TIFF 2014: Om droner, snøbrett og filmkritikkens tilstand

TIFF 2014: Om droner, snøbrett og filmkritikkens tilstand

Seminarene under årets filmfestival i Tromsø sto i framtidas tegn. Rushprint var tilstede både da teknologene diskuterte viral markedsføring, og da filmkritikerne diskuterte hvor aviskritikken er på vei.

Et av de mest interessante faste innslagene på TIFF-programmet pleier å være den såkalte 2.0-konferansen, som arrangeres i samarbeid med Innovasjon Norge. Temaet varierer fra år til år, men dreier seg alltid om ny teknologi og nye måter å kommunisere på.

I år lå fokus på hvordan filmbransjen kan fange publikums oppmerksomhet i en stadig mer kompleks og foranderlig medieverden. Tittelen på seminaret var Film 2.0: Attention! og vi vil presentere noen hovedpunkter fra innledningene.

Et par dager senere arrangerte Norsk Filmkritikerlag et internseminar hvor oppmerksomhet igjen var tema – denne gangen sett fra motsatt side. Hva slags film fortjener vår oppmerksomhet i det nye medielandskapet?

I Norge er det tradisjon for at aviskritikkene knyttes til kinoprogrammet, slik at nesten bare kinofilm blir anmeldt. Men hva når kinoene stadig oftere blir åsted for uinteressante franchise-oppfølgere, mens de mest interessante mellomstore voksenfilmene ikke settes opp i det hele tatt, men sendes rett på dvd eller til en begrenset cinematek-oppsetning?

LES OGSÅ YNGVE SÆTHERS INNLEGG FRA ÅPNINGSKONFERANSEN: – FUCK «LIKES»

Snøbrett og villedende promo

På 2.0-seminaret møtte vi blant annet en filmskaper som foreløpig har lyktes bedre med å markedsføre enn å lage film. Carl Christian Lein Størmer har vakt oppmerksomhet i snowboard-miljøet med en film som ennå ikke er lagt, og foredraget hans handlet om hvordan dette var mulig. Tre trailere er sluppet med ett års mellomrom, og hver gang har konseptet endret seg, men likevel virker ingen av fansen skuffa.

– Hvis vi gjorde noe riktig var det helt fra begynnelsen å knytte oss til kjernepublikummet. Underveis har vi jobbet mot lokale og nasjonale kjernemedier, noe som gjorde det mulig både å filme og utvikle konseptet underveis. Idag er det ikke vanskelig å få kjente folk i miljøet til å bli med på prosjektet. Tvert imot, forteller Størmer.

Regissør Carl Christian Lein Størmer og festivalsjef Martha Otte på dekket av Hurtigruta, hvor den nye traileren hadde utendørs premiere under TIFF 2014.
Regissør Carl Christian Lein Størmer og festivalsjef Martha Otte på dekket av Hurtigruta, hvor den nye traileren hadde utendørs premiere under TIFF 2014. Foto: Daniel Mikkelsen (som også har tatt hovedbildet øverst i denne artikkelen).

Den første traileren ble sluppet i januar 2012, og var et 2 minutters intervju med Størmers idog Jerry Dugan, som har lagd flere legendariske snowboard-filmer. På denne tida var det meningen at filmen skulle bli en klassisk snøbrettfilm. I januar 2013 slapp de en trailer som viste filmen som en bredere anlagt dokumentar, sentrert rundt noen av hovedpersonene i det nordnorske snøbrettmiljøet på 1990-tall og hvordan det var gått med dem. I januar 2014 ble det sluppet en ny trailer og samtidig et crowdfunding-prosjekt, samt fastsatt en ny mulig premieredato 17. januar 2015. Denne gangen skisseres problemstillingen slik: Hva om du våkner opp etter mange år og skjønner at det var snøbrettkjøringa som definerte deg og gjorde deg til den du er? Da kan du enten benekte at snøbrett betyr noe for deg, eller late som om du har en sjanse mot den nye generasjonen.

– There’s always next season blir filmen om en snowboard-film som aldri ble noe av. Kanskje ville det kuleste vært om heller ikke den ble ferdig? flirer Størmer, som selv måtte slutte å kjøre snøbrett etter en ulykke, og senere har utdannet seg til lege.

Virale videoer

Et interessant foredrag ble holdt av britiske Joe Wade, som benytter virale videoer til å få fram politiske budskap, og for øyeblikket er aktuell med den BAFTA-vinnende tv-serien The Revolution Will be Televised.

– Tidligere pleide vi å dele ut flyere på nattklubber, men på et tidspunkt begynte vi å lage videoer istedet. Hver gang vi lager noe spør vi oss selv: Ville jeg ha delt dette på Facebook eller Instagram? Vi prøver alltid å få til at noe sprer seg viralt, også når vi egentlig har en annen målgruppe enn dem som benytter sosiale medier mye. Er vi heldige kan politiske budskap bli plukket opp på buzz feed av mainstream media, og på denne måten går over til et mer voksent publikum. Hvem du betrakter som målpublikummet ditt kan like gjerne være noen lenger ut i oppmerksomhetskjeden.

Wade viste oss en eksempelvideo med den eldre britiske tv-personligheten Bill Oddie, som er kjent for å lage seriøse fugleprogrammer for BBC. Han ble plassert i foajéen på en større bank som hadde investert i regnskogfientlige prosjekter, og framførte en tekst hvor bankfolkene ble observert og tolket i naturfilmspråk. De var «rovdyr» øverst i matkjeden som gjerne invaderer andres territorium, men «blir ekstremt aggressive» når andre invaderer deres – en påstand som understøttes når vi ser naturelskeren bli kastet ut av en sikkerhetsvakter.

– En slik eldre mediepersonlighet har en egen autoritet vi kan bruke til å få fram et budskap, men for at filmen skal appellere til et yngre publikum er det viktig å få ham til å gjøre mer stuntaktige ting. Denne videoen ble raskt plukket opp viralt, noe som etterhvert har ført til at banken har endret sin regnskogpolitikk, forteller Wade.

(Sjekk gjerne også ut Joe Wades organisasjon Don’t Panic.)

Dronefilming, spill og finansiering

Blant de mer teknisk orienterte foredragsholderne var Erik Solheim fra NRKbeta, som blant annet viste fugleperspektivopptak fra en stille vinterskog tatt med minihelikopteret han ifjor fortalte om i Rushprint (for dem som samler på papirutgaven vår finnes intervjuet i utgave nr 2-2013), og franske Victor Potrel som har jobbet med YouTube for Google siden 2011, og viste oss en rekke videoer som har blitt virale fenomener.

– Hva har dette å si for filmbransjen? Vel, det kunne vært interessant om filmskapere forsto at det finnes et publikum der ute, og begynte å lage filmer spesielt for YouTube. I tillegg kan nye modeller som crowd funding åpne for helt nye måter å finansiere filmproduksjon på. For folk som har innhold med potensiale kan en suksess med en viral video gjøre det mulig å bygge forretningsmodeller hvor folk kan klikke seg videre inn på nettsiden deres og kjøpe innhold eller bidra med penger, mente Potrel.

Norske Are Sundnes er kreativ leder i Hyper Games, og snakket om bruk av sosiale medier og spill i forbindelse med filmer som Rottenetter, Albert Åberg og Hodejegerne.

– Jeg har et hovedråd når det gjelder spill og markedsføring: Ikke lag reklamespill. Det høres kanskje rart ut når det kommer fra meg, men folk merker raskt om du bare har lagd spillet for å markedsføre noe annet. Du er nødt til å underholdning når du skal lage et spill.

Zentropa og viljen til å være original

Andre foredragsholdere var Solveig Melkeraaen, som fortalte om sin nye dokumentar Flink pike, og amerikanske Christine Cynn som nylig har flyttet til Balsfjord og som var produsent på den Oscar-nominerte The Act of Killing (vårt intervju med regissør Joshua Oppenheimer ligger her).

Det forventede høydepunktet på konferansen var nok for mange Peter Aalbæk Jensen, den legendariske danske produsenten som mer mer vittig enn innsiktsfullt fortalte hvordan han og Lars von Trier bygde opp Zentropa sammen. Noen av rådene hans til ambisiøse filmskapere kan likevel være verdt å merke seg:

– For å få oppmerksomhet kan det hjelpe å ha en regissør med en særegen personlighet, og en god tittel. Nymphomaniac, for eksempel, har begge. Det viktigste er likevel å ikke være redd for å være original. Spesielt vil jeg til livs dette påskuddet om at vi har for lite publikum i Skandinavia. Idag har verden blitt så liten at det ikke har noe å si! Selv den mest elitære film kan får et stort nok publikum, bare vi tenker internasjonalt.

Skal bare kinofilmer anmeldes?

TIFF har i flere år hatt et godt samarbeid med Norsk Filmkritikerlag, som  arrangerer debatter og velger ut film til et sideprogram kalt Kritikeruka. I tillegg foregår det et lukket internseminar, som jeg i år vil ta meg den uautoriserte friheten å rapportere litt fra. Årsaken er innslaget hvor flere profilerte kritikere og kulturredaktører diskuterte  framtid.

Ordstyrer var Ulrik Eriksen fra Morgenbladet, og panelet besto av:

  • Ellen Engelstad (skribent i Klassekampen og Wuxia)
  • Terje Eidsvaag (filmanmelder Adresseavisa)
  • Geir Ramnefjell (kulturredaktør i Dagbladet)
  • Mode Steinkjer (kulturredaktør Dagsavisen)

Utgangspunktet for debatten var en artikkel litteratur- og filmkritiker Ellen Engelstad hadde skrevet i det nye filmtidsskriftet Wuxia, hvor hun mente at utvalget filmanmeldelser i for stor grad er diktert av kinorepertoaret. Ifølge Engelstad ligger det antakelig en demokratisk tanke bak.

– Da jeg diskuterte det med mine redaktører i Klassekampen mente de at det nærmest ville være litt frekt overfor leserne å anmelde noe de ikke selv kunne gå å se. Da forsøkte jeg å minne om at heller ikke konserter eller teaterforestillinger alltid kan ses etter anmeldelsen, og at utvalgskriteriene blir viktigere å diskutere jo mer kinoene eies av rent kommersielle aktører som er mindre opptatt av kvaliteten på repertoaret. Ofte skjer det vel så interessante ting på Cinematekene som på vanlige kinoer, og filmer som vises på festivalene blir gjerne tilgjengelige på DVD og strømmetjenester etter hvert.

Hvorfor skriver alle om Paranormal Activity 5, og nesten ingen om Margaret?
Hvorfor skriver alle om Paranormal Activity 5, og nesten ingen om Margaret?

Kontrakten med leserne

Terje Eidsvaag i Adresseavisa advarte om faren ved at kritikken kan miste sin legitimitet dersom vi slutter å anmelde det folk faktisk går og ser. Samtidig medga han at automatikken i utvalget iblant kan virke absurd.

– Automatikken kan gi seg pussige utslag som at alle skriver om Paranormal Activity 5, men nesten ingen skriver om mer interessante filmer som Margaret. Faren med å velge bort visse kinofilmer kan være at valgene tas på sviktende grunnlag. For eksempel unnlot Aftenposten å anmelde Springbreakers, antakelig fordi de trodde den bare var enda en dum amerikansk collegefilm. Da det viste seg at filmen hadde en større relevans, ble dilemmaet løst ved at en av anmelderne skrev en kommentar om den på et senere tidspunkt.

Mode Steinkjer i Dagsavisen viste til den underforståtte kontrakten med leserne, som kan være så sterk at det gjerne kommer reaksjoner om noen av kinofilmene utelates.

– I julen fikk vi av en eller annen grunn ikke anmeldt A Touch of Sin, mest fordi juleslippet var så enormt stort. I etterkant fikk vi reaksjoner på at folk gjerne ville ha vår kommentar, siden de hadde lest om den andre steder og at den var bra. Vi valgte derfor å etteranmelde den, ikke fordi vi tror den kommer til å gå lenge på kino, men også for dokumentasjonens skyld, slik at det finnes en vurdering fra Dagsavisen. Vi anmelder ganske ofte festivalfilm, eller skriver i det minste festivalkommentarer. Mange festivalfilmer kommer jo på kino eller tv etterhvert, og da er det fint å kunne vise til at vi har skrevet om dem. Blant annet gjaldt dette dokumentarfilmen Gatekeepers.

Aftenposten droppet først å anmelde Springbreakers, fordi de trodde det var nok en dum amerikansk collegefilm.
Droppet Aftenposten først å anmelde Springbreakers, fordi de trodde det var nok en dum amerikansk collegefilm?

Viktig å anmelde dårlig film!

Fra salen påpekte Lars Ole Kristiansen i nettstedet Montages av vi ikke må komme i en situasjon hvor bare filmer av såkalt høy kvalitet blir anmeldt i avisene.

– Vi bør i hvert fall ikke slutte å anmelde dårlige filmer! Mange av de mest interessante tekstene handler om hva som er dårlig i en film. Det kan ikke foregå en forhåndsvurdering av kvalitet. Et annet spørsmål er om vurderingen av hva som burde anmeldes skal tas uten at kritikeren har sett filmen, og hvem som isåfall skal gjøre den.

Øyvor Dalan Vik i Dagens Næringsliv var enig i at kvalitet er et vanskelig kriterium

– I Dagens Næringsliv skriver jeg vanligvis om én film i uka, men da basert mer på hva som er interessant, enn hva som er bra. Vi må også tenkte på hvem leserne våre er.

Geir Ramnefjell i Dagbladet fortalte at de hittil har vært slaver av kinorepertoaret, men var åpen for at kriteriene burde diskuteres. Et alternativ til å anmelde film som ikke går på kino mente han kunne være samarbeid med eksterne aktører.

– Det er et viktig ønske hos oss i Dagbladet å skape entusiasme for kulturuttrykkene. Derfor har vi blant annet inngått et samarbeid med Filterbloggen, som har et mer spesialisert blikk og utvalg når det gjelder hva de skriver om. Dette samarbeidet har vært en suksess, også når det gjelder antall klikk, både når det gjelder tv-serier og festivalfilm.

(Eventuelle kritikere som føler seg feilsitert er velkomne til å ta kontakt med skribenten for å få teksten korrigert.)

Les gjerne også min anbefaling av 6 nordiske filmperler fra TIFF-programmet som bør komme på norske kinoer (hittil har kun to av dem funnet distributør).

LES YNGVE SÆTHERS INNLEGG FRA ÅPNINGSKONFERANSEN: – FUCK «LIKES»

Legg igjen en kommentar

TIFF 2014: Om droner, snøbrett og filmkritikkens tilstand

TIFF 2014: Om droner, snøbrett og filmkritikkens tilstand

Seminarene under årets filmfestival i Tromsø sto i framtidas tegn. Rushprint var tilstede både da teknologene diskuterte viral markedsføring, og da filmkritikerne diskuterte hvor aviskritikken er på vei.

Et av de mest interessante faste innslagene på TIFF-programmet pleier å være den såkalte 2.0-konferansen, som arrangeres i samarbeid med Innovasjon Norge. Temaet varierer fra år til år, men dreier seg alltid om ny teknologi og nye måter å kommunisere på.

I år lå fokus på hvordan filmbransjen kan fange publikums oppmerksomhet i en stadig mer kompleks og foranderlig medieverden. Tittelen på seminaret var Film 2.0: Attention! og vi vil presentere noen hovedpunkter fra innledningene.

Et par dager senere arrangerte Norsk Filmkritikerlag et internseminar hvor oppmerksomhet igjen var tema – denne gangen sett fra motsatt side. Hva slags film fortjener vår oppmerksomhet i det nye medielandskapet?

I Norge er det tradisjon for at aviskritikkene knyttes til kinoprogrammet, slik at nesten bare kinofilm blir anmeldt. Men hva når kinoene stadig oftere blir åsted for uinteressante franchise-oppfølgere, mens de mest interessante mellomstore voksenfilmene ikke settes opp i det hele tatt, men sendes rett på dvd eller til en begrenset cinematek-oppsetning?

LES OGSÅ YNGVE SÆTHERS INNLEGG FRA ÅPNINGSKONFERANSEN: – FUCK «LIKES»

Snøbrett og villedende promo

På 2.0-seminaret møtte vi blant annet en filmskaper som foreløpig har lyktes bedre med å markedsføre enn å lage film. Carl Christian Lein Størmer har vakt oppmerksomhet i snowboard-miljøet med en film som ennå ikke er lagt, og foredraget hans handlet om hvordan dette var mulig. Tre trailere er sluppet med ett års mellomrom, og hver gang har konseptet endret seg, men likevel virker ingen av fansen skuffa.

– Hvis vi gjorde noe riktig var det helt fra begynnelsen å knytte oss til kjernepublikummet. Underveis har vi jobbet mot lokale og nasjonale kjernemedier, noe som gjorde det mulig både å filme og utvikle konseptet underveis. Idag er det ikke vanskelig å få kjente folk i miljøet til å bli med på prosjektet. Tvert imot, forteller Størmer.

Regissør Carl Christian Lein Størmer og festivalsjef Martha Otte på dekket av Hurtigruta, hvor den nye traileren hadde utendørs premiere under TIFF 2014.
Regissør Carl Christian Lein Størmer og festivalsjef Martha Otte på dekket av Hurtigruta, hvor den nye traileren hadde utendørs premiere under TIFF 2014. Foto: Daniel Mikkelsen (som også har tatt hovedbildet øverst i denne artikkelen).

Den første traileren ble sluppet i januar 2012, og var et 2 minutters intervju med Størmers idog Jerry Dugan, som har lagd flere legendariske snowboard-filmer. På denne tida var det meningen at filmen skulle bli en klassisk snøbrettfilm. I januar 2013 slapp de en trailer som viste filmen som en bredere anlagt dokumentar, sentrert rundt noen av hovedpersonene i det nordnorske snøbrettmiljøet på 1990-tall og hvordan det var gått med dem. I januar 2014 ble det sluppet en ny trailer og samtidig et crowdfunding-prosjekt, samt fastsatt en ny mulig premieredato 17. januar 2015. Denne gangen skisseres problemstillingen slik: Hva om du våkner opp etter mange år og skjønner at det var snøbrettkjøringa som definerte deg og gjorde deg til den du er? Da kan du enten benekte at snøbrett betyr noe for deg, eller late som om du har en sjanse mot den nye generasjonen.

– There’s always next season blir filmen om en snowboard-film som aldri ble noe av. Kanskje ville det kuleste vært om heller ikke den ble ferdig? flirer Størmer, som selv måtte slutte å kjøre snøbrett etter en ulykke, og senere har utdannet seg til lege.

Virale videoer

Et interessant foredrag ble holdt av britiske Joe Wade, som benytter virale videoer til å få fram politiske budskap, og for øyeblikket er aktuell med den BAFTA-vinnende tv-serien The Revolution Will be Televised.

– Tidligere pleide vi å dele ut flyere på nattklubber, men på et tidspunkt begynte vi å lage videoer istedet. Hver gang vi lager noe spør vi oss selv: Ville jeg ha delt dette på Facebook eller Instagram? Vi prøver alltid å få til at noe sprer seg viralt, også når vi egentlig har en annen målgruppe enn dem som benytter sosiale medier mye. Er vi heldige kan politiske budskap bli plukket opp på buzz feed av mainstream media, og på denne måten går over til et mer voksent publikum. Hvem du betrakter som målpublikummet ditt kan like gjerne være noen lenger ut i oppmerksomhetskjeden.

Wade viste oss en eksempelvideo med den eldre britiske tv-personligheten Bill Oddie, som er kjent for å lage seriøse fugleprogrammer for BBC. Han ble plassert i foajéen på en større bank som hadde investert i regnskogfientlige prosjekter, og framførte en tekst hvor bankfolkene ble observert og tolket i naturfilmspråk. De var «rovdyr» øverst i matkjeden som gjerne invaderer andres territorium, men «blir ekstremt aggressive» når andre invaderer deres – en påstand som understøttes når vi ser naturelskeren bli kastet ut av en sikkerhetsvakter.

– En slik eldre mediepersonlighet har en egen autoritet vi kan bruke til å få fram et budskap, men for at filmen skal appellere til et yngre publikum er det viktig å få ham til å gjøre mer stuntaktige ting. Denne videoen ble raskt plukket opp viralt, noe som etterhvert har ført til at banken har endret sin regnskogpolitikk, forteller Wade.

(Sjekk gjerne også ut Joe Wades organisasjon Don’t Panic.)

Dronefilming, spill og finansiering

Blant de mer teknisk orienterte foredragsholderne var Erik Solheim fra NRKbeta, som blant annet viste fugleperspektivopptak fra en stille vinterskog tatt med minihelikopteret han ifjor fortalte om i Rushprint (for dem som samler på papirutgaven vår finnes intervjuet i utgave nr 2-2013), og franske Victor Potrel som har jobbet med YouTube for Google siden 2011, og viste oss en rekke videoer som har blitt virale fenomener.

– Hva har dette å si for filmbransjen? Vel, det kunne vært interessant om filmskapere forsto at det finnes et publikum der ute, og begynte å lage filmer spesielt for YouTube. I tillegg kan nye modeller som crowd funding åpne for helt nye måter å finansiere filmproduksjon på. For folk som har innhold med potensiale kan en suksess med en viral video gjøre det mulig å bygge forretningsmodeller hvor folk kan klikke seg videre inn på nettsiden deres og kjøpe innhold eller bidra med penger, mente Potrel.

Norske Are Sundnes er kreativ leder i Hyper Games, og snakket om bruk av sosiale medier og spill i forbindelse med filmer som Rottenetter, Albert Åberg og Hodejegerne.

– Jeg har et hovedråd når det gjelder spill og markedsføring: Ikke lag reklamespill. Det høres kanskje rart ut når det kommer fra meg, men folk merker raskt om du bare har lagd spillet for å markedsføre noe annet. Du er nødt til å underholdning når du skal lage et spill.

Zentropa og viljen til å være original

Andre foredragsholdere var Solveig Melkeraaen, som fortalte om sin nye dokumentar Flink pike, og amerikanske Christine Cynn som nylig har flyttet til Balsfjord og som var produsent på den Oscar-nominerte The Act of Killing (vårt intervju med regissør Joshua Oppenheimer ligger her).

Det forventede høydepunktet på konferansen var nok for mange Peter Aalbæk Jensen, den legendariske danske produsenten som mer mer vittig enn innsiktsfullt fortalte hvordan han og Lars von Trier bygde opp Zentropa sammen. Noen av rådene hans til ambisiøse filmskapere kan likevel være verdt å merke seg:

– For å få oppmerksomhet kan det hjelpe å ha en regissør med en særegen personlighet, og en god tittel. Nymphomaniac, for eksempel, har begge. Det viktigste er likevel å ikke være redd for å være original. Spesielt vil jeg til livs dette påskuddet om at vi har for lite publikum i Skandinavia. Idag har verden blitt så liten at det ikke har noe å si! Selv den mest elitære film kan får et stort nok publikum, bare vi tenker internasjonalt.

Skal bare kinofilmer anmeldes?

TIFF har i flere år hatt et godt samarbeid med Norsk Filmkritikerlag, som  arrangerer debatter og velger ut film til et sideprogram kalt Kritikeruka. I tillegg foregår det et lukket internseminar, som jeg i år vil ta meg den uautoriserte friheten å rapportere litt fra. Årsaken er innslaget hvor flere profilerte kritikere og kulturredaktører diskuterte  framtid.

Ordstyrer var Ulrik Eriksen fra Morgenbladet, og panelet besto av:

  • Ellen Engelstad (skribent i Klassekampen og Wuxia)
  • Terje Eidsvaag (filmanmelder Adresseavisa)
  • Geir Ramnefjell (kulturredaktør i Dagbladet)
  • Mode Steinkjer (kulturredaktør Dagsavisen)

Utgangspunktet for debatten var en artikkel litteratur- og filmkritiker Ellen Engelstad hadde skrevet i det nye filmtidsskriftet Wuxia, hvor hun mente at utvalget filmanmeldelser i for stor grad er diktert av kinorepertoaret. Ifølge Engelstad ligger det antakelig en demokratisk tanke bak.

– Da jeg diskuterte det med mine redaktører i Klassekampen mente de at det nærmest ville være litt frekt overfor leserne å anmelde noe de ikke selv kunne gå å se. Da forsøkte jeg å minne om at heller ikke konserter eller teaterforestillinger alltid kan ses etter anmeldelsen, og at utvalgskriteriene blir viktigere å diskutere jo mer kinoene eies av rent kommersielle aktører som er mindre opptatt av kvaliteten på repertoaret. Ofte skjer det vel så interessante ting på Cinematekene som på vanlige kinoer, og filmer som vises på festivalene blir gjerne tilgjengelige på DVD og strømmetjenester etter hvert.

Hvorfor skriver alle om Paranormal Activity 5, og nesten ingen om Margaret?
Hvorfor skriver alle om Paranormal Activity 5, og nesten ingen om Margaret?

Kontrakten med leserne

Terje Eidsvaag i Adresseavisa advarte om faren ved at kritikken kan miste sin legitimitet dersom vi slutter å anmelde det folk faktisk går og ser. Samtidig medga han at automatikken i utvalget iblant kan virke absurd.

– Automatikken kan gi seg pussige utslag som at alle skriver om Paranormal Activity 5, men nesten ingen skriver om mer interessante filmer som Margaret. Faren med å velge bort visse kinofilmer kan være at valgene tas på sviktende grunnlag. For eksempel unnlot Aftenposten å anmelde Springbreakers, antakelig fordi de trodde den bare var enda en dum amerikansk collegefilm. Da det viste seg at filmen hadde en større relevans, ble dilemmaet løst ved at en av anmelderne skrev en kommentar om den på et senere tidspunkt.

Mode Steinkjer i Dagsavisen viste til den underforståtte kontrakten med leserne, som kan være så sterk at det gjerne kommer reaksjoner om noen av kinofilmene utelates.

– I julen fikk vi av en eller annen grunn ikke anmeldt A Touch of Sin, mest fordi juleslippet var så enormt stort. I etterkant fikk vi reaksjoner på at folk gjerne ville ha vår kommentar, siden de hadde lest om den andre steder og at den var bra. Vi valgte derfor å etteranmelde den, ikke fordi vi tror den kommer til å gå lenge på kino, men også for dokumentasjonens skyld, slik at det finnes en vurdering fra Dagsavisen. Vi anmelder ganske ofte festivalfilm, eller skriver i det minste festivalkommentarer. Mange festivalfilmer kommer jo på kino eller tv etterhvert, og da er det fint å kunne vise til at vi har skrevet om dem. Blant annet gjaldt dette dokumentarfilmen Gatekeepers.

Aftenposten droppet først å anmelde Springbreakers, fordi de trodde det var nok en dum amerikansk collegefilm.
Droppet Aftenposten først å anmelde Springbreakers, fordi de trodde det var nok en dum amerikansk collegefilm?

Viktig å anmelde dårlig film!

Fra salen påpekte Lars Ole Kristiansen i nettstedet Montages av vi ikke må komme i en situasjon hvor bare filmer av såkalt høy kvalitet blir anmeldt i avisene.

– Vi bør i hvert fall ikke slutte å anmelde dårlige filmer! Mange av de mest interessante tekstene handler om hva som er dårlig i en film. Det kan ikke foregå en forhåndsvurdering av kvalitet. Et annet spørsmål er om vurderingen av hva som burde anmeldes skal tas uten at kritikeren har sett filmen, og hvem som isåfall skal gjøre den.

Øyvor Dalan Vik i Dagens Næringsliv var enig i at kvalitet er et vanskelig kriterium

– I Dagens Næringsliv skriver jeg vanligvis om én film i uka, men da basert mer på hva som er interessant, enn hva som er bra. Vi må også tenkte på hvem leserne våre er.

Geir Ramnefjell i Dagbladet fortalte at de hittil har vært slaver av kinorepertoaret, men var åpen for at kriteriene burde diskuteres. Et alternativ til å anmelde film som ikke går på kino mente han kunne være samarbeid med eksterne aktører.

– Det er et viktig ønske hos oss i Dagbladet å skape entusiasme for kulturuttrykkene. Derfor har vi blant annet inngått et samarbeid med Filterbloggen, som har et mer spesialisert blikk og utvalg når det gjelder hva de skriver om. Dette samarbeidet har vært en suksess, også når det gjelder antall klikk, både når det gjelder tv-serier og festivalfilm.

(Eventuelle kritikere som føler seg feilsitert er velkomne til å ta kontakt med skribenten for å få teksten korrigert.)

Les gjerne også min anbefaling av 6 nordiske filmperler fra TIFF-programmet som bør komme på norske kinoer (hittil har kun to av dem funnet distributør).

LES YNGVE SÆTHERS INNLEGG FRA ÅPNINGSKONFERANSEN: – FUCK «LIKES»

Legg igjen en kommentar

MENY