Svarte kanoner: Truffauts siste film

I Endelig Søndag får vi et gjensyn med Jean-Louis Trintignant som er aktuell i den Oscarbelønte Amour. Filmen var også den siste Francois Truffaut regisserte før han døde.

Francois Truffaut var en regissør med mange ulike filmer i flere ulike sjangre på samvittigheten. Han hadde alltid en forkjærlighet for kriminalhistorien. Det kom flere filmer i kategorien noir fra hans hånd opp gjennom årene. Den morsomste av disse er den siste filmen han lagde. Endelig søndag –Vivement dimanche.

Filmen er en adapsjon av romanen The long saturday night av den amerikanske noir-forfatteren Charles Williams. Og Truffaut bygger fortellingen rundt sin unge og vakre kone, skuespilleren Fanny Ardant.

Han hadde castet henne til én film tidligere, La femme d’à côté, en sterk og gripende kjærlighetshistorie  der hun spiller mot en ung Gerhard Depardieu. Motspilleren i Endelig søndag er en annen av Frankrikes store skuespillereJean-Louis Trintignant.

Det skal ha vært en scene i La femme d’á côté som ga Truffaut ideen til Endelig søndag. Her går Fanny Ardant omkring i naboens hus om natten i ført en frakk med krage og belte, en sekvens som ga en klar feeling av film noir. Det kan publikum akseptere. Fanny Ardants utseende og utstråling matcher lett Hollywoods glamour fra gullalderen.

Truffaut bestemte samtidig at Endelig søndag skulle filmes i svart hvitt nettopp som en hyllest til film noir. Det fikk han trøbbel med hos produsentene som ikke ville ha annet en fargefilm. Men Truffaut hevdet at en film som La mariée était en noir (Brud i svart) ble delvis mislykket på grunn av for mye sollys og farger. Til slutt fikk han viljen sin, antagelig fordi han nettopp hadde hatt stor suksess med filmen Le dernier métro.

Intrigen i Endelig søndag tvinnes rundt et knippe drapsmysterier. En eindomsmegler i en liten by på Middelhavskysten – Verle (Trintignant), blir mistenkt for drap på konas elsker. Så drepes kona og så drepes en kvinne som selger kinobiletter. Verle mistenkes for alle drapene og må holde seg i skjul, mens hans vakre sekretær (Ardant) gjennomfører etterforskningen. Hun reiser til Nice og klarer etter hvert å nøste opp noen spor som leder i riktig retning.


Slik dreier fortellingen rundt henne. Hoveddelen av handlingen foregår natt til søndag og det gir mange mørke og nattlige scener preget av regn. Det mest fascinerende med denne filmen er hvordan den balanserer mellom det alvorlige mysteriet og komedien i utførelsen. Dette er sjelden vare. Filmen har for eksempel flere logiske brister i handlingen. Men det gjør ikke noe.

Underveis er dette en film som ikke tar seg selv høytidelig. Det er hele tiden høy tempo. Enkelte sekvenser kan minne litt om slapstick, men det blir aldri slapstick fordi alvoret, det som står på spill og den latente kjærlighetshistorien hele tiden svømmer like under overflaten.

Vi kjenner igjen Truffaut på det mest kreative, kjappe klipp, underfundige typer som statister og pussige hendelser, merkelige detaljer i bildene og ikke minst er samspillet mellom Ardant og Trintignant en sann svir. Det er mye humor i scenene, det er understatements i replikkene og plottet vrir seg i overraskende tvister.

Med tanke på at dette ble Truffauts siste film (han døde av hjernesvulst få måneder etter at filmen ble lansert), er det også plass til en ganske så rørende scene mot slutten. Verle og sekretæren står på en høyde og ser utover byen i kvelden og vi aner det er Truffaut selv som snakker når han ber henne forestille seg hva som egentlig foregår bak de lysende vinduene, alt det ukjente livet. Så sier han at når noen dør av sykdom, blir vi berørt fordi det er så virkelig, men et drap, sier Verle, blir alltid møtt med mindre ydmykhet og det virker mindre virkelig, muligens fordi vår relasjon til døden i slike tilfelle må vike plass for spørsmålet om hvem som gjorde det og hvorfor.

Francois Truffaut, Fanny Ardant and Jean-Louis Trintignant on Film Set

Francois Truffaut, Fanny Ardant and Jean-Louis Trintignant on Film Set

Kjell Ola Dahl skriver kriminallitteratur, annen skjønnlitteratur, filmmanuskripter og reiselitteratur. Han skrev bl.a kinoaktuelle Før snøen faller og Vinterland sammen med Hisham Zaman. Han har en hjemmeside og skriver to blogger, hvorav Svarte kanoner er en kanon for kriminalfilmer.

Les tidligere innlegg av Kjell Ola Dahl:

Skriv kommentar