Kjønn, kjoler og puppevitser

Oscarshowet viser hvordan kvinners kropper så altfor ofte brukes i media: Mens Daniel Day Lewis fremheves som en fantastisk skuespiller, ble nyskaperen Jennifer Lawrence vurdert etter hvordan hun gikk og sto på catwalken, skriver Anne Gjelsvik.

Før Oscar-utdelingen sist helg snakket vi mye om film og verdi; hva var de gode filmene, gode skuespillerne og regissørene i 2012, hvem var verdige vinnere og hvem ble forbigått i nominasjonsprosessen. Og noen filmkjennere og kritikere prøvde innimellom å belyse at god film også handler om andre ting, for eksempel kinematografi og redigering (Kategorier som den ellers gode institusjonen BAFTA (British Academy of Film and Television Arts) faktisk ikke en gang bryr seg med, så det skal ”The Academy” ha, de holder seg i alle fall med filmtekniske priser).

Etter Oscar-utdelingen har vi snakket om kvinners pupper, enten de befinner seg i dårlige sangnumre, eller på verdens viktigste catwalk, som man gjerne liker å kalle den røde løperen denne dagen. Uten å ha gjort noen statistisk analyse vil mitt anslag være at de tre mest omtalte sakene post-Oscar er: Seth MacFarlanes ”boob-song”, Jennifer Lawrences kjole og Daniel Day Lewis’ tredje statuett.

Nå har Seth MacFarlanes dårlige sangnummer fått så mye kritikk for sitt misogyniske innhold at det kan synes unødvendig å kritisere det enda mer, men jeg gjør det likevel for å illustrere hvorfor det ikke bare var en dårlig vits, men en særlig dårlig vits i denne sammenhengen. Ikke bare reduserer han kvinnelige skuespilleres prestasjoner til spørsmål om kroppsdeler, men han trekker fram puppene til kvinner i filmer hvor de spiller voldtektsofre (Jodie Foster The Accused, Halle Berry Monster’s Ball, Angelina Jolie Gia and Charlize Theron Monster).

Gia handler for eksempel om den virkelige modellen Gia Carangis tragiske liv med narkotikamisbruk fram til hun døde av AIDS som 26 åring i 1986. Angelina Jolie vant en Golden Globe og en Screen Actor Guilds award for rollen. Men på akademiets festkvelden blir filmen og prestasjonen altså presentert slik: ”Angelina Jolie we saw your boobs in Gia; they made us feel excited and alive”.

Det er heller ikke noe nytt at kvinner, og særlig kvinnelige skuespillere, vurderes på bakgrunn av utseende. Men nettsteder som baserer seg på nakenbilder og sexscener, eller tabloider som The Sun, som jada ganske riktig benyttet anledningen til å publisere disse puppebildene i store oppslag (både på nett og papir) trenger hverken mer reklame eller nytt stoff.

Forskjellene mellom denne typen seksualisert offentlighet og det andre mediestoffet omkring kvinners kropper og utseende andre steder er dessuten egentlig ganske små. Som Sara Fritzons analyse av den svenske tabloidavisa Aftonbladets førsteside etter Oscar så godt illustrerte: Kvinner vurderes ut fra utseende og menn ut fra prestasjoner i langt større grad enn vi ofte er villig til å se.

Jeg kan jo bare innrømme at jeg liker glamourdelene av Oscar-sirkuset, og med forventning ser og vurderer hva (særlig) kvinnene har på seg. Men alle styggeste og fineste kjolekåringene som preger mediene dagene derpå gjør meg likevel ganske trist. Også de som harselerer over sirkuset havner ofte i se-så-stygg-damen-er fella, eller ja enda flere kommentarer om kvinners bryst.

Ja, Jennifer Lawrence hadde en fantastisk fin kjole, som det var vanskelig å gå i, men hun er først og fremst en ekstraordinær talentfull ung skuespiller med personlighet.  Og hun vant for en god rolle som utvider rolleregisteret for hvordan kvinner kan være i en romantisk komedie. I en film som sprenger grensene for en ofte konvensjonell og trang genre.

Mens jeg har sett en lang rekke avisartikler om hvor fantastisk god skuespiller Daniel Day Lewis er (sant) og at han holdt en morsom tale (sant) er artiklene om Lawrence i langt større grad fokusert på hvordan hun gikk og sto (ok, rett skal være rett, jeg har lest at det var fint at Lewis ikke hadde beholdt skjegget, og at det var merkelig at han hadde valgt tvers-over-sløyfe). Og jeg har lest en lang rekke kommentarer på at Anne Hataway ikke skulle være verdig sin birolle-pris, og at skuespillere prestasjonene i denne kategoriene liksom ikke skulle vært gode i år. Særlig. Og altså en god del som kommenterer brystvortene hennes. Seth MacFarlane er i ”godt selskap” når han reduserer kvinner til kropp. 

Kjoler og puppevitser betyr derfor noe i en slik setting og i en slik bransje hvor det er så lite handlingsrom for hvordan kvinner kan være og hva de kan gjøre. Vi snakker om en setting hvor Kathryn Bigelow er den eneste kvinnen som har vunnet for beste regi noensinne, og hvor alle andre kategorier utenom skuespillerprisene også har få kvinnelige nominasjoner. Ja, Oscar er faktisk en eneste stor catwalk for kvinner. I følge min etymologiske ordbok har ordet catwalk (siden 1885) blitt brukt til å beskrive «long, narrow footway,» from cat (n.) + walk (n.); in reference to such narrowness of passage one has to cross carefully, as a cat walks”.

Vi trenger altså ikke å gjøre denne balansegangen smalere enn den er.

Her hjemme har det i vinter vært tilløp til debatt om hvorvidt fjernsynsserien Girls har noen verdi som utvidelse av kvinnelige kjønnsroller. Og det kan man si mye om, både når det gjelder hva kvinners mål i livet bør være eller hvordan serien framstiller sex. At den likevel kan oppleves som en verdifull utvidelse av hvordan kvinners kropper kan være i mediene viser Arielle Bernsteins kommentar i Indiewire.

Jeg syntes kommentaren var betimelig når jeg leste den for noen uker siden, og jeg synes den er enda mer betimelig nå. Jeg gjør derfor noen av hennes ord til mine, fordi Oscarshowet har vist oss hvordan kvinners kropper så alt for ofte brukes i media

The female body in photographs and film is still, at some level, considered to be public property, something that is intended to provoke, entertain, inspire or arouse the audience. We don’t often see women having agency over their own bodies and, indeed, much of the focus surrounding Dunham’s nudity has been on her insistence on placing her characters in a range of strange, unfulfilling, and sometimes humiliating sexual situations. But the scene I love most in Girls is the one of Hannah naked and happy, eating cupcakes in a bathtub. This simple image is strangely radical: a private moment where we see a woman enjoying her body just as it is, a naked woman who exists for no one else.

 

Les Anne Gjelsviks tidligere innlegg:

Anne Gjelsvik er fast spaltist på Rushprint.no. Hun er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst og medivitenskap, NTNU. Hun har særlig forsker på amerikansk samtidsfilm og forholdet film og samfunn. Hun har blant annet skrevet bøkene Mørkets øyne – filmkritikk, vurdering og analyse og Vondt og Vakkert – vold i audiovisuelle medier, og redigert boken Clint Eastwood’s Iwo Jima som kommer på Wallflower. Hun arbeider for tiden på et bokprosjekt om farsrollen i amerikansk samtidsfilm.

 

 

Skriv kommentar