Utflaggingens pris

Vi har vanskelig for å tro at det norske folk og våre folkevalgte ønsker at skattemidler går med til å legge ned norske kulturarbeidsplasser. Men det er hva som skjer, mener Norsk Filmforbund.

Generalsekretær i Produsentforeningen, Leif Holst Jensen, påpeker i et innlegg i Aftenposten av 20. februar at norsk filmbransje tar steget ut internasjonalt.  Dette er vi alle enige om er en god ting. Men er ukritisk utflagging av norske spillefilmer og offentlige kulturmidler den riktige måten å gjøre dette på? Det gis inntrykk av at Produsentforeningen tar den økende utflaggingen alvorlig, men at:
«- det fortsatt er lenge til det er en reell problemstilling».  Vi mener derimot at problemstillingen er høyst reel og dagsaktuell sett i lys av antallet filmer som ble spilt inn i utlandet i 2012 og vil bli i 2013.

Filmmeldingen «Veiviseren» som Holst Jensen nevner sier blant annet; «Kvaliteten på norsk film er avhengig av kontinuitet i alle ledd», og i punktet «Styrket produksjon» følges volumøkningen opp med følgende; «-skal nås gjennom – et sterkt produksjonsmiljø, med økt talentutvikling, profesjonalitet og kontinuitet i alle deler av produksjonen».

Med Filmmeldingen «Veiviseren» som bakteppe ønsker vi å kommentere Holst Jensen sine fem punkter.

  1.  Historien krever det: Kon Tiki kunne ikke vært filmet i Norge – det sier seg selv, men hadde NFI operert iht. EU-landenes premisser så hadde NFI krevd at flere i staben var norske. Da er det vanskeligere å argumentere for at Karsten og Petra går på barnehage i Ungarn, at Reisen til julestjernen foregår i Tsjekkia, og at store deler av den ikoniske nasjonalskatten av en roman, «Beatles» av Lars Saabye Christensen, skal filmes i Budapest. «Beatles» er Oslo!
  2. Utgifter: Ungarn la ned Kulturdepartementet i 2009 og marginaliserte støtten til den nasjonale filmproduksjonen. Filmarbeidere blir nå falbydd i et uregulert marked uten faglige rettigheter.   Norge derimot har et av Europas beste filmkulturstøttesystemer – nettopp for å opprettholde vår egen filmkultur i dette landskapet. Det kan ikke være meningen at norske kulturpenger skal brukes til å underbygge utflagging og sosial dumping.
  3. Finansiering: De norske ordningene for internasjonale co-produksjoner er ikke avstemt etter de internasjonale premissene. Med utenlandske penger følger forpliktelser; både i forhold til stabssammensetning, opptakssted, og hvor stor prosent av totalinvesteringen som blir igjen i landet. I tillegg lokkes det med skatteinsentiver, der produsenten får refundert opp mot 20 % av utgiftene.  I Norge legges det i praksis ingen føringer, så lenge det kommer en `norsk´ film ut på andre siden. Selvsagt gir dette enorm handlefrihet (og ansvar) til norske produsenter, og vi forventer at Produsentforeningen, som er en arbeidsgiverorganisasjon for kultursektor, tar et ansvar for å være med å bygge den norske filmbransjen.
  4. Markedstilgang: Produsentene skal selvfølgelig få lov til å drive butikk, og vi har forståelse for deres behov for å styrke den internasjonale markedstilgangen, men vi mener at de nå velger en svært kortsiktig løsning, når resultatet er nedbygging av det norske produksjonsmiljøet.
  5. Kompetanse: Vi har klart å utvikle en bred og god kompetanse over det meste av filmspekteret i de hundre årene vi har lagd film i Norge. Vi får mye ut av liten stab og begrensede budsjetter – under både tøffe vær- og naturforhold. Vi er imidlertid også ydmyke på at vi ikke kan alt, og dertil sultne på videre læring og erfaring.  Vi er stolte når Lars Von Trier henter dekorstab fra Norge, Steve Van Zandt skryter av vår gjennomføringsevne, og når svenskenes Anna Asp leder designarbeidet på «Halvbroren».  Når vi derimot nå nylig har hatt et mer enn 50 prosent Østeuropeisk filmteam på opptak i Nordmarka for en norsk produsent på en norsk barnefilm – uten tariffregulerte kontrakter, og på ungarske lønninger – så ser ikke vi kompetanseutveksling – vi ser sosial dumping.

 

Vi kan ikke kreve at Produsentforeningen som særorganisasjon skal forvalte helhetsbildet i bransjen. Når Norsk Filminstitutt, som formelt sett er forvaltningsinstansen for filmpolitikken med utgangspunkt i `Veiviseren´ og årlig tildelingsbrev, i klartekst sier at NFI ikke har ansvar for at det er norske jobber i filmbransjen, så er utflaggingstrusselen høyst reell.  

Det er det norske folks fellesmidler som forvaltes av Kulturdepartementet gjennom NFI og til slutt havner hos norske produsenter, og det er her hovedansvaret ligger.  Produsentene bør derfor, etter beste evne, og i samarbeid med bransjen for øvrig, sørge for at dette styrker hele filmmiljøet og videreutvikler kompetansen på lang sikt. Det vil være en tragedie om fundamentet for filmproduksjonen forvitrer nå når vi har kommet så langt i å dyrke frem toppene.  Vi har vanskelig for å tro at det norske folk, representert ved våre folkevalgte, ønsker at våre skattemidler går med til å legge ned norske kulturarbeidsplasser.

 For Norsk filmforbund; Terje Lind Bjørsvik (prosjektleder), Lars Magnus Sætre (daglig leder) og Sverre Pedersen (forbundsleder)

Les også Leif Holst Jensens innlegg

Skriv kommentar