Bøkenes vei til filmen

En filmatisering kan bety fornyet liv og salg for en bok, enten det er klassikere som "Victoria" eller nyere bøker som "Halvbroren". Men det forutsetter at filmversjonen blir et selvstendig kunstnerisk verk, understreker den norske bokbransjen.

I løpet av årets første par måneder har storproduksjoner av kjente og kjære bøker vært å se på landets TV-skjermer og kinolerreter. Adaptasjoner av Hamsuns Victoria og Saabye Christensens Halvbroren har fått massiv omtale, og Tor Åge Bringsværds Karsten og Petra er snart å se på kino i barnefilmen Karsten og Petra blir bestevenner. Flere av våre store filmklassikere, som Fante-Anne, De dødes tjern, Line, Orions belte, Tante Pose og Gategutter er basert på litteratur. Det samme er nyere adaptasjoner som Hodejegerne, Kompani Orheim, Gymnaslærer Pedersen og Elling-filmene – for å nevne de mest kjente.

Man regner med at omtrent halvparten av alle filmer er basert på et litterært forelegg. Det er en praksis både film- og bokbransjen har dratt stor nytte av siden filmens  barndom, og som de siste årene er blitt mer profesjonalisert og formalisert.

– Selvfølgelig er det nok litt for å surfe på en popularitet som allerede finnes, men det er sikkert også fordi de litterære forfatterne ofte sitter på de beste fortellingene, sier Eva Grøner, seniorredaktør for skjønnlitteratur i Cappelen Damm. Hun understreker at hun som redaktør er lite i kontakt med filmskaperne – det er det i hovedsak agency eller markedsavdelingen som gjør. Cappelen Damm er aktuell med Halvbroren, som de siste ukene har rullet over hundretusenvis av norske TV-skjermer. Grøner forteller at det er vanlig å utgi et nytt opplag, såkalt ”filmpocket”, i forbindelse med filmatiseringer av bøker.

Halvbroren har blitt trykket opp i en nye pocketutgave i forbindelse med TV-serien. Den ligger nå på bestselgerlisten, og kommer til å selge godt framover. Det blir også økt interesse for andre bøker av forfatteren.

Hvorvidt en filmatisering generelt har positiv effekt på boksalget, mener hun avhenger av om filmen er god.

En vellykket filmatisering vil jo alltid kaste glans over boka. Med Halvbroren har alt klaffet – flotte anmeldelser, høye seertall og mye oppmerksomhet. Også Elling-bøkene til Ingvar Ambjørnsen fikk et nytt og kanskje annerledes publikum da det ble laget populære filmer av dem. Et annet eksempel er Vigdis Hjorths barnebok Jørgen + Anne = Sant fra 1984, som ble filmatisert for noen år siden. Selv om den allerede var en barnebokklassiker, fikk den en ny generasjon lesere i forbindelse med filmen. Og NRKs kriminalserie basert på Karin Fossums Konrad Sejer-romaner ga også bøkene mye oppmerksomhet. Men dårlige filmer bidrar nok ikke til økt salg. Vi kan jo ikke reklamere sånn: Se hvor mye bedre boka er!

Jakten på opsjon

Gyldendal utgir også egen pocket i forbindelse med kinolanseringen av Victoria. Anne Cathrine Eng er rettighetssjef i Gyldendal Agency, og forteller at boksalget som konsekvens av en filmatisering kan øke både minimalt og betydelig – men at det særlig er de store internasjonale suksessene, som Twilight og Hunger Games og filmene basert på Stieg Larssons trilogi som gir stort salg, også i forbindelse med filmatisering.

Men hvordan går man egentlig frem når man vil filmatisere en bok? Even Råkil er rettighetssjef i Aschehoug Agency, som arbeider med formidling av bøker til utlandet og filmbransjen. Han mener en god start for en nysgjerrig regissør eller produsent vil være å henvende seg til forfatterens forlag, og der få informasjon om hvem som administrerer rettighetene – ofte forlagets eget agentur.

- Om opsjonen er tilgjengelig, vil jeg som agent ta initiativ til et møte for å finne ut om du og jeg og vi synes det vil være interessant å ta ut en opsjon. Opsjon vil si at du som produsent eller regissør har, i henhold til en standardavtale vi ofte inngår, enerett til å jobbe med boka i et år, pluss to ganger seks måneder, altså to år i utgangspunktet. Dette er for at du ikke skal risikere at det er andre produsenter som jobber med samme bok, og at det ikke vil være flere som søker om samme prosjekt til NFI og så videre. Dette er utarbeidet gjennom Norske Film- og TV-produsenters forening og Norske Dramatikeres Forbund.

– For opsjonen man inngår, betaler man 10% av filmretten per år. I opsjonsperioden bruker man tid på å skrive manus, tenke casting, eventuelle medprodusenter, og på å få på plass finansiering. Om man får finansiering og et manus som funker på plass, sier avtalen at man skal betale det som i normalkontrakten ligger på 332 109, senest ved prosjektets første opptaksdag. I opsjonsperioden betaler man derfor omtrent 33 000 per år, forteller Råkil.

Ingen blåkopi

Råkil forteller at det hos dem tas ut mellom to og ti opsjoner årlig, mens Eng anslår at tallet hos dem ligger rundt fem. Av disse er det mange som aldri blir film av. Det er også mange forfattere som velger å ivareta film- og TV-rettighetene selv.

– Det er relativt nytt at forlagene tilbyr å være agent for film- og TV-rettigheter. Grunnen til at vi gjorde det, er at vi for noen få år siden så at interessen for norske bøker var såpass stor fra filmprodusentenes side, at det virket fornuftig å tilby forfatterne støtte også her. Filmbransjen er en bransje som er langt mindre regulert enn bokbransjen, og det å være en profesjonell forhandlingspartner kan være en fordel, sier Eng.

Litteratur-vs-film-03_770

Råkil forklarer at hans rolle som agent er å ivareta forfatterens interesser.

– Jeg fungerer som rådgiver, og kan administrere, gjøre forhandlinger, og så videre. Noe av det som er viktig for meg som agent, er å presisere overfor forfatterne at en filmatisering ikke vil være en kopi av boken deres – en film vil fortelle historien med de virkemidlene filmen har. En blåkopiering fra roman til film vil nesten alltid resultere i en dårlig film. En historie fortalt på film vil alltid være annerledes fra en historie fortalt med et litterært språk. En filmprodusent skal ikke lage filmer av hensyn til leserne, men av hensyn til filmgjengerne, mener Råkil.

Må fungere kunstnerisk

Også Eva Grøner er opptatt av å understreke forskjellen mellom film og litteratur.

Film og litteratur er to likeverdige, men vidt forskjellige uttrykk. Sånn må det  være. Det viktigste er ikke å gjenskape boka mest mulig, men at det blir en bra film . Derfor er gode manusforfattere så viktig. At så mye av bokas sjel blir borte i en film, er nok mest rart for forfatteren. Men på lang sikt er nok også hun eller han mest opptatt av at filmen skal bli kunstnerisk vellykket.

Vår erfaring er at filmskaperne har stor respekt for bøkenes egenart. Noen ganger velger man å gjøre en egen filmversjon, som for eksempel i filmatiseringene av Gunnar Staalesens bøker om Varg Veum. Filmselskapet skapte en litt annerledes Varg, og gjorde ham mer samtidig og mer østlending. Alt i samforståelse med Staalesen, sier Eng.

– En filmatisering vil veldig ofte representere en sterk synliggjøring, og skape interesse rundt bøkene. Det er alltid positivt. Det viktigste er at det er snakk om å forvalte forfatterens rettigheter. Det er et åndsverk, som kan tas ut som bok, teaterstykke, film, TV-serie, og symbiosen mellom bok og film er, blant annet, at vi begge forvalter rettighetene til en forfatter og en historie, mener Råkil.

– Jeg tror noe av grunnen til at så mange filmskapere velger å basere seg på bøker, er at forfattere ofte er gode på dramaturgi. I tillegg er romanen som sjanger såpass åpen at man som leser må visualisere selv. Og da er man kanskje allerede i gang med en slags film…

Skriv kommentar