Von Triers teatrale underbevissthet

- Vi visste da vi gikk i gang med å adaptere Antichrist at vi ville skuffe eller provosere mange, forteller teaterregissør Peer Perez Øian. - Jeg tror at dette verket er mye, mye rikere enn det von Trier selv har kontroll over.

I disse dager er Antichrist av Lars von Trier å se i ny, nynorsk innpakning på Det Norske teatret i Oslo. Forestillingen er basert på filmens dreiebok og inneholder derfor både dialog og billedbeskrivelser, noe som gjør det til en litt annerledes iscenesettelse enn et klassisk teatermanus med replikker og sceneanvisninger. Vi tok en prat med regissør Peer Perez Øian om prosessen med å overføre dette smerteskriket av et dramatisk verk fra film til scene. 

 

Hvorfor valgte du å gjøre en teaterversjon av Lars von Triers film Antichrist?

Jeg leste manuset før jeg så filmen og ble umiddelbart interessert i historien og et univers, som for meg, virket veldig teatralt. Historiens tragiske overbygning ga meg på mange måter assosiasjoner til de greske tragediene. Von Trier tenker også på mange måter veldig scenisk – det er sterke karakterer og klare situasjoner.

 

Hvordan skiller din versjon av Antichrist seg fra von Triers?

Da jeg bestemte meg for å gjøre denne jobben så visste jeg at jeg ville gjøre det på en måte som uansett ikke ville prøve å matche filmens billedspråk – noe som heller ikke ville være hensiktsmessig. Det største valget jeg har gjort har vært å prøve å kroppsliggjøre mye av dette som er abstrakt, metaforisk eller allegorisk i filmen. Som for eksempel de tre tiggerne og de tre dyrene; hinden, kråka og reven.

Noe av utfordringen ved å jobbe med et slikt materiale er at mange i publikum sitter med sterke bilder i hodet fra før av, nemlig fra filmen. Men noe av det spennende med akkurat det er at man kan velge å oppfylle eller bryte med disse forventningene. Vi visste uansett da vi gikk i gang med prosjektet at en adapsjon av filmen helt sikkert ville skuffe eller provosere en hel haug med mennesker.

 Antichrist M1

Hva har du ønsket å formidle med forestillingen?

For meg har et nøkkelord i denne prosessen vært at det skal være eksentrisk og det skal være hinsides det rasjonelle. Jeg mener at en av kunstens viktigste oppgaver er å kunne snakke om det irrasjonelle, det dysfunksjonelle og det tilsynelatende meningsløse. Og gjennom å prøve å nærme oss dette, undersøke disse tingene, så kan vi åpne flere rom i oss selv og stille oss selv flere spørsmål – uten nødvendigvis å lande på en konklusjon.

I denne modernistiske og postmodernistiske tidsalderen som vi lever i klarer vi til en viss grad å lure oss selv til å tro at vi har gjort så mange vitenskapelige fremskritt at vi er totalt rasjonelle mennesker og at livet er rasjonelt og økonomisk og målbart. Til og med mye dårlig dramaturgi går opp – krim eller sykehusserier for eksempel – vi er vant til å lese dramaturgi som løser seg, som går opp! Dramaturgi hvor du kan sitte og løse gåten eller gjette deg fram til at denne karakteren kommer til å gjøre sånn og sånn og sånn – du vet at det vil skje og så ser du det skje. Så vi blir hele tiden indoktrinert i en viss type dramaturgi, som von Trier bryter med her. Først så møter vi jo et par som er veldig moderne og i en tilsynelatende naturalistisk situasjon, men så forandrer det seg helt. Det ligner på en historie du har sett før, men så viser det seg plutselig å ikke være det. Dramaturgisk så spiller han oss et puss. For tilsynelatende så sier han at denne dramaturgien skal gå opp, du kjenner igjen bestanddelene, men så passer ikke disse brikkene sammen likevel. Og det kan være en vel så stor grunn til at folk reagerer med avsky på filmen. Fordi løsrevet fra en slik dramaturgi provoserer jo ikke disse voldelige virkemidlene – det er mye mer slakt i «Saw» eller «Fritt vilt» for eksempel – men når disse virkemidlene blir blandet med en formel som setter oss ut av spill så blir det ubehagelig.

 

Hva legger du i tittelen Antichrist?

For meg er Antichrist et bilde på at det er krefter der ute som ikke er rasjonelle, som ikke kan reduseres til en logisk forståelse og at det, selv om det er skremmende, er grunnleggende positivt – det at hvert menneske, sykt eller friskt, har en ubegrenset kapasitet til det rasjonelle og det irrasjonelle – det gode og det såkalt onde. Og for meg gjelder det begge karakterene i historien, så det blir meningsløst for meg å si at er antifeministisk e.l. Begge karakterene handler godt og vondt under påvirkning av ulike omstendigheter.

Antichrist er i bunn og grunn et forsvar for eller en anerkjennelse av at det irrasjonelle er en uunngåelig, viktig kraft i mennesket.

 

For å gå tilbake til disse tre skuespillerne som veksler mellom å spille rollene som tiggerne og dyrene. Sammen danner de det som i teatret kalles koret. Hva var det du ønsket å oppnå ved et slikt grep?

Jeg så tidlig for meg at billedbeskrivelsene til von Trier kunne framheves som tekst. Jeg jobber veldig mye med kontraster – at et element motarbeider det andre og at ikke alt drar i samme retning. Skuespillerne i koret forteller historien, men de legger også en motivasjon bak teksten, noe som skaper en større kompleksitet i uttrykket og som brukes til å kontrastere og skape tvetydighet rundt det Ane Dahl Torp (Ho-karakteren) og Sigurd Myhre (Han-karakteren) spiller ut i scenene seg i mellom. Altså; vi ser situasjonene fra flere synsvinkler – ikke bare gjennom øynene til hovedkarakterene, men også fortolket gjennom koret. De kan veksle mellom å bare beskrive handlingen, interagere med Han og Ho eller rett og slett opponere mot det de sier. Av til kan for eksempel Han og Ho spille ut en scene som er veldig sårbar og nær, mens en i koret nesten kan le av dem eller feire at Ho-karakteren er i ferd med å nå sammenbruddet sitt.

 Antichrist M2

Hvordan jobbet du med skuespillerne i prøveprosessen med de irrasjonelle og rasjonelle sidene ved karakterene?

 

Selvfølgelig har vi snakket mye om det, men jeg tror en av forskjellene fra filmen er at i teatret så har man mye mer tid til å prøve inn en fortelling og jobbe kronologisk med den. I film har jeg inntrykk av at det ofte blir mye mer oppstykket og fragmentert. Men jeg tror nettopp det at når man har anledning til å «kna» et materialet over så lang tid (prøveperioden er 8 uker) uforstyrret i et rom fører kanskje det til, og dette er ikke nødvendigvis utelukkende positivt, at skuespilleren menneskeliggjør karakteren sin i større grad og at man i større grad er klar over hele buen man er i ferd med å skape.

Men uansett er det ikke noen tvil om at jeg har ønsket å legge større fokus på mannens dilemma her (til forskjell fra filmen), og med det mener jeg mannens sykdom. For jeg mener at hvis man skal si at hun er syk, så har han bare en annen type psykose. Jeg mener at hans prosjekt (å behandle kona) er vel så mye et produkt av den enorme belastningen det var å miste barnet. Så for meg har det vært viktigere å fremheve hans fall, han som representant for det såkalt rasjonelle.

 

De blodige scenene i filmen er opprivende, under premieren i Cannes besvimte folk i kinosetene. Hvordan vurderer du «sjokkscenene»? Er det her teaterformatet kommer til kort eller må spille på andre ting.

Etter min tolkning så mener jeg von Trier gjør disse sjokkscenene med en solid dose ironi, så for meg var ikke målet å fremprovosere den typen reaksjon hos publikum. Jeg tror at jeg kunne spilt på noen helt andre sceniske virkemidler hvis det var dette jeg ville. Så prinsipiellt: Ja, teatret kan gjøre det samme. Og jeg tror teater kan gjøre det enda mer effektivt enn film. Det er noe enda mer fysisk truende ved å være i samme rom – i kjøtt og blod og felles pust og alle de tingene der.

Men det har vært en hårfin balanse. Jeg har ønsket at folk skal bli emosjonelt påvirket uten å melde seg ut av historien på feil måte. Men hvis det man forventer i møtet med dette materiale er den typen sjokk, så vil nok vår versjon virke skuffende. Selv om vi har hatt mennesker som har reist seg og gått og mennesker som har kontaktet meg og følt sterkt fysisk ubehag.

 Antichrist M3

I filmen får man en nær og sanselig opplevelse av naturen. Hvordan gikk dere frem for å skape dette i teaterversjonen?

Jeg mener at hvis man skal skape skog på en teaterscene, så må man enten gjøre det fullt ut eller aktivt ikke. Vi har valgt aktivt ikke. Der von Trier kan dra til Nord-Tyskland å filme skog i ulike stemninger til krampa tar ham er vi nødt til å la publikum skape dette bildet i sitt eget sinn.

 

Kan du fortelle litt om hvordan du har jobbet rent praktisk med skuespillerne i denne prosessen?

 Rent praktisk så prøver vi selvfølgelig noen scener av gangen hver dag. Vi jobber litt rundt bordet først med teksten først og så går vi på gulvet og improviserer rundt det vi oppfatter er situasjonen. Skuespillerne improviserer mye uten manus, det vil si at de ikke nødvendigvis bruker teksten ordrett.

Vi har jobbet i to etapper på denne produksjonen. Vi jobbet først med Ane og Sigurd alene i to uker og de siste seks ukene med alle fem aktørene. Ane og Sigurd fikk dermed ro og trygghet til å arbeide fram en relasjon seg i mellom før vi tok inn koret.

En av gavene med å jobbe med en skuespiller som Ane er at vi kan holde hemmeligheter for hverandre – jeg behøver ikke nødvendigvis å vite om Ane tenker på kjøttkaker eller dette barnet som døde bare jeg ser at hun har en levende indre prosess og er i gang med noe. Jeg opplever at jeg får stor kontroll ved å gi skuespillerne tillit til å komme med mange egne forslag og så at vi derfra gradvis, sammen, føler oss fram til det vi mener denne scenen emosjonelt og intellektuelt skal fortelle. Hvis jeg kommer med alle svarene på forhånd kan det hende at jeg lukker ned skuespillernes forestillingsevne og da kommer de kanskje bare med tilbud som passer innenfor de rammene jeg hadde sett for meg på forhånd. Mine rammer trenger også å bli sprengt.

Antichrist S

 

Hvordan går dere fra denne friheten skuespillerne har til fysiske begrensninger med tanke på scenisk komposisjon – plassering i rommet, osv?

Det er uproblematisk når vi først har funnet fram til en emosjonell kjerne i scenen og når vi vet hva den handler om. Da kan man ta bort noen av mulighetene uten at det oppleves som en begrensning for skuespillerne, men snarere som en skjerping.

Det kan tidvis være et mål å finne noen ganske drastiske uttrykk fysisk for underteksten. Er en person rotløs, så la han da vandre frem og tilbake som en hvileløs tiger i bur gjennom hele scenen selv om han egentlig bare ville gjort det en liten stund. Og så kanskje kroppen og kroppsminnet av den situasjonen sitter igjen når han da til syvende og sist ender opp med å spille scenen sittende.  

 

Til slutt; Hvordan stiller du deg til von Triers egne uttalelser om filmen? Sammenligningen med August Strindbergs dramatikk for eksempel.

Jeg tror at dette verket er mye, mye rikere enn det von Trier selv har kontroll over. Det kjennetegner all stor kunst for meg, jeg tror ikke heller at von Trier helt rasjonelt, én til én, forstår hva det er han selv har skapt. Det tror jeg ikke noen virkelig store kunstnere har fullstendig kontroll over, men de har selvfølgelig en erfaring, en intuisjon. Og når de er i kontakt med noe som virkelig berører og som er smertefullt for dem, så skaper de kanskje noe som er større enn deres egen evne til å definere det. 

Skriv kommentar