Hvem lager morgendagens Pippi?

Hvem lager morgendagens Pippi?

Norske kinosjefer mener det fins marked for én norsk barnefilm i måneden. Så hvorfor klarer vi ikke å utnytte det godt nok til både å skape god butikk og god kunst?

Foto: Tre barnefilmer som kommer i 2014: ‘Karsten og Petra på vinterferie’, ‘Kule kidz gråter ikke’ og ‘Doktor Proktors prompepulver’.

Hvordan kan den nye regjeringen med et håndslag kutte nesten 9% av støtten til norske filmer, tv-serier og spill? Siden det fullstendige svaret antakelig er for komplekst til å være særlig interessant, la oss holde oss til ett av de åpenbare svarene: Fordi det ikke betyr noe.

36 millioner tilsvarer rundt regnet tre spillefilmer. Kan vi leve med tre filmer mindre i året? Tre færre barnefilmer, for eksempel – vi hadde jo hele seks i år, i tillegg til alle de amerikanske. Tja, det føles vel ikke så dramatisk når det fins viktigere ting å ta tak i, som skattelette og bompengeringer.

Filmbransjen er ikke unndratt krav med public management tellekant. Verdiskapingen av skattepengene våre dokumenteres med rapporter over antall kinofilmer produsert og billetter solgt.

Og som vi vet går det veldig bra for norsk barnefilm. NFI la i sommer frem tall som viste at mens barnefilmen mottar 26% av støttemidlene så selges 37% av kinobillettene til barnefilmer.

Når filmbransjen ikke teller som næring, arbeidsplasser, som et virkemiddel i et større samfunnsregnskap, så synliggjøres ikke effekten av kutt i støttesystemer i det mye større økosystemet av underleverandører og frilansere som lager skjermopplevelser i Norge. Det blir vanskelig å rope like høyt som oppdrettsnæring eller flyselskap.

Som å tisse i buksa for å holde seg varm

Internasjonal suksess blir en ettertanke, sa en av produsentene jeg intervjuet i vår for Biografcentralens rapport om hvorfor nordiske barnefilmer reiser dårlig. Når filmen er klar ligger det tre nye prosjekter i ‘pipen’ og det er både mer attraktivt og mer lønnsomt å satse på nye prosjekter enn den risikofylte jobben med å forsøke å melke potensialet i de som allerede er utviklet. Det er ikke rart at filmbransjen tenker prosjektfinansiert, siden offentlige støtteordningene er strukturert rundt prosjekter – og belønner utviklingen av nye prosjekter.

Og risikoen i internasjonale satsninger handler om at de norske filmsuksessene er basert på kjente fortellinger eller IP-er (Intellectual Property). Disse kommuniserer tydelig til norske foreldre eller besteforeldre, men selger ingen billetter utenfor landegrensa uten større markedsføringsinnsatser.

Muligheten for å enkelt nå et bredt publikum på hjemmebane undergraver altså muligheten for internasjonal suksess for barnefilmen – på tross av det gode ryktet nordiske barnefortellinger har internasjonalt. Pippi Langstrømpe fortjener flere reisekamerater.

Gamle sanger om igjen

– Som filmskapere opplevde vi at vi jobbet som gründere, hver produksjon innebar å starte opp helt på nytt, sa Silje Hopland Eik, Cinenord, på NFIs barnefilmseminar 27. november, i introduksjonen av Karsten og Petra-filmene som en franchise. Eric Vogel, Tordenfilm, presenterte likeledes Knutsen og Ludvigsen-prosjektet sitt som et univers som skal kunne kapitaliseres de neste ti årene.

For selvfølgelig tenker filmbransjen butikk. Men det er langt mellom ‘Elleville Elfridene’ i norsk barnefilm, fortellinger som når barn på flere plattformer og over landegrenser – og som er originalskrevne.

NFIs tall viser at det fins færre filmer for barn basert på originale historier sammenlignet med annen spillefilm (Respektive 40% versus 64%). Og bare 24% av barnepublikummet ser en original historie – sammenlignet med 57% av publikum til annen spillefilm.

– Vi behøver voksenopplæring i markedsføring, sa Eric Vogel på NFIs barnefilmseminar. Å etablere en ny, originalskrevet fortelling for barn krever både en helhetlig, langsiktig strategi for IPen som inkluderer det internasjonale markedet, og en helt ny strategi for å nå publikum. En ting er å spille på foreldres nostalgiske forhold til et brand som Knutsen og Ludvigsen, men hvordan skape en snakkis i barnehagen eller skolegården, når verken meningsmålinger eller reklame er tillatt i disse målgruppene?

Hvordan være i barns bevissthet mellom filmene? Løsningen på dette ligger ikke i bransjens etablerte praksis, snarere må man lære av NRK Supers bygging av univers på flere plattformer, av bokbransjens internasjonale arbeid med forfattere som merkevarer eller av spillbransjens brukerorientering.

Det er et paradoks at filmbransjen ser seg selv om stjernen i dette feltet – drevet av kunstneriske hensyn, ikke kommersielle – når bransjen i praksis fungerer som underleverandør til en bred norske ‘fortellingsindustri’. Innovasjonen skjer et annet sted.

Et tap – tap senario

Behøver vi seks barnefilmer årlig? Vi behøver tolv, ifølge Film&Kino – norske kinosjefer mener det fins marked for én norsk barnefilm i måneden.

Hvordan kan det ha seg at vi har en så stor etterspørsel, koblet med et av verdens beste støttesystemer, og likevel ikke klarer å utnytte det til både å skape god butikk og god kunst?

Vi må skape en ny bransje så vel som et nytt støttesystem for skjermfortellinger – med vilje til å teste nye metoder for å nå publikum og for langsiktig inntjening. Hvis ikke blir vi sittende igjen med det verste fra både markedsorientering og statsstøtte: et utvalg filmer som samtidig baseres på sikre kommersielle kort og manglende vilje til å kapitalisere på sine investeringer.

Joining Niko on its way to the stars – Nordic Children’s films’ ability to reach a wider audience, Rapport for Biografcentralen 2013. Kan lastes ned på www.biografcentralen.se.

Cecilie Stranger-Thorsen, STRANGER, utvikler digitale strategier for kreative næringer i Skandinavia, med base i Malmø. Hun holder på å skrive boken «Sell, Artist, Sell!».

1 kommentar til Hvem lager morgendagens Pippi?

  1. Familiefilmen i Prøysens hundreårsjubileum burde jo være Teskjekjerringa som opprinnelig var en greie Astrid Lindgren tok ut for SVT og som Disney ville ha kloa, men da sa Lindgren Prøysen nei og den ble eksportert til femti land som var mye dengang. Men nrk har aldri laga sin versjon av Teskjekjerringa …. Så hva bidrar NFI og med til hundreårsjubileet – en Prøysenfilm for hele familien??? Kanskje kuklturminsteren har noen ekstra kroner til en do idé. Den kan jo begynnes på i jubileumsåret. Du ska få en dag i mårå…. tore severin

Legg igjen en kommentar

Hvem lager morgendagens Pippi?

Hvem lager morgendagens Pippi?

Norske kinosjefer mener det fins marked for én norsk barnefilm i måneden. Så hvorfor klarer vi ikke å utnytte det godt nok til både å skape god butikk og god kunst?

Foto: Tre barnefilmer som kommer i 2014: ‘Karsten og Petra på vinterferie’, ‘Kule kidz gråter ikke’ og ‘Doktor Proktors prompepulver’.

Hvordan kan den nye regjeringen med et håndslag kutte nesten 9% av støtten til norske filmer, tv-serier og spill? Siden det fullstendige svaret antakelig er for komplekst til å være særlig interessant, la oss holde oss til ett av de åpenbare svarene: Fordi det ikke betyr noe.

36 millioner tilsvarer rundt regnet tre spillefilmer. Kan vi leve med tre filmer mindre i året? Tre færre barnefilmer, for eksempel – vi hadde jo hele seks i år, i tillegg til alle de amerikanske. Tja, det føles vel ikke så dramatisk når det fins viktigere ting å ta tak i, som skattelette og bompengeringer.

Filmbransjen er ikke unndratt krav med public management tellekant. Verdiskapingen av skattepengene våre dokumenteres med rapporter over antall kinofilmer produsert og billetter solgt.

Og som vi vet går det veldig bra for norsk barnefilm. NFI la i sommer frem tall som viste at mens barnefilmen mottar 26% av støttemidlene så selges 37% av kinobillettene til barnefilmer.

Når filmbransjen ikke teller som næring, arbeidsplasser, som et virkemiddel i et større samfunnsregnskap, så synliggjøres ikke effekten av kutt i støttesystemer i det mye større økosystemet av underleverandører og frilansere som lager skjermopplevelser i Norge. Det blir vanskelig å rope like høyt som oppdrettsnæring eller flyselskap.

Som å tisse i buksa for å holde seg varm

Internasjonal suksess blir en ettertanke, sa en av produsentene jeg intervjuet i vår for Biografcentralens rapport om hvorfor nordiske barnefilmer reiser dårlig. Når filmen er klar ligger det tre nye prosjekter i ‘pipen’ og det er både mer attraktivt og mer lønnsomt å satse på nye prosjekter enn den risikofylte jobben med å forsøke å melke potensialet i de som allerede er utviklet. Det er ikke rart at filmbransjen tenker prosjektfinansiert, siden offentlige støtteordningene er strukturert rundt prosjekter – og belønner utviklingen av nye prosjekter.

Og risikoen i internasjonale satsninger handler om at de norske filmsuksessene er basert på kjente fortellinger eller IP-er (Intellectual Property). Disse kommuniserer tydelig til norske foreldre eller besteforeldre, men selger ingen billetter utenfor landegrensa uten større markedsføringsinnsatser.

Muligheten for å enkelt nå et bredt publikum på hjemmebane undergraver altså muligheten for internasjonal suksess for barnefilmen – på tross av det gode ryktet nordiske barnefortellinger har internasjonalt. Pippi Langstrømpe fortjener flere reisekamerater.

Gamle sanger om igjen

– Som filmskapere opplevde vi at vi jobbet som gründere, hver produksjon innebar å starte opp helt på nytt, sa Silje Hopland Eik, Cinenord, på NFIs barnefilmseminar 27. november, i introduksjonen av Karsten og Petra-filmene som en franchise. Eric Vogel, Tordenfilm, presenterte likeledes Knutsen og Ludvigsen-prosjektet sitt som et univers som skal kunne kapitaliseres de neste ti årene.

For selvfølgelig tenker filmbransjen butikk. Men det er langt mellom ‘Elleville Elfridene’ i norsk barnefilm, fortellinger som når barn på flere plattformer og over landegrenser – og som er originalskrevne.

NFIs tall viser at det fins færre filmer for barn basert på originale historier sammenlignet med annen spillefilm (Respektive 40% versus 64%). Og bare 24% av barnepublikummet ser en original historie – sammenlignet med 57% av publikum til annen spillefilm.

– Vi behøver voksenopplæring i markedsføring, sa Eric Vogel på NFIs barnefilmseminar. Å etablere en ny, originalskrevet fortelling for barn krever både en helhetlig, langsiktig strategi for IPen som inkluderer det internasjonale markedet, og en helt ny strategi for å nå publikum. En ting er å spille på foreldres nostalgiske forhold til et brand som Knutsen og Ludvigsen, men hvordan skape en snakkis i barnehagen eller skolegården, når verken meningsmålinger eller reklame er tillatt i disse målgruppene?

Hvordan være i barns bevissthet mellom filmene? Løsningen på dette ligger ikke i bransjens etablerte praksis, snarere må man lære av NRK Supers bygging av univers på flere plattformer, av bokbransjens internasjonale arbeid med forfattere som merkevarer eller av spillbransjens brukerorientering.

Det er et paradoks at filmbransjen ser seg selv om stjernen i dette feltet – drevet av kunstneriske hensyn, ikke kommersielle – når bransjen i praksis fungerer som underleverandør til en bred norske ‘fortellingsindustri’. Innovasjonen skjer et annet sted.

Et tap – tap senario

Behøver vi seks barnefilmer årlig? Vi behøver tolv, ifølge Film&Kino – norske kinosjefer mener det fins marked for én norsk barnefilm i måneden.

Hvordan kan det ha seg at vi har en så stor etterspørsel, koblet med et av verdens beste støttesystemer, og likevel ikke klarer å utnytte det til både å skape god butikk og god kunst?

Vi må skape en ny bransje så vel som et nytt støttesystem for skjermfortellinger – med vilje til å teste nye metoder for å nå publikum og for langsiktig inntjening. Hvis ikke blir vi sittende igjen med det verste fra både markedsorientering og statsstøtte: et utvalg filmer som samtidig baseres på sikre kommersielle kort og manglende vilje til å kapitalisere på sine investeringer.

Joining Niko on its way to the stars – Nordic Children’s films’ ability to reach a wider audience, Rapport for Biografcentralen 2013. Kan lastes ned på www.biografcentralen.se.

Cecilie Stranger-Thorsen, STRANGER, utvikler digitale strategier for kreative næringer i Skandinavia, med base i Malmø. Hun holder på å skrive boken «Sell, Artist, Sell!».

One Response to Hvem lager morgendagens Pippi?

  1. Familiefilmen i Prøysens hundreårsjubileum burde jo være Teskjekjerringa som opprinnelig var en greie Astrid Lindgren tok ut for SVT og som Disney ville ha kloa, men da sa Lindgren Prøysen nei og den ble eksportert til femti land som var mye dengang. Men nrk har aldri laga sin versjon av Teskjekjerringa …. Så hva bidrar NFI og med til hundreårsjubileet – en Prøysenfilm for hele familien??? Kanskje kuklturminsteren har noen ekstra kroner til en do idé. Den kan jo begynnes på i jubileumsåret. Du ska få en dag i mårå…. tore severin

Legg igjen en kommentar

MENY