selv som utgangspunkt: I filmen, siden det er historien om hennes elektrosjokk og psykiske helse, men også i bygging av engasjement rundt filmen.

Filmen Flink pike har nok av spicy hemmeligheter man kunne skape attraksjon rundt: depresjon, elektrosjokk, selvmordstanker. Men prosjektet har valgt å legge fokus på de delene av Solveigs historie som nesten alle kan kjenne seg igjen i: Det ytre presset og det indre stresset etter å prestere og bli akseptert.

Flink pike
«Flink Pike»

Flink pike har hatt en dialog med publikum på Facebook siden november 2011 hvor Solveig har delt sin egen prosess og fått respons fra andre flinke piker. Alt Solveig gjør er knyttet til filmen Flink pike, men budskapet hennes om Kunsten å gi faen, er større enn bare filmen og Solveigs egen historie. Det handler om en felles utfordring som vi som publikum kjenner oss igjen i og slutter opp om. Før kinopremieren 10. oktober reiser Solveig på en Norges-turné hun er i ferd med å planlegge sammen med fansen.

Det er for tidlig å spå også om billettsalget til Flink Pike. Men å sørge for at et bredt publikum i Norge kjenner Solveig og snakker om filmen – ikke bare klikker «Liker» – er en god start.

– Filmskaper, nå har du min oppmerksomhet. Hva vil du meg?

Tomme tønner og plakatkampanjer holder verken for å selge billetter eller for å skape engasjement: Du må sørge for at snakkisen blir en samtale som varer. Om noe som er relevant, noe vi ikke kan gå glipp av.

Vi må slutte å tenke at det bare er filmkonsulentene som spør filmskapere «Hva handler dette egentlig om?« eller at markedsføring bare handler om å lure folk inn i mørket. I konkurransen om publikums tid og penger så er det første bud å ta dem på alvor.

Nymphomaniacs virale kampanje er kanskje den aller beste start på en samtale som aldri skjedde.

 

Cecilie Stranger-Thorsen, STRANGER, utvikler digitale strategier for kreative næringer i Skandinavia, med base i Malmø. Hun skriver boken «Sell, Artist, Sell!» og har grunnlagt nettverket «Nordic Transmedia Meet-Up».

Legg igjen en kommentar

Nymphomaniac – samtalen som aldri skjedde

Nymphomaniac – samtalen som aldri skjedde

Hvordan kunne Nymphomaniacs vellykkede virale kampanje resultere i et dårlig billettsalg?

Vi så dem alle sammen før jul, de kjente skuespillerne i orgasmisk klimaks. Charlotte Gainsbourg, Uma Thurman, en fryktinngytende Stellan Skarsgård. Det var umulig å ikke like stuntet: vakkert utført, med kjente mennesker og pirrende innhold. Delbart med et enkelt klikk. Så føler man at man er med på notene, er litt på kanten, en smule fræk.

Jo, kampanjen til Nymphomaniac har ikke bare tatt vare på det virale potensialet i sosiale medier, den utnytter også psykologien bak moderne mediebruk. Det var til og med anløp til en sped «meme» når danske filmkritikere parodierte plakaten før jul med egne orgasme-grimaser. Sundance-publikummere fikk posere med egne orgasmevarianter ved festivalpremieren i Januar og en håndfull fans publiserte også egne orgasmer på Instagram, Nymphomaniac-style, angivelig uten Lars von Triers regi eller oppfordring. (Tenk så lett det hadde vært å lage en web-cam-basert orgasmeplakat-generator for Facebook. Jeg hadde oppdatert Facebook-bildet mitt hver time. Jeg nevner det bare).

Funker det, da – å spille på sex? Ja, det fungerer åpenbart for selve kampanjen, når publikum selv gledelig tar på seg rollen som internasjonale plakat-klistrere og sprer og ser en masse. Men effekten på kinobesøket har latt vente på seg.

Bare 11.000 løste billett til filmen i premiereuken i juleferien, noe norske medier var raske til å omtale som en flopp. Og selv om det er for tidlig å konkludere om Nymphomaniacs suksess, besøkstallet nærmer seg 40.000 etter en måned på kino i Danmark, er det langt igjen til distributørens forventede 150.000. Kanskje sitter en hel del masochister på gjerdet og venter på den annonserte Director’s Cut på hele 5,5 timer. At Lars von Trier har tatt avstand fra den fire timer lange kinoversjonen har nok ikke hjulpet på billettsalget.

Uansett er det ingen tvil om at kampanjens spredning ikke står i forhold til filmens popularitet. Hvordan kan det henge sammen?

Nymphomaniac 2 - versjon 2

 Filmskaperen som brand

– Filmen heter jo Nymphomaniac og regissøren regnes som nazist, så da får man oppmerksomhet, sa von Triers Zentropa-kamerat og produsent, Peter Aalbæk Jensen på seminaret «Film 2.0: Attention!» under TIFF. Både Lars og Peter har vært forbilledlige i å bruke seg selv som reklameplakater, ikke bare for sine filmer, men for en lang karriere som dansk films enfants terribles.

Julen 2012 rykket Peter til og med inn en helsides annonse med seg selv og et imponerende lem i den danske tabloidavisen BT for å gjøre reklame for Zentropa og håne kritikerne i filmmagasinet EKKO. Han har helt enkelt sitt på det tørre når han gir råd om å skape blest om både sin egen person og om Zentropas filmer. Attention! er akkurat det han får – for begge deler.

Men hva vil han med meg egentlig, utover å selge billetter?

Nye veier

Aalbæk Jensen delte scenen under Film 2.0: Attention! med Solveig Melkeraaen, en norsk dokumentarfilmskaper som har valgt en annen strategi for å få oppmerksomhet rundt filmen Flink pike. Selv om de to filmene er av svært ulik karakter har også Solveig brukt seg selv som utgangspunkt: I filmen, siden det er historien om hennes elektrosjokk og psykiske helse, men også i bygging av engasjement rundt filmen.

Filmen Flink pike har nok av spicy hemmeligheter man kunne skape attraksjon rundt: depresjon, elektrosjokk, selvmordstanker. Men prosjektet har valgt å legge fokus på de delene av Solveigs historie som nesten alle kan kjenne seg igjen i: Det ytre presset og det indre stresset etter å prestere og bli akseptert.

Flink pike
«Flink Pike»

Flink pike har hatt en dialog med publikum på Facebook siden november 2011 hvor Solveig har delt sin egen prosess og fått respons fra andre flinke piker. Alt Solveig gjør er knyttet til filmen Flink pike, men budskapet hennes om Kunsten å gi faen, er større enn bare filmen og Solveigs egen historie. Det handler om en felles utfordring som vi som publikum kjenner oss igjen i og slutter opp om. Før kinopremieren 10. oktober reiser Solveig på en Norges-turné hun er i ferd med å planlegge sammen med fansen.

Det er for tidlig å spå også om billettsalget til Flink Pike. Men å sørge for at et bredt publikum i Norge kjenner Solveig og snakker om filmen – ikke bare klikker «Liker» – er en god start.

– Filmskaper, nå har du min oppmerksomhet. Hva vil du meg?

Tomme tønner og plakatkampanjer holder verken for å selge billetter eller for å skape engasjement: Du må sørge for at snakkisen blir en samtale som varer. Om noe som er relevant, noe vi ikke kan gå glipp av.

Vi må slutte å tenke at det bare er filmkonsulentene som spør filmskapere «Hva handler dette egentlig om?« eller at markedsføring bare handler om å lure folk inn i mørket. I konkurransen om publikums tid og penger så er det første bud å ta dem på alvor.

Nymphomaniacs virale kampanje er kanskje den aller beste start på en samtale som aldri skjedde.

 

Cecilie Stranger-Thorsen, STRANGER, utvikler digitale strategier for kreative næringer i Skandinavia, med base i Malmø. Hun skriver boken «Sell, Artist, Sell!» og har grunnlagt nettverket «Nordic Transmedia Meet-Up».

Legg igjen en kommentar

MENY