– Mindre snakk og mer handling!

– Mindre snakk og mer handling!

Kjønnsproblematikken har vært debattert i de nordiske filmmiljøene i mange år. Men vi må bittert erkjenne at det å snakke om temaet ikke ser ut til å gjøre noen forskjell, skriver Elisabeth Sjaastad som har stått i bresjen for den største europeiske undersøkelsen av kjønnsbalansen i filmbransjen.

Regi er det yrket med den største kjønnsubalansen i filmindustrien – det gjelder over hele verden. Til tross for at det ved mange profesjonelle filmskoler er et ganske likt antall mannlige og kvinnelige studenter, viser det seg at når de fullfører utdannelsen, er de faglige mulighetene vesentlig forskjellig. Og det blir ikke bedre med alderen. Hvis du ikke fikk sjansen til å bevise hva du var god for da du var et spennende nytt talent, kan man konstatere at filmbransjen ikke er noe blivende sted for kvinnelige regissører – ung eller gammel.

I USA snakker de om et ”celluloid ceiling”. Ifølge statistikk utarbeidet av Martha Lauzen, administrerende direktør for Senter for studier av kvinner i TV og film ved San Diego State University, er bare 15 prosent av alle narrative filmer laget i USA i 2011, og kun 5 prosent av de 250 mest innbringende filmene, regissert av kvinner.

Det finnes ennå ikke noen slik statistikk for Europa, men siden 2000 har filmfestivalen i Cannes vist 212 filmer i konkurransen. Av disse: 17 titler ble regissert av totalt 14 kvinner, to titler – Shrek og Persepolis – ble co-regissert av kvinner. Bare én kvinne har vunnet Gullpalmen – Jane Campion (foto) (delt pris i 1993 for «The Piano»). Da det ble klart at 2012- utgaven av Cannes ikke hadde noen filmer regissert av kvinner i hovedkonkurransen – av i alt 21 titler, skapte det kraftige reaksjoner, ikke bare i Frankrike men i hele Europa.

Den britiske regissøren Lynne Ramsay mener dette er sjokkerende. Ramsay sier hun aldri har møtt åpenlys kjønnsdiskriminering, men observerer at når mannlige regissører er krevende og bestemte «kan de bli sett på som kunstneriske og kreative og ha stor integritet, mens kvinner kan bli sett på som vanskelige og problematiske «. Kjønnsubalansen i regi, sier hun, er «litt som et land som ikke blir filmet og at det landet ikke har en stemme, det betyr virkelig noe.»

Et par uker etter Cannes-festivalen i 2012, under det årlige møtet i den rådgivende komiteen til det europeiske audiovisuelle observatoriet som FERA er medlem av, oppfordret jeg observatoriet til å begynne å føre statistikk over situasjonen for kvinnelige regissører i Europa. Med deres database som inneholder mer enn 15.000 filmtitler og som spenner over 17 år, er dette en regelrett skattekiste for å få harde fakta på bordet. Som eneste fagfunksjon er filmenes regissør konsekvent registrert.

Til min store glede sa observatoriet seg enige i å gjøre dette, og de jobber for tiden med en studie som vil bli presentert under årets Cannes festival – hvor forøvrig Jane Campion skal lede juryen. Hun er kun den andre kvinnelige regissøren som har blitt tildelt denne æren. Tidligere FERA-president Liv Ullmann var den første, i 2001.

10. desember 2013 arrangerte FERA en middagsdebatt i Strasbourg som omhandlet dette temaet. Nadja Hirsch, medlem av Europaparlamentet og nestleder i arbeids- og sosialkomitéen var kveldens vertinne. Her presenterte FERA-medlemmene Beryl Richards fra Directors UK og Lou Jeunet fra 25 Images i Frankrike svært tankevekkende tall og nye initiativer som nå er i gang, og Julio Talavera fra European Audiovisual Observatory avdekket noen foreløpige funn fra sin pågående studie: Av 15,583 filmer produsert mellom 1996-2012 som ble gjort av 10,605 regissører, var 1,953 – eller 18,4% – av disse kvinner.

Mr. Talavera innrømmet å ha vært skeptisk før han startet kartleggingen, men mønstrene som tallene nå avdekker har overbevist ham. Utsiktene for kvinnelige regissører er dårlige.

Kjønnsproblematikken har vært debattert i de nordiske filmmiljøene i mange år. Men vi må bittert erkjenne at det å snakke om temaet ikke ser ut til å gjøre noen forskjell. Bevisstgjøring har ikke provosert frem noen vesentlig endring. Riktignok har kvinnelige filmskapere lenge gjort det like godt som sine mannlige kolleger i dokumentarfilmsektoren, men dette er  lavtlønnsyrket i filmbransjen. Der det er penger og prestisje er det færre kvinner, så når det gjelder fiksjonsfilmen virker det nesten konstant å være nærmere 80% menn og 20% kvinner, og knapt det, noe observatoriets tall også viser.

For tiden pågår det en større europeisk debatt om antall kvinner i styrer. De nordiske landene, og spesielt Norge, har vært i forkant i å fatte politiske beslutninger for å bedre situasjonen. Norges 40% kvote blir nå diskutert på EU-nivå.

Hovedtaleren på vårt middagsarrangement, Benja Stig Fagerland, har hatt stor suksess med å hjelpe norske bedrifter å sette kvotekravet ut i praksis. Med hennes Female Future talentprogram for NHO, overtalte hun administrerende direktører i store selskaper til å identifisere 10 kvinner blant sine ansatte som hver fikk et personlig brev som utpekte dem som et viktig talent. Og av de 10, skulle 3 bli forfremmet til lederstillinger innen 3 år. Denne typen tilnærming gir konkrete resultater.

Det vi trenger i europeisk film, når alle de dystre tallene har blitt behørig belyst, er mindre snakk og mer handling. Til tross for den ambivalens som mange kvinnelige regissører føler (meg selv inkludert), så er kanskje tiden kommet for kvotering.

SjaastadElisabeth O. Sjaastad skriver fast for Rushprint.no.

Hun er regissør og produsent i Directors at Work AS og tidligere nestleder i Norsk filmforbund (2005-2009) der hun fortsatt er styremedlem. Elisabeth tiltrådte formelt stillingen som Chief Executive Officer (generalsekretær) i Federation of European Film Directors (FERA) i desember 2009 og pendler inntil nylig mellom filmprosjekter i Oslo og lobbyvirksomhet i Brussel der FERA har sitt hovedkontor. Både Norske filmregissører (NFR) og Norsk filmforbund (NFF) er medlemmer i FERA (stiftet 1980) som teller 36 medlemsorganisasjoner i 31 europeiske land. Liv Ullmann var president i FERA fra 2004-2008. Nåværende president er István Szábó.
www.filmdirectors.eu

Du kan lese hennes tidligere innlegg her:

Den tynne røde linjen

– Norske rettighetshavere bør protestere

Protest på vegne av framtiden

Dramatisk for europeisk film

Rubiks kube: EU-kommisjonen for begynnere

Back to the future 

Et skjebneår for norsk film

Piratene i filmpolitikken

 

Legg igjen en kommentar

– Mindre snakk og mer handling!

– Mindre snakk og mer handling!

Kjønnsproblematikken har vært debattert i de nordiske filmmiljøene i mange år. Men vi må bittert erkjenne at det å snakke om temaet ikke ser ut til å gjøre noen forskjell, skriver Elisabeth Sjaastad som har stått i bresjen for den største europeiske undersøkelsen av kjønnsbalansen i filmbransjen.

Regi er det yrket med den største kjønnsubalansen i filmindustrien – det gjelder over hele verden. Til tross for at det ved mange profesjonelle filmskoler er et ganske likt antall mannlige og kvinnelige studenter, viser det seg at når de fullfører utdannelsen, er de faglige mulighetene vesentlig forskjellig. Og det blir ikke bedre med alderen. Hvis du ikke fikk sjansen til å bevise hva du var god for da du var et spennende nytt talent, kan man konstatere at filmbransjen ikke er noe blivende sted for kvinnelige regissører – ung eller gammel.

I USA snakker de om et ”celluloid ceiling”. Ifølge statistikk utarbeidet av Martha Lauzen, administrerende direktør for Senter for studier av kvinner i TV og film ved San Diego State University, er bare 15 prosent av alle narrative filmer laget i USA i 2011, og kun 5 prosent av de 250 mest innbringende filmene, regissert av kvinner.

Det finnes ennå ikke noen slik statistikk for Europa, men siden 2000 har filmfestivalen i Cannes vist 212 filmer i konkurransen. Av disse: 17 titler ble regissert av totalt 14 kvinner, to titler – Shrek og Persepolis – ble co-regissert av kvinner. Bare én kvinne har vunnet Gullpalmen – Jane Campion (foto) (delt pris i 1993 for «The Piano»). Da det ble klart at 2012- utgaven av Cannes ikke hadde noen filmer regissert av kvinner i hovedkonkurransen – av i alt 21 titler, skapte det kraftige reaksjoner, ikke bare i Frankrike men i hele Europa.

Den britiske regissøren Lynne Ramsay mener dette er sjokkerende. Ramsay sier hun aldri har møtt åpenlys kjønnsdiskriminering, men observerer at når mannlige regissører er krevende og bestemte «kan de bli sett på som kunstneriske og kreative og ha stor integritet, mens kvinner kan bli sett på som vanskelige og problematiske «. Kjønnsubalansen i regi, sier hun, er «litt som et land som ikke blir filmet og at det landet ikke har en stemme, det betyr virkelig noe.»

Et par uker etter Cannes-festivalen i 2012, under det årlige møtet i den rådgivende komiteen til det europeiske audiovisuelle observatoriet som FERA er medlem av, oppfordret jeg observatoriet til å begynne å føre statistikk over situasjonen for kvinnelige regissører i Europa. Med deres database som inneholder mer enn 15.000 filmtitler og som spenner over 17 år, er dette en regelrett skattekiste for å få harde fakta på bordet. Som eneste fagfunksjon er filmenes regissør konsekvent registrert.

Til min store glede sa observatoriet seg enige i å gjøre dette, og de jobber for tiden med en studie som vil bli presentert under årets Cannes festival – hvor forøvrig Jane Campion skal lede juryen. Hun er kun den andre kvinnelige regissøren som har blitt tildelt denne æren. Tidligere FERA-president Liv Ullmann var den første, i 2001.

10. desember 2013 arrangerte FERA en middagsdebatt i Strasbourg som omhandlet dette temaet. Nadja Hirsch, medlem av Europaparlamentet og nestleder i arbeids- og sosialkomitéen var kveldens vertinne. Her presenterte FERA-medlemmene Beryl Richards fra Directors UK og Lou Jeunet fra 25 Images i Frankrike svært tankevekkende tall og nye initiativer som nå er i gang, og Julio Talavera fra European Audiovisual Observatory avdekket noen foreløpige funn fra sin pågående studie: Av 15,583 filmer produsert mellom 1996-2012 som ble gjort av 10,605 regissører, var 1,953 – eller 18,4% – av disse kvinner.

Mr. Talavera innrømmet å ha vært skeptisk før han startet kartleggingen, men mønstrene som tallene nå avdekker har overbevist ham. Utsiktene for kvinnelige regissører er dårlige.

Kjønnsproblematikken har vært debattert i de nordiske filmmiljøene i mange år. Men vi må bittert erkjenne at det å snakke om temaet ikke ser ut til å gjøre noen forskjell. Bevisstgjøring har ikke provosert frem noen vesentlig endring. Riktignok har kvinnelige filmskapere lenge gjort det like godt som sine mannlige kolleger i dokumentarfilmsektoren, men dette er  lavtlønnsyrket i filmbransjen. Der det er penger og prestisje er det færre kvinner, så når det gjelder fiksjonsfilmen virker det nesten konstant å være nærmere 80% menn og 20% kvinner, og knapt det, noe observatoriets tall også viser.

For tiden pågår det en større europeisk debatt om antall kvinner i styrer. De nordiske landene, og spesielt Norge, har vært i forkant i å fatte politiske beslutninger for å bedre situasjonen. Norges 40% kvote blir nå diskutert på EU-nivå.

Hovedtaleren på vårt middagsarrangement, Benja Stig Fagerland, har hatt stor suksess med å hjelpe norske bedrifter å sette kvotekravet ut i praksis. Med hennes Female Future talentprogram for NHO, overtalte hun administrerende direktører i store selskaper til å identifisere 10 kvinner blant sine ansatte som hver fikk et personlig brev som utpekte dem som et viktig talent. Og av de 10, skulle 3 bli forfremmet til lederstillinger innen 3 år. Denne typen tilnærming gir konkrete resultater.

Det vi trenger i europeisk film, når alle de dystre tallene har blitt behørig belyst, er mindre snakk og mer handling. Til tross for den ambivalens som mange kvinnelige regissører føler (meg selv inkludert), så er kanskje tiden kommet for kvotering.

SjaastadElisabeth O. Sjaastad skriver fast for Rushprint.no.

Hun er regissør og produsent i Directors at Work AS og tidligere nestleder i Norsk filmforbund (2005-2009) der hun fortsatt er styremedlem. Elisabeth tiltrådte formelt stillingen som Chief Executive Officer (generalsekretær) i Federation of European Film Directors (FERA) i desember 2009 og pendler inntil nylig mellom filmprosjekter i Oslo og lobbyvirksomhet i Brussel der FERA har sitt hovedkontor. Både Norske filmregissører (NFR) og Norsk filmforbund (NFF) er medlemmer i FERA (stiftet 1980) som teller 36 medlemsorganisasjoner i 31 europeiske land. Liv Ullmann var president i FERA fra 2004-2008. Nåværende president er István Szábó.
www.filmdirectors.eu

Du kan lese hennes tidligere innlegg her:

Den tynne røde linjen

– Norske rettighetshavere bør protestere

Protest på vegne av framtiden

Dramatisk for europeisk film

Rubiks kube: EU-kommisjonen for begynnere

Back to the future 

Et skjebneår for norsk film

Piratene i filmpolitikken

 

Legg igjen en kommentar

MENY