Du vet, hun som spiller slavejenta

Du vet, hun som spiller slavejenta

Listen over svarte Oscarvinnere er ekstremt kort. Men det er ikke derfor Lupita Nyong’o fortjener en Oscar for «12 Years A Slave». Anne Gjelsvik om Oscar, hudfarge og skuespillere vi ser og ikke ser.

Jeg bruker ganske mye energi hvert år på å forsøke å ikke bry meg om Oscarutdelingen. Først og fremst fordi Academy Awards nesten aldri reflekter hva som er de(n) beste filmen(e) i året som har gått. Historiske tilbakeblikk på Oscar-utdelingen viser notorisk diskrepans mellom ”beste film” og filmene som har blitt stående (for eksempel Forrest Gump og ikke Pulp Fiction (1994), Danser med Ulver og ikke Goodfellas (1991), Shakespeare in Love og ikke Saving Private Ryan (1999) osv.

Filmer som The Artist, Driving Miss Daisy, Kramer mot Kramer, eller Mitt Afrika skyver kontroversielle, utfordrende og nyskapende filmer til side, fordi ”The Oscar goes to” de gode fortellingene med gode skuespillerprestasjoner. Kombinasjonen av Hollywoods markedsføringsbehov og at flertallet av medlemmene av akademiet (Academy of Motion Picture Arts and Sciences) er godt voksne, hvite mannlige skuespillere forfordeler felles minste multiplum i filmkunst.

Når jeg i år tenker ekstra mye på Oscarstatuetter og heier uhemmet på en film ganske mange norske kritikere har plassert trygt i kategorien ”konvensjonell fortellerkunst med gode skuespillere” føles det litt politisk korrekt og ganske paradoksalt. Min Oscarfavoritt i kategorien beste film, beste skuespiller, beste mannlige birolle, og beste kvinnelige birolle er nemlig Steve McQueens 12 Years A Slave. Flere kritikere mener nå at Fox Searchlight spiller skyldkortet i sin kampanje, ved å si at det er på tide å gi ære til en film om USAs lite ærerike fortid

Filmen har jevnt over fått svært positive anmeldelser her hjemme, som den også har i USA og kanskje særlig i Storbritannia. Men norske anmeldere har også ansett filmen for å være melodramatisk (flere), delvis konvensjonell (Montages) og Hollywoodsk (Filmmagasinet). De fleste synes den er god, men Natt og Dag mente den var mer nødvendig enn veldig god. Mens en anmelder mener at regissøren holder tilskueren på avstand fordi han er mer opptatt av ”bjørnebærsaftens estetikk” enn slavens skjebne (Øyvor Dalan Vik, DN) mener en annen (Arild Abrahamsen) at den er et sympatihulk.

Ingen av de to nevnte Lupita Nyong’o, men de er i godt selskap. En gjennomgang av norske anmeldelser på Atekst viser at hun ikke er nevnt ved navn nevnelse i flertallet av anmeldelsene. Noen hederlige unntak finnes (for eksempel Mikael Godø i Dagbladet, Mode Steinkjer i Dagsavisen, Birger Vestmo i P3 og Atli Bjarnason i Montages,), mens noen anmeldere nevner henne som ”en ung slavejente” eller Patsey, ”leika til ein plantasjeeigar”.

Sarah Paulson as “Mistress Epps” and Lupita Nyongo as “Patsey.”

I en film hvor Chiwetel Eijofo trolig spiller sin livs hovedrolle og Michael Fassbender briljerer i sin onde birolle kan noen og enhver havne i skyggen. Men Brad Pitt og Benedict Cumberbatch nevnes oftere enn Lupita Nyong’o. Kanskje er begge naturlige å nevne gitt deres kjendisstatus. Men siden deres roller er vesentlig mindre viktig føles det likevel som en klar forbigåelse, også hvis man ser på den imponerende listen nominasjoner den svarte kvinnelige debutanten har fått.

Ordet svart er her valgt med vilje. Overser vi skuespilleren Lupita Nyong’o fordi hun er svart? Jeg snakker ikke om en skandale al la den pinlige italienske markedsføringen av filmen, der distributøren valgte å sette den største hvite kjendisen (Brad Pitt) på plakaten i stedet for den svarte hovedrolleinnehaveren Chiwetel Eijofor.

Jeg tenker mer på den litt ubevisste måten vi tenker på skuespillere og stjerners hudfarge. Ordet ”vi” er valgt fordi dette også gjelder meg. Som Richard Dyer har demonstrert (blant annet i boken White) har vi hvite tilskuere en tendens til å se hvite karakterer i film som unike og individer, uten rase. Gjennom vår dominans i kulturen, for eksempel i filmmediet har vi skapt verden i vårt bilde. De andre er derimot «particular, marked, raced,» mens den hvite mannen er «without properties, unmarked, universal, just human» (38). Dyer har derfor valgt å synliggjøre dette gjennom å diskutere de hvite i film og foto.

Nå er det ikke slik at Lupita Nyong’o ikke har fått oppmerksomhet. Nesten tvert imot. Hun er overalt, hun er på nominasjonslister, på premierer, prisutdelinger og røde løpere, og på forsidene av magasiner. Hun er årets stjerneskudd i Hollywood. Hun omtales som mystisk, magisk og ”dazzling”. Hun synes på den røde løperen og hennes kjoler og utseende fyller snart halve internett. Hun har hentet hjem en rekke priser, men ingen av de største (Golden Globe, BAFTA). Stjernen Lupita blir sett, men ser vi skuespilleren og talentet? Ser vi virkelig hvor god hun er i denne filmen? Jeg frykter at hun går hjem fra Oscarfesten uten statuett.

Sist sommer ble Cheryl Boone Isaacs valgt som president for Academy of Motion Picture Arts and Sciences (og ble med det historisk som den første Afrikansk-amerikanske lederen for organisasjonen. Kvinnen som selv har stått bak markedsføringskampanjene for flere tidligere Oscarvinnere ble slik et viktig navn i akademiets historie.

Listen over svarte prisvinnere er så kort at den nesten kan læres utenat før søndagens utdeling. Ingen svarte regissører har vunnet Oscar, og kun fire mannlige hovedrolleinnehavere (Sidney Potier, Denzel Washington, Jamie Foxx og Forest Whitaker ) og en kvinne (Halle Berry) har vunnet tidligere. Det er på tide at den listen får noen flere navn, og et av de bør være Lupita Nyong’o. Ikke fordi det er på tide, men fordi hun fortjener det.

Les Anne Gjelsviks tidligere innlegg

Anne Gjelsvik er fast spaltist på Rushprint.no. Hun er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst og medivitenskap, NTNU og professor II ved Universitetet i Tromsø. Hun har særlig forsker på amerikansk samtidsfilm og forholdet mellom film og samfunn. Hun har blant annet skrevet bøker om filmkritikk og vold, og hennes siste bøker er Hva er film (2013) og Clint Eastwood’s Iwo Jima (2013). Hun arbeider nå på et prosjekt om terror i mediene.

 

Legg igjen en kommentar

Du vet, hun som spiller slavejenta

Du vet, hun som spiller slavejenta

Listen over svarte Oscarvinnere er ekstremt kort. Men det er ikke derfor Lupita Nyong’o fortjener en Oscar for «12 Years A Slave». Anne Gjelsvik om Oscar, hudfarge og skuespillere vi ser og ikke ser.

Jeg bruker ganske mye energi hvert år på å forsøke å ikke bry meg om Oscarutdelingen. Først og fremst fordi Academy Awards nesten aldri reflekter hva som er de(n) beste filmen(e) i året som har gått. Historiske tilbakeblikk på Oscar-utdelingen viser notorisk diskrepans mellom ”beste film” og filmene som har blitt stående (for eksempel Forrest Gump og ikke Pulp Fiction (1994), Danser med Ulver og ikke Goodfellas (1991), Shakespeare in Love og ikke Saving Private Ryan (1999) osv.

Filmer som The Artist, Driving Miss Daisy, Kramer mot Kramer, eller Mitt Afrika skyver kontroversielle, utfordrende og nyskapende filmer til side, fordi ”The Oscar goes to” de gode fortellingene med gode skuespillerprestasjoner. Kombinasjonen av Hollywoods markedsføringsbehov og at flertallet av medlemmene av akademiet (Academy of Motion Picture Arts and Sciences) er godt voksne, hvite mannlige skuespillere forfordeler felles minste multiplum i filmkunst.

Når jeg i år tenker ekstra mye på Oscarstatuetter og heier uhemmet på en film ganske mange norske kritikere har plassert trygt i kategorien ”konvensjonell fortellerkunst med gode skuespillere” føles det litt politisk korrekt og ganske paradoksalt. Min Oscarfavoritt i kategorien beste film, beste skuespiller, beste mannlige birolle, og beste kvinnelige birolle er nemlig Steve McQueens 12 Years A Slave. Flere kritikere mener nå at Fox Searchlight spiller skyldkortet i sin kampanje, ved å si at det er på tide å gi ære til en film om USAs lite ærerike fortid

Filmen har jevnt over fått svært positive anmeldelser her hjemme, som den også har i USA og kanskje særlig i Storbritannia. Men norske anmeldere har også ansett filmen for å være melodramatisk (flere), delvis konvensjonell (Montages) og Hollywoodsk (Filmmagasinet). De fleste synes den er god, men Natt og Dag mente den var mer nødvendig enn veldig god. Mens en anmelder mener at regissøren holder tilskueren på avstand fordi han er mer opptatt av ”bjørnebærsaftens estetikk” enn slavens skjebne (Øyvor Dalan Vik, DN) mener en annen (Arild Abrahamsen) at den er et sympatihulk.

Ingen av de to nevnte Lupita Nyong’o, men de er i godt selskap. En gjennomgang av norske anmeldelser på Atekst viser at hun ikke er nevnt ved navn nevnelse i flertallet av anmeldelsene. Noen hederlige unntak finnes (for eksempel Mikael Godø i Dagbladet, Mode Steinkjer i Dagsavisen, Birger Vestmo i P3 og Atli Bjarnason i Montages,), mens noen anmeldere nevner henne som ”en ung slavejente” eller Patsey, ”leika til ein plantasjeeigar”.

Sarah Paulson as “Mistress Epps” and Lupita Nyongo as “Patsey.”

I en film hvor Chiwetel Eijofo trolig spiller sin livs hovedrolle og Michael Fassbender briljerer i sin onde birolle kan noen og enhver havne i skyggen. Men Brad Pitt og Benedict Cumberbatch nevnes oftere enn Lupita Nyong’o. Kanskje er begge naturlige å nevne gitt deres kjendisstatus. Men siden deres roller er vesentlig mindre viktig føles det likevel som en klar forbigåelse, også hvis man ser på den imponerende listen nominasjoner den svarte kvinnelige debutanten har fått.

Ordet svart er her valgt med vilje. Overser vi skuespilleren Lupita Nyong’o fordi hun er svart? Jeg snakker ikke om en skandale al la den pinlige italienske markedsføringen av filmen, der distributøren valgte å sette den største hvite kjendisen (Brad Pitt) på plakaten i stedet for den svarte hovedrolleinnehaveren Chiwetel Eijofor.

Jeg tenker mer på den litt ubevisste måten vi tenker på skuespillere og stjerners hudfarge. Ordet ”vi” er valgt fordi dette også gjelder meg. Som Richard Dyer har demonstrert (blant annet i boken White) har vi hvite tilskuere en tendens til å se hvite karakterer i film som unike og individer, uten rase. Gjennom vår dominans i kulturen, for eksempel i filmmediet har vi skapt verden i vårt bilde. De andre er derimot «particular, marked, raced,» mens den hvite mannen er «without properties, unmarked, universal, just human» (38). Dyer har derfor valgt å synliggjøre dette gjennom å diskutere de hvite i film og foto.

Nå er det ikke slik at Lupita Nyong’o ikke har fått oppmerksomhet. Nesten tvert imot. Hun er overalt, hun er på nominasjonslister, på premierer, prisutdelinger og røde løpere, og på forsidene av magasiner. Hun er årets stjerneskudd i Hollywood. Hun omtales som mystisk, magisk og ”dazzling”. Hun synes på den røde løperen og hennes kjoler og utseende fyller snart halve internett. Hun har hentet hjem en rekke priser, men ingen av de største (Golden Globe, BAFTA). Stjernen Lupita blir sett, men ser vi skuespilleren og talentet? Ser vi virkelig hvor god hun er i denne filmen? Jeg frykter at hun går hjem fra Oscarfesten uten statuett.

Sist sommer ble Cheryl Boone Isaacs valgt som president for Academy of Motion Picture Arts and Sciences (og ble med det historisk som den første Afrikansk-amerikanske lederen for organisasjonen. Kvinnen som selv har stått bak markedsføringskampanjene for flere tidligere Oscarvinnere ble slik et viktig navn i akademiets historie.

Listen over svarte prisvinnere er så kort at den nesten kan læres utenat før søndagens utdeling. Ingen svarte regissører har vunnet Oscar, og kun fire mannlige hovedrolleinnehavere (Sidney Potier, Denzel Washington, Jamie Foxx og Forest Whitaker ) og en kvinne (Halle Berry) har vunnet tidligere. Det er på tide at den listen får noen flere navn, og et av de bør være Lupita Nyong’o. Ikke fordi det er på tide, men fordi hun fortjener det.

Les Anne Gjelsviks tidligere innlegg

Anne Gjelsvik er fast spaltist på Rushprint.no. Hun er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst og medivitenskap, NTNU og professor II ved Universitetet i Tromsø. Hun har særlig forsker på amerikansk samtidsfilm og forholdet mellom film og samfunn. Hun har blant annet skrevet bøker om filmkritikk og vold, og hennes siste bøker er Hva er film (2013) og Clint Eastwood’s Iwo Jima (2013). Hun arbeider nå på et prosjekt om terror i mediene.

 

Legg igjen en kommentar

MENY