Outsiderens kronikør

Ingen annen norsk forfatter har tegnet sin generasjons barndom og oppvekst i et slikt omfang som Lars Saabye Christensen har gjort i litteratur og på film. Han har også gjort det som manusforfatter i norsk film gjennom 25 år. Morten Barth ser på forfatterens betydning i norsk film.

Det er lett å hevde at det folkekjære vi finner i mye bestselgende norsk litteratur, mangler i norsk film, iallfall hvis det består i å parre kunst og salgbar tilgjengelighet. De enkle underholdningsfilmene har vi endel av, men de framviser sjelden det større dypet, melankolien og smerten, poesien og innsikten. Den får vi hos Lars Saabye Christensen.

Et sentralt kjennetegn ved Lars Saabye Christensens karakterer er ofte det tafatte og sosialt klossete. Som hoved- eller bifigurer løper de lett mistilpassete gjennom mesteparten av forfatterskapet, der de melankolsk betrakter egne og andres liv litt fra sidelinjen. De befolker ikke minst de tallrike og brede generasjonsportrettene særlig fra Oslo, som har gjort Lars Saabye Christensen til en av våre mest folkekjære forfattere.

Forklaringen på at hans romaner har betydd så mye for så mange, er gjenkjennelsen, både i livsfølelsen gjennom en problematisk oppveksttid, og i tidsbildet han skaper. Gjenkjennelse er et sentral punkt når man vil forstå suksess, både i litteratur og på film. Ingen annen forfatter har tegnet sin generasjons barndom og oppvekst så mangefasettert og i et slikt omfang som Lars Saabye Christensen har gjort i norsk litteratur. Han har også gjort det som manusforfatter i norsk film gjennom 25 år. 

”Brennende blomster” (1985) er regissert av Eva Dahr og Eva Isaksen etter Lars Saabye Christensens originalmanus. På Oslos vestkant i 1965 er den 15-årige skoleeleven Herman blomsterbud på kveldene, og møter en særegen kunde, den middelaldrende kvinnen Rosa som lever isolert i sin leilighet, med gardinene alltid trukkket for. Hun er slående vakker og eksotisk forlokkende, og Herman blir farlig fascinert og tiltrukket av henne. Han dras mellom sitt normale ungdomsliv med skole, fester og det første famlende forholdet til en jente i klassen, og den mystiske Rosa som med sine trinnvise avsløringer fra et førkrigsliv i sirkusets rampelys trekker ham inn i sin traumatiske fortid – og sitt nåtidige nett. For til slutt forfører hun ham, selv om Herman vet at det er hun selv som bestiller blomstene han kommer og leverer. Men når han så neste gang kommer på besøk, sitter det allerede en ny ung gutt der og skal forføres. Herman er innviet i erotikkens mysterier og et voksenliv som like komplisert som ungdommens oppvåking.

herman

Anders Danielsen Lie i sin gjennombruddsrolle i «Herman»

 

Blomsterbudets navn er tilbake som tittel på filmen ”Herman” fra 1990, regissert av Erik Gustavson, etter Lars Saabye Christensens dramatisering av egen roman og belønnet med Amanda for årets beste film. Filmen er igjen et rikt tidsbilde fra Oslos vestkant, denne gang i 1961, og samtidig en inngående skildring av en gutt som er iferd med å forlate barndommens magiske realisme og møte brutale voksne realiteter.

I motsetning til mye annet oppvekstdrama plages sjelden Lars Saabye Christensens karakterer med et privat familiehelvete med skilsmisse og overgep fra de voksne omkring ham. Så heller ikke Herman – han har tvertimot kjærlige foreldre som bare blir like hjelpeløse som han selv når katastrofen rammer gutten – han mister håret som 11-åring.

Han er på forhånd et mobbeobjekt på skolen, siden han er en av livets små outsidere, og nå blir mobbingen enda verre. Til overmål dør Hermans elskede bestefar på selve julaften. Hermans barndom er med ett over. Når han lærer å tackle det – med og til slutt uten parykk – får han til gjengjeld noe av det gode voksenlivet byr på; han får en kjæreste. Romanen var allerede en suksess, og da filmen kom, ble begge i kombinasjon populære å bruke i skoleverket – hele klassestrinn leste boka først, og så filmen på skoleforestillinger etterpå, for så å diskutere både forholdet mellom film og litteratur, og de mange alvorlige temaene i historien, som f.eks. mobbing.

Ti kniver i hjertet

Ti kniver i hjertet

Marius Holsts ”Ti kniver i hjertet” (1994) bygger såpass løst på Saabye Christensens roman ”Gutten som ville være en av gutta” at han selv anser dette som et av sine originalmanus. Vi er igjen på Oslos vestkant på 1960-tallet, og møter gutten Otto, som ikke er en av gutta. Han sitter på benken når guttelaget spiller fotball, og må være hjemme hele sommeren mens vennene er på feriekoloni. Faren er i flyttebransjen, og sommeren er for travel til å ta ferie. En dag dukker Frank opp, noe eldre enn Otto, en mørk Mephistofigur som straks får stor makt over Otto. Dermed blir denne sommeren et vendepunkt i Ottos liv. Frank drar ham med på kriminelle eventyr, og øver en stadig farligere innflytelse på gutten. Samtidig mister Ottos hardt arbeidende far førligheten etter en ulykke, og havner i rullestol. Når Frank omsider har gått for langt og politiet griper inn, erfarer Otto hvem Frank egentlig er – hans halvbror, morens uekte sønn, en hemmelighet hun har holdt unna Otto. Når Otto til slutt i filmen får lov til å være med på fotballaget, er det ikke så viktig for ham lenger. Han har lært at livet er mer enn å få være en av gutta.

Hører du ikke hva jeg sier?

Hører du ikke hva jeg sier?

Etter hvert som både forfatteren og hans karakterer har blitt eldre og fått fastere grep om tilværelsen, har den melankolske klovnen desidert fått en birolle i Lars Saabye Christensens univers. Et lysende unntak fins i den høyst ufortjent glemte filmen ”Hører du ikke hva jeg sier!” (1995), Erik Gustavsons beste, etter Lars Saabye Christensens originalmanus. Filmens hovedperson Stig er stand up-komiker, et ganske ukjent og unorsk fenomen da filmen kom. Stigs spesialitet er dårlige sexvitser, og han er praktiserende horebukk i det private. Også Stigs kone, som i tillegg er hans manager og agent, har sine sidesprang, i likhet med mesteparten av familien og omgangskretsen, og hun og Stig har tatt sin kynisme med seg inn i ekteskapet.

En kveld skjer det bokstavelig talt fatale: komikerens mest ihuga fan, som møter til alle forestillinger, dør av latter – helt bokstavelig ler han seg ihjel av stand up-komikerens vitser. Det innleder en livskrise hos komikeren, forsterket av at hans kone overtar jobben hans på scenen når han selv er lammet av krisa. For the show must go on – og gjør det, for kona viser seg å være langt morsommere enn Stig, og han er plutselig en svært forhenværende stjerne.

Stigs liv og opptredener representerer den «menneskeforaktende» humoren som senere har blitt alment spredt fra stand up-scener overalt i virkelighetens Norge og tilsvarende kritisert av eldre komikere. ”Hører du ikke hva jeg sier!” førte tidlig diskusjonen om å vitse på andres bekostning, men aldri gi noe av eget hjerteblod, kanskje fordi det er så lite av det. Filmens form er samtidig ytterst leken og lettere absurd, som de fleste av Lars Saabye Christensens universer, usedvanlig skarpt skrevet og lysende fortalt som ren film.

Annette Sjursens ”Min misunnelige frisør” (2004) bygger på tittelnovellen fra novellesamlingen ”Den misunnelige frisøren”. Filmen er et lite trekantdrama der personene er låst fast i sine roller, og den enes opprør får avgjørende betydning for alle tre. Frisøren Frank er tredje generasjon som driver salongen på Oslos østkant, og har bare én kunde igjen, i en tid som har gått fra ham. Kunden er Bent, som er hundset av alle omkring ham, inkludert frisøren, som prøver å styre Bents liv, for slik å holde sammen siste rest av sitt eget. Så flytter aromaterapeuten Susie inn i nabolaget. Selv om møtet med henne vekker Bents selvstendighetstrang, og søt musikk oppstår mellom dem, er det langtfra problemfritt. Hun har svært nedsatt korttidshukommelse etter en ulykke, og husker ikke neste dag hvem Bent er. Men hjertet glemmer aldri, som hun sier. Samtidig blir frisøren Frank sjalu og redd for å miste det vesle han har i tilværelsen, den lettpåvirkelige Bent.

At det ender bittersøtt lykkelig for dem alle tre, burde ikke være noen overraskelse. En dramatisering fordrer som regel at man reduserer det litterære forelegget drastisk. I tilfellet ”Min misunnelige frisør” er det omvendt – her har Lars Saabye Christensen tilført betydelige elementer for å komme opp i helaftens spilletid. Katalysatoren Susie er drastisk utvidet, og dermed fortellingens handling. Alle karakterene har en psykologisk dybde og kompleksitet som novellen ikke gir dem. Lars Saabye Christensen er kjent for sin presise og fortettete novellekunst, og nettopp denne konsentrerte formen er hva filmdramatikken normalt krever. ”Min misunnelige frisør” er et eksempel på at det også er mulig å gjøre litteraturen rikere gjennom film.

”Maskeblomstfamilien” (2010), regissert av Petter Næss, bygger igjen på en roman, også denne gangen fra Oslos vestkant på 1960-tallet. Men her er alt et svart, ibsensk mørke. Hovedpersonen Adrian er en outsider i ett og alt; han er født hermafroditt, og foreldrene ville ikke la ham operere. Nå har faren tatt livet av seg, moren er syk, og 15-åringen Adrian blir tatt hånd om av en tante. Han begynner å bli desperat klar over den umulige livssituasjonen hans dysfunksjonelle familie har satt ham i helt fra fødselen av. Han går til krig mot alt og alle i sin mørke, innestengte verden, full av kvelende familiehemmeligheter, hvorav han selv er den grusomste. Her er ingen anstrøk av magisk realisme eller hverdagspoesi i hovedstadens gater – dette er det dystre vrengebildet av ”Herman”.

I tillegg til filmene nevnt her, har Lars Saabye Christensen hatt store og tunge manusforfatteroppgaver gjennom dramatiseringer av Knut Hamsun. Filmen ”Landstrykere” (1989) er basert på Hamsuns romantrilogi. Hamsuns brede skildring av 1860-tallets omforming av Nordland til et moderne samfunn er valgt sett gjennom en typisk Saabye Christensen-konstellasjon; den unge og ennå ubefestete Edvart følger sin eldre venn og forbilde August på ”forretningsreise” langs kysten. August er en drømmer og fantast, og Edvart lærer etter hvert å gjennomskue den bare tilsynelatende livsdugelige voksne, og tar et selvstendig valg. Hamsuns ”Sværmere” ble til filmen ”Telegrafisten” (1993), en av norsk films største suksesser. Også her møter vi en drømmer og eventyrer, telegrafisten Rolandsen som forrykker et lite kystsamfunns sosiale og erotiske maktposisjoner. ”Telegrafisten” var en nasjonalt og internasjonalt prisvinnende film og norsk Oscarkandidat.

Telegrafisten

Telegrafisten

Et gjennomgående tema i Lars Saabye Christensens filmer er altså barndom og oppvekst på Oslos vestkant, gjerne med kjærlige foreldre som ikke tilhører overklassen men det tjenesteytende skiktet som får bydelen til å fungere. Her møter vi gutten som står på terskelen til å bli voksen. Det gjør ham i utgangspunktet usikker og lett å lede eller dominere, men et stille opprør går alltid hånd i hånd med den brå oppvåkingen til voksenlivets realiteter. Denne oppvåkningen er alltid smertefullt, fordi han både har og alltid bærer videre med seg outsiderens blikk på verden og menneskene omkring ham. Dette skjeve, individuelle blikket er selvsagt også forfatterens eget blikk, det man gjerne er enige om trengs for å skape en film med identitet og appell. Men så enkelt er det ikke alltid i virkeligheten.

Lars Saabye Christensen har sagt at han liker film, men er mindre begeistret for filmbransjen. Å skrive for film er svært ulikt det å skrive en roman. Romanen er man alene om å skape, og den er det ferdige verket. Det er ikke nødvendigvis tungt å arbeide ensomt, som en romanforfatter gjør. Om så var, ville man neppe blitt forfatter. Men det er også en lokkende avveksling å jobbe i et stort team der alle kunstneriske uttrykk skal gå opp i en høyere enhet, og der alle ideelt sett har en klart definert rolle. ”En regissør ønsker å være generalen, en forfatter ønsker å være geriljasoldaten,” har Lars Saabye Christensen sagt. Det er ingen selvfølge at felttoget lykkes.

Film er svært kapitalkrevende, med mange involverte, mange hensyn å ta, og mange og ofte unødvendige omveier å vandre. Det trenger ikke være et onde, men er uansett en realitet man må forholde seg til. Det gjør at et filmprosjekt kan ta svært lang tid før det blir realisert, og det har han opplevd som frustrerende. Han ser naturlig nok litteraturen som sitt egentlige fag, og trenger ikke skrive for film. Han bestemte seg da også tidlig for å slutte hvis de urealiserte filmprosjektene ble flere enn de realiserte. Så langt er han på plussiden.

Uavhengigheten fra filmbransjen betyr også at han fritt kan diagnostisere en del problemer i bransjen. Det gjorde han etter at han trakk sitt navn fra Marius Holsts film ”Kongen av Bastøy”. Han vil si lite om akkurat det tilfellet, men tillitsbruddet som ligger til grunn bekrefter både hans og andres erfaring som manusforfattere.

De ellers godt definerte og forsvarte fagfeltene i filmproduksjonen gjør et unntak for manusarbeidet, som ikke respekteres som et fag. Her føler alle det naturlig å overprøve forfatteren, gjerne uten samme fagkunnskap og overblikk over stoffet som forfatteren har. Og havner manuset i problemer underveis i utviklingen – det er snarere regelen enn unntaket – fører det uvegerlig til mange og unødvendige omveier, i stedet for å stole på forfatteren. Manusskriving er høyttenkning, men dessverre er det mange som er mer korttenkte enn forfatteren, men desto mer høyrøstete. Det er ideene som er bransjens reelle ressurser, og det er forfatteren som både leverer og formulerer dem. Tilliten til at han evner det, skorter det ofte på. ”Jeg opplever noen ganger at jeg rett og slett blir herset med,” sa Lars Saabye Christensen (les Rushprints intervju med forfatteren). Og det er altså en av landets mest rutinerte og respekterte filmforfattere som har oppsummert sin arbeidssituasjon slik.

PS. Prosessen med å adaptere Halvbroren til tv-serie-formatet har Saabye Christensen opplevd som en langt mer positiv erfaring. Han stilte krav til serieskaperne, blant annet om at Ghita Nørby skulle spille en av kvinnerollene, og kan ikke lenger se for seg andre enn Frank Kjosås i rollen som Fred. Men manusskrivingen overlot han til andre. Nå gjenstår enda en storstilt adaptasjon, av hans kanskje mest ikoniske og kjente generasjonsroman, Beatles. Her står filmskaperne Joachim Rønning og Espen Sandberg overfor en formidabel utfordring: Det er få romaner i etterkrigstidens Norge som har betydd så mye for så mange – som opplever at romanen er ”deres” historie. Igjen skal Saabye Christensens folkekjære, litterære univers gjennom en krevende adaptasjonsprosess. Mens Halvbrorens episke kvaliteter fikk uttelling gjennom episodeformatet på tv, skal Beatles tilpasses langfilmformatet. Det blir nok heller ikke bare en dans på roser.

Relevant link: Les Rushprints intervju med Lars Saabye Christensen

 Denne artikkelen er tidligere publisert i magasinutgaven på papir.

Skriv kommentar